Paul Antoni Nilsen, Inger Hansen og Frank Christiansen

Transkript

1 Grønn kunnskap Vol.7 Nr Tilpasset bruk av vokterhund - erfaringer fra enkeltbesetninger Paul Antoni Nilsen, Inger Hansen og Frank Christiansen

2

3 Tilpasset bruk av vokterhund erfaringer fra enkeltbesetninger Paul Antoni Nilsen, Inger Hansen & Frank Christiansen Grønn kunnskap Vol. 7 Nr Norsk institutt for planteforsking Tjøtta fagsenter

4 Grønn kunnskap utgis av: Planteforsk, pb 100, 1431 Ås Ansvarlig redaktør: Informasjons- og markedssjef Jan-Aksel Næss Fagredaktør: Forskningsdirektør Arne Stensvand Denne utgaven: Planteforsk Tjøtta fagsenter, 8860 TJØTTA ISBN ISSN Forsidefoto: Inger Hansen Grafisk produksjon: Spekter Reklamebyrå as / Trykk: Power Print as Omslag trykket på Silk 250g Innmat trykket på Silk 115g Brødsats: ITC Slimbach 10/13 pt Tabellsats: Arial 7 pt Bestilling: Heftet kan bestilles hos Planteforsk Tjøtta fagsenter, 8860 TJØTTA Telefon: Telfaks: E-post: tjotta@planteforsk.no Pris: NOK 150 Forsidebilde: Vokterhunden Tor, av rasen polsk owczarek podhalanski, passer på sauene sine alene på utmarksbeite i Soknedal (foto: I. Hansen).

5 Forord Denne sluttrapporten oppsummerer data og kunnskap som prosjektet Tilpasset bruk av vokterhund erfaringer fra enkeltbesetninger har produsert gjennom tre år ( ). I tillegg har prosjektet utarbeidet et veiledningshefte om bruken av vokterhund (Hansen et al., 2002), samt statusrapporter for år 2000 (Hansen & Christiansen, 2001) og 2001 (Hansen & Christiansen, 2002). Antall brukere/besetningseiere med vokterhunder som har vært med i prosjektet har variert noe fra år til år. I 2002 var 15 brukere/eiere med til sammen 18 hunder inkludert. Prosjektet har lagt vekt på å beskrive hundenes oppvekstforhold og sosialisering på sau, samt å evaluere hundenes tapsreduserende effekt sett i forhold til bruksmåte og kostnadene ved tiltaket. Brukere i fylkene Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Hedmark har vært representert. Prosjektet ble finansiert av Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond, Fylkesmannens landbruksavdelinger i Nordland og Møre og Romsdal, samt Fylkesmannens miljøvernavdeling i Nord-Trøndelag. Prosjektet har vært brukerstyrt. Planteforsk Tjøtta fagsenter har i samarbeid med Nord- Trøndelagsforskning utført den vitenskapelige del av prosjektet. Vi vil rette en stor takk til alle brukerne i prosjektet som har bidratt med opplysninger om hundene, tapstall, tilveksttall og kostnader knyttet til hundeholdet. Tjøtta, 12. sept Paul Antoni Nilsen Inger Hansen Prosjektleder Prosjektleder (e. 15. sept. 2002) (t.o.m. 15. sept. 2002)

6

7 Innhold Sammendrag... 9 Summary Innledning Materiale og metoder Hundemateriale Metoder Statistiske metoder Resultater Endringer i hundenes status Bruksmåter Taps- og tilveksttall i forsøksbesetningene Vokterhunders evne til å finne kadaver Kost/nytte-vurdering av bruk av vokterhunder Fremtiden for vokterhundarbeidet i Norge Isbjørn og varslingshunder Diskusjon Tapsreduserende effekt Kostnadseffektivitet Atferdsproblemer Fremtidsperspektiver Vokterhund mot isbjørn Konklusjon Referanser Vedlegg 1 Tilpasset bruk av vokterhund erfaringer fra enkeltbesetninger... 34

8

9 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 9 Tilpasset bruk av vokterhund - erfaringer fra enkeltbesetninger Paul Antoni Nilsen 1, Inger Hansen 1 & Frank Christiansen 2 1 Planteforsk Tjøtta fagsenter, 2 Nord-Trøndelagsforskning inger.hansen@planteforsk.no Nøkkelord: Vokterhund; Sau; Forebyggende tiltak; Predasjon; Rovvilt. Key words: Livestock guarding dogs; Sheep; Preventive measures; Predation; Carnivores Sammendrag Målsetningen med dette treårige utredningsprosjektet ( ) har vært å undersøke effekten av vokterhunder som tapsforebyggende tiltak, samt å sikre oppfølging og videre utvikling av landets vokterhundarbeid. Vokterhundene er i dette prosjektet benyttet på forskjellige måter, tilpasset ulike driftsformer i saueholdet. I 2002 deltok 18 vokterhunder tilhørende 15 brukere/eiere. Spørreskjemaer som ble sendt ut til vokterhundeierne i 2002 fokuserte på endringer i status og bruksmåter for vokterhundene, hvordan hunden har fungert som vokterhund og som gårdshund resten av året, eventuelt uheldige episoder med hunden i forhold til mennesker, sau, hunder og andre dyr, reaksjoner/interesse fra naboer eller sambygdinger på vokterhundbruken, vokterhundens evne til å finne kadaver, og i tillegg hvilke tanker brukerne/eierne har omkring fremtidens vokterhundbruk. Vokterhundeierne registrerte også taps- og tilveksttall på utmarksbeite. Fire hunder ble avlivet i 2002 fordi de hadde vist aggressiv atferd ovenfor mennesker og/eller hadde jaget sau. I tillegg oppførte en hund seg truende uten å bite noen, mens en

10 10 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) annen bet en jogger. Disse atferdsproblemene må tas seriøst, og vurderes i forhold til rase, avl og sosialisering. Seks av hundene har forbedret sine vokterhundegenskaper siden i fjor. De to eldste hundene var henholdsvis syv og ni år gamle sommeren 2002, og det kan virke som de begge begynte å bli mindre aktive med voktingen enn før. Fire ulike bruksmåter er beskrevet i prosjektet: 1) vokterhunder i kombinasjon med gjeting og nattkve (Lierne-metoden) 2) vokterhunder på inngjerdet beite 3) vokterhunder alene med sau i utmark 4) vokterhunder løse på patrulje/tilsyn i lag med hundefører/ gjeter Bruksmåte 1 er den klart mest tapsreduserende, men denne bruksmåten er også den dyreste på grunn av intensiv gjeting (18 000,- kr/uke, forutsatt en timesats på kr 130,-). De tre andre metodene har vesentlig lavere arbeidskostnader (fra 1 950,- til 4 420,- kr/uke, forutsatt en timesats på kr 130,-). Bruksmåte 2 er minst arbeidskrevende. Beiting på innmark har imidlertid andre store ulemper, blant annet kostnader ved et omfattende gjerdehold, redusert vinterfôrbeholdning, og eventuelle problemer med innvollssnyltere som kan medføre lav tilvekst og dødsfall på beite. Statistiske analyser av tapstall for alle sauebesetningene (N=14) tre år før og tre år etter at vokterhund ble satt inn som forebyggende tiltak, viste signifikant lavere tap med bruk av hund enn uten (P < 0,05). Av de ulike bruksmåtene var det kun bruksmåte 1 som hadde signifikant effekt alene (P < 0,01). Analysene er imidlertid ikke korrigert for eventuelle endringer i rovvilttettheten gjennom registreringsperioden ( ). I en alternativ analyse, hvor tapstallene året før vokterhund ble sammenliknet med tapstallene ved andre års bruk av hund, var effekten av vokterhundbruken også signifikant, både med (P < 0,001) og uten (P < 0,05) Lierne-metoden. Datamaterialet i den alternative analysen var for lite til å evaluere metodene hver for seg. Det var ikke mulig å påvise

11 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 11 noen statistisk forskjell i gjennomsnittlig tilvekst med og uten bruk av hund i besetningene hvor tall for tilvekst var registrert (N=6). I beitesesongen 2002 hadde syv besetninger tall for hvor mange kadaver vokterhundene fant i forhold til det totale antallet kadaver. Til sammen i disse besetningene fant hundene 22 av 62 kadaver, det vil si en funnprosent på 35 %. Det var imidlertid svært stor variasjon mellom de ulike hundene (0 og 100 %). Summary The aim of this 3-year study ( ) was to document the effects of livestock-guarding dogs (LGD) used in different ways on farms with different methods of sheep farming. Fifteen sheep farmers/owners with a total of 18 dogs participated in the project in Questionnaires focused on changes in status and working regimes for the dogs, dog behaviour, the ability to find sheep carcasses, and thoughts about the use of LGD in Norway in the future. Total losses of sheep and lamb growth rates on summer range were recorded. Four dogs were put to death during 2002, two of which had shown aggressiveness towards humans, and two that had chased sheep. Such behaviour problems must be taken seriously and should be discussed with regards to breeding and socialization programmes. Six of the dogs had improved their guarding skills since last year. Four different LGD methods are described in this project: 1. LGD with sheep herded on open range at day, and fenced within pastures at night 2. LGD on fenced pastures near the sheep farm 3. LGD alone with sheep on open range 4. LGD (loose) on patrol together with a dog handler/ shepherd

12 12 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) Method 1 is the most effective one. It is also the most expensive one, because of the need for continuously sheep herding. Method 2 is the cheapest, if the costs of fencing the pastures, possible problems with shortage of winter food, and problems with parasites in the pasture are not taken into account. Numbers of sheep lost on summer range 3 years before and 3 years after the use of LGD were tested statistically. The total losses of sheep were lower with LGD present than without (P < 0.05). Only method 1 gave significant effect (P < 0.01) when analysing each method separately. However, these analyses were not adjusted for variations in carnivore densities during the test period ( ). An alternative analysis compared losses on range in the year before LGD were tried with the second year of LGD use. This analysis also showed significant effects of the use of dogs, both with (P < 0.01) and without (P < 0.05) method 1. Based on data from 6 sheep farms, no significant differences in daily lamb growth rates with and without LGD present could be detected. Seven farmers had documented the number of carcasses found by the dog in the year Totally 22 out of 62 carcasses (35 %) were found. The percentage of carcasses found varied from 0 to 100% between dogs. 1 Innledning Gjennom Bernkonvensjonen er Norge forpliktet til å ta vare på egne levedyktige bestander av de store rovdyrene. Samtidig forpliktet vi oss på Toppmøtet om verdens matvaresikkerhet i Roma i 1996 til å fremme en bærekraftig utvikling av landbruket i lavproduktive så vel som i høyproduktive områder. På bakgrunn av disse to overordnede politiske målsetningene formulerte Stortinget i St. meld. 35 ( ) (Miljøverndepartementet, 1996) følgende mål for Norges forvaltning av rovdyrbestandene:

13 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 13 Det er et viktig siktemål å kombinere den fremtidige rovviltforvaltningen med tiltak som gir grunnlag for en aktiv jordbruksproduksjon og reindrift basert på bruk av beiteressursene i utmarka. Denne målsetningen har vist seg å være svært utfordrende å få til i praksis, og det har oppstått mange konflikter mellom sauehold som næring og myndighetenes krav om opprettholdelse av levedyktige stammer av ville rovdyr. For å dempe konfliktnivået, har det blitt prøvd ut ulike forebyggende tiltak, og dette er også bakgrunnen for våre nasjonale prosjekter med bruk av vokterhund som forebyggende tiltak mot rovdyrskader på sau. Bruk av domestiserte dyr som beskyttelse mot rovdyr har lange tradisjoner både i Europa og USA. Mest benyttet som vokterdyr er vokterhunder. Også esel og lama er benyttet, samt i visse tilfeller raser av storfe, geiter og struts. Dyrenes vokteratferd er genetisk betinget, og vokterhundprinsippet er basert på en gjensidig og sterk sosial binding mellom hund og sau. Hunden oppfatter sauene som sine flokkmedlemmer, og den vil om nødvendig forsvare dem (Coppinger et al., 1983; Green & Woodruff, 1990). Ut fra en tradisjonell bruksmåte, er de viktigste egenskaper for en vokterhund å beskytte sin dyreflokk, holde seg til flokken, og ikke skade dyrene i flokken (Coppinger et al., 1983; Lorenz & Coppinger, 1986). Vokterhundenes atferd er ikke basert på en konfrontasjon i form av kamp med rovdyrene. Den skal derimot virke preventivt i form av sin tilstedeværelse, og representere et forstyrrende moment i rovdyrenes atferd. Preging eller sosialisering av hunden skjer under hundens optimale eller kritiske periode for sosialisering, det vil si når valpen er mest påvirkelig overfor sin omverden. Dette skjer mellom femte og niende leveuke (Scott & Fuller, 1965). Sosialisering betyr at valpen er mer sensitiv for mange typer stimuli enn senere i livet. I løpet av de fem første utviklingsfasene oppstår det binding til sauen som art, altså en tilknytning til flokken fra hunden overfor sau. Mellom et halvt til ett års alder utvikles en viktig egenskap hos vokterhunden, nemlig pålitelighet overfor sau (det vil si at hunden ikke vil skade flokken). Begge disse egenskapene legger grunnlaget for at hundene blir beskyttende overfor sau dersom sauer og hunder konfronteres med rovdyr. Hunden vil bjeffe og forsvare flokken sin (Coppinger et al., 1983; Lorenz & Coppinger, 1986). Europeiske land, som blant annet Portugal, Italia, Spania, Tyrkia og Polen, har lange tradisjoner med bruk av vokterhund. Hunder herfra ble importert til USA tidlig på 1970-tallet. Størst anvendelse i praktisk bruk og vitenskapelig dokumentasjon finnes for bruk av vokterhund til beskyttelse av sau mot predasjon

14 14 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) av coyote (prærieulv) i USA (Coppinger et al., 1988; Green & Woodruff, 1988; Green & Woodruff, 1990; Andelt, 1992). I utlandet brukes vokterhunder tradisjonelt i kombinasjon med heltids/deltids gjeting, eller de kan vokte sau alene innenfor et avgrenset område (Hansen, 1995; Hansen et al., 1997). Bruk av vokterhund under geografiske forhold som kan sammenliknes med Norge, viser en effektiv reduksjon av rovdyrpredasjon på småfe. Imidlertid er driftsformer for sauehold i Norge forskjellig fra andre land. Det må derfor gjennomføres en del tilpasninger før bruk av vokterhund kan bli så effektiv som ønskelig. Den tradisjonelle vokterhundmetoden er vanskelig å benytte i Norge, først og fremst fordi sauene beiter spredt over store, uavgrensede områder. Denne problemstillingen har vært sentral gjennom hele dette utviklingsprosjektet. Vi har derfor innhentet erfaringer fra sauebruk som benytter vokterhund på ulike måter, tilpasset det enkelte bruk eller beiteområde. Målet med prosjektet har vært å undersøke den tapsreduserende effekten av tiltaket, samt å sikre oppfølging og videreutvikling av vokterhundarbeidet i Norge. Et overordnet mål har vært å finne gode, forebyggende tiltak mot tap av sau grunnet store rovdyr. 2 Materiale og metoder 2.1 Hundemateriale Totalt 15 brukere/eiere med til sammen 18 hunder deltok i prosjektet pr (tabell 1). I en samdrift mellom tre av brukerne i Lierne benyttes sju voksne hunder. En familie i Trysil har to hunder, mens de øvrige kun har èn vokterhund. I vårt materiale inngår de tre vokterhundrasene mastino abruzzese (MA, italiensk), polsk owczarek podhalanski (PO, polsk) og pyrenèerhund (PY, fransk) (tabell 1). To av hundene ble importert i voksen alder fra aktive vokterhundmiljøer i utlandet (1 MA, 1 PO). De resterende hundene er avkom etter import, mens pyrenèerhundene er etter norsk oppdrett. Tabell 1. Deltakende hunder fordelt på rase og kjønn pr Rase Tisper Hanner Sum MA - mastino abruzzese PO - polsk owczarek podhalanski PY - pyrenèerhund Totalt 18 Pr var èn hund under ett år, 14 var mellom to og fire år, to var fra fem til syv år, og èn var ni år. Gjennomsnittsalderen for hundene var 3,5 år. Hundenes oppvekst og sosialisering er beskrevet i statusrapporten for år 2000 (Hansen & Christiansen, 2001).

15 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 15 PO-tispa Tara ble vinteren 2002 overdratt fra en sauebonde på Tynset til fjellklatreren og eventyreren Stein P. Aasheim. Hunden gikk tidligere sammen med sau på inngjerdet beite, men eieren sluttet med sau våren Aasheim skulle overvintre med familien i ei fangsthytte på Svalbard, og ønsket å prøve vokterhund til varsling mot isbjørn. Denne utprøvingen er nærmere beskrevet i kapittel Metoder Et spørreskjema ble sendt ut til alle hundeeierne i etterkant av beitesesongen (vedlegg 1), og omfattet følgende tema: Endring i hundens status fra i fjor (positivt/negativt) Bruksmåte (og eventuelt endret bruksmåte) Hvordan fungerer hunden som vokterhund, og som gårdshund resten av året Eventuelle uheldige episoder med hunden i forhold til mennesker, sau, hunder, andre dyr Reaksjoner/interesse fra naboer eller sambygdinger på vokterhundbruken Vokterhundens evne til å finne kadaver Tanker omkring fremtidens vokterhundbruk, kommentarer, idèer I tillegg ble tall på totaltap (totalt antall tapte søyer og lam) for alle sauebesetningene i beitesesongen 2002 innhentet (N=14), samt tilveksttall fra besetningene som registrerer dette (N=7). De fleste hundeeiere har blitt besøkt i løpet av beitesesongen Besøkene har gitt fyldigere informasjon om hvordan arbeidet med vokterhunden har gått, samt at man også har fått se hunden i aksjon flere steder. Dette har vært et nyttig og nødvendig supplement til opplysningene som har kommet inn gjennom spørreskjemaene. 2.3 Statistiske metoder Siden ikke alle brukerne startet opp med vokterhund samtidig (varierer fra 1998 til 2001), har vi valgt å presentere taps- og tilveksttallene for hver enkelt besetning i perioden tre år før og tre år etter at vokterhund ble satt inn som forebyggende tiltak (tabell 3 og 4). Effekten av vokterhund ble undersøkt ved å teste tallene fra disse seks årene med General Linear Models (Minitab, 2000), og år ble satt som kovariat. En alternativ analyse sammenliknet tapstallene året før hund ble satt inn som tiltak med tapstallene andre sommeren hunden(e) var i bruk. I denne analysen ble parvise t-tester benyttet (Minitab, 2000).

16 16 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 3 Resultater 3.1 Endringer i hundenes status Statusoversikten i tabell 2 (se side 18-19) viser at fire hunder ble avlivet det siste året fordi de hadde vist aggressiv atferd ovenfor mennesker og/eller hadde jaget sau. Alle disse var av rasen MA. I tillegg oppførte en hund seg truende uten å bite noen, mens en annen bet en jogger. Seks av hundene har forbedret sine vokterhundegenskaper siden i fjor. De to eldste hundene på henholdsvis syv og ni år, virket som de begge begynte å bli mindre aktive med voktingen under feltsesongen 2002 enn de har vært tidligere. Den eldste av disse måtte avlives våren 2003 fordi den fikk beinkreft. Gjennom det 3-årige prosjektet har totalt 25 forskjellige hunder deltatt. Ti av hundene fra 2000 er fremdeles med i Ni av de 25 hundene ble avlivet/ døde i løpet av prosjektperioden (pr ). Èn hund kom bort i felt (MA), èn er avlivet fordi den fungerte dårlig som vokter (PO), èn var aggressiv overfor gjeterhunder (MA), tre viste aggressivitet overfor sau (1 PO, 2 MA) og tre har vært aggressive mot folk (3 MA). 3.2 Bruksmåter Fire ulike bruksmåter for vokterhunder i saueholdet er beskrevet i prosjektet: 1) vokterhunder i kombinasjon med gjeting og nattkve (Lierne-metoden) 2) vokterhunder på inngjerdet beite 3) vokterhunder alene med sau i utmark 4) vokterhunder (løse) på patrulje/tilsyn i lag med hundefører/gjeter Foruten utprøving av vokterhund mot isbjørn, har også to andre hunder blitt brukt på nye måter i Under følger kommentarer til de to hundene det gjelder. Tallene referer til merknadene i første kolonne i tabell 2: 1 Brukeren er i ferd med å avvikle saueholdet fordi tapene til bjørn på utmarksbeite ble for store. Tussi ble ikke sluppet i lag med de få sauene som ble sendt i utmarka fordi dette ville medført et stort merarbeid i form av ettersyn og samling av sauene. Hunden har denne beitesesongen gått alene med 48 kviger på utmarksbeite, men hun fikk ingen god kontakt med dem. Dette kan skyldes at hunden er sterkt knyttet (det vil si godt sosialisert) på sau, og dermed ikke kan knytte seg til et nytt dyreslag i voksen alder.

17 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 17 Tabell 2. Bruksmåte og status for hundene, Hund (Alder) Rase Eier/ bruker Eierens bedømming av den tapsreduserende effekt (2002) Ant. kadaver funnet (av tot. ant. ) Bruksmåter (2002) Lazzarone (7) MA Hågensen Meget god 0 av et ukjent, mindre antall Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve William (4) MA Hågensen God 0 av et ukjent, mindre antall Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve Lilo (2) MA Hågensen Ukjent (ble lite brukt i sommer) 0 av et ukjent, mindre antall Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve Lupa (4) MA Hågensen Ukjent Ukjent Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve Kompis (-) MA Hågensen God 0 av et ukjent, mindre antall Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve Oscar (2) MA Hågensen Ukjent (ble avlivet i sommer) 0 av et ukjent, mindre antall Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve Tjukka (2) MA Hågensen Ukjent (ble avlivet i sommer) 0 av et ukjent, mindre antall Vokting i kombinasjon med gjeting og bruk av nattkve Tussi 1 (4) PO Moen Fungerer godt - Alene med 48 kviger på utmarksbeite Tor 2 (4) PO Haukdal Meget effektiv 0 av 6 totalt Alene med sau og en hest på utmarksbeite Endring i status for hunden fra 2001 til 2002 Begynner å bli gammel, og ligger derfor mye i ro. Kan enkelte ganger være noe truende ovenfor besøkende, men har aldri bitt noen. Fikk valper (tyvparring, men 2 av 6 valper ble beholdt). På grunn av dette var hun ikke med på så mye gjeting i sommer. Er veldig sky, nesten nervøs. Holdt seg mer med sauen i år enn tidligere, muligens fordi hun i de 2-3 første ukene av sesongen var bundet hele døgnet inne i de ulike nattkveene. Vokterhundegenskapene har forbedret seg siden i fjor. Avlivet juli-02. Hunden jaget og skadet sau fra en annen besetning. Avlivet juli-02. Hunden jaget og skadet sau fra en annen besetning. Fikk ingen god kontakt med kvigene. Er derimot sterkt knyttet til (dala)sau, og velger heller å være med sau enn med mennesker. Er allikevel trivelig mot folk. Har uhelbredelig hårsekkmidd som må holdes i sjakk med medisiner. Stiv i hoftene ved hardt arbeid. Fungerer utmerket som vokterhund, også alene i utmarka i lag med sau. Har vokterinstinkt også ovenfor hesten. Går med sauene hele året. Hunden virker mer rutinert og avslappet i vokterarbeidet i år enn i fjor.

18 18 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) Forts. tabell 2. Bruksmåte og status for hundene, Hund (Alder) Rase Eier/ bruker Eierens bedømming av den tapsreduserende effekt (2002) Ant. kadaver funnet (av tot. ant. ) Bruksmåter (2002) Endring i status for hunden fra 2001 til 2002 Luka (2.5) MA Hansen Ikke benyttet - Ikke benyttet Avlivet 15/6-02. Hunden var aggressiv overfor mennesker, særlig barn, og den bet flere ganger. Viste lyst til å springe etter sau på innmark som flyktet unna. Ask (4) MA Nilsen Fungerte bra 0 av 23 totalt Patruljering Avlivet okt.-02. Bet en dame bak på låret, og hadde også oppført seg truende ovenfor sønnen i huset tidligere. Ble ikke brukt på inngjerdet innmark som planlagt, fordi han jaget et lam på våren. På patrulje kunne han av og til løpe etter sau fra fremmed besetning og/eller annen rase (dala). Varga (9) PY Ringsø Bidrar noe, men ingen observerte konfrontasjoner med rovdyr. 10 av 14 totalt (71 %) Patruljering Hunden er ni år, og begynner derfor å bli noe lat. Den dekker ikke så store områder ved patruljering, men løper ut ved spor / lukter i terrenget. Beit en jogger i baken nær gården etter beitesesongen, kanskje fordi hun var hisset opp av den andre gårdshunden. Ble avlivet våren 2003 grunnet beinkreft. Bucko (7) PO Amundlien Fungerer godt, har sannsynligvis vært i nærkontakt med jerv. 6 av 12 totalt (50 %) Patruljering Flink til å ta lengre turer på egenhånd under patruljeringen. Går systematisk i to dalfører. Patruljeringen medfører muligens en forflytning av tapene til andre deler av beiteområdet. Bamse (3) MA Remmem Fungerer godt, har sannsynligvis hatt nærkontakt med rovdyr 0 av 1 totalt Patruljering Hunden er blitt voksen, og dermed tryggere og mer selvstendig. Beit ei søye etter at søya hadde stanget hundefører overende. Gikk patrulje i Vermedalen i fjor, men ble omplassert til Remmem gård etterpå. Silias (2) MA Bakken Fungerer meget bra, har hatt kontakt med bjørn 0 av 2 totalt Vokting på inngjerdet innmark Hunden er blitt trygg på seg selv og har fått et godt forhold til sauene. Er blitt kastrert. Cassie (2) PY Bakken Fungerer meget bra, har hatt kontakt med bjørn. 2 av 2 totalt (100 %) Vokting på inngjerdet innmark Hunden har utviklet seg mye siden i fjor, og er blitt enda sterkere knyttet til sauene. Patruljerer i utkant av beitet og holder seg innenfor gjerdet. Jobber godt sammen med Silias. Begge vokter bedre etter bjørneangrep. Laugtuns Tuva (0.5) PY Brovold Fungerer godt, til tross for sin unge alder. 4 av 4 totalt (100 %) Patruljering Hunden ble født 2. februar-02, men har gått patrulje allerede i sommer. Er litt for ung til å slippe seg ut i terrenget, men fungerer godt; er oppmerksom, bruker sansene godt og varsler og oppsøker fremmedelementer i terrenget og rundt gården.

19 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 19 2 Tor har gått sammen med sau og en hest på utmarksbeite denne sesongen, og viser vokterinstinkt også ovenfor hesten. I motsetning til Tussi ser det altså ut til at Tor har knyttet seg til et nytt dyreslag. Viktigste forskjell er kanskje at hesten går i lag med sauene. Det er dessuten mulig at tilknytningen skjer lettere når det bare er ett nytt dyr av et annet dyreslag, og ikke en hel flokk slik som i Tussi sitt tilfelle. 3.3 Taps- og tilveksttall i forsøksbesetningene Tapstall har blitt registrert i alle de 14 sauebesetningene som har deltatt gjennom prosjektperioden (tabell 3). Tilveksttall, målt i antall gram vektøkning pr. dag på utmarksbeite, er registrert i syv av besetningene (tabell 4), men kun seks har tilveksttall både før og etter at vokterhund er benyttet. I tabell 5 er taps- og tilveksttallene oppsummert som gjennomsnittstall for årene med og uten vokterhund. Tabell 3. Tapstall (% totaltap* av søyer og lam til sammen) for de 14 forsøksbesetningene tre år før og tre år etter at vokterhund ble satt inn som forebyggende tiltak. Besetning Bruksmåte Før hund Etter hund Haukdal Alene med sau på Moen utmarksbeite Bakken (Trysil)** Foros Alene med sau på inngjerdet beite Rusten Fremo Nilsen År 1 År 2 År 3 År 1 År 2 År Hansen Ringsø Patruljering/tilsyn med løs hund Ulvådalen s.lag*** , Vermedalen s.lag Bakken (Lierne) Hågensen**** Vokting i kombinasjon med gjeting og nattkve Kværnan * Totale tapstall er brukt, ikke antall dokumenterte rovviltdrepte dyr. Årsaken til dette er at de færreste brukerne finner igjen og får dokumentert dødsårsaken på alle kadavrene. Normaltapet (grunnet sykdom og ulykker) må vi anta holder seg noenlunde konstant fra år til år. ** Fordi besetningen siste året mistet dyr overveiende grunnet sykdom, har vi i denne besetningen konsekvent benyttet prosent rovdyrdrepte dyr (dokumentert), og ikke totaltapet. Besetningen går inngjerdet, slik at alle kadavrene blir funnet. *** Sankelaget har leid ulike hunder med varierende kvalitet på vokterhundegenskapene. Vi har valgt å bruke taps- og tilveksttallene i de årene hvor samme hund er benyttet tre år på rad. **** Rovdyrsikkert gjerde ble montert opp i 1997 som forebyggende tiltak. Året etter ble vokterhund satt inn og gjerdet ble da ikke benyttet annet enn som nattkve. Tapstallene fra 1997 er ikke inkludert i tabellen.

20 20 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) Tabell 4. Tilveksttall for lam (ant. gram vektøkning pr. dag) i syv av forsøksbesetningene i vokterhundprosjektet tre år før og tre år etter at vokterhund ble satt inn som forebyggende tiltak. Før hund Etter hund Besetning Bruksmåte År 1 År 2 År 3 År 1 År 2 År 3 Haukdal Rusten Alene med sau på utmarksbeite Alene med sau på inngjerdet beite Fremo Nilsen Hansen Patruljering Ulvådalen s.lag Kværnan Vokting i komb. med gjeting og nattkve Tabell 5. Gjennomsnittlig tapsprosent (% tap av søyer og lam til sammen) og tilvekst for lam (ant. gram vektøkning pr. dag) i de 14 forsøksbesetningene gjennom perioden tre år før og tre år etter at vokterhund ble satt inn som forebyggende tiltak. Samme fotnoter som i tabell 3 gjelder. Tot.tap (% søyer + lam) Tilvekst (gram / dag) Besetning Bruksmåte Gj.snitt UTEN hund Gj.snitt MED hund Gj.snitt UTEN hund Gj.snitt MED hund Haukdal Alene med sau på utmarksbeite - Moen Bakken (Trysil) Foros Alene med sau på Rusten inngjerdet beite Fremo Nilsen Hansen Ringsø Patruljering Ulvådalen b.lag Vermedalen b.lag Bakken (Lierne) Vokting i komb Hågensen med gjeting Kværnan og nattkve

21 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 21 I ni av besetningene har totaltapet gått ned med bruk av vokterhund (tabell 5), mens totaltapet har gått opp for de andre fem. En kompliserende faktor i denne sammenlikningen er at rovdyrsituasjonen kan ha endret seg i de ulike forsøksområdene i prosjektperioden. For de fleste besetningene er det nemlig slik at de i første halvdel av perioden ikke benyttet hund, mens de brukte vokterhund i siste halvdel av perioden. Dermed risikerer man å sammenlikne taps- og tilveksttall i to tidsintervaller hvor tettheten av rovdyr i beiteområdet kan ha vært forskjellig. Siden det er svært vanskelig å korrigere for den mulige forskjellen i rovdyrtetthet mellom årene i hvert enkelt forsøksområde, har vi ikke korrigert for dette i de statistiske analysene. Siden vokterhund som regel har blitt innført i et område fordi tapene til rovdyr har vært økende, vurderer vi sannsynligheten for å underestimere effekten av vokterhund som større enn sjansen for å overestimere den. Når alle 14 besetningene ble tatt med i analysen, var tapsprosentene signifikant lavere ved bruk av vokterhunder enn uten, henholdsvis 6,9% ± 5,2 mot 11,4% ± 7,44 (P < 0,05, GLM). Tapsprosentene var også signifikant forskjellig mellom besetningene (P < 0,001). Når vi så på bruksmåtene hver for seg, var det kun metode 1 (Lierne-metoden) som gav signifikant reduksjon av tapstallene (P < 0,01). For at effekten av et mulig økende predasjonspress fra år til år skal bli så liten som mulig, og for at hundene ikke skal komme i disfavør på grunn av ung alder og/eller uerfarenhet, valgte vi å kjøre en alternativ analyse. Denne sammenliknet tapstallene året før vokterhunden ble satt inn som tiltak med andre året hundene var i bruk (ikke alle besetninger har tre års bruk av hund). I denne alternative analysen ble det påvist en signifikant tapsreduserende effekt av vokterhundene, både med (P < 0,01, parvis t-test) og uten (P < 0,05) Lierne-metoden. Datamaterialet var dessverre for lite til å analysere effekten av hver bruksmåte for seg med parvise t-tester. Gjennomsnittlig lammetilvekst hadde økt for tre av de seks besetningene som hadde registrert tilvekststall før og etter bruk av vokterhund, mens den var blitt dårligere for de tre resterende besetningene (tabell 5). Gjennomsnittlig tilvekst i disse besetningene var 273 g/dag ± 44,8 før hund ble satt inn som forebyggende tiltak og 274 g/dag ± 39,0 etter at hund var tatt i bruk (ns). Det var stor variasjon i tilvekst mellom besetningene (P < 0,001). 3.4 Vokterhunders evne til å finne kadaver I løpet av prosjektårene har vi fått tilbakemelding om at vokterhundene har funnet en del sauekadaver på utmarksbeite når de har vært i terrenget og vok-

22 22 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) tet sauer. Dette er en meget nyttig egenskap, siden sauebøndene får erstatning for alle sauer som er dokumentert rovdyrdrept. Når en kost/nytte-vurdering av verdien av å bruke vokterhund skal gjøres, vil det derfor være aktuelt å trekke inn evnen til å finne kadaver. I Buskerud tok sauebønder høsten 2002 initiativ til å prøve å få i gang et prosjekt som skal se på mulighetene for å utdanne og benytte såkalte kadaverhunder ved søk etter kadaver. Vokterhunder er en av flere typer hunder som kan være aktuelle til dette formålet. For å få en pekepinn på hvor effektive vokterhunder er til å finne kadaver, ble forsøksvertene i årets spørreskjema spurt spesielt om dette. I sju av besetningene hadde man tall for hvor mange kadaver hundene fant, i forhold til det totale antallet sau som forsvant på beite (tabell 2). I de syv besetningene forsvant til sammen 62 sau, og vokterhundene fant igjen 22 av disse kadavrene. Det tilsvarer en funnprosent på 35 %. Variasjonen mellom de ulike hundene var imidlertid stor. Tre av hundene fant ingen kadavre, til tross for at det i besetningen til en av disse hundene forsvant 23 sau til sammen. Funnprosentene for de fire hundene som fant kadaver var 50 %, 71 %, 100 % og 100 % (hvorav den ene gikk på inngjerdet beite). Hundenes atferd ved kadaverfunn viser også individuelle forskjeller. Noen hunder blir ved kadaveret, nærmest for å vokte det, og noen hunder begynner å spise på det. I slike tilfeller kan det være vanskelig å finne igjen både hunden og kadaveret. Derfor vil det være gunstig å ha radiohalsbånd på hunden slik at man kan peile seg frem til den. Det er først og fremst på utmarksbeite at evnen til å finne kadaver vil være til stor nytte. 3.5 Kost/nytte-vurdering av bruk av vokterhunder Kostnadene ved bruk av vokterhund varierer mye, både mellom de ulike bruksmåtene og innen hver bruksmåte. Størrelsen på beiteområdet, antall sau som hundene skal vokte, hvor lenge de skal voktes, og ikke minst hvor mye gjeter/hundefører er sammen med hundene er viktige faktorer som spiller inn. Erfaringer innhentet tidligere fra dette prosjektet (Hansen & Christiansen, 2002; Hansen et al., 2002) tilsier at vokterhunder brukt alene på inngjerdet beite er den minst arbeidskrevende metoden (1-15 t pr. uke), fulgt av vokterhunder alene på utmarksbeite (12-25 t pr. uke) og vokterhunder på patrulje (15-34 t pr. uke). Den mest arbeidskrevende metoden er vokterhunder brukt i kombinasjon med gjeting ( t pr. uke, forutsatt en skiftordning med to gjetere og en besetning på totalt 500 sau og lam). Dersom en timepris på kr 130,- (ufaglært personale, inkl. feriepenger og sosiale utgifter) benyttes, blir ukentlige arbeidskostnader (basert på høyeste estimat for tidsforbruk) kr 1950,- for vokterhunder på inngjerdet beite, kr 3250,- for vokterhunder i utmark, kr 4420,- for patruljering og kr 18200,- for vokterhunder brukt i kombinasjon med

23 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 23 gjeting. Imidlertid blir gjeterkostnadene lavere pr. sau jo flere sauer gjeterne klarer å håndtere. Patruljeringsmetoden kan også fort bli kostbar, dersom beiteområdet er stort og man skal ha tilstrekkelig bemanning (se kapittel 4.1). Til gjengjeld går patruljehundene oftest i fellesbeite og ikke bare i egen besetning. Beitedyrene bør imidlertid ha tilsyn minimum en gang i uka, og det kan ikke regnes som ekstraarbeid å ha med seg hund på disse tilsynsrundene. Regnestykket blir komplisert dersom man også skal medregne kostnader til gjerding, jordleie og/eller innkjøp av vinterfôr, tapte inntekter som følge av lave lammevekter og så videre. Fordelene med metode 1, 3 og 4 er at sauene fremdeles kan nytte utmarka til beiting. Dersom metode 4 baseres på beiting på inngjerdet heimebeite (innmark, eventuelt en kombinasjon av innmark og skog), blir det store ekstraomkostninger også med denne metoden. Merkostnadene ved å ha sau på innmarksbeite i stedet for i utmarka er nylig estimert i en rapport utgitt av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) (Kjuus et al., 2003). Under gitte forutsetninger ble omkostningene beregnet til ca ,- kr pr. vinterfôra sau (v.f.s.) for en besetning på 100 v.f.s. i Rendalsdistriktet. Variasjonen i kostnadene er blant annet avhengig av jordleiepris, hvor stor prosentandel skogsmark som inngår i beitet, og på merarbeidet med dette driftsopplegget generelt. Prisen for merarbeidet er satt til kr 133,50 pr. time (tariff). Kostnader til investering og oppsetting av gjerder er ikke tatt med i beregningen over (kun arbeid og materialkostnader ved 200 m mobilt lettgjerde for å kunne drive skiftbeiting). Det er metode 1 og 2 som vil ha behov for gjerding. Rovdyrsikkert gjerde er ikke nødvendig, siden vokterhundene fungerer som supplerende tiltak innenfor. Gjennomsnittsprisen for elektriske, flyttbare gjerder ligger på kr 1810,- pr. 100 m (eksklusive merverdiavgift) (Kjuus et al., 2003). For mer permanent gjerding anbefales sauenetting eller tre-tråds elektrisk gjerde. Man kan regne en pris på ca. kr 35,- pr. løpende meter sauegjerde, inklusive arbeid, påler og merverdiavgift (Skurdal, pers. medd.). Tre-tråds elektrisk gjerde vil være en rimeligere løsning, og prisen kan komme ned på det halve av et vanlig sauegjerde (Linnell, pers. medd). Årlige kostnader til hundehold (fôr, veterinær, oppstalling, frakt, og så videre) etter anskaffelsesåret er estimert til ca. 8000,- kr/hund/år (Hansen & Christiansen, 2001). Krogstad et al. (2000) konkluderte med at reduksjonen i antall drepte beitedyr for metode 1 ikke kunne forsvare de totale kostnadene ved tiltaket, sett ut fra bedriftsøkonomiske hensyn. Av de øvrige metodene er det vokterhunder på

24 24 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) inngjerdet beite som er den rimeligste måten å benytte hund på, og som sannsynligvis har det høyeste tapsreduserende potensialet. Likevel kan heller ikke denne metoden sies å være kostnadseffektiv, selv uten at merkostnadene ved innmarksbeiting medregnes. Sett i forhold til dagens erstatningspris for rovviltdrepte dyr (ca kr 1000,- pr lam), må en hund på inngjerdet beite redde lam pr. sesong for at bruken skal begynne å svare seg økonomisk. Dette er lite realistisk. Vi kan derfor konkludere med at kostnadseffektiviteten ved bruk av vokterhund, uansett metode, vil være negativ. 3.6 Fremtiden for vokterhundarbeidet i Norge På spørsmålet om fremtiden for vokterhundholdet i Norge, svarte de fleste at de hadde tro på vokterhunder som forebyggende tiltak, men at tiltaket er avhengig av offentlig støtte. Noen brukere var skeptiske til en eventuelt tapsforflyttende effekt av tiltaket. I flere av beiteområdene hvor vokterhund ble benyttet, og hvor tapene var gått ned, kunne man dokumentere en økning i tapene i de omkringliggende områdene. Antagelsen om en skadeforflyttende effekt av tiltaket kan virke negativt inn på forholdet mellom de berørte brukere. Flere nevnte at det var behov for utdanning av gjetere og for oppfølging av nye vokterhundbrukere. Dessuten er det nødvendig med rekruttering av nytt avlsmateriale. 3.7 Isbjørn og varslingshunder Under følger rapporten fra Stein P. Aasheim om vokterhunden Tara (PO) som ble prøvd som vokter/varslingshund mot isbjørn på Svalbard. Fra juli 2002 til juli 2003 overvintret vi med familien på en liten fangsthytte på nordsiden av Svalbard. Vi bodde langt fra folk, hadde to barn (6 og 13), og visste at det kunne være mye isbjørn i området. Hunder ble vurdert som et viktig hjelpemiddel til å varsle bjørn. Erfaringene med isbjørn og hunder på Svalbard er svært varierende. Det er umulig å forutsi hvordan polarhunder som ikke tidligere har møtt bjørn vil reagere. Det er også nok av eksempler på at såkalt sikre bjørnhunder heller ikke duger. Den gjengse holdning er at grønlandshunder som er født og oppvokst på Svalbard egner seg bedre mot bjørn enn alaskahuskyer som er importert fra fastlandet. Vi brukte mye tid og energi på å vurdere hunder og bjørnevarsling, og var innom flere alternativ, blant annet karelske bjørnhunder. Da vi fikk mulig-

25 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 25 heten til å ta med en fire år gammel polsk owczarek podhalanski, Tara, følte vi at det var en ekstra betryggelse i forhold til bjørn. Grunnstammen i hundegården var åtte alaskahuskyer fra Røros. I tillegg lånte vi to grønlandshunder fra Longyearbyen, hvorav iallfall den ene skulle ha vist gode egenskaper når det gjelder bjørnevarsling. I september fikk vi fire alaskahusky-valper, slik at vi på det meste hadde 16 hunder. Tara (tispe) gikk veldig godt i lag med alle de andre hundene. Hun var den eneste av hundene som fikk gå løs. Det skapte ingen problemer inntil hun begynte å jaga reinsdyr som holdt til rundt hytta. Til daglig sto hun derfor i en løpestreng mellom hytta (hvor hun har sitt hundehus) og kjøttstativet, ca 30 meter borte. Dette var den mest sannsynlige ankomsten for bjørn. Vi følte i begynnelsen at hun var svært usikker, og vi snakket ofte om at hun ikke virket som en lykkelig hund. Hun hadde en adferd som var svært forskjellig fra det vi opplevde i den korte tiden vi hadde henne hjemme på fastlandet før avreisen. Vi tror dette hadde sammenheng med at hun viste seg å være uhyre skuddredd. Det foregikk det en god del skyting utover høsten, og vi greide aldri å gjøre henne fortrolig med smellene. I likhet med flere av de andre hundene, forøvrig. Vi forsøkte å legge det opp slik at hun skulle forbinde smellene med noe positivt - kos og klapp og noe godt å spise. Men vi har mistanke om at det var det motsatte som skjedde, at hun i en periode ble mistenksom hver gang hun ble vist spesiell oppmerksomhet fordi hun ble redd for at det skulle smelle. Det er ofte vanskelig å skremme unna isbjørn uten å bruke varselskudd/ knallskudd/gummikuler så vi var skeptiske til hvordan det ville gå. Erfaringene med de to-tre første bjørnebesøkene var at Tara var en av flere hunder som varslet da det kom bjørn. MEN, selv om hun varslet tydelig, var hun forbausende lite aggressiv. Hun lå gjerne inne i huset og bjeffet sånn passe interessert. Når vi kom ut, mistet hun fort interessen for bjørnen (som fortsatt kunne være bare 20 m unna) og ville heller ha klapp og kos. De gangene bjørnen etter noen timer kom tilbake for et nytt forsøk på kjøttstativet, forholdt hun seg taus. Dette i motsetning til flere av de andre hundene. De første bjørnene kom gjerne om natta, og det var alltid kjøttstativet som var målet. Da vi brukte knallskudd mot bjørnen, fikk vi ikke inntrykk av at dette hadde noen negativ innvirkning på varslingsiveren til Tara. Den var sånn passe både før og etter. I begynnelsen av februar hadde vi en bjørneepisode som endte med at en stor hannbjørn ble skutt. Taras befatning med denne bjørnen var litt spesiell. Vi var på sledetur med ni hunder. Tilbake på stasjonen sto Tara, en grønlandshund,

26 26 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) en alaskahusky og fire 5mnd gamle valper. Etter en times tid kom Tara springende etter spannet. Hun hadde slitt kjettingen hun sto i. Vi hadde dessverre ikke fantasi til å koble dette til isbjørn, selv om vi stusset over at hun hadde greid å ryke et ledd i kjettingen. Da vi kom tilbake til hytta etter ca. 3,5 timers fravær, viste det seg at bjørnen var tilstede. Vi ble ikke oppmerksom på bjørnen, og den var ikke oppmerksom på vår ankomst til hytta ettersom den sto med hodet inn gjennom et vindu. Ungene gikk opp til hytta først, sammen med Tara. Inngangen er på langsida, bjørnen sto rundt hjørnet på den kortsiden som vender fra vår ankomstretning. Det var ca fem meter mellom unger/tara og bjørnen. Fortsatt var ingen oppmerksomme på hverandre, verken bjørn eller hund eller mennesker. Det var først da jeg kom opp til hytta og skulle gå rundt og se etter mulige ødeleggelser at jeg nærmest gikk rett på bjørnen. Deretter sprang vi alle inn i huset. Tara fulgte med inn, og var inne i stua da bjørnen få minutter senere ble avlivet gjennom vinduet. Det er mulig at Tara i vårt fravær hadde en skrekkopplevelse med denne bjørnen som vi er ukjent med. Utover våren jaget vi bjørn fra hytteområdet anslagsvis femti ganger. Tara ble stadig mindre opptatt av å varsle, for til slutt å vise klare tegn på frykt når det kom bjørn. Hvorvidt dette var fordi hun etter hvert assosierte bjørnen med skyting, vet vi ikke. Dessverre omkom grønlandshunden, som var vår antatt sikreste varsler, slik at vi vet ikke hvordan den ville ha reagert. Alle de andre hundene holdt kjeft bortsett fra valpene, som var vokst opp med skytingen. Da de var syv-åtte måneder gamle, ble de plassert på kjettinger nærmest kjøttstativet, og var meget aggressive mot bjørnen. Hver gang jeg tok ladegrep på hagla, spratt de opp i forventning om at nå kom det bjørn. Mens Tara forsvant skjelvende inn i huset sitt. 4 Diskusjon 4.1 Tapsreduserende effekt Det at man i analysene av vokterhundenes tapsreduserende effekt risikerer å sammenlikne to tidsintervaller der rovdyrtettheten kan ha vært forskjellig, er som nevnt en kompliserende faktor. Mange av brukerne begynte med vokterhund nettopp fordi at tapet av sau på utmarksbeite økte i årene før de begynte med hund. Dette betyr at man risikerer å underestimere effekten av vokterhund oftere enn man overestimerer effekten. Et annet poeng er at brukeren ofte trenger et par sesonger til innkjøring av vokterhundbruken før det fungerer optimalt. Derfor valgte vi å analysere dataene på flere måter.

27 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) 27 Den statistiske sammenlikningen av tapstallene tre år før og tre år etter bruk av hund (GLM, med år som kovariat) viste at vokterhund hadde signifikant tapsreduserende effekt dersom hele datamaterialet ble sett under ett. Metode 1 (Lierne-metoden) bidro imidlertid sterkt til denne signifikansen, og var den eneste bruksmåten som alene hadde påviselig signifikant effekt. I den alternative analysen (parvis t-test, der tapene det siste året før hund ble sammenliknet med tapene ved andre års bruk av hund), ble det påvist en signifikant effekt av vokterhundbruken, selv når Lierne-metoden ble ekskludert fra datamaterialet. Det er viktig å påpeke at den tapsreduserende effekten av vokterhundene varierer mye, ikke bare mellom bruksmåter, men også mellom besetninger. Alle bruksmåtene har gitt lovende resultater i enkeltbesetninger. Erfaringene med bruk av patruljerende vokterhund har blitt prøvd ut i et eget prosjekt i Hattfjelldal (Ringsø et al., 2000). Der hadde tiltaket en signifikant tapsreduserende effekt i ett beiteområde, men ikke i to andre. Forsøkene tyder på at i områder med flere arter rovvilt, og med tap på over 20 %, fungerer ikke metoden godt nok alene. Ved patruljering er det også svært viktig at hundene ikke brukes over for store arealer. Med en arbeidsinnsats på 5 timer pr. natt i 3 netter pr. uke kan en hund med fører dekke ca km 2 (Ringsø et al., 2000). For å utnytte knappe ressurser, har man ofte benyttet vokterhundene over altfor store beiteområder. Da blir det ingen regelmessighet i patruljeringen. Rauma kommune har løst denne begrensningen ved patruljeringsmetoden på en utmerket måte, og kan være et eksempel for andre. I Ulvådalen er patruljeringsområdet snevret inn til kun å omfatte de to mest skadeutsatte dalførene. Her patruljeres den samme ruten systematisk hver sin dag i fire arbeidsdager i uken. Totaltapet har nå kommet ned fra % før hund ble benyttet til akseptable 4,6 % med hund (Rauma kommune, 2001). Den store fordelen med patruljeringsmetoden er at den er tilpasset sauens spredte beitemønster i utmarka, og at man derfor ikke er nødt til å legge om driftsmåten. Hunden behøver heller ikke å være spesielt sterkt sosialisert på sau. I prosjektet har vi også eksempler på at vokterhunder alene med sau på inngjerdet beite fungerer utmerket. På Skogli gård i Trysil har to vokterhunder klart å redusere tapene til bjørn fra % før hundene ble satt inn til 1,2 % sommeren Tendensen er den samme i år (2003). Dette til tross for at hundene ennå er unge, og at sosialiseringen på sau var svak i forhold til hva som anbefales for denne bruksmåten (Coppinger et al., 1983; Lorenz and Coppinger, 1986; Green and Woodruff, 1990, Hansen et al., 2002). Brukeren hevder imidlertid at hundene har knyttet seg sterkere til sau med økende alder, og at de nå holder seg innenfor gjerdene i lag med sauen. Et problem

28 28 P. A. Nilsen, I. Hansen og F. Christiansen / Grønn kunnskap 7 (6) med hold av sau på avgrenset beite er faren for innvollssnyltere. Brukeren i Trysil mistet sesongen 2002 hele 22 lam (av totalt 103) på beite grunnet parasitter, og mistet ytterligere 11 lam og tre voksne inne av samme grunn. Det kan være en utfordring å finne fram til gode koksidie- og snyltebehandlingsregimer for å få denne driftsmåten til å fungere tilfredsstillende. Hunder som benyttes alene sammen med sau i utmarka har etter erfaringer fra utlandet hatt god skadeforebyggende effekt. Imidlertid krever bruksmåten at hunden er sterkt sosialisert på sau og at sauene har gode naturlige flokkegenskaper, eller at de samles om natten. De norske sauerasene sprer seg mye i beitet, noe som gjør denne metoden mindre effektiv her til lands. Dessuten kan vokterhunder alene i utmarka komme i konflikt med retten til fri ferdsel i utmark. Metoden er heller ikke egnet for bruk i fellesbeiter, der flere av besetningene kan være uvant med hund. De to brukerne som har praktisert denne bruksmåten i dette prosjektet har hatt til dels god erfaring. Vi tror allikevel at få brukere får metoden til å fungere under norske forhold. Dessuten har de færreste tilgang til utmarksbeiter hvor det er mulig å bruke en løs hund under ekstensivt tilsyn. Det er verd å merke seg at brukerne i denne studien generelt har et bedre subjektivt inntrykk av hundens tapsforebyggende effekt enn hva de reelle tapstallene skulle tilsi. Dette skyldes nok at hunden har sin funksjon også på andre områder. Den kan blant annet bidra med å finne kadavre og syke dyr. I tillegg er den gjerne en god familiehund og turkamerat. 4.2 Kostnadseffektivitet Siden vokterhundmetodene ikke er kostnadseffektive i seg selv, betyr dette at bruk av vokterhund som forebyggende tiltak er avhengig av offentlig støtte. Det norske erstatningssystemet for bufe drept av fredet rovvilt er en medvirkende årsak til at vokterhunder ikke vil lønne seg økonomisk. Dersom det ble satset sterkere økonomisk på gode forebyggende tiltak, ville de totale erstatningsutbetalingene reduseres. 4.3 Atferdsproblemer I løpet av prosjektets gang har det blitt registrert en del tilfeller av uønsket atferd blant vokterhundene, noe som har resultert i at totalt åtte hunder er avlivet. Den uønskede atferden har hovedsakelig bestått i aggressivitet ovenfor mennesker, andre hunder, og/eller uønsket herjing og jaging av sau. Flere av vokterhundene har begynt å utvikle et sterkere vokterinstinkt enn ønskelig overfor mennesker. Det er typisk at forsvarsinstinktet og territorialat-