MILITÆRT FORBRUK OG GLOBAL VÅPENFLYT

Transkript

1 MILITÆRT FORBRUK OG GLOBAL VÅPENFLYT AKTUELLE TRENDER I INTERNASJONAL VÅPENHANDEL - UTGITT AV NORGES FREDSLAG, MAI

2 Innholdsfortegnelse Del 1: Verdens militære forbruk Hva er militært forbruk?.side 3 Generelle trender i 2017.side 4 Verdens militære forbruk per region.side 4 Endringer i verdens forsvarsbudsjett fra 2016 til 2017.side 10 Del 2: Verdens våpenflyt Overordnet om utviklingen 2013 til 2017.side 13 Våpenhandel fra nord til sør.side 14 De største våpenimportørene og deres viktigste leverandører.side 16 Del 3: Implikasjoner av militært forbruk Militært vs. sosialt forbruk.side 18 Forskjeller og likheter mellom statene med størst militær byrde.side 20 Militarisering av samfunnet.side 20 Vedlegg: Landinndeling per region.side 22 2

3 Innledning Denne rapporten tar for seg verdens militære forbruk og globale våpenflyt i For denne rapportens formål inkluderer det både størrelsen på forsvarsbudsjetter, litt videre definert militært forbruk, eksport og import av våpen, samt militarisering av samfunn. Vi prøver å både vise trender over de siste årenes utvikling, samt å gi et bilde på hvordan situasjonen er for øyeblikket. Rapporten, som er finansiert med støtte fra UD, skal bidra til formidling av relevant og aktuell forskning rundt temaer som opprustning og de utviklingsmessige konsekvensene av militarisering av samfunnet. I 2017 økte nok en gang verdens militære forbruk, til det høyeste nivået siden slutten på Den kalde krigen. Etter 13 år med reduserte militære utgifter mellom 1999 og 2011, flatet trenden ut mellom 2012 og 2016, før forbruket økte svakt i I fjor utgjorde bruken av ressurser på militære formål $230 pr. innbygger på jorda. Som i 2016 var forbruket i 2017 påvirket av geopolitiske faktorer. Et økt spenningsnivå mellom Russland og Vesten, vedvarende spenning på Koreahalvøya, Kinas framferd i Sørkina-havet, og konflikter i Midtøsten har bidratt til opprustning i ulike deler av verden. Samtidig har økonomiske problemer, blant annet forårsaket av lave oljepriser, bidratt til redusert opprustning i andre land. Når det gjelder den globale våpenflyten, så vi også i 2017 en strøm av våpen fra nord til sør. Samtidig ser vi at et land som Kina har utviklet en egen våpenindustri, og dermed kan dekke sitt eget behov for visse typer våpen. Også eksport og import av våpen påvirkes av de geopolitiske faktorene skissert ovenfor. Del 1: Verdens militære forbruk Det er ikke alltid en stats militære utgifter samsvarer med pengene avsatt over forsvarsbudsjettet. Det kommer tydelig fram i denne rapporten, hvor tallene for militært forbruk presentert av Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) ikke alltid tilsvarer tallene i oversikten over forsvarsbudsjettene publisert av International Institute for Strategic Studies (IISS). Så hva inngår egentlig i betegnelsen militært forbruk? Hvordan beregnes det militære forbruk? Enklest sett, kan man definere en stats militære forbruk som de midler som er avsatt over statens forsvarsbudsjett. I tillegg til disse rene forsvarsutgiftene velger man ofte også å Militær struktur inkluderer: - Landets væpnede styrker, inkludert fredsbevarende styrker - Forsvarsdepartement og andre statlige organ som er engasjert i militær aktivitet - Paramilitære styrker, når disse er trent og utstyrt for militære operasjoner - Militære romprogram 3

4 inkludere sivile utgifter på statsbudsjettene som er avgjørende for å opprettholde den militære strukturen. En praktisk tilnærming til kartlegging av militært forbruk bør inkludere både faktiske bevilgninger til militær struktur og kapitalkostnader av denne militære strukturen. Et lands militære struktur inkluderer som et minimum elementene i tekstboksen til høyre. Videre må man se på hvilke type aktiviteter den militære strukturen legger til rette for. I tillegg til grunnstrukturen i tekstboksen over, bør vi dermed også inkludere utgifter til følgende aktiviteter i det militære forbruk: 1. Anskaffelse og vedlikehold av militært materiell. 2. Utgifter til militært og sivilt personell. Dette inkluderer både lønn og pensjon til militært personell, men også sosiale utgifter til slikt personell i tjeneste. 3. Direkte utgifter til alle militære operasjoner, dertil logistikk og sivile beredskapskostnader. 4. Militær forskning og utvikling. I mange land ligger hoveddelen av disse utgiftene innenfor de sivile universitets- og forskningsbudsjettene. 5. Militær bistand. Dette betyr da at verdien av den militære bistanden må inngå i donorlandets militære forbruk. 6. Utgifter til sivilforsvar/ sivil kriseberedskap i tilfelle militær konflikt. 7. Faktiske utgifter for avsluttet militær aktivitet. 8. Veteranutgifter, støtte til militære museer og tilsvarende militær-kulturelle bevilgninger. 9. Utgifter til demobilisering og avvæpning. 10. Utgifter til nedrustning, våpendestruksjon og dertil monitorering. En av de mest omfattende måtene å måle verdens militære forbruk på globalt er utviklet av SIPRI. Deres metode inkluderer kun de første fem kategorier av militær aktivitet som listet over, og ikke de siste fem. SIPRI-statistikken er likevel den mest omfattende globale målestokken for militært forbruk tilgjengelig, og utgjør derfor denne rapportens utgangspunkt. I tillegg til SIPRI-statistikken for verdens militære forbruk i tar denne rapporten også for seg verdens forsvarsbudsjetter i 2017, samt ulike lands grad av militarisering. Kildegrunnlaget for sistnevnte er The Military Balance 2018, en årbok utgitt av The International Institute for Strategic Studies (IISS), samt Bonn International Center for Conversion (BICC) årlige Global Militarization Index. 2 Overordnet om verdens militære forbruk i 2017 Verdens militære forbruk steg med 1,1 % fra 2016 til 2017, fra $1,686 billioner til $1,739 billioner. Det militære forbruket har dermed vist en kraftigere vekst enn året før, og har nådd det høyeste nivået siden slutten på Den kalde krigen / 4

5 2015 var det første året med økte utgifter siden 2011, og siden da har utviklingen pekt oppover. Fjorårets nivå representerer 2,2 % av verdens BNP. USA troner fortsatt på topp i verden, etterfulgt av Kina, Saudi-Arabia, Russland, India, Frankrike, Storbritannia, Japan, Tyskland og Sør-Korea. Blant disse ser vi en økning i land som Kina (5,5 %), Saudi-Arabia (9,2 %) og India (5,5 %), mens det russiske forbruket har gått kraftig ned (-20 %). De 15 landene med det største militære forbruket er de samme som for Disse landene sto for $1396 billioner, eller 80 % av det globale militære forbruket. De fem landene på toppen sto alene for 60 % av forbruket. Av disse 15 viste 6 en økning i forbruket på over 30 % mellom 2008 og 2017: Kina, Tyrkia, India, Russland, Saudi-Arabia og Australia. Tre av de 15 hadde et redusert forbruk i samme periode: Storbritannia, Italia og USA. Regionalt ser vi økt forbruk i Midtøsten, Øst- og Vest-Europa og Asia (spesielt Sentral-, Sør- og Øst- Asia), mens forbruket i Afrika og Sentral-Amerika har gått ned. Landene med den største veksten i militært forbruk mellom 2008 og 2017 er Romania (50 %), Gabon (42 %), Benin (41 %), Sudan (35 %), Mali (26 %), Burkina Faso (24 %), Irak (22 %), Kypros (22 %), Litauen (21 %) og Filippinene (21 %). Landene med størst nedgang i samme periode er Sør-Sudan (-56 %); Chad (-33 %), Myanmar (-28 %), Peru (-23 %), Mozambique (-21 %), Oman (-20 %); Russland (-20 %), Elfenbenskysten (-19 %), Angola (-16 %) og Malaysia (-16 %). Verdens militære forbruk per region SIPRIs oversikt over det globale militære forbruket viser store regionale variasjoner. Mange av de samme landene går igjen som militære storforbrukere om vi sammenligner med tidligere år, samtidig som endringer i noen land bidrar til å identifisere viktige utviklingstrekk. Region Afrika Endring Svak nedgang De fem største militære forbrukere 1. Algerie 2. Sudan 3. Sør-Afrika 4. Marokko 5. Angola Amerika Uendret 1. USA 2. Brasil 3. Canada 4. Colombia 5. Mexico Stater med betydelige endringer i sitt militære forbruk Økt: Gabon, Benin, Sudan, Mali, Burkina Faso, Niger, Ghana Redusert: Sør-Sudan, Chad, Mozambique, Elfenbenskysten, Angola, Burundi, Uganda, Republikken Kongo Økt: Argentina, Bolivia, Uruguay Redusert: Peru Midtøsten Usikkert 1. Saudi Arabia Økt: Iran, Iran 5

6 2. UAE 3. Tyrkia 4. Israel 5. Iran Redusert: Oman, Egypt Asia og Oseania Europa Moderat vekst Moderat nedgang 1. Kina 2. India 3. Japan 4. Sør Korea 5. Australia 1. Russland 2. Frankrike 3. Storbritannia 4. Tyskland 5. Italia Økt: Filippinene, Kambodsja, Nepal Redusert: Myanmar, Malaysia, Brunei Økt: Romania, Kypros, Litauen, Latvia, Luxemburg, Albania, Spania, Bulgaria Redusert: Russland Regionenes andel av verdens militære forbruk Midtøsten; 10,5 Europa; 20 Amerika; 40 Afrika; 2,5 Asia og Oseania; 27 6

7 Regionenes militære forbruk i milliarder dollar ,6 42,6 Nord Amerika Asia og Oseania Europa Midtøsten Latin-Amerika og Karibia Tallet for Midtøsten er fra 2015, da SIPRI mangler data for 2016 og Afrika Afrika Afrikas militære forbruk fortsatte å gå ned i 2017, om enn marginalt, i likhet med i 2015 og Forbruket endte i 2017 på $42,6 milliarder, og var, til tross for nedgangen de senere år, fortsatt 28 % høyere enn 2008-nivået. Forbruket i Nord-Afrika falt med 1,9 % til $21,1 milliarder, det første året med redusert militært forbruk i regionen siden Dette skyldtes blant annet redusert forbruk i landet med kontinentets høyeste militære utgifter, Algerie, trolig et resultat av lave olje- og gasspriser. I Afrika sør for Sahara økte forbruket med 0,9 %, til $21,6 milliarder. Økt krigføring i Sudan mellom myndighetene og opprørere presset forbruket opp, men lavere forbruk i Nigeria, Angola og Sør-Afrika oppveide det meste av Sudans økning. Til tross for økning i sør, lå det militære forbruket fortsatt godt under nivået i I nord endte forbruket godt over nivået i 2008, til tross for nedgang. Latin-Amerika og Karibia De militære utgiftene økte med 4,1 % i Sør-Amerika, til $57 milliarder, det første året med økte utgifter siden Forbruket har dermed økt med 17 % mellom 2008 og Fra 2016 til 2017 økte forbruket i Argentina, Brasil og Venezuela, i de to sistnevnte kom dette til tross for økonomiske problemer. I Sentral-Amerika og Karibia gikk forbruket ned med 6,6 % mellom 2016 og 2017, til $7,6 milliarder. Det militære forbruket var likevel 39 % høyere i 2017 enn i Reduksjonen var først og fremst drevet av nedadgående forbruk i Mexico, som står for 76 % av subregionens forbruk. Til tross for myndighetenes krig mot narkotikakarteller, la budsjettunderskudd press på forsvarsbudsjettet. 7

8 Midtøsten På grunn av manglende data, spesielt for Qatar, Syria, De forente arabiske emirater og Jemen, publiserer SIPRI heller ikke i år noen regional oversikt over Midtøsten. Men for de landene det eksisterer tallmateriale er det tydelig at pilene peker oppover. Tilgjengelige tall viser en økning mellom 2009 og 2015 på 41 %, etterfulgt av en nedgang på 16 % i I 2017 så vi igjen en økning på 6,2 %. Regionens største militære forbruk finner vi i Saudi-Arabia, som etter nedgang i 2016 igjen viser en økning i Det antas at De forente arabiske emirater følger på plassen etter Saudi-Arabia, men manglende tall gjør dette vanskelig å bekrefte. Asia og Oseania For Asia og Oseania fortsatte trenden vi har sett de senere årene, med økt militært forbruk. Økningen fra 2016 til 2017 var på 3,6 %, opp til $477 milliarder, og mellom 2008 og 2017 økte det militære forbruket med 59 %. Veksten fra 2016 til 2017 var den laveste siden 2010, og internt i regionen så vi vekst i Sentral-, Sør-, og Øst-Asia. Kina er det landet i Asia og Oseania som hadde høyest militært forbruk i 2017, med $228 milliarder, 3,6 ganger mer enn India på plassen etter. Dette er en økning på 5,6 % sammenlignet med 2016, den laveste økningen siden 2010, og i tråd med landets BNP-vekst pluss inflasjon. Fem av de 15 landene med høyest militært forbruk befinner seg i regionen, som preges av spenningen mellom Nord- og Sør-Korea, India og Pakistan, India og Kina, og i Sørkina-havet. Mellom 2008 og 2017 var det først og fremst Kambodsja, Bangladesh, Indonesia og Kina som utmerket seg, med vekst på henholdsvis 332, 123, 122 og 110 %. Mens regionen i 2008 sto for 17 % av det globale militære forbruket, var det tilsvarende tallet i %. Europa og Nord-Amerika Amerika står alene for 40 % av verdens militære forbruk, og hovedvekten av disse utgiftene er nord-amerikanske. Nord-Amerikas militære forbruk på $630 milliarder er omtrent uendret fra 2016, men 13 % lavere enn i Til tross for uendret forbruk siden 2016, bruker USA fortsatt 2,7 ganger mer på militære formål enn nummer to på listen, Kina, og 1/3 av den globale totalen. Samtidig indikerer 2018-budsjettet at vi vil se en økning i USA neste år. Europa har på sin side 20 % av det globale militære forbruket, etter en nedgang på 2,2 % siden Regionen endte da på $342 milliarder, marginalt høyere enn nivået i Internt ser vi store endringer. Mens Sentral-Europa økte sitt forbruk med 12 % mellom 2016 og 2017, gikk det ned med 18 % i Øst-Europa. I Sentral-Europa dytter trusselen, eller den antatte trusselen, fra Russland det 8

9 militære forbruket opp i mange land, for fjerde år på rad. I Øst-Europa gikk forbruket ned for første gang siden 2008, primært et resultat av redusert russisk militært forbruk. En russisk økonomi i alvorlige problemer gir mindre rom for investeringer i militærvesenet. Statene med størst militært forbruk i 2017, oppgitt i milliarder USD: ,4 66,3 63,9 57,8 47,2 45,4 44,3 39,2 29,3 29,2 27,5 20,6 18,2 0 De femten landene med størst militært forbruk som % andel av statens BNP 12,00% 10,00% 10,00% 8,00% 6,00% 4,00% 2,00% 3,10% 1,90% 4,30% 2,50% 2,30% 1,80% 0,90% 1% 2,60% 1,40% 1,50% 2,00% 2,20% 1,30% 0,00% 9

10 Verdens forsvarsutgifter i Verdens samlede forsvarsutgifter steg svakt fra 2015 ($1,517 billioner) til 2016 ($1,519 billioner), og fra 2016 til 2017 ($1,557 billioner) så vi en markant sterkere økning målt i dollar. De reelle utgiftene lå imidlertid omtrent på samme nivå som året før. Med krig i Midtøsten og flere steder på det afrikanske kontinentet, fortsatt krigføring i Ukraina, økt spenning på Korea-halvøya, og et dårligere forhold mellom Russland og NATO, var løsningen for mange land fortsatt opprustning. Denne utviklingen var først og fremst drevet av Europa, som var den regionen som i 2017 sto for den sterkeste økningen i reelle forsvarsutgifter, med 3,6 %. Etter mange år med synkende forsvarsutgifter snudde trenden i , og en økonomi på vei opp, kombinert med terrorangrep og et mer spent forhold til Russland, bidro til at 2017 ble preget av sterk vekst. Denne trenden var tydelig både blant europeiske militære stormakter, mindre land, som de skandinaviske, og ikke minst landene som grenser mot Russland, og i nord- og sentral-europa var veksten på 4,8 %. Det er fortsatt slik at de globale forsvarsutgiftene viser en dreining mot Asia, men etter flere år med kraftig oppgang, så vi i 2017 en langt svakere vekst i asiatiske land. Den regionale veksten, som lenge har ligget på over 5 %, var i 2017 nede på 2,2 %. Dette var blant annet et resultat av redusert økonomisk vekst i land som Saudi-Arabia. Kinas forsvarsutgifter fortsatte imidlertid å stige, om enn litt mindre enn før Kina har gjort store militærteknologiske framskritt, både i forhold til missilsystemer, stealth-teknologi og hurtiggående krigsskip, og ønske om økt forsvarsevne i Sørkina-havet har fortsatt å drive forsvarsbudsjettet opp. Med forsvarsutgifter tilsvarende 1,43 % av BNP ligger Asia godt under det globale gjennomsnittet på 1,99 %. Russlands forsvarsbudsjetter har de siste årene blitt sterkt redusert, mye grunnet økonomiske vanskeligheter. Etter en nedgang på 10 % i 2016 og 9 % i 2017, ser regjeringen for seg en stabilisering på det nåværende nivået i Til tross for nedgangen fortsetter utviklingen av avanserte systemer, selv om det er forventet at disse vil deployeres i mindre skala enn opprinnelig planlagt. Utskiftingen av gammelt utstyr tar lengre tid enn forespeilet, og flere store prosjekter, blant annet for fornying av marinen, faller stadig lenger bak skjema. Ikke uventet var USAs forsvarsbudsjett fortsatt verdens største med svært god margin, med 38,2 % av den globale totalen. Landets forsvarsutgifter økte i 2017, blant annet som et resultat av økte investeringer i European Deterrence Initiative. 3 Alle data fremstilt om endringer i staters forsvarsbudsjett i denne rapporten er hentet fra The Military Balance 2018, utgitt av de The International Institute for Strategic Studies, februar

11 De 15 største forsvarsbudsjettene i 2017, målt i milliarder dollar: , , ,7 61,2 52,5 50,7 48, ,7 35,7 29, ,9 21,6 19,4 0 Fra 2016 til 2017 kom en stor del av den globale økningen i forsvarsbudsjetter i Kina, Tyskland og Brasil. På den andre siden reduserte Saudi-Arabia, Russland, og Israel sine forsvarsbudsjetter betraktelig. 11

12 Regional fordeling av verdens utgifter til forsvarsbudsjetter for 2017: Midtøsten og Nord Afrika 11 % Latin-Amerika 4 % Afrika sør for Sahara 1 % Asia og Australasia 24 % Nord-Amerika 40 % Russland og Eurasia 4 % Europa 16 % Fra 2016 til 2017 har Europa, Latin-Amerika og Asia/Australasia økt sine andeler av verdens forsvarsbudsjetter, om enn relativt beskjedent, mens Nord- Amerika og Afrika sør for Sahara har fått sine andeler svakt redusert. Reduksjoner i forsvarsbudsjett fordeler seg andelsmessig som følger: Andre land i Midt-Østen 4 % Oman 5 % USA 4 % Mexico 4 % Malaysia 3 % Algerie 5 % Andre asiatiske land 6 % Saudi-Arabia 38 % Afrika sør for Sahara 6 % Israel 9 % Russland 16 % Det var i all hovedsak Saudi-Arabia og Russland som reduserte sine forsvarsbudsjetter fra 2016 til

13 Økninger i verdens forsvarsbudsjett fordeler seg andelsmessig som følger: Japan Andre 4 % Nederland 3 % latinamerikanske land 4 % Romania 5 % Andre asiatiske land 6 % Indonesia 6 % Frankrike 2 % India 2 % Kina 26 % Tyskland 12 % Spania 9 % Brasil 10 % Andre europeiske land og Canada 11 % Det er altså Kina, Tyskland og andre europeiske land som står for den klart høyeste andelen av økningen i verdens forsvarsbudsjetter i Del 2: Verdens våpenflyt 4 SIPRI publiserer en årlig rapport om kjøp, salg og donasjoner av store konvensjonelle våpen mellom stater, internasjonale organisasjoner og ikkestatlige aktører. Internasjonal våpenhandel tar gjerne form av store vareleveranser over flere år, med store årlige variasjoner i import- og eksportvolum som resultat. SIPRI bruker derfor flerårig statistikk for å gi et riktigere bilde av tendenser i den internasjonale våpenhandelen. For perioden har SIPRI identifisert 67 land som store eksportører av våpen. Overordnet om utviklingen 2013 til 2017 I forhold til femårsperioden mellom 2008 og 2012, har det i perioden vært en økning i overføringer av våpen på 10 %. Volumet på internasjonal våpenhandel har steget gradvis siden 2003, og er perioden med det høyeste volumet overførte våpen siden Opplysningene benyttet i denne delen er hentet fra SIPRIs oversikt over verdens våpenoverføringer, tilgjengelig på 13

14 Perioden var preget av økt eksport til land i Midtøsten og Asia, mens eksportvolumet til Amerika, Europa og Afrika gikk ned. Som i perioden før, var de største eksportørene av våpen fra 2013 til 2017 USA, Russland, Frankrike, Tyskland og Kina, som til sammen sto for 74 % av alt eksportert volum. De største importørene var India, Saudi-Arabia, Egypt, De forente arabiske emirater, og Kina, som samlet importerte 35 % av det totale volumet levert. Da har Egypt skjøvet Algerie ut av listen siden forrige femårsperiode. Norge er ikke med på denne oversikten, da vi ikke var blant de ti største våpeneksportørene i verden i perioden Vi havnet derimot på plass nummer 17, med en andel på 0,6 % av den globale våpeneksporten. Dette var en økning på 14 % sammenlignet med femårsperioden før, og Norges største kunder var Finland, Oman og USA. De største våpeneksportørene og deres viktigste markeder Andel av total våpeneksport Hoved-importører, (med importørs andel av eksportørens totale eksport), Eksportør Størst Nest-størst Tredje-størst USA 34 % 30 % Saudi-Arabia (18%) Russland 22 % 26 % India (35%) Frankrike 6,7 % 5,8 % Egypt (25%) Tyskland 5,8 % 7,4 % Sør-Korea (14%) Kina 5,7 % 4,6 % Pakistan (35%) Storbritannia 4,8 % 3,8 % Saudi Arabia (49%) Spania 2,9 % 2,9 % Australia (34%) Israel 2,9 % 2,1 % India (49%) Italia 2,5 % 2,4 % UAE (12%) Nederland 2,1 % 2,1 % Jordan (15%) UAE (7,4%) Kina (12%) Kina (8,6%) Hellas (11%) Bangladesh (19%) Oman (14%) Tyrkia (14%) Aserbajdsjan (13%) Tyrkia (10%) Indonesia (15%) Australia (6,7%) Vietnam (10%) India (8,5%) Israel (8,7%) Algerie (10%) Indonesia (9,9%) Saudi-Arabia (8,3%) Vietnam (6,3%) Algerie (9,9%) USA (11%) De fem største eksportørene av store konvensjonelle våpen i perioden var USA, Russland, Frankrike, Tyskland og Kina, som sto for 74 % av det samlede eksportvolumet. Eksportvolumet deres var 11 % høyere enn volumet eksportert av de fem største eksportørene i Det var spesielt økt eksport fra USA, Frankrike og Kina som presset volumet opp. I tillegg økte eksporten fra land som Israel (55 %), Sør-Korea (65 %) og Tyrkia (145 %) markant i denne perioden. 14

15 USA USA beholdt sin ubestridte posisjon som den største eksportøren av store konvensjonelle våpen i verden, med omtrent 34 % av det totale eksportvolumet. Amerikansk eksport økte med 25 % fra perioden , og forspranget til Russland, nummer to blant verdens eksportører, fortsatte å øke. Den amerikanske våpeneksporten var 58 % høyere enn den russiske i , mot 17 % høyere i USAs våpeneksport i 2017 var den høyeste for et enkeltår siden % av eksporten gikk til land i Midtøsten, mens Asia/Oseania og Europa mottok henholdsvis 33 % og 11 %. Blant verdens 50 største importører av våpen var det kun 7 land som ikke kjøpte våpensystemer fra USA. Saudi-Arabia forsvarte sin posisjon som hoveddestinasjon for amerikanske våpen (18 %), en økning på 448 % siden perioden Som utenrikspolitisk verktøy, blant annet for å isolere Kina, har våpeneksport blitt brukt til å knytte relasjoner til land som India og Vietnam. Spesielt var eksporten av kampfly høy, med 50 F-35 fordelt på flere land, blant annet Norge. Russland Russlands eksport av store våpensystemer gikk ned med 7,1 % mellom og Eksport til flere tradisjonelle kunder, som Kina og Algerie, lå på et lavere nivå enn tidligere, og land som Venezuela sluttet å importere russiske våpen. Totalt eksporterte Russland våpen til 47 land i løpet av femårsperioden. 58 % av den samlede eksporten gikk til India, Kina og Vietnam. Regionalt fortsatte hovedvekten av våpenleveranser å gå til Asia og Oseania (66 %), fulgt av Afrika (13 %) og Midtøsten (11 %). Også i denne perioden ble det registrert overføringer av våpensystemer fra Russland til opprørere i Ukraina. Vest-Europa og EU I kom 23 % av verdens våpeneksport fra fem land i Vest-Europa: Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Spania og Italia. Fransk våpeneksport økte med 27 % sammenlignet med perioden , og 42 % av eksporten gikk til land i Midtøsten. Egypt var den største mottageren, og utstyr som var tiltenkt franske styrker, inkludert kampfly og krigsskip, ble gjort tilgjengelig for Egypt i stedet. I tillegg ble store eksportavtaler inngått med India og Qatar (kampfly) og Australia (ubåter). Tysklands eksport sank derimot med 14 % i forhold til femårsperioden før. Det meste av landets eksport gikk til andre europeiske land (29 %), mens en betydelig andel gikk til land i Midtøsten (26 %). I samme periode økte britisk våpeneksport med 37 %, med leveranser av kampfly til Saudi-Arabia og Oman som store bidragsytere til denne økningen. 15

16 Kina Kinesisk våpeneksport økte med 38 % fra til Våpen ble levert til 48 land, hovedsakelig i Asia/Oseania (72 %) og Afrika (21 %). De største mottagerlandene var Pakistan (35 %), Bangladesh og Algerie. De to sistnevnte var hovedårsaken til mye av veksten i kinesisk eksport i De største våpenimportørene og deres viktigste leverandører Andel av total våpenimport Hoved-leverandører, (med andel av importørens totale import), Importør Størst Nest-størst Tredje-størst India 12 % 11 % Russland (62%) Saudi-Arabia 10 % 3,4 % USA (61%) Egypt 4,5 % 1,6 % Frankrike (37%) UAE 4,4 % 3,2 % USA (58%) Kina 4,0 % 5,4 % Russland (65%) Australia 3,8 % 4,0 % USA (61%) Algerie 3,7 % 4,1 % Russland (59%) Irak 3,4 % 1,7 % USA (56%) Pakistan 2,8 % 4,9 % Kina (70%) Indonesia 2,8 % 1,0 % Storbritannia (17%) USA (15%) Storbritannia (23%) USA (26%) Frankrike (13%) Frankrike (14%) Spania (26%) Kina (15%) Russland (22%) USA (12%) USA (16%) Israel (11%) Frankrike (3,6%) Russland (21%) Italia (6,6%) Ukraina (8,4%) Frankrike (6,9%) Tyskland (13%) Sør-Korea (8,7%) Russland (5,7%) Sør-Korea (12%) Blant importørene av våpen i sto India, Saudi-Arabia, Egypt, De forente arabiske emirater og Kina for 35 % av denne importen. Import av våpen blant land i Afrika gikk ned med 22 % mellom og Algerie sto for 52 % av denne importen, Marokko for 12 % og Nigeria for 5,1 %. 32 % av kontinentets import gikk til land sør for Sahara, med Nigeria, Sudan og Angola som de største importørene. Nigeria utmerket seg med en økning på 42 % fra til Til tross for en nedgang på 32 % mellom de to periodene leverte Russland fortsatt 39 % av alle våpnene som ble importert av afrikanske land i For Algerie var dette tallet 78 %. Kina økte på sin side eksporten til Afrika med 55 %, og landets andel av det afrikanske markedet økte fra 8,4 % til 17 %. USA leverte 11 % av alle våpen importert av land i Afrika. 16

17 Også landene i Amerika reduserte sin våpenimport mellom og Importen gikk ned med 29 %, påvirket av sterkt redusert import i land som Venezuela og Brasil. Mens USA forsvarte sin posisjon som den største importøren i regionen, sank importen til Sør-Amerika med 38 %. Russland var den største våpenleverandøren til søramerikanske land, fulgt av USA og Frankrike. Også i Europa gikk våpenimporten ned, med 22 %, mellom og Regionen sto fortsatt for 11 % av verdens import, men den økonomiske krisen som startet i 2008 har hatt langsiktige virkninger på importnivået. Økt spenningsnivå mellom Russland og vestlige land vil imidlertid trolig medføre en økning igjen i løpet av de neste årene. Flere land, som Sverige, Romania, Polen og Litauen bestilte større våpensystemer i 2017, og leveransene av F-35 fortsetter i mange år. Det ble også registrert overføring av våpensystemer til opprørere i Ukraina fra Russland. For Midtøstens del gikk importen av våpen opp med 103 % fra til , trolig et resultat av konflikt og ustabilitet. Saudi-Arabia (31 %), Egypt (14 %) og De forente arabiske emirater (13 %) var de største importørene, men USA var den klart største leverandøren, med 52 %. Saudi- Arabias import økte med 225 % fra til , og avtaler inngått i 2017 antyder at det høye importnivået vil vedvare i flere år framover. Qatars import økte med 166 % i samme periode, i takt med økende spenning mellom Qatar og flere andre arabiske land. Egypt (215 %) og Israel (125 %) økte også sin import markant i denne perioden. Landene i Asia og Oseania økte sin våpenimport med 1,8 % mellom og , og sto for 42 % av den globale importen. Vi finner halvparten av verdens 10 største importører i regionen, inkludert India, Kina, Australia, Pakistan og Indonesia. Også her var Russland den største leverandøren, etterfulgt av USA og Kina. Japans og Sør-Koreas import sank med henholdsvis 19 og 50 % fra til , til tross for at spenningen i regionen, knyttet til Kina og Nord-Korea, fortsatt preget innkjøpsavtaler. Kinas import gikk også kraftig ned, blant annet et resultat av utviklingen av en nasjonal våpenindustri. Mens Pakistans import gikk ned med 36 %, økte importen til India med 24%. Del 3: Implikasjoner av militært forbruk og våpenflyt Militært forbruk trenger ikke i seg selv å være problematisk, særlig ikke i de tilfeller da forbruket er ment å styrke forsvaret mot reelt eksisterende trusler, og holdes innenfor økonomisk forsvarlige rammer. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet. 17

18 Militært forbruk som andel av BNP: Den militære byrde Den militære kapasiteten som bygges opp i et land bør samsvare med de trusler landet står overfor. Dersom disse ikke står i forhold til hverandre, kan den militære byrden økes til nivåer som ikke er bærekraftige, og som går ut over ikke-militær sikkerhet på negative måter. Når vi snakker om den militære byrden, er det et uttrykk for at bruk av ressurser på militære formål ofte ikke gir nevneverdig avkastning. Det skapes arbeidsplasser for de som arbeider i industrien som leverer utstyr, og som er ansatt i militærvesenet, men ut over dette skaper ikke militære utgifter høy økonomisk vekst. I tillegg vil økt militært forbruk bety mindre ressurser til andre utgifter med en høyere sosial profil, som helsevesen og utdanning. Det blir også mindre ressurser tilgjengelig til å bekjempe ikke-militære trusler, som klimaendringer. Andelen land med en høy militær byrde gikk betraktelig ned etter Den kalde krigen, men i 2015 snudde denne trenden. Da brukte over 20 land 4 % eller mer av BNP til militære formål. Dette tallet har siden gått litt ned, til 14 land i 2016 og 13 i I 2017 brukte 4 av disse landene mer enn 10 % av BNP på militærvesenet. Dette inkluderer Afghanistan og Irak, som har betydelige utviklingspolitiske utfordringer. Blant de landene som ligger over 4 % finner vi også Republikken Kongo og Mali. Forsvars- og sikkerhetsbudsjett som andel av bruttonasjonalprodukt i ,1 % 11,3 % 10,3 % 10,1 % 6,2 % 6,2 % 5,7 % 4,9 % 4,8 % 4,4 % 4,3 % 4,2 % 4,0 % 3,9 % 3,7 % 18

19 Militarisering av samfunnet Bonn International Center for Conversion (BICC) publiserer en årlig global militariseringsindeks, som måler hvor viktig et lands militærapparat er, i forhold til andre samfunnssektorer. Et samfunns grad av militarisering kan måles som resultatet av en rekke indikatorer, inkludert militære utgifter som andel av BNP, militære utgifter sammenlignet med utgifter til helsevesenet, forholdet mellom antallet (para)militært personell og antall helsepersonell som andel av befolkningen, og ratioen mellom antallet tunge våpensystemer tilgjengelig og antallet innbyggere. Indeksen er et mål for i hvor stor grad en stat prioriterer å bruke ressurser, først og fremst økonomiske ressurser, på militære formål framfor andre formål, for eksempel helse og utdanning. Årets rapport viser tydelig at mens pågående konflikt og en styrket trusseloppfatning kan medføre økt militarisering, kan økonomiske problemer trekke i den andre retningen. I rapporten for 2017 kommer det fram at det økende spenningsnivået, blant annet mellom Russland og Vesten, kan ha bidratt til militarisering i noen land, for eksempel Russland. Samtidig kan lave oljepriser ha bidratt til en lavere grad av militarisering i andre land, som Saudi-Arabia, Irak, Venezuela og Aserbaidsjan. Andre stater, som Russland og Iran, har opprettholdt eller økt sin grad av militarisering til tross for en stor oljesektor. I rapporten for 2017 var det Israel, Singapore, Armenia, Russland, Sør-Korea, Kuwait, Jordan, Kypros, Hellas og Brunei som ble vurdert som verdens ti mest militiariserte stater. I likhet med året før, har Russland fortsatt å klatre på listen, mens Hellas har falt. Aserbajdsjan er ute av årets liste, mens Kuwait er tilbake etter et år utenfor topp ti. Det er med andre ord stort sett de samme landene som går igjen. Når noen av verdens største militærmakter ikke havner på listen, skyldes det at de har relativt lavere militærutgifter og prioritering av militære formål enn disse ti landene. I tillegg er noen land utelatt, grunnet manglende data, men det er antatt at land som Syria, Nord-Korea og Eritrea er land med en svært høy grad av militarisering. Amerika er som region ikke representert blant de 25 mest militariserte statene i verden. Det er Cuba og USA som havner høyest, på henholdsvis 27. og 31. plass globalt. For USA trekker landets militære forbruk, det klart høyeste i verden, opp, mens Cuba har et relativt høyt antall soldater og tunge våpensystemer målt pr. innbygger. I Sør- og Sentral-Amerika har det militære forbruket stort sett gått ned siden 2015, og både Venezuela, Peru og Ecuador har kuttet militært forbruk som følge av lave oljepriser. Forbruket steg derimot i Colombia, til tross for framgang i fredssamtalene mellom myndighetene og FARC. Midtøsten, er godt representert blant verdens mest militariserte stater, og Israel troner på toppen, både i regionen og verden. Bortsett fra Irak havner alle regionens land på topp 30 i verden, et resultat av flere konflikter, samt geopolitisk rivalisering, som har pågått over lang tid, og en god økonomi som tillater ressursbruk på militære formål i mange av statene. Den fordelaktige 19

20 økonomiske situasjonen skapt av oljeeksport har i mange land blitt påvirket i negativ retning av lave oljepriser, og dette har medvirket til redusert grad av militarisering i land som Saudi-Arabia, Irak, Bahrain, Egypt og Oman. Iran opprettholdt en stor militærstyrke, på over soldater og reservister, og rundt 7000 tunge våpensystemer. Saudi-Arabia hadde langt færre soldater ( ), og omtrent like mange tunge våpensystemer. De saudiske systemene var imidlertid langt mer moderne, og landet har det best utstyrte militærarsenalet i regionen, etter Iran. I Europa er det først og fremst Armenia og Russland som utmerker seg. Russland preges av det spente forholdet til Vesten og militær støtte til Assadregimet i Syria og ukrainske opprørere, mens situasjonen i Armenia er påvirket av konflikten med Aserbajdsjan (som ligger på 11. plass globalt) om Nagorno- Karabakh. Ukraina kommer også høyt opp på listen, og har økt sin grad av militarisering betraktelig siden 2013, i stor grad et resultat av konflikten i Donbas. I NATO har det kommet krav fra USA om økte militærbudsjetter, og en økning er tydelig, spesielt i østlige deler av alliansen. BICC baserer seg i mange tilfeller på tallmateriale fra 2015, og har dermed ikke registrert en markant endring i grad av militarisering for vest-europeiske land. Det er imidlertid forventet at vi vil se en økning i forsvarsbudsjetter over de neste årene også her, som mange land allerede har annonsert. Norge havner som nummer 35 av verdens mest militariserte land, en plass høyere enn året før, og lavere enn Finland, men høyere enn Sverige og Danmark. Militarisering og korrupsjon Korrupsjon er et stort problem i mange land, og regnes som et alvorlig hinder for inkluderende vekst og menneskelig utvikling. Forsvarssektoren er ansett som en av sektorene som er spesielt sårbare for korrupsjon, blant annet et resultat av lite innsyn og mye hemmelighold. Når politiske og militære ledere bruker forsvarskontrakter som et middel for å berike seg selv, framfor å styrke statlig sikkerhet, kan forsvarsbudsjetter øke uforholdsmessig mye, ofte på bekostning av budsjetter til helse og utdanning. På Transparency Internationals oversikt over stater med høyest risiko for korrupsjon i forsvarssektoren finner vi flere sterkt militariserte stater, som Kuwait, Algerie, Oman, Bahrain, Jordan, Aserbaidsjan og Saudi-Arabia. Andre høyt militariserte stater faller imidlertid utenom denne risikogruppen, og det er land i risikogruppen som ikke preges av en høy grad av militarisering. Det er derfor vanskelig å peke på en årsakssammenheng. Uansett vil en høy grad av militarisering, kombinert med en høy risiko for korrupsjon i forsvarssektoren medføre fare for at et lands befolkning rammes av mindre inkluderende vekst og redusert satsning på sosiale formål. Våpen i krig Et land importerer våpen for å styrke sin militære kapabilitet, enten defensivt, offensivt eller begge deler. For å unngå eksport som anses som problematisk har 20

21 EU, og Norge, introdusert retningslinjer i eksportkontrollregelverket som sier at våpen skal ikke eksporteres dersom det er en klar risiko for at de kan brukes til brudd på folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. Den Saudi-ledete koalisjonens krigføring i Jemen de siste årene har imidlertid vist at det er svært variabelt hvordan disse retningslinjene etterleves, også av Norge. Flere rapporter, fra FN-organisasjoner og sivilsamfunn, viser at koalisjonen er ansvarlig for omfattende angrep på sivilbefolkningen i Jemen, og etter alt å dømme har begått alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett. Etter at krigen i Jemen startet ser vi en tydelig trend i koalisjonens ledende staters importpraksis, og EU-landenes rolle er tydelig. I var Saudi- Arabia og De forente arabiske emirater verdens 2. og 4. største våpenimportører, og deres import økte med henholdsvis 225 % og 51 % i forhold til femårsperioden før. I begge tilfeller var EU-land blant de største våpenleverandørene, inkludert Storbritannia, Frankrike og Italia. Til tross for at stadig flere søknader om eksportlisens til de to landene har blitt avslått de siste årene, har verdien på de lisensene som har blitt gitt økt i verdi. Og mens noen EU-land har inntatt en restriktiv holdning til eksport av utstyr som kan brukes i Jemen, har andre land avstått fra å diskutere tematikken. Situasjonen i Jemen viser tydelig at det er store utfordringer knyttet til det eksisterende regelverket. Dersom målet med retningslinjene er at våpen ikke skal selges til land som bruker dem i strid med folkeretten, fungerer ikke retningslinjene etter hensikten. Erfaringen fra Norge viser imidlertid at det kan være vanskelig å mobilisere politisk vilje til å styrke regelverket på en måte som forhindrer denne typen eksport. 21

22 Vedlegg 1: Landinndeling per region (SIPRIs inndeling) Afrika Nord-Afrika: Algerie, Libya, Marokko, Tunisia Afrika sør for Sahara: Angola, Benin, Botswana, Burkina Faso, Burundi, Kamerun, Kapp Verde, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kongo, DR Kongo, Elfenbenskysten, Djibouti, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Etiopia, Gabon, Gambia, Ghana, Guinea, Guinea-Bissau, Kenya, Lesotho, Liberia, Madagaskar, Malawi, Mali, Mauritania, Mauritius, Mosambik, Namibia, Niger, Nigeria, Rwanda, Senegal, Seychellene, Sierra Leone, Somalia, Sør-Afrika, Sør-Sudan, Sudan, Swaziland, Tanzania, Togo, Uganda, Zambia, Zimbabwe Amerika Sentral-Amerika og Karibia: Belize, Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Jamaica, Mexico, Nicaragua, Panama, Trinidad og Tobago Nord-Amerika: Canada, USA Sør-Amerika: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Ecuador, Guyana, Paraguay, Peru, Uruguay, Venezuela Asia Sentral-Asia: Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan Øst-Asia: Brunei, Kambodsja, Kina, Indonesia, Japan, Nord-Korea, Sør-Korea, Laos, Malaysia, Mongolia, Myanmar, Filippinene, Singapore, Taiwan, Thailand, Øst-Timor, Vietnam Sør-Asia: Afghanistan, Bangladesh, India, Nepal, Pakistan, Sri Lanka Oseania: Australia, Fiji, New Zealand, Papua Ny-Guinea Europa Albania, Armenia, Østerrike, Aserbajdsjan, Hviterussland, Belgia, Bosnia- Herzegovina, Bulgaria, Kroatia, Kypros, Tsjekkia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Irland, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Makedonia, Malta, Moldova, Montenegro, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia, Ukraina Midtøsten Bahrain, Egypt, Iran, Irak, Israel, Jordan, Kuwait, Libanon, Oman, Qatar, Saudi- Arabia, Syria, Tyrkia, Forente arabiske emirater, Jemen 22

23 NORGES FREDSLAG POSTBOKS 8922 YOUNGSTORGET 0028 OSLO RAPPORTEN ER FINANSIERT MED STØTTE FRA UD 23