Når små barn dør, kan

Lokalsider BUDSKAP FRA OMRÅDETS LEDERE Levendegjort i Kristus Eldste George (Sonny) Donaldson, Storbritannia Områdesytti Når små barn dør, kan det være tøft for selv de mest trofaste. Men for dem som har fått innsikt i det gjengitte evangelium og som er kjent med profetenes ord, er håp og til slutt fred å finne i og ved Kristi forsoning. Moroni erklærte at vi må lære foreldre at de må omvende seg, bli døpt og ydmyke seg som små barn, så vil de bli frelst sammen med dem. Han sa også at våre små barn ikke trenger omvendelse eller dåp, men at de er levendegjort i Kristus fra verdens grunnvoll ble lagt. 1 «Jeg fryder meg over Skriftenes eksempler på å vandre ved tro på sin jordiske reise. Hver gang jeg vandrer med Abraham og Isak på Moriafjellet, gråter jeg ved tanken på at Abraham ikke vet at det vil være en engel og en vær i buskene ved reisens slutt. Vi befinner oss alle midt i vår jordiske ferd, og vi vet ikke hva resten av vår historie inneholder. Men vi, i likhet med Abraham, blir ofte velsignet med mirakler.» 2 «For å forstå meningen med døden, må vi forstå hensikten med livet. Troens uklare lys må vike for åpenbaringens middagssol, som gir oss kunnskap om at vi levde før vi ble født inn i jordelivet.» 3 Jeg deltok nylig i begravelsen til et lite barn i vår lokale menighet av Statskirken. Forsamlingen besto for det meste av opprørte tenåringer. Tårene strømmet fritt, ledsaget av fortvilet jammer. Det var tydelig at det ikke fantes fred, forståelse eller håp. Da jeg reiste meg for å tale, sa jeg følgende: Jeg forstår at mange av oss er svært opprørte på grunn av dette lille barnets bortgang. I et forsøk på å gi litt håp og trøst, vil jeg minne dere alle om noe dere innerst inne allerede vet. Herren sa til Jeremia: «Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg.» 4 På grunn av Kristi mirakuløse forsoning er ikke døden livets slutt, ei heller fødselen dets begynnelse. 5 Vi levde før vi kom til jorden, og jordelivet er bare en del av vår reise. Når et barn forlater dette jordeliv, tar vi farvel, mens andre venter for å ta imot dem i en åndeverden. De lever nå sammen med andre som er glad i dem. Vi må være igjen her en liten stund til og vente på den store og lovede gjenforening. Verdige mødre og fedre vil fremdeles få mulighet til å Eldste George (Sonny) Donaldson, Storbritannia oppfostre sine oppstandne barn. Oppstandelsens gave gis vederlagsfritt til alle i og ved Jesu Kristi død og oppstandelse. 6 Det eneste som kan komme i veien for evighetens løfter, er de daglige valg vi tar her. Dødens brodd er muligheter vi har latt gå fra oss. Så vi må være nøye med hva vi velger! 7 Gud er vår himmelske Fader. Vi er bokstavelig talt hans barn. Det vi ønsker i rettferdighet, er det han ønsker for oss. Reisen går videre, idet vi forstår at dette liv ikke er endemålet, men bare en del av reisen. «Kjærlighet er begynnelsen, hoveddelen og slutten på en disippels vei. Den lindrer, gir råd, helbreder og trøster. Den leder oss gjennom mørke daler og gjennom dødens slør. Til slutt fører kjærligheten oss til det evige livs herlighet og prakt.» 8 For så har Gud elsket verden at han ga sin enbårne Sønn. Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn, amen. NOTER 1. Se Moroni 8:10-12. 2. Susan W. Tanner, «Min sjel fryder seg over de ting som er av Herren», Liahona, mai 2008, s. 81. 3. Thomas S Monson, «Han er oppstått!» Liahona, mai 2010 s. 88. 4. Jeremias 1:5. 5. Se 1. Kor. 15:20-22. 6. Se Alma 11:44. 7. Se 1. Kor. 15:55-56. 8. Joseph B. Wirthlin, «Det store bud», Liahona, nov. 2007, s. 28. Juni 2011 L1

LOKALNYTT Vest-Norge og Trøndelag blir ett distrikt Asm. H. Hernes Misjonspresident Armand Johansen med sine rådgivere, Finn Engstrøm og Jørn Ivar Berg, innkalte medlemmene i fylkene Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag til møte i kirkebygningen i Tonåsveien 2, Stavanger, søndag 24. oktober 2010. Eldste Ingvar Olson, områdesytti og skriver i Stockholm tempel, presiderte. Tidligere president Lynn James Poulsen i Den norske misjon (2007-2009) var spesielt innbudt og kom helt fra USA for anledningen. «Det var høytidsstemning og optimisme blant medlemmene. De fleste talerne uttrykte behov for en mer aktiv innsats av alle. President Poulsen talte litt humoristisk om effekten det ville ha om alle bare økte sin innsats med 1 %. I sin undervisning til prestedømmet understreket han at sjeler er av stor verdi i Guds øyne,» forteller Dagfinn Løvold fra Arendal Misjonspresident Johansen og tidligere misjonspresident Lynn James Poulsen. Eldste Ingvar Olson, områdesytti, Sverige og tempelskriver i Stockholm, misjonspresident Armand Johansen med hustru, Juliet Warner Johansen. gren. Han sier videre: «Jeg tenkte, der jeg satt og lyttet til våre inspirerte ledere og følte den sterke ånden som var til stede, at her skulle alle medlemmene i hele stordistriktet ha vært til stede. Skal vi nå opphøyelse i Guds rike, må vi være frelsere på Sions berg. Vår kjærlighet til vår neste og vårt ønske om hans eller hennes opphøyelse må være like stort som for oss selv og våre nærmeste. Men da trenger vår neste kunnskap. Den er det bare vi som er i stand til å gi dem, for vi har blitt den forkynt. Det står i Romerne 10:14: hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Vi er kalt til å forkynne det glade budskap. Vi har blitt velsignet med kunnskap om budskapet. Noen av oss har mottatt det fra heltidsmisjonærer, andre fra medlemmer som har vært lydige mot sitt kall. I L&p 88:81 leser vi: Det tilkommer enhver som er advart å advare sin neste. La oss arbeide flittig med våre søstre og brødre som ennå ikke har blitt medlemmer. Jeg har besluttet å spenne meg for vognen. Hva om vi dro lasset sammen?» spør den ivrige skipsfører og vår bror i Pakten. Jørn Ivar Berg ble avløst som annenrådgiver i misjonspresidentskapet og oppholdt som president for det nye Stavanger distrikt. De øvrige kall i dette «stordistriktet» er å finne i egen spalte i denne utgaven. Stein Pedersen ble ny rådgiver i Den norske misjons presidentskap. Hans hustru, Gullaug, ble ny president for Hjelpeforeningen i Den norske misjon. Stavanger distrikt omorganisert Ronny Stulen, Arendal gren Under distriktskonferansen i Stavanger søndag 24. oktober 2010 ble Stavanger distrikt omorganisert, og følgende medlemmer kalt til de forskjellige stillinger: Jørn Ivar Berg, Bergen, distriktspresident, opprinnelig fra Tromsø, gift med Veslemøy f. Fluge. De har 4 barn. Stein Hugo Hansen, annenrådgiver i Stavanger distrikt, opprinnelig fra Tjellsund, Nordland, gift med Else-Berit. De har 3 barn Odd Arve Gjevik, Bergen, førsterådgiver i Stavanger distrikt, opprinnelig fra Trondheim, gift med Hege f. Pedersen. De har 8 barn. Kjetil Olsen, Bergen, sekretær i Stavanger distrikt, opprinnelig fra Stavanger, gift med Cary-Anne som trolig er mor når dette leses. Distriktspresidentskap: President: Jørn Ivar Berg, Bergen Førsterådgiver: Odd Arve Gjevik, Bergen Annenrådgiver: Stein Hugo Hansen, Stavanger Sekretær: Kjetil Olsen, Bergen Distriktsrådsmedlemmer: 1. Arne Dahlø, Trondheim 2. Johannes Bjerga, Stavanger 3. Frode Helgesen, Stavanger 4. Tor M. Løvstad, Bergen 5. Rolf Torjesen, Kristiansand 6. Arnstein Olsen, Stavanger 7. Åge Johansen, Bergen 8. Einar Lundegård, Stavanger 9. Harald Hansen, Trondheim 10. Sebastian Salgado, Kristiansand 11. Robert Luke, Bergen 12. Jared McFrandzean, Kristansand Hjelpeforeningen: President: Gunvor Pedersen, Bergen Førsterådgiver: Hege Borge Gjevik, Bergen Unge menn: President: Einar Lundegård, Stavanger Førsterådgiver: Trond Klæboe, Bergen Annenrådgiver: Joseph Salomonsen, Kristiansand Unge kvinner: President: Tove Løvstad, Bergen Førsterådgiver: Erna Olsen, Stavanger Annenrådgiver: Ruth Pettersen, Stavanger Primær: President: Anne Berg, Bergen Førsterådgiver: Turid Hansen, Trondheim Søndagsskolen: President: Rolf Torjesen, Kristiansand L2 Liahona Juni 2011 L3

SAGT AV LOKALE SISTE-DAGERS-HELLIGE DERFOR VET JEG Herren er med oss President Kjetil Porsbøll, annenrådgiver i Oslo stav Jeg Kjetil ble født av gode foreldre På samme måte som Nephi begynner sin beretning i Mormons Bok, må jeg knytte grunnlaget for den jeg er og det vitnesbyrdet jeg har, til mine foreldres og besteforeldres eksempel og undervisning. Jeg kan ikke huske en spesiell hjemmeaften eller en kveld med skriftstudium hvor det skjedde noe helt spesielt, men mine foreldre viste en konsekvent etterlevelse av disse prinsippene år ut og år inn. Jeg tror det har satt sine spor hos meg. På tross av et godt stykke reisevei fra mitt hjemsted i Ytre Enebakk til Hekkveien i Oslo, var det aldri noe spørsmål om ikke å reise til Kirken. Jeg husker at vi en søndag var forhindret fra å komme til kirken fordi noen av oss var syke. Da organiserte min mor søndagsskole for oss barna. Da jeg var 13 år, bestemte jeg meg for å lese i Skriften hver morgen. Dernest fulgte 4 år med Seminar, som la et godt grunnlag for kunnskap og vitnesbyrd. Jeg bestemte meg tidlig i ungdomstiden for å følge Jesus Kristus. Jeg husker at daværende profet Ezra Taft Bensons ord til unge menn gjorde et spesielt inntrykk på meg. Han nevnte hva som skulle til for at en ung mann skulle kunne utrette mirakler for Herren på misjon. Dette var mål som jeg følte var mulig å oppnå. Jeg arbeidet gjennom ungdomstiden med å klare dette. Det innebar blant annet å lese og få et brennende vitnesbyrd om Mormons bok, å fullføre Tro Mot Gud- programmet, fullføre speiderprogrammet osv. Jeg gjorde dette og følte meg godt rustet til misjon da jeg var 19 år. Jeg ble kalt til å tjene i England Bristol Mission. Da jeg satte meg på flyet til London, var det første gang jeg var ombord i et fly. Jeg følte meg ikke stor, og oppdaget at min skoleengelsk ikke var så voldsomt imponerende. Jeg måtte lære meg å stole på Herren og ble velsignet med gode ledsagere som lærte meg mye. Min tro og mitt vitnesbyrd vokste ettersom jeg studerte, underviste og så mennesker ta i mot det gjengitte evangelium. Likeledes styrket det min tro å se hengivne mennesker tjene i Kirken. Det var fantastisk å kunne vitne om Kristus som vår Forløser, om Joseph Smith og gjenopprettelsen! I mitt voksne liv har mitt vitnesbyrd blitt styrket gjennom å se Herrens hånd i vår families liv. Jeg har lært å stole fullt ut på Herren og forstå at Hans timeplan ikke alltid er lik vår egen. Våre ønsker oppfylles ikke alltid, men min erfaring er at Herren alltid er med oss og velsigner oss på måter som alltid virker til det beste, også når vi opplever krevende perioder i livet. Gjennom privilegiet jeg har hatt med å tjene i Herrens rike, har jeg fått en større forståelse for Jesu Kristi forsoning. Jeg har sett hvordan den har forandret hjerter og helbredet sjeler. Jeg har fått økt tro og forståelse for Den Hellige Ånd som åpenbarer og trøster. Jeg har følt den stille hvisken og vet at Herren leder sin Kirke ved åpenbaring. Jeg har erfart prestedømmets kraft til å styrke og helbrede. Tempeltjeneste har også gitt meg mye glede og åndelig styrke. Jeg har erfart Herrens beskyttelse i min families liv. Evangeliet har gitt meg et trygt fundament å bygge mitt liv på. Guds kjærlighet til oss er ubetinget og uendelig. Det er en glede å kunne bidra til å bygge opp Hans rike. Kjetil Porsbøll er avløst som biskop i Oslo menighet og innsatt som annenrådgiver i Oslo stavs presidentskap. KJETIL PORSBØLL Min beste beslutning Eldste Morten Vollheim, Skottland «Å reiste på misjon er definitivt den beste beslutning jeg har tatt så langt i livet,» forteller eldste Vollheim, Romerike menighet, etter å ha tjent som misjonær siden september 2010. «Selv om jeg ennå ikke har vært ute så lenge, er det helt utrolig hvor mye jeg har opplevd. Først og fremst har jeg lært mye nytt om meg selv. Dessuten har jeg fått en rikere forståelse av Jesu Kristi evangelium, samtidig som jeg har blitt litt kjent i et nytt og fremmed land.» Eldste Vollheim ble kalt til Skottland. Han innrømmer at landet ikke er helt slik som han så det for seg da han fikk misjonskallet. «Her er det jo flere moderne byer og folk går ikke med kilt hele tiden!» sier han med et smil og slår fast at han slett ikke er skuffet over at han ble sendt til den nordlige delen av Storbritannia. «Det er ikke bare mye flott natur i Skottland, det har også en rik kultur.» 22-åringen fra Roa innrømmer at han savner norsk mat. Han er imidlertid snar til å tilføye at skottene har mye mat som faller i hans smak, til og med «haggis» er mye bedre enn hva folk vil ha det til. «Haggis er en skotsk rett av hakket innmat av kalv eller sau,» opplyser han. «Folk flest er veldig hyggelige og åpne for å diskutere sin tro, men det er temmelig vanskelig å finne folk som er oppriktig interessert i det vi har å forkynne,» sukker den unge eldsten. «Ofte synes det som om alt vi kan gjøre, bare er å invitere dem til å lytte til vårt budskap! Når vi får Eldste Morten Vollheim, Romerike menighet er på misjon i Skottland dører smelt i ansiktet, gjør det oss ikke noe, for vi vet at vi har sannheten. Gjennom bønn, skriftstudium og en rekke opplevelser før jeg kom hit til Skottland, kan jeg si at jeg vet at dette er Guds sanne kirke på jorden i dag at Mormons bok er Guds ord og vårt viktigske verktøy for å bringe folk til sannheten. Jeg vet at uten evangeliet i mitt liv, ville jeg ikke ha vært den jeg er i dag. Muligheten jeg har til å dele mitt vitnesbyrd med det skotske folk, og alt jeg lærer av dem, er jeg utrolig takknemlig for,» konstaterer han og unnlater ikke å nevne at han allerede har fått utføre sin første dåp, en 52 år gammel dame. «Det var en mektig opplevelse for meg!» Eldste Morten Vollheim er den tredje sønnen til Ingebjørg og Kåre Vollheim som er ute som heltidsmisjonær siden de i desember 1977 selv gikk ned i dåpens hellige bad. Først var Vetle på misjon i Sverige, så hadde Sondre samme oppgave i Norge. MORTEN VOLLHEIM L4 Liahona Juni 2011 L5

FAVORITTSKRIFTSTED En ledetråd for meg Åse Bondal Pettersen, Drammen menighet «og se til at alt dette gjøres i visdom og orden, for det forlanges ikke at et menneske skal løpe hurtigere enn han har styrke til. Men likevel er det nødvendig for ham å være flittig for å vinne belønningen. Derfor må alle ting gjøres med orden.» (Mosiah 4:27) Jeg har i mange år vært svært glad i dette skriftstedet. Det var til stor hjelp for meg i den travleste tiden i mitt liv, da jeg var i full jobb, hadde tenåringer og oppgaver i Kirken. For jeg visste at Herren ikke forlangte mer av meg enn jeg hadde styrke til å gi. Barna ble voksne og flyttet ut. Jeg fortsatte i jobb og stilling i Kirken. Livet forløp greit. To barnebarn fikk jeg på den tiden. Jeg følte at jeg måtte prioritere familien i en periode som det GUNHILD HERNES Åse Bondal Pettersen, Drammen var vanskelig. Jeg visste det var det Herren ventet av meg. Etter en tid fikk jeg god anledning til å arbeide i Kirken igjen, så jeg følte at jeg da var flittig og kunne vinne belønningen. Jeg leser skriftstedet både titt og ofte. Hver gang føler jeg like sterkt at det er en ledetråd for meg i mitt daglige liv. Som pensjonist har jeg bedre tid, men valg og avgjørelser må jeg likevel ta. PRØVER Å LIGNE JESUS Pappa- og mammatreff på Instituttsenteret Stefan Landsverk Isaksen, Oslo menighet Hvis du kommer inn i kirkebygningen i Hekkveien 9, Oslo en søndag formiddag, vil du sannsynligvis legge merke til et stort antall barnevogner i foajeen. Siden 2007 er det blitt født 29 barn til Oslo menighet, og flere er underveis. Det er ikke mange år siden Oslo menighet besto av en stor gruppe unge enslige voksne. I dag består den blant annet av mange unge småbarnsforeldre. L6 Liahona Gry Landsverk Isaksen, som selv er mor til to små, så et behov for å gjøre noe for denne gruppen, og startet opp «pappa- og mammatreff» på Instituttsenteret. «I begynnelsen var det bare mødre som møttes. Men jeg ønsket at fedrene også skulle føle seg velkommen. Derfor begynte jeg spesifikt å invitere fedrene. Jeg visste at mange av dem var hjemme med små barn,» forteller Gry. I dag kommer både fedre og mødre på disse treffene for å møte andre foreldre i samme situasjon som seg selv. Barna får dermed en mulighet til å bli bedre kjent. Pappa- og mammatreff arrangeres en gang i måneden som en uformell, sosial sammenkomst, og passer både for små og store barn. Siden april 2008, da det ble arrangert for første gang, er det stadig flere som har fått GRY LANDSVERK ISAKSEN Pappa- og mammatreff-gjengen samlet på Instituttsenteret i 2010. Foran t.v.: Gry Landsverk Isaksen med sønnen Jakob. Bak: Paul og Karolina Gardner med sønnen Neo, Marianne Isaksen med Jenny Maria Keronen på fanget. Katarina Keronen foran i svart bukse, Daniel Isaksen med Benjamin, Annki Isaksen med Anine Bjørnen Isaksen, Maria Yowellah Pedersen med datteren Madelaine på lekehesten, Conny Amundsen med sønnen Noah Nicolai og Ragnhild Wie Andersen med datteren Judith. barn og setter pris på dette tilbudet. «Vi er så glade for at vi har fått låne Instituttsenteret til dette formålet. Lokalene er så fine og passer perfekt. Vi har i tillegg skaffet til veie lekematter, leker og stellematte slik at det er mest mulig tilrettelagt for barna,» sier Gry. Fra å være et tilbud sendt ut til foreldre i Oslo menighet, har det nå blitt utvidet til de nærliggende menighetene Romerike og Sandvika. Det er i tillegg noen foreldre som KOMMENTARER Har du husket? å sende innlegg til våre lokalsider. Postadressen er: Reistadlia 36, 3425 Reistad. kommer helt fra Fredrikstad for å være med, og alle er selvfølgelig hjertelig velkommen. Telefon: 32 84 25 58 e-post: asm-hern@frisurf.no Juni 2011 L7

PÅ NETTET WENCHE KRISTIANSEN STØYL Emma en stor velsignelse Asm. H. Hernes Emma S. (3) har tatt på seg forkle, som de andre barna i Drafnkollen FUS barnehage. Snart er de i full sving med å lage lunsj. De er ikke i tvil om hva de skal servere. «Pizza!» sier de i kor. Læreren gir Emma og et par jenter hvert sitt kjevle og en deigklomp. «Det skal bli en pannekake,» forklarer Emma mens hun ruller kjevlet over deigen. «Det skal bli bunn til pizzaen,» forklarer læreren. Et foto over fem spalter i Drammens Tidende for 19.1.2011 viser disse Drammens-barna i full Emma S., Drammen menighet aktivitet. «Alle barna får være kokk hver sin dag,» opplyser læreren. Hver eneste søndag er Emma å finne i Barnestua i Drammen menighet. Der lærer hun om den største Læreren av alle, Jesus Kristus. Ham har hun lært å elske. Hun er fjerde generasjons medlem i Jesu Kristi Kirke. «Emma er Herrens store velsignelse for Svein og meg,» konstaterer Wenche Kristiansen Støyl og legger litt unnskyldende til: «Det sier sikkert alle foreldre om sine barn, men med tanke på at jeg hadde passert 47 år før jeg ble gravid, er Emma svar på våre bønner. Svein og jeg giftet oss da jeg hadde passert 40 år. Noen arving lot vente på seg. Vi forsøkte prøverør. Noe hell ble det ikke. Så akupunkturbehandling. Etter seks måneder ble jeg gravid, men mistet det etter bare to uker. Jeg følte meg knust. Det var vanskelig å akseptere at Herren ikke ville hjelpe oss. Jeg visste at Herren kunne gi oss et mirakel, men årene gikk. Vi tapte troen på at det ville skje oss, og aksepterte så smått at Herren ikke ville blande seg inn i naturens gang for oss. Omsider greide jeg å si: Herrens vilje skje! Da ble jeg gravid! Emma kom to måneder før jeg fylte 48 år. Ja, Herren utfører mirakler i dag også! Emma fylte tre år 16. november 2010. Hun er som treåringer flest høyt og lavt og utfordrer grenser. Men vi er så glad i henne! og veldig takknemlig til vår himmelske Fader.» EUROPE AREA (NORWEGIAN) L8 Liahona