NEWFOUNDLAND ET SKJULT LITE DYKKEPARADIS Om bord på U-513 kan kapitanleutnant Rolf Ruggeberg skimte land i horisonten. Kalenderen sier august 1942 og den tyske ubåten U-513 patruljerer området rundt Belle Isle som hai etter passende bytte. Kalenderen går helt til 04.September 1942 før denne grå stålhaien skal få sitt bytte. U-513 har observert fartøyer komme ut fra conception bay og sulten på tonnasje manøvrerer kp.lt Ruggeberg ubåten inn i den grunne bukta. Her legger de seg på bunn på 24meters dyp for å vente på grålysningen for angrep. Om morgenen 05.september går U-513 opp til periskopdybde og får umiddelbart lasteskipene «Lord Strathcona» og «Saganaga» i periskopet. Ubåten er klargjort for angrep og det går ikke lenge før torpedoene freser gjennom vannet. De to malmbåtene er sjanseløse og tar med seg 29 sjeler i dypet. U-513 kommer seg helskinnet fra angrepet og seiler ut av conception bay i overflatestilling. Inspirert av U-513 sin suksess seiler kpt.ltn Saganaga går i luften etter torpedotreffer. Friedrich Wissmann U-518 inn i conception bay 2 måneder etter det første U-518 i overflaten angrepet. På Bell Island er de nå bedre forberedt og kysten patruljeres og er blitt forfestet med kanonstillinger. U-518 går til angrep i overflatestilling og fyrer en torpedo mot skipet «Anna T» hvor torpedoen bommer på målet og eksploderer i en kai i stedet. Med forsvaret i beredskap beslutter U-518 å handle raskt og fyrer torpedoer mot «Rose Castle» som går til bunns med 28 mann. U-518 er sulten på tonnasje og manøvrerer kort etter ubåten inn for angrep på det franske skipet «Plm 27» som går raskt til bunns med 12 sjeler. U-518 flykter i overflatestilling ut bukta til tross for at det er destroyere og påatruljebåter som bevokter sundet. Etter U- 513 og U-518 sine herjinger ligger det nå 4 bulkbåter på bunnen av bukta. Disse tragiske hendelsene høsten 1942 skulle vi få en føling med 60 år etterpå.
Propellen på PLM27 ruver godt sammenlignet med den dykker. På de andre vrakene var propellen sprengt bort. Vi sitter på Sola flyplass og har omsider fått sjekket inn bagasjen. Flyruta er grei, vi skal fly via London direkte til Newfoundland. Her blir vi hentet på flyplassen av «pa» som er bestefaren til de som driver senteret. Klima og natur er noenlunde det samme som i Norge, men «lodgen» vi skal bo på viser seg å ha den høyeste standard. Alle rom er oppkallt etter lokale vrak og har eget bad. Som de fleste steder så er dobbelsett et fremmedord, men senteret klarer å skru sammen noen digre amerikaballonger. Innehaverne av resorten viser seg å være meget trivelige, men vi har enda bedre opplevelser i vente skal det vise seg. Målet er å dykke vrak, hvaler og isfjell. Første vraket som skal besøkes er «plm 27». Skipet ble bygget i Middlesbrough i 1922 og het først «plm 22». I 1940 ble skipet overtatt av det britiske ministeriet for krigstransport. Skipet er over 100meter langt og lå til ankers i påvente av last fra malmgruvene på Belle Island da torpedoen traff. «Plm 27» Baugen på Plm27 var et vakkert skue. Legg merke til babord anker som fremdeles er ute.
På babord side akter levner ikke vraket tvil om hvor torpedoen traff. er det grunneste vraket av de fire skipene og det er med spenning vi tar på oss dykkeutstyret og bykser uti. Til tross for at det er sommer er temperaturen på beskjedne 4 grader i vannet så vi er glad vi tok med skikkelig vams. I overflaten kan vi skimte vraket under oss, det er ikke mer enn 15 meter ned til skipet. Ettersom det er første dykket på turen er spenningen stor. Bill som båtføreren heter anbefaler oss å svømme bak på hekken og fotografere propellen så vel nede på vraket setter vi kursen dit. Det er en del vraktåke som man kan se på bildene, men sikten er grei. Overbygget akter er delvis rasert og vi kan se ammunisjon afterdive supper. Her er det kun brukt de beste råvarer og ikke noe toropulver. Vinden har tatt seg kraftig opp så det blir med det ene dykket denne dagen. I Newfoundland møter labradorstrømmen Golfstrømmen så været kan være lunefullt og man må påregne litt skifte av dykkeplaner underveis. Dagen etter ble det sightseeing i St.Johns da en franskmann som påstod han var venn av Jaques Cousteu og biologiekspert hadde tatt feil balje og utstyret vårt var borte vekk. Hvordan komme dit: Det går direktefly fra London til St.Johns i sommerhalvåret. Dykkesenteret henter gjestene på flyplassen. Beste sesongene skal være på våren da man har både god sikt og større sjanse for å få dykket isfjell. ligge i en kasse. Hekken er kledd med anemoner og fisken er mye mer nysgjerrig her enn hjemme. På veien svømmer vi over maskinrommet hvor babord side har en revne som går helt ned til kjølen. Det er ingen tvil om hvor torpedoen traff denne tragiske dagen. Propellen ligger på nærmere 30meter og roret er stort som en hytte på Hafjell. Dimensjonene er overveldende. Ferden går videre forover mot maskinrommet, her er det ikke trygt å svømme inn så vi fortsetter over lasterommene hvor vinsjer og lastebommer står på dekket. Fremme på baugen svømmer vi inn under bakken hvor fortøyningstrosser fremdeles ligger. Vraket er stort og baugen bruker vi en del bunntid på å fotografere. Det er interressant med smådetaljene. Vi kan se babord ankerkjetting gå ned på bunnen og bortover til ankeret. Skipet var ankret opp når det smalt. Bunntid på slike vrak blir altfor kort og vi må sette kursen akterover igjen mot lina hvor vi begynner oppstigningen. Vi skal nå skifte bekjentskap med et av mange positive sider med Newfoundland som dykkedestinasjon. Båtfører Bill er pensjonert marineoffiser og kjent for sine PLM27 laster jernmalm
Kanonen på hekken på Saganaga er højdaren på dette vraket som er litt mer medtatt enn Plm27. Vrakene i bukta skades av og til av Isfjell. Den dagen det nesten gikk til helvete. Vi er kjørt ned til dykkebåten igjen etter en fremragende frokost på lodgen. Bill tar i mot oss og sier at i dag skal vi dykke to vrak. Det er kjent teknikk på dykkeresorter å spare indrefileten til slutten. I dag skal vi dykke SS Saganaga og ikke minst spise elgsuppe a`la Bill. Vi bykser uti med altfor store flasker på ryggen og setter kursen ned og svinger mot hekken. Her er strukturen ganske hel og det ruver en kanon som vi skal fotografere. Litt av overbygget står fremdeles og etter å ha ventet i en evighet på at dykkere, fotografer og modeller skal pelle seg vekk får man endelig litt tid til å fotografere hekken med kanonen. Ca 30m aktenfor hekken ligger restene av torpedoen som senket skipet. Ferden går forover igjen, som fotograf er baug og hekk alltid interressante. På veien kommer vi over en kahytt som skal behørig fotograferes innvendig er planen. Kamera stappes inn først og tar tydeligvis et bile (nede tv) på ferden inn da det dunker borti vegger og dørkarmer. Det er nå man blir glad for at man har en god buddy. Jeg kan kjenne noen prikker meg i armen og deretter peker på kameradomen som er iferd med å bli fyllt av vann. Dykket avbrytes umiddelbart og ferden oppover går rimelig fort med øyne på kameradomen. Det viser seg i båten igjen at den holdt tett, men tydeligvis har åpnet seg en glipe når den har truffet dørkarmen. SS Saganaga blir således ikke dykket i sin helhet og dagens andre dykk går til Plm 27 igjen uten kamera. Bilde tatt av seg selv når kamera dunker borti dørkarmen...
Via har dykket to vrak i Conception bay og har to igjen. Det er en fordel å legge opp en dykkefri dag for sightseeing og avgassing. Newfoundland ligner mye på Norge med tanke på klima og fauna. Dykkesenteret ligger litt ute i allfarvei så det er en fordel å enten leie en bil eller planlegge litt taxi inn i budsjettet. Dykkesenteret er derimot meget serviceinnstillte og kjører oss inn til St.Johns som er hovedstaden. Her besøker vi først et gammelt fort som bevoktet innseilingen før vi går på et geologisk museum og ser på stein. Ferden går videre til St.Johns hvor det er gode restauranter og en spesiell pils utmerker seg og kan anbefales. Iceberg brygges med smeltet isfjell. De drar faktisk ut og skyter av is på isfjellet som de tar inn til bryggeriet for å brygge denne pilsen. Lodgen til dykkesenteret er luksuriøs i forhold til andre. Hvert rom har eget bad og det er et stort fint innredet oppholdsrom hvor man kan grille på kveldene. Dykkesenteret har Nitrox, men ikke trimix og drives av dattera til de som startet det opp. I tillegg til båtføreren Bill så har de sjåføren som gikk under navnet Pa, han var bestefar til de som drev senteret og en meget hyggelig mann som ofte stoppet på butikkene på vei fra dykkene. Unntaket er når han har fått seg en date, da er det ikke tid for stopping på butikker. Når man reiser til Newfoundland må man tenke norsk vinter selv om det er sent på våren. Temperaturen i vannet er ganske lav (noe som er naturlig når det flyter isfjell rundtomkring), men dykkesenteret har godt med nødvendige varer så vifikk kjøpt undertøy fra Fourth element for å takle temperaturene. Matvarer er meget billig i Kanada og spesiellt kjøttet som er meget mørt og koster en brøkdel av hva en Hvordan kan de skyte med kanon når det er evig tåke? biff fra en gammel seig melkeku koster i Norge.
Inne i overbygget finner vi bad med badekar, vasker og andre detaljer Men man reiser ikke til Newfoundland for å spise biff og se på rustne kanoner i overflaten. Det er to vrak igjen og som alle andre dykkesentere sparer de det beste til slutt. Vi er på dykkebåten igjen og på vei ut til vraket av SS Lord Stratcona som var en orecarrier på 7335 tonn. Skipet var Kanadisk og Marconiradieoen, mer trepanelet som enda henger på skottene. bygget i 1915 og før krigens utbrudd leverte skipet mye jernmalm til Tyskerne. Det kan godt hende at ubåten som senket skipet er bygget med stål fra Belle Island fraktet med Lord Stratcona. Vraket er godt bevart og hele overbygget er intakt. Vi synker ned langs bunnlina og lander på styrhustaket. Nå begynner vrakfeberen å stige da alt er i god stand. Her kan vi penetrere vraket, noe vi også gjør i jakten på Marconi radiorommet. Dette er samme radioen som er kjent fra Titanic. Dette er vrakdykking el excellente. Vi svømmer inn svalegangene på sidene og inn i rommene. Her er det rester etter border og i ene rommet ser vi vasker, badekar og røropplegg. Det er som Frankenwald, bare flere hakk bedre. Vi svømmer inn i etasjen over badene i den tro på at vi har misforstått ruta Bill ga oss. Her er det border og vi svømmer inn i neste rom hvor vi kan skimte Marconiradioen som henger på skottet borte i hjørnet. Det er ytterst få dykkesteder som kan skimte med slike detaljer på vrakene, det fleste tar folk og river med seg og legger hjemme i garasjen så dette er en vrakdykkeopplevelse som er meget sjelden. Man glemmer fort både bunntid og plan og vi må stramme oss opp litt og benytte resten av tiden til eksteriøret på skipet. Det skal være en vakker kanon på hekken og vi setter kursen fra styrhuset, ned på dekk og akterover.
Vraket er kledd i anemoner Idet vi kommer ut på dekk kan vi se anemoner og fisk over allt på vraket. Det er litt over 30m på dekk og 40m på havbunnen, Klokka tikker altfor fort og vi innser at vi aldri kommer til å rekke bak til kanonen og opp igjen uten en anseelig mengde dekompresjon. Det er 4 grader i vannet så det frister lite å ligge på deko en halvtime. Vi tar noen runder i anemonene og fotograferer og ser på tredekk som fremdeles er til stede over lasterommene før vi setter nesa tilbake til styrhuset. På veien kan vi se en ulke som ser nysgjerrig på oss. Fiskene er ganske heldige da de slipper å tenke på dekompresjon og kan nyte vraket i dagevis. Her svømmer vi litt inn i strukturene igjen før vi setter kursen opp lina hvor litt dekompresjon venter. Lord Stratcona har ikke skuffet oss og vi har en mistanke om at vrakdelen av turen bare skal bli bedre. Det er normalt 2 dykk til dagen så andre dykket går tilbake til vraket av PLM27 noe som er fornuftig da det er et mye grunnere dykk. Vrakene er digre så man må regne med å planlegge turen slik at man har tid til flere dykk på de dypere vrakene.
SS Rosecastle er det dypeste av de 4 vrakene og dermed også det mest intakte. Rosecastle var søsterskipet til Stratcona og er på 7546 tonn og en totallengde på nesten 150m. Bare vrakets størrelse gjør at man kan ha uendelig mange dykk på vraket uten at man blir ferdig med det. På vei ned viser bottomtimeren 3 grader i vannet og når man får øyekontakt med vraket ser man med en gang at dette er enda bedre bevart enn Lord Stratcona. Man kunne nesten trodd det ble senket på 80 tallet en gang. Styrhuset står intakt og på toppen er det et eget rom, marconirommet. Her må man presse seg forsiktig inn for ikke å smuldre opp fotosikten, men belønningen er stor. Her henger treverket på skottene og på dekkene kan man se dekksplanken ligge intakt. Det er det ultimate innen krigsvrak og er mer et museum enn et vrak. Her må tiden brukes smart så man må minimum ha to dykk på dette vraket. Et til baugen og et på hekken. Vi velger hekken på dette vraket og svømmer akterover forbi lasterommene. Her ligger lukene oppå rommene og all rigging og bommer er så intakt at man skulle trodd de nylig hadde sluttet å laste båten. Opplevelsen for en ihuga vrakdykker er ubeskrivelig. Akterut er poopdekket helt intakt med en anemonekledd kanon som peker oppover. Denne var til liten nytte når ubåten fyrte av sin dødelige torpedo. Vi bruker resterende bunntid på å fotografere, men vraket er så flott at man til slutt glemmer å ta bilder og heller nyter inntrykkene. Normalt er det motsatt når vi dykker vrak. På vei forover svinger vi nedi ene lasterommet, her er det 40m og en sprekk inn i maskinrommet hvor maskintelegrafen fremdeles er tilstede. Åpningen er trang og det er elendig sikt inne i maskinrommet. I tillegg til en god dybderus så gjør dette at vi velger bort å lete etter telegrafen og heller tar en siste titt på marconirommet hvor til og med ovnene står. Det er med et meget stort glis at vi bryter overflaten. Hånda er kald etter at mansjett ble forsøkt reparert med tape...
Det dykkes også naturdykk innimellom rusten. Bill tar båten over til et sted på østsiden av Belle Island hvor de som er interressert i naturdykk kan tilfredstille lystene sine. Det er vel helst naturen over vann som er det mest imponerende med sine klipper og grotter. Det er også en grotte som går under vann og et stykke inn i fjellet. Ved dårlig vær kjøres det bilturer til en bygd med det klingende navnet Dildo hvor I dildo harbour kan man spise elgburger og dykke hvalbein man kan dykke på skjeletter etter hvalslaktingen. Å dykke med hvaler er nok den ultimate opplevelsen. Vi var så heldige å treffe Knølhval på kloss hold og fikk badet i hvalbæsj. Det enesete vi var ca ei uke for sen til var å dykke med isfjell. Noen dansker som reiste da gruppa vår ankom kunne fortelle om en meget spesiell opplevelse så vi har alle enda en grunn til å dra tilbake til Newfoundland igjen.dykkesenteret vi brukte heter oceanquest adventures og kan sterkt anbefales. Det er den mest imøtekommende og hyggeligste betjeningen på en diveresort undertegnede noen gang har møtt. Et tips om man skal dra til Nøffenland er å booke fly og dykketuren selv. Vi brukte scubatravel som egentlig kun er en fordyrende affære. På returen hadde vi ikke engang fly videre fra London og de drev og maste på dykkesenteret etter penger mens vi var der. En ting er sikkert, undertegnede skal ihvertfall reise til Nøffenland igjen. Nb. Det er en egen artikkel om hvaldykkinga på dekostoppet, denne finner man under artikkellister i menyen.