Styrke for de som skal klatre de høyeste fjell Oversettelse det umuliges kunst Veien mot forvandling Steg 5-8 wycliffe:nytt 2:2014 Årgang 36 wycliffe.no
Ansvarlig utgiver: Wycliffe Postboks 6625 St. Olavs plass, 0129 Oslo info@wycliffe.no / wycliffe.no Organisasjonsnr 980334600 Besøksadresse: Bernhard Getz gate 3, Oslo Telefon: + 47 22 93 27 80 Telefaks: + 47 22 93 27 81 Ansvarlig redaktør: Agnes M. Lid I redaksjonen: Ingjerd Evensen og Margrethe Lia Daglig leder: Agnes M. Lid Styret: Lene Freitag, Helge Fjalsett, John Vidar Larring, Beate Lundevold, Maria Elisabeth Moskvil, Steinar Sødahl, Jo Bertil Rydland Værnesbranden, Frid Drevvatne og Matthew Monger Frivillig abonnement: kr 150,- Gavekonto: 3000 15 45546 Wycliffe bistand: 3000 20 75047 Wycliffes medarbeidere og driften av kontoret er avhengig av økonomiske gaver. Disse kommer hovedsakelig fra menigheter, organisasjoner og enkeltpersoner som øremerker beløpene til ønsket formål. Design/grafisk produksjon: Spiro design v/heidi Einarsen Hagen Forsidebilde: Mann fra Nepal Foto: Ari Vitikainen Trykk: Gunnarshaug Trykkeri wycliffe:nytt Wycliffe er en tverrkirkelig misjonsorganisasjon. Formålet er å bidra til at bibeloversettelse, alfabetisering, språkforskning og relatert utviklingsarbeid finner sted blant folkegrupper som har behov for det. Wycliffe har utsendinger i Senegal, Filippinene, Asia, Etiopia og Norge. Effektivitet kontra utholdenhet I vår kultur verdsetter vi effektivitet. Vi liker at ting går fort. Vi vil se resultater. Tid er penger, og effektivisering skal få mer ut av hver krone. I Wycliffe nevner vi gjerne at tempoet har økt når det gjelder bibeloversettelse. Flere prosjekt blir startet hvert år, og arbeidet går fortere enn før på grunn av flere nasjonale medarbeidere, nye metoder og dataverktøy. Det er sant og det er gledelig! Men vi står kanskje i fare for å fremstille virkeligheten innen bibeloversettelse skjevt. Faktum er at bibeloversettelse og samfunnsutvikling tar tid og krever både tålmodighet og utholdenhet. Wycliffes vedtekter sier at vårt formål er å bidra til at bibeloversettelse, alfabetisering, språkforskning og relatert utviklingsarbeid finner sted blant folkegrupper som har behov for det. Visjonen som driver oss er at alle skal få del i evangeliet om Jesus det vil si, de gode nyhetene om at hvert menneske og folk er elsket av Gud, vår Skaper. Å arbeide med en slik visjon og formål krever langsiktighet. Før en bibel eller et nytestamente kan distribueres har mange mennesker lagt ned mange årsverk med hardt arbeid. Veien mot forvandling og flere av de andre artiklene i bladet sier noe om dette. Helt nødvendig er det også at givere står med og sørger for finansiering år etter år. Mange ber for arbeidet. Her snakker vi om langsiktig investering. Hvorfor legger så mange mennesker til side andre karrièremuligheter og bruker år av sine liv for at minoritetsgrupper skal få del i Bibelens budskap? Hva er det som driver oss? Tilhørighet Vi ønsker at folk skal få møte Gud og erfare forsoning, få styrket sin verdi, og bli del av et fellesskap som gir håp for livet og evigheten. Forvandling Vi lengter etter å se enkeltmennesker, lokalsamfunn og land bli forvandlet gjennom Guds kjærlighet, Faktum er at bibeloversettelse og samfunnsutvikling tar tid og krever både tålmodighet og utholdenhet. uttrykt og opplevd på eget språk og i egen kulturell kontekst. Realiteter Når mennesker møter Gud gjennom medmenneskers omsorg og ved å høre Bibelens budskap på et språk de forstår og relaterer til, skjer det noe. Identitet blir styrket. Håp kan vokse. Kjærlighet blir erfart. Rettferdighet og godhet blir mer enn bare ord. Slike ringvirkninger får vi stadig tilbakemelding om fra folkegrupper som har fått tilgang til Bibelen eller deler av den på sitt eget språk. Og gjennom lese- og skriveopplæring på morsmålet får minoriteter og marginaliserte grupper nye framtidsutsikter. Fortellingen om Laxmi, jenta som fikk skolegang og nå er blitt lærer, er et eksempel på dette. Jeg har ofte blitt slått av den begeistringen folk viser når de feirer at en oversettelse er ferdig. Folk ivrer etter å få tak i et eksemplar. Det får meg til å tenke på nordmenns forhold til Bibelen. Selv om tegn kan tyde på en fornyet interesse for Bibelen i Norge, er det mange som ser på den som irrelevant. I forbindelse med Grunnlovsjubileet 2014 leste jeg en artikkel om hva kristendommen har betydd for utviklingen av det norske samfunnet og lovene våre. På Mostertinget i 1024 ble kristenretten innført. Det ble slutt på å sette ut uønskede barn, slaver ble frigitt, helligdagsfri ble innført, flerkoneri forbudt, og herjing og plyndring i form av vikingtokt ble etterhvert stoppet. Tanken om at alle mennesker er skapt av Gud og har verdi, fikk etter hvert fotfeste, og gjorde at samfunnet endret seg. (Ole Petter Erlandsen: Ting du ikke får høre på 17. mai, Verdidebatt.no) Denne type forvandling kan skje andre steder også der Bibelen får innpass. Wycliffe arbeider for at alle skal få muligheten til å høre, forstå og anvende evangeliets forvandlende budskap. Oppgaven kan virke umulig. Nyhetsbildet gjør oss fortvilet. Helt andre krefter enn kjærlighet og forsoning herjer mange steder. Særlig har den siste tidens rapporter fra Irak sjokkert kristne drives fra sine hjem, forfølges og drepes på bestialsk vis, kirker ødelegges og strenge sharia-lover blir innført med makt. Og dette er bare noe av alt det forferdelige som skjer rundt i verden. Ondskapen og lidelsene er ikke Guds vilje, men et resultat av menneskers valg og handlinger. Vi kan ikke lukke øynene, men må si fra om urett og be for situasjonen og de som lider. La hver av oss søke å utbre Guds rikes verdier; rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd (Rom 14, 17). La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal 6,9) Med vennlig hilsen Agnes M. Lid, daglig leder Øyvind Åsland Tre raske Fra generalsekretær i NLM Hva tenker du om Wycliffe? Wycliffe gjør et livsviktig arbeid. For oss som er engasjert i å nå de minst nådde med evangeliet er det opplagt at alle folkegrupper må få anledning til å lese Bibelen på sitt eget språk. Hva slags forhold har Norsk Luthersk Misjonssamband til Wycliffe? Vi har et godt samarbeid. Sentrale personer i NLM har vært i styret. Det viktigste er samarbeidet om å sende ut misjonærer som har bibeloversettelse som hovedoppgave. Dette har vært lærerikt og positivt. Har du en hilsen til bladets lesere? Jeg tror at Bibelen er Guds åpenbarte ord til oss. Den har autoritet, og gir oss det vi trenger for å få fellesskap med Gud og for å leve det kristne livet. Derfor vil jeg oppmuntre alle Wycliffevenner til å fortsette det viktige arbeidet med å oversette Bibelen til så mange språk som mulig, og la Bibelen være rettesnor for lære og liv! 2 wycliffe:nytt 2.2014 wycliffe:nytt 2.2014 3
Prosessen med å oversette Bibelen til et nytt språk, kan sammenlignes med en reiserute med mange delmål og stopp underveis. Kartet illustrerer den komplekse prosessen et bibeloversettelsesprosjekt kan være. Vi har her delt den inn i 12 steg; kartlegging, infrastruktur, inngangsport, tidsramme, språkutvikling, samfunnsutvikling, oversettelse, hindringer, utgivelse, distribusjon, bibelbruk og forvandling. Veien mot forvandling Steg 5-8 Tekst og bilde: Fra Wycliffe i USA Steg 1-4 i forrige utgave av Wycliffe:nytt 5. Språkutvikling Det er viktig for den som skal arbeide med bibeloversettelse til et nytt språk, at han eller hun tilegner seg god forståelse av målspråket. For de lokale morsmålsoversetterne er det også nødvendig med opplæring, slik at de blir i stand til å bruke språket på nye måter. Språkspesialister bidrar med å analysere og dokumentere språkstrukturer, og utvikle alfabet, rettskrivningsnorm, grammatikk, ordbøker og leseopplæringsmateriell. 6. Samfunnsutvikling Bibeloversettelse finner sted i konteksten av et lokalsamfunn, og målet er helhetlig forvandling og utvikling. Lese- og skriveopplæring og utdanning er viktige brikker i dette. Wycliffe-personell bidrar til å utvikle leseopplæringsmateriell, skolemateriell og informasjonsmateriell om viktige emner som malaria, HIV/AIDS, jordbruk, spedbarnsstell, kvinnehelse og rent vann. De samarbeider også med ledere og andre aktører i det aktuelle området om språkog samfunnsutvikling. 7. Oversettelse Oversetterteamene består som regel både av folk som har språket som morsmål og oversetterspesialister utenfra. Sammen studerer de den originale greske eller hebraiske teksten og setter seg inn i relevant faglitteratur. Det er et tidkrevende og møysommelig arbeid å finne ord og uttrykksmåter for å gjengi tekster fra en helt annen tid og kultur. Særlig kan det være krevende å finne ord for teologiske nøkkelbegrep som tro, synd, nåde, håp og så videre. Det er helt nødvendig å sette seg godt inn i den lokale språklige og kulturelle konteksten for å sikre at tekstene kommuniserer det de skal. Som teknisk hjelpemiddel, bruker oversetterteamet spesielle dataprogram som hjelper dem å lage førsteutkast som de jobber videre med. Det oversatte materialet sjekkes av konsulenter og blir testet av representanter for språkgruppen. Man må sjekke om de oversatte tekstene både er forståelige og tro mot grunntekstene. Både utarbeidelse av et førsteutkast og den grundige gjennomgangen av utkastene er tidkrevende arbeidsoppgaver som må gjøres før materialet er klart til publisering. 8. Hindringer Det er mange faktorer som kan føre til at oversettelsesprosjekter blir forsinket. Området der et team holder til, kan bli rammet av naturkatastrofer eller uroligheter, eller et teammedlem kan bli syk eller dø. Mangel på økonomisk støtte kan også bremse et prosjekt. Mange Wycliffearbeidere har erfart at det blir stadig flere hindringer i veien når de nærmer seg slutten på et oversettelsesprosjekt. Wycliffe ser det som strategisk viktig å be for arbeidet. Informasjon om pågående prosjekter og bønneemner er tilgjengelig på nettsiden for Wycliffe Global Alliance (www. wycliffe.net) på engelsk. Du kan også regelmessig få tilsendt informasjon om bønneemner på norsk fra Wycliffekontoret, på e-post eller i vanlig post. Kontakt oss hvis du ønsker det. (Steg 9-12 blir dekket i neste utgave av Wycliffe:nytt.) Skann QR-koden og se filmen Road to Transformation. 4 wycliffe:nytt 2.2014 wycliffe:nytt 2.2014 5
Oversettelse En nøyaktig oversettelse fra ett språk til et annet er en umulighet. I alle fall dersom en med nøyaktig mener at enkeltord på det ene språket skal kunne oversettes direkte med tilsvarende ord på det andre. Illustrasjonsfoto Oversettelse det umuliges kunst? Tekst: Sigmund Evensen Tante og onkel på norsk kan ikke oversettes direkte til svensk. En må først vite om personen kommer fra morssiden eller farssiden, - moster/faster henholdsvis morbror/farbror. Ordet run på engelsk kan ikke alltid oversettes med løpe. Å skulle run a course betyr å arrangere eller holde et kurs. The police will run you in betyr at politiet vil få tak i deg. Metaforene å være helt på jordet eller å være på bærtur betyr egentlig å være desorientert, uvitende, eller ikke følge med. Slike uttrykk kan ikke oversettes ord for ord til et annet språk. Det samme gjelder nisseluementalitet, som vel egentlig betyr å bare se saken fra ens eget snevre ståsted, som når en trekker lua godt nedover øynene. Lokal tradisjon og kultur Språk og dialekt er rotfestet i lokal tradisjon og kultur, der unge som eldre uttrykker det de opplever i sin verden ved hjelp av det lokale språkets muntlige form, skriftlige koder eller annen form for kommunikasjon. Skal en oversette noe fra én virkelighetsverden til en annen, må en kjenne både den språklige og kulturelle sammenhengen på begge sider. Bibeloversettere står overfor utfordringen at tekstene det skal oversettes fra er et par tusen år gamle eller mer. Verken språkene eller kulturen som disse tekstene har sitt utspring i, eksisterer i dag, slik de var. Det er også en utfordring at mange av språkene det skal oversettes til er muntlige språk uten skriftsystem og skrifttradisjon. Før en kan oversette, må det derfor lages alfabet og ortografi, grammatikken må beskrives, folk må lære å lese og skrive, forfattere må læres opp, og forskjellige stilarter for skriftlig kommunikasjon må utvikles. Dette tar tid. For å finne måter å formidle bibelske begreper på, må folkegruppens virkelighetsforståelse, tradisjoner og historie studeres. Umanakaina-folket i Papua Ny-Guinea, som jeg fikk leve blant i nesten 20 år, hadde ikke ord for tilgivelse, nåde eller for himmelretningene nord, sør, øst og vest. Språket har bare to tallord, en og to, så det var vanskelig for vennene våre der å forstå hvor mange disipler Jesus egentlig hadde. Var 12 flere eller færre enn de 5000 som ble mettet av fem fisker og to brød? Språket har ikke passiv form, så en kan ikke si Og straks ble øynene deres åpnet. Det er heller ikke mulig å si jeg slo meg. I stedet må en si: den, det, han eller hun slo meg. I umanakainaenes verden er det nemlig alltid noe utenfor en selv som har skylden for det som skjer. Følgelig var det vanskelig for dem å akseptere at også de var inkludert i alle har syndet og mangler Guds herlighet (Rom 3, 23). Å knekke koden inn til folkets virkelighetsverden tok mange år. Folket selv er oversettere Selv om en har lært seg et fremmed språk godt, vil det alltid være detaljer som røper at en ikke har språket som morsmål. Dette vil de som snakker språket fort merke. Det er derfor viktig at det er folket selv som oversetter, ikke personer som kommer utenfra. Ved at så mange som mulig tar del i arbeidet, får folket samtidig eierskap til Bibelen helt fra starten av. Vi som kommer utenfra har en viktig rolle i å legge forholdene til rette, forklare innholdet, og kontrollere at dette blir riktig gjengitt. En vanlig nybegynnerfeil hos oversettere er at de er for bundet av ordrekkefølgen i teksten det oversettes fra, og dermed glemmer at den skal gjengis med flyt på morsmålet. Ofte kommer dette av at de ikke er bevisst på at deres eget språk har regler for hvordan teksten skal flyte. Oversettelse er en kunst, på samme måte som det å skrive lyrikk og prosa er kunst. Mye har med følelse og talent å gjøre, men mye handler også om erfaring, prøving og feiling. Noen hver har vel opplevd hvordan det kan være å skulle forfatte en tekst. Selv filer jeg på det jeg har skrevet mange ganger før jeg er sånn noenlunde fornøyd. Så lar jeg det ligge en stund før jeg leser over igjen, og som regel finner jeg da enda flere muligheter for forbedring. På samme måte er det med bibeloversettelse til bibelløse språk. Hvert eneste vers blir plukket fra hverandre og filt på om og om igjen av en rekke personer. Så blir teksten lest av folk som aldri har sett den før, og det blir gjort testing for forståelse og eventuelt gjort nye endringer. Til slutt blir så hvert eneste vers oversatt ord for ord tilbake til et språk som teologiske eksperter som ikke kan det lokale språket, kan forstå. Disse kontrollerer at det ikke er avvik fra originaltekstene på gresk og hebraisk. Først når endelig godkjennelse er gitt, kan oversettelsen trykkes. Det umuliges kunst? Bibeloversettelse er tålmodighetskrevende, hardt og møysommelig arbeid som også krever åndelig visdom og inspirasjon. Fra en side sett er det umulighetens kunst, men samtidig er det fullt mulig å gjøre budskapet tilgjengelig for mennesker på alle verdens språk. Det er dette som gjør Wycliffes arbeid så fascinerende og meningsfullt. Hver eneste bibeldel som ser dagens lys på et nytt språk er i seg selv et mirakel som gir grunn til stor begeistring og takknemlighet. l 6 wycliffe:nytt 2.2014 wycliffe:nytt 2.2014 7
Sherpa-nytestamentene klare for distribusjon. Foto: Wendel Styrke for de som skal klatre de høyeste fjell Tekst Ingjerd Evensen Wendel mottar et sherpa-nytestamente. Foto: Sang Yang Lee Salen var fullsatt. Foto: Wendel. Foto: Anette Helgestad Etter 47 år har sherpa-folket i Nepal fått Det nye testamentet. De norske utsendingene Åsa og Dag Wendel hadde en viktig rolle i dette. Åsa Wendel er lærer ved Kvitsund Gymnas og forbønnskoordinator i Wycliffe. Under Wycliffe-helgen i sommer viste hun fram to ferske nytestamenter, det ene på kagan-språket i Filippinene, det andre på sherpa-språket i Nepal. Åsa har vært på to lange reiser det siste året; til Filippinene i juli 2013 og til Nepal i påsken i år. Begge stedene deltok hun på innvielsesfester for nytestamenter. For Åsa var disse feiringene helt spesielle. Sammen med ektemannen Dag hadde hun lagt ned mye arbeid og mye av seg selv i begge oversettelsesprosjektene. De hadde investert tid og krefter i å lære folk og kultur å kjenne, i å lære språkene og analysere dem, og i begynnende oversettelsesarbeid. Glimt fra feiringen i Nepal - Innvielsesfesten var gripende, forteller Åsa. Salen var fullsatt av festkledde sherpaer og mange besøkende. De fleste av Wycliffe-utsendingene som hadde vært med i prosjektet var også der. Mange kom med hilsener. Vi hadde skrevet disse på forhånd, så de kunne oversettes både til engelsk, sherpa, nepali og koreansk, og vises på storskjerm mens vi talte. Åsa siterer en av talerne: -«Guds Ord fyller alle behov. Det gir melk til de som trenger det, og fast føde for de fullvoksne. Og det gir styrke til å klatre de høyeste fjell. I hilsenen jeg selv ga, sa jeg at det kanskje ikke var så mye som kunne brukes av det Dag og jeg hadde etterlatt oss, men vi hadde i hvert fall bidratt til at arbeidet kom i gang igjen etter lang tid. Så forsikret jeg om at trofaste venner i Norge ber for sherpafolket. - Da Dag og jeg var her, kjente vi bare til to sherpaer som var troende. Nå er det mange, mange. Det får meg til å tenke på lignelsen Jesus fortalte om sennepsfrøet: Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Tenk hvordan antallet kristne vil fortsette å vokse nå som dere har fått Det nye testamentet, Guds levende ord, på sherpa! En spesiell historie Åsa og Dag Wendel var de første utsendingene fra Wycliffe i Norge. De reiste til Nepal i mars, 1975. Høsten 1976 fikk de et tungt slag; SIL* måtte forlate landet. De hadde bare vært der lenge nok til å ta introduksjonskurs om land og folk, de hadde lært en del av nasjonalspråket nepali, og hadde fått være med å ferdigstille bøker som allerede var oversatt av andre. På den måten fikk vi faktisk en ørliten del i Markus-evangeliet på sherpa allerede da, sier Åsa og smiler. Til Filippinene Med tungt hjerte forlot de Nepal og reiste til Filippinene. Etter et halvt år var de i gang med arbeid blant kagan-folket sør >> Foto: Wendel l Flere Wycliffe-team var engasjert, det ene etter det andre. Nye som kom overtok språkarbeid som var gjort tidligere. 8 wycliffe:nytt 2.2014 wycliffe:nytt 2.2014 9
Fra venstre Tone, Åsa, Liv og Dag Wendel. Foto: Ari Vitikainen Utholdenhet og håp i landet. - Vi lærte å leve tett på folk, og være tilfreds med enkle forhold. Vi jobbet med fonologien og grammatikken, skrev ned folkeeventyr og oversatte Markusevangeliet, sier hun. Men det var en stor forskjell fra Nepal: På Filippinene hadde mange av folkets egne ungdommer god utdanning og var kristne. Disse kunne oversette Bibelen til sine språk. Wendels glemte ikke landet med de høye fjellene. I 1984 fikk de visum til Nepal gjennom Den norske skolen i Katmandu, og de kunne overlate arbeidet på Filippinene i andres kyndige hender. Det er dette arbeidet som ble avsluttet i fjor og som Åsa fikk være med å feire da det ferdige Kagan-nytestamentet ble innviet. Tilbake til landet med fjellene De reiste tilbake til Nepal, denne gang med tre barn, tre jenter. Nå lå forholdene til rette for å realisere de opprinnelige planene våre, sier Åsa. Vi ba mye om at Gud skulle lede oss. Sherpa-prosjektet hadde ligget nede i åtte år. Flere Wycliffeteam hadde vært involvert, men alle hadde måttet avbryte arbeidet og reise hjem. Siden vi skulle undervise på den norske skolen samtidig med at vi gjorde språkarbeid, måtte vi bo i Katmandu. Der bodde det mange sherpaer, og det ble naturlig for oss å arbeide med dem. Ulykken I mars 1987 var Dag utsatt for en alvorlig ulykke. Han falt ned fra et tak og brakk ryggen og ble evakuert med ambulansefly til Norge. Etter lange sykehusopphold og rehabilitering, reiste hele familien tilbake til Nepal, til tross for at Dag satt i rullestol, lam fra livet og ned. - Forholdene i Nepal var ikke lagt til rette for rullestolbrukere, så det ble noen tunge løft, forteller Åsa. - Likevel kjentes det deilig å være tilbake. Dag fikk god hjelp, særlig av en ung sherpa, og han kom godt i gang med språkarbeidet. De kom til og med så smått i gang med bibeloversettelse. I desember 1988 ble Dag syk og måtte evakueres til Norge for andre gang. Han fikk en alvorlig kreftdiagnose, og etter fire måneder mistet Åsa den kjære mannen sin og jentene den gode faren sin. Sommeren 1989 reiste Åsa og jentene tilbake til Kathmandu for å ta farvel med landet og folket. Hun overlot alt språkmaterialet til ekteparet Lee, som var utsendinger fra Wycliffe i Korea. De skulle fortsette arbeidet. Hun fikk også introdusert de trofaste sherpa-medarbeiderne for dem. * SIL er Wycliffes partnerorganisasjon En tragisk ulykke hadde fått et uventet resultat: Én manns utholdenhet hadde inspirert en annen til å fullføre oppgaven. B. Borneman Tekst Barry Borneman, Wycliffe Australia Oversatt og redigert av Sigmund Evensen Den 29. april fikk de som var tilstede ved innvielsen av sherpa-nytestamentet i Nepal se resultatet av mange års utholdenhet. Det begynte med at to australske Wycliffe-utsendinger foretok begynnende språkundersøkelser i 1967. 47 år senere var arbeidet fullført av lokale sherpa-oversettere og et koreansk Wycliffe-team. I 1967 hadde ikke språket alfabet, det var ingen menigheter, og det var ingen kristne som en visste om. På den tiden, og i de fleste av de 47 årene som fulgte, var det ulovlig for innbyggerne i landet å følge Jesus. De som likevel våget å vise at de gjorde det, ble forfulgt og fengslet. Lidelsene var store. Wycliffe-utsendingene som opp igjennom årene var engasjert i prosjektet, opplevde sykdom, livstruende ulykker, depresjoner og åndelige angrep. I tillegg møtte de store praktiske utfordringer, visumrestriksjoner og borgerkrig, så en skjønner at det var lett å miste motet. For ti år siden skjedde det noe: En sherpa som var ufør på grunn av polio i barndommen, kom til tro på Jesus. Han ønsket å dele troen sin med folk i landsbyene omkring, men på grunn av uførheten var det umulig for han å ta seg fram på de stupbratte stiene. Han ba Gud om å vise seg hvordan han best kunne tjene ham. Mens han funderte på dette kom han til å tenke på Dag Wendel, en av de tidligere bibeloversetterne, som hadde kommet fra Norge. Dags pågangsmot og utholdenhet hadde gjort sterkt inntrykk. Åsa og Dag og de tre barna hadde kommet godt i gang i sherpa-prosjektet på 1980-tallet. Så skjedde det en ulykke: Dag var oppe på et hustak da det plutselig kom en vindkule på en ellers stille og solrik dag, og feide ham ned så han brakk ryggen. Han ble evakuert til Norge, og etter en tid med behandling og rehabilitering, skjedde det ingen hadde forventet: familien returnerte til Nepal. Denne gangen satt Dag i rullestol. Han gjenopptok arbeidet, men ikke så lenge etter ble han dessverre syk og døde av kreft. Minnet om Dag Wendels pågangsmot og hengivenhet inspirerte den unge sherpaen. Han kunne ikke ta seg fra landsby til landsby på grunn av handikapet, men han kunne hjelpe til med å oversette historiene om Jesus. Disse kunne så nå fram til alle landsbyene. Han sluttet seg til oversetterteamet som nå ble ledet av en koreansk Wycliffe-utsending, og han viste seg å være både dyktig og lærenem. På kort tid ble han en viktig medarbeider på teamet. En tragisk ulykke hadde fått et uventet resultat: Én manns utholdenhet hadde inspirert en annen til å fullføre oppgaven. Historier som dette illustrerer det som apostelen Paulus skriver om, at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp (Rom 5, 3-4). Dette håpet var tydelig å se i øynene til de kristne sherpaene der under de mektige Himalayafjellene denne festdagen i april. De hadde holdt ut, og nå var en ny tid begynt. De hadde fått Det nye testamentet på sitt eget språk, sherpa. l Foto:... Sherpa Sherpaene bor i det nordøstlige Nepal. De er kjent som fremragende fjellfolk og deltagere i klatreekspedisjoner i Himalaya. Fra Store norske leksikon Antall sherpaer: 168 800. Det bor også sherpaer i Kina og India. Fra Ethnologue.com Nepal Religion: Buddhisme og kristendom. Fra Ethnologue.com Antall: levende språk: 125 språk med minst en bok av Bibelen oversatt: 11 nytestamenter: 22 bibler oversatt: 15 språk uten oversettelse: 77 Nepal er blant de 20 landene som har størst behov for bibeloversettelse. Fra wycliffe.net 10 wycliffe:nytt 2.2014 wycliffe:nytt 2.2014 11
Wycliffe bistand Laxmi 20 år, taler for en stor forsamling om viktigheten av jenters skolegang. Laxmi 10 år, i landsbyskolen Laxmis historie FNs tusenårsmål sier mye om utdanning og om likestilling. Dette er kjerneelementer i prosjektene Wycliffe støtter i Pakistan. Laxmi er en av de første jentene i Parkari-prosjektet som har fullført skolen. Hun har møtt mye motgang, men har klart å holde hodet hevet, og blitt en enorm ressurs for sitt lokalsamfunn og sitt folk. Hun er nå en foregangskvinne og et forbilde for jenter og kvinner i parkari-folket. Her er hennes historie: Laxmi 14 år, på internat i byen Oversatt og revidert av Margrethe Lia Foto: PCDP Jeg heter Laxmi, og bor i en liten landsby midt i ørkenen sørøst i Pakistan. Jeg husker da jeg var liten og PCDP* startet en skole i landsbyen min. Før dette var det ingen som kunne lese og skrive her. Læreren måtte hentes fra en annen landsby. Folket var svært fornøyd med skolen, og sendte guttene sine dit. Men ingen sendte jenter på skolen, for de så ikke verdien av å gi jenter skolegang. Jeg var heldig, jeg hadde foreldre som trosset mostanden fra naboene og lot meg gå på skole. Jeg var den eneste jenta på hele skolen. Det var vanskelig, for i vår kultur kan ikke jenter prate eller leke fritt med gutter. Heldigvis var broren min også på samme skole, så han støttet meg. Både broren min og jeg fullførte grunnskolen ved landsbyskolen. Deretter fikk vi og elever fra andre landsbyskoler, muligheten til å fortsette skolegangen i byen. Vi bodde på PCDPs internat. Vi reiste sammen med klassekameratene våre. For de fleste av oss var dette første gang vi satte foten utenfor ørkenen, så alle var spente på hvordan det ville bli. Å gå på skole i byen med mange elever og store bygninger var nytt og spennende. Foreldrene mine var først skeptiske til å sende meg den lange veien, men jeg insisterte på at jeg ønsket å fortsette utdanningen, så tilslutt lot de meg dra. Det var ikke lett for dem, og de møtte mye motstand fra resten av landsbyen. Laxmi 19 år, på lærerskole. I byen var det forskjellige skoler for jenter og gutter, så jeg og en Parkari-jente fra en annen landsby gikk på én skole, broren min og de andre guttene på en annen. Jeg var uendelig takknemlig for å ha en venninne på skolen jeg gikk på. Vi følte oss veldig annerledes. Byjentene var selvsikre, moderne, og snakket flytende urdu - noe som er vårt tredjespråk. Vi forsøkte å bli kjent med dem, men det var vanskelig. Etter to år i byen, mens vi gikk i 8.klasse, fikk jeg vite at min kjære venninne måtte reise hjem. Foreldrene hadde bestemt at hun ikke fikk fortsette utdanningen sin. Det ble uutholdelig å dra på skolen uten henne, for jeg følte meg nå helt alene. Et halvt år prøvde jeg å fortsette, men det ble for vanskelig, så til slutt bestemte jeg meg for å reise hjem til landsbyen jeg også. I februar 2012, ett og et halvt år etter at jeg kom hjem, giftet jeg meg, og tradisjonen tro flyttet vi til landsbyen til foreldrene til mannen min. Siden jeg hadde gått på skole, ga PCDP meg nå videre opplæring, først som helsearbeider, deretter som lærer. I dag underviser jeg 16 kvinner, og er svært stolt over muligheten jeg har fått til å tjene lokalsamfunnet mitt. Når jeg tenker på andre Parkari-jenter og kvinner, føler jeg meg ofte hjelpeløs. De fleste kan verken lese eller skrive. De er ikke i stand til å lese prislapper eller skrive sitt eget navn. Det er ingen fremtid for dem. Jeg ønsker å oppmuntre foreldre til å sende jenter på skolen; jenters utdanning er ikke mulig uten foreldrenes støtte. Jenter har også rett til å få utdanning! Jeg er takknemlig for så mye; for PCDP, som valgte å starte en skole i landsbyen min, for foreldrene mine som sendte meg på skolen, og for mannen min som støtter meg hele veien. Siste nytt fra Laxmi er at hun mest sannsynlig kommer til å ta over ansvaret for undervisningen i den lokale landsbyskolen i løpet av 2014. Hun jobber videre for jenter og kvinners rett til utdanning. Jenter har også rett til å få utdanning. Laxmi Laxmi er et fiktivt navn *Parkari Community Development Programme, en av Wycliffes samarbeidsorganisasjoner i Pakistan. 12 wycliffe:nytt 2.2014 wycliffe:nytt 2.2014 13
Innhold ikke tilgjengelig på nett.
Returadresse: Wycliffe, postboks 6625 St. Olavs plass, 0129 Oslo Ønsker du ikke lenger å motta bladet, meld fra til Wycliffe-kontoret Wycliffe-helgen 2014 Styreformann Beate Lundevold Lørdag 21. juni møttes over 40 utsendinger, ansatte og medlemmer i lokalene der Wycliffe har kontorer, i Oslo. Utsendingenes presentasjoner var høydepunktet for mange. Her fikk en innblikk i utsendingenes hverdag og en fikk mulighet til å stå sammen med disse i bønn. Ekstra spen- nende var det å høre om innvielsen av Sherpa-nytestamentet, og introduksjon av ny utsending, Eyvind Olafsrud. Årsmøtet Wycliffes årsmelding ble godkjent og det ble valgt følgende nytt styre: Beate Lundevold, Helge Fjalsett, Jo Bertil Rydland Værnesbranden, Steinar Sødahl, Maria Elisabeth Moskvil, Lene Freitag, John Vidar Larring, Frid Drevvatne og Matthew Monger. Takk for en hyggelig dag! Standsommer Nok en sommer nærmer seg slutten. Også denne sommeren har Wycliffe vært aktive på ulike stevner og festivaler. Vi var tilstede på Hedmarktoppen, Vinyards sommerleir og Ungdom i Oppdrags GOfest. Det er alltid hyggelig å være ute og møte mennesker. Vi ser tilbake på mange fine samtaler og gode møter. Sigmund Evensen besøker 21. september kl. 14:30 og 17:00 Norkirken i Drammen 28. september kl. 11:00 Misjonskirken i Bærum 12. oktober kl. 11:00 Frikirken på Hånes i Kristiansand Vi gratulerer Gunnhild og Nate Bremer med barna Nora og Moses De to små ble adoptert i Etiopia i mars måned. Sjekk ut våre nye nettsider! www.wycliffe.no Kontakt Wycliffe-kontoret telefon 22 93 27 80 info@wycliffe.no / wycliffe.no