Historien om japansk karate Tekst : Innlegg i NBFs medlemsblad "Sort Belte" i 1994 og 1995. Av Thomas Nilsen Shorin Ryu Del 1 Shorin ryu er nok den mest tradisjonelle av alle karate stiler som vi kjenner idag. Likeledes er den en av de aller viktigste sett med historiske øyne. På tross av dette har den ikke ekspandert i vesten i samme omfang som dens japanske etterkommere. I flere artikler framover vil jeg forsøke å ta et lite historisk tilbakeblikk på det som skjedde på Okinawa og fortelle litt om utviklingen av karaten via de mestrene som idag regnes som våre "forfedre" på karatesiden.
Karaten på Okinawa idag består av 3 hovedstilarter ; Shorin-ryu, Goju-ryu og Uechi ryu. Disse består igjen av en hel rekke "avleggere" med forskjellige navn, men med stort sett samme teknikk som hovedskolen. Navnet "Shorin" refererer til den kinesiske boksingen med sitt opphav i Shaolin klosteret, selv om de aldri har hatt noe direkte med hverandre å gjøre. Den første skriftlige bruken av navnet "Shorin" kom i 1908 da Anko Itosu skrev sine "10 læresetninger" (se neste nummer). Itosu skilte da mellom to typer "Tode" (nå kjent som karate) ; Shorin og Shorei. Han definerte aldri disse to karateskolene nærmere m.h.t. teknikker og kata, men Funakoshi refererte alltid til dem når han skulle prøve å klassifisere kata i to grupper. Den første som brukte "Shorin" som navn på en egen stilart var Choshin Chibana på begynnelsen av 1930 årene. Det var først etter krigen, når flere av karateskolene fikk sporet opphavet sitt tilbake til det gamle Tomari- og Shuri te, at man fikk en rekke dojoer som satte navnet Shorin ryu som suffiks på sin skole (Kobayashi-, Ryukyu-, Tozan-, Chubu-, Matsubayashi- etc. Shorin ryu. Shorin var alså den viktigste stilarten i karatens historie. Rundt 1900 hadde de aller fleste skolene teknikker og kata som kan relateres til Shorin stilen. Også da karate ble introdusert til Japan var det via mestre fra Shorin skolen. Til og med den første utgaven av Taekwondo i 40- og 50 årene var basert på nettopp denne stilen. Sokon "Bushi" Matsumura. Selv om røttene til tode og Shorin stilen mest sannsynlig går flere hundre år tilbake i tiden, så velger jeg å begynne med den første virkelig markante skikkelsen i Okinawas karatehistorie, nemlig Sokon "Bushi" Matsumura. Det er en moderne historisk synsvinkel som liker å spore all moderne Shorin-ryu tilbake til Matsumura, men dette har man et divergerende syn på rundt omkring i verden, ettersom det er lite sannsynlig at han var den eneste mesteren på den tiden. Matsumura ble født i Yamagawa, Shuri på Okinawa et sted mellom 1796 og 1809. Fødselsdatoen varierer alt etter hvem det er som beskriver ham. Den som det blir festet mest lit til er datoen som Shoshin Nagamine gir i boken "Okinawa-no-karate-do". Han skriver ;"Når man fyller 88 år blir det holdt en spesiell seremoni for å feire at man har blitt såpass gammel. Vi vet ut fra nedtegnelser som ennå eksisterer at en dame tok barnet sitt til Matsumura for å få en slags velsignelse nettopp på denne spesielle dagen. Dette var i 1896, så ut fra det kan vi slutte at Bushi Matsumura ble født i 1809". Han fortsatte å leve enda i noen år etter denne hendelsen, selv om det er uvisst nøyaktig hvor lenge. Det er blitt fortalt at han ble 92 år gammel. Denne gjennomgående usikkerheten gjelder også for hvem som egentlig var læreren hans i Tode. Gichin Funakoshi skrev at han studerte under den kinesiske diplomatene Ason og Iwa. Shoshin Nagamine skriver at han ikke har noen informasjoner som sier hvem som underviste "Bushi" i tode. Det hevdes også at han i tillegg lærte kunsten å bruke Bo fra Satunushi "tode Sakugawa. Det er likevel sannsynlig at han primært ble undervist av lokale krefter i barndomsårene. Ettersom han også hadde nære forbindelser til kongehuset, og var offisiell utsending både i Kina (to ganger) og i Japan, så er det fullt mulig at han plukket opp endel av mestre der også. Matsumura dro til Satsuma i Japan i 1832 og kan ha blitt der i omlag 2 år. Uverifisebare kilder hevder at han studerte Jigen-ryu, Satsuma klanens sverdskole, under Yashichiro Ijuin i løpet av dette oppholdet. Matsumura ble født inn i overklassen (Shizoku), og tok eksamen som gjorde det mulig for ham å virke som diplomat for den gamle RyuKyu regjeringen i Shuri. Selv om han var spesielt skolert i litteratur, var han best kjent som livvakt for de tre Ryukyu kongene Shotai, Shoko og Shoiku. Først ble han ansatt hos Shoko, den 17. kongen av Ryukyu-dynastiet, når denne trakk seg tilbake til et palass i Minatogawa. Dette var i 1827, så Matsumura var rimelig ung da han fikk dette ansvarsfulle oppdraget. Matsumura ble oftest kalt "Bushi, Unyu og Busetatsu", men selv refererte han flere ganger til seg selv som "Bucho". Han etterlot seg også endel betraktninger omkring Tode som han gav til eleven Ryosei Kuwae. Heldigvis har disse blitt tatt vare på av Kuwae familien og er senere utgitt i flere japanske karatebøker, som siden er oversatt til engelsk. Her følger en oversettelse : Sokon Matsumuras visdomsord. Du må konsentrere deg om et grundig studium hvis du vil forstå essensen med Martial arts. Denne beslutningen er veldig viktig. I prinsippet er kampkunst og vanlig kunst helt like. Begge har 3 essensielle deler. Hvis vi ser på kunst så består det av Shisoku-no-gaku, Kunko-no-gaku og Jussha-no-gaku.
Shisoku-no-gaku er kunsten å mestre kreativ skriving og lesing-med andre ord litteratur. Kunko-no-gaku betyr å studere fortiden samt å forstå etikk ved å relatere det som har skjedd før til vårt eget levesett. Begge disse er ufullstendige hvis man ikke legger til Jussha-no-gaku, som er studiet av moral og Konfucius' lærdom. Ha et mykt hjerte og du kan råde over en hel landsby, et land eller en hel verden. Jussha-no-gaku er det aller viktigste av de tre elementene. Til sammen utgjør de en helhet for studiet av kunsten. Hvis vi ser på Budo er det også 3 elementer som er viktige. Disse er ; Gukushi no Bugei, Meimoko-no- Bugei og Budo-no-Bugei. Gukushi-no-Bugei er ikke annet enn ren teknisk kunnskap om Bugei. Som med kvinnen, er dette kun helt overfladisk kunnskap og har ingen dybde. Hoff-instruktørene underviser slik. Meimoko-no-Bugei refererer til kampkunsten til en person som har fysisk forståelse for Bugei. Dette kan være en voldelig og kraftig person som lett kan vinne over andre menn. Han har ingen form for selvkontroll, er direkte farlig, og kan til og med skade sin egen familie. Budo-no-Bugei er det jeg beundrer mest. Med dette kan du la fienden ødelegge seg selv. Man avventer rett og slett med et rolig hjerte til fienden ikke greier å holde selvkontrollen lengre. Etterhvert som du blir øvet mister du ikke konsentrasjonen så lett i kampsituasjon og fienden ødelegger seg selv. De som praktiserer Budo-no-Bugei er lojale mot vennene sine, foreldrene og fedrelandet. De vil aldri gjøre noe som er unaturlig og som strider mot naturens lover. Vi har 7 læresetninger i Bu. Disse er ; 1. Bu forbyr vold. 2. Bu opprettholder soldatenes disiplin. 3. Bu beholder ro blant folket. 4. Bu sprer ærlighet. 5. Bu gir et fredfyllt hjerte. 6. Bu hjelper til med å beholde fred mellom folk. 7. Bu gir et folk eller en nasjon velstand. Våre forfedre gav oss disse 7 læresetninger. Slik som Jussha-no-Gaku er viktigst i kunst er Budo-no-Bugei det viktigste elementet i kampkunst. "Mon-Bu" (kunst og kampkunst) har den samme basis. Vi trenger ikke Gukushi-no-Bugei eller Meimoko-no-Bugei, da de ikke er spesielt viktige. Det vi trenger er Budo-no-Bugei, som er det aller viktigste elementet. Jeg etterlater meg disse ord til min kloke og høyt elskede elev Kuwae. - Bucho Matsumura - Sokon "Bushi" Matsumuras Elever (deshi) Matsumuras rykte gjorde at stadig flere ble interessert i å lære kampkunsten, og etterhvert fikk han mange elever. Av de mest kjente kan nevnes ; Ishimine, Kiyuna, Kuwae, Tawada, Azato og Itosu. Av disse var Itosu den viktigste historisk sett. De andre utviklet aldri "sine egne" stiler og er derfor svært lite omtalt i historiske skrifter. Legenden forteller at Ishimine var 4-5 år eldre enn Ankoh Itosu, relativt tynn og rundt 60 kg tung. På tross av denne beskjedne kroppsbygningen hadde han en fremragende sparketeknikk. Historien forteller bl.a. at en 100 kg tung mann ved navn Tamanah ønsket å teste Ishimines kampferdigheter. Tamanah angrep med en kraftig tsuki, men Ishimine hoppet kjappt unna og kontret med en knallhard maegeri mot nyrene. Tamanah kollapset og døde tre dager senere, på tross av at Ishimine tok ham under behandling umiddelbart etterpå.
Tawada var først og fremst ekspert med Sai, og fremdeles eksisterer kataen "Tawada-no-sai" etter ham. Kuwae var Matsumuras siste etterfølger, en svært høy mann etter Okinawas målestokk, også han var en dyktig mann med beina. Kiyuna var en stor og meget sterk mann med svært gode slagteknikker. Han trente opp styrken sin ved å slå på trær og ved å øve kataene "Passai" og "Kushanku". Mye tyder på at han kan være den samme mannen som Gichin Funakoshi refererer til i boken "Karate-do My way of life". Her forteller han om en karate-ka ved navnet Kiyuna som hadde slik enorm styrke at han var istand til å flerre bark av trærne med bare nevene. Ankoh Azato var Gichin Funakoshis første lærer og vi vet derfor litt mere om hans liv og egenskaper. Azato var ikke bare mester i "Te"(gammelt ord for karate), men også vel skolert i ridning (bajutsu), fekting (kenjutsu) og bueskyting (kyujutsu). Azato var en høy, bredskuldret mann med skarpe trekk. Han var veldig opptatt av alle former for kampkunst og hadde sitt eget lille arkiv på alle "Te" mestrene på Okinawa. Det var Azato som fortalte Funakoshi at en karate-ka skulle se på hendene og føttene som sverd. Funakoshi selv skrev at Azato, uten våpen, slo den beste sverdmesteren på Okinawa Yorin Kanna i kamp. Kanna var en enorm muskelmann med digre overarmer/skuldre og det virker litt rart at Azato skulle kunne ta innersvingen på en av de beste sverdmestrene. Azatos favorittteknikk var vistnok Ippon-ken (midterste ledd på pekefingeren), og det er flere historier om ham og nettopp denne teknikken ; På den tiden var det vanlig for den yngre garden i landsbyene å teste ut kampkunst-teknikkene sine ved å ligge på lur i veikanten for å hoppe på den første og den beste som kom forbi om kvelden. Azato irriterte seg sånn over dette at han bestemte seg for å ta turen ut for å "gjøre opp" med noen av dem som drev denne plagsomme praksisen. Han tok på seg klær som han ikke ble gjenkjent i og satte avsted ut på landeveien, og som beregnet ble han plutselig angrepet underveis. Azato kontret umiddelbart med en Ippon ken til angriperens panne, noe som fikk ham til å stikke av rimelig raskt. Dagen etter samlet Azato alle de unge mennene i landsbyen til en moralpreken. Alle kom untatt en, og han fant de hjemme med en diger kul i pannen. Mannen ble svært forbløffet da han fikk vite at mannen han angrep var Azato. Historien forteller selvsagt også at han aldri prøvde seg på noe lignende igjen... Yasutsune "Ankoh" Itosu Yasutsune "Ankoh" Itosu ble født i Yamagawa-muri, Shuri i 1832. Han kom fra en relativt velstående familie og ble skolert i både kinesisk og japansk litteratur. Han var en dyktig kalligrafi kunstner og ble etterhvert sekretær ved kongehuset. Itosu har alltid blitt betegnet som elev av Matsumura, men Funakoshi bestrider denne teorien i den første boken som ble utgitt om karate ("Ryukyu Kempo Karate") : "Det er en historisk sannhet at man på Okinawa lærte kampkunst fra kinesiske lærere, Matsumura i Shuri og Miyazato i Kume ble undervist i Shorin stil av Iwah... Gusukuma i Tomari og Matsumura, Yamazato, Nakazo og andre med dem studerte under noen kinesiske experter som var blitt skibbrudne på OKinawa... Tomigusuku fra Akata i Shuri fulgte retningslinjene til Sakiyama, Azato fulgte Matsumura, mens Itosu fulgte Gusukumas lærdom". "Vi skylder sensei Itosu en stor del av æren for at karate spredte seg i Japan og i resten av verden" skrev Katsumi Murakami. Itosu døde i 1915, så han var aldri direkte involvert i denne prossessen, men såpass mye av dagens karate kan spores tilbake til ham at man godt kan si det slik likevel. Da karate endelig kom fram fra alt hemmelighetskremmeriet rundt århundreskiftet var Itosu den mest sentrale instruktøren på Okinawa. Den videre spredningen av karate ble så utført av elevene hans. Til å begynne med underviste Itosu i karate i all hemmelighet til en gruppe utvalgte studenter, men tidlig på 1900 tallet ble det en mere åpen linje overfor kampkunster på Okinawa. Karate ble faktisk etterhvert antatt som eget fag ved Okinawas ungdomsskoletrinn og på lærerskolen. Itosu ble også invitert til å undervise her. Dette var en gang mellom 1903 og 1909, så han må ha vært opp mot 79 år dengang. Det sier seg selv at man ikke greier en slik oppgave helt alene i den alderen, så mesteparten av instruksjonen ble utført av assistentene Ketsu Yabu, også kjent som sersjanten p.g.a. hans tidligere engasjement i den japaneske hær, og Chomo Hanashiro. En av de mest synlige etterlevningene fra Itosu er idag våre Heian/Pinan kata som han etter sigende laget selv for å lettere kunne introdusere karate i skolen. Itosu var pedagog og historien forteller at han derfor utelot mange av de "dødelige" teknikkene fra den gamle karaten i Pinan kataene, slik at man kunne undervise forsvarlig karate til barna. Mange kalte den type karate som Itosu underviste i da for
"moderne karate", og det endelige målet var å lage en slags standard ut fra Shuri-te, slik at det ikke var behov for noen Ryu (stilart). Han samlet, organiserte og etterlot etterhvert 25 kata til etterfølgerne, og på en tid da man som oftest aldri kunne mere enn tre kata, var dette litt av en egenskap. Vi vet ikke eksakt hvor disse kataene kom fra, men han organiserte dem i "sett" slik som : Passai (dai/sho), Naihanchi (nå også kalt tekki) og Rohai (3 kata hver) og Kushanku (dai, sho og shihokushanku). Ryusho Sakagami tror at Jion, Jiin og Jitte er omstrukturerte Tomari kata som desverre ikke er videreført i sin opprinnelige form. Choshin Chibana sa at Itosu opprinnelig lærte Naihanci fra en kineser som var bosatt i Tomari, og bevis for at Itosu omformet Naihanchi er gitt i en historie fortalt av Kenwa Mabuni, Shiro-Ryus grunnlegger ; "Tjeneren min Morihiro Matayoshi lærte meg engang en kata ved navnet Kiba-dachi-no-kata. Den var forskjellig fra den kataen Itosu lærte meg, og på spørsmål om dette svarte Itosu at dette var den originale utgaven av kataen som han hadde forsket videre på og endret". Som Matsumura gjorde det før ham, etterlot også Yasutsune Itosu noen leveregler/bud for sine elever : Itosus ti bud : Karate stammer hverken fra Buddhismen eller Konfucianismen. I gamle dager var det to stiler ved navnet Shorin og Shorei som begge opprinnelig kom fra Kina. Vi vurderer det slik at begge har sine åpenbare fordeler og burde ikke bli forandret eller kombinert. De bør forbli slik som de er. Jeg etterlater meg følgende læresetninger : 1. Målet med karate er ikke bare å trene opp kroppen. Hvis du trener karate vil du etterhvert oppnå så stor vilje at du er i stand til helt og fullt og ofre deg for konge og fedreland. Slåss aldri p.g.a. ubetydelige ting. Slåss aldri med tyver og kjeltringer. Unngå tvilsomme mennesker så ofte som mulig. 2. Hvis du trener karate vil du få en sterk kropp og sterke muskler. Som følge av dette vil du også få et sinn fullt av mot. Hvis du trener karate fra barnsbein av vil du finne ut at du kan bidra med svært mye overfor samfunnet, til og med som soldat. Som Hertugen av Ellington sa like etter seieren over Napoleon den første ; "seieren vår kom fordi vi trente og lekte leker på skolen som involverte streng disiplin ". 3. Man kan ikke mestre karate med letthet eller på kort tid. Prosessen er som en flokk med kveg som gresser over et jorde. Uansett hvor seint flokken beveger seg vil den til slutt nå den andre siden. Selv om de beveger seg sakte kan de tilbakelegge over 10 mil. Hvis du trener en eller to timer hver dag så vil kroppen forandres etter 3-4 år, og du vil nærme deg essensen med karate. 4. Det viktigste poenget i karate er "Ken-soku" (neve-fot), så bruk Makiwara for å utvikle disse våpnene. Hold skuldrene nede, press brystkassen fram og tren opp styrken din. Sørg for å stå støtt på bakken. Du må utføre 100-200 Zuki (slag) hver dag. 5. Når du står oppreist i karate må du huske på å holde ryggen din rett og skuldrene senket, samtidig som du strammer beinmuskulaturen og konsentrerer deg om Tanden (kroppens energisentrum under navlen). 6. Det er mange bevegelser i karate. Når du trener må du forsøke å forstå målet med bevegelsene og deres Bunkai (betydning). Du må ta i betraktning alle mulige betydninger og funksjoner til bevegelsene. Hver teknikk kan ha mange betydninger. 7. Når du trener karate må du finne ut på forhånd om den teknikken du trener best egner seg for forsvar eller ren gymnastikk. 8. Når du trener karate bør du trene som om du var på slagmarken ansikt til ansikt med fienden. Du må holde skuldrene nede og fokusere stillingen. Når du blokkerer eller slår skal du se fienden for deg. Hvis du gjør dette vil du gradvis lære deg hvordan det er å sloss i en skikkelig kamp. 9. Treningsinnsatsen din må stå i forhold til kroppens styrkepotensiale. Hvis du trener hardere enn du er i form til kan du få negativ virkning. Ansiktet ditt vil bli rødt, og likeledes øynene dine og du vil skade deg selv. 10. De som trener karate vil vanligvis nyte godt av et langt liv. Dette fordi treningen styrker musklene, fordøyelsesorganene og sirkulasjonssystemet. Jeg synes at fra nå av bør karate introduseres i læreplanen til barneskolen. Ved å gjøre dette kan vi produsere menn som er i stand til å vinne over 10 ubevæpnede fiender alene. Hvis dere holder dere til disse læresetningene i skoleundervisningen, så vil karate være utrolig populært om 10 år, ikke bare på Okinawa, men i Japan. Karate vil også kunne bidra til å styrke militærsamfunnet.
Kentsu Yabu Yasutsune "Ankoh" Itosu var, som tidligere nevnt, nesten 80 år da karate ble introdusert i skolen på Okinawa. Mesteparten av undervisningen ble derfor utført av hans seniorelev Kentsu Yabu og andre assistenter. Selv om Yabu er mest kjent idag som Itosus assistent, så var han selv en utrolig dyktig instruktør og karate-ka. Shotokai grunnleggeren Mitsuke Harada uttalte i forbindelse med et intervju at flere av de gamle utvandrerne fra Okinawa til Brasil, som begynte med karate i hjembyen sin på den tiden, så på Kentsu Yabu som den store mesteren og ikke Itosu. Selv de som ikke trente karate på Okinawa så på Kentsu Yabu med stor respekt. Da Shuri borgen ble åpnet som museum ble faktisk Yabus militæruniform utstilt som spesielt interessant objekt. Sammen med Yabu var også Chomo Hanashiro assistent instruktør under Itosu. "GUNSO" eller sersjanten Kentsu Yabu var alminnelig kjent som "Gunso" (sersjanten), noe som hentydet til hans tidligere karriære i den japanske hæren. Han kom faktisk noe lengre enn det klengenavnet hentyder, og ble til slutt tilnærmet det vi den norske hæren kaller for fenrik. Beboerne på Okinawa hadde aldri vært noe krigersk folk, og den gamle generasjonen satte seg imot all form for militærtjeneste fra første stund. Japan innførte allmenn verneplikt i landet og kalte inn alle borgerne til tvungen militærtjeneste fra 1873, mens øygruppen Okinawa ble holdt utenfor helt til 1898. Selv da nektet størsteparten av befolkningen med unnskyldninger som analfabetisme, liten kroppshøyde etc. De få som lot seg innrullere og som hadde tjenestegjort en tid i den japanske hær var generelt mye tøffere enn gjennomsnittsmannen på Okinawa. I kamp på den kinesiske frontlinjen Det sies at Yabu deltok i kampene på den kinesiske frontlinjen under den første Kinesisk -Japanske krigen (1894-95). Chomo Hanashiro skal også ha tjenestegjort i den japanske hæren og deltatt i disse kampene. Andre opplysninger som har kommet fram omkring Yabus militærkarriære forteller at folk fra Okinawa ble sett på av japanerne som en underlegen minoritetsgruppe. De ble ofte offer for andres ugjerninger og slått av de japanske soldatene. Kentsu Yabu godtok ikke denne undertrykkelsen og slåss heller for livet sitt. Det hendte faktisk ting som utløste offisielle undersøkelser av Yabu og hans slagsmål. Yabu ble imidlertid renvasket og kom hjem til Okinawa som helt- symbolsk sett så hadde Okinawa gått imot sine japanske undertrykkere og vunnet! Ifølge forfatteren Hiroyasu Tamae så ble Yabu utfordret til kamp av en annen soldat da han var sersjant i hæren. Da soldaten angrep gjorde Yabu motangrep og drepte opponenten momentant. Offiseren i undersøkelseskommisjonen hadde hørt om karate og spurte Yabu om det var dette som hadde blitt brukt i kampen. Yabu svarte at han hadde slått med åpen hånd (teisho), og ikke knytteneven. Han forklarte videre at hvis han hadde brukt knytteneven så hadde ribbeina vært knust. Yabu ble videre beordret til å slå på et tre i nærheten med knytteneven for å teste slaget hans. Resultatet var at det kom en stor flenge i barken, til offiserens store forundrelse. Historien forteller også at man aldri helt kom fram til dødsårsaken i den offisielle rapporten som fulgte undersøkelsene, slik at Yabus framtidige karriære var fortsatt åpen. Denne fortellingen om Yabus påståtte slag med åpen hånd er likevel interessant, ettersom han skulle være ekspert med denne type teknikker. Favorittkataen var den vi kjenner som Gojushiho, som inneholder flere typer teknikker med åpne hender. Fra hæren til lærerhøyskolen Da Kentsu Yabu sluttet i den japanske hæren tok han over som lærer for kadettstyrken ved lærerhøyskolen på Okinawa. Han fortsatte å undervise videre i karate i mange år, og hans erfaring fra hæren var en god ballast å ha når det skulle organiseres trening i store klasser. Tidligere hadde karate vært undervist i små grupper hjemme hos læreren på maksimum 4-5 personer, men da karate ble innført i skolene måtte man nødvendigvis organisere større grupper som trente. Mitsusuke Harada, grunnleggeren av Shotokai, mener at den typiske militaristiske måten å drive karate på som man har idag, kan spores direkte tilbake til Gunso Yabu. Dette er ikke ment i negativ forstand, men organisatorisk sett med en stor gruppe som utfører teknikker på instruktørens kommando. Karate for første gang på Hawaii I 1927 gav Kentsu Yabu den første offentlige demonstrasjonen av karate på Hawaii ved Nuuanu YMCA i Honolulu. Selv om det var mest utvandrere fra Okinawa som overvar demonstrasjonen, så
bidro Yabu sterkt med dette til å popularisere karate på denne øygruppen. Yabu bodde på Hawaii i 7 måneder og underviste i karate. 10 000 kata pr. år. Yabus undervisning var krevende og hard. Han insisterte på at elevene burde gjøre omlag 10 000 kata i året. Shinkin Gima, som kom på lærerskolen i 1911, husker at selv om Yabu kjente til mange kata, så underviste han kun i Naihanci (tekki) i de 5 årene Gima var der. Etter sigende skal Yabu ha vært involvert i 60 alvorlige "dueller" i sin tid, og møtte ikke nederlag i noen av dem. Den mest berømte matchen han gikk var mot den berømte fighteren Chokki Motobu i gården på Motobus familiepalass. Etter en lang og jevn kamp trakk Yabu til slutt det lengste strået p.g.a. sin førstehånds stridserfaring. Døde av tuberkulose Kentsu Yabu trakk seg tilbake fra lærerskolen med tuberkulose. Hiruyasu Tamae har skrevet litt om denne perioden ; "merkelig nok så jeg ham hver morgen til samme tid, på tross av denne alvorlige sykdommen han led av. Merkelig sier jeg fordi tuberkulose var en uhyrlig sykdom som dengang drepte 99 % av de som kom i befatning med den. De som led av den var både fysisk og psykisk deprimerte. Dette var ikke tilfelle med Yabu sensei. Hver morgen tok han sin vanlige spasertur, gjerne avbrutt av flere stopp for å hoste opp blod og slim. En gang ropte han "dra til helvete" før han snudde og dro hjem. Jeg var utrolig imponert over hvor hardt han kjempet imot sykdommen. Han var så tynn og avmagret, og mot slutten så Yabu akkurat ut som et levende lik. Det var så trist å se ham slik, som dette, men ved de daglige turene sine tror jeg han oppnådde Satori". Kentsu "Gunso" Yabu døde i 1937 i en alder av 74 år.