Stress ned lev livet

Anne Bryan Smollin Stress ned lev livet Enkle måter å finne igjen balansen på Lunde

Copyright 2005 Lunde Forlag AS Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lunde-forlag.no Originalens tittel: God Knows You re Stressed. Simple ways to restore your balance 2001 Anne Bryan Smollin Først utgitt av Sorin Books, Notre Dame, Indiana, USA. www.sorinbooks.com Oversatt av Asbjørn Kvalbein Omslagsillustrasjon: Creative Collection Omslagsdeign: Helge Kjølberg Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: NordBook as, Gjøvik ISBN 82-520-4799-8

Innhold Forord... 9 Innledning... 15 Første råd: Bestem deg for å være ufullkommen... 19 Løping... 24 Toms historie... 27 Andre råd: Snakk annerledes til deg selv... 31 En ny samtale... 36 Boksignering... 41 Tredje råd: Prioriter... 45 De viktigste tingene først... 50 To venstresko... 53 Fjerde råd: Vær til stede der du er... 57 Rose Ann... 62 Stjerner i oppkjørselen... 64 Femte råd: Unngå slike som gjør deg sprø... 69 Forsoning... 74 Farvel, Mary... 78 Sjette råd: Rekk hånden ut mot åndsfrender... 85 Helenas mamma... 88 En virkelig venn... 91 6

Sjuende råd: Ta vare på kroppen din, og kroppen vil ta vare på deg... 95 Gå en tur... 102 Hjem... 106 Åttende råd: Ha det gøy... 113 Et stort prosjekt... 118 Be om hjelp... 122 Niende råd: Be... 127 Gud vil hjelpe... 131 I dine hender... 133 Tiende råd: Slipp negativ bagasje... 139 Å leke julenisse... 143 Feil bagasje... 147 Ellevte råd: Bare si nei... 151 Skitur... 155 Å tilbakelegge nytt territorium... 158 Tolvte råd: Vær tilfreds, si takk... 163 Taxi... 168 Loretta... 171 7

Forord 12 gode råd fra en klok kvinne med mye livsvisdom som gir tanker og assosiasjoner til mitt eget liv Av Vibeke Sæther Jeg har mistet en god venn og kollega. Hun døde. Det tok et år. Et kreativt, livsglad menneske, full av energi og arbeidslyst, visner og dør. Jeg holder henne i hånden. Hun gråter og vil bare leve: se sitt lille barnebarn vokse opp, oppleve julen og sommerferien og fuglene og vennene på jobben. Dagen etter var hennes liv over. Det var slutt. Vi tror vi skal leve bestandig, nesten. Det finnes jo medisiner for alt! En tilmålt tid må da vare evig! Pulsen banker hver dag. Timer kommer. Timer går. TV, nyheter, trikken, middag, sove, stå opp. Så «pufh» er det slutt! Noen har kommet borti en boble. Livsboblen. Den sprakk og ble borte... Er vår eksistens så skjør som hinnene rundt en såpeboble? Noe kan komme borti oss så vi forsvinner med et «pufh»! Hun løp gjennom tiden med meg rett bak. Den dårlige samvittigheten fulgte oss på veien, sammen med alt vi ikke rakk og bare fikk gjort halvveis. Det var utfordringer og mye moro. Det var jo derfor vi løp. Alt det andre som vi også ville gjøre, skulle vi nok få til siden. Kravene fra heiagjengen ble stadig større, men vi klarte ikke å stoppe. 9

Da stoppet Døden henne. Det var ennå mye ugjort i hennes liv. Dagen etter begravelsen gikk jeg til min lege og ba om full sjekk. Ovenfra og nedenfra. Gjennom og rundt! En kunne aldri vite... Svaret kom som en kjærlighet til livet. «Du er helt frisk, ja, friskere enn normalt for din alder. Lykke til!» Det kunne ha stått: «Gratulerer, du har fått en ny sjanse!» Det er blitt vinter. Jeg stirrer på en grein fordi den er vakker. Jeg sitter stille og er betatt av et mønster mot en kald himmel. Greinen danser vals sammen med et vissent blad. Det kommer en fugl og blir med i valsen. Forsiktig til siden og opp. Bøy ned, og takk for dansen! Fuglen flyr, og jeg har fått livet tilbake. Vi lever i en tid hvor effektivitet og målstyring i arbeidslivet settes høyt. Du må være omstillingsvillig, og desto mer villig du er, jo mer blir du vridd rundt til en krøll. Du belønnes og det applauderes. Slik blir det resultater av. Du skal være en gummidukke uten bein. Du skal strekkes og rulles sammen, stå på hodet med armene i kors, tilbake og rundt. Det er slik vi best kan bruke deg. Og uten motstand, da klarer du deg best. «Målstyring» bestemmer retningen og dagen din. For skal du være med, må du stadig sette deg nye mål. Ja, for hvor er ditt utviklingspotensial? Arbeidslivet er 10

fullt av nye, brusende gloser i lekre farger som lokker deg til ytelse og målbar gevinst. Det er jo egentlig bare en lek med ord: «Kvadratroten av en medarbeidersamtale er summen av resultatorientering og kompetansehevning...» Blir de så aldri fornøyde? Samfunnet er fullt av folk på trygd som aldri følte de var bra nok. For vi er ikke laget av gummi. Vi er ikke dukker uten vilje og tanker. Musklene våre liker å strekke seg, men ikke å forstrekke seg i alle mulig retninger. Da gjør det vondt. Vi sitter gjerne på karusellen, men den må ikke gå så fort rundt at vi mister taket og får angst for å falle av. Min venninne er død. Jeg har fått en ny mulighet, men hvor lenge? Carpe Diem. Det betyr: «Grip dagen!» Et godt sitat i tiden. Men hvordan skal jeg da gripe dagen for å kjenne at jeg er i balanse med mitt eget liv? Det finnes hyllemeter med bøker som gir råd til bedre livskvalitet. Mesteparten handler dessverre om å utytte timene enda mer for å rekke over alt. Jeg husker med gru ordet «kvalitetstid», «en liten, men verdifull stund sammen med ditt barn». Mine barn forsto ikke opplegget. De higet etter «kvantitetstid» og ville helst ha sin mamma i nærheten hele tiden. De lot seg ikke lure av den ivrige moren som sa: «Kom, så skal vi ha det hyggelig sammen dere. Jeg har 32 minutter fra nå!» En blir andpusten bare ved tanken. 11

Denne boken går en annen vei. Anne Bryan Smollin gir oss livsinnsikt gjennom egen erfaring og små historier fra venner og bekjente. Det handler om et ja og et nei. Boken oppmuntrer oss til å tenke etter hva vi egentlig vil, og aktivt påvirke våre liv for finne balanse mellom «må» og «ikke må». Denne livskloke forfatterinnen sier til oss at vi mer må velge det som gir oss mening og glede. Vi må søke næring fra mennesker vi føler fellesskap med. Samtidig gir hun oss lov å velge vekk personer og oppgaver som spiser oss opp. Det gir styrke å lese slike linjer. Hun sier at det handler om balanse. For skal du takle stresset, må noe vekk. Ditt liv og din tid er begrenset. Alt du gjør, har sin pris. Prisen for å velge vekk kan bli dyr. Det hender du må betale med både mistillit og forargelse fra dine venner, og den fryktelige følelsen av å gå glipp av noe. Men gevinsten er din egen. Den er det du som bestemmer. En mamma valgte å være hjemme med barna sine. Det er ikke helt stuerent i vår tid. Hun valgte vekk karriere, bedre økonomi og fellesskap med andre voksne, og hun mottok hån både i pressen og fra sine medsøstre. Hun sa prisen var høy, men den var verdt det. For alt har sin tid. Forfatterinnen gir gode råd og greie oppskrifter på hvordan vi skal takle valgene. Hun er rett på og realistisk, men det blir av og til litt for kjekt. Du kan bestemme mye over ditt liv, men dessverre styrer ytre omstendigheter mye over deg. For du kan ikke alltid velge. 12

Hvor lang tid kan jeg bruke tid på en grein som danser vals med et vissent blad, selv om mønsteret mot vinterhimmelen er berusende og i stadig forandring? Slutt å drømme! De står i kø og venter: Plikter! Ansvar! Krav! Men nå skal dere ikke få overtaket! Så er da hemmeligheten av og til å snu seg rundt for å si takk til en vals. Ja, til og med en tango når våren kommer. Det vil lønne seg på sin måte. For nå vil jeg ikke vente lenger. Nå skal jeg ta frem min mammas gamle dukkeskap. Jeg skal børste støv av de vakre små møblene og sy nye gardiner. Jeg skal lage en bitteliten hatt til den bittelille dukken Jeg, et godt voksent kvinnfolk lengter etter å pusle med lekent miniatyr. Er hekta på lekeantikviteter. Hvordan skal jeg få tid og ro til slikt småtteri? Jeg leser denne boken en gang til, og får råd og drahjelp av Anne, en livsklok forfatterinne... helst før noen kommer borti min livsboble og «pufh!» er jeg borte! Og muligheten er der ikke lenger. Vibeke Sæther er kjent som mangeårig leder av Barne-TV i fjernsynet. Nå er hun hovedverneombud i NRK. Hun har tidligere utgitt boken «Englehjelp i adventstid» på Lunde Forlag. 13

Innledning Ja, som du kanskje allerede har gjettet, er det massevis av dårlige nyheter når det gjelder stress. Stress kan vi definere som mangel på evne til å takle virkelige eller innbilte trusler mot det å ha det bra. Slik belastning kan føre til at kroppen reagerer og tilpasser seg på mange forskjellige måter. Når vi føler stress, kan vi bli engstelige, utmattet, sinte eller utkjørte. Stress fører ikke alltid til sykdom på en direkte måte, men det kan bevises at det ofte bidrar. Fysiske tilstander som fordøyelsesproblemer, diaré, sår, dårlig appetitt, bronkitt, lungebetennelse, svettetokter, brystsmerter, muskelsmerter, stadige forkjølelser og skjelving har i hvert fall delvis sin årsak i stress. Stress kan også knyttes til migrene, astma, psoriasis, allergier, irritabelt tykktarmsyndrom, eksem, hjertesykdom og høyt blodtrykk. Vi har lært at usunn mat kan øke kolesterolmengden. Et høyt stressnivå kan øke det like mye eller mer. Når vi gruer oss for å gå på arbeid eller føler stor lettelse ved å dra hjem fra arbeidet, er kroppen stresset. Tilfeller av uregelmessige hjerteslag (arrythmia) er høyest mandager og fredager. Svært ofte oppsøker folk lege på grunn av stressrelaterte plager. Mange har lagt et grunnlag for høyt blodtrykk allerede som seksåringer. Mentale symptomer som mangel på konsentrasjon, dårlig hukommelse, forvirring, glemsomhet og mangel på humor er røde flagg. De antyder et høyt stressnivå. Følelses- 15

messig kan en stresset person oppleve sinne, depresjon, håpløshet, irritabilitet, angst, initiativløshet, skyld eller skam. Når det gjelder oppførsel, kan mennesker med høyt stressnivå ha en tendens til å kaste ting omkring seg, banne, skrike, slå, bite negler, gråte og være uvanlig rastløse. Stress som en ikke gjør noe med, kan være en høyere risikofaktor enn røyking og kolesterolholdig mat når det gjelder kreft og hjertesykdommer. Studier viser at et stort antall mennesker er hjemme fra jobben på grunn av plager som skyldes stress. Små barn kan oppleve stress når de ikke har noen å leke med, eller når favorittleketøyet blir ødelagt. En tenåring kan føle stress når hun eller han blir frosset ut fra en gruppe, føler seg annerledes eller ikke blir godtatt. En student kan kjenne seg stresset når presset fra studiene blir utålelig. Vi snakker gjerne om stress på tre nivåer. På laveste nivå er stresset mildt eller kortvarig. Vi rakk ikke bussen, vi fant ikke igjen konsertbillettene, eller vi knuste et glass. Når slikt skjer, føler vi frustrasjon eller blir engstelige. Stresset er likevel knyttet til noe spesielt. Stress på et noe høyere nivå kan være vanskeligere å takle. Når en skal forberede et bryllup, når en ikke klarer å holde fristen på jobben og derfor må arbeide overtid, når viktige personer er fraværende i en kortere periode, eller en skal tilpasse seg til at et barn reiser hjemmefra for å gå på høyskole alt slikt kan medføre en viss grad av stress. Vi bruker mer energi enn vanlig, og følgelig vil stresset sitte lenger i kroppen. 16

Endelig har vi et kronisk eller alvorlig stressnivå som har sammenheng med at vi gjennomgår en skilsmisse, har mistet en viktig person, at ektefellen dør, at vi mister et barn eller en kjær slektning. Når stresset har nådd et slikt nivå, kan det være nødvendig å søke hjelp og støtte hos andre. Har du fått nok av dårlige nyheter om stress nå? Nå de gode nyhetene Stress virker ikke nødvendigvis ødeleggende på oss! Det som hender med oss, er ikke selve årsaken til stress. I stedet er det vår egen reaksjon på det som skjer, som skaper stresset. Vi har muligheten til å velge hvordan vi reagerer på stress. Holdningene våre har innflytelse på de valgene vi tar, og valgene kan igjen bestemme holdningene. Slik kan vi selv ha kontroll med stresset i våre liv. Stress ned lev livet. Enkle måter å finne igjen balansen på heter denne boken. Den vil hjelpe deg med gode råd, inspirerende historier og nyttige aktiviteter slik at du kan gjenopprette den balansen som vi alle ønsker å ha. Stress kan bli forvandlet til noe positivt. Vi kan lære å takle stress og til og med vokse oss mer sunne i løpet av denne prosessen. Det er virkelig gode nyheter. Hvordan du kan bruke denne boken Stress ned lev livet. Enkle måter å finne igjen balansen på er en bok som vil hjelpe deg til å finne en vei gjennom det 17

hele på en langsom, gjennomtenkt og aktiv måte. Du kan legge den på nattbordet og lese et avsnitt om kvelden før du sovner. Du kan gjerne tenke på historiene noen dager eller gjenta enkelte av aktivitetene. Hvorfor ikke henge opp noen av sitatene på baderomsspeilet, slik at hver gang du ser i det, kan du minne deg selv om en av de grunnleggende måtene å mestre stress på. Med andre ord: Ta den tiden du trenger. For de fleste av oss har det tatt år å nå det stressnivået vi er på nå. Vi har utviklet vaner som bidrar til at vi føler stress. Det tar tid å endre vaner. Bruk denne boken som en hjelp til forandring. Fra den ene siden til den andre kan du lære å bli mer tilfreds med deg selv, å behandle seg selv mildere, le mer, leke mer, puste dypere, hvile mer sunt og holde litt mindre fast på det som er vondt. Jeg ønsker at når du leser og tenker gjennom det du leser, skal du oppleve sunnhet, balanse og et rikere liv. 18

Første råd: Bestem deg for å være ufullkommen DEN SOM ALDRI NOEN GANG HAR MISLYKKES, KAN ALDRI BLI STOR. Herman Melville Hvem har sagt at vi nødvendigvis må være perfekte? Hvis du sikter mot å bli fullkommen hva nå enn det betyr blir du satt i en taperposisjon, ja, også i en stressende situasjon. For når det kommer til stykket, kan ingen mennesker bli perfekte. Fullkommenhet er ikke en del av vår menneskelige natur. Det fins rikelig av bevis på at vi er ufullkomne. For eksempel har en undersøkelse vist at en gjennomsnittlig amerikaner bruker ett år av sin levetid på å lete etter et eller annet som han eller hun ikke finner igjen. Vi glemmer ting, gjør feil, sier noe galt, og vi roter det ofte til for oss selv. Vi er ikke engang i nærheten av å være fullkomne. Derfor, for å slippe unna denne stressfaktoren, så bestemt deg like godt for å være ufullkommen! 19

Husker du da du lærte å sykle eller kjøre bil? Hvem mestret disse ferdighetene med en gang? Du følte deg klosset og keitete, men ikke dum eller idiotisk. Du visste bare at du måtte lære å finne balansen på sykkelen og bruke pedalene og rattet i bilen. Det gjaldt å lære å kikke i bakspeilet og sidespeilene. Her var det viktig å holde seg på sin side av veien og bedømme avstanden til andre biler. Uansett du var bare nødt til å lære det. Det å lære å kjøre bil eller styre en sykkel var en prosess. Så snart du mestret disse ferdighetene, glemte du sannsynligvis feilene og følelsen av å være klosset og keitete. Så snart du var blitt dyktig nok, tenkte du ikke lenger på å stille inn setene og speilene. Slike ting var blitt svært så enkelt. Ingen lykkes umiddelbart. Suksess bygger på mange forsøk og mange gjentagelser. Et spansk ordspråk lærer oss: «Samme hvor tidlig du står opp, kan du ikke fremskynde soloppgangen.» Thomas Edison trengte mer enn tusen forsøk for å finne ut hva slags tråd han kunne bruke i sin elektriske glødelampe. Vi stenger oss ute fra å lære noe på nye områder fordi vi er redde for å mislykkes. Dermed slår vi oss til ro med det gjennomsnittlige. Vi blir triste når vi må gi opp, eller når feil og nederlag hindrer oss i å lykkes en gang. Den dyktige hockeystjernen Wayne Gretzky sa en gang at «vi bommer på hundre prosent av de slagene vi ikke slår». Og Isaac Newton påsto: «Ingen stor oppdagelse ble noen gang gjort uten en modig gjetning.» Mens vi holder på å lære, eller når nye utfordringer 20

dukker opp, har vi ikke noe annet valg enn å stole på vår egen kreativitet for å få tingene gjort. Vi kan ta motet til oss og ta en sjanse. Jeg husker en situasjon da jeg var fullstendig hjelpeløs og ikke hadde den minste idé om hva jeg burde gjøre. Jeg ble medlem av St. Josef-søstrene, et fellesskap av katolske kvinner, da jeg var 17 år gammel. Vi bodde i en bygning som kunne sammenlignes med et hybelbygg for studenter. Til sammen var vi 135 i huset. Vi laget mat, vasket, snekret, tok oss av rørleggerarbeid og alt annet som var nødvendig i bygningen. En dag hadde jeg som oppgave å hjelpe til på kjøkkenet. Den som hadde ansvaret, måtte ut og ordne noe. Jeg ble alene, og dermed lå det på meg å sørge for at lunsjen ble servert til rett tid. Lederen ba meg om å lage tapioca-pudding. Jeg hadde tømt alle ingrediensene i en stor gryte. Hun ba meg om å bruke en dobbel gryte. Så gikk hun til møtet hun skulle på. Jeg hadde ikke peiling på hva en dobbel gryte var. Det fantes ingen å spørre. Dermed plasserte jeg den store gryta mellom to kokeplater og begynte å røre. Etter en stund kom hun som hadde ansvaret tilbake og berget tapioca-puddingen. Slik jeg hadde plassert gryta, kokte den så langsomt at puddingen neppe ville ha blitt klar før jul! Jeg fikk lære hva en dobbel gryte var, søstrene fikk dessert, og jeg kom meg et skritt videre i livet som følge av opplevelsen. Hvis vi kan godta å være ufullkomne, kan vi være oss selv. Vi kan tåle både god kvalitet og mindre heldige forsøk, våre egne sterke og svake sider, og vi blir ikke lammet 21

av det vi ikke føler oss trygge på. Først når vi kan være takknemlige både for våre evner og våre begrensninger, kan vi godta livet som en helhet. Ikke fullkomne, men fullstendige. Å elske oss selv innebærer å elske den vi er. Vi må også like oss selv. Å like er noe annet enn å elske. Å like innebærer å kjenne oss selv og vise omsorg for oss selv. Det innebærer å være mild mot oss selv. Før dette skjer, mangler vi noe på å leve et sunt, skapende liv. Vi mister spontanitet og setter grenser for egne evner. Vi vil avvise alt nytt, og vi lærer aldri å leke, slappe av eller like oss selv. Å bestemme seg for å godta ufullkommenheten vår menneskelige natur tar bort tunge byrder fra skuldrene våre og fjerner stress. ENTEN DU TROR AT DU KAN, ELLER DU TROR AT DU IKKE KAN, HAR DU ALLTID RETT. Henry Ford BESTEM DEG FOR Å VÆRE UFULLKOMMEN Sett pris på at du er ufullkommen ved at du: gjennom en uke holder regnskap med feil som du gjør. I stedet for å gi deg selv juling for dem, kan du innrømme hver enkelt av tabbene og bevisst tilgi deg selv ved å si noe slikt som dette: «Jeg godtar at jeg er helt menneskelig, og jeg liker meg selv, med feil og alt sammen!» 22

hver dag merker deg tilfeller da du ikke visste hvordan du skulle gjøre noe, eller tilfeller da du stilte spørsmål, fordi du var usikker. Vær bare glad for at du ikke visste, og se på det som anledninger til å lære. Begynn å gripe fatt i ufullkommenheten som en positiv sjanse til å vokse. Lær utenat dette prinsippet: «Ting som er verdt å gjøre, er verdt å gjøre på en dårlig måte.» I stedet for å tenke at vi er nødt til å gjøre alt eller fullføre hele jobben, trenger vi å lære oss selv at det er mulig og sunt å bruke bare den tiden vi har til rådighet. Vi kaster et blikk ut i hagen og tenker at vi er nødt til å gå ut og dra opp alt ugresset. Hvorfor ikke bare kvitte seg med de største ugressplantene? Når vi har bedt gjester, tenker vi at vi må pusse alt sølvtøyet. Hvorfor ikke pusse bare det som vi skal bruke den kvelden? Tenk på noe som du gjorde nylig, og som du ser på som en feil. Hvordan følte du det? Hva gjorde du med den følelsen? Hva lærte du av hele denne hendelsen? Det er viktig at vi innser at positive ting ofte kan være et resultat av det vi vil kalle «feil». Så oppdager vi at utfallet ble bedre enn vi først kunne tenke oss. Prøv å gjøre noe du aldri har gjort før, eller som du har sluttet å gjøre fordi en eller annen sa det var idiotisk: Stå i stuen og dans etter musikken i radioen. Prøv en ny matoppskrift, gjør noen forandringer i den som du føler passer for deg. Finn et dataprogram på maskinen din som du aldri har brukt. Prøv det og se hva som skjer. Begynn med en ny idrettsgren som du alltid har 23

hatt lyst til å prøve deg på. Bli en klossete nybegynner og kos deg med feilene du gjør. Hvis du er redd, skal du bare tenke på at vi alle er redde for å gjøre ting som vi aldri har gjort før. Det er helt naturlig! Hvis du er redd, så tillat deg selv å være redd mens du gjør det. Husk at du falt den første gangen du prøvde å gå, men det hindret ikke at du prøvde igjen. Når vi mislykkes, lærer vi hva som ikke går an. DET ER TO FEIL EN KAN GJØRE PÅ VEIEN MOT SANNHETEN: IKKE Å GÅ HELE VEIEN, ELLER IKKE BEGYNNE Å GÅ. Siddhartha Gautama En venn forteller: Løping Jeg vet det høres idiotisk ut, men depresjon fikk livet mitt inn i en slags balanse. Behandling hjalp meg ut av det forferdelige stresset at jeg alltid måtte lykkes, at jeg måtte være perfekt hele tiden i alle ting. At jeg brukte det meste av livet mitt på å slite under tyngden av perfeksjonisme, gjør meg forskrekket når jeg tenker på det. Fornuften sa at jeg ikke trengte å være mester i alt, men resten av meg ville liksom ikke være med på det. Da jeg ble alvorlig deprimert, gikk det plutselig opp for meg at jeg måtte legge fra meg denne ubevisste trangen til å være perfekt, ellers ville jeg antakelig aldri komme meg ut av mørket og stresset jeg levde i. 24

Mens jeg gikk i terapi og fant veien gjennom depresjonen, kom jeg til å tenke på to episoder som viser hvor besatt jeg var av tanken på å måtte lykkes. Og det var her den triste sinnsstemningen kom inn. Jeg nektet meg selv å gripe anledninger til å vokse, fordi jeg alltid måtte være best. Spesielt husker jeg dette fra tiden da jeg gikk på videregående skole. Jeg var flink til å løpe en engelsk mil, ca. 1600 meter. Jeg hadde rekorden på kullet mitt da jeg gikk i første klasse, ble enda bedre i andre, og jeg ble heller ikke slått av noen i tredje klasse helt til jeg møtte en elev jeg vil kalle Taylor. Han kom fra en familie der mange var løpere av toppklasse. Allerede i de tre første rundene lå jeg etter ham. Så snart klokken ringte for siste runde, skjøt han fart. Jeg løp mitt beste løp, men han seiret med god margin. Akkurat der og da ble jeg overbevist om at jeg aldri ville slå ham. Følelsen var forferdelig. Og det ble bare verre. Ett år senere løp jeg igjen, og jeg løp godt. Men jeg visste at Taylor også deltok, og at han hadde slått alle konkurrentene. Jeg klarte ikke tanken på å lide nederlag. Dermed gjorde jeg det eneste jeg kunne finne på. Jeg dro til legen for å bli undersøkt. Jeg visste faktisk at denne legen ikke var enig i det harde treningsopplegget treneren kjørte meg gjennom. Jeg visste at legen ville gi meg en unnskyldning for å trekke meg fra løpene. Når jeg nå ser tilbake på det, vet jeg at jeg ubevisst ikke var i stand til å stille opp mot Taylor en gang til, og så tape. Å leve med at jeg ikke engang forsøkte, ville være bedre enn å lide nederlag for Taylor. For en tapt anledning det var! 25

Gjennom livet har jeg trukket meg fra mange gode opplevelser fordi jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte være perfekt og lykkes. Et annet eksempel har vist seg å bli et spesielt handikap. Her lever jeg i datamaskinenes tidsalder, men jeg kan ikke bruke alle fingrene når jeg skriver. Jeg hadde en sjanse til å lære maskinskriving skikkelig på videregående skole, men jeg bestemte meg for å la være. Jeg hadde en meget høy gjennomsnittskarakter. Men jeg var ikke spesielt netthendt, motorikken i hendene var dårlig, så jeg var redd for at jeg ville miste den høyeste hovedkarakteren hvis jeg tok eksamen i maskinskriving. Så gikk det som det måtte: Jeg fikk høyeste hovedkarakter, men kunne ikke skrive på maskin. Hva hjalp en flott karakter når jeg ikke hadde lært meg en grunnleggende og nyttig ferdighet? Det var enda en tapt anledning. Livet har vært godt for meg, ikke misforstå. Faktisk er det blitt en god del bedre etter at jeg kom meg gjennom depresjonen. Da hadde jeg nemlig fått det klart for meg at jeg ikke trengte å være den beste. Nå løper jeg for moro skyld, men jeg må fremdeles få andre til å skrive på maskin for meg. Vincent Hatt DET KREVES MOT TIL Å VOKSE OPP OG VISE SEG Å BLI DEN DU I VIRKELIGHETEN ER. E.E. Cummings 26

Toms historie Tom var 41 år gammel og holdt på å dø av aids. Familien hans ville overhodet ikke ta inn over seg det som skjedde. Foreldrene låste ham bokstavelig talt inne på et soverom i andre etasje. De sørget for det aller mest nødvendige, som mat og vann heldigvis. Den første gangen jeg besøkte Tom i hjemmet til foreldrene, ble jeg fulgt opp til soverommet hans. Denne store, vakre mannen var nå blitt forferdelig tynn og så helt bortkommen ut i den enorme sengen. Jeg bøyde meg over ham for å gi et kyss, og så satte jeg meg ved siden av sengen. Jeg tok ham i hånden og sa: «Fortell meg nå hva du vil at jeg skal vite.» Jeg fortsatte å holde ham i hånden og lot ham fortelle hva som hadde hendt da han ble smittet. Etter at jeg hadde besøkt ham flere ganger hjemme, ble Tom så syk at det ble nødvendig å få ham innlagt på sykehus. Hver dag etter at jeg var ferdig på arbeidet, dro jeg til sykehuset for å besøke ham. Jeg prøvde å få med meg moren og faren for å prate med sønnen på et dypere plan. Men ikke noe syntes å nytte. Jeg visste at det ville være godt for dem alle å få snakke ut om Toms tilstand. Derfor prøvde jeg mange måter for å få dem til å åpne seg. Jeg lyktes med å involvere broren og svigerinnen, men foreldrene hadde bygd opp høye murer rundt emnet. I mellomtiden ble Tom dårligere for hver dag som gikk. Etter om lag fem uker så det ut til at familien hver dag så fram til at jeg skulle komme. Noen ganger var jeg 27

alene med Tom. Det var tydelig godt for ham å fortelle meg andre deler av historien sin. Han var en enestående mann, men hadde foretatt et valg som hadde fått store konsekvenser for ham. Tilsynelatende følte han det trygt å snakke med meg. Jeg fordømte ham ikke. Vi fant på ting vi kunne le av, og det hendte at latteren fra rommet hans fikk folk som gikk i korridoren til å smile. Tom var redd for at han hadde mislykkes fullstendig. Selv om alle som kjente ham, beskrev Tom som en sjenerøs, vennlig, omtenksom person, som var svært oppmerksom overfor andre, var Tom mest opptatt av feilen han hadde gjort. Han betrodde meg hvor pinlig han syntes det var. Hva ville andre tenke om ham? Tom ga meg ikke mange detaljer. Jeg fant aldri egentlig ut av hvordan Tom fikk aids. Tom var opptatt av vennene han hadde avvist. Mange telefonhenvendelser og brev hadde han latt være å svare på. Han innrømmet at han hadde beskyttet seg selv og trukket seg tilbake. Han gikk gjennom perioder preget av sterk skamfølelse. Av og til var han rett og slett bunn fortvilet. Han delte med meg ensomheten som alt dette skapte hos ham. En dag spurte Tom meg om å kontakte venninnen Anna og spørre om hun kunne tenke seg å besøke ham. Tom og Anna hadde vært gode venner, men hadde ikke møtt hverandre på over to år. Han var altfor skamfull til å kunne fortelle henne hva som var i veien med ham. Da jeg snakket med Anna, røpet hun fort at hun hadde følt seg sviktet og avvist. «Hvorfor har han ikke fortalt meg 28

hva som skjer?» gråt hun. Jeg var imidlertid ikke sikker på om Anna ville besøke Tom. Neste morgen ringte Anna til meg og spurte om visittiden på sykehuset. Vi ble enige om at hun kunne bli med meg når jeg skulle på mitt daglige besøk. Da vi kom inn i rommet, virket det som om begge de to gamle vennene var svært redde for hverandre. Men da de omfavnet hverandre, kom de raskt i gang med å prate sammen. «Hva har jeg gjort siden du kuttet ut kontakten med meg?» spurte Anna. «Du har ikke gjort noe. Jeg skammet meg over å måtte fortelle hva som har hendt.» «Det betyr ikke så mye for meg. Jeg har savnet deg og vært bekymret for deg.» «Anna, jeg er glad for at du kom. Jeg er så lei meg. Vær så snill å tilgi meg.» Tårene rant. To venner ble gjenforent. En av de siste samtalene Tom hadde, var med broren. Tom sa: «Jeg har aids. Men jeg vet at jeg er et godt menneske, og jeg håper at du er glad i meg.» Broren kom bort til Tom og omfavnet ham. «Ja, jeg er glad i deg. Jeg er veldig glad i deg. Jeg bryr meg ikke om hva slags sykdom du har. Jeg er glad i deg.» Faren til Tom var hele tiden fjern og tilbaketrukket, men det virket som om også han og Tom fikk gjenopprettet forholdet før Tom døde. Den siste natten omfavnet faren meg og sa: «Jeg ønsket meg en perfekt sønn. En stund tenkte jeg at han var fullstendig mislykket. Men i løpet av disse ukene på sykehuset har jeg begynt å lære 29

på nytt hvem sønnen min er. Jeg var så glad i ham. Han var en god gutt. Jeg er stolt av sønnen min.» Tom døde med visshet om at faren godtok ham og elsket ham, og at selv når vi gjør feil, kan vi bli helt ut akseptert. FALL SJU GANGER, REIS DEG ÅTTE. Japansk ordtak