Nr. 1-2010 / Årgang 55 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Per-Erling Johnsen Butikker vi savner - småbutikkene som forsvant Side 2 Stjerneplassen Lars Roede Side 12 Tannbørsten et hverdagens kulturminne Kirsten Frønæs Side 28 Hjalmar Jordans vei Dag Erik Nordlie Side 36 Løver i Tigerstaden eller På løvejakt i Kristiania Liv Evju Side 38 Båtservice Bjørn Johansen Side 46 Mange av oss husker melkebutikken på hjørnet, kolonialen, slakteren, manufakturen og jernvaren som nå er borte. Per-Erling Johnsen ser tilbake og guider oss gjennom et helt annet forretningsliv og handlemønster enn vi kjenner i dag. «St. Olavs plass er det nærmeste vi kommer en parisisk stjerneplass i vår hovedstad» sier Lars Roede, og forteller oss om plassens tilblivelse og varierte historie fram til i dag. Tannhelse og tannbørster hører sammen. Kirsten Frønæs har skrevet om tannbørstens kulturhistorie. Dag Erik Nordlie forteller om fabrikkens grunnlegger Wilhelm Jordan og veien han har fått oppkalt etter seg på Bygdøy. Ved nærmere øyesyn er det mye å glede seg over av dekor på bygninger rundt omkring i byen. Liv Evju har falt for løver i mange varianter som er å finne på fasader i Oslo.Hun oppfordrer oss til å se opp! Før fotoapparat ble allemannseie, samarbeidet fotografer og Båtservice as om fotografering av turister på sightseeing på Oslofjorden. Bjørn Johansen forteller oss om Båtservice og fotografene. 1
Butikker vi savner - småbutikkene som forsvant Per-Erling Johnsen Det er mange som spør seg om alt var så mye bedre før i tiden. Det var nok ikke det, men mange ting var annerledes. Det er ikke vanskelig å forstå dette dersom man tenker på småbutikkene og handlemønsteret på 1950, -60 og -70 tallet kontra handelen i dagens kjøpesentre. I boligstrøkene var den gang nærmeste forretning en nærbutikk på hjørnet. Melkebutikken, tobakksforretningen, fiskebutikken og kolonialen dekket de viktigste behovene. Litt lenger unna lå skomakeren og frisøren, renseriet, jernvaren, urmakeren og posthuset. I sentrum lå varehus med moteklær, dame- og herrekonfeksjon, manufaktur og stoffer, og spesialforretninger for undertøy, hansker, knapper, musikkinstrumenter eller sportsutstyr. 2 Et bilde kan være en gate med brostein som slites av jernbeslåtte kjerrehjul og nyskodde hester. Syringrener bøyer seg over hvitmalte stakittgjerder på den ene siden av gata, og boligblokker på rekke og rad står som en 4 etasjers mur på den andre siden. Fortauet begrenses av rennesten av huggen granitt og en husvegg med lyssjakt foran kjellervinduene. Over sjakten ligger en jernrist som sluker sigarettsneiper, nøkler, knapper, mynter. «Gutta i gata» fisker opp myntene, og inntekten blir delt før et besøk i pølsebua i stakittgjerdet eller butikken på hjørnet. Et annet bilde kan være Storgata en sen ettermiddag oppunder jul i 1957. Det er halvmørkt ute, og butikkene har tent lys i vinduene. Store og små neonlysrør som forteller om butikkens navn og bransje, kaster lys ned på travle byfolk som går opp og ned på fortauene og ser på vindusutstillingene, før veien legges hjem. Butikkene ligger tett i tett, og det reklameres bl.a. for Moltzaus kontorartikler, Pels-Backer, Skotöiutsalget, Ole Gilbos porteføljeforretning, Stor-Ko-Fa, Brødrene Doblougs manufaktur og Brødrene Thorsons herreekvipering. Begge bildene forteller om en rekke detaljer som ikke finnes lenger i dag. Brosteinen er erstattet med asfalt, kjellervinduene er murt igjen, risten er fjernet
Foto: A.B. Wilse/Oslo Museum J. Weydahls kolonialforretning i Eiriks gate 2 på hjørnet av Åkebergveien. Firmaets biler og ansatte poserer for fotograf Wilse i 1936. og hullet gjenfylt, og pølsebua og butikken har forsvunnet. Storgata har fremdeles forretninger i hele gateløpet, men vi finner ingen av butikkene hvor vi handlet fast over flere år. Bransjer har opphørt, butikker har skiftet navn eller har helt forsvunnet, og nye, store kjedebutikker har endret gatebildet. Melkebutikk, kortevareforretning, porteføljeforretning og possementutsalg representerer bransjer som ikke eksisterer i dag. Hva var så spesielt med disse småbutikkene? Hva hadde forretningene som vi ikke finner i kjøpesentrene i dag? Hva er det vi savner? Mye av svaret ligger i det omfattende begrepet, «butikkatmosfæren». Lukt, prat, kundebehandling og varekunnskap var noe av det som skapte denne spesielle atmosfæren. Det fulgte en spesiell lukt med butikker før. I tobakksforretningen var det søtaktig lukt av frukt, sjokolade og tobakk. Bokhandelen luktet støv og papir. Det luktet gammelt av de solsvidde varene i utstillingsvinduet hos kortevarebutikken. Hos skomakeren luktet det lær og skokrem, og i melkebutikken var det lukt av søt melk og fersk loff. Dette var før all påkrevet ventilasjon sugde vekk dunstene som fikk oss til å huske langt bakover i tid, til mors parfyme, fars etterbarberingsvann og bestemors blomster, til den første tann- 3
Foto: All-Foto/Oslo Museum Førjulsstemning i Storgata i 1957. Julehandel i småbutikker av alle slag. kremen, bestemte middager og hjemmebakte kaker. Mange av kundene kom ikke for å handle, men for å slå av en prat. En stol ved disken innbød til en hvil i handlerunden. Her ble det like viktig med informasjon om varene som opplysninger om nabolaget. Småbutikken hadde spesialisten bak disken. Han kunne for eksempel alt om maling, og anbefalte det som var best å bruke. Hadde han ikke den rette varen, kunne han anbefale en annen forretning. Han kunne sende med deg en vareprøve hjem, slik at du fikk tid til å finne den helt riktige fargen. Det var den gang du fikk 1/3- og ½-liters maling- og lakkbokser. To butikker som bare huskes av «oss eldre», var melkebutikken og kortevareforretningen. Ungdommen har i dag knapt hørt om butikkene og langt mindre satt sine ben i den slags forretninger. «Melkebutikk på hvert hjørne» het det på 1950-tallet. Det er nok ikke helt korrekt. Det ble likevel et munnhell, fordi det var hele 560 av dem i Oslo. Det var opptil flere melkebutikker i en gate, og i Majorstustrøket lå ca. 70% 4
Interiør fra Ivar Skalleruds kolonialforretning i Kirkeveien 90 på hjørnet av Suhms gate. Foto: All-Foto, 1964/Oslo Museum av 40 melkebutikker på et hjørne. På Grünerløkka var ca. 40% av 52 plassert på tilsvarende måte. Ifølge Oslo Adressebok var det samtidig 750 tobakksforretninger innenfor byens grenser. Nesten all innredning i «Mjælker n» var hvit. Veggene hadde hvite, glasserte fliser, og på gulvet lå hvite og svarte fliser i sjakkmønster. Disken var av tre, hvitmalt, og toppen hadde marmorplate og smale glasshyller. Dette fungerte som en skjerm mot kundene, for at de ikke skulle ta på varene, klemme på loffen og klype i osten. På hyllene lå store runde, fete oster, og på disken sto en oppskjærermaskin som skar kjøttpålegg i skiver, innstilt på den tykkelsen kunden ønsket. Pålegget ble veid på en desimalvekt, hvor en viser gled over tallkolonner som sto oppført etter et bestemt system. Pålegget ble pakket inn i matpapir og hvitt innpakningspapir, hvor prisen ble skrevet utenpå. Var pakken tung, fikk du en bærepinne, en liten rund tingest av tre, som hindret hyssingen i å skjære seg inn i fingrene. Betalingen ble slått inn på et stort kassaapparat med sveiv eller lagt i en skuff under disken. Betjeningen kunne alle prisene på varene, 5
Foto: Rune Aakvik, 1994/Oslo Museum Nordby fargehandel i Eckersbergs gate 41 på hjørnet av Frognerveien. og med en kort blyantstump ble prisene raskt summert på en liten blokk. Det var priser som kr. 2,23, kr. 3,41, kr. 14,86, osv. Ingen priser ble avrundet, hvert øre måtte med. En del av disken hadde treplate, slik at det var lett for betjeningen å svinge platen opp og lage gjennomgang for levering av varer. «Kjører n» kom med brød og kaker i bakker, og melkeflasker, øl og mineralvann i trekasser. Brødene ble lagt opp i hyller eller ned i store brødskuffer, mens drikkevarene ble stablet i et hjørne. Melken kom som kjernemelk, søtmelk og fløte i flasker. Lettmelk fantes ikke. Det var helflasker, halvflasker, kvarte og små fløteflasker. Flaskene hadde aluminiumskapsel med et lite øre som kunne dras i, slik at kapselen kunne trekkes av flasken. Var det ikke noe øre, måtte tommelen hjelpe til med å presse kapselen av. Noen av flaskene hadde rød, rosa eller grønn stripe tvers over kapselen. Fargekoden fortalte hva flaskene inneholdt. 6
De som kom med varene var store og kraftige mannfolk. De luktet melk, svette og hest. De bar trekassene på skulderen, før de tok i bruk sekketralle. På utetrappa ble det lagt en enkel trerampe til hjelp for de små og gjengrodde trallehjulene. Hesten sto der, svett og dampende, med mulen nede i posen og forsto vel at dens dager som transporthest var talte. Det siste hestelasset for melketransport fra Fellesmeieriet ble sendt ut i 1957. Lastebilen med «senketak», som holdt fast kassene, ble raskere og mer effektiv enn gampen. På 1950-tallet var det som regel husmoren som besørget dagligvareinnkjøpene, mens mannen var på jobb. Mellom husstell og barnepass ble det for mange en kjærkommen anledning å gå den daglige turen til butikken. Melkebutikken var ikke til bare for kjøp av varer. Praten over disken var et viktig element i hverdagen. Butikken ble på mange måter en informasjonssentral som ga opplysninger om andre butikker, priser på varer, nytt om nabolaget, spesielt om sykdom og død. Hva spiste folk til middag? Var det skilsmisse på gang? Hvorfor hadde fru Olsen fått ny pels? Alt ble kommentert, både av nysgjerrighet og nærhet. Hver melkebutikk ble på en måte lik en liten landsby, hvor alle kjente alle. Ifølge Oslo Adressebok fra 1957 var det 200 detaljhandlere i kortevare og leketøy i Oslo. 30 år senere var det kun 11 igjen. Kortevare, etter tysk Kurzwaren, var alle slags småsaker som ikke ble målt eller veid. De ble solgt stykkevis, dusinvis eller i andre partier. Kortevarebutikkene kunne drive parallelt med leketøy, porteføljevarer, jernvarer, bijouteri i smykker og pyntesaker. Det finnes ikke tilsvarende butikker i dag. «Nille» er kanskje det nærmeste. Butikken var full av ting og atter ting, i en merkelig blanding av nødvendighetsartikler og datidens luksusgjenstander. I hyller og på store bord lå alt i en salig blanding draktposer, vaskemiddel, toalettpapir, batterier, lyspærer, porselen, servietter, «Holters lys», «Havremarv» barnesåpe, Boston skokrem, møllring, strikk på vinsel, «Viking» varmeflaske, «Orion» termosflaske, kjøkkenvekter, kjeler og stekepanner. I glassdisken var det kortstokker, «Snorre» viskelær, bordflagg, pennesplitter, blekk, fyllepenner, trekkpapir, blyantspissere, linjaler og Mustads tegnestifter, knappenåler, hårklemmer og binders. På et eget bord lå småleker som Loppespill, spillkortene Svarteper og Gnav, Yatsy, Ludo, Monopol, Stigespill, strikkball, glansbilder, papirdukker, gummineser til karneval, nesefløyter fra Barnetimen og Teknosett. Betjeningen holdt seg bak disken og kunden foran. Det var strenge regler for de ansatte vedrørende egen oppførsel, kundeservice og varekunnskap. Hos Nils Breilid Jernvare måtte ikke betjeningen hvile seg mot disken, ikke sitte på en stol utenom i spiserommet, og gå på toalettet kun i spisepausen. Flere hadde den ordningen at den kvinnelige betjeningen skulle være frøkner, for det het jo «Frøken» ved tiltale. Når en «Frøken» giftet seg, måtte hun slutte. Ved fornemt besøk hos Susanna Kjøsteruds barnetøyforretning var det butikksjefen alene som kunne betjene denne kunden. De ansatte måtte helst ikke synes. Garderoben var i kjelleren, og her hang yttertøyet «etter 7
Kassadame i bur hos Pollux elektriske forretning på Carl Berners plass. Foto: All-Foto, 1951/Oslo Museum rang», for eksempel butikksjef, 1. dame, 2. dame, volontør og feriehjelp. Hvorfor forsvant småbutikkene? Hvor ble de av? Svaret ligger i at kjøpesentrene etablerte seg i store haller, hvor du kunne kjøpe alt på ett sted. Utvalget ble enormt, og varene ble billige på grunn av store innkjøpsmengder. Rundt senteret ble det avsatt areal til parkering for den voksende bilparken. Dette kunne ikke sentrumsbutikkene konkurrere med, og det førte til at de ble nedlagt, slo seg sammen med andre eller flyttet til lokaler med billigere husleie. Resultatet ble at handelslivets mangfold i gatebildet forsvant. De store kjøpesentrene slukte de hyggelige, små og mer menneskevennlige butikkene. Nedlegging av nærbutikken betydde tap for lokalmiljøet og økt belastning for de gamle, uføre, og de som ikke hadde bil. Det er et paradoks at de største kjøpesentrene prøver å gjenskape en bygate med butikker, vinmonopol, posthus, kafeer og torg, slik at kundene kan oppholde seg hele dagen i «innendørsbyen». Alt ligger på samme plan, og her inne slipper man dårlig vær og forurensende gatetrafikk. Vi som kunder var også med på å ødelegge det gamle handelsmønsteret. Anskaffelse av bil, fryser og kjøleskap, samt innføring av lørdagsfri og selvbe- 8
Fiskehandler Svendsens forretning i Neuberggaten 9. Foto: All-Foto, 1950/Oslo Museum tjening, førte til at den daglige handel ble erstattet med storhandel en gang i uka. Selvbetjening var nytt og ukjent, og mange eldre var bekymret for handletempoet i de «raske» kjøpesentrene. En av kundene sa det slik: «Jeg kan ikke klare meg i disse kassakøene. Alt går så fort, og er man ikke rask nok, blir varene blandet med den som kommer etter i køen.» Men selvbetjeningen var kommet for å bli. Videre søkte vi som kunder etter butikker med de beste tilbudene, og det ble gitt avkall på betjeningens varekunnskap og kontakt med kunden. Dermed ble dødsdommen for småbutikkene signert av oss. Vi tenkte ikke på at småbutikker ikke lenger hadde tilstrekkelige inntekter av bare å selge tobakk, sjokolade og trådsneller, slik de kunne leve av tidligere. Når så husleien økte 100 % og dumpingpriser lansertes på Super n, sa det seg selv at småbutikkene ga opp. Det nye handlemønsteret ble klart karakterisert av innehaveren av kiosken på Oppsal: «Vi stopper ikke for å fylle bensin på bensinstasjonen, men for å handle alt fra dopapir og brød til blomster på bryllupsdager og julekalender til ungene. I dag selger gartneriene aviser og Jerniaprodukter. Før var det bare kioskene som solgte aviser, og ikke kafeer eller dagligvareforretninger. Alt er omvendt i dag.» 9
Tveita senter - flott og moderne ved åpningen i 1970. Ukjent fotograf/oslo Museum Det er lenge siden vi hadde vår faste gange til slakteren når vi skulle ha ferskt kjøtt til middag, til bakeren etter ferskt brød, til ostebutikken etter ost, i melkebutikken etter melk og i fiskebutikken etter fisk. Men vil det være liv laga å drive butikker på 20-30 kvm? Tiden vil vise. Det er opp til kundene å finne tilbake til handel hos småbutikkene, og samtidig må myndighetene legge til rette for slik handel i en bykjerne som ellers helt vil miste sitt mangfold. På 1960-tallet ble det vist et program i svensk TV som het «Staden i mitt hjerte». Her ble saneringen av Stockholm viet plass, og byens raske endringer som følge av riving av bygninger, utflytting av hele kvartaler og nedleggelse av forretningsstrøk. Programmet ble avsluttet slik: «Byen i mitt hjerte kan jeg ikke få tilbake. Byen jeg minnes, finnes snart bare i gamle bilder. Politikere og byplanleggere burde lære seg å gå varsommere frem. La byen forandre seg langsomt, så jeg kan huske hva som var. Jeg bodde en gang i den gamle byen og så de små butikkene. Hva føler et ungt menneske som ikke har sett hvordan byen så ut?» Per-Erling Johnsen er forfatter og tidligere konservator ved Oslo Bymuseum. Kilde: Butikken på hjørnet, Per-Erling Johnsen, Schibsted Forlag A/S, Oslo 2009 10
Foto: All-Foto, 1949/Oslo Museum Takk for handelen! Gutten og jenta står på butikktrappa utenfor Oslo samvirkelag, avdeling 74 Hasle og Økern, Økernveien 135. 11
Stjerneplassen Lars Roede St. Olavs plass er det nærmeste vi kommer til en parisisk stjerneplass i vår hovedstad. Men de veldige parisiske dimensjonene er redusert til en mer menneskelig og begripelig målestokk. Det ville ha vært formastelig av lille Christiania med 50-60 000 innbyggere å tilta seg like storladne fakter som ti ganger større Paris. Vi hadde ingen baron Haussmann til å skjære brede avenyer gjennom gammel bystruktur, og heller ingen politisk vilje til radikal byfornyelse. Men vi hadde noen fremsynte arkitekter som la gode planer for en voksende by. I etterkrigstiden ble den utsatt for grovt hærverk. Nå har kommunen forsøkt å reparere skadene og vi har fått byens første lysfontene! Christiania opplevde fra midten av 1800-tallet en vekstperiode som skulle vare århundret ut, bare avbrutt av perioder med lavkonjunktur og økonomisk stillstand. Veksten skyldtes særlig to faktorer. Provinsbyen var brått blitt hovedstad i 1814, og det skapte arbeidsplasser og byggebehov, og etterspørsel etter tjenester til den unge statens byråkrater. Så kom industrien for alvor i gang i 1840- årene, med Akerselva som drivkraft, og den ga arbeid til innflyttere fra bygdene. Folkeøkningen førte i første omgang til en fortetting både i selve byen og særlig i forstedene, men etter hvert sprengte byen de gamle grensene og begynte å bre seg utover i Akerbygda. St. Olavs gate, som skjærer igjennom plassen, er realiseringen av en idé som ble lansert i forbindelse med den første store byutvidelsen, da Slottet ble oppført langt vest for byen. Slottsarkitekt Linstow utarbeidet i 1838 planen for en forbindelse mellom byen og Slottet, gaten som senere ble oppkalt etter byggherren. Linstows plan omfattet også kvartalene nord for Karl Johans gate, og i denne inngikk en diagonal gate i rett linje fra Slottet til Hammersborghøyden. Den har sine forbilder i barokkens storstilte slotts- og parkanlegg med den eneveldige fyrstens residens i sentrum og gater strålende ut i alle retninger, slik at slottet demonstrativt behersker omgivelsene. Men i første 12
Place de la Nation i Paris er litt mer grandios enn vår St. Olavs plass. Den fikk sin form av prefekten for departementet Seine, Georges-Eugène Haussmann (1809-1891). Han ledet keiser Napoleon IIIs gigantiske byfornyelsesprosjekt. omgang var det bare den korte strekningen fra Slottsparken til Pilestredet som under navnet Ny Slotsgade ble stukket ut i 1841 over den store Ruuseløkken og løkken Vendom, som allerede var innkjøpt av staten i forbindelse med slottsanlegget. Strekningen videre nord for Pilestredet måtte vente der var grunnen privat. 1 Resten av gaten, og med den plassen av samme navn, er resultatet av et storstilt prosjekt for eiendomsutvikling av Meyerløkka. Den store løkkeeiendommen mellom Ullevålsveien og Pilestredet ble samlet av kjøpmann Jacob Meyer (1781-1856), som kjøpte opp flere mindre løkker på Bymarken. Sønnen Thorvald Meyer arvet søndre del av løkka i 1856. 2 Men Utsnitt av Næsers kart over Christiania. 1861. Ny Slotsgade går foreløpig bare fra Slottsparken til Pilestredet, men er stiplet inn videre opp til St. Olafs Kirke på Hammerborg. St. Olavs plass er også bare en femkant på kartet, men planens opphavsmann Georg Andreas Bull har allerede oppført sitt private hus på nordvestre hjørne av plassen. han hadde allerede fått sitt eget landsted Heja ved Drammensveien i bryllupspresang fra svigerfaren, så han trengte ikke enda et landsted på Meyerløkka. I stedet så han klart eiendommens store muligheter som spekulasjonsobjekt. Samme år ble det utarbeidet en reguleringsplan for utbygging av eiendommen, men den kom ikke til utførelse. 3 13
Utsnitt av Krums kart fra ca. 1900 med grensene for Meyerløkka og Brandts løkke inntegnet. Utgangspunktet var Jacob Meyers St. Olavs gate kan ikke helt måle seg med baron Haussmanns Grands Boulevards. Men hans plan for Paris var forbildet for stadskonduktør Bulls regulering av Meyerløkka. Camille Pissarro: Boulevard Montmartre, 1897. Eremitasje-museet i St. Petersburg. Fra Wikimedia Commons. løkke Stensberg, nord i området. Brandts løkke omfattet begge sider av St. Olavs gate fra plassen til Pilestredet. På dette kartet er Meyerløkka fullt utbygget med leiegårder, og Rikshospitalet er på god vei til å beslaglegge resten. Det hadde lenge vært klart at Bymarken ville bli innlemmet i byen, og Meyerløkka ville dermed komme innenfor bygrensen som byggeområde for å møte den økende etterspørselen etter boliger som var i vente. Thorvald Meyer gikk nå i kompaniskap med svogeren Thomas Heftye. Reguleringskommisjonens sekretær, arkitekt Georg Andreas Bull, laget reguleringsplanen for denne og de tilstøtende eiendommene sønnenfor, og den ble vedtatt kort tid etter at byutvidelsen endelig ble gjennomført 1. januar 1859. Men utparselleringen for leiegårdsbebyggelse måtte vente til gater med vann- og kloakkledninger var opparbeidet. Anleggsarbeidene begynte i 1862 og krevde mye sprengning og oppfylling for å få riktige gateprofiler. Langes gate, Wessels gate og St. Olavs gate fra Pilestredet til St. Olavs plass ble ferdig samme år, mens selve plassen måtte vente til 1868. Øvre del av St.Olavs gate videre til Ullevålsveien ble byggeklar i 1871. 4 G. A. Bulls reguleringsplan Planen for Meyerløkka var mesterstykket som førte til at G. A. Bull i 1865 fikk overta stillingen som stadskonduktør (bygnings- og byplansjef) etter arkitekt Christian H. Grosch. 5 Bulls plan gjentok flere elementer fra reguleringskommisjonens tidligere plan fra 1856, men var langt mer storslått. Brennpunktet var 14
stjerneplassen som senere fikk navn etter St. Olav. Den oppsto i skjæringspunktet mellom to eksisterende gater som ble forlenget inn på Meyers løkke Ny Slotsgade og Universitetsgaten. Det er ingen tvil om hvor han hentet inspirasjon. Året 1859 var midt i keiser Napoleon IIIs regjeringstid og midt i den hektiske omstruktureringen av Paris som han satte i verk etter planer av sin prefekt, baron Haussmann. Paris ble grundig byfornyet, i hvert fall langs et grovt nettverk av snorrette avenyer og boulevarder med enorm bredde hundre meter! De fikk gjerne et markant fondmotiv kfr. Slottet og den katolske kirke i hver ende av St. Olavs gate. Et iøynefallende trekk ved Haussmanns plan var en rekke stjerneplasser der de store trafikkårene skar hverandre. Bull må ha kjent planene for Paris, sannsynligvis indirekte gjennom tysk litteratur og fra studietiden i Hannover. Men han laget sin egen vri ved å la den eneste gjennomgående gaten ligge eksentrisk i forhold til plassen. Denne vrien ga seg ved at grunnfiguren var en femkant, mens klassiske stjerneplasser har gjennomgående gater med aksen gjennom plassens sentrum. Plassens form som en litt uregelmessig femkant skyldtes at Ny Slotsgade ble ført tvers igjennom, mens de andre gatene som stråler ut fra plassen, ble ført i rett (eller tilnærmet rett) vinkel mot tre av plassveggene. Parallelt med denne hovedgaten tegnet Bull to gater i passende avstand til å bli bebygget med leiegårder rygg i rygg, Nordahl Bruns gate og Wessels gate. Vinkelrett på disse løper Langes gate nordover fra plassen. Munchs gate ble stukket ut som den femte Stadskonduktør Bulls originaltegning til eget hus på St. Olavs plass 1. Fra Odd Brochmann: Stadskonduktøren, Oslo 1980. strålen ut fra plassen. Geometrien ble slik at både Universitetsgaten og Langes gate fikk flotte fondmotiver i to av plassens fem sider, men ikke den gjennomløpende Ny Slotsgade, og Munchs gate bare omtrentlig. Som midtpunkt og blikkfang fikk plassen et sirkulært vannbasseng med en fontene av støpejern som fremstilte kjærlighetsguden Cupido. Bull beskrev planen slik: Der hvor Universitetsgaden, Langes Gade og Munchs Gade støde sammen med Nye Slotsgade, skulde der anlægges en femkantet aaben Plads. Hvor Universitetsgadens Midtlinje skjærer Nye Slotsgades Sydside, skulde Midtpunktet for en Cirkel af 40 Alens Radius ligge, og hvor denne Cirkel kommer til at skjære Gadesiderne skulde de ti Gadehjørner til den femkantede Plads være. 6 St. Olavs gate fikk en liten knekk der den krysser Pilestredet. Det var et brudd med Linstows opprinnelige idé for Ny Slotsgade, men var antagelig nødvendig 15
Foto: Olaf M. P. Væring. OM. Dronning Josephines utsikt fra Slottet mot St. Olavs kirke på Hammersborg var litt mer landlig. Dette bildet er fra ca. 1880 og viser Meyerløkka med St. Olavs gate fullt utbygget på hele strekningen opp til kirken. for å gi den siste delen en retning som førte rett mot tårnet på St. Olav kirke. Den første som kjøpte tomt på Meyerløkka var arkitekten selv, som allerede i 1860 sikret seg ett av plassens hjørner, St. Olavs plass 1. 7 Tomtekjøpet viser at han hadde stor tro på strøkets fremtid. Det er vanskelig å forstå annet enn at han så for seg en plass stramt innrammet av jevnhøye leiegårder, slik resten av Meyerløkka etterhvert ble bebygget. Desto merkeligere er det at han på sin tomt oppførte en villapreget gård med fasade mot Langes gate, men ikke mot plassen. Dermed ble St. Olavs plass aldri fullført som et helhetlig plassrom før Bulls egen bolig ble revet da den nåværende gården med 213 hybelleiligheter ble reist på dette hjørnet i 1939. Vi kjenner den best som teatret Edderkoppen eller ABC-teatret. St. Olav på plass Det var ingen tilfeldighet at både gaten og plassen fikk navn etter helgenkongen Olav. Kong Oscar I var gift med Josephine av Leuchtenberg (de Beauharnais), som holdt fast ved sin katolske tro hele livet, til tross for at gemalen var forpliktet etter Grunnloven til å være lutheraner. Hun engasjerte seg sterkt for å få reist en katolsk kirke i Christiania, den første etter reformasjonen. Høyden ved Hammersborg ble valgt til tomt, både fordi den lå høyt og dominerende i bybildet, og fordi den lå for enden av Ny Slotsgade. Dermed forbandt den kongens Slott med 16
Ukjent fotograf. OM. Brandts løkke lå på hjørnet av St. Olavs gate gate og Pilestredet, tvers over gaten fra St. Olavs kirke. På tomten ble Kunstindustrimuseet oppført ved forrige århundreskifte. På dette fotografiet fra ca. 1870 er St. Olavs gate ennå ikke opparbeidet. dronningens kirke på Hammersborg, og hun ville kunne nyte synet av «sin» kirke fra slottsbalkongen. Da kirken sto ferdig i 1856, etter arkitekt Wilhelm von Hannos tegninger, var det nesten selvsagt at den måtte få navn etter Olav den hellige. Like selvsagt var det at G. A. Bull tre år senere måtte brekke hovedgaten i sin plan slik at den ville peke rett mot tårnet. Kirken fikk så i 1864 gi navn både til gaten og til stjerneplassen. Det navnet har den heldigvis fått beholde, selv om det i 2007 ble foreslått å gi Knut Hamsuns navn til plassen. Dette forslaget var nødt til å møte motstand på grunn av Hamsuns viderverdigheter under krigen. Men det er ikke hentet ut av luften, for Hamsun lot Ylajali, den kvinnelige hovedpersonen i debutromanen Sult, bo i leiegården på St. Olavs plass 2 hos sin far J. A. Happolati, oppfinneren av den elektriske salmebok. Om vi altså skulle hedre forfatteren og ikke landssvikeren Hamsun, er St. Olavs plass ikke uegnet. Ideen må likevel avvises fordi det er utillatelig historieløst å tilsidesette St. Olav, som har spilt en så viktig symbolsk rolle i utformingen av strøket. 8 Eiendomsspekulantene Bulls plan omfattet hele Thorvald Meyers del av Meyerløkka, men også Brandts løkke, som opptok arealet på begge sider av St. Olavs gate mellom plassen og Ullevålsveien. Det betydde at Meyer og Heftye i første omgang ikke kunne realisere 17
Foto: A. B. Wilse 1903. OM. Olaus Johnsens leiegård på St. Olavs plass 2 til venstre, før fasaden ble delvis barbert. Til høyre den mer anomyme leiegården på nr. 3. Og midt på plassen den vakre fontenen Cupido, som forsvant omkring 1950. Legg merke til de to trærne på hvert hjørne. hele planen plassen og den siste delen av hovedgaten ble foreløpig en plan på papiret. Utbyggerne ønsket et høyt sosialt nivå i strøket, og derfor ble tomtene solgt med klausul mot å bygge arbeiderboliger eller anlegge støyende og illeluktende bedrifter. Etter hvert som eiendomsforhold og infrastruktur kom på plass, ble mesteparten av Meyerløkka i løpet av tiåret rundt 1870 utparsellert og utbygget med leiegårder i tre etasjer. Men utbyggingen stoppet opp etter at konjunkturene ble dårlige fra midten av 1870-årene. Så fulgte en ny byggeperiode i årene 1880-87. Et område mellom Nordahl Bruns gate og Wessels gate ble liggende ubebygget til neste høykonjunktur, «jobbetiden» i 1890-årene. Der ble Bidenkaps gate anlagt og bebygget med høyere leiegårder. Meyer og Heftye sto ikke selv for utbyggingen. De solgte byggeklare tomter til eiendomsspekulanter, for det meste byggmestre. Den første, og også den mest foretaksomme av dem, var Olaus Johnsen (1830-1892), som mellom 1865 og 1870 reiste minst ni, kanskje enda 18
flere «byggmestergårder». Han var også en aktiv utbygger i andre deler av byen. Hans første prosjekt på Meyerløkka var hjørnegården Wessels gate 15, som nå er gjenreist i «Gamlebyen» på Norsk Folkemuseum og innredet med leiligheter som viser urban boskikk gjennom 150 år. Denne og de fleste andre leiegårdene ble etter kort tid solgt videre til private gårdeiere som sto for utleien til beboere. 9 De fleste var bygget etter et skjema med to leiligheter i hver etasje med adkomst fra et felles trapperom. I bakgården hadde de nødvendige uthus og doer. Noen få fikk også en virkelig bakgård innenfor den første gårdsplassen, en egen leiegård med litt enklere utstyr og rimeligere leie. Øvre del av St. Olavs gate tilhørte oberst Brandts løkke og lå utenfor selve Meyerløkka. Den ble først solgt til Diakonisseanstalten. I 1890 ble øvre del med løkkehuset solgt videre til staten, som her oppførte Kunstindustrimuseet og Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, med adresse Ullevålsveien 5. Resten av denne Brandts løkke ble imidlertid overlatt til Olaus Johnsen, som opparbeidet den siste gatestrekningen privat etter avtale med kommunen. Den sto ferdig i 1871 og ble overlatt vederlagsfritt til kommunen mot at Johnsen fikk bygge ut tomtene. Arkitekt von Hanno kjøpte selv nr. 7 og 9 i 1872 og Consul Petersen nr. 11 og 13. 10 Plassen blir bebygget Olaus Johnsen fikk, gjennom avtalen med kommunen, kontroll over bebyggelsen langs øvre del av St. Olavs gate, og han fikk dessuten arrondert den strategisk viktige tomten St. Olavs plass 2, som han hadde kjøpt i 1870 av Meyer og Heftye. Den besto i utgangspunktet bare av en smal stripe langs byggelinjen mot plassen, mens resten lå på Brandts løkke. Johnsen slo sammen disse to tomtene, som hver for seg var ubrukelige. Her oppførte han strøkets mest monumentale leiegård, fondmotivet for Universitetsgaten, som senere skulle få Rådhuset i motsatt ende. Det antas at Wilhelm von Hanno var arkitekt for gården, som sto ferdig i 1872 med to store leiligheter i hver etasje. Her var det selvsagt egne kjøkkentrapper og alt som hørte til et virkelig fornemt bomiljø. Det rommelige trapperommet hadde flislagte trappeavsatser og vinduer med fargede og slepne glassruter. 11 Von Hanno tegnet også de fleste gårdene fra samme tid på solsiden videre oppover St. Olavs gate, og han opptrådte selv som utbygger på nr. 7 og 9. Johnsen solgte ikke som vanlig gården videre, men beholdt den selv og valgte å bo i en av leilighetene i 2. etasje, antagelig den som har balkong mot plassen. Folketellingen fra 1875 oppgir at hans yrke er «Gaardeier (bygger og kjøber og sælger)». Sammen med ham bodde hustruen Caroline og deres fire barn. Vi merker oss særlig datteren Nathalie, født 1858, som kan være forbildet for Hamsuns Ylajali, og sønnen Tordenskjold, født 1859. Hans fulle navn var Olaf Bertram Tordenskjold Johnsen, og han ble arkitekt 12, 13 og eiendomsspekulant. I denne eneste gjenværende av gårdene som opprinnelig omkranset plassen, ble Rikshospitalets apotek innredet i 1892 i første etasje, der restauranten «Tekehtopa» nå holder til. Senere overtok Rikshospitalet hele gården og brukte den til legeboliger. Over apoteket bodde fra 19
Gjertsens skole, St. Olavs plass 5, tegnet av arkitekt Wilhelm von Hanno. Hovedfasaden mot plassen med plassveggen som forsvant i 1960-årene og stadig er sterkt savnet. Xylografi fra ca. 1880. Foto: Sverre Heiberg. OM Det gamle Kunstindustrimuseet under rivning i 1965 for å gi plass til Helserådets nybygg. Mange kalte det vandalisme å rive von Hannos vakre og rikt utsmykkede bygning på Pilestredet 26. 1919 reservelege Herman Fleischer Høst, hvis datter Gerd Høst har beskrevet sitt oppvekstmiljø og særlig sitt nære forhold til den vakre Cupido-fontenen som den gang var plassens midtpunkt. Hun forteller vemodig om gjensynet med plassen i moden alder «Fontenen ja, den nydelige Cupido-fontenen, min barndoms lengsel og glede, hvor er den blitt av? Nå kjører bilene rundt en naken plass, brostenene er blitt erstattet av asfalt, de gamle husene er moderne blokkbygg Men ennå står mitt barndomshjem nr. 2 der.» 14 Ikke bare plassen har fått lide under kommunal vanskjøtsel, noe vi skal komme tilbake til. Også nr. 2 ble bokstavelig talt forflatet da det meste av stukkaturen på fasadene ble hugget vekk tidlig i 1950-årene for å forenkle vedlikeholdet. På motsatt side av St. Olavs gate dannet den mer anonyme leiegården på nr. 3 plassens østvegg, reist i 1870 av tømmermester P. Christensen. Etter en brann i 1938 oppførte Norsk Maskinkompani et forretningsbygg i 7 etasjer, ferdig i 1940 på samme tomt. 15 Det ble formet slik at veggen mot plassrommet ble beholdt, til tross for at fasaden mot St. Olavs gate ble trukket tilbake, i tråd med tidens hang til gateutvidelser. Mellom Munchs gate og Universitetsgaten hadde plassen sin lengste vegg, midt imot utløpet av Langes gate. På St. Olavs plass 4 ble det derfor oppført to separate gårder, 4 A og B. Begge var nokså ordinære leiegårder i henholdsvis 3 og 3½ etasjer, også disse med Christensen som byggherre. 16 De ble revet i 1964 da den nye Telegrafbygningen ble oppført etter tegninger av arkitekt Nils Holter. 17 Også dette nybygget i bare to etasjer respekterte behovet for å gi plassen en 20