OSLO BYFOGDEMBETE KJENNELSE Avsagt: 08.12.2017 Sak nr.: Dommer: Saken gjelder: 17-185318TVI-OBYF/2 dommerfullmektig Carl Håkon Andersen Midlertidig forføyning Yosef Andar Advokat Silje Stridsklev mot Staten v/utlendingsnemda Advokat Christian Fredrik Galtung Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
KJENNELSE Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om at Utlendingsnemnda (UNE) sitt vedtak av 10. november 2017 og etterfølgende beslutning av 1. desember 2017 kan ikke effektueres før rettskraftig dom foreligger. Sakens bakgrunn Yosef Andar er borger av Afganistan, og har vært i Norge siden september 2015. Han søkte 29. september 2015 om beskyttelse i Norge. Andar opplyste selv at han ikke kjente sin nøyaktige fødselsdato, men at han da var mellom 14 og 15 år gammel. Han ble derfor registrert med fødselsdato 29. september 2000. Andar samtykket til gjennomføring av aldersundersøkelse, og det ble den 17. november 2015 gjennomført tannundersøkelse ved det Odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, samt en røntgenundersøkelse av hånden ved Unilabs i Oslo. I rapport fra aldersundersøkelsen av 26. november 2017, ble Andar vurdert å være ca 17 år gammel. Av rapporten fremgår det at: «Yosef ANDAR vurderes å være ca.17 år gammel. Det kan ikke utelukkes at han er eldre enn 18 år, men vi anser det lite sannsynlig. Det kan ikke utelukkes at han er yngre enn 16 år, men vi finner det lite sannsynlig. Oppgitt alder 15 år og 1 måned kan ikke utelukkes, men vi anser det svært lite sannsynlig. Konklusjon: E + H.» Det ble foretatt asylintervju av Andar 6. juni 2016. Andar forklarte blant annet at hans far er drept av Taliban, og at han deretter selv ble oppsøkt av Taliban og tatt med til et av deres tilholdssteder. Taliban spurte om navnet på personer Andars far hadde samarbeidet med. Dette kunne ikke Andar svare på, og han ble da utsatt for vold, og måtte etter hvert hjelpe Taliban med å frakte våpen. Taliban ville deretter at Andar skulle utføre selvmordsangrep. Andar forklarte videre at han lykkes i å rømme fra Afghanistan sammen med sin bror, ved hjelp av sin mor og onkel. Andar og broren kom imidlertid bort fra hverandre i Iran, og han har ikke klart å få kontakt med noen av familiemedlemmene siden dette. Det kom videre frem under asylintervjuet at Andar har fått kappet av to fingre, men han klarte ikke å gi noen redegjørelse for hvordan det har skjedd. Andar ble deretter flyttet til asylmottak i Hemsedal. UDI avslo søknaden om beskyttelse i vedtak 4. januar 2017. UDI la til grunn at Andar var 17 år på vedtakstidspunktet, og endret fødselsåret fra 2000 til 1999. UDI kom videre til at Andars asylforklaring ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. UDI fant heller ikke grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse etter utlendingsloven 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn. - 2-17-185318TVI-OBYF/2
Vedtaket ble påklaget av advokat Jostein Løken 7. januar 2017. Før klagen ble behandlet, rømte Andar sammen med minst en annen asylsøker til Frankrike. Andar ble registrert forsvunnet fra mottak 17. januar 2017. UDI fant ikke grunn for å omgjøre vedtaket, men besluttet 30. juni 2017 at Andar kunne oppholde seg i Norge inntil klagen var ferdig behandlet hos UNE. Av UDIs beslutning 30. juni 2017 fremgår det videre at: «Yosef Andar er registrert som utmeldt hos UDI. Han er sist registrert i Frankrike. [ ] Klager er registrert med følgende identitetsopplysninger i Frankrike: Navn: Yufus Tarakhail Født: 1.1.1990 Fødested: Afghanistan.» I vedtak av 9. oktober 2017 avslo UNE Andars klage uten å foreta en ny vurdering av behovet for beskyttelse, da Andar ikke befant seg i Norge eller på norsk grense. Andar kom tilbake til Norge 26. oktober 2017. Han ble umiddelbart pågrepet og deretter fengslet på Trandum utlendingsinternat. Etter at Andar returnerte til Norge, har UNE realitetsbehandlet klagen. UNE fant ikke grunn til å endre UDIs vedtak. Av UNEs vedtak av 10. november 2017 fremgår det at: «Klageren får ikke beskyttelse i Norge fordi asylforklaringen hans ikke er troverdig. UNE mener at det ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved en retur til hjemlandet. Det foreligger heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydning disse begrepene har i utlendingsloven UNE har ikke tatt stilling til klagerens identitet ut over hans alder». Advokat Silje Stridsklev har den 24. november 2017 begjært midlertidig forføyning på vegne av Andar med krav om at UNEs vedtak av 10. november 2017 ikke kan effektueres før rettskraftig dom foreligger. UNE vurderte saken på nytt, og besluttet 1. desember 2017 ikke å omgjøre vedtaket. Advokat Christian F. Galtung har den 1. desember 2017 inngitt tilsvar på vegne av staten ved Utlendingsnemnda, og lagt ned påstand om at begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge og at staten tilkjennes sakskostnader. Advokat Stridsklev har inngitt ytterligere to prosesskriv i saken. - 3-17-185318TVI-OBYF/2
Muntlig forhandling i saken ble avholdt 4. desember 2017. Andar møtte sammen med sin prosessfullmektig Advokat Silje Stridsklev. Fra UNE møtte advokat Christian F. Galtung og seniorrådgiver Agata Hoff. Retten mottok partsforklaring fra Andar og vitneforklaring fra to vitner. Det vises for øvrig til rettsboken. Yosef Andar har i det vesentlige anført Yosef Andar gjør gjeldende at UNES vedtak av 10. november 2017 og beslutning om ikke å omgjøre vedtaket bygger på uriktig lovanvendelse og uriktig faktum, både når det gjelder vurderingen av Andars beskyttelsesbehov og subsidiært om vilkårene for opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn er oppfylt. Videre anføres det som en saksbehandlingsfeil at UNE ikke foretok en tilstrekkelig utredning av saken. UNEs vedtak er derfor ugyldig. UNE har lagt til grunn uriktig faktum når det konkluderes med at Andars asylforklaring ikke er sannsynliggjort fordi det er uvanlig med tvangsrekruttering til Taliban. I UNEs vedtak er det vist til at dette likevel forekommer, særlig med sårbare personer som barn eller personer med psykisk utviklingshemming. Andar var tenåring da han forlot Afghanistan. Det fremgår av uttalelsene og journalene fra BUP, samt uttalelsene fra hans støttepersoner i Hemsedal og helsepersonell ved Trandum at Andar er en svært sårbar gutt. I erklæringen fra psykologspesialist Evang av 16. november 2017 fremgår det at Andar har «en rekke trekk som gjør at han bør utredes nærmere med hensyn på en psykisk utviklingshemming, og på et lavt modningsnivå og nedsatte kognitive evner». Erklæringen dokumenterer at Andar nettopp kan være en slik sårbar person som Taliban tvangsrekrutterer fordi han ikke forstår konsekvensene av egen deltakelse. Erklæringen ble oversendt UNE før vedtaket ble fattet. UNE har imidlertid ikke foretatt noen nærmere undersøkelser. Andar gjør gjeldende at den mangelfulle utredningen utgjør en saksbehandlingsfeil. Subisidiært anføres at UNEs vedtak er ugyldig fordi UNE heller ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av om vilkårene for å innvilge oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven 38 på grunn av sterke menneskelige hensyn, og at også denne vurderingen bygger på uriktig lovanvendelse og feil faktum. Andar gjør videre gjeldende at UNEs vedtak er ugyldig fordi vurderingene av hans alder bygger på uriktig rettsanvendelse, feil faktum og en uriktig bevisbedømmelse. Det anføres at det ble innhentet medisinsk aldersundersøkelse uten at det var grunnlag for dette, jf. utlendingsloven 88. Videre anføres det at det er lagt til grunn et for lavt beviskrav ved vurderingen av Andars alder. Andars alder har betydning for vurderingen av om det er grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse etter utlendingsloven 38. - 4-17-185318TVI-OBYF/2
Staten bestrider ikke at det foreligger sikringsgrunn dersom retten skulle komme til at saksøker skulle vært gitt asyl etter utlendingsloven 28. Andar gjør gjeldende at det også foreligger sikringsgrunn dersom retten skulle komme til at UNEs vedtak om avslag på søknad om rett til opphold på humanitært grunnlag er ugyldig. Andar er en svært sårbar person, uten nettverk, og det er usikkert hva som vil bli konsekvensene vil bli ved en retur. Yosef Andar har nedlagt følgende påstand: 1. Utlendingsnemndas vedtak av 10. november 2017 og etterfølgende beslutning av 1. desember 2017 kan ikke effektueres før rettskraftig dom foreligger. 2. Staten dømmes til å betale sakens omkostninger. Staten ved Utlendingsnemnda har i det vesentlige anført Staten gjør gjeldende at det ikke er sannsynliggjort at det foreligger noen feil ved UNEs vedtak og beslutning som medfører ugyldighet. Andars asylforklaring er ikke i overensstemmelse med landinfo for Afghanistan. Andar har videre utbygget asylforklaringen etter hvert, noe som svekker hans generelle troverdighet. Andar har videre oppgitt andre opplysninger til myndighetene i Frankrike etter at han rømte dit. Staten gjør videre gjeldende at saken var tilstrekkelig utredet før vedtaket ble fattet. Det foreligger ingen feil ved vurderingen av Andars alder. UNE har foretatt en helhetlig vurdering av alle bevis i saken, og lagt til grunn en lavere alder for Andar enn det som fremkommer av aldersvurderingen. Staten bestrider at det ikke var grunnlag for å innhente medisinsk aldersundersøkelse. Staten gjør videre gjeldende at det ikke kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å fravike Andars opplysninger om at han er mindreårig, og UNE har dermed ikke lagt til grunn et for lavt beviskrav. Staten bestrider ikke at det foreligger sikringsgrunn dersom retten skulle komme til at saksøker skulle vært gitt asyl etter utlendingsloven 28. Staten gjør imidlertid gjeldende at det ikke foreligger sikringsgrunn selv om retten skulle komme til at saksøker har rett til opphold på humanitært grunnlag. 1. Begjæringen tas ikke til følge 2. Staten v/ Utlendingsnemnda tilkjennes sakens omkostninger. - 5-17-185318TVI-OBYF/2
Rettens vurdering For at en begjæring om midlertidig forføyning skal kunne tas til følge, må saksøkeren sannsynliggjøre så vel krav som sikringsgrunn, jf. tvisteloven 34-2. Det hovedkrav som ønskes sikret ved begjæringen om midlertidig forføyning, er kravet om at UNEs vedtak av 10. november 2017 og beslutning om ikke å omgjøre vedtaket er ugyldig. Saksøkerne må dermed sannsynliggjøre at de i et søksmål mot staten vil få dom for at vedtaket er ugyldig, jf. Hans Flock, «Midlertidig sikring, Arrest og midlertidig forføyning» s. 143 og s. 55. Reglene om sikringsgrunn følger av tvisteloven 34-1 første ledd. Av bestemmelsen følger det at midlertidig forføyning kan besluttes: a) når saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller b) når det finnes nødvendig for å få en midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for. Hvis retten kommer til at det ikke foreligger sikringsgrunn er det ikke nødvendig for retten å vurdere hvorvidt det foreligger et hovedkrav, jf. Rt 2000 side 1725. Partene er enige om at det foreligger sikringsgrunn dersom retten skulle komme til at saksøker skulle vært gitt asyl etter utlendingsloven 28. Retten vil derfor først ta stilling til om det er sannsynliggjort at avslaget på søknaden om beskyttelse etter utlendingsloven 28 første ledd er ugyldig. Bestemmelsen lyder slik: «En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen a) har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28. juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet». - 6-17-185318TVI-OBYF/2
Av annet ledd følger det at «En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl)». Andar gjør gjeldende at UNE har lagt til grunn uriktig faktum når det konkluderes med at hans asylforklaring ikke er sannsynliggjort fordi det er uvanlig med tvangsrekruttering til Taliban. Saken reiser spørsmål om hvilke faktiske omstendigheter som skal legges til grunn for vurderingen etter utlendingsloven 28 første ledd bokstav a. Det følger av Ot.prp.nr. 75 (2006-2007) at det skal foretas en helhetlig bevisvurdering. I merknadene til 28 uttaler departementet at: Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige. Hva gjelder selve risikoen, faregraden, for forfølgelse kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkeren virkelig vil bli forfulgt. Det skal foreligge en velgrunnet frykt, hvilket forutsetter at faren for forfølgelse er reell. Høyesterett oppsummerte i Rt 2011 s. 1483 rettstilstanden for vernet mot utsending og for retten til asyl etter 28 første ledd bokstav a slik: (45) Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse. (46) Konkret utleder jeg av dette at eventuelle selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen, som ikke kan begrunnes på tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre frem. I Borgarting lagmannsretts avgjørelse i LB-2011-23448 er det videre uttalt følgende om beviskravet: - 7-17-185318TVI-OBYF/2
«Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment. Lagmannsretten vil i den forbindelse peke på dommens sitat fra FNs Høykommissær for Flyktningers håndbok om prosedyrer for å fastsette flyktningers rettsstilling, der det heter: 'Det er derfor ofte nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode. Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta.' Etter lagmannsrettens syn bidrar dette sitatet til en presisering som ikke kommer klart frem i ovennevnte høyesterettsdoms oppsummering av beviskravet. Det siktes til forutsetningen om at tvilen ikke bør komme søkeren til gode uten at 'saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig'. Beviskravet kan derfor ikke uten videre senkes der sakens opplysning hemmes av mangel på troverdighet hos søkeren. Det reduserte beviskravet, i realiteten en regel om tvilsrisiko, gjelder der troverdighet er tilstede, og saken likevel er for dårlig opplyst til å etablere en større grad av sannsynlighet.» UNE har kommet til at saksøkers forklaring ikke er troverdig, og at forklaringen derfor ikke kan legges til grunn ved vurderingen om vilkårene etter utlendingsloven 28 er oppfylt. Borgarting lagmannsrett uttalte i LB-2011-23448 følgende om troverdighetsvurderingen retten må foreta: «Å bedømme en persons 'generelle troverdighet' er i utgangspunktet en vanskelig vurdering. Grunnlaget for vurderingen vil være det inntrykk personen selv skaper hos den som skal vurdere og troverdigheten av de opplysninger vedkommende gir. Disse to elementene vil i praksis ikke alltid være klart avgrenset. Opplysningene må holdes opp mot andre opplysninger, og opplysningenes fullstendighet og indre sammenheng må vurderes. Et moment i vurderingen kan også være på hvilket tidspunkt opplysningene blir gitt. Endelig nevnes at troverdighetsvurderingen må være en samlet vurdering av flere momenter som nevnt ovenfor. I denne vurderingen kan, slik lagmannsretten straks kommer inn på, enkelte momenter være mer sentrale og ha større betydning enn andre momenter. Vurderingen må dessuten ta høyde for at enkelte ting kan være vanskelig å huske nøyaktig, og at forklaringer av den grunn kan stemme dårlig eller virke usammenhengende.» Ved vurderingen av Andars forklaring må det etter rettens syn også ses hen til hans modningsnivå og kognitive funksjonsnivå. Retten legger til grunn at forklaringen på enkelte punkter kan være mindre utfyllende, og at mindre nyanseforskjeller og justering av detaljer kan forekomme. Retten har derfor ikke vektlagt slike mindre forhold i vurderingen av om Andars forklaring fremstår noenlunde troverdig. - 8-17-185318TVI-OBYF/2
Andar har som grunnlag for søknaden om beskyttelse forklart at hans far ble drept av Taliban, og at han selv har blitt utsatt for vold og forsøkt tvunget til å gjennomføre et selvmordsangrep for Taliban. Andar fortalte asylintervjuet at: «Dei ville at eg skulle utføre eit sjølvmordsangrep mot myndighetene, så eg ville ikkje dette fordi mine mors bror var med myndighetene. Og min mor ville heller ikkje dette. Så taliban sa heile tida at eg går til paradis viss eg skulle gjere dette. Så dei sa at viss eg ikkje ville gjere dette så ville dei nytte makt då dei skulle tvinge meg til å gjere det». Har forklarte videre at: «Eg ønska ikkje å gjere dette, og blei tvinga til å gjere dette. Når eg sa nei, så blei eg slått veldig mykje». UNE har i vedtaket av 10. november 2017 pekt på at det er uvanlig med tvangsrekruttering til Taliban. UNE viser blant annet til at: «Selv om enkeltpersoners handlingsrom i forhold til rekrutteringen kan være betydelig begrenset av strukturelle forhold (strukturell tvang, der ulike sosiale, religiøse, kulturelle eller familiemessige forpliktelser og sosioøkonomiske forhold fører til innskrenkede valgmuligheter for den enkelte), viser landinformasjonen at de som rekrutteres til væpnet kamp, i overveiende grad er personer som av ideologiske eller pragmatiske årsaker gir sin mer eller mindre frivillige tilslutning til Taliban, uten å være utsatt for direkte, individrettede trusler eller fysiske overgrep». Andar har ikke bestridt at tvangsrekruttering er uvanlig, men viser til at det må legges til grunn at det likevel forekommer. Det fremgår av Landinfos rapport «Taliban: organisasjonsform, kommunikasjon og fare for sanksjoner» 12. januar 2010, at: «Taliban antas i hovedsak å rekruttere frivillig, men begrepet «frivillig» er relativt. Det er kjent at tvangsrekruttering forekommer og at familier på lokalt nivå kan oppleve en forventning og fysisk trussel om å gi en sønn til Taliban. Omfanget av tvangsrekruttering er ukjent, men for barns vedkommende antas det å ikke være omfattende». Retten legger etter dette til grunn at tvangsrekruttering til Taliban kan forekomme, og det kan derfor ikke uten videre ses bort fra Andars forklaring selv om slik rekruttering er uvanlig. Når det gjelder rekruttering til selvmordsaksjoner uttaler UNE i vedtaket følgende: - 9-17-185318TVI-OBYF/2
«Etter UNEs kjennskap rekrutterer ikke Taliban selvmordsaksjonister ved bruk av tvang mot enkeltindivider på den måten klageren har forklart. Det kreves en overtalt, indoktrinert og opptrent person for å gjennomføre en selvmordsaksjon, og flere kilder utelukker muligheten for at Taliban benytter tvang ved rekruttering til slike aksjoner. Aktuelle selvmordsaksjonister rekrutteres primært blant personer som har en svært sterk overbevisning, eller som av andre grunner melder seg til å utføre slike aksjoner. En stor andel rekrutteres blant annet ved madrassaer i Pakistan, og treningen og indoktrineringen i forkant av en eventuell aksjon kan vare fra måneder til år. Taliban har nå dessuten etablert en spesialenhet for selvmordsbombere. Selv om UNE kjenner til at det i enkelttilfeller har inngått elementer av tvang ved slik rekruttering, gjelder dette mindre barn eller andre svært sårbare personer, eksempelvis psykisk utviklingshemmede og narkomane, som har blitt lurt eller utnyttet fordi de ikke forstår konsekvensene av egen deltakelse» Andar har gjort gjeldende at han er en slik sårbar person som Taliban tvangsrekrutterer fordi har ikke forstår konsekvensene av egen deltakelse. Det er blant annet vist til spesialisterklæring fra psykologspesialist Karl Eldar Evang, hvor det blant annet fremgår at Andar «har en rekke trekk som gjør at han bør utredes nærmere med hensyn på en psykisk utviklingshemming, og på et lavt modningsnivå og nedsatte kognitive evner». Evangs anbefaling er at «Yosef Andar så raskt som mulig utredes av psykologspesialist/nevrolog med særskilt kompetanse på utviklingshemming, med hensyn på å finne hans reelle psykologiske utviklingsnivå, hans «emosjonelle alder», avdekke og kartlegge eventuell utviklingshemming, og finne hans kognitive funksjonsnivå». Evangs vurdering underbygges også av uttalelser fra BUP og fra Andars støttepersoner i Hemsedal og helsepersonell ved Trandum. Tidligere mottaksleder ved asylmottaket i Hemsedal Gry Herland, forklarte i retten at Andar fremsto som en umoden tenåring, og vurderte hans kognitive funksjonsnivå til 13-14 år. Retten vil bemerke at Andar i sin asylforklaring synes å ha et bevisst og reflektert forhold til Taliban og konsekvensene av å gjennomføre en selvmordsaksjon. Andar har forklart at han har motsatt seg å gjennomføre selvmordsangrep til tross for at han ble utsatt for vold og tvang. Dette tilsier etter rettens syn at Andar har en klar forståelse av konsekvensene av egen deltakelse, og at han ikke er en person som enkelt lar seg utnytte. Andars forklaring om at han skal ha blitt forsøkt tvangsrekruttert til å utføre en selvmordsaksjon avviker derfor fra Landinfos redegjørelse om rekruttering til Taliban, og særlig rekruttering til selvmordsaksjoner. Andar har videre endret forklaring om hva som skjedde med fingrene. I asylintervuet forklarte Andar: - 10-17-185318TVI-OBYF/2
«Så dette skjedde med fingrane mine for lenge sida, så min mor fortalde ikkje kva som skjedde med meg, fordi eg hugsar ikkje heller. Så nokre gangar når mor såg på fingrane mine så grått ho». I brev av 14. oktober 2017 fra Susanne Rørby ved Langset asylmottak fremgår det at Andar har forklart han mistet fingrene fordi han nektet å gjennomføre selvmordsangrep. Det vises videre til at Andar var redd under asylintervjuet, og at han ikke stolte på de menneskene som var tilstede. Andar har imidlertid i asylintervjuet forklart seg i detalj om flere forhold, blant annet om sin voldelige far, at moren ble utsatt for vold av Taliban, og at han ble slått av Taliban fordi han nektet å utføre selvmordsangrep. Det er på denne bakgrunn vanskelig for retten å se at Andar skulle forklare seg uriktig under intervjuet om hva som har skjedd med fingrene. Retten bemerker videre at Andar, etter at han rømte til Frankrike, har oppgitt et annet etternavn og et annet fødselsår til franske myndigheter. Dette svekker etter rettens syn Andars generelle troverdighet. Retten finner etter en samlet vurdering av bevisene i saken at Andars forklaring ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort. Retten viser særlig til at forklaringen avviker fra kjent landinformasjon, herunder informasjon om hvordan Taliban rekrutterer personer til å utføre selvmordsangrep. Retten viser også til at Andar har oppgitt andre opplysninger til franske myndigheter, samt at Andar underveis har endret forklaring om hva som skjedde med fingrene, noe som svekker hans generelle troverdighet. Retten har etter dette kommet til at UNE ikke har lagt uriktig faktum til grunn for vedtaket. Retten kan heller ikke se at det foreligger andre feil ved vedtaket om avslag på søknaden om beskyttelse etter utlendingsloven 28 som medfører ugyldighet. Etter rettens syn er det i denne forbindelse ikke nødvendig å ta stilling til om det var rettslig grunnlag for å foreta medisinsk aldersvurdering av Andar. Hvorvidt Andar er mindreårig eller ikke kan få betydning for vurderingen av om det er grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse etter utlendingsloven 38. Andars alder har imidlertid ikke direkte betydning for vurderingen av om han har rett til beskyttelse etter utlendingsloven 28. UNE har ved vurderingen av om asylforklaringen er tilstrekkelig sannsynliggjort ikke lagt vekt på Andars opplysninger om sin egen alder. Det fremgår videre av UNEs vedtak at opplysninger om Andars psykiske helse og modenhet var kjent for UNE da vedtaket ble fattet, og ligger til grunn for UNEs vurdering. Retten bemerker for øvrig at Andar har vært ansett som mindreårig i perioden han har oppholdt seg i Norge. - 11-17-185318TVI-OBYF/2
Retten kan heller ikke se at manglende utredning av de forhold som er påpekt i erklæringen fra psykologspesialist Evang utgjør en saksbehandlingsfeil som medfører ugyldighet. Retten viser her til redegjørelsen ovenfor om Andars forståelse av konsekvensene av egen deltakelse i selvmordsangrep. Retten har etter dette kommet til at saksøker ikke har sannsynliggjort at det foreligger feil ved avslaget på søknaden om beskyttelse etter utlendingsloven 28 første ledd som medfører at vedtaket er ugyldig. Andar har ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at han vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan. Spørsmålet blir etter dette om det foreligger andre forhold som gjør det nødvendig å utsette iverksettelsen av UNEs vedtak midlertidig, «for å avverge en vesentlig skade eller ulempe», jf. tvisteloven 34-1 første ledd bokstav a. Det er vist til at Andar er en svært sårbar person, uten nettverk, og det er usikkert hva som vil bli konsekvensene vil bli ved en retur. Andar har blant annet vist til spesialisterklæring fra psykologspesialist Karl Eldar Evang, som redegjort for ovenfor, samt uttalelser fra BUP og fra Andars støttepersoner i Hemsedal. Retten viser til at det etter rettspraksis stilles strenge krav til sikringsgrunn i saker om midlertidig forføyning med krav om å utsette iverksetting av tvangsretur. I LB-2002-30082 uttalte lagmannsretten: "Det følger av rettspraksis at det stilles strenge krav til sikringsgrunn i fremmedsaker. Lagmannsretten viser blant annet til avgjørelsen i Rt-2000-1725. Verken at saken må forberedes fra utlandet, at det blir økonomiske merbelastninger eller foreligger personlige ulemper, er sikringsgrunn. A har advokat i Norge, og saken synes i det alt vesentlige å være ferdig forberedt. As henvisning til EMK artikkel 8 kan ikke føre frem idet denne bestemmelse har en svært begrenset betydning i en sak om midlertidig forføyning. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i den overfor nevnte avgjørelse. Etter dette finner lagmannsretten at det ikke er sannsynliggjort noen sikringsgrunn". Som det fremgår av avgjørelsen er verken personlige ulemper eller det forhold at saken må forberedes fra utlandet, sikringsgrunn. Det fremgår av asylintervjuet at Andar hadde familie i Afghanistan da han forlot landet, blant annet hans mor og en onkel. Andar har i retten forklart at han ikke har hatt kontakt med familien etter at han kom til Norge. Det er imidlertid ikke opplysninger som tilsier at han ikke vil kunne få kontakt med familien sin ved retur til hjemstedet. Retten kan heller ikke se at Andars psykiske helsesituasjon gjør det nødvendig med en midlertidig forføyning for å avverge vesentlig skade eller ulempe. Retten legger til grunn at - 12-17-185318TVI-OBYF/2
de psykiske problemene til dels skyldes klagerens situasjon og bekymring knyttet til utsendelse. UNE har i beslutningen av 1. desember 2017 vist til at helseproblemer som utgangspunkt ikke gir grunnlag for oppholdstillatelse. Utlendingsloven åpner imidlertid for at alvorlige psykiske helseproblemer, for eksempel psykoselidelser eller lignende, som det ikke er mulig å få behandling for i hjemlandet, kan gi grunnlag for oppholdstillatelse. Uttalelsen gir etter rettens syn veiledning også ved vurderingen av om en forføyning er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe ved retur. Ved vurderingen av om Andar vil bli utsatt for vesentlig skade eller ulempe ved retur, må det videre tas i betraktning at det i denne sammenheng dreier seg om retur for en begrenset periode, i utgangspunktet inntil seks måneder fra inngivelse av stevning til dom foreligger. Retten vil i denne forbindelse vise til uttalelsen fra rådgivende psykiater i UNE, tidligere overlege Ole Steen, hvor det fremgår at en eventuell psykisk utviklingsforstyrrelse er en tilstand som vil vare hele livet, og at det ikke er nødvendig med strakstiltak. Retten kan på denne bakgrunn ikke se at retur til Afghanistan frem til endelig avgjørelse foreligger vil føre til at Andars sykdomssituasjon vil bli vesentlig forverret. Retten har etter dette kommet til at Andar ikke har sannsynliggjort noen sikringsgrunn, jf. tvisteloven 34-1. Begjæringen tas derfor ikke til følge. Staten ved Utlendingsnemnda har vunnet saken, og har etter resultatet krav på full dekning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven 20-2 første og annet ledd. Retten har vurdert unntaksreglene i 20-2 tredje ledd, men finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen. I den forbindelse vises til Schei mfl. som i tvistelovkommentaren del I side 708 sier at det i seg selv ikke er nok til å frita for omkostninger at saken har velferdsmessig betydning og at det er stor forskjell i styrkeforholdet mellom partene. Retten kan heller ikke se at det foreligger andre tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita saksøker for erstatningsansvar. Staten ved Utlendingsnemnda har fremmet krav om erstatning for sakskostnader med 47 500 kroner. Kostnadsbeløpet inkluderer merverdiavgift. Saksøker har ikke hatt innvendinger til beløpets størrelse. Retten finner etter en samlet vurdering av sakens omfang at kravet er rimelig og nødvendig jf. tvisteloven 20-5 og kostnadene tilkjennes fullt ut. - 13-17-185318TVI-OBYF/2
SLUTNING 1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. Yosef Andar betaler kr 47 500 i sakskostnader til Staten v/utlendingsnemda innen to uker etter forkynning av denne kjennelsen. Carl Håkon Andersen Partene og enhver annen som rammes kan ved henvendelse til Oslo byfogdembete, Oslo tinghus, C.J. Hambros plass 4, Oslo, begjære muntlig forhandling om den midlertidige forføyningen. - 14-17-185318TVI-OBYF/2