Økonomiske analyser av hjorteviltoppdrett

Notat 1996:23 Økonomiske analyser av hjorteviltoppdrett Knut Repstad Håkon Romarheim

Forord Etter initiativ fra Direktoratet for naturforvaltning ble det 15. januar 1990 holdt et møte i Landbruksdepartementet for å diskutere behovet for sikrere data for hjorteviltoppdrett. På dette møtet ble det spesielt holdt fram ønsket om å få sikrere holdepunkter for økonomien i norsk oppdrett av hjort og dåhjort. Det var på møtet enighet om at det burde opprettes en styringsgruppe som skulle ha ansvaret for oppretting av forsøksfarmer for å avklare ulike økonomiske problemstillinger. Møtet utformet også forslag til mandat for styringsgruppen. Landbruksdepartementet sluttet seg til forslagene til gjennomføring av prosjektet slik det var skissert av møtet. Formålet med undersøkelsen har vært å avklare en del økonomiske forhold ved hjorteoppdrett. Styringsgruppen som ble oppnevnt, fikk følgende sammensetning: Kjell Nyhus, Rolf Langvatn, Håkon Romarheim, Sissel Rübberdt, Landbruksdepartementet, leder Norsk institutt for naturforskning Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning Direktoratet for naturforvaltning Styringsgruppen fant det riktig å engasjere Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) til å foreta de økonomiske analysene. En del biologiske forhold er behandlet av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Innsamling av data i NILF er utført av Heidi Knutsen, Odd Mæland og Otto Sjelmo. Det meste av denne rapporten er skrevet av Knut Repstad og Håkon Romarheim. Kapitlene 2.1 og 2.2 er skrevet av Rolf Langvatn, 3.1 av Sissel Rübberdt, 3.2 av Gunnar Hagen/Statens dyrehelsetilsyn og 3.3 av Kjell Nyhus. Prosjektet er finansiert med midler fra Landbrukets Utviklingsfond (LUF). Styringsgruppen og NILF vil takke alle som har bidratt med opplysninger og data til denne rapporten. Særlig gjelder det lederne av forsøksfarmene som velvillig har ført noteringer og stilt sine data til disposisjon. Oslo, september 1996 For Styringsgruppen For NILF Kjell Nyhus Knut Børve 2

Innhold Side SAMMENDRAG... 5 SUMMARY... 8 1 INNLEDNING... 11 1.1 Bakgrunn... 11 1.2 Formål... 11 1.3 Avgrensning... 11 1.4 Antall farmer i drift... 12 1.5 Tidligere undersøkelser... 12 2 HJORTEN SOM PRODUKSJONSART... 15 2.1 Aktuelle arter... 15 2.2 Hjorten som art, biologiske begrensninger og muligheter... 18 3 LOVER OG FORSKRIFTER... 21 3.1 Regler for etablering... 21 3.2 Veterinære bestemmelser (dyrevern, sjukdom m.m.)... 21 3.2.1 Dyrevern... 21 3.2.2 Dyrehelse... 22 3.2.3 Kjøttkontroll... 22 3.3 Tilskuddsordninger... 22 3.3.1 Etablering... 22 3.3.2 Drift... 22 3.4 Andre bestemmelser... 23 4 PROBLEMSTILLINGER... 24 5 METODE OG MATERIALE... 25 6 RESULTATER FRA FORSØKSFARMENE... 26 6.1 Investeringer og kapitalbehov ved etablering av hjortefarm... 26 6.1.1 Investeringer i tekniske varige anlegg... 27 6.1.2 Innfangingskostnader... 28 6.1.3 Etableringskostnader... 29 6.1.4 Kapitalkostnadene... 29 6.1.5 Sammendrag av kostnadene ved etablering av hjortefarm... 30 6.2 Arbeidsbehov... 30 6.3 Avdrått... 31 6.4 Produksjonsinntekter og priser... 33 6.5 Økonomisk resultat... 33 6.6 Spesielle og viktige forhold ved hjorteoppdrett som har betydning for økonomien... 34 3

Side 7 ØKONOMISKE FORHOLD VED HJORTEOPPDRETT BELYST VED ØKONOMISKE MODELLER... 35 7.1 Driftsmessige forutsetninger... 35 7.1.1 Ulike driftsopplegg... 35 7.1.2 Krav til innhegningsområde... 36 7.1.3 Fôrkrav... 37 7.1.4 Kapitalkrav... 40 7.1.5 Arbeidsbehov... 46 7.1.6 Avdrått... 46 7.1.7 Areal- og kulturlandskapstillegg... 47 7.2 Økonomiske modeller... 48 7.2.1 Produksjonsinntekter, kostnader og dekningsbidrag... 48 7.2.2 Økonomisk oversikt... 50 7.2.3 Økonomiske konsekvenser ved endringer i en del forutsetninger... 53 8 DRØFTING OG KONKLUSJONER... 56 8.1 Biologi... 56 8.2 Dyrevern... 56 8.3 Miljø... 56 8.4 Økonomi... 57 8.5 Avsluttende synspunkter... 59 LITTERATUR... 60 VEDLEGG 1... 62 VEDLEGG 2... 63 4

Sammendrag Formålet med undersøkelsen har vært å avklare en del forhold som virker inn på økonomien ved hjorteoppdrett. Vi har særlig lagt vekt på investeringer og kapitalbehov gjennom oppbyggingsperioden, arbeidskraftbehov, avdrått, inntekter, kostnader og økonomisk resultat ved drift av farmen. Dette er gjort ved å studere utviklingen på 5 bruk som er i gang med å bygge opp en besetning. Tre av disse brukene hadde hjort og to dåhjort. I denne rapporten har vi bare presentert resultater fra hjortefarmene. Dåhjortfarmene kom senere i drift. Hjortefarmene var allerede i gang da granskingen startet i 1990. I tillegg til registrerte resultater, har vi presentert resultater fra modellberegninger. Kapittel 1 tar for seg litt om bakgrunnen for undersøkelsen og formålet med den. Videre er det referert litt fra tidligere undersøkelser. Kapittel 2 gjennomgår hjorten som produksjonsart. Det konkluderes med at det bare er hjorten av de ville hjortedyrene i Norge som er aktuelle som «husdyr». Det er riktignok gitt dispensasjon for å holde dåhjort i fangenskap, men dåhjort er ikke av de tradisjonelle ville dyrene hos oss, selv om det fins viltlevende stammer av denne dyrearten. Kapittel 3 gjennomgår lover og forskrifter som er aktuelle for hjorteviltoppdrett. Problemstillingene for undersøkelsen er framstilt i kapittel 4. Det er et lite, men viktig kapittel. Det har vært bakgrunnen for både opplegg av de praktiske undersøkelsene og for utformingen av selve rapporten. Kapittel 5 omhandler metode og materiale for undersøkelsen. Resultatene fra de praktiske undersøkelsene er presentert i kapittel 6. Dette kapitlet viser hvordan kostnader og inntekter har vært gjennom oppbyggingsperioden på tre bruk, med i alt 18 driftsår. Dette blir i gjennomsnitt 6 år for hvert bruk, selv om granskingsperioden formelt bare gikk over 5 år, fra 1990 til 1994. For å få et bedre erfaringsgrunnlag gikk vi tilbake i regnskapene til oppstartingsåret for farmene. Dermed vet vi med stor sikkerhet hva kostnadene har vært med å bygge opp hjortefarmene på disse brukene. Resultatene viser at de tunge kostnadspostene er gjerde (hegn), innfanging av dyr og kostnadene i den tiden det tar å bygge opp en besetning til ønsket størrelse. De tekniske anleggene gir plass til omlag 30 mordyrenheter og har kostet kr 293 600. Det er gitt investeringstilskudd på kr 132 000 på de farmene som fikk tilskudd. Nettoinvesteringen i tekniske anlegg har dermed vært kr 161 600. Av dette utgjør beregnet vederlag til eget arbeid omlag kr 84 300. For å få dyr til farmene ble det gitt tillatelse til å fange dyr fra ville stammer. Kostnadene med å fange dyrene og bringe dem til innhegninger kom på ca. kr 11 500 pr. stk. Av det utgjorde vederlag til eget arbeid utgjorde ca. kr 6 380. I alt er det på de tre farmene fanget 21 ville dyr. Med fødsler, slakting, salg og tap av dyr er dyretallet vokset til 122 dyr pr. 31.12. 1994, eller 40,7 dyr i gjennomsnitt pr. farm. Av de 40,7 dyrene er 19 rubrisert som mordyr, dvs. hind over 1,5 år. Resten av besetningen er kronhjort, kalv og ungdyr for salg og avl. Utenom kapitalkostnader og innfangingskostnader, har det i gjennomsnitt kostet farmen kr 246 300 å drive fram denne besetningen. I dette beløpet har vi trukket fra salg av dyr og utbetalt produksjonstillegg. Kostnadene har dermed vært kr 6 050 pr. dyr, eller kr 12 960 pr. mordyrenhet i nominelle kroner å bygge opp besetningene til det de var pr. 31.12.1994. Innfagningskostnadene og etablering av buskapen har i dette tilfellet kostet kr 25 670. I disse regnestykkene har vi ikke tatt med avskrivninger av anleggsmidlene fordi farmene ikke har gitt overskudd Vi har regnet på hva rentene betyr. Regner vi 10 % rente for årene fram til 1992, 9 % for 1993 og 8 % rente for 1994 kommer vi til at de akkumulerte rentene vil beløpe seg til kr 249 000 i gjennomsnitt pr. farm. Dette blir omlag kr 13 100 pr. mordyrenhet i rentekostnad som det inntil 31.12.1994 ikke var dekning for i produksjonen. Hadde vi regnet 5 % rente hele tida, hadde rente- 5

belastningen vært kr 130 500 i gjennomsnitt eller kr 6 870 pr. mordyrenhet. Til sammen har det kostet kr 779 830 å bygge opp hjortefarmene slik de står i dag dersom vi regner 5 % rente. Av dette beløpet er omlag halvparten, kr 382 080 beregnet vederlag til eget arbeid. Det er foreløpig 19 mordyrenheter i farmen. Pr. mordyrenhet blir det ca. kr 41 000 der eget arbeid utgjør ca. kr 20 100. I modellene har vi regnet med innkjøp av dyr, eller oppal av egne avlsdyr, dermed har vi ikke regnet at det tar tid å bygge opp en farm. Rentekostnad i oppbyggingsperioden er ikke beregnet. I tillegg er avskrivbare anleggsaktiva halvt avskrevet. Kapitalinnsatsen på modell 2 er kr 12 300 pr. mordyrenhet når dyrene verdsettes til slakteverdi, og kr 27 230 når livdyrene verdsettes til livdyrpris. Dersom vi regner kapitalinnsatsen før avskrivningene begynner, vil den ligge ca. 4 000 høyere pr. mordyrenhet i Modell 2. Arbeidsforbruket pr. mordyrenhet har gått ned ettersom omfanget har øket. I 1994 var det registrerte arbeidsforbruket ca. 11,5 time pr. mordyrenhet. I kapitlet som omtaler arbeidsforbruket, er det antydet at arbeidsforbruket pr. mordyrenhet sannsynligvis vil komme under 10 timer når produksjonen blir skikkelig innarbeidet. Det er ventet at dyr som fanges inn og unge dyr, gir færre kalver enn eldre dyr og ville dyr. Vi har gjort beregninger over forventet antall kalver til nyttår første leveår etter alder på mødrene og kommer til at det skulle ha vært ca. 44 levende kalver i desember 1994, mens det bare var 32. Dette kan tyde på at det er en del å hente ved bedre kunnskap/bedre avlsmateriale. På grunn av at det er lagt stor vekt på å komme raskt opp i ønsket antall dyr i hegnet har det foreløpig vært svært lite salg av dyr. Undersøkelsen kan av den grunn ikke si noe om markedsmulighetene for livdyr og kjøtt. Utenom salg av produkter vil areal- og kulturlandskapstillegget være et viktig bidrag. Hjort blir i tilskuddssammenheng rubrisert som et grovfôrdyr og blir betraktet på samme linje som sau. I og med at de praktiske registreringene har foregått på bruk under oppbygging, har vi vært nødt til å bygge på kalkyler når vi skal si noe om hvordan vi kan vente økonomien vil bli på hjortefarmer i full drift. I kapittel 7 er de økonomiske forhold belyst ved modeller. Det er lagt inn flere driftsmessige forutsetninger som ulik slaktetid og salg av livdyr. Det er forutsatt et hegn på 360 dekar som skal gi plass til 30 mordyrenheter ved salg av ungdyrene når de er ca. 17 måneder. Ved andre driftsopplegg vil hegnet kunne gi plass til flere dyr. I hegnet er det 50 dekar fulldyrka beite og 50 dekar overflatedyrka voll. Det er 3000 m gjerde som koster kr 70 pr. løpemeter. Beitearealet skal gi 27 000 FEm. Tilskuddsfôret om vinteren er satt til 1 FEm pr. dyr pr. dag i gjennomsnitt for alle dyr i hegnet. Med tilskuddsfôr fra 1. november til 30. april gir dette 180 FEm pr. dyr. De variable kostnadene ved tilskuddsfôret er satt til 65 øre pr. FEm. Modell 1 forutsetter slakt av alle kalver (unntak livdyr) allerede første høsten når de er i underkant av 6 måneder, modell 2 forutsetter framfôring til ungdyrene er ca. 1,5 år gamle. Modell 3 tar sikte på å vise resultatene når kvigekalvene selges som livdyr. Det er satt inn to verdier på besetningen. Livdyrverdien er satt til kr 7 500 for dyr som er ca. 5 måneder gamle i det ene alternativet og livdyrverdien i det andre tilfellet er satt til slakteverdi. Kjøttprisen er satt til kr 60 pr. kg. Oversikten over resultatene av modellberegningene (tabell 19) viser at slakting av dyra når de er ca. 1,5 år gamle gir bedre økonomisk resultat enn slakting når de bare er 0,5 år gamle. Den beste økonomien får en som ventet ved å selge livdyr. Verdien av dyrene utgjør en stor del av det samlede kapitalbehov i en farm. Ser vi på alternativet med slakt av dyrene når de er ca. 1,5 år gamle og setter 5 % rente som vederlag til all kapital, vil familiens arbeidsfortjeneste gå ned fra kr 37 300 til kr 14 900 dersom vi verdsetter dyra til livdyrpris. Familiens arbeidsfortjeneste pr. time blir redusert fra kr 113 til kr 45. I rapporten (tabell 20) er det vist hva små endringer i variablene i modellen vil påvirke det økonomiske resultatet (følsomhetsanalyser). Modellbetraktningene over slakt av 1,5 år gamle dyr, sier at kjøttprisen må være over kr 48,31 pr. kg skal det bli fortjeneste til eget arbeid og kapitalen få 5 % rente. 6

I 1980-årene var det meget få hjortefarmer i Norge. De som startet med hjort i slutten av tiåret var «entreprenører». De hadde selv ingen erfaring med hjortefarming og det var lite kunnskap å hente fra praktisk drift. Det hadde vært en del nyttig forskning. Det var ikke livdyr å få kjøpt slik at besetningene måtte bygges opp på grunnlag av innfangede dyr. Dermed hadde de som startet opp på denne tiden spesielle problemer som de måtte mestre. Erfaringene er at det ikke er helt enkelt å få tak i ville dyr, noen av de ville dyrene vil bukke under den første tiden, det vil ta en del tid før de er tilpasset situasjonen i hegnet. Det tar tid å bygge opp en besetning. Etter litteraturstudier hadde vi ventet en noe større kalvingsfrekvens. De hegnene som vanligvis bygges gir ikke fôr nok, tilleggsfôr er nødvendig. Det er ønskelig at hegnet gir NOK beite i sommermånedene, men boniteten må være god skal den gi mat NOK med rimelig hegnstørrelse. Vinterfôr er i alle tilfeller nødvendig. Det er viktig at en kan skaffe rimelig vinterfôr. Rundballesilo har så langt vist seg å være god. Slik som hjortefarmene er bygd, har det ikke vært rømming (gjerdene er nye og velstelte). Det har ikke vært registrert smittsom sykdommer på hjortefarmene. 7

Summary The purpose of the investigations was to examine and clarify various conditions that affecting the economy of deer farming. The analyses focused in particular on investments and capital requirements during the period of establishment, labour requirements, yield, income, costs and economic return from operating the farm. The study was based on developments at 5 farms are in the process of building up a herd. Three of these farms had Red deer and the other two Fallow deer. This report presents results from the Red deer farms only. The Fallow deer farms were started up later. The Red deer farms were already in operation when the investigation started in 1990. The report contains not only the recorded results, but also the results of model calculations. Chapter 1 briefly discusses the background of the study, and its purpose. Some earlier studies are also referred to. Chapter 2 considers the Red deer as a production species. It is concluded that the Red deer is the only species of wild deer in Norway that can be «domesticated». It is correct that dispensation has been given to keep Fallow deer in captivity, but the Fallow deer is not a traditional wild species in this country, despite the existence of some wild herds. Chapter 3 is devoted to the relevant legislation, i.e. the Acts and regulations governing deer farming. Chapter 4 presents the themes addressed in the study. This chapter, though small, is very important. The themes described formed the basis both for the design of the practical investigations and the structure of the report itself. Chapter 5 contains a description of materials and methods. The results of the practical investigations are presented in Chapter 6. This chapter gives figures for costs and income on three farms throughout the establishment period, totalling 18 years of operation. This implies an average of 6 years for each farm, although the investigation formally covered only 5 years, from 1990 to 1994. The figures for the start-up year were included as well to give the results a better empirical basis. This means that we know with certainty what it has cost to establish a herd of Red deer on these farms. The results show that the heaviest outlays were for fencing and for capturing the animals, as well as the costs incurred during the time it takes to build up the herd to the desired size. The technical installations give room for about 30 Red deer units, and cost NOK 293 000. The farms that were granted subsidies received investment subsidies amounting to NOK 132 000. Thus net investments in technical installations amounted to NOK 161 000. Of this amount, compensation for own labour was calculated to NOK 84 300. In order to stock the farms the farmers were granted permission to capture animals from wild herds. Capturing the animals and transporting them to the fenced-in enclosures cost about NOK 11 500 per head. Of this amount, payment for own labour was estimated to about NOK 6 380. The three farms captured a total of 21 wild deer. Taking into account births, culling, sales and loss of animals, the number of animals had grown to 122 deer by 31 December 1994, or an average of 40.7 deer per farm. Of these 40.7 animals, 19 are categorized as mature hinds, i.e. hinds over 1.5 years of age. The rest of the stock consists of stags, calves and younganimals for sale and breeding. In addition to capital costs and capturing costs, thefarms spent an average of NOK 246 000 on building up the herd, a sum from whichincome from the sale of animals and any production subsidies have been subtracted. Thus it had cost NOK 6 050 per animal, or NOK 12 960 per Red deer unit in nominal NOK to build up the herd to the size it had reached by 31 December 1994. Capturing costs and costs for building up the herd amounted in this case to NOK 25 670. 8

Our calculations do not include depreciation of fixed assets, because the farms had not made a profit. We have calculated the affect of interest. Assuming an interest rate of 10% in the years up to 1992, 9% in 1993 and 8% in 1994, we calculated that the accumulated interest would average NOK 249 000 per farm. This gives NOK 13 100 per Red deer unit in interest costs, which up to 31 December 1994 were not covered by income from production. If we had assumed an interest rate of 5% for the whole period, the interest costs would have amounted to an average of NOK 130 500, or NOK 6 870 per Red deer unit. Therefor, with an interest rate of 5%, it would have cost altogether NOK 779 500 to build up the Red deer farms to their present level. Of this sum, about half, or NOK 382 080 is calculated as compensation for own labour. So far, the farms consist of 19 Red deer units. Thus the capital of each Red deer unit becomes about NOK 41 000, of which compensation for own labour accounts for requirements about NOK 20 100. The models assume that the farms are completely established and in continuous operations. Therefore the calculations do not include payment of interest during the establishment period. In addition, fixed assets that can be depreciated are depreciated by 50%. In model 2 the capital input is NOK 12 300 per Red deer unit when the live animals are valued in terms of cull value, and NOK 27 230 when the live animals are valued in terms of live animal price. If the capital input is calculated before depreciation begins, it becomes about NOK 4 000 higher per Red deer unit per year in model 2. Labour consumption per Red deer unit decreased with an increase in the size of the farms. In 1994, the recorded labour consumption was about 11.5 hours per Red deer unit. In the chapter dealing with labour consumption it is suggested that labour consumption per Red deer unit will probably become less than 10 hours when the production becomes more a matter of routine. Captured deer and young deer are expected to produce fewer calves than older deer and wild deer. We estimated the expected number of surviving calves less than one year old on 1 January, seen in relation to the age of the mothers. According to these calculations there should have been about 44 live calves in December 1994, but there were only 32. This tends to indicate that much can be gained from better knowledge, or better breeding stock. Since the farms attached considerable weight to reaching the desired number of deer in the fenced-in area as quickly as possible, very few animals have been sold so far. For this reason, the study provides no information on the market potentials for live deer and venison. In addition to the sale of products, the acreage subsidies and the subsides granted for preservation of the cultural landscape are an important source of income. In a subsidy context, Red deer are categorized as coarse fodder animals, in line with sheep. Since the practical recordings were carried out on farms in an establishment phase we are forced to depend on calculations to obtain some indication of what economic result can be expected from fully operating farms. In Chapter 7 the economic conditions are analyzed by means of models. Several assumptions have been included of an operational nature, such as different culling times and sale of live animals. The size of the enclosed area is assumed to be 360 decares, with room for 30 Red deer units if the young deer are sold at an age of about 17 months. Given other systems of operation, the enclosure could have capacity more animals. The enclosed area contains 50 decares of fully cultivated grazing and 50 decares of surface cultivated meadow. The area is enclosed by 3000 metres of fencing, at NOK 70 per metre. The grazing area should give 27 000 FUm (Feed Unit milk). Supplementary feed in winter is fixed at an average of 1 FUm per animal per day for animals in the enclosure. Assuming supplementary feeding from 1 November to 30 April this gives 180 FUm per animal. The variable costs of the supplementary feed are fixed at NOK 0.65 per FUm. Model 1 assumes that all calves are culled (with the exception of breeding stock) already during the first autumn, when they are just less than 6 months old. Model 2 assumes that the calves are raised and fed until they are 1.5 years old. Model 3 is intended to show the results when the female calves are sold live for breeding. The models include two values for the 9

stock. In the first alternative the live animal value is fixed at NOK 7 500 for animals about 5 months old, and in the second alternative the live animal value is fixed at the cull value. The price of venison is said to be NOK 60 per kg. The summary of the results of the model calculations (table 19) shows that culling the deer when they are about 1.5 years old gives a better economic return than culling them when they are only 6 months old. As to be expected, the best economic return is obtained when the animals are sold live. The value of the animals accounts for a large share of the total capital requirement on the farm. If we examine the alternative where the animals are culled when about 1.5 years old, and fix the cost of capital as an interest rate of 5%, then the family's return on labour will be reduced from NOK 37 300 to NOK 14 900 if we value the animals at their live price. The family's return on labour will be reduced from NOK 113 to NOK 45 per hour. The report (table 20) shows how very small changes in the variables included in the model can affect the economic result (sensitivity analyses). The model calculations referring to the culling of 1.5 year old animals show that the price of venison must be above NOK 48.31 per kg to give a profit to own labour and a 5% rate of interest on capital. There were very few deer farms in Norway in the 1980s. Those who started deer farming at that time were «entrepreneurs». They had no experience of deer farming themselves, and there was little knowledge to be obtained from practical operations. Some useful research had been done. There were no live deer available for purchase, and the herd had to be built up from captured animals. Therefore the farmers who started deer farming in those years had special problems to deal with. Experience has shown that it is not a simple matter to capture wild deer; some of the animals will succumb in the early days, it takes time for them to become accustomed to living in the enclosure. It takes time to build up a herd. Studies of the literature had led us to expect a somewhat higher calving frequency. Usually, the fenced-in areas do not provide enough food, and the animals need supplementary feed. It is desirable that the enclosed area should provide enough food in summer, but the quality of the production must be high for sufficient food to be produced in a reasonably sized enclosed area. Winter feeding will always be necessary. It is important to be able to procure cheap winter feed. So far, round ball ensilage have found to be provide good feed. In the way the deer farms are built, no animals have escaped so far (the fences are new and properly maintained). No infectious diseases have been recorded on the deer farms. 10

1 Innledning 1.1 Bakgrunn Etter hvert som ekspansjonsmulighetene i det tradisjonelle landbruket har stanset opp, har behovet for andre mulige inntektskilder i bygde-norge blitt mer aktuelt. Nye næringer forsøkes etablert, og gamle næringer gjenopptas. Dersom en regner alle brukere med mindre enn 90 % av inntekten fra bruket som deltidsbrukere, var ca. 4/5 av brukerne deltidsbrukere i 1993 (STATISTISK SENTRALBYRÅ 1996). Dersom inntekter og bosetting i distriktene skal opprettholdes, er det økende behov for tilleggsnæringer. Også någjeldende landbrukspolitikk legger opp til dette (LANDBRUKSDEPARTEMENTET 1992). Å skape inntektsmuligheter i tillegg til det tradisjonelle landbruket, er en sentral årsak til at en rekke personer har startet opp, eller ønsker å starte opp hjorteoppdrett. Noen stiller også spørsmål om dette kan bli en ny bygdenæring som kan bidra til å holde oppe næringsliv og bosetting i bygde-norge. 1.2 Formål Formålet med denne undersøkelsen er å avklare en del økonomiske forhold ut fra de biologiske og dyrehelsemessige rammebetingelser som er knyttet til hjorteviltoppdrett. En vil se nærmere på bl.a. kapitalbehov, arbeidsbehov, avdrått og ellers forhold som er viktige for det økonomiske resultatet av slike driftsopplegg. 1.3 Avgrensning Hjorteviltoppdrett er regulert av forskrift om oppdrett av hjortevilt i innhegning av 30. juni 1989 (DIREKTORATET FOR NATURFORVALTNING 1989). Forskriften er hjemlet i viltloven. Forskriften omfatter enhver innhegning hvor hjortevilt holdes med sikte på kjøttproduksjon og salg av livdyr og eventuelle andre produkt fra dyra. Dette vil si at bestem- 11

melsene avgrenses mot dyreparker, zoologiske hager og lignende som etableres med tillatelse fra Landbruksdepartementet, og som har framvisning av dyr som formål. 1.4 Antall farmer i drift Det er for tiden 15 farmer som en vet er i drift i Norge. I tillegg er det en del som har fått tillatelse, men der situasjonen om drift er ukjent. Ellers i Europa er det særlig i Tyskland, Sverige og Østerrike at hjorteviltoppdrett har fått et betydelig omfang, men også i Danmark har denne næringen mye større omfang enn her i Norge (Vedlegg 1). Det ledende landet i verden i dag når det gjelder hjorteviltoppdrett, er New Zealand med ca 4 000 farmer og 1.6 millioner dyr i 1995. 1.5 Tidligere undersøkelser I det følgende er nevnt noen sentrale arbeider som omhandler hjorteoppdrett. Dette er ikke noen fullstendig gjennomgang av den litteratur som foreligger, men er særlig en gjennomgang av skandinaviske arbeider som en i noen grad har støttet seg til. Litteratur utenfor Norden er bare sporadisk nevnt. Dette er gjort både av omfangsmessige årsaker, og fordi produksjonsforholdene da blir så avvikende, at det er av mindre interesse. I en artikkel basert på en hovedoppgave i landbruksøkonomi har NIELSEN (1985) vurdert hjorteavl i Danmark som et alternativ til kjøttproduksjon med ammekyr og sau. Han sier at selv om det er en del usikkerhet med det anvendte fôrbehov for hjort, vil hjorten under de fleste forhold gi dårligere økonomisk utbytte enn ammekyr og sau, forutsatt at størstedelen av inntektene stammer fra kjøttsalg. På kort sikt kan hjorteproduksjon være en mulig konkurrent til sau og ammekyr på mindre areal som følge av mulighetene for livdyrsalg. På lengre sikt vil livdyrmarkedet være mettet og kjøttsalg vil i så fall utgjøre størstedelen av inntektene. Nielsen mener hjortevilt bare vil ha sin berettigelse hvis en har store sammenhengende marginale arealer og dermed lågere hegnkostnader pr. arealenhet. Hvis en derimot har billige hus bør en velge sau, ammekyr eller annen alternativ utnyttelse. De økonomiske perspektiver for hjortekjøtt i større målestokk er ikke positive. Likevel mener forfatteren at som følge av at investor ikke alltid stiller store økonomiske krav til investeringen, og at det også kan være tale om andre behovsoppfyllende elementer, må en forvente at hjorteoppdrett er kommet for å bli. TAULE og SUNDSTØL (1989) har i en publikasjon om hjorteoppdrett som nisjeproduksjon i landbruket gitt en god oversikt over ulike sider ved hjorteoppdrett i Norge. De har også med et kapittel som tar for seg driftsmessige og økonomiske forhold. Det påpekes at i Norge mangler en data om hjortehold, og at deres driftsplaner og kalkyler blir usikre. I en kalkyle som betraktes som et grunnlag for videre analyse, er det tatt utgangspunkt i et 400 daa stort beite og skogområde hvor det ble forutsatt å kultivere 200 daa, 150 daa fastmark og 50 daa myr. Det er forutsatt 78 avlsdyr, 75 hinder og 3 hanndyr i hegnet. Slakting og tilordning av hjortekjøttet regner en med skal foregå på bruket. Det er planlagt investering i yttergjerde, fôringsplass, vann, tillaging av beite, slakte- og kjølerom og kjøp av dyr. Til sammen ble dette kalkulert til 875 300 kroner(1989 - nivå). Av dette er gjerde, tillaging av beite og kjøp av dyr de vesentligste postene. En har regnet med en kjøttpris på 70 kroner for kalv og 60 kroner for voksne dyr. Samlet for denne enheten har de kommet fram til et dekningsbidrag på 137 645 kroner, dvs 1835 kroner pr. mordyr (jf. definisjon senere). Forfatterne peker ellers på at den økonomiske inntjeningsevnen til hjorteoppdrett, begrenses av store investeringskostnader, særlig til innhegning. De mener likevel at forholdene ligger godt til rette for hjorteoppdrett i Norge, og som næring har den flere sterke sider: 12

«Stor innenlands etterspørsel med høye priser. Det er også muligheter for eksport. Gode muligheter til å utnytte arealer og ressurser med lav alternativverdi. Velegnet til å holde landskapet åpent, og bevare verdifullt kulturlandskap. Muligheter til ekstensiv drift med lite og ubundet arbeidskraftsbehov. All tilvekst skjer om sommeren, noe som reduserer fôrbehovet om vinteren. Hjort har høy attraksjonsverdi og kan kombineres med andre næringer, f.eks. turisme. Helsetilstanden til norsk hjort er god, og med godt stell er det liten fare for sykdom». CEDRINS (1990) har sammenstilt dokumentasjon fra et seminar om «Hjorteproduksjonen möjlighet i Uppsala län», som ble holdt i 1990. På seminaret tok en for seg biologi, miljø, intensive og ekstensive driftsformer, markeds- og produktutviklingsspørsmål samt muligheter og problemer. CEDRINS (1992) har også foretatt økonomisk vurdering av forslag til dyreforskrifter for kronhjort og dåhjort i villhegn. I denne sammenheng har han bl.a. foretatt en foretaksøkonomisk analyse ved mindre hegn for hjorteproduksjon hvor han har utarbeidet type kalkyler for hjorteoppdrett med dåhjort ved henholdsvis 10 ha, 5 ha og 2 ha hegnstørrelse. Under de forutsetninger som er brukt kom Cedrins fram til at et hjortehegn over 5 ha kan forsvares ut fra foretaksøkonomiske kriterier. Sammenlignende kalkyler for beitedrift med okse og sau ga dårligere resultat for de samme areal under like forhold forøvrig. I en rapport fra Statens Husdyrbrugsforsøg, Landbrugsminesteriet, har VIGH LARSEN (1991) gitt en omfattende beskrivelse av dansk hjorteproduksjon der han tar for seg både biologi,driftsledelse og økonomi. Rapporten omhandler de første 4 års undersøkelser i et prosjekt om hjorteproduksjon. Data er samlet inn, dels ved løpende registreringer av produksjon og resultater i private hjortefarmer, og dels ved gjennomføring av fôringsforsøk med dåhjortkalver under kontrollerte forhold. Rapporten beskriver biologiske og tekniske forhold om hjorteproduksjon. På basis av de resultater og erfaringer som er høstet, er det satt opp såkalte driftskalendere og handlingsplaner for drift av då- og kronhjortbesetninger. De biologiske resultater som forventes oppnådd ved bruk av disse planene, danner grunnlag for økonomiberegninger. Disse viser at selv med gode biologiske resultater, kreves det høge produktpriser for å oppnå positive dekningsbidrag til dekning av faste kostnader, rente og arbeid. I en rapport om alternative husdyrproduksjoner i Danmark drøfter også BRUUN (1992 ) hjorteproduksjon i Danmark. Forfatteren tar for seg følgende hovedpunkter i sin drøfting av produksjonen: Produksjonstekniske forhold, markedsforhold, økonomiske muligheter og utviklingsmuligheter. Der er bygget opp en relativt stor produksjonsteknisk viten om hjorteproduksjon, bl.a. på bakgrunn av erfaringer fra de tradisjonelle husdyrproduksjoner. Danmark er blant de førende land innen forskning i hjorteproduksjon. Statens Husdyrbrugsforsøg leder bl.a. et EU-forskningsprosjekt om produksjonseffektivitet og atferd, samt mulighetene for å kunne omsette friskt hjortekjøtt til alle årstider. Når det gjelder omsetningen, startet hjorteprodusentene i Danmark sitt eget slakteri i 1988. Uheldige omstendigheter gjorde at slakteriet sluttet sin virksomhet i 1991 og både slakting og avsetning ble deretter overlatt til produsentene selv. Hjorten avlives normalt på farmen. Mesteparten av hjortekjøttet omsettes fra farmen via lokale omsetningsledd. Flere små slaktehus utvikler egne spesialprodukter av hjortekjøtt, og produktvariasjonen synes å være stor. Ulike tiltak er gjort for å lette omsetningen av hjortekjøtt. Det synes ikke være lett å opparbeide et marked for dansk hjorteoppdrett. Den sviktende interesse for hjortekjøtt skyldes ifølge Bruun ikke bare høye priser. Det synes som om forbrukerne nærer en aversjon mot hjortekjøtt, enten av dypereliggende etiske eller kulturelle årsaker, eller pga. den store presseomtale en har hatt om sjukdomsproblemer i hjortebesetninger. Blant slaktere og viltforhandlere synes det også å være en utbredt motvilje mot å forhandle hjortekjøtt fra oppdrett. Det synes likevel å være en vanlig mening i dagligvarebransjen at hjortekjøtt vil kunne omsettes på sjølbetjeningsnivå, såframt det kan leveres ensartede ferdigforedlede kvalitetsprodukter i bestemte mengder til konkurransedyktige priser i kortere eller lengre perioder. De økonomiske vurderingene har Bruun basert på modeller for dåhjort og kronhjort. Han sier at de økonomiske resultater for dåhjort og kronhjort har ved tidligere beregninger vist seg 13

å være like på arealnivå. Grovt sett svarer 1 krondyr til 2 dådyr på dyreenhetsnivå. Modellberegningene synes under de valgte forutsetninger å vise at det vil være vanskelig for den ervervsmessige hjorteproduksjon å oppnå full dekning av vedlikehold, avskrivning og forrentning av all innsatt kapital. Modellberegningene er basert på salg av slaktedyr. Det synes å være basis for å oppnå høgere priser hvis produsenten selv sørger for foredling og omsetning. Til slutt drøfter Bruun utviklingsmuligheter, mulige strategier og framtidsperspektiver. Han peker på at muligheten til økt inntjening for hjorteprodusentene primært synes å ligge i at avsetningsmulighetene kan forbedres. Undersøkelser tyder på at avsetningsvanskelighetene i høg grad skyldes forbrukernes og avsetningsleddenes manglende kjennskap til hjortekjøttet. En større innsats på profilering av hjortekjøttet synes nødvendig. CONNOLLY (1991) har beregnet investeringsbehov, produksjonsinntekter, variable kostnader og dekningsbidrag for en hjortefarm ca. 80 dekar med 60 mordyr av kronhjort i Irland. Han påpeker at hjorteoppdrett er en kapitalintensiv produksjon, men har lågt arbeidskrav. Når det gjelder kapitalkravet, er det investering i gjerde og dyr som er de to hovedpostene. Samlet investering ved den nevnte enhet er omregnet til 555 000 norske kroner, derav dyrekapital 420 000 kroner og gjerde 84 000 kroner (1991-nivå). Det er regnet med et tilskudd på 104 000 kroner. Ved beregning av dekningsbidrag er det satt opp ett alternativ med bare salg av kjøtt og ett alternativ der hunndyrene blir solgt som livdyr og hanndyrene som slakt. Alternativ med bare slakt er beregnet til et dekningsbidrag på 1 043 kroner pr. mordyrenhet. Der hunndyrene er solgt som livdyr og hanndyrene som slakt, er dekningsbidraget beregnet til 2 716 kroner pr. mordyrenhet, dvs nesten det tredobbelte. Forfatteren anbefaler at de som vil starte opp hjortefarmer, bør få sine planer faglig vurdert før oppstarting. Planene bør være basert på salg av slakt og ikke nødvendigvis på salg av livdyr. YEREX & SPIERS (1990) viser i sin bok «Modern Deer Farm Management» til en undersøkelse på New Zealand fra 1986 referert av Colin Christie (MAF, Auckland). Denne undersøkelsen viser et dekningsbidrag pr. «stock unit», etter rente for dyrekapitalen er trukket fra, på 15 til 50 for et antall hjortefarmer med forskjellige driftsopplegg. Disse tallene er sammenlignet med dekningsbidrag på henholdsvis kjøttproduksjon på kjøttdyr 12, sauehold 21 og mjølkeproduksjon 62. Dette tyder på at hjorteoppdrett på New Zealand er forholdsvis lønnsomt. I den sammenheng bør en ikke glemme at gevirproduksjon (velvet) for medisinsk formål skaffet en betydelig del av inntektene ved hjorteoppdrett i dette landet. Forfatterne peker ellers på at lønnsomheten i stor utstrekning synes å være avhengig av kapitalkostnader, driftskostnader og prisnivå for livdyr, horn for medisinformål og kjøtt. 14

2 Hjorten som produksjonsart 2.1 Aktuelle arter Planteetende dyrearter som skal brukes til oppdrett i innhengning må ha visse biologiske egenskaper dersom oppdrettssituasjonen skal fungere ressursøkonomisk og med hensyn til dyras trivsel. Biologisk sett er det særlig to forhold som avgjør om en art er egnet for oppdrett i innhengning. Artens sosiale organisasjonsmønster Næringsøkologisk tilpasning. Dessuten må en vurdere artens kroppsstørrelse, vekstrater, alder for kjønnsmodning og sesongmessig reproduksjonskapasitet. I Norge har vi følgende fire, viltlevende hjorteviltarter: elg, hjort, rein og rådyr. Dessuten finnes dådyr i noen parker og lokaliteter i forvillet tilstand. Rådyret er lite egnet i oppdrettssammenheng på grunn av artens territorielle atferd, dvs. at spesielt hanndyr er aggressive og forsvarer et større eller mindre område overfor artsfrender, særlig av samme kjønn. Sett i sammenheng med kostnadene til inngjerdet areal blir det dermed vanskelig å få den dyretetthet som er ønskelig ut fra produksjonsøkonomiske betraktninger. Erfaring viser at det er vanskelig å holde rådyr i innhengning under miljømessige og dyrevernmessige betingelser som er praktisk realiserbare. Rådyret er dessuten en liten art (maksimum slaktevekter på 20 25 kg). Fem måneder gamle veier rådyrkalver vanligvis 8 10 kg, og 1 åringer 12 14 kg (slaktevekt). Rådyr har stor reproduksjonsevne og er kjønnsmodne ett år gamle, men de synes å forplante seg relativt dårlig i fangenskap. Ernæringsmessig krever de diett av høg kvalitet. Elgen har stor kroppsvekt, stort reproduksjonspotensiale og tåler harde klimatiske forhold. I oppdrettssammenheng er det likevel et problem at elgen er en relativt lite sosial art med familiegruppen som grunnenhet (ku og kalver). I innhengning vil det også for elg være vanskelig å få etablert kostnadseffektiv dyretetthet i forhold til ressursgrunnlaget uten at aggresjonsmønsteret mellom voksne individer, særlig okser, blir en belastning for dyra. Dessuten har elgen spesielle tilpasninger når det gjelder beiteplanter og fiberinnhold i kosten. 15

Det betyr at i store deler av året vil elgen være avhengig av tilskudd med friske kvister fra treslag som osp, selje, rogn og andre. Erfaringsmessig er dette meget kostbart og arbeidskrevende ettersom elgen har et stort, daglig matbehov. Over tid vil kvistfôring føre til ressursproblem i nærområdet til innhengningene, og et betydelig avfallsproblem i form av grov kvist som ikke fortæres. Domestisering av elg har vært forsøkt i en del tilfeller. Best kjent er kanskje prosjekter med «ranching» av elg i nærheten av Kostroma i Russland. På et tidligere tidspunkt ble det også her forsøkt med oppdrett i innhengninger, men dette ble avviklet bla ut fra de erfaringer som er nevnt ovenfor. Elgprosjektet ved Kostroma var basert på preging av elg på mennesker og en domestisering ved hjelp av attraktive fôringsregimer. Dyra beveget seg fritt i et skogområde, men ble hver dag lokket inn til en fôringsplass hvor de fikk tilgang på attraktivt fôr. Bare elgkyr inngikk i besetningen, og formålet med hele prosjektet var å skaffe elgmelk til farmasøytisk industri. Bedekning var basert på tilstedeværelsen av ville elgokser i området. Til tross for den ekstensive driftsformen var det likevel et arbeidskrevende prosjekt med mange ansatte, noe som bare ville være mulig i et system med svært lave lønnskostnader. Reinen har de egenskaper med hensyn til sosial organisasjon som er ønskelig for en art under oppdrett. Den har også god tilvekst og kroppsstørrelse, men det er et problem at reinen rent næringsøkologisk er tilpasset et nomadisk livsmønster i høgfjellet. For å utvikle sitt biologiske potensiale er reinen avhengig av å vandre over store områder og utnytte vegetasjonen etter hvert som den utvikles i tid og rom (SKOGLAND 1985). Fysiologisk er reinen tilpasset en vinterdiett med stort innslag av lav. I en oppdrettssituasjon i innhengning vil det bli både kostbart og arbeidskrevende å skaffe slikt tilleggsfôr i vinterhalvåret. Det er også grunn til å tro at uten mulighet for reinen til å bruke store fjellområder i sitt næringssøk i sommerhalvåret vil arten neppe kunne realisere sitt biologiske produksjonspotensial. I innhengninger av begrenset størrelse vil det være dette som er tilfellet. Hos reinen ligger altså begrensningen i forhold til egnethet i oppdrettssammenheng på den næringsøkologiske tilpasningen, mens den sosiale organisasjonen hos arten ellers kunne gjøre reinen til en egnet art for oppdrett. Dådyret har sin opprinnelse i området rundt Middelhavet, men er innført som parkdyr noen steder i Øst-Norge, bla ved Larvik og Hankødistriktet. Individer som har unnsluppet fra innhengninger, har i noen tilfeller temporært dannet frittlevende grupper i nærområdene. Dådyret synes å ha den sosiale organisasjonsstruktur som gjør det egnet for oppdrett i innhengninger, noe som gjenspeiles ved at det er et stort antall innhengninger i Europa basert på denne arten. Næringsøkologisk synes de også å klare seg bra på kontinentet, men vi vet forholdsvis lite om hvordan dådyret vil klare seg under norske forhold. På Svanøy i Sogn og Fjordane er det i gang et prosjekt som skal se nærmere på dådyrets næringsøkologiske tilpasning. Norske forvaltningsmyndigheter har ført en streng praksis når det gjelder utplassering av fremmede viltarter, enten det er i hegn eller i fri tilstand. Det er liten grunn til å tro at denne praksisen vil bli liberalisert i forbindelse med eventuell oppdrettsvirksomhet på dådyr. I kroppsstørrelse og tilvekst ligger dådyret mellom rådyr og hjort, og med tilsvarende reproduksjonskapasitet som hjorten. I praksis er det først og fremst hjorten (Cervus elaphus atlanticus) av våre ville hjorteviltarter som har de biologiske forutsetninger som gjør den egnet til oppdrett i innhengning. For hjorten bruker vi her følgende inndeling: Kronhjort (hanndyr) 2 år og eldre Hind/kolle (hunndyr) " " Spissbukk (åring, hanndyr) 1 2 år Unghind/ungkolle (åring, hunndyr) " " Hjortekalv, hanndyr og hunndyr opptil ett år 16

For dådyret (Dama dama L) kalles hanndyret dåhjort og hunndyret dåhind. Avkommet kalles dåkalv. I denne rapporten er mordyrenhet brukt som produksjonsenhet. En mordyrenhet består av 1 hind + påsett til rekruttering og produksjon. Dette kalles også gjerne en hindenhet. Foto. A. Schaug Hjorten har biologiske forutsetninger som gjør den egnet til oppdrett i innhegning Vi har regnet at en hind har en levealder på 17 år. Det går 2 år før den kan gi sin første kalv og kan deretter gi kalv regelmessig i 15 år. I eksemplet nedenfor har vi regnet at hinden i gjennomsnitt gir 0,9 kalv pr. år dvs 13,5 kalv som lever til første nyttår. Dette er sannsynligvis et noe optimistisk anslag. I mange tilfeller må en regne med en noe lavere kalvingsfrekvens og et visst tap av dyr. Senere skal vi se at vi i kalkylene har nyttet 0,49 kalv pr. hind som er 2 år og 0,79 kalv pr. hind som er eldre. I disse tallene har vi beregnet tap av dyr. I danske kalkyler brukes 0,86 som gjennomsnittstall i kalkylesammenheng. Vi har regnet 10 hind pr. kronhjort, spissbukker bedekker ikke. En kronhjort regnes å være tilstrekkelig sterk og vital for bedekking i 10 år. Pr. 01.01 vil en mordyrenhet da bestå av (forutsetter produksjonsdyrene slaktes 1,5 år): Hind 1 stk 1/15 unghind 0,07 " 1/10 kronhjort 0,10 " 1/100 spissbukk 0,01 " Hjortekalv (avl og slakt) 0,9 " Sum 2,08 stk Fra kalving til slakting om høsten vil det være flere dyr pr. hind. 17

2.2 Hjorten som art, biologiske begrensninger og muligheter I Europa har hjorten vært holdt i innhengning som mer eller mindre tamme husdyr i over 1 000 år, og det finnes lang tradisjon for å holde hjort som halvtamme parkdyr. Ernæringsmessig er hjorten generalist. Det vil si at den nyttiggjør seg et stort antall plantearter som føde, og den har moderate krav til næringens kvalitet. Sosial organisasjon hos hjorten er også slik at den kan leve i relativt tette grupperinger med akseptabelt aggresjonsnivå mellom individene. Imidlertid vil voksne hanndyr i brunstperioden konkurrere om haremsgrupper og være et uroelement. Hjorten kan domestiseres, og oppnå en tamhetsgrad tilsvarende det vi finner hos tradisjonelle husdyrarter. Hanndyr som preges på mennesker vil i kjønnsmoden alder kunne være farlige. I vill tilstand blir hjorten kjønnsmoden som ett eller to år gamle. Det vil si at ca. halvparten av ettårs hunndyr blir bedekt, mens de øvrige blir bedekt to år gamle (LANGVATN 1992, LANGVATN et al. 1994). Alder for kjønnsmodning henger nøye sammen med kroppsstørrelse og vekt (LANGVATN et al.in press). Ved en vekt på ca. 49 kg (58% slaktevekt) er det 50 % sannsynlighet for drektighet hos ett år gamle hunndyr. Avvik fra et slikt vektgjennomsnitt, opp eller ned slår markert ut på sannsynligheten for drektighet på dette alderstrinn. Erfaringer med hjort som forsøksdyr i innhengning tyder på at andelen ett års hunndyr som blir drektige er lavere enn i den ville bestanden. I produksjonsberegninger kan en derfor ikke uten videre overføre reproduksjonsdata fra ville dyr til oppdrettssituasjoner. Gjennomsnittlig kalvingsprosent for koller av ulik alder hos vill hjort er vist i tabell 1. Tabell 1. Kalvingsrater for hunnhjort ved forskjellig alder (ville dyr) Alder pr. 1. juni Kalvingsprosent 1 år 0 2 år 59 (20 70) Variasjon mellom områder og år 3 år 95 (90 99) 4 16 år 98 (95 100) 17 år og eldre 72 (60 80) Kilde: LANGVATN (1994) De angitte kalvingsratene er høgere enn andelen koller på tilsvarende alderstrinn som har kalv om høsten. Det skyldes at det skjer en del kalvedødelighet i forbindelse med fødselen eller umiddelbart etter. Slik dødelighet like etter fødsel vil ligge på ca. 5 % eller noe høgere hos ville dyr. Det er usikkert i hvilken grad kalvedødelighet like etter fødselen vil være høgere i forbindelse med hjorteoppdrett i innhengninger. Hjorten kan i sjeldne tilfeller føde tvillinger, men dette er så uvanlig at en i produksjonsberegninger bør se helt bort fra muligheten. I ville bestander føder hjorten en kalv hvert år fra kjønnsmodning til de er ca. 18 20 år gamle (LANGVATN et al. 1994). Svikten i reproduksjonen hos hunndyra starter når de er ca. 17 18 år gamle, men med uregelmessige mellomrom kan de føde kalv til de når en alder av ca. 24 år. Hjorten er en polygyn art der voksne hanndyr i brunstperioden forsøker å samle og kontrollere haremsgrupper med kjønnsmodne koller og deres familiegrupper. En voksen hannhjort kan bedekke 10 15 hunndyr, noe som tillater få hanndyr og mange produksjonsdyr i oppdrettsanlegg. På den måten kan utgifter til fôring i stor grad rettes mot produktive individer. Ved fødselen er levende vekt for hjort ca. 8 kg. Etter 5 måneder er levendevekten ca. 50 kg, dvs. en slaktevekt på rundt 28 kg. Hannkalver veier ca. 2 kg mer enn hunnkalver. Ett år senere er vektforskjellen mellom hanndyr og hunndyr større, med gjennomsnittsvekter for hanndyr på ca. 54 kg og 47 kg for hunndyr. Det må her understrekes at gjennomsnittsvektene 18

varierer fra år til år og mellom lokaliteter (LANGVATN og ALBON 1986, ALBON og LANGVATN 1992). Figur 1 viser slaktevekt hos hjort på ulike alderstrinn (± standardavvik). Figur 1. Slaktevekter for hjort på ulike alderstrinn (Gjennomsnitt ± standardavvik) Kilde: LANGVATN og ALBON 1986, ALBON og LANGVATN 1992 og LANGVATN (upublisert) Når hannhjortene oppnår en alder av 10 12 år ser de ut til å ha passert toppen av vitalitet og kondisjon, noe som gjenspeiles ved avtagende vekter. Tilsvarende vektnedgang hos hunndyr ser ut til å starte når dyra er ca. 17 år gamle. Nedgangen i vekst og kondisjon henger trolig sammen med økende slitasje på tannsettet, noe som i sin tur virker inn på tyggekapasitet og omsetning av næringsemner i vomma. Dette kan i sin tur ha effekter på energiopptak pr. tidsenhet. Selv om hjorten ernæringsmessig er å betrakte som generalist, viser den utpreget evne til å selektere beiteplanter med høyt næringsinnhold, særlig i sommerhalvåret (LANGVATN og HANLEY 1993). Særlig er det viktig at kalver og ett års dyr får tilgang på proteinrik og lettfordøyelig kost i sommermånedene. I vinterhalvåret er hjorten fysiologisk innstilt på sparebluss, noe som fører til nedsatt appetitt, mindre fysisk aktivitet og redusert evne til å nyttegjøre seg proteinrik kost i vekstsammenheng. Foreliggende data indikerer at dyr som er ett år og eldre stanser vekst og vektøkning sent på høsten, og gjennom vinteren taper de vekt i større eller mindre grad. Kalver vokser skjelettmessig gjennom sin første vinter, men normalt vil de tape 10 15 % av maksimal høstvekt fram til våren. De fysiologiske endringer i hjortens metabolisme (stoffskifte) fra sommer til vinter medfører at det er liten gevinst i å fôre voksne dyr gjennom vinteren med proteinrik kost. For kalver, ungdyr og lakterende hunndyr er det derimot viktig med proteinrik diett i sommermånedene. Som grunnlag for fettakumulering på 19

ettersommeren og tidlig på høsten, vil trolig lettløselige karbohydrater være et godt fôringsregime for voksne dyr. Kalver og ett års dyr akkumulerer lite fett. Hjorten i naturlige omgivelser Foto. T. Solheim Næringstilgangen i innhengninger vil variere kvantitativt og kvalitativt med faktorer som bonitet, snøforhold og andre klimatiske faktorer. I utformingen av livsmiljøet for hjort i innhengning er det viktig å velge terreng hvor markslag av god bonitet inngår, og hvor det er passelig veksling mellom tørre og fuktige områder. Likedan bør det være en bra balanse mellom åpne arealer og skogteiger hvor dyra kan finne skjul og ly. Det er videre en fordel med tanke på vekst og utviklingen i plantedekket at områdene har oppbrutt topografi som fører til spiring i vegetasjonen på ulike tidspunkt. I innhengninger med tørt og drenerende jordsmonn har dyra behov for ekstra vanntilførsel, og helst også mindre partier hvor de kan lage sølegroper. 20