Forord av Broder Andreas Jeg må nesten advare deg: Dette er en vanskelig bok. Den er ikke vanskelig å lese, men den gjør meg ukomfortabel. Skikkelig ukomfortabel! Denne boken vil snu livet ditt opp ned. Jeg anbefaler faktisk at du leser den i knestående, for hvis kristne utsendinger (både langtids og korttids), misjonsorganisasjoner, menighetsledere, de som støtter utsendingene og misjonsorganisasjonene, pluss alle som ber for utsendingene, virkelig tar denne boken til seg, vil det bli rik innhøsting i Guds rike. Ja, innholdet i denne boken er virkelig så radikalt. Og dette radikale budskapet er til alle som følger Jesus Kristus. Jeg likte ikke den første delen av Niks forrige bok, Guds galskap 1, noe særlig. Jeg er bare ærlig. Som de fleste andre liker jeg å lese om suksess og seier. Men misjonstjenesten hans var preget av nederlag hvordan skal jeg ellers beskrive det når du starter med 150 kristne, og ender opp med bare fire stykker seks år senere? Nei, vi vil ha triumferende fortellinger vi vil høre at du begynner med fire og starter en menighet som vokser til 150, 1500 eller 15 000. Det er en historie som selger. Da ønsker alle å vite hva du har gjort, og vil prøve å etterligne din oppskrift på suksess. Men Gud brukte faktisk et nederlag. Etter at tenåringssønnen deres døde mens de var på misjonsmarken, tok Gud Nik og kona Ruth ut på oppdagelsesreise. Han ledet dem ikke til et kristent universitet eller en ledelseskonferanse i en megakirke. Nei, han tok dem til over 70 land der kristne blir forfulgt, ofte svært voldsomt. Nik traff kristne som hadde tilbrakt mange år i fengsel på grunn av sin tro, eller som hadde 11
mistet familiemedlemmer som hadde gått i døden som martyrer. Midt i denne undertrykkelsen overlevde kirken, ja, den vokste til og med i Kina var det en eksplosjonsartet vekst. I over tolv år har Nik foretatt dybdeintervjuer med over 600 forfulgte kristne. Han har lært hvordan det går an å leve i seier midt i vanskelige omstendigheter. Denne oppdagelsesreisen utgjorde den andre delen av Niks forrige bok. Men jeg kjente at jeg ville vite mer. Jeg ville vite hva dette betyr for oss. Hvordan kan vi som er kristne i det frie Vesten ta denne enorme kunnskapen som er født i usigelig smerte, og bruke den i vår misjonsgjerning? Det er spørsmålet denne boken svarer på. For å forklare hvordan bøkene til Nik treffer meg, er jeg nødt til å fortelle en personlig historie. Jeg har et bilde på kontoret mitt. Det ble tatt i 2002 på et hotell midt i et radikalt muslimsk område av verden. Jeg står sammen med to menn som smiler til kamera. De er enkelt kledd, slik det er vanlig å kle seg i området. De oppsøkte meg på hotellet i all hemmelighet etter midnatt for å fortelle meg historien sin. Av sikkerhetsgrunner kaller jeg dem S og Q. S var en kjekk, ung mann med velstelt, svart skjegg. Det eneste han kunne si på engelsk var: «Hi, my name is S.» Derfor måtte vi bruke tolk. S hadde vokst opp i et svært religiøst hjem. Bestefaren var imam. Faren var imam. To av brødrene hans var imamer. Han lærte seg hele Koranen på arabisk, selv om det ikke var morsmålet hans. S ble også imam og begynte å undervise i religion på en skole drevet av myndighetene. Han ledet ofte bønnen i moskeen i nabolaget. Lærerjobben ga S tilgang på et bibliotek der han oppdaget noe viktig. Blant de mange bøkene om islam var det også bøker om hinduismen, buddhismen og kristendommen. En annen imam merket at S tørstet etter kunnskap, og begynte å diskutere med ham om hvilken religion som var sann. Snart kom det for dagen at denne imamen i hemmelighet fulgte Jesus Kristus. Etter flere samtaler der de sammenlignet islam og kristendommen, fikk S et eksemplar av Det nye testamentet. S begynte å lese evangeliene og ble kjent med personen Jesus. «Jeg skjønte at det ikke finnes noe annet menneske som Kristus,» forklarte 12
S. «Han er den sanne åpenbaringen om Gud. Han er i sannhet Gud.» Nå var det gått to år siden S valgte å følge Jesus. Han hadde sluttet som imam og sluttet å undervise om islam, og slet med å tjene penger til livets opphold. For å gjøre saken verre, hadde en av brødrene hans fått snusen i omvendelsen og sverget å drepe ham. Derfor hadde S levd i skjul de siste par månedene. Hva skulle han gjøre nå? Med et stort smil kunngjorde han følgende: «Jeg vil være en imam for Jesus!» En av kollegene mine traff S to og et halvt år senere og fikk vite at han nå jobbet i all hemmelighet i en region der en voldelig muslimsk fundamentalistgruppe hadde kontrollen. Midt i denne atmosfæren av radikalisert islam brukte S smarte samtaletriks for å finne mennesker som kunne være interessert i å lære om Jesus. Han hadde ført mange til tro, til og med en av brødrene sine, og dro nå rundt til ulike undergrunnsmenigheter som møttes i det skjulte i hjemmene til folk. Han hadde nettopp giftet seg med en fjorten år yngre kvinne, som var blitt lovet til ham da hun bare var tre år. Han hadde tålmodig fortalt henne om Jesus, helt til hun hadde kommet til tro. To uker etter møtet fikk jeg en telefon. S var blitt tatt til fange av muslimske fundamentalister. Selv om vi ba, var det det siste vi så av ham; vi må anta at han døde i tjenesten. Han kunne bare ikke la være å snakke om Jesus. Q var like modig i sin tjeneste for Jesus, og han lot seg ikke stanse av S død. Han virket i samme område som S, og overtok ansvaret for husmenighetene. I likhet med S ledet han mennesker til Jesus, og unnslapp så vidt flere drapsforsøk. Men etter et par år hadde han ikke «hellet» med seg lenger. Q ble også fanget og drept. Jeg ser på bildet av oss tre hver eneste dag og sørger over tapet av disse to kjære brødrene. Men jeg gleder meg også over utfordringen de gir meg. Du skjønner, jeg står helt fritt til å fortelle naboene mine om Jesus. De smeller kanskje døra i fleisen på meg, men jeg risikerer ikke å bli kidnappet eller drept hvis jeg snakker om Jesus. Så hvor ofte oppsøker jeg naboene og forteller dem om Jesus? S og Q, på den annen side, våknet hver morgen med en brennende glød etter å fortelle mennesker om Jesus, selv om de visste at det kunne 13
koste dem livet. Og til slutt måtte de betale prisen. De fulgte Jesu befaling. De gikk den tøffe veien. Korsets vei. Dette er altså utfordringen: Er jeg fri når jeg bor i et demokrati med religiøs frihet, men nøler med å snakke om Jesus? Eller var S og Q friere midt i en kultur styrt av radikal islam, under sharia-lovgivning, der mennesker var ute etter å stanse vitnesbyrdet deres? Disse to mennene spredte evangeliet i et område der de fleste av oss anser det umulig å drive misjon. Vestlige utsendinger kan ikke reise til akkurat dette området. Men disse to mennene plantet menigheter. Derfor spør jeg: Hvem er mest fri? Jeg blir både skamfull og inspirert av troen til S og Q. Nik har 600 flere eksempler. Hans enorme forskningsarbeid gir oss tilgang på alt den forfulgte kirke har lært. Vi må lytte og lære av denne delen av Kristi kropp som lider bare fordi de følger Jesus. Disse mennene og kvinnene har igjen brakt misjonsbefalingen i fokus. De viser oss i ord og handling det jeg alltid har trodd at ingen dører er stengt for evangeliet. Nik avslører at Jesus allerede er virksom på steder vi tror det ikke er trygt å dra til. De radikale funnene og konklusjonene Nik har trukket av sin egen erfaring og forskning, burde utfordre oss alle sammen på dypet. Når du leser denne boken, vil du forstå hvorfor Nik kaller vår respons på disse funnene og konklusjonene Lydighetens galskap. Han sier faktisk at Gud kaller oss til «lydighet», uansett omstendigheter eller hvor vi befinner oss. Du vil skjønne at det ikke finnes enkle svar på dette. Men kirken vokser ikke der det er lett å leve ut troen, det vet jeg fra mitt eget land, Nederland. Det er derfor vi må lese bøkene til Nik (og andre bøker, som Radikal 2 av David Platt). Vi må vende tilbake til det radikale evangeliet. Hvis alle kristne tok budskapet i Guds galskap og Lydighetens galskap alvorlig og begynte å leve etter det, ville det skje en revolusjon, ikke med våpen, men med kjærlighet. Kanskje vi til og med kunne vinne verden. 14
Prolog Jeg holdt nylig et treningskurs for noen troende i Kina. Jeg snakket frimodig om den store åndelige innhøstingen blant kineserne. Jeg fortalte entusiastisk om hvor stor oppmuntring denne innhøstingen hadde vært for den verdensvide kirke. Jeg skrøt dem nesten i senk. Det var egentlig ikke meningen, jeg var bare så overveldet over alle menneskene som kom til tro ved Den hellige ånd. Etter disse bemerkningene spurte en kinesisk husmenighetsleder om jeg ville spise middag med ham. Denne milde kirkelederen stilte spørsmålstegn ved det store antallet kinesiske troende jeg hadde oppgitt. Jeg ble faktisk tatt litt på senga, for tallet var det mest moderate blant alle som svirret rundt i Vesten! Jeg prøvde å forsvare meg med å forklare kilden. Han lyttet tålmodig. Så, med et smil, sa han seg enig i at tallet kanskje kunne stemme. Samtidig ville han foreslå en annen måte å tolke disse ulike tallene på. Jeg kommer aldri til å glemme det neste han sa: «Av det store antallet troende du nevnte i talen, er to tredjedeler det vi kan kalle medlemmer. Bare en tredjedel er det vi vil kalle ekte Jesu disipler.» Denne forskjellen forvirret meg, og jeg ba min nye venn om å forklare det nærmere. Han sa: «To tredjedeler av det tallet du nevnte, går sannsynligvis jevnlig i en husmenighet. De fleste av dem er døpt. De fleste av dem bidrar økonomisk til driften av husmenigheten.» Han ventet litt før han fortsatte. «Men vi regner ikke menighetsmedlemmer som ekte disipler av Jesus før de har begynt å vinne andre mennesker for ham og vært med på å plante nye husmenigheter.» Jeg merket at jeg gikk inn i forskermodus etter hvert som det han 15
sa, sank inn, men så tok jeg meg i det, svimmel av det som lå implisitt i påstanden. Det neste spørsmålet som dukket opp i hodet mitt var en personlig utfordring: Er jeg bare et menighetsmedlem, eller er jeg en ekte Jesu disippel? Det er dette spørsmålet som er kjernen i denne boken: Er vi bare menighetsmedlemmer, eller er vi sanne Jesu disipler? Dette bringer også mange andre viktige spørsmål på bane. Finnes det noe i livene våre som vi holder utenfor Guds autoritet og kontroll? Finnes det noe sted på jorden vi ikke er villige til å gå for ham? Finnes det noe menneske vi ikke er villige til å elske eller tilgi? Kort og godt: Er vi bare medlemmer av en bestemt gruppe, eller er vi ekte etterfølgere av Jesus, en del av hans kropp? Boken du holder i hendene inviterer deg til å stille livsviktige spørsmål, og utfordrer deg til å ta svarene du finner på alvor. Jeg gikk ned trappen fra det lille flyet som hadde landet i et ørkenområde mellom to land i Sentral-Asia. Jeg forventet å bli møtt av en europeisk lege. Til min store overraskelse ble jeg umiddelbart «overfalt» av fem menn kledd i konservative muslimske klær. Jeg rev meg løs fra dem og prøvde å komme meg inn igjen på den knøttlille terminalen for å bestille plass på det første og beste flyet ut derfra. Jeg var helt skråsikker på at jeg var blitt lokket i en felle, at jeg befant meg i livsfare. Rett før jeg gikk inn på den lille terminalen, hvisket en av mennene til meg: «Vi er Jesu disipler.» Mennene førte meg til et lite hotellrom. Etter å ha servert te og utvekslet høflighetsfraser, sa de til meg: «Vi vet hvordan man skal være muslim i et muslimsk land. Vi vet til og med hvordan man skal være kommunist i et muslimsk land. Men vi vet ikke hvordan vi skal være Jesu disipler i et muslimsk land. Vi satt i bønn klokken ett i går natt da Den hellige ånd ba oss om å dra til flyplassen, gå bort til det første flyet som landet, og ønske velkommen den første hvite mannen som kom ut av flyet. Gud har sendt oss for å møte deg. Han har sendt deg 16
for å fortelle oss det du har lært av andre forfulgte kristne hvordan det er mulig å følge Jesus på et sted som dette, et sted som synes styrt av ondskap.» Denne boken er til de mennene. Jeg talte i all hemmelighet, kveld etter kveld, til noen troende med muslimsk bakgrunn utendørs i bushen i et nordafrikansk land. Vi holdt det gående til langt på natt i en hel uke, tjue menn og sju kvinner. Den tredje kvelden fokuserte vi på hvordan det går an å overleve midt i forfølgelse, da en av de unge kvinnene i gruppen stilte følgende spørsmål: «Har vi lov til å ta igjen når familiene våre slår oss?» De unge troende mennene i gruppen var lamslått av spørsmålet. De andre kvinnene satte seg rundt denne søsteren og holdt rundt henne. Så ventet de på at jeg skulle svare. Denne boken er til henne. De kom til oss fra et college i det vi kaller Amerikas bibelbelte. De snakket ivrig om arbeidet sitt blant internasjonale studenter, spesielt studenter med muslimsk bakgrunn. De snakket om utfordringer i arbeidet, og grunner til å feire. De snakket om hvor fantastisk det var når en håndfull muslimske studenter overga seg til Jesus. Deretter fortalte de at de hadde tatt sine nye troende venner med til en vestlig kirke, presentert dem for kirkelederne, sett at de ble døpt, og ønsket dem velkommen i det lokale fellesskapet. De innrømmet også at de følte at disse nye kristne ble behandlet som «trofeer». I noen tilfeller ble til og med bildet av disse nye troende lagt ut på menighetens nettside. Sønderknust fortalte de: «Alle disse studentene med muslimsk bakgrunn som kom til Jesus, er nå borte. Mange ble tvunget til å reise tilbake til hjemlandet. De unge mennene ble plassert hos den mest 17
konservative onkelen sin, og de unge kvinnene ble hentet hjem og giftet bort til eldre muslimske menn. Hva skal vi gjøre? Hva gjorde vi galt? Hjelp oss!» Denne boken er til dem. En annen gruppe fortalte følgende historie: «Dr. Nik, vi underviste en gruppe internasjonale kvinner i engelsk. De kom fra land som er fiendtlig innstilt til kristendommen. Alt gikk bra, og det syntes som om mange av studentene var på nippet til å komme til tro. Plutselig forsvant alle sammen. De bare sluttet å komme. Da vi prøvde å finne ut hva som var skjedd, fikk vi høre at en religiøs leder fra en annen by hadde kommet og lagt ned forbud mot å oppsøke kirken vår.» Så stilte de meg et trist, hjerteskjærende spørsmål: «Hva skal vi gjøre nå når vi har mistet alle studentene vi ønsket å vinne for Jesus?» Denne boken er til dem. Jeg satt 18 timer i en minibuss i Kina. Jeg sovnet, og sov lenge, før vi kom til noen bygninger der cirka 150 ledere fra en husmenighetsbevegelse var samlet. Før jeg rakk å presentere meg selv, sa de til meg: «40 prosent av lederne her har sittet i fengsel i tre år. Det betyr at 60 prosent av oss ennå ikke har vært fengslet. Dr. Nik, kan du lære oss hvordan vi skal forberede oss på å havne i fengsel?» Denne boken er til dem. Eldstebroren i husmenigheten fortalte at Den hellige ånd hadde vekket ham midt på natten og bedt ham om å pakke all frukt, grønnsaker og kjøtt som husmenigheten hadde samlet inn til trengende. Den hellige ånd ba mannen om å frakte alt sammen med hest og slede til en 18
pastorfamilie som holdt på å dø av sult i en ettromshytte ute på den frosne tundraen. Mannen minnet Den hellige ånd om at det var 30 minusgrader utenfor, og at han kanskje ikke ville overleve turen. Mannen nevnte for Den hellige ånd at ulvene sannsynligvis ville spise både hesten og ham. Da kom svaret fra Den hellige ånd, klart og tydelig: «Du trenger ikke å komme tilbake du må bare gå!» Denne boken er til ham. Jeg hørte noen «bibelkvinner» i Kina som underviste om menighetsplanting og evangelisering. De var nesten skremmende frimodige, og den evnen og viljen de viste til å dele evangeliet om Jesus overalt hvor de kom, var utrolig inspirerende. Jeg ønsket å vite mer om ledelsesstrukturen i denne husmenighetsbevegelsen, så jeg spisset ører. «Gud har valgt menn til å være hyrder for husmenigheten.» Så la de gledesstrålende til: «Se hvor god Gud er! Gud har gitt menn ansvaret for menigheten og kvinner ansvaret for resten av verden!» Disse kvinnene frydet seg over Guds nåde, som lot dem gå ut i verden som «sauer blant ulver» for hans skyld, og de anså befalingen som et stort og hellig privilegium. Denne boken er til dem. Jeg ser en bekymringsverdig utvikling i vestlige evangeliske menigheter. Som ung menighetsplanter sør for Sahara i Afrika, ble jeg bedt om å følge med på både «inngangsdøra» og «bakdøra». «Inngangsdøra» handlet om tallet på nye mennesker som kom til menigheten. «Bakdøra» var hvor mange mennesker som forlot menigheten. Målet var å havne på plussiden, at det var flere som ble lagt til enn som falt fra. Store tap, fikk jeg høre, viste en svakhet i disippelgjøringen. Den første tiden fikk jeg høre at et frafall på 20 prosent var uakseptabelt høyt. 19
I dag er tallet på folk som forsvinner ut «bakdøra» i den amerikanske evangeliske kirken omkring 76 prosent! Over 72 prosent av unge kirkegjengere forlater kirken når de går på videregående og college. 3 Denne boken er til dem. Men først og fremst er denne boken til alle oss som elsker menigheten, den nydelige Kristi brud! Boken du holder i hendene våger å stille følgende spørsmål: Er vi villige til å følge Jesus på de vanskelige stedene? Er vi villige til å leve blant og elske dem som har liten eller ingen tilgang på evangeliet? Denne boken er til kristne som er lei av bare å være medlemmer i en menighet, og ønsker å være ekte Jesu disipler. Takk for at du gir denne boken en sjanse! Min bønn er at du under lesningen også vil høre latteren og gleden som ligger bak historier som kan være temmelig tøffe. Når du blar fra side til side, er det min bønn at du vil se for deg familier som tilber Gud i hjemmene sine, fedre som døper konene og barna sine, og brødre og søstre i Kristus som setter sin ære i å lide for Jesus. Dette er egentlig ikke en bok om forfølgere og forfølgelse. Det er en bok om Jesus. Det er en bok om Kristi kropp som lydig tar hans kjærlighet og nåde til en syndig og sønderknust verden. Dette er en bok om hvem vi kan være som ekte Jesu disipler. I min første bok, Guds galskap, ønsket jeg å svare på følgende spørsmål: «Hvorfor skal du gi livet ditt til Jesus og på en naturlig måte dele både din og Jesu historie i nabolaget ditt, men også sette deg på et fly og bringe din kjærlighet til ham til alle verdens land?» Ja, vi skal vitne om Jesus samtidig som vi metter de sultne, kler de nakne, helbreder de syke og er hans fredsskapere i verden. Denne boken, Lydighetens galskap, våger å svare på spørsmålet «Hva skal vi gjøre etter at vi har krysset gata og gått av flyet?» Boken har 20
noen «gjør dette, men ikke gjør dette,» men den er også en åndelig guide til å se kampen mellom makter og myndigheter fra Guds perspektiv. Én ting kan du være sikker på: Dette er et farlig sted å være. Hvis du ønsker alt dette livet, denne forgjengelige verden har, å tilby, bør du legge boken fra deg, men hvis du er fast bestemt på å leve i oppstandelsens kraft, så les videre!
1 Vår marsjordre Jeg håper det er greit at jeg starter med å understreke noe selvsagt, selv om jeg kanskje høres litt moraliserende ut for det vi har hørt flest ganger kan godt være den befalingen vi har lettest for å overse. I selve innspurten av Matteusevangeliet gir Jesus disiplene sine noen siste instrukser. Vi kaller ofte disse ordene «misjonsbefalingen». I enkle ordelag forklarer Jesus hva de som ønsker å følge ham, er kalt til: «Gå derfor,» befaler han, «og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Fra den dagen, helt frem til i dag, har Jesu disipler ansett dette som sin overordnede oppgave. Uansett hva kirken ellers engasjerer seg i, er det stor enighet om at å «gå» og å «gjøre folkeslag til disipler» er grunnleggende og retningsgivende oppgaver. Kirken er ikke kirken med mindre den går ut og disippelgjør. Det er interessant at disse siste instruksene fra Jesus ikke var noe nytt, men er en forlengelse av hans egen tjeneste. Helt i begynnelsen, da Jesus ba Simon og Andreas om å følge ham, forklarte Jesus at han skulle gjør dem til «menneskefiskere» (Mark 1,17). Senere utpekte Jesus tolv apostler. De ble valgt «for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne» (Mark 3,14). Han levde nær dem, og så sendte han dem ut. Denne invitasjonen til å leve nær Jesus er tett knyttet til befalingen om å gå ut med Jesus. Det kommer faktisk klart frem at et nært forhold til Jesus alltid fører til et liv i tjeneste og misjon for alle troende. Gud er en Gud som sender. Gang på gang slipper han folk tett på seg, før han sender dem ut. Vi ser det samme mønsteret i evangeliene, gang på gang. 23
Da Jesus sendte ut disiplene, ga han dem konkrete instrukser. Han forklarte også tydelig hva de ville oppleve når de adlød. I Matteus 10 ga Jesus de tolv «makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage» (Matt 10,1). Han forklarte disiplene sine nøyaktig hvilket budskap de skulle komme med (v. 7). Han ga dem også konkrete instrukser om deres nær forestående reiser (v. 5 15). Noen av direktivene kan høres ubehagelige ut, til og med farlige. Til disse korte turene ba Jesus disiplene om ikke å ta med noen penger eller bagasje. De skulle ikke ta med seg ekstra klær eller sko. Jesus ønsker åpenbart at disiplene hans skal få førstehåndserfaring med Gud som forsørger. Selv om noen av disse konkrete instruksene var utfordrende, var de ingenting sammenlignet med det neste han sa: «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver,» forklarte han (Matt 10,16). Som sauer blant ulver. Med det enkle, overraskende uttrykket definerte Jesus identiteten til disiplene sine: De er som sauer. Samtidig gjorde han også uttrykkelig klart identiteten til menneskene de ville møte i verden: De er som ulver. Det er ikke spesielt vanskelig å tenke seg hva som skjer når sauer møter ulver. Selv om vi ikke har noen personlig erfaring verken med sauer eller ulver, er det lett å tenke seg hva som vil skje. Det er ikke noe kult å være en sau omgitt av ulver. Sauer overlever ikke særlig lenge med ulver rundt seg! Likevel ønsket Jesus at disiplene skulle forstå både sin egen sanne natur og naturen til den verden de skulle begi seg ut i. Jesus ville at disiplene skulle forstå både evangeliets innhold og konteksten det skulle formidles inn i. Han konstaterte bare fakta. Legg merke til følgende: Jesus ba ikke sauene om å oppføre seg som ulver, og han antydet definitivt ikke at ulvene ville oppføre seg som sauer! Etter å ha gitt disiplene dette bildet, ga ikke Jesus dem noen mulighet til å revurdere sin overgivelse til ham. Han spurte ikke om de nå, i lys av denne nye informasjonen, fortsatt ønsket å følge ham. De hadde tross alt tatt beslutningen allerede, og lydighet mot ham var det neste nødvendige steget. Disiplene adlød, med noen få unntak. De gikk. 24
Og Jesu etterfølgere har fortsatt å gå helt siden den gang. Jesus sa rett ut at han sendte disiplene «som sauer blant ulver» (Matt 10,16). Men han sa enda mer. Han sa at de ville bli utlevert til domstolene, bli pisket i synagogene og ført frem for landshøvdinger og konger som vitner. Han sa at de ville bli arrestert, forrådt og hatet (v. 17 22). De ville med andre ord bli forfulgt (v. 23). Jesus gjorde det helt klart at denne kommende forfølgelsen ikke bare var en mulig risiko for dem som adlød ham, den var helt garantert. Jesu disipler svarte på disse instruksene ved å legge ut på et stort og skremmende eventyr, og de opplevde selvsagt alt Jesus hadde sagt. De gikk ut som sauer blant ulver, og de erfarte det sauer vanligvis erfarer når de er omgitt av ulver. Sauene var tro mot sin identitet, og ulvene var tro mot sin. Det forutsigbare resultatet var akkurat det Jesus hadde lovet: forfølgelse. Hvis det kunne finnes noen måte å gjøre det på, så vi nok helst at skriftsteder som Matteus 10 får tilhøre en fjern fortid. Vi ønsker at bibelvers som Matteus 10 skal være så langt unna vår egen erfaring som mulig. Å adlyde disse eldgamle ordene i dagens verden vil anses som ubalansert og fullstendig galskap. Enda til kirken oppfordrer oss til ikke å ta Jesu befaling for bokstavelig. Likevel hevder vi at vi følger Bibelen. Vi studerer livet til Jesu første disipler og tiden de levde i med stor respekt. Vi leser om lidelsene deres og feirer deres dyrebare, heroiske lydighet mot Jesu kall. Jesus sa helt klart at disiplene ville lide, og det gjorde de i rikt monn. Vi vet at historien om disse trofaste disiplene er sann. Men uansett hvor sann denne fortellingen om antikkens forfølgelser er, vil vi helst tro at disse versene tilhører fortiden. Vi vil så inderlig gjerne tro at det som skjedde med disse første disiplene, ikke vil skje med oss. Vi ønsker å tro at Jesu ord i Matteus 10 ikke gjelder dagens troende i hvert fall ikke alle! Vi klamrer oss desperat til håpet om at disse tøffe versene ikke gjelder oss. Men tenk om Matteus 10 ikke bare gjelder fordums tid? Tenk om Matteus 10 er ment å gjelde for alle Jesu disipler til enhver tid også 25
oss? Tenk om Matteus 10 handler om deg og meg? Hva om «sauer blant ulver» er en presis beskrivelse av både vårt kall og vår verden i dag? Hva om Jesu disipler de som følger ham i dag faktisk er som sauer? Og hva om verden vår moderne verden faktisk er full av ulver? Det er farlig å åpne seg for sannheten i Guds ord. Populærteologi sier at lidelse kan unngås, at det går an å være både trofast og komfortabel samtidig, at det går an å være både lydig og trygg, at forfølgelse rammer troende som bor på visse steder til visse tider, og at Gud vil belønne lydighet med suksess og sikkerhet. Populærteologi sier at selv om vi er sauer, er det mulig å begrense hvor mye vi blir utsatt for denne verdens ulver. Guds ord er ment å leves ut i praksis, og det sier noe helt annet. Jesus sier at alle hans disipler er sauer, både de som levde for lenge siden, og de som lever i dag. Jesus sier også at vår verden er fylt av ulver, både for lenge siden og i dag. Og siden resultatet av et slikt møte mellom sauer og ulver er gitt på forhånd, vil Jesus vi skal vite at han har til hensikt å fullføre sine planer. Jesus vil bruke disse sauene for å gjennomføre sin store plan. Vi kan bare se på det som skjedde med Jesus selv for å forstå at forfølgelse, lidelse og offer er nødvendige bestanddeler i hans ultimate strategi. Denne boken understreker denne strategien. Denne boken forteller historien om moderne disipler av Jesus som vet hva det vil si å leve som sauer blant ulver. Denne boken forteller historien om Jesu klare intensjon: å utføre sin plan ved å bruke elementer som forfølgelse, lidelse, offer og martyrium. Denne boken handler om Jesu disipler som lever i verden som sauer. Jesu instruks er uimotståelig klar. Den er ikke noe forslag, men en befaling. «Gå,» sier han. «Jeg sender dere!» Men det neste han sier, kommer som en overraskelse: «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver.» Vi har det store privilegiet å følge Jesu befaling om å gå. Men la oss ha én ting klart for oss: Vi går på hans vilkår, ikke våre. Hvis vi skal gå, må vi gå som sauer blant ulver. 26
Siden Jesus hver eneste dag lærte disiplene sine «å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10), hvorfor mente han da at det var nødvendig å understreke det en siste gang i misjonsbefalingen? Kan det være at det Jesus levde etter og befalte aller mest er det vi er aller mest ulydige mot? Er vi villige til å følge Jesus til de vanskelige stedene, hvor som helst og når som helst han befaler det? VIKTIGE DISKUSJONSSPØRSMÅL Er det riktig å si at Jesu befaling handler om hans ønske om «å lete etter de bortkomne og berge dem»? Hvem leter du etter i dag? En opplyst bror sa at alle kristne menigheter som har et hjerte for nasjonene trenger fire ulike mennesketyper: (1) De som går ut, (2) de som sender, (3) de som skaffer midler til dem som går, og (4) de som åpner hjemmene sine for nasjonene. Vurder hvor lydig menigheten din er ut fra disse fire kategoriene. Evaluer deg selv. 27