Hva er menighet og hvorfor menighetsutvikling?

Hva er menighet og hvorfor menighetsutvikling? Av Lars Råmunddal Innhold Innledning... 2 Menighetens to dimensjoner og dens doble kontekst... 2 Hva handler menighetens to dimensjoner om?... 2 Hva er forholdet mellom menighetens to dimensjoner?... 3 Hva handler menighetens doble kontekst om?... 4 Fokus på den lokale menighet... 5 Et forsøk på en definisjon... 5 Det lokale fokus og vår tid... 6 Hvorfor menighetsutvikling?... 7 Begrunnelse for menighetsutvikling som en planlagt og varig prosess... 7 Vanlige innvendinger mot menighetsutvikling... 8 Konklusjon... 10 Litteratur... 11 1

Innledning Hva er menighet og hvorfor menighetsutvikling er altså de to spørsmålene vi skal forsøke å gi begrunnede svar på i dette kapitlet. Og det er faktisk ikke likegyldig i hvilken rekkefølge man besvarer spørsmålene. Spørsmålet om hva menighetsutvikling er og kanskje også hva det bør være kan nemlig bare besvares på en holdbar og velbegrunnet måte om man først svarer på spørsmålet om hva menighet egentlig er. I denne bokens gjennomgang av hva menighet er, kommer vi til å tale om menighetens to dimensjoner og dens doble kontekst, jf. fig. 1. Og denne framstillingen av menighetens to dimensjoner og de to kontekstene som den lokale menighet står i, vil bli viktige både i beskrivelsen av hva en kristen menighet er og drøftingen av hvorfor det er viktig å satse på en planlagt og målstyrt utvikling av menigheten. Men før vi sier mer om dette, vil det være viktig å rette spørsmålet om hva menighet er til Det nye testamentet. Menighetens to dimensjoner og dens doble kontekst Hva handler menighetens to dimensjoner om? I all teologisk og bibelsk forståelse av menigheten eller kirken, står erkjennelsen om dens dobbelte karakter eller dens to dimensjoner sentralt. Menigheten/kirken har ut fra det bibelske vitnesbyrd en åndelig-teologisk karakter slik foregående korte bibelteologiske gjennomgang av menighetsbegrepet har vist. Denne dimensjon ved menigheten handler om at den er en Gudskapt størrelse i denne verden og et sted der Herren åpenbarer seg i dag. Men menigheten/kirken har også en menneskelig, en sosiologisk, side eller dimensjon. Som menneskelig og sosiologisk størrelse er menigheten til stede i tid og rom, og den består av ordinære mennesker som gir menigheten en form og en struktur som er preget av en bestemt tid og kultur. Allerede det i greske ordet, ekklesía, som vi oversetter med menighet/kirke, ligger et ordnende element. Ordet ekklesía betyr egentlig å kalle ut, eller utkalt. I dette ligger at menigheten består av en samling mennesker som har kommet sammen av en helt bestemt hensikt. Jesus samlet, som vi vet, disipler rundt seg som han underviser og som han gir bestemte oppgaver. Også dette et tidlig tegn på ordning, organisering. Det samme gjelder handlinger som dåp og nattverd. Endelig ser vi at menighetene i nytestamentlig tid får sine egne ledere med ansvar innenfor lære/ undervisning, omsorg og misjon. Allerede i NT ser vi at det ved siden av den karismatiske struktur med nådegaver og Åndsgaver som funksjoner og tjenester på menighetslegemet, fantes en mer institusjonell tjenesteordning, der eldstetjeneste og forstanderoppgaver utgjorde strukturen (jf. Baasland 1993) I etterapostolisk tid ser vi at den institusjonaliserende utviklingen av kirken skyter fart. Embets- og tjenestestrukturen bygges ut og biskopene får større makt. Det er vanlig å ha to forskjellige vurderingsmåter av det som skjedde i denne overgangen fra nytestamentlig til etterapostolisk tid. Enten legger en vekt på kontinuiteten, på en slik måte at praksis i etterapostolisk tid blir en ufrakommelig videreføring av elementer i urkristendommen, eller man legger vekt på at menigheten i etterapostolisk tid skal ha gått inn i en forfallsprosess. (Hvalvik/Stordalen 1999:277). Kirken skal ha utviklet seg i katolsk retning, noe som innebærer økt sakramentalisering, gjerne på bekostning av det personlige element i kristentroen. Den økte embetsorienteringen har vi allerede vært inne på, og denne 2

innebærer en utvikling på bekostning av den frie karismatikk, som man igjen mener er noe av kjennetegnet nytestamentlig og særlig paulinsk menighetforståelse. 1 En alternativ vurdering av utviklingen fra nytestamentlig til etterapostolisk menighetsliv og menighetspraksis ligger et sted midt imellom forfallsteoriene og den positive kontinuitetstenkningen. Det er helt klart at det er snakk om en kontinuitet. Men kontinuiteten ligger ikke nødvendigvis i verken i ytre ordninger eller i en bestemt læreform, men i at mennesker under skiftende kirkelige forhold helt fra aposteltiden av ved Ordet og Ånden har fått del i det samme Kristusliv og den samme livskraft som de første kristne fikk del i. Ser vi på kirkelandskapet i dag, ser vi en høyst variert flora av ulike menighets- og virksomhetsformer, ledelsesstrukturer og ulike utgaver av kirke- og menighetsordninger. Noen er det vi kaller episkopale, andre presbyterianske eller synodale og atter andre er kongregasjonalistiske i sin struktur og i sin forståelse av hvordan menigheten skal organiseres. Noen er det vi vil kalle autoritære, mens andre er mer demokratiske i sin ordning. Noen er ganske faste i sin form, mens andre legger stor vekt på frihet i formene. Men felles for dem alle er at de ønsker å begrunne sin kirke- eller menighetsordning ut fra Det nye testamentet.. Felles for alle utgaver at kirkelige organisasjonsformer og strukturer er også at de i stor grad er historisk og sosiologisk betinget. Ingen av dem kan hente sine strukturer og former direkte ut av Det nye testamentet, selv om det finnes dem som mener at dette går an. (jf. Råmunddal 1991:65-75). Hva er forholdet mellom menighetens to dimensjoner? Nå kan det være en krevende øvelse å tenke disse to dimensjonene sammen, og man vil også finne at det tenkes noe forskjellig om dette. Et syn handler om at en betrakter menigheten/kirken som åndsskapt størrelse som den primære og viktigste virkelighet, mens det menneskelige fellesskap nærmest ender opp som en slags skinnvirkelighet. Relatert til vår drøfting i kap. XX om forståelsen av den bibelske betegnelse Kristi kropp brukt om menigheten/kirken, tilsvarer dette synet den forståelsen av Kristi kropp der betegnelsen egentlig handler om den sanne usynlige kirke som alle (sanne) troende er en del av, mens den synlig og virkelige kirke er en ufullkommen størrelse. Dette synet som betrakter forholdet mellom menigheten eller kirken som en eller annen form for dobbel virkelighet, finnes representert hos markerte teologer som Barth og Bonhoeffer (jf. Hegstad 2009:27) og det har til en viss grad preget ekklesiologien til menigheter og kirkesamfunn på det som er blitt kalt reformasjonens venstreving 2. Denne forståelsen av kirken som dobbel virkelighet, gjør at synet med en viss rett kan karakteriseres som dualistisk. Et annet syn handler ikke om at det menneskelige fellesskap utydeliggjøres eller usynliggjøres, men at det nærmest blir selve saken. Hovedfokus blir satt på det konkrete menneskelige fellesskap som står i en trosrelasjon til Herren. Det spesielle med kirken blir som M. Halvorsen Hougsnæs sier, at kirken kvalifiseres som kirke gjennom sin gudsrelasjon og som det fellesskap som hører Herren til, (HPT 2/2004:20). Kirken er derfor ikke å forstå som guddommelig eller som en kombinasjon av både 1 Til en kort presentasjon av den såkalte tidligkatolisismen, se Hvalvik og Stordalen 1999:277. Begrepet tidligkatolisisme er et begrep som enkelte forskere har brukt særlig i forbindelse med beskrivelsen av det man oppfatter som en forfallsprosess i den tidlige kirke. 2 Til begrepsbruken reformasjonens venstreving, jf. Råmunddal 1991:65-67, og generelt til inndelingen av kristenhetens samfunn i en høyre og venstre fløy, jf. Molland 1961:17-18. 3

guddommelig og menneskelig i inkarnatorisk forstand, (ibid.). Og Halvorsen Hougsnæs mener at det er dette som gjenspeiles i oldkirkens formulering om at kirken er hellig som et av kirkens grunnleggende kjennetegn. Relatert til vår drøfting i kap. XX om forståelsen av betegnelsen Kristi kropp, vil poenget med en slik betegnelse ikke være å markere menigheten/kirken som annerledes størrelse eller virkelighet, men heller at den er står i en trosrelasjon til sin Herre. Kan det førstnevnte posisjon beskrives som dualistisk, kan den sistnevnte syn etter vår oppfatning kunne betegnes som reduksjonistisk. Man står her etter vår oppfatning faktisk i fare for å få med seg en viktig side ved NTs tale om menigheten eller kirken. Vi kommer i kap. XX til å argumentere for en realistisk forståelse av betegnelsen Kristi kropp. Betegnelsen sikter faktisk til en realitet, nemlig Kristus identifiserer seg med menigheten/kirken som en samling med vanlige mennesker samtidig som han gir den del i sitt eget liv. Det å få del i det nye liv i Kristus må ikke forstås som en guddommeliggjøring eller en identitetsforandring. Det handler om samme virkelighet som før, men tilført en ny dimensjon, som bl.a. innebærer at Kristus selv er til stede i denne virkelighet. Det handler altså om noe mer en bare en ny relasjon. (Hegstad 2009:28-29). Halvorsen Hougsnæs anliggende er å argumentere mot Skjeveslands framstilling av kirken som dobbel virkelighet dvs. at kirken kan forstås (og for så vidt også framstilles i NT) som både åndelig/teologisk og organisatorisk/sosiologisk virkelighet, jf. Skjevesland 2000:206-207. Vi mener også at begrepet dobbeltvirkelighet kan være uheldig å bruke siden begrepet kan forstås i filosofisk eller ontologisk betydning, og ikke ut fra den spesifikke nytestamentlige konteksten. I stedet for å tale om kirken som dobbeltvirkelighet, taler vi heller om kirkens to dimensjoner, eller kirkens doble karakter. Og vi mener at distinksjonen mellom menighetens eller kirkens åndelige/teologiske dimensjon og dens organisatoriske/sosiologiske dimensjon bør stå sentralt ikke bare i en teologisk beskrivelse av hva menighetens- eller kirkens vesen eller identitet er, men også i beskrivelsen og forståelsen av menighetens funksjonalitet. Denne funksjonalitet handler om menighetens evne til å fungere slik den fra Guds side var tiltenkt å skulle fungere som Kristi kropp i verden der de troende har fellesskap med hverandre som lemmer på samme legeme og der de hver for seg har nådegaver og oppgaver slik menighetens gudgitte oppdrag i verden kan utføres. Dette funksjonsperspektivet utdyper vi mer i kap. XX er vi går dypere ned i den bibel-teologiske betydningen av metaforen Kristi kropp. Hva handler menighetens doble kontekst om? Men menigheten eller kirken har imidlertid ikke bare en dobbel karakter, den står også i en dobbel kontekst. Denne erkjennelse innebærer at den kristne kirke er en historisk størrelse. Den har en begynnelse, en nesten 2000-årig historie og den vil få sin avslutning når Jesus kommer igjen. På lokalt menighetsplan gjenspeiles dette på en dobbel måte: For det første kan en si at alle kristne menigheter uansett konfesjonell tilhørighet ser på opprinnelsen slik den beskrives i Det nye testamentet som en norm og for noen et forbilde for dagens menighetsliv. Dette skal vi komme tilbake til på en mer utdypende måte i et senere kapittel. Og for det andre: Enhver lokal menighet kan plasseres inn i en eller annen historisk sammenheng og kirkelig tradisjon. En luthersk menighet plasserer seg i en luthersk tradisjon tilbake til reformasjonstiden, en pinsemenighet plasserer seg gjerne i en pentekostal tradisjon tilbake til opprinnelsen på begynnelsen av 1900-tallet, osv. Dette vil vi også mer grundig komme tilbake til i et senere kapittel. Her er vårt poeng at all refleksjon om menighetens eller kirkens vesen og funksjon må ta hensyn til denne historie om man ikke skal anklages for tradisjonsløshet eller at tradisjonen blir en hindring for menigheten i forhold til å fungere slik den var tiltenkt i sin samtid. Tradisjonen gir nemlig menigheten sin identitet som historisk størrelse. 4

Endelig kan vi snakke om menighetens samtidskontekst. Denne handler om at den lokale menighet også er en del av en bestemt kultur, i en bestemt tid med de utfordringer og krav som hører til dette faktum. På ulikt vis påvirker også samtidskulturen både vår tenkning om menigheten og måten menigheten fungerer på. Dette vil vi også utdype nærmere i et senere kapittel. Foregående framstilling av menighetens to dimensjoner og doble kontekst kan visuelt framstilles på følgende måte: Menighetens åndelig-teologiske dimensjon Menighetens historiske kontekst MENIGHE TEN Menighetens samtids - kontekst Menighetens menneskeligsosiologiske dimensjon Fig. 1: Menighetens to dimensjoner og doble kontekst. Horisontale enkle piler markerer tidsflyt. Fokus på den lokale menighet Et forsøk på en definisjon Hovedfokus i dette arbeidet er den lokale menighet, ikke det større konfesjonelle kirkefellesskap i betydning kirkesamfunn. Begrepet lokal menighet definerer vi slik Den lokale menighet er der hvor mennesker samles i Jesu navn og erfarer at Herren er midt iblant dem - og hvor mennesker som tror på Jesus Kristus som frelser og Herre og som tilber Faderen, Sønnen og Ånden, samles for å tilbe den treenige Gud, for å høre Guds ord og dele de troendes fellesskap, hvor de tjener hverandre med de naturgaver og nådegaver som er gitt den enkelte og der hvor man forenes i det oppdrag som Jesus Kristus har gitt sin menighet å bringe evangeliet til alle mennesker. Det er flere kriterier står i denne definisjonen sentralt for bestemmelsen av den lokale menighet, som troskriteriet, samlingskriteriet og oppdragskriteriet som vi straks skal si litt mer om. Men det man kanskje kan kalle det grunnleggende kriteriet i menighetsdefinisjonen er det Jesus taler om i Matt 18:20, der han sier: For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Dette kriteriet kan man kan kalle tilstedeværelseskriteriet. Det er nemlig Jesu nærvær som gjør den lokale samlingen av mennesker til menighet i egentlig forstand. Volf sier under henvisning dette ordets betydning for free church teologen John Smyth (1570-1612) sin menighetsforståelse: 5

Where two or three are gathered in Christ s name, not only is Christ present among them, but a Christian church is there as well, perhaps a bad church, a church that may well transgress against love and truth, but a church nonetheless. (Volf 1998:135). Troskriteriet handler om et av de mest sentrale temaene i Det nye testamentet nemlig at frelsens gave som gis gjennom Jesus Kristus tas imot i tro, jf. eksempelvis: Matt 9:22; Joh 3:15-18; Apg 3:16; 4,4; Rom 1:5 og 17. I den første kristne menighet førte tro på Jesus til omvendelse og dåp og opptakelse i menighetsfellesskapet, jf. Apg 2:38; 8:12.38; 9:18; 10:48; 16:15; 16:33. Tro, omvendelse og dåp er da også sentrale begreper og kriterier i menighetsforståelsen for alle kristne kirkesamfunn selv om teologien man legger i enkeltbegrepene og forholdet mellom dem, er noe forskjellig. Samlingskriteriet står sentralt i lokalmenighetsdefinisjonen, noe som vi mener hele NT s menighetsforståelse avspeiler. I Matt 18:20 gir Jesus følgende løfte: For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Dette Jesus-ordet er på mange måter et grunnord i hele den kristne forståelse av hva den kristne menighet og kan sies å være et nøkkelsted for ekklesiologisk tenkning helt siden oldkirken, (jf. Hegstad 2009:19; Volf 1998:135ff.). Hos Paulus betones også det vi her kaller samlingskriteriet, jf. for eksempel uttrykket når dere kommer sammen i 1 Kor 14:26. Endelig er det vi her kaller oppdragskriteriet med i definisjonen. Dette for å markere at evangelisering og misjon må forstås som en del av kirkens eller menighetens vesen eller identitet, og ikke bare som en aktivitet blant andre aktiviteter, jf. Matt 28:19-20. I dag snakker man gjerne om misjonal menighet når dette aspektet ved menighetens identitet skal framheves. Termen misjonal eller eng. missional draws attention to the essential nature and vocation of the church as God s called and sent people, sier Gibbs (2000:51). Gibbs understreker også at en misjonal menighet er en menighet som forstår seg selv as the instrument of God s mission inn i den kulturen den er den del av. Det lokale fokus og vår tid Vårt fokus i denne boken er altså den lokale menighet. Og man kan si at det noe tidstypisk ved interessen for det lokale plan som man kan registrere i dag. It seems to me that we are standing in the middle of a clear and irreversible process of congregationalization of all Christianity, sier Miroslav Volf (1998:13). Denne kongregasjonaliseringen, som altså handler om et tiltagende fokus på det lokale kirkelige plan framfor tradisjonelle kirkelige modeller, foregår ifølge Volf både i protestantiske kirkesamfunn og i den katolske og ortodokse kirke (1998:12-13). Volf siterer også Harvey Cox som formulerer spørsmålet om hvordan kirkeledere vil håndtere spørsmålet om a restless spiritual energy som dukker opp nedenfra i samfunnet og som truer med å bryte ned tradisjonelle måter å tenke kirkelig organisering og ledelse på. 3 Og det er faktisk ikke vanskelig å registrere en slik tiltagende rastløs åndelig energi, for å bruke Cox ord, som finnes i svært mange religiøse miljøer i dag. Dette har etter vår oppfatning sammenheng med at mange lokale menigheter opplever at det arbeidet man står midt oppe i svarer dårlig til de behov som faktisk finnes både internt i menigheten og i menighetens lokale omgivelser. Ofte oppleves dette som at menighetens virksomhet er lite relevant både for egne medlemmer og mennesker på utsiden av fellesskapet. Og når det er sagt, har vi egenlig også begynt å svare på spørsmålet hvorfor menighetsutvikling? 3 Volf siterer Harvey Cox bok: The Silencing of Leonardo Boff: The Vatican and the Future of World Christianity, Oak Park: Meyer Stone, 1988:17 6

Hvorfor menighetsutvikling? Begrunnelse for menighetsutvikling som en planlagt og varig prosess Det er naturlig ut fra foregående framstilling av hva menighet egenlig er å stille spørsmålet: Hvorfor er egentlig menighetsutvikling som en planlagt og varig prosess nødvendig? Vi mener at det ikke finnes et enkelt og entydig svar på dette spørsmålet, nettopp fordi en menighet er en mangfoldig sak. Men foregående framstilling av menighetens to dimensjoner og doble kontekst kan hjelpe oss også i forståelse av hvorfor menighetsutvikling kan være både nødvendig og viktig. Med utgangspunkt i det vi ovenfor har kalt menighetens historiske kontekst kan det ligge opp til flere incitament til menighetsutvikling. Det faktum at den enkelte menighet på en eller annen måte er konfesjons og tradisjonstilknyttet, innebærer også at menigheter som alle andre menneskelige fellesskap står i fare for å stivne i sin tradisjon og dermed bli lite funksjonelle ut fra nye forutsetninger og behov. Man kan også se et incitament til menighetsutvikling om man sammenligner dagens menighetsliv med det historiske startpunktet for den kristne menighet. Her snakker vi om den nytestamentlige beskrivelse av de første kristne menighetenes liv og utvikling. Denne beskrivelse har opp gjennom historien vært en stor inspirasjonskilde for mange kristne, menigheter og kirker. For en del kristne fungerer det man kaller urmenigheten også som et ideal for menigheten også i dag. Man finner derfor i Det nye testamentets beskrivelse noe å strekke seg etter, og dermed kan dette også fungere som et motiv for å endre sider ved dagens menighetstenkning og praksis. Også om en tar utgangspunkt i menighetens samtidskontekst kan man finne gode grunner for utvikling og endring. Siden den kristne menighet har fått et oppdrag som handler om å bringe evangeliet ut til alle mennesker i alle raser, kulturer, samfunnslag, osv., må menigheten også arbeide med alt som hindrer kontakt med mennesker man er satt til å formidle det kristne budskap til. I dag taler man gjerne om behovet menighetene har for å bli mer relevant for dagens mennesker, og utvilsomt er dette et viktig anliggende. Derfor kan man si at kulturtilpasning er et utviklingsbehov for kristne menigheter. Men samtidig må det understrekes at kulturtilpasning i menighetssammenheng har sine grenser om det er slik at denne tilpasningen går på bekostning av budskapets innhold og normativitet. Derfor kan det like gjerne være behov for å utvikle en motkulturell bevissthet. I spenningen mellom historisk tradisjon og samtidens virkelighet og behov, befinner vi oss med våre menigheter i dag. Utfordringen dette gir med tanke på det menighetsutviklende arbeid har Hegstad (2003) uttrykt på følgende måte: Å være menighet er å være menighet på det sted og i den tid der man faktisk befinner seg. Det betyr at tenkning og strategier som fungerte utmerket i tidligere tider ikke uten videre fungerer i dag. Alt for ofte har vi som kirke hatt blikket bakover. I en tid i forandring må også menigheten våge å være i forandring. En strategi for menigheten i vår tid må ikke bare ha vedlikehold og bevaring for øye, ikke bare tilpasse seg forandring, men være offensiv og strategisk, selv være forandrende. (Hegstad 2003:6). Om vi videre ser på nødvendigheten for menighetsutvikling med utgangspunkt i det vi tidligere har kalt menighetens menneskelig-sosiologiske dimensjon, kan vi der finne mange grunner til å utvikle menigheten. Her snakker vi nemlig om menigheten som et menneskelig fellesskap og som organisasjon. Og siden det er slik at kristne menigheter strever med minst like mange problemer med å fungere som fellesskap og velfungerende organisasjoner som alle andre menneskelig organiserte tiltak, utgjør dette også en utfordring med tanke på menighetsutvikling. 7

Ser man over til den åndelig-teologiske dimensjon som også menigheten representer, vil man der finne mange ekstra incitament til å utvikle menigheten. Denne dimensjonen minner oss nemlig på at menigheten er en Åndsskapt størrelse; den er intet mindre enn Kristi kropp på jorden, den er Guds tempel, dvs. det sted der Gud har valgt å være til stede i verden. Den er det nye gudsfolk og Åndens unike fellesskap. Dette er noe menigheten er, men den skal også fungere i overensstemmelse med sin teologiske identitet. Dette gir store utfordringer i det menighetsutviklende arbeid. Et eksempel på dette kan være NT s omtale av nådegaver knyttet til menigheten. Utfordringen i dag i dag vil være å søke å forstå hva dette handler om og hvordan man eventuelt kan både oppdage og nyttiggjøre seg Åndsgavene i det menighetsutviklende arbeid. Ser man dagens menighetsliv og eventuelle behov for menighetsutvikling ut fra den enkelte menighetsmedlems synsvinkel, vil men selvfølgelig finne svært mange og ulike tanker og ideer om hva man burde gjøre og ikke gjøre. I det minste finnes det tre ulike grupper med oppfatninger og holdninger: For det første finnes det alltid en gruppe mennesker som ikke synes det er behov for å gjøre noe som helst for å utvikle menigheten. Menigheten og fellesskapet mener man fungerer bra som det alltid har vært og slik man er vandt til å ha det. For det andre finnes det noen som helst vil legge ned alt etablert menighetsliv i den form det finnes i dag og heller utvikle nye former for kristne fellesskap. Bevegelsen som går under den noe ubestemmelige betegnelsen emerging church, henter nok mye av sin drivkraft nettopp i slik tenkning. Det sammen kan man si at den såkalte huskirkebevelgelsen gjør. 4 Og for det tredje vil man se at det i de aller fleste menigheter finnes mange mennesker som ønsker å videreutvikle og fornye sin menighet innenfor den tradisjon man måtte stå i. 5 Forfatterne av denne boken deler sistnevnte gruppe menneskers ønsker og drømmer om at det i tillegg til å etablere nye menigheter og kristne fellesskap må være mulig å fornye og utvikle ulike typer menigheter tilhørende ulike kirkelige tradisjoner slik at de kan fungere bedre i pakt med sitt kall og oppdrag. Dersom det er riktig at menighetsutvikling er en så kompleks sak som det framgår av foregående framstilling, vil behovet for kompetanse i menighetsutvikling være stort. I denne boken har vi derfor som mål å utvikle kompetanse på tre områder: Vi mener at det først og fremst er viktig for alle som skal arbeide i og lede kirkelig arbeide, at man har kompetanse på å forstå hva som er spesielt og unikt med en menighet. I denne sammenheng er innsikt i menighetens eller kirkens to dimensjoner og hvordan disse står i forhold til hverandre viktig. Likedan med det vi her har kalt menighetens doble kontekst både den historiske kontekst og samtidskonteksten. Videre er det viktig med tanke på menighetsbyggende arbeid å utvikle kompetanse på spørsmålet om hvorfor menighetsutvikling er nødvendig og hva dette egentlig handler om. Endelig mener vi det vil være avgjørende om menighetsutvikling skal bli vellykket, at det opparbeides kompetanse på å lede utviklings- og endringsprosesser. Vanlige innvendinger mot menighetsutvikling Innenfor mange kristne forsamlinger og menigheter er det ikke utvanlig å finne forestillinger om at planlagte og målstyrte utviklingsprosesser eller prosjekter i kristne menigheter er til liten nytte. Det er egentlig Gud ved sin Ånd som fornyer og som gir vekst. Vekkelse kaller man perioder i en bevegelses, et kirkesamfunns og menigheters historie som har vært preget av at et større antall 4 5 Begge behandles i kap. 3. Sosiologene kaller en slik holdning detradisjonalisering, jf. Carroll 2000:15ff. 8

mennesker samtidig er blitt ført fra religiøs likegyldighet eller lunkenhet til bevisst kristen tro (jf. Molland 1957:1119-1120). I mange menigheter har man derfor ment at det er vekkelsen som er normaltilstanden, mens periodene i menighetens liv da vekkelsen har vært fraværende, blir betraktet som tørkeperioder og unormal tilstand. Bønn om og lengsel etter at vekkelsen igjen må komme vil da også prege menighetsarbeidet, (jf. Råmunddal 2004:144ff.). Nå behøver man imidlertid ikke å se på vekkelse og planlagt eller initiert menighetsutvikling som motsetninger. Tvert imot vil man i en tenkning hvor en tar menighetens åndelige og teologiske identitet på alvor være åpen for og inkludere Åndens vekkende, nyskapende og fornyende gjerning. En annen innvending mot menighetsutvikling slik vi presenterer den her og som man kan finne i ulike utgaver i forskjellige kirkesamfunn og menigheter, handler om at menigheten eller kirken har fått sin mer eller mindre endelige form en eller annen gang i den historiske utvikling. I de store historiske kirkesamfunnene, som eksempelvis den katolske og ortodokse kirke, finner man sterke innslag av denne tenkningen. Men også innenfor protestantiske kirkesamfunn og det vi gjerne kaller frie bevegelser og menigheter, finnes det mange eksempler på denne type statiske oppfatning av menighet. Det er for eksempel i dag ikke uvanlig å finne at 1950- og 60-tallets møteform, sang- og musikkform og prekenform er den eneste riktige eller bibelske. Menighetsutvikling slik vi framstiller den her, kan man da mene er en moderne eller om man vil, en postmoderne oppfinnelse som bare vil føre til tradisjonsoppløsning og relativisme. Dette er vi sterkt uenig i. Programerklæringen ecclesia semper reformanda kirken må alltid reformeres eller fornyes som man sa i reformasjonstiden, kan begrunnes på mange måter, men også i det faktum at kultur- og samfunnsprosessen tvinger kirken hele tiden til å teste bærekraften i sine arbeidsmåter. (jf. Skjevesland 1993:27). Nok en innvending som kanskje heller må karakteriseres som en holdning mot en aktiv utvikling og endring i en menighet, handler om at utviklingen går sin gang eller går av seg selv uten vår innvirkning eller uten at vi anstrenger oss noe særlig. Og dette er jo helt riktig alt endrer seg med eller uten vår innvirkning. Spørsmålet blir bare hva slags type utvikling vi er interessert i tilfeldige som kommer av seg selv, eller den planlagte som innebærer både at vi kan ha en viss oversikt over det som skjer og at vi delvis kan styre det. Når vi snakker om holdninger som kan hindre og hemme menighetsutvikling, må det sies at det ut over nevnte noe fatalistiske holdning også finnes andre holdninger som er lite fordelaktige sett ut fra et aktivt menighetsutviklingsståsted. Likegyldighet, makelighet og passivitet er holdninger som også finnes blant kristne mennesker og i menigheter. Slike holdninger er selvfølgelig like skadelige i menigheter som alle andre steder der man forsøker å utvikle noe. Det samme gjelder menighetsmessig selvopptatthet eller egosentrisme. Denne handler gjerne om at det vi har i menigheten er bra nok i massevis for våre egne behov og derfor er det ikke behov for å utvikle den for å møte andre menneskers behov. Til slike holdninger (som riktignok bare sjelden uttrykkes i åpenhet), er det vel bare å si at det knapt finnes eksempel på menighetstenkning som står mer fjernt fra den bibelske tanke og intensjon med den kristne menighet enn nettopp den beskrevne. 9

Konklusjon Ut fra en grunnleggende modell som taler om menighetens doble karakter (dvs. menigheten som både en åndelig-teologisk og en menneskelig-sosiologisk størrelse) og dens doble kontekst (dvs. den historiske konteksten og samtidskonteksten) har vi i dette kapitlet argumentert for at menigheten er noe mer enn bare et menneskelig fellesskap med en felles tro eller ideologi. Men vi tolker dette mer verken i dualistisk eller i reduksjonistisk retning, noe som betyr at vi ser på kirken/menigheten som en forsamling av vanlige mennesker, men som har fått del i det nye liv i Kristus og som dermed er tilført en ny dimensjon. Og vi har sagt at en slik forståelse får konsekvenser både for forståelsen av hva menighetens identitet eller vesen er, men også dens funksjon. I denne boken har vi den lokale menighet i fokus, og vi argumenterer i dette kapitlet for en forståelse av lokalmenigheten som søker å fange opp flere av de sider og trekk som NT framhever som spesifikke og genuine for menigheten og som dermed også framhever hva en kristen menighet egentlig er. Og tar man utgangspunkt i NT s menighetsbegrep, vil man både måtte framheve at menigheten er samlingen av mennesker som tror på Jesus Kristus som sin frelser og Herre uten andre krav til å få tilhøre dette fellesskap enn nettopp tro, og den er også en samling av troende mennesker som har fått et oppdrag felles nemlig å bringe evangeliet videre til alle mennesker. Men framfor alt har vi vist til at menighetens kanskje fremste kjennetegn er at den er en forsamling av mennesker som lever under løftet om at Jesus Kristus selv er midt iblant dem. Når vi skal begrunne hvorfor menighetsutvikling er nødvendig, argumenterer vi også ut fra menighetens doble karakter og kontekst. Og vi har pekt på at vi kan finne insitament til menighetsutvikling både kirkens opprinnelse, dens tradisjon og i dagens samtidskontekst. Dessuten har vi pekt på at det finnes sterke insitament til utvikling og endring i det vi kaller menighetens doble vesen eller karakter. Er menigheten en større i verden som er skapt av Guds ånd som det nye gudsfolket, Kristi kropp og Åndens tempel, bør den også fungere som dette. Og siden menigheten ikke alltid gjør det, er det faktisk et behov for utvikling og endring. Og siden det er slik at menigheter sliter minst like mye som andre menneskelige sammenslutninger med å fungere god som fellesskap og som organisasjoner, er det selvfølgelig behov for utvikling og endring. Vi framhever også i kapitlet at en forståelse av menighetsutvikling som en pågående og planlagt prosess, alltid vil møte ulike typer motstand. Dette kan handle om holdninger som likegyldighet, passivitet og menighetsmessig selvopptatthet som kan hindre sunn utvikling og vekst. Det kan også handle om at man mener for eksempel at vekkelsen vil ta vare på menighetens behov for utvikling og at utvikling og endring blir dermed også noe Gud står ansvarlig for og gjør. 10

Litteratur Baasland, E. 1993: Ledelsesstrukturer i den eldste kirke, i: P-O. Gullaksen m.fl. (red.): Reform og embete. Festskrift til Andreas Aarflot på 65-årsdagen den 1. juli 1993, Oslo: Universitetsforlaget Carroll, J.W. 2000b: Reflexive ecclesiology. A challenge to applied research in religious organizations, i: Journal for the Scientific Study of Religion, 39 (4), s. 545-557 Gibbs, E. 2000: Church next. Quantum changes in how we do ministry. Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press: Hougsnæs, M.H. 2004: Kirkesyn og kirkeledelse, i: Halvårskrift for praktisk teologi. 24 (2), s. 15-25 Hegstad, H. 2009: Den virkelige kirke. Bidrag til ekklesiologien, KIFO Perspektiv, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag Hegstad, H. 2003: Hva er menighetsutvikling? i: Halvårsskrift for praktisk teologi. 20 (1), s. 4-9 Hegstad, H. 2003 Hvalvik, R. og T. Stordalen 1999: Den store fortellingen. Om Bibelens tilblivelse, innhold, bruk og betydning, Oslo: Det Norske Bibelsselskap Molland, E. 1957: Vekkelse i: Nordisk teologisk uppslagsbok for kyrka och skola, Lund, Bind III, s. 1119-1123, Berlingska Boktryckeriet Molland, E. 1961: Konfesjonskunnskap. Kristenhetens trosbekjennelser og kirkesamfunn, 2. rev. utg., Oslo: Land og Kirke Råmunddal, L. 1991: Etter nytestamentlig mønster. En studie av menighetssyn og ordningsforståelse i norske frimenighetssamfunn. Oslo: Ansgar Forlag Råmunddal, L. 2004: Vekststrategier i norske frikirker, i: T. Engelsviken og K.O. Sannes (red.): Hva vil det si å være kirke? Kirkens vesen og oppdrag (s. 139-155). Trondheim: Tapir. (Ekklesiologi-prosjektet ved Det teologiske Menighetsfakultet, b. 3) Skjevesland, O. 1993: Huset av levende steiner. En teologi for menighetsoppbygging. Oslo: Luther Skjevesland, O. 2000: Det pastorale lederskap i: M. Huse (red.), Prest og ledelse (s. 205-219). Oslo: Verbum Volf, M. 1998: After our likeness. The church as the image of the Trinity. Grand Rapids, Mich.: Eerdmans 11