Kirkeblad for Øyer og Tretten Nr. 8 Desember 2009 62. årgang
Redaktørens hjørne Kirkeblad for Øyer og Tretten Utgiver: Øyer og Tretten kirkelige råd Redaksjon: Ole Johs. Gillebo Tlf. 976 62 560, Knut Mellemberg Tlf. 958 62 255 Kasserer: Jørn Haug Ekspedisjon og trykk: Dale-Gudbrands Trykkeri AS Gaver til bladet kan gis på bankkonto 2002 63 15086 Leder for Øyer og Tretten kirkelige råd: Geir Korslund Tlf: 61 27 84 67 Øyer kirkekontor: Adresse: Øyer kirkekontor, Tingbergv. 15, 2636 Øyer. Telefon: 61 26 82 20 Telefax: 61 26 82 25 E-post: berit.sundli@kirkekontoret.no Kontortid: Mandag fredag kl. 09.00 12.00. Sogneprest Øyvind Sagedal: Kontor: 61 26 82 21 Mobil: 95 02 38 48 E-post: oyvind.sagedal@kirkekontoret.no Kirkeverge Berit Sundli (vikar): Kontor: 61 26 82 24 Mobil: 97 60 10 55 E-post: berit.sundli@kirkekontoret.no Kantor Kari Irene Lien: Kontor: 61 26 82 22 Mobil: 92 82 05 34 E-post: kari.irene.lien@kirkekontoret.no Kirketjener (Øyer/Tretten) Morten Brendløkken: Mobil: 97 53 31 45 E-post: morten@brendlokken.no Kirkene: Øyer: Ingen telefon Tretten: Ingen telefon Hjemmesider på Internett: www.kirken.oyer.no Hjemmesidene blir kontinuerlig oppdatert med hensyn til aktiviteter i menighetene. Neste ordinære nummer kommer ca. 1. februar 2010. Frist for innlevering av stoff er 18. Januar 2010. Det er fint om stoff som sendes inn kan sendes på e-post til: klokkeklang@gmail.com eller på en diskett. Men selvsagt kan også maskin- eller håndskrevne manus leveres. KIRKENS SOS Tlf. 815 33 300 - DØGNÅPENT Kjære lesere! Vi presenterer her årets julenummer av Klokkeklang, og vi håper at flest mulig vil finne noe som interesserer. Alle de kirkelige høytider er spesielle, hver på sin måte. Likevel føler jeg at jula er den spesielle nr. 1, og den er samlende. Uansett ståsted vil en gjøre jula til en stor fest, til glede for store og små. Slik også i år, og når dette skrives er forberedelsene i full gang og i hvertfall den store kjøpefesten. I denne førjulstida går også tankene til de som ikke har det så greitt, og Frelsesarmeen gjør i år, som i alle andre år, med sine julegryter, en kjempeinnsats for å hjelpe de som ikke har så mye å forberede en jul med. I løpet av juledagene legger vi også et år bak oss, og det er også tid for refleksjon. Innen det kirkelige liv har det meste stort sett vært ved det gjengse. Øyer menighet er blant de menigheter som har vært prøvemenighet for ny liturgi, og jeg viser til omtale i dette nummer. Jeg håper at Øyer og Tretten kirkelige råd legger til rette for at flest mulig kan komme med synspunkter, og ikke minst, at de som har synspunkter kommer med de i de rette fora. Det skuffer meg ikke rent lite at svært mange ikke vil eller tør å komme med synspunkter i det offentlige rom. Klokkeklang er et av de offentlige rom, og jeg skulle ønske at flere turde å komme med synspunkter. Det mangler i hvertfall ikke på synspunkter blant de jeg snakker med. Dette gjelder den nye liturgien så vel som andre ting som irriterer, f.eks. at det til tider det er vanskelig å høre hva som blir sagt i kirken. Min mening vedrørende den nye liturgien er klar, stopp med en gang. Som jeg tidligere har gitt uttrykk for er det rom for det meste innenfor den liturgien vi har, jfr. Klokkeklang nr. 4/2009, s. 28. Jula er for de fleste av oss forbundet med tradisjon. La vi ta vare på tradisjoner og gi de videre til de som kommer etter oss. Vi som steller med Klokkeklang ønsker alle våre lesere, i bygd og by, innen landets grenser og i utlandet Gledelig Jul! Prestenes beredskapstelefon tlf: 954 37 613 Hverdager fra kl. 17.00 til kl. 08.00 neste dag. Fredager fra kl. 17.00 til kl. 08.00 påfølgende mandag. 2
7 1947-2007 Juleevangeliet (Lukas 2; 1-20) I dei dagane lét keisar Augustus lysa ut at det skulle takast manntal over heile verda. Dette var fyrste gongen dei tok manntal, og det hende medan Kvirinius var landshøvding i Syria. Då fór alle heim, kvar til sin by, og skulle skriva seg i manntalet. Josef òg fór frå byen Nasaret i Galilea og opp til Judea, til Davidsbyen, som heiter Betlehem, for han høyrde til Davids hus og ætt, og skulle skriva seg der. Maria, festarmøya hans, var med han. Ho venta då barn. Og medan dei var der, kom tida då ho skulle føda, og ho fekk son sin, den fyrstefødde; ho sveipte han og la han i ei krubbe, for det var ikkje rom åt dei i herberget. Det var nokre gjætarar der i grannelaget, som låg ute og vakta sauene sine om natta. Best det var, stod ein engel frå Herren framfor dei, og Herrens herlegdom lyste kringom dei. Då vart dei fælande redde. Men engelen sa til dei: «Ver ikkje redde! Eg kjem med bod til dykk om ei stor glede som skal timast alt folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by; han er Kristus, Herren. Og det skal de ha til teikn: De skal finna eit barn som er sveipt og ligg i ei krubbe.» Brått var det ein stor himmelhær saman med engelen; dei lova Gud og kvad: «Ære vere Gud i det høgste, og fred på jorda blant menneske som Gud har hugnad i!» Då englane hadde fare frå dei og attende til himmelen, sa gjætarane til kvarandre: «Lat oss gå inn til Betlehem og sjå dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Så skunda dei seg dit og fann Maria og Josef og det vesle barnet som låg i krubba. Då dei fekk sjå det, fortalde dei alt som hadde vorte sagt dei om dette barnet. Alle som høyrde på, undra seg over det gjætarane fortalde. Men Maria gøymde alt dette i hjarta sitt og grunda på det. Og gjætarane vende attende, medan dei lova og prisa Gud for det dei hadde høyrt og sett; alt var så som det hadde vorte sagt dei. 43
Tidens salme «Jeg er så glad hver julekveld» Av Kari Irene Lien Kantor Jeg er så glad hver julekveld for da ble Jesus født; Da lyste stjernen som en sol, og engler sang så søtt. Dette er eit enkelt og vakkert vers for julekvelden og jula. Klokkeklang-redaktøren utfordra meg til å finne ei salme/sang som betydde noko i barndommen, og da er det vanskeleg å koma utanom denne. Den er å finne i Norsk Salmebok på nr. 60. Det var som den var litt spesielt min julesang når vi gjekk rundt juletreet heime, kanskje fordi eg var minst, og julekvelden var heilt spesiell, heilt ulik alle andre kveldar i året. Det som vart formidla heime var glede og høgtid. Det med høgtid set ein spesielt pris på å ha fått del i, og undringa. Som barn å vera med ut i mørke vinterkvelden for å høyre kyrkjeklokkene ringje inn jula. Da måtte ein vera stille, for å høyre. Dette var før det vart vanleg med gudsteneste jul-eftan. Og eigentleg synes eg det var fint, å gå ut i vinterkvelden å høyre jula bli ringt inn. Slik var det. Og så var vi spente på julegavene da også. Gudstenestene høyrde juledagane til. Vi gjekk til kyrkja 2. Juledag, da var det høgtidsgudsteneste i Lesjaskog kyrkje. Teksta er skreven av Marie Wexelsen (1832-1911) i 1859. Marie var dotter av eit gardbrukarpar frå Toten. Ho var evnerik, ho hadde eit stort sosialt engasjement spesielt barns kår og ho var oppteken av kvinnenes tilhøve. Ho ga ut fleire bøker. Da ho vart gravlagt i Trondheim gjekk ein flokk ungar etter båra og song Jeg er så glad hver julekveld. Melodien er av Peder Knutsen (1819-1863), han var husmannsson frå Vågå. Han studerte musikk i Christiania, han spela mellom anna fiolin under leiing av Ole Bull. Han var både komponist og arrangør. I 1859 kom han til Ålesund som organist, den første i rekkja, og det var første julekvelden der han skreiv melodien til Jeg er så glad hver julekveld. Kanskje er det ein julekveld som skil seg frå dei andre. På eine nabogarden budde Josef. Han budde åleine, hadde 11-12 hestar og ein hund. Eg brukte å gå dit stundom, og så var det like før jul eit år eg tenkte at Josef skulle hatt julegave han og. Det måtte væra trist å væra åleine å ikkje få ei einaste julegåve. Kanskje var eg 5-6 år den gongen. Det vart kjøpt ein stor marsipangris som vart pakka fint inn med gavelapp. I skymminga juleftan gjekk eg gjekk for å levere pakka. Eg kan hugse kor spent eg var da eg gjekk den vesle vegstubben mellom gardane. Josef var ikkje inne, og eg turte ikkje gå forbi hunden og inn i fjøset. Difor la eg pakka på trappa og gjekk heim att, sikkert skuffa fordi eg ikkje fekk overlevere pakka direkte. Men julekvelden kom og vi åt julemiddagen og skulle til å gå rundt juletreet, da banka det på døra. Det var Josef som kom for å takke for julegava. Han vart med oss og gjekk rundt juletreet, og feira resten av julekvelden heime hjå oss. Dette er eit godt julekveldsminne, blant mange andre. 4
5
Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom Av Øyvind Sagedal Sokneprest Julen og julens salmer rører alltid så sterkt. Det er forunderlig hvordan dette gjentar seg år etter år. Gleden og forventningen blander seg med vemod og sorg. For det er noe med at vi står så følelsesmessig nakne foran barnet i krybben. Vi speiler oss selv i dette barnet. Men vi aner samtidig så mange andre menneskers trekk: De ensomme og syke, mennesker som lever sine liv på gater og under broer, de som sulter og andre som trakasseres og dør i krig. Men samtidig kjenner vi varmen og gleden som barnet utstråler. Alt som kommer til oss mennesker som en mulighet, som kjærlighet og håp. Mye av dette har Erik Hillestad fanget opp i en salmetekst. Den ble kjent da Sondre Bratland for noen år siden sang den inn i Fødselskirken i Betlehem på en palestinsk folketone. Et palestinsk guttekor deltar også på denne rørende cd`en, og teksten lyder som følger: Joli kjem når blomar gror opp frå krigens brende jord. Joli kjem som mogen frukt når me jagar hat på flukt. Joli kjem som tre or frø når me deler vatn og brød. Då i fredens kvite natt høyrer hyrding songen att. Joli kjem når blomar gror opp frå krigens brende jord. Joli kjem med mogen frukt når me jagar hat på flukt. Joli gjer ein ørken grøn når me byter hemn med bøn. Då, når kjærleikstankar kjem syng dei over Betlehem. Joli kjem når blomar gror opp frå krigens brende jord. Joli kjem som mogen frukt når me jagar hat på flukt. Joli kjem som busk frå grus når me deler land og hus. Når me tek ein bror i famn lovsyng englar Jesu namn. Det er ikke underlig at kirkene våre fylles julekvelden. For et mer umiddelbart og rørende budskap enn Gud, som blir født inn i denne verden som et barn, er det vanskelig å forestille seg. Men det er ikke bare rørende. Det er et godt budskap, fylt av kjærlighet og håp. Selv om vi samtidig kan føle at dette Gudsbildet er skjørt og barnet sårbart. Denne spenningen må vi leve i. Men i jula kan det skje at vi blir så fylt av barnet at vi føler vi bli båret gjennom livet og rett inn i evigheten. I den grad det skjer fylles vi også av ønsket om å beskytte barnet i krybben og alle andre barn. Og så kan vi feire en velsignet jul og glede oss over alt godt og vakkert som preger høytiden, fylt som den er av mange vakre tradisjoner. Men i Fødselskirken i Betlehem skal troende fra mange land og kirkesamfunn samle seg, så sant de kommer gjennom det militære sjekkpunktet i muren. Så stiger de ned i fødselsgrotten, og julenatt synger de sammen på mange tungemål: «Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare! Å, kom nå med lovsang til Betlehem! Kom for å se ham, kongen i en krybbe! Kom tilbe ham, Guds under! Kom tilbe ham, Guds under! Kom tilbe ham, Guds under: Vår Herre Krist». 6
Biskopens julehilsen til menighetene Av Solveig Fiske Biskop Lyset som ikke kan overvinnes. Apostelen Johannes skriver i sitt første kapittel: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. «Julen er min favoritthøytid» sa forfatteren Levi Henriksen i et intervju på radio nylig. Det er ikke fordi alt er så lyst og lett i julen, at han liker den, men fordi livet er så tydelig da. Det som er godt blir ekstra godt, og det som er vondt blir også tydeligere, sa han. For mange er akkurat det grunnen til at de gruer seg til jul. Men kanskje kan denne tydeligheten hjelpe oss til å se hverandre bedre, se sannheten bedre. Gi et klarhetens lys over livet. Når lyset blir sterkt, så ser vi også skyggesidene i livet sterkere. Livet blir mer ekte. Det hadde vært fint om vi ikke lot oss blende av julen, men i stedet så det sannhetens lys som den bringer til oss: Hvor godt og underfullt det gode er. Hvor sårt det såre er, og hvor lindrende det er, når det vonde blir delt. Det var mye mørke som omgav Jesu fødsel. Et folk som var okkupert av en fremmed hersker, ei ung mor som ennå ikke var gift, ei lang reise like før fødselen, og natt over stallen der barnet ble født. Men fødselsfortellingen skinner likevel for oss som en dyrebar skatt. Et bilde som mennesker fester sitt håp og sin tro til. Det barneansiktet som lyste mot Maria og Josef, ble et tegn på at Guds lys er kommet nær oss. Mørket kan ikke overvinne Kristi lys. Hans kjærlige lys holder oss fast i sannhet og håp. Hvem skal vi gå til Herre vi som famler i mørket, gi oss ditt lys la det skinne klart. Herre, miskunne deg. Foto: Atelier Klingwall Slik skriver Svein Ellingsen og gir ord til en tro som famler og tviler, men holder fast i at mørket ikke har overvunnet lyset. Fremdeles skinner dette lyset i mørket. Barnet født i Betlehem er dette lyset! Vi aner noe om dette barnet. Aner og gjenkjenner noe som gjør at vi retter ryggen og lar oss berøre av dette barnet som er Gud. Jesusbarnet som selv måtte flykte, utfordrer til å være medmennesker i det nære og verdensvide perspektiv. Til å tenne håpets flamme! Til å tro og formidle det som evangelisten Johannes skriver: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Velsignet julehøytid! 7
Nye prester i prostiet Dette året har det blitt flere nye prester i prostiet. I og med at systemet er slik at prestene har prostiet som tjenesteområde, betyr dette at noen av disse sikkert vil komme til å tjenestegjøre både i Tretten og Øyer. Derfor kommer det her en presentasjon så langt jeg har klart å få fram informasjon. Red. Den nye presten i Sør-Fron, Magnar frå Fjordane Av Kjartan Ruset Sokneprest i Nord-Fron I Sør-Fron har det vori presteskifte i haust. Knut Kvidaland har hatt permisjon dei to siste åra, og Berit Basmo Kvidaland har vori vikar for mannen sin. Berit Kvidaland var prostiprest. Ho har nå teki til i den nye stillinga si som sokneprest i Tranby menighet i Lier. Magnar Elde er tilsett som ny sokneprest i Sør-Fron, og tok til der i Kyrkjeblad for Nord-Fron, haustnummeret, har sokneprest/seniorprest Kjartan Ruset i Nord-Fron ein presentasjon av nypresten i Sør-Fron. Med samtykke både frå Ruset og nypresten gjev vi her att presentasjonen. Slik ordninga er har prestane heile prostiet som tenesteområde, så det kan godt hende at vi får sjå og høyre nypresten i Sør-Fron her i Øyer og Tretten. Frå Kolbein Sterke sine dagar har det visst vore tradisjon med åndsarbeidarar frå Fjordane i Fron. Stryningen Rasmus Stauri har sett spor etter seg, og likeeins oppstryningen Elias Fosnes, sokneprest i Sør-Fron på 30-talet. (Ein viss sokneprest i Nord- Fron vaks opp i Stryn, og reknar og sokneprest Skaare som stryning, rett nok fødd og oppvaksen i Skjåk; men far hans, og namnet, er frå Oppstryn). Sistemann ut er Sør-Frons nytilsette sokneprest, Magnar Elde frå Ytre Nordfjord, nærare bestemt Måløy. Han er på plass på Hundorp, etter 21 år som sokneprest på Balke, Toten. I sin oppvekst i fiskerimiljøet hadde Magnar sin fulle hyre, saman med familien, å ta imot fangstane frå sildeflåten, i fars fiskemottak. Men alt i barndomen fekk han kall til menneskefiske. Hans lidenskap er å forkynne evangeliet, å gje folket Guds Ord. Han svingar ikkje klubba som Kolbein Sterke, men Magnar Elde gleder seg til å forkynne Guds Ord isør-fron. Foto: Bjørn Sletten, Dølen. derimot er han ein glad og ivrig meister med Ordets sverd. Det er slik vi hugsar han frå hans tid som sokneprest i Dovre (1982-88). Kyrkjebladet slær på tråden og bed Magnar fortelje litt om seg sjølv. Eg hadde ein god oppvekst i Måløy. Vi var glad i kyrkja, og sundagen var ein viktig dag, då vi gjekk til kyrkje. Konfirmantpresten betydde mykje for meg. Han var islending og heitte Torstein Torsteinson. Presten Kolbjørn Aske var og ein viktig person i ungdomstida. Men tanken om å bli prest hadde eg heilt frå 9-års-alderen, då eg gjekk i sundagsskulen. Endå meir bevisst som kristen vart eg i 12-års-alderen, og likeeins då mor gjekk bort 6 år seinare. Elles har nordfjordingen Matias Orheim vore eit ideal for meg, med sin glade kristendom. Vegen til embetseksamen syntest lang, difor tok eg lærareksamen fyrst. Det var på Hamar. 8
Nye prester i prostiet Men hugen til å formidle evangeliet måtte vere sterk hos Magnar Elde. På Hamar byrja han å verke som evangelist. Det var noko som brann i han. Målgruppa var dei narkomane. Magnar gjekk på gata og vitna og forkynte, samstundes som han hadde fleire lærar-vikariat. I denne tida traff han si kjære Kristin, songarinna og sangpedagogen. Dei gifte seg i 1974. Vegen vidare gjekk til Teologisk Fakultet i Oslo. Der byrja Magnar i 1975, og allereide i 1979 tok han embetseksamen. Det var imponerande, Magnar, med eit studium som mange brukar både 7 og 8 år på! Ja, eg var ein ivrig student. Eg var den fyrste på lesesalen om morgonen, og den siste som gjekk om kvelden. Eg hadde stor glede av studiet. Det var ein stor dag i 1980, minnest Magnar, då han vart vigd til prest av biskop Thor With, i si barndoms kyrkje i Måløy. Etter eit kortare vikariat i Kvam i Hardanger, fekk han si fyrste presteteneste i Laksevåg, Bergen. Der kom den fyrstefødde til verda, Øystein. I 1982 flytte Kristin og Magnar til Dovre som prestefolk. Øystein fekk to brør der: Sveinung og Halvor. Øystein har tenkt seg i fars fotspor. Han studerer teologi ved Menighetsfakultetet. Sveinung studerer i Trondheim, og Halvor arbeider med bygningsfag på Toten. Du har ein ting felles med ditt ideal Matias Orheim, Magnar: du spelar fele! Det stemmer. Fela er stadig i bruk, i ymse samanhengar. Stundom akkompagnerer eg Kristin. Det hender og at brura ber presten spele ein brurmarsj! Kva synest du er det viktigaste for deg som prest? Det er å forkynne evangeliet, å gje folk alt Guds Ord. Det er utan tvil mitt kall som prest. Ein fjording frå dei indre bygder forstår at det er noko med kyst-miljøet: folk har lettare for å prate der ute. Magnar Elde er eit prov på det han pratar mykje og gjerne. Sør-Fron har utan tvil fått ein folkeleg og glad prest! Vikar for sokneprest Floberg i Vestre Gausdal Av Terje Dannemark Menighetssekretær i Gausdal Som stedfortreder for Steinar Floberg som har dratt til Etiopia for to år kan vi presentere Roger Marchen, opprinnelig fra Mo i Rana. Roger er 33 år og er gift med Gunhild, som skal være vikar for Ragnhild Floberg i Vingrom. Gunhild og Roger blir boende i huset til Flobergs sammen med sine to døtre. Han har den siste tiden jobbet i Vestby som vikarprest/kapellan.. Roger har også papir på at han kan bake. Og han snakker spansk. Vi ønsker ham hjertelig velkommen. Roger Marchen. 9
Nye prester i prostiet Nypresten i Østre Gausdal Fra «Kyrkja Vår» Randi Noreng 10
Nye prester i prostiet Søre Åls nye sokneprest Fra «Vår fedrearv» D en 15. november begynte Ingunn Dalan Kosnes som sokneprest i Søre Ål og ble innsatt av prost Per Halstein Nielsen 22. november. Den nye soknepresten har sendt denne presentasjonen av seg selv til Vår Fedrearv: Jeg heter Ingunn Dalan Kosnes, er 40 år, er gift med Eivind og har to jenter, Mathilde (8) og Johanna (4). Mathilde begynner på Røislimoen skole og Johanna i Suttestad barnehage. Eivind skal i en periode pendle Lillehammer- Kirkenes, da han leder et byggeprosjekt i Kirkenes som han har lyst å følge til avslutningen. Han blir derfor fraværende i uker av gangen, men de ukene han er hjemme blir det stas å ha en hjemmeværende far og ektemann! Min første stilling som ordinert prest var i Sør- Varanger, her har jeg jobbet som kapellan, sykehusprest og etter hvert som sokneprest siden juni 1997. Før det har jeg hatt mye arbeidserfaring blant annet på sykehjem, og jeg har både studert og arbeidet i Brasil i to år. Etter så lang tid i Finnmark har jeg mye godt å si om den landsdelen som grenser mot Russland og Finland. Nå bærer det til en ny landsdel jeg ikke kjenner like godt, men gleder meg veldig til å bo i. Jeg gleder meg til å få vår (noe det er litt dårlig med her jeg bor nå), jeg gleder meg til å begynne i en menighet jeg har fått beskrevet som engasjert, åpen og levende. Jeg gleder meg til å møte nye folk og å få nye utfordringer. Som prest og menighetslem er jeg opptatt av at kirka er et hjem for alle de som ønsker det, også for de som ikke akkurat sliter ned kirkebenkene. En av grunnene til at jeg ønsket meg til Søre Ål og Lillehammer var at utlysningsteksten beskrev en folkekirke med hjerte for å møte folk på forskjellige steder i livet. Hele familien gleder seg til å flytte, eldste barnet har fått forklart at det finnes hester også i Lillehammer, noe jeg også er glad for! Jeg har funnet ut at det er et bredt kulturliv på Lillehammer som jeg gleder meg til å utforske, og er et menneske som liker meg både i naturen og på konserter og kulturarrangementer. Vi sees snart! Søre Åls nye sokneprest, Ingunn Dalan Kosnes. 11
Nye prester i prostiet Sokneprest i Saksumsdalen og Vingrom Fra Torsdag «By 19. Avisa» november 2009 19. november 2009 SIDE 3 PIKEN GUNHILD MARIA HUGDAL MARCHEN Gunhild Maria Hugdal Marchen ble ordinert til sokneprest i Saksumdal kirke sist søndag. - Det var en veldig fin dag, som jeg kommer til å glede meg over i lang tid fremover, forteller Marchen. - Menighetsrådet hadde disket opp så fint til festen etterpå. Foruten slekt og venner, så jeg flere av konfirmantene mine og kjørelæreren min i kirka. Veldig trivelig. Jeg har forresten akkurat fått lappen, forteller Marchen fornøyd. Presten, som fikk barn under studiene, Leah på syv år og Eva på fire, er gift med prestemannen Roger Marchen, og lever nå et innholdsrikt arbeids- og familieliv på Vingnes. Gunhild Maria er misjonærdatter og har to verdifulle år i Kenya bak seg. Tiden der og fattigdommen åpnet for alvor øynene om hva en rettferdig fordeling av godene betyr. Disse årene åpnet også øynene for at feminismen ikke bare er for den hvite akademiske kvinnen som aldri går sulten til sengs, med mindre hun slanker seg, men at feminismen må korrigeres av erfaringene til kvinner i andre verdensdeler også. I løpet av studiene fordypet hun seg med temaer knyttet til vold og overgrepsproblematikk, samt feministisk etikk. Dette gav henne innsyn i hvordan kulturelle tabuer snevrer inn vår medmenneskelighet og kan være en trussel mot rettferdigheten. - Både vold og seksuelle overgrep har vært tabu, og er det i en viss grad enda og gjør det vanskelig å stå frem med slike erfaringer, mener hun. Hun var sågar en del i kloster i ungdommen, og har alltid vært opptatt av åndelige spørsmål, og mener det er mye åndelig lengsel i vår tid.- Vi er jo skapt til evig kjærlighet og til relasjon med Gud, forklarer hun, og tror at all søken er et uttrykk for nettopp det. -Vi lever i en kultur som i stor grad bedøver seg vekk fra både åndelige behov og behov for stillhet og refleksjon, så det blir en utfordring å prioritere dette. Tekst og foto: Berit Langlo Blomli TIPS OSS OM SIDE 3 PIKER! E-post: redaksjon@byavis.no, 12 tlf 96 50 22 22
Nye prester i prostiet Nypresten i Fåberg Fra «Vår fedrearv» Den nye presten i Fåberg, May Ingunn Thorleifsdotter, ble ordinert og innsatt i tjenesten i Fåberg kirke 5. juli. Fra «Vår fedrearv» henter vi dette: «Den nyinnsatte og ordinerte presten i Fåberg, May Ingunn Thorleifsdotter, har gått en kronglete vei til hun kom tilbake til utgangspunktet Den norske kirke. Stavangerjenta, som nå er 26 år, ble konfirmert i kirken der, men brøt over tvert og ble ateist noen år, før hun i sin søken på troens vei var innom Jehovas vitner, Alpha- kurs, retreat og fullførte løpet så langt med teologisk embetseksamen fra Menighetsfakultetet.» «May Ingunn vant fåbergingens hjerter!» May Ingunn Thorleifsdotter. Foto: Jon Erik Dahl. Gaver til bladet kan gis på bankkonto: 2002 63 15086 13
Tårnet mitt! Kjell Egil Ødegård er 69 år Han hadde sin barndom og ungdom på Tretten, fra 8-årsalderen til 21 år., og hadde også sin aller første lærerjobb ved Engelund skole. Han er lektor/ cand.polit og har hatt stillinger på alle trinn, fra førskole til universitet. Han har hatt en rekke utredning- og veilederoppgaver for offentlige etater, og har også en periode drevet som selvstendig næringsdrivende innen Kursvirksomhet. Han har skrevet to bøker innen faget pedagogikk. Han er nå ansatt ved Øyer ungdomsskole og bor i Øyer. Red. Av Kjell Egil Ødegård Foto: Knut Mellemberg. Kjell Egil Ødegård. Jeg flyttet i høst tilbake til kommunen og finner røtter stadig vekk. Under en mimrerunde på gamle trakter, oppsøkte jeg Tretten kirke. Den har jeg hatt et relativt nært forhold til siden 1948. Jeg hadde en liten meditasjonsstund ute ved kirketårnet mitt. Der fikk jeg opp en del tanker i en slags dialog med tårnet, der det står bortsatt ved siden av det amputerte kirkebygget. Tankene ønsket jeg å dele med dere lesere av Klokkeklang, og sendte de inn til bladet tidlig i høst, med ønske om å få noen reaksjoner på den skjebne som har blitt tårnet til del. Ja, ja. Her står du da, og jeg må gå ut av kirken for å møte deg. Gode minner fra barndom og oppvekst har deg med i bildet. Du kallet mange ganger på aktsomhet, refleksjon og gode følelser med din gjenkjennelige klokkeklang. For meg hadde du både en sommerklang og en vinterklang. Særlig husker jeg julen med snø og klart vær. Bildet blir nærmest flerdimensjonalt i hodet mitt. Av et sogn med folk som gledet seg over det de hørte og så. De viste deg respekt. Nå er det vel så som så med respekten? Du er blitt degradert til et ubrukelig plankebygg, fratatt Guds hus som underliggende del av helheten. Jeg vet ikke lenger om jeg synger med samme forståelse: Kirken den er et gammelt hus. Står om enn tårnene falle. Jo, jo. Symbolikken har fått seg en smell på Tretten. En velmenende lov om arbeidsmiljø, sammen med mennesker som begynte å se deg som en trussel, kjørte gjennom en prosess som sikkert gjorde godt for forvaltningsmessige og byråkratiske hjerter. For loven kjenner ingen følelser. Og den skal man jo oppfylle, noen ganger for en hver pris. Hva sier forresten dagens lover om å ha en kirke som bygningsmessig står for spott og spe? For sto det virkelig så fryktelig ille til? Var det fare for liv og sikkerhet? Jeg husker ikke. Den trege utviklingen i retning av å rette opp ulykken med tårnet, kan i hvert fall betraktes som en fare for kirkens indre liv. Sikkerhet og trygghet i det kirkemiljø som var bygget opp gjennom mange år var tuftet på alt annet enn byråkratimakt, handlingslammelse og kirkebespottelse. Ja, for det er vel det du føler det som, du tårn som har måttet tåle 10 år uten akt og ære, uten en antydning om at nå går det rette veien mot å bli gjenoppreist? Jeg skal ikke bruke et ord som skam her, heller da handlingslammelse. Jeg tror du gremmer deg over at den ene personen etter den andre, den ene funksjonen viktigere enn den andre, ikke har handlet nok for å rette opp et bygg på sin sørgeplass. Hva med all papirflyttingen, møtene, 14
Tretten kirke og «Tårnet mitt». drøftelsene, samtalene med bekymringsrynker hos bygdaværinger med kaffekoppen bak kjøkkengardinene? Hva har blitt gjort som skal bidra til å rette opp den knekte stoltheten i kirkebygget? Hva har du bidratt med som har hatt, og har, formelt ansvar for å få gjenreist tårnet. Skrevet og deltatt i møter? For min del skulle jeg gjerne ha tålå vaksint med deg. Ikke for å legge skyld på deg. For det er erfaringsmessig ikke kultur for oss i dette landet i dag å fremkalle personlig ansvar. Selv så uendelig klart det kan vise seg hvor ansvar ligger mange ganger. Nei, skal det vaskes opp med noen, så må vi bevege oss over til systemkritikk. Ellers blir vel både du og jeg, tårn, sittende igjen med den brennende ballen mellom oss? Kanskje det da likegodt kunne være den beste løsning å la tårn og bygg brenne? (Nei, fysj, vask munnen og tankene!) Men det er noe som virker besnærende på meg: å få bygget en attraktiv moderne, og funksjonell, arbeidskirke på samme hellige grunn som der Tretten kirke nå står. Jeg tror sognet ville bejuble dette og møte mye mer fulltallig opp enn nå? Jeg vil altså så gjerne ha dere med i dialog her, ikke minst alle ansvarlige, slik at jeg har noen å tilgi. Det ville gi meg en god følelse og et håp om snarlig gjenreisingsarbeid. Å tilgi er noe av det viktigste vi lærer oss, sa gamle prest Høyem under overhøringen av konfirmantene i oktober i 1953. 56 år siden, men det sitter ennå. Jeg synes jeg hører en sår liten klokkeklang inne i det stengte tårnet. Jeg lar tårnet komme med budskapet sitt: Tilgi ja, det er lett å si det, men jeg kan da alltids prøve. Det er bare det at tvilen er der, når det ikke har hjulpet med alle gode krefter, geistlighet, ordførere og kirkeverger. Gi meg da heller i Guds navn en kraftfull tårnverge! 15
Sølvskottberget 40-år En betydelig bedrift og arbeidsplass i kommunen vår har nettopp fylt 40 år, Sølvskottberget. På slutten av 1960-tallet ble det i kommunen etablert to store arbeidsplasser til, nemlig Statens vegvesen med sin vegstasjon, og NRF Testestasjon. Jeg var med i formannsskapet på denne tiden, og jeg vet at daværende ordfører Lars Bjerke spilte på lag med alle gode krefter slik at disse virksomhetene ble etablert i Øyer. Den gang, som nå, er lobbyvirksomhet en betydelig del av arbeidet for å få slike etableringer innen kommunens grenser. Jeg har fått oppfordring om at vi også i Klokkeklang markerer Sølvskottbergets 40-års historie. Dagens eier av Sølvskottberget, Svein Arild Mellemberg, har gitt meg tilgang til talen han holdt ved markeringen av 40-års markeringen. Denne talen gir en grei oversiktover Sølvskottbergets historie. Red. Av Svein Arild Mellemberg Sølvskottberget 40-års jubileum 21.08.09. Det er en stor glede for meg å se at så mange, med ordfører Mari Botterud i spissen, vil være med å markere Sølvskottbergets 40 års jubileum. Å fylle 40 år vil si at man er i sin beste alder, selv om vi hele tiden arbeider for at Sølvskottberget skal bli bedre og bedre dag for dag. I dag stopper vi litt opp og tenker litt tilbake på den utviklingen Sølvskottberget har hatt i disse 40 årene. Det var Rikstrygdeverket som etablerte og bygde Sølvskottberget og institusjonen sto ferdig den 15. november 1969. Nå vil noen kanskje lure på hvordan det kunne ha seg at Rikstrygdeverket valgte å bygge en flott helseinstitusjon akkurat her oppe på Øyers tak. Men det hadde seg slik at sognepresten i Øyer, Finn Kvarving, var en god bekjent av den mektige trygdedirektøren Finn Alexander. Kvarving mente nok at det var viktig å få en slik arbeidsplass til bygda og han klarte å overbevise trygdedirektøren om at det ikke kunne være noe mer egnet sted å bygge en slik institusjon enn på Øyers tak. Kvarving hadde hatt kontakt med flere grunneiere og til slutt kunne de tilby denne flotte tomta her oppe på Sølvskottberget med den fantastiske utsikten over Gudbrandsdalen. Rikstrygdeverket bestemte seg for å bygge her oppe og de ansatte Jorunn Vadseth som bestyrer. Vi er faktisk så heldige at vi har Jorunn Vadseth som gjest her i dag. Rikstrygdeverket satte raskt i gang med det som vi i dag kaller Arbeidsrettet rehabilitering. Det var et klart fokus på rehabiliteringspotensialet hos den enkelte pasient og det var bare pasienter som hadde som mål å komme ut igjen i arbeidslivet som fikk plass her. Det ble ikke tatt inn syke eldre og uføretrygdede pasienter, for de skulle ikke tilbake til jobb. Man kan derfor si at Sølvskottberget helt fra første dag har hatt et klart fokus på rehabiliteringsprosessen og å få folk tilbake til et bedre liv og en bedre livskvalitet. På denne tiden klarte man seg med atskillig færre fagfolk enn i dag. Det var foruten bestyrer, vaktmester, kjøkken og renhold, kun en sykepleier på vakt på dag og kveldstid. På nettene hadde man en sovende nattvakt. Pasientene var oppegående og spreke og trengte vel kanskje ikke så mye oppfølging om nettene. Jeg vet ikke sikkert hva rehabiliteringstilbudet besto i den gangen, men Sølvskottberget hadde terapibasseng og treningsrom fra første dag og den flotte beliggenheten innbyr jo til mye trening og turgåing i skog og mark. Noen fast fysioterapeut tror jeg ikke man hadde i starten, men her kan kanskje Jorunn Vadseth etter hvert komme med noen utfyllende opplysninger. Jorunn Vadseth var ansatt av Rikstrygdeverket fram til 1982. Hvis mine opplysninger er riktige, så var det da slik at Rikstrygdeverket ikke lenger så det som sin oppgave å drive utøvende rehabilitering lenger og Oppland Fylkeskommune kjøpte stedet for 1 krone under forutsetning av at det skulle drives videre som før. Oppland fylkeskommune så det kanskje heller ikke som noen primæroppgave å drive stedet, og inngikk derfor en leieavtale med Jorunn Vadseth, som så drev 16
Sølvskottberget. Foto: Vidar Johnskås. stedet privat i ca. 10 år fram til hun gikk av med pensjon i 1992. På begynnelsen av 90-tallet kom det nye regler og forskrifter for hvordan slike institusjoner skulle drives og hva slags faglige og bygningsmessige krav som måtte innfris for å få fortsatt avtale med Rikstrygdeverket. For å få gjort de nødvendige bygningsmessige tilpasninger, stengte man institusjonen fra 1.juli 1992 til mars 1993. Det ble bygget ny helseavdeling i underetasjen med legekontor, sykepleieavdeling og fysikalsk avdeling samt rom for hårpleie og fotpleie. I tillegg ble det laget 4 moderne handicap rom med store og romslige bad, samt ny sengeheis og rullestolinngang. Nytt ventilasjonsanlegg og nytt tak kom under denne ombyggingsperioden. Fra 15.mars 1993 var det sykepleier Karen Helene Nylund, som vi også er så heldige å ha her i dag, som overtok leieavtalen med Oppland fylkeskommune. Hun hadde da arbeidet som sykepleier på Sølvskottberget i en del år og kjente stedet godt. Med de nye forskriftene kom det også krav om mer fagfolk og et større og tyngre fagtilbud til pasientene. Dessuten ble det vanskeligere for pasientene å passere nåløyet i trygdekontorene for å få økonomisk garanti for et opphold, da det ble mer og mer fokus på at dette ikke skulle være et avslapningsopphold men aktiv rehabilitering. På grunn av denne innstrammingen ble det også tyngre å få fullt belegg hele tiden, og med de priser man fikk var man avhengig av å ha tilnærmet 100% belegg hele tiden. Det ble et større og større gap mellom de økonomiske rammebetingelsene, og de krav myndighetene stilte for at man fortsatt skulle få driftsavtale med Rikstrygdeverket. Utfordringen med å drive slike steder i privat regi ble derfor tyngre og tyngre og mange ga opp. Sølvskottberget var, og hadde alltid vært, en veldrevet institusjon, men det kunne ikke unngås at situasjonen ble vanskeligere og vanskeligere for hvert år som gikk. På den tiden drev jeg sjøl et rehabiliteringssenter i Bærum og et i Bergen, men hadde relativt kort tid igjen av leiekontraktene på begge steder. 17
Det passet derfor inn i mine planer å ta over Sølvskottberget med tanke på et langsiktig eierskap og drift. Og da Oppland fylkeskommune etter disse relativt tunge driftsårene fant ut de ville selge Sølvskottberget, så ble det til at jeg kjøpte stedet i juni 2001. Siden jeg hadde rehabiliteringsvirksomhet både i Bærum og Bergen, fant jeg det nødvendig å ansette en ny administrativ leder på Sølvskottberget. Valget falt på Hans Erik Hesthagen, opprinnelig fra Øyer. Han var en sykepleier med lang og variert bakgrunn både som aktiv sykepleier og administrativt innen kommunal helseog sosialsektor. Han kom hit fra Lesja kommune høsten 2001 og han ble her til han gikk av med pensjon høsten 2008. Vi er glade for at Hans Erik også er tilstede i dag. Min tid på Sølvskottberget startet med at vi fra 2002 fikk etablert helseregioner og at disse etter hvert skulle overta ansvaret for opptreningssentrene. Strategien var at Rikstrygdeverket i løpet av en 5-årsperiode litt etter litt skulle fases helt ut slik at Helseregionene helt og fullt skulle overta ansvaret fra 2007. Imidlertid ble dette forsert fram 1 år, slik at helseregionene overtok fra 2006. I perioden 2002 2005 satset vi sterkt på å utvide og utvikle det faglige tilbudet. Vi sleit imidlertid med svært dårlige økonomiske rammevilkår. Det har i alle år vært en svært urettferdig fordeling av midlene inne denne sektoren, og som en liten institusjon i Gruppe 2 som det het, ble dette en tøff utfordring å mestre. Vi så røde tall i regnskapet hvert år, men vi hadde en plan og tro på at det etter hvert også skulle gå vår vei. Da vi høsten 2005 fikk vite at Helseregion Øst skulle overta ansvaret fullt ut allerede fra 2006, fikk vi samtidig vite at de som skulle få drive videre etter 2006 måtte få avtale med Helse Øst etter såkalte anbud med forhandlinger. Helse Øst var den største helseregionen og den som hadde desidert flest antall rehabiliteringsinstitusjoner. For å få til en høyere faglig kvalitet på plassene, endte det med at helseregionen skviset ut 4 institusjoner samtidig som de gjenværende institusjoner fikk færre godkjente plasser enn de hadde hatt, men det ble gitt en høyere pris pr. plass enn hva man hadde tidligere. Det var imidlertid EN institusjon som IKKE fikk en nedskjæring på sine plasser men som fikk FLERE plasser enn før, og det var nettopp Sølvskottberget. Vi fikk en økning på 20% i antall plasser. Vi så dette som en anerkjennelse for det arbeidet vi hadde lagt ned i de tunge årene fra 2002-2005. Etter at vi hadde gjennomført en sterk oppbemanning for å levere det tilbudet vi hadde beskrevet, ble de økonomiske rammene året etter, midt i anbudsperioden, sterkt beskåret fra Helse Øst for da måtte Helse Øst ta inn igjen de institusjonene som hadde blitt skviset ut og driftsmidlene til disse skulle da tas fra de som hadde fått sine avtaler året før. Det skulle ikke brukes friske penger på de som ble tatt inn i igjen. Som dere forstår kunne dette skje fordi en monopolist som Helse Øst gjør akkurat det som de finner for godt når det gjelder privat helsetilbud, men jeg skulle gjerne sett andre bransjer som hadde blitt utsatt for en slik behandling i anbudssammenheng fra en offentlig tilbyder. Men idag er Sølvskottberget Rehabiliteringssenter en del av Spesialisthelsetjenesten og vi har avtale med Helse Sør-Øst om rehabilitering av pasienter med ME, kroniske muskel- og bløtdelssmerter, ulike kreftdiagnoser og pasienter med fysiske og psykiske traumer. Selv om de økonomiske vilkårene strammes inn litt og litt or hvert år (i anbudsperioden) så er vi fortsatt med. Men vi er i samme båt som alle andre og vi forbereder oss nå på å levere nye anbud om vel et år og det er Anne Grethe Hoel, som nå er direktør på Sølvskottberget som vil ha hovedansvaret for å gjennomføre disse. Hun er utdannet sykepleier og bedriftsøkonom og vi er i gang med å forberede oss på dette. Hun er altså den 4. lederen på Sølvskottberget og vi er så heldige at alle 4 er samlet her i dag. Siden vi kjøpte Sølvskottberget i 2001 har vi gjennomført en god del oppussing og renovering både innvendig og utvendig. Vi har også investert i en god del nye møbler, gardiner samt også nye kontorinnredninger. I disse dager holder vi på å planlegge en renovering av hele pasientfløyen, samtidig som vi også har hatt et skisseprosjekt på en utvidelse med 20 nye pasientrom, mer plass for å drive den tverrfaglige virksomheten samt nye kontorer og nye fellesarealer som stue og spisesal. Vi vil gjerne satse på framtida. Den største utfordringen vår er de korte kontraktene vi må leve med fra Helse Sør-Øst sin side. Vi har hatt kontrakt på 2 år med mulighet for forlengelse 1 +1 år. Dette er svært korte kontrakter med tanke på større investeringer. Det jobbes aktivt for at våre kontrakter skal bli minst 8-10 år, men dette er 18
politikk så det er uvisst hvor lang tid det kan ta. Vi mener imidlertid at vi leverer gode tjenester som samfunnet har behov og at vi vil gjerne være med i Spesialisthelsetjenesten i mange år framover. Våre fremragende medarbeidere har fortjent de beste arbeidsforhold for at vi og pasientene skal nå målene vi setter oss og derfor er det viktig at politikerne bestemmer seg for hvor mye utvikling det kan være mulig å få til i våre private institusjoner. Når man skal trekke noen historiske linjer bakover i Sølvskottbergets historie, kommer vi ikke utenom familien Kvarving. Som tidligere nevnt var Finn Kvarving sentral i forhold til plasseringen og etableringen her oppe, men de har bidratt med så mye mer. Etter at Finn Kvarving gikk av som sogneprest, fikk han bygget et lite privat kapell like borti skogen her. Det er et bittelite kapell som heter Sirabøl kapell. Kapellet ble vigslet av biskop Alex Johnson i 1972 og det har alltid vært åpent for våre pasienter å komme dit. Svært mange av våre pasienter har da også besøkt kapellet. Alene i tunge stunder med et tent lys, men også i de faste andaktene som Øyers sogneprest holder på onsdager. I de siste årene har sogneprest Øyvind Sagedal hatt disse andaktene for våre pasienter. Men vi må også rette en stor takk til Målfrid Kvarving, nå avdøde Finn Kvarvings kone. Hun bor nå på Sirabøl i et usedvanlig harmonisk og fargerikt hjem og har hatt en åpen dør for våre pasienter i alle år. Det er ikke få kirkekaffer hun har invitert våre pasienter og ansatte til. Hun har hatt en egen evne til å få kontakt med våre pasienter og hun har også hatt god kontakt med mange av våre pasienter etter at de har reist fra Sølvskottberget. Ofte tar våre pasienter tar en tur bort til Sirabøl for å se på denne vakre eiendommen og slå av en prat med Målfrid eller Karen Anne og Herman og Maria, som også har sin bolig på Sirabøltunet og alle er like gjestfrie som Målfrid. Målfrid kan dessverre ikke være sammen med oss i dag, da hun er på besøk hos sin datter i England. Men Karen Anna og Herman er hos oss i dag. Som 92-åring går Målfrid ikke av veien for en svipptur til England eller andre land eller verdensdeler for den del. Hun er en meget vital og oppegående dame. Jeg vil rette en stor takk til hele familien Kvarving for det de har gjort for våre pasienter, og jeg vil samtidig også få rette en stor takk til sogneprest Øyvind Sagedal som alltid stiller opp for oss. Jeg vil også, på en dag som denne, takke alle ansatte for det krevende arbeid de utfører på Sølvskottberget. Sølvskottberget er en kunnskapsbedrift med en svært kreativ og dyktig stab. Uten innsatsen fra alle disse hadde vi ikke hatt noe tilbud på Sølvskottberget til de om lag 500 pasienter som kommer til oss årlig. Vi har dyktige og målrettede ledere og derfor har vi alle muligheter til å lykkes også i framtida. For bygda Øyer er vi en betydelig arbeidsplass og jeg vil også tro at våre tilbud etter hvert vil kunne føre Øyer kommune og Sølvskottberget nærmere hverandre. Den nye samhandlingsreformen legger opp til at mer og mer av helsetilbudet skal legges til kommunen og slik sett er Sølvskottberget med sin kompetanse en ressurs for Øyer kommune, og kanskje også noen nabokommuner. Avslutningsvis vil jeg si at Sølvskottberget står slik det gjør i dag etter en iherdig innsats fra veldig mange gjennom disse 40 årene. Det er et privilegium å få være med å videreutvikle en slik institusjon og jeg håper at man skal kunne drive her i svært mange år enda. Gratulerer med dagen og jeg vil utbringe en skål for Sølvskottbergets ve og vel både nå og i framtida ergets 40- årige historie Førjulskonsert Førjulskonsert i Øyer kirke bl.a. med Øyer sangkor 20. desember kl. 19.00 Førjulskonsert i Tretten kirke med Tretten Sangkor, Tretten Musikkforening og Tretten Sang & Teaterlag 21. desember kl. 20.00 19
Sirabøl kapell Av Ole J. Gillebo Finn Kvarving bygde et lite kapell på deres eiendom Sirabøl. Kapellet ble vigslet av biskop Alex Johnson i 1972. Kvarving holdt andakter hver uke for pasienter ved Sølvskottberget, og denne ordningen har også sokneprest Øyvind Sagedal fortsatt med. Kapellet står Målfrid Kvarving. åpent til enhver tid, slik at pasienter til en hver tid kan gå inn der, tenne et lys og ha en stille stund for seg sjøl. Målfrid Kvarving har fortalt meg at de stiller kapellet vederlagsfritt til Sølvskottbergets bruk. Videre foreligger det en avtale mellom familien Kvarving og soknepresten i Øyer at han kan bruke kapellet til kirkelige handlinger. Vi ser ikke rent sjelden under «Kirkelige handlinger» at det står f.eks. «Døpt i Sirabøl kapell» eller «Viet i Sirabøl kapell». Kapellet er fullt av symbolikk. Dåpsfatet er et gammelt dåpsfat fra Øyer kirke. Jeg synes det er en stor gest av familien Kvarving å stille kapellet til gratis disposisjon til glede for Sølvskottbergets pasienter og for de av bygdens folk som vil legge en dåp eller vielse til dette vesle fine Gudshuset. Sirabøl kapell. Foto: Ole J. Gillebo. 20