Hva Hva Hilsen fra Vestøls i Okhaldhunga, Nepal fellesbrev nr.19 ( april 2013) Hva skjer på byggeplassen i dag, undres pasienter og pårørende. De følger godt med, og utbyggingen er til stor underholdning og gir ventedager innhold. Det er mange mer eller mindre kvalifiserte meninger om hvordan ting bør eller ikke bør være. Noen pasientvenner får også dagjobber i prosjektet iblant. Det mures på hovedbygget i front av bildet. TBbygget med grønt tak sees i bakgrunnen. 2. etasjen på poliklinikken skal snart få tak. En gjeng sveisere er i gang med det.
En må kunne unne seg en pust i bakken i blant, synes den unge arbeidskaren som tar seg en hvil i trillebåren. Vi skulle gjerne se det var litt mer fart for nå nærmer monsunen seg raskt. Slik ser hovedbygget ut siste uke av april. Vi håper det står ferdig i utgangen av dette året. Det skal mye materiale inn til rett tid; en stadig utfordring, Forrige uke var det venstrebein som brakk vi hadde 5 liggende på ortopedisk med venstre bein brukket. Her har 3 av de unge funnet hverandre felles nød er felles trøst. Da vi kom på jobb mandag var det hele 7 armbrudd som ventet. Det er høysesong for treklatring! De fleste får den hjelpa de trenger hos oss, men det hender vi må videresende til spesialistsenter i Kathmandu når bruddene blir for kompliserte. En av guttene på bildet er 17 år, og hadde nettopp fått jobb som hjelper på en bil da ulykka skjedde. Han fikk dype kuttskader som har trengt langvarig behandling og hudtransplantasjon. Etter en ukes innleggelse fikk han beskjed om at far var død. Faren var mentalt syk og alkoholiker, og hadde satt alt over styr
for familien. 17åringen var så glad for jobb så han kunne forsørge mor og søstre, men er nå spent på om langt sykefravær fører til at han mister jobben. Det er mye glede på barselavdelingen. begge parene er gutter og heter Laxman og Ram, slik så mange tvillinggutter i Nepal heter, oppkalt etter to guder. Tvillingene som ble født her og er inntullet i lappetepper fra Bergen - ble født noen uker for tidlig. Fødselen måtte settes i gang. Mor hadde så høyt blodtrykk. Det andre tvillingparet ble født hjemme og var 25 dager da de kom hit, syke. Mor hadde for lite melk og de ble gitt kumelk og risvelling, noe ikke de små mavene tålte. Alle 4 er nok trolig reddet fordi sykehuset vårt fins. Bildet er av en sherpagutt som veide hele 3.8 kg. Teppet m/ lue og sokker kommer fra Strikke-kafeen i Lillesand. Da gutten skulle hjem til landsbyen sin kom ikke mindre enn 16 spreke bærere for å hente mor på båre de 3 timene hjem fra bilvei. I skrivende stund har vi to tvillingpar på sykehuset, og Dyktige leger hadde en travel dag i dag. Største utfordringen var kanskje Sarada som for noen dager siden kom med en mave som med første øyekast tydet på graviditet. Ved nærmere undersøkelser fant legene en stor tumor som de opererte, vel 5,5 kg. Hvordan kan slikt skje? Igjen er det nok mest fattigdommen som må ta skylda, og manglende solidaritet, kanskje manglende kunnskap. Sarada er aleine med en sønn på 11 år. Mannen reiste da hun var gravid, og har senere ikke latt høre fra seg. Hun strever på de små jordlappene de har, jobber på andres jord for å få til mat, klær og skolegang for gutten. Hvordan kunne hun ha råd til å reise den lange
veien til sykehuset og å betale for undersøkelser og behandling? Heldigvis presset naboer på, og fortalte også at hun kunne gå til «social service» og få hjelp. Det var på høy tid at hun kom. Vi håper hun overlever. Det er tungt å måtte fortelle pasientene at behandling ikke vil føre fram, at det heller ikke nytter å betale dyrt andre steder at sykdommen er dødelig. Mor til Shambu, som bærer bakerst på bildet, fikk den beskjeden. Mannen døde for flere år siden, og mor har strevd for å få endene til å møtes. Shambu brakk ryggen da han var liten, og har siden den gang fått hjelp til utdanning gjennom sosialfondet. Mor ville så gjerne hjem og oppleve datterens bryllup. De bor i nabofylket Solu, så det ble en lang reise for en svært syk. En dame på 40 år falt ned en bratt skråning med vedbøra si, og slo seg stygt i hodet. Hun måtte opereres i huj og hastpga betent og sprukken blindtarm m.m. Hun svevde mellom liv og død, med en trofast 11årig datter og en 16 år gammel sønn ved sin side. Mannen fortalte første kona og deres felles barn døde for mange år siden. Nå fryktet han at kone nr. 2 skulle dø fra han og de 4 barna deres. Men heldigvis er hun på bedringens vei, smiler tappert og takknemlig. Dr. Niresh, som opererte henne, syntes sønnen hadde for langt hår, og tilbød seg som frisør inne på intensivavdelingen der mor ligger fortsatt. Mannen med tilbakefall av tuberkulose reiste glad hjem, etter 2 mnd behandling. Ca 1 ½ dag å gå. Godt å ha en sprek og arbeidsvillig kone til å bære. Denne uka har vi 3 andre pasienter med tuberkulose sykdommen som oftest oppdages for seint.
En dag kom en liten familie, og denne lille gutten på 3 år ble veid til 7.7 kg. Han kunne verken gå eller snakke. Her er det utfordringer nok.. Besøk er det blitt denne måneden også, bla en gruppe misjonskonsulenter med Jostein Holm som reiseleder. De viste stor interesse og var gode til å stille spørsmål. Nepaleserne merket engasjementet. Bildet er tatt etter de har spist dalbhat hos Buddhi Maya i nabolandsbyen, like over dalen fra sykehuset. Magne og jeg fikk oss en søndagstur på motorsykkel på ganske nybygde veier i fylket vårt. Spennende å se områder pasientene våre kommer fra. Det er bratt og ulendt mange steder, og ikke den beste veistandarden. Jeg vågde ikke å sitte på over denne elva.
Vi våkner hver morgen til flott fuglesang. Da jeg kom hjem en ettermiddag satt denne blå fuglen i treet utenfor og lyste opp. På barneavdelingen har en fugl bygd reir under taket, og nå er 4 fugleunger snart klare for å fly på egne vinger. Barn og foreldre følger spent med Maisen vokser etter det gode regnfallet vi nettopp hadde. Her i Mulkarkha plantes mais og poteter sammen. Regnet var helt nødvendig for åkrene, og heldigvis ble det ikke de store hindringene på byggeprosjektet. Men et lite ras der generatorbygget skal stå, skapte ekstra arbeid og fikk fortgang i bygging av midlertidig kjøkken på mødreventehjemmet. Så er vi veldig takknemlige for at vår kjære dr. Erik er blitt frisk igjen etter en lang sykeperiode, og for at en ny lege erstatter en som drar. Hjelp oss gjerne å be for forestående intervjuer og ansettelser i 2 viktige stillinger i administrasjonen på sykehuset, for pasienter og pårørende på sykehuset, og for godt samarbeid og god framdrift i byggeprosjektet før monsunen setter inn. Beste hilsener fra Dorothea og Magne ( ny mailadresse: dorovest@broadpark.no magneve@broadpark.no Støtt gjerne utbyggingen med å bruke Normisjons kontonummer: 1503.02.13537. Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.254 Vi har langt igjen til innsamlingsmålet, og arbeidet går for fullt.