Kalkingsplan for Etne kommune 1995

Kalkingsplan for Etne kommune 1995 Geir Helge Johnsen Steinar Kålås & Annie Elisabeth Bjørklund Rapport nr. 176, mai 1996.

RAPPORTENS TITTEL: Kalkingsplan for Etne kommune, 1995. FORFATTERE: Dr.philos. Geir H. Johnsen Cand.scient. Steinar Kålås Cand.scient. Annie E. Bjørklund OPPDRAGSGIVER: Etne kommune. ved miljøvernleiar Erik Kvalheim, 5590 Etne. OPPDRAGET GITT: ARBEIDET UTFØRT: RAPPORT DATO: Høsten 1994 1994-1995 30.mai 1996. RAPPORT NR: ANTALL SIDER: ISBN NR: RAPPORT SAMMENDRAG: 176 37 ISBN 82-7658-110-2 I Etne finner en de sureste områdene sør-øst i kommunen på grensen mot Rogaland, mens alt i alt en tredel av kommunens arealer er moderat forsuret. Disse områdene finner en stort sett i de høyereliggende delene av kommunen. Tilstanden i fiskebestandene i disse sure områdene er ikke særlig god, og det er meldt om nedgang i nærmere halvparten av innsjøene. Kalking er til nå foretatt i høyfjellsområdene sør-øst i kommunen, og dette arbeidet er anbefalt viderefort i tråd med tidligere utarbeidet kalkingsplan for dette området. I tillegg er kalking av Vaulovatnet,- ved oppkalking av syv ovenforliggende innsjøer, prioritert høyt. Kalking av Fjæraelven og Sørelven er også foreslått, og for begge disse vassdragene foregår det eget utredningsarbeide med hensyn på behov og strategi for kalking. Dette vil bli rapportert separat. EMNEORD: SUBJECT ITEMS: - Forsuringstilstand - Fiskestatus - Kalkingsplan - Etne kommune RÅDGIVENDE BIOLOGER AS Bredsgården, Bryggen, N-5003 Bergen Foretaksnummer 843667082 Telefon: 55 31 02 78 Telefax: 55 31 62 75 2

FORORD Rådgivende Biologer as. har utarbeidet en kalkingsplan for Etne kommune. Gjennomføringen av arbeidet er utført i henhold til de krav som er gitt av Fylkesmannens miljøvernavdeling for dette arbeidet. Arbeidet er finansiert likelig fra Fylkesmannen og fra Etne kommune, og planen er en direkte oppfølging av "Vassdragskalking i Hordaland. Rammeplan 1995-2005" som ble utgitt av Fylkesmannens miljøvernavdeling i 1994. Planen for Etne inngår som en av 29 kommunale kalkingsplaner som er utarbeidet i Hordaland i løpet av 1995. Denne serien av kommunale kalkingsplaner utgjør et sentralt grunnlag for den offentlige forvaltningen av de statlige kalkingsmidlene i Hordaland i årene som kommer. Det er imidlertid viktig å understreke at dette er en KALKINGSPLAN og ikke et KALKINGSPROGRAM for Etne. På grunnlag av den informasjon som her er framkommet, vil det være mulig å få offentlig tilskudd til prioriterte kalkingsprosjekter i kommunen. Ved tildeling av statlige kalkingsmidler vil disse prosjektene ut fra dagens prioriteringskriterier bli vurdert i forhold til de øvrige aktuelle og pågående kalkingsprosjekter i hele Hordaland. Gjeldende prioriteringskriterier kan bli endret i framtiden, slik at det ikke er en selvfølge at middels høyt prioriterte prosjekt nødvendigvis vil rykke oppover på listen i framtiden. Planen er utarbeidet som et samarbeide mellom miljøvernleiar Erik Kvalheim i Etne, fylkesmannens miljøvernavdeling og Rådgivende Biologer as. Etne kommune besørget organisering og lokal innsamling av over 60 vannprøver våren og høsten 1994, samt samlet inn opplysninger om fiskestatus i kommunen. Alt materialet er bearbeidet og sammenstilt av Rådgivende Biologer as, mens fylkesmannens miljøvernavdeling har bidratt generelt ved både utforming og utarbeidelse av samtlige av de 29 foreliggende kommunale kalkingsplanene. Følgende personer har samlet inn vannprøver og også bidratt med informasjon vedrørende fiskestatus i Etne kommune: Martin Rullestad, Lars Lundal, Arne Onstein, Bjarne Ljusnes, Asbjørn Stålesen, Reidar Frette, Haldor Gravelsæter. ph-prøvene er analysert av Rådgivende Biologer, mens de utvidete vannkjemiske analysene er utført ved Fylkeslaboratoriet i Hordaland. Rådgivende Biologer as. takker for et godt samarbeide gjennom hele prosjektet, og særlig miljøvernleiar Erik Kvalheim. Rådgivende Biologer as. takker Etne kommune for oppdraget. Høringsutkastet er datert: Bergen, 27.september 1995. Planen er datert: Bergen, 30.mai 1996. 3

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD... 3 INNHOLDSFORTEGNELSE... 4 Liste over figurer... 5 Liste over tabeller... 5 SAMMENDRAG... 6 SURHET I VASSDRAG OG VILKÅR FOR KALKING... 8 Surhet i vassdrag... 8 Kalking og kalkingskriterier... 13 SURHETSTILSTAND... 16 Surhet i Etne i 1995... 16 Variasjon i surhet gjennom året... 17 Oversikt over forsuringstruede områder... 18 Aluminiumsinnhold i vassdragene... 19 Syrenøytraliserende kapasitet i vassdragene... 20 BIOLOGISK TILSTANDSBESKRIVELSE... 22 Status for innlandsfiskebestander... 22 Status for anadrome bestander... 24 Oversikt over forsuringstruede bestander... 25 Andre ferskvannsorganismer av særlig verdi... 25 KALKINGSPLANLEGGING FOR ETNE... 26 Pågående kalkingsprosjekt i Etne kommune... 26 Behov for kalking i Etne kommune... 26 Forslag til prioritering... 27 Kalkingsstrategi for aktuelle prosjekt... 29 Hvor bør en overvåke... 30 LITTERATURREFERANSER... 31 VEDLEGGSTABELLER... 32 Surhetsdata for Etne 1994... 32 Kart over prøvetakingspunktene... 34 Status for fiskebestandene... 35 4

LISTE OVER FIGURER FIGUR 1.1: Modell for sammenheng mellom buffersystem og variasjon i surhet... 10 FIGUR 2.1: Surhetstilstanden i Etne kommune i 1994... 16 FIGUR 2.2: Fordeling av surhet i innsjøene i Etne i 1994... 17 FIGUR 2.3: Årsvariasjon i surhet i 1993 i tre drikkevannskilder i Etne... 17 FIGUR 2.4: Oversikt over sure områder i Etne i 1994... 19 FIGUR 3.1: Fangst av fisk ved elektrofiske i innløpet til Grindheimsvatnet... 22 FIGUR 3.2: Fangst av fisk ved elektrofiske i bekken mellom Mørkavatnet og Krokavatnet... 23 FIGUR 3.3: Fangst av fisk i ved erlektrofiske i bekk fra Kyrkjedalstjørn... 23 FIGUR 3.4: Fangst av fisk ved elektrofiske i utløpet fra Holmavatnet... 23 FIGUR 3.5: Fangst av fisk i Etneelva fra 1880-1989... 24 FIGUR 3.6: Fangst av fisk i Etneelva fra 1969-1994... 24 FIGUR 3.7: Fangst av fisk i Fjæraelva fra 1969-1994... 24 FIGUR 4.1: Oversiktskart over nedslagsfeltet til Vaulovatnet... 29 LISTE OVER TABELLER TABELL 1.1: Tålegrenser med hensyn ANC-verdi for laks, ørret og røye... 12 TABELL 1.2: DNs overordnete prioriteringskriterier for kalkingsmidler... 14 TABELL 2.1: Arealfordeling av sure områder... 18 TABELL 2.2: Skjematisk og teoretisk kalkbehov for hele kommunen... 18 TABELL 2.3: Innhold av aluminium i tre vannprøver fra mai 1995... 20 TABELL 2.4: Syrenøytraliserende kapasitet i tre vannprøver fra mai 1995... 21 TABELL 4.1: Pågående kalkingsprosjekter... 26 TABELL 4.2: Prioritering av kalkingsprosjekter... 28 TABELL 4.3: Hydrologiske og morfologiske forhold... 30 5

SAMMENDRAG Rådgivende Biologer as. har på oppdrag fra Etne kommune, utarbeidet et forslag til kalkingsplan for Etne. Arbeidet er utført i løpet av 1994 og 1995 som en direkte oppfølging av Fylkesmannens miljøvernavdelings arbeide med beskrivelse av surhetstilstanden i Hordaland (Johnsen & Kambestad 1994) og kalkingsplanlegging i fylket (Kambestad mfl. 1995). NATURGRUNNLAGET Den meget varierende berggrunnen i Etne gjør at vassdragene i kommunen har ulik motstandsevne mot sure tilførsler. Helt i sør-vest er forholdene best, med en berggrunn som gjør at vannet får en god bufferevne mot slike tilførsler. I de østre deler domineres berggrunnen av grunnfjellsbergarter som forvitrer adskillig saktere og derfor gir mindre tilførsler av basekationer til vassdragene i denne delen av kommunen. I områdene mot grensen til Rogaland er bergartene også tungt forvitrelige, men likevel noe letter forvitrelige enn grunnfjellsbergartene. I den østre delen av Etne kommune vil derfor vannkvaliteten med hensyn på forsuring være relativt dårlig, men innslag av mere basiske bergarter gjør at det kan være store lokale forskjeller i vannkvalitet. Innslaget av løsmasser langs vassdragene kan også føre til at vannkvaliteten er bedre enn berggrunnen skulle tilsi. SURHET Fjellområdene sør i Etne er så sterkt påvirket av sur nedbør at vannkvaliteten er stabilt sur gjennom hele året. Omtrent en tredel av kommunen er moderat forsuret, og disse områdene er det store variasjoner i ph gjenom året. Dette gjelder de høyereliggende deler av Etne både i nord, i øst og i sør (figur 2.4). I de sørøstre deler rundt Litledalsvassdraget er imidlertid berggrunnen meget varierende og, selv om mange av innsjøenen var sterkt forsuret før de ble kalket, vil vannkvaliteten i innsjøene i dette området være ganske forskjellig selv innen små geografiske områder. FISK Fiskestatusen i 88 av innsjøene er kartlagt gjennom spørreundersøkelser, og i følge disse undersøkelsene er det gode eller overbefolkede bestander av aure i 47 av innsjøene, tynne bestander i 40 innsjøer og 1 innsjø er fisketom. Det er videre de siste årene meldt om en bestandsnedgang i 37 av disse innsjøene, mens forholdene er uendret i 35 bestander. Røye er registrert i Stordalsvatnet og Litledalsvatnet og i begge innsjøene er det gode eller tette bestander av denne arten. Regnbueaure og Kanadisk bekkerøye er utsatt i noen i vassdrag i kommunen. 6

FISKE Det finnes grunneierlag for størstedelen av kommunen og disse organiserer salg av fiskekort for de fleste innsjøene i kommunen. Der det ikke er salg av fiskekort er sportsfiske likevel åpet for allmennheten, med enkelte unntak. KALKING I Etne kommune har det de siste årene vært utført et planmessig og relativt omfattende kalkingsarbeide i fjellområdene sør i kommunen. For dette området ble det i 1993 utarbeidet en kalkingsplan (Kambestad & Johnsen 1993), etter at det hadde vært kalket i enkelte av innsjøene siden 1989. Det er meldt om tynne aurebestander i tilbakegang i følgende områder der forsuring kan være en av årakene til utviklingen: Området mot Saudafjellene i nord-øst, området mot Kvinnherad i nord, Etnefjellene øst for Stordalsvatnet og i Etnefjellene sør for Løkjelsvatnet. I de to nordlige områdene i kommunen er Vaulovatnet prioritert for kalking ved at en kalker de syv øverste innsjøene i dette store vassdraget. Dette vil sikre en akseptabel vannkvalitet i store deler av dette vassdraget. I de søre deler av kommunen kalkes det allerede mye, og denne aktiviteten bør i hovedtrekk fortsette. Når det gjelder vurdering av de pågående kalkingsprosjektene i Etnefjellene, opprettholdes prioriteringene fra den tidligere kalkingsplanen fra 1993, der Djupavatnet, Strypetjørnene og Høylandsvatnet ble prioritert høyest. Både Fjæraelva innerst i Åkrafjorden og Sørelva i Etne har periodevise vannkvaliteter som er marginale for de anadrome fiskebestandene. Kalking av disse vil være høyt prioritert, og høsten 1995 ble det derfor startet opp utredningsarbeide med hensyn på vurdering av behov og strategi for kalking av begge disse vassdragene. Dette blir rapportert i egne rapporter sommeren 1996. 7

1. Surhet i vassdrag og vilkår for kalking Denne kalkingsplanen utfyller rapportene "Vassdragskalking i Hordaland. Rammeplan 1995-2005" (Kambestad mfl. 1995) og "Forsuringsstatus for vassdrag i Hordaland, 1993" (Johnsen og Kambestad 1994),- og inngår som en av 29 kommunale kalkingsplaner som er utarbeidet i Hordaland i løpet av 1995. Grovt sett viser de foreliggende rapportene at det er fire områder i Hordaland som er sterkt preget av forsuring: 1) Høyfjellsområdene på grensen mot Rogaland, 2) deler av Bergensbuene i Bergen og Nordhordland, 3) enkelte av øyene langs kysten; Askøy, Sotra, Øygarden og Fedje og til slutt 4) grunnfjellsområdene i nord bestående av Masfjorden, Modalen og deler av Osterøy. Områdene som er minst preget av forsuring finnes i 1) Ytre Sunnhordland, 2) Midthordland med Tysnes, Fusa, deler av Samnanger og Kvam og 3) Indre Hardanger med Ullensvang, Granvin, Ulvik og Eidfjord med deler av Hardangervidda. I de andre områdene i fylket er surhetsnivået meget variabelt, både i tid og geografisk. Surheten i innsjøer og vassdrag i fylket varierer altså mye, både innen relativt små geografiske områder og i løpet av korte perioder. Dette skyldes at surhet er resultatet av mange forhold. Vi skal innledningsvis prøve å belyse noen av de sentrale forhold som vil ligge til grunn for forståelsen av det videre innhold i denne kalkingsplanen. Den kjemiske sammensetningen av overflatevann i vassdrag er i hovedsak styrt av bidrag fra følgende fire kilder, der de tre første dominerer i vannforekomster uten særlig lokal forurensning: 1) Naturgrunnlaget, - berggrunnen og jordsmonnet bestemmer hvilke stoffer som løses ut når nedbøren passerer nedbørfeltet. Dette gjelder viktige stoffer som kalsium, magnesium, bikarbonat og aluminium. 2) Langtransportert forurensning som kommer med nedbøren eller som tørravsetninger. Denne tilfører nedslagsfeltene og vassdragene betydelige mengder syre (hydrogenioner), forsurende stoffer som sulfat og nitrat, samt miljøgifter som kvikksølv og andre metaller. Slike tilførsler kan også komme fra lokale forhold som gruvedrift. 3) Sjøsalter som føres inn over landet med vind og nedbør. Dominerende stoffer her er klorid og natrium, men også sulfat og magnesium tilføres derfra. Veisalt og veisalting kan faktisk også gi påviselige effekter på vannkvalitet. 4) Lokale tilførsler fra menneskelig aktivitet, det være seg kloakk, industriutslipp eller avrenning og tilsig fra jordbruksaktiviteter. Dette gir særlig fosfor- og nitrogenforbindelser, organisk stoff og tarmbakterier av forskjellig slag. Dette er en type forurensning som ikke har direkte innvirkning på surhetsnivået, men et forhøyet ioneinnhold og bedre næringsgrunnlag for algevekst fører indirekte til bedret bufferevne og demper dermed både nivået og variasjonen i surheten. Utstrakt jordbrukskalking vil imidlertid kunne påvirke vannkvaliteten betydelig i perioder. NATURGRUNNLAGET I ETNE Størstedelen av berggrunnen i Etne domineres av grunnfjellsbergarter som granitt og gneiss. I de sørvestre deler dominerer imidlertid omdannede sedimentære bergarter, hovedsakelig glimmerskifer og fyllitt, mens i områdene mot grensen til Rogaland er grunnfjellsbergartene delvis dekket av skyvedekke, det såkalte Jotundekket. Bergartene i dette skyvedekket består av granitt, mangeritt, gabbro, anorthositt mm. Det er store løsmasseavsetninger langs vassdragene i kommunene, spesielt langs Etnevassdraget. 8

Berggrunn, jordsmonn, løsmasseavsetninger og marine avsetninger har avgjørende betydning for vannkvaliteten i et vassdrag. Ettersom lite av nedbøren faller direkte i vassdragene, vil det meste renne via jordsmonnet i nedslagsfeltet, der kjemisk forvitring og ionebytting derfor er viktige prosesser som endrer mengden og sammensetningen av ioner i avrenningsvannet. De viktigste ionene i denne sammenheng er basekationene kalsium, magnesium, kalium og natrium. Et nedslagsfelt med en berggrunn som forvitrer lett, et rikt jordsmonn, store løsmasseavsetninger eller marine avsetninger vil avgi store mengder basekationer. Disse kan buffre den sure nedbøren slik at avrenningsvannet er adskillig mindre surt når det når vassdraget. Et nedslagsfelt som domineres av en hard berggrunn, som forvitrer sakte, og et skrint jordsmonn vil derimot ha et lavt innhold av basekationer, og derfor liten evne til å endre ionesammensetningen i regnvannet. Avrenningsvannet fra slike områder vil derfor være omtrent like surt som nedbøren når det når vassdragene. Den meget varierende berggrunnen i Etne gjør at vannkvaliteten i kommunen får ulik motstandsevne mot sure tilførsler. Helt i sør-vest er forholdene best, med en berggrunn som gjør at vannet får en god bufferevne mot sure tilførsler. I de østre deler domineres berggrunnen av grunnfjellsbergarter som forvitrer adskillig saktere og derfor gir mindre tilførsler av basekationer til vassdragene i denne delen av kommunen. I områdene mot grensen til Rogaland er bergartene også tungt forvitrelige, men likevel noe letter forvitrelige enn grunnfjellsbergartene. I den østre delen av Etne kommune vil derfor vannkvaliteten med hensyn på forsuring være relativt dårlig, men innslag av mere basiske bergarter gjør at det kan være store lokale forskjeller i vannkvalitet. Innslaget av løsmasser langs vassdragene kan også føre til at vannkvaliteten er bedre enn berggrunnen skulle tilsi. VARIERENDE BUFFERSYSTEM Ulikt naturgrunnlag i Etne, fører altså til at det er stor variasjon i vassdragenes surhetsnivå fordi bufferevnen i jordsmonnet er forskjellig. På grunn av ulikt naturgrunnlag vil imidlertid selve vannet i vassdragene også få ulik bufferkapasitet. Denne bufferevnen er avhengig av vannets innhold av (hovedsakelig) bikarbonat, som for det meste tilføres fra nedslagsfeltet. Innholdet av bikarbonat har betydning for vannets evne til å motstå en ytterligere forsuring ved tilførsler av sur nedbør, og har derfor betydning for stabiliteten av surhetsnivået i vassdrag. Ulikt innhold av bikarbonat i vannet fører til at noen vassdrag kan ha en variasjon i surhetsnivået på opp til to ph-enheter fra det laveste til det høyeste, mens andre vassdrag kan være jevnt sure og andre igjen jevnt bra det meste av året. I områder der tilførslene av sure stoffer er relativt moderate og innholdet av bikarbonat høyt, vil ph vanligvis være høy og stabil til tross for periodevise sure tilførsler (TYPE 1 i figur 1.1). I områder der jordsmonnets bufferkapasitet er utarmet etter en langvarig påvirkning av sure tilførsler, vil innholdet av bikarbonat avta fordi tilførslene fra nedslagsfeltet helt eller delvis erstattes av sulfat. Sulfationene kan ikke virke som buffer, og derfor blir slike vann meget følsomme for sure tilførsler. I innsjøer der bikarbonat og sulfat begge finnes i omtrent like mengder, vil ph være lavere og variere mye, avhengig av mengde sure tilførsler (TYPE 2 i figur 1.1). 9

FIGUR 1.1: Teoretisk sammenheng mellom type av buffersystem i en innsjø og variasjonen i forsurings-nivå. I innsjøer med et høyt inn-hold av bikarbonat vil ph være god, og variasjonen liten (type 1). I et system der innholdet av bikarbonat og sulfat er omtrent likt vil ph være dårligere og svært variabel (type 2). Et sterkt forsuret system vil ha lite bikarbonat, aluminiumsforbindelsene har overtatt som buffersystem og ph vil være lav og stabil. Figuren er tilpasset fra Mason (1991). I områder der tålegrensen for tilførsler av sure stoffer er langt overskredet, vil innholdet av bikarbonat være meget lavt, og aluminiumsforbindelser vil overta som buffersystem. Disse vassdragene vil ha en lav og stabil ph (TYPE 3 i figur 1.1). LANGTRANSPORTERTE FORURENSNINGER Årlig middelavrenning i kommunen er minst i de lavereliggende vestre deler der avrenningen ligger rundt 50 liter pr. sekund pr. km 2 og øker til 115 liter pr. sekund pr. km 2 i de høyestliggende delene på grensen mot Rogaland (NVE 1987). Våtavsetningen av forsurende stoffer er derfor størst i de høyestliggende deler av kommunen. De viktigste forsurende stoffer i nedbøren er svovel- og nitrogenforbindelser. Disse påvirker forsuringen i vassdragene både direkte ved at vassdragene tilføres sterk syre, og indirekte ved at jordsmonnet utarmes fordi lageret av basekationer reduseres. Den indirekte virkningen av sur nedbør har dermed betydning for den langsiktige utviklingen i vassdragene og for evnen til å komme tilbake til den opprinnelige tilstanden dersom de sure tilførslene reduseres. Når sulfat-ioner, og enkelte steder også nitrat-ioner, passerer gjennom jordsmonnet vil de binde til seg like store mengder basekationer fra jordsmonnet og frakte dem ut i vassdraget. Dersom mengden av basekationer som på denne måten transporteres bort fra jordsmonnet er større enn mengden basekationer som tilføres jordsmonnet, vil jordsmonnet utarmes og evnen til å buffre de sure tilførslene avtar. Når så basekationene i jordsmonnet er borte, vil effekten av de sure tilførslene forsterkes ved at sulfat- og nitrat-ionene frakte med seg hydrogenioner og aluminium i stedet, slik at avrenningsvannet i slike områder blir enda surere og i tillegg får et høyt innhold av aluminium. Mengden av slike sure tilførsler vil imidlertid variere både fra år til år og i løpet av året, avhengig av mengden nedbør og hvor den kommer fra. Siden slutten av 1970-årene har svovelkonsentrasjonen i nedbør avtatt med omtrent 30%, men nitrogenkonsentrasjonen har endret seg lite og nedbørmengdene har økt (SFT 1994). Dette har ført til at de samlete sure tilførsler ikke er særlig redusert på Vestlandet de siste årene. Utviklingen i surhet i vassdragene vil likevel være ulik i de enkelte vassdrag avhengig av hvor utarmet nedslagsfeltene er. 10

Den sureste perioden i året i Hordaland er vanligvis på våren når den første snøsmeltingen skjer (Johnsen og Kambestad 1994). Tidspunktet vil derfor varierer avhengig av hvor høytliggende nedslagsfeltene er. De siste årene har en opplevd spesielt sure perioder vinterstid på grunn av en kombinasjon av snøsmelting, mye nedbør og sjøsaltepisoder. De minst sure periodene er på sommeren. SJØSALTEPISODER Kystnære områder mottar ofte sjøsalter med nedbøren,- særlig i perioder med kraftig vind. Store mengder sjøsaltpåvirket nedbør kan føre til at vannet i vassdragene blir enda surere enn tilførslene fra den vanlige nedbøren skulle tilsi. Dette skyldes at natrium-ioner fra sjøsaltene i nedbøren holdes igjen i nedbørfeltet ved ionebytting med hydrogen og aluminium. Store mengder surt og aluminiumsrikt avrenningsvann vil derfor kunne gi surstøtepisoder i vassdrag. Slike surstøtepisoder er vanligvis kortvarige, men det sure vannet kan imidlertid oppholde seg lenge i innsjøer og dermed gi surt vann til vassdrag over et noe lengre tidsrom. På grunn av lav ph og mye aluminium, som i slike tilfeller foreligger i store mengder i den labile formen som er giftig for fisk og bunndyr, vil slike perioder kunne føre til akutt dødelighet for vannlevende organismer. En forutsetning for at dette skal skje er imidlertid at jordsmonnet allerede er helt eller delvis utarmet for basekationer på grunn av langvarig eksponering for sur nedbør. Surstøt vil derfor kun finne sted i områder der det allerede er moderat eller kraftig surt, men kan ventes å ha størst effekt der forholdene er moderate. De siste årene har hatt ekstremperioder med mye nedbør og sterk vind om vinteren, og dette har ført til surstøtepisoder i flere vassdrag med slike utarmede nedslagsfelt (Hindar mfl. 1993; Kroglund mfl. 1993). I de deler av Etne der vannkvaliteten allerede er påvirket av sur nedbør, vil en kunne få surstøtepisoder med et høyt innhold av labilt aluminium i slike spesielle situasjoner. ALUMINIUM OG GIFTIGHET FOR FISK Innholdet av totalaluminium i overflatevannet i Hordaland er stedvis meget høyt (Johnsen og Kambestad 1994). Aluminium er meget vanlig i jordsmonnet, og stammer hovedsakelig fra forvitret berggrunn. Ved forsuring øker løseligheten av aluminium og konsentrasjonen i avrenningsvannet blir høyere. Spesielt den labile fraksjonen av aluminium øker når vannet blir surere, og det er denne delen som utgjør det største problemet for fisken i forsurete vassdrag. Dette skyldes at aluminium legger seg på gjellene og kan i verste fall føre til akutt død. Konsentrasjoner over 40 :g pr. liter med labilt aluminium kan under gitte forhold være giftig for fisk (Rosseland mfl. 1992). For laksesmolt diskuteres for tiden om enda lavere konsentrasjoner kan medføre problemer ved utvandring. I humusrike vannforekomster, spesielt langs kysten, kan imidlertid innholdet av aluminium være ekstremt høyt (Johnsen & Kambestad 1994), uten å være et problem for fisken. I slike tilfeller er aluminiumet bundet til humuspartikler, og denne formen for organisk bundet aluminium er ikke giftig for fisk. Innholdet av aluminium i overflatevannet varierer ikke bare mellom steder med forskjellig surhetsnivå og varierende berggrunnsforhold. Det varierer også over tid på hvert enkelt sted. I periodene med lavere phverdier vinterstid vil derfor aluminiumsinnholdet i vassdragene være høyere enn ellers i året. Også i spesielle surstøtepisoder vil aluminiumsinnholdet øke i vassdragene. ALUMINIUM I BLANDSONER I vassdragsområder der forskjellige vannkvaliteter møtes, vil en kunne oppleve særlige forhold knyttet til disse blandsonene. Der svært sure og aluminiumsrike vannmasser møter vesentlig mindre sure vannmasser, vil selve surhetsnivået relativt fort utjevnes, mens aluminiumsforbindelsene trenger noe lenger tid på å stabiliseres. I denne fasen kan det oppstå særlig giftige komplekser av aluminium, slik at det kan bli akutt giftige forhold for fisk i blandsoneområder (Rosseland mfl. 1992 b). 11

Dette er viktige forhold som må tas hensyn til i både forvaltning og direkte utnyttelse av vassdrag, og slike situasjoner finner en for eksempel: - der sure sideelver møter større vassdrag med bedre vannkvalitet, - der kalkede vassdragsdeler møter sure og ukalkede greiner, - ved utslipp fra kraftverk - i oppdrettsanlegg der en foretar en behandling av det sure råvannet før det slippes til fiskene,- men uten at vannet får modnet slik at aluminiumskompleksene har fått stabilisert seg. TÅLEGRENSER OG SYRENØYTRALISERENDE KAPASITET Det er utarbeidet tålegrenser for mange ferskvannslevende organismer,- både for mange fiskearter og for evertebrater av forskjellig slag. Disse tålegrensene er basert på vannkvalitet, der de vannkjemiske målingene er sammenstilt i uttrykket syrenøytraliserende kapasitet = ANC ( Acid Neutralizing Capasity). Dette er et begrep som sammenstiller balansen mellom basekationer og sterke syrers anioner, altså forskjellen mellom mengde tilførte forsurende stoffer og jordsmonnets mengde av tilgjengelige basekationer. ANC = basekationer - sterke syrers anioner = ( Ca 2+ + Mg 2+ + Na + + K + ) - ( Cl - + SO 4 2- + NO 3 - ) Selve beregningen av ANC inkluderer også en del omregninger, slik at en ikke uten videre kan foreta en summering av målte konsentrasjoner slik som vist over. Mange av stoffene angitt over stammer også fra sjøsalttilførsler til vassdragene (se side 10 foran), men disse tilførslene er kompensert for i beregningen av ANC, slik at det kun er tilførslene fra nedslagsfeltet og fra sur nedbør som inngår i beregningen. Det er påvist betydelige forskjeller i tålegrenser for ulike fiskearter, der abbor er den fiskearten som tåler de laveste ANC-verdiene, mens laks synes å være mest følsom. Laks og ørret er derfor foreslått som indikatorarter for fisk på surt vann i Norge (Lien mfl. 1991). En ANC-verdi på 20 :ekv/l er foreslått som akseptabel tålegrense for fisk og evertebrater i Norge. Verdier under dette kan føre til skade på bestandene. For laks skal ikke ANC-verdiene komme særlig under 0 før det er kritisk, mens ørret tåler noe dårligere vannkvalitet med lavere ANC-verdi. Allerede ved ANC=10 vil 25% av laksebestandene være redusert mens ved ANC=0 vil 50% være utdødd. Røye har omtrent tilsvarende toleranser som ørret (tabell 1.1)(Lien mfl. 1991). TABELL 1.1: ANC-konsentrasjon (:ekv/l) for laks, ørret og røye hvor henholdsvis 25% og 50% av bestandene er redusert eller dødd ut. (fra Lien mfl. 1991) ART % REDUSERTE BESTANDER % UTDØDDE BESTANDER ANTALL BESTANDER 25 % 50 % 25 % 50 % Laks ANC = 10 ANC = 5 ANC = 5 ANC = 0 n = 30 Ørret ANC = 10 ANC = 0 ANC = -10 ANC = -20 n = 827 Røye ANC = 10 ANC = -5 ANC = -10 ANC = -15 n = 169 12

Årsaken til at laks og ørret er særlig sårbare arter, ligger i at de gyter i elver der yngelen og ungfisken også lever de første årene av livet sitt. Vannkvaliteten varierer mer og er periodevis mer ekstrem i elver enn i innsjøer. For innlandsørret er det derfor oftest rekrutteringen som først lider under forsuring, slik at kalking av gytebekker ofte er viktigere enn kalking av innsjøer der den voksne fisken lever. Røye er innsjøgytende, og røyeyngelen er derfor ikke like utsatt for varierende vannkvalitet og dermed surstøtepisoder som ørretyngelen. De vannkjemiske målingene som danner grunnlaget for beregning av ANC, gir også grunnlag for utarbeidelse av naturens tålegrenser for tilførsler av forsurende stoffer (Henriksen mfl. 1992). Denne tålegrensen avhenger av områdets evne til å "produsere" basekationer som kan motvirke de sure tilførslene. På grunnlag av kjennskap til dagens tilførsler av forsurende stoffer, kan en dermed beregne hvorvidt tålegrensene for slike tilførsler i dag er overskredet. Med framtidige utslippsreduksjoner og dermed reduksjon i sure tilførsler, kan en også beregne hvor store reduksjoner i overskridelsene dette da vil føre til. Tålegrensekart og slike overskridelseskart for Hordaland er seinest presentert i "Rammeplan for kalkingsvirksomheten i Hordaland" (Kambestad mfl. 1995). KALKING OG KALKINGSKRITERIER Sur nedbør er hovedårsaken til den forsuringsprosess landet vårt har opplevd. Den industrielle revolusjon førte til en kraftig økning i utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser fra ulike menneskelige aktiviteter som industri, kraftproduksjon og samferdsel, og allerede før århundreskiftet gav dette seg utslag på Sørlandet, men også de naturlig sure områdene i Hordaland opplevde sannsynlig en økt forsuring allerede rundt århundreskiftet. Kalking har av flere grunner vist seg som det beste "reparerende" tiltaket for å hindre at sur nedbør ødelegger økosystemer i ferskvann. Kalken øker ph i vannet, samtidig som giftvirkningen av aluminium reduseres. Det er imidlertid viktig å være klar over at kalking aldri vil kunne reveresere utviklingen og føre oss tilbake til den tilstanden man hadde i økosystemet før forsuringen. Målet ved valg av kalkingsstrategi er imidlertid å komme så nær den opprinnelige tilstanden som mulig. MÅLSETTING MED VASSDRAGSKALKING Direktoratet for Naturforvaltning har definert følgende to hovedmålsettinger for den statlig finansierte kalkingen i vassdrag i Norge: - Å REDDE FORSURINGSTRUEDE ORGANISMER - Å LEGGE TIL RETTE FOR FRITIDSFISKE I FORSURINGSRAMMETE OMRÅDER. Videre er det i stadig større grad fokusert på bevaring av det biologiske mangfoldet også i forbindelse med kalking de siste årene, og det er høyst sannsynlig at dette vil bli mer framtredende også i framtiden. PRIORITERING AV OFFENTLIGE KALKINGSMIDLER For at kalkingsprosjekter skal få statlig støtte må forskjellige vilkår oppfylles. Fordi hvert kalkingsprosjekt vil binde opp midler helt til forsuringssituasjonen har bedret seg, er det viktig å ikke sette i gang kalkingen før det er gjort grundige vurderinger. I "Vassdragskalking i Hordaland. Rammeplan 1995-2005" er det gitt en oversikt over hva slags lokaliteter staten vil prioritere i årene framover, og det er også listet opp krav som må oppfylles for å få statlig støtte til kalkingstiltak. 13

Direktoratet for Naturforvaltning har utarbeidet et sett med overordnete kriterier for prioritering av kalkingslokaliteter. Prioriteringskriteriene tar delvis hensyn til at vi i visse deler av Norge må leve med et tilnærmet evig forsuringsproblem. Enkelte områder vil fremdeles være forsuret etter de utslippsreduksjoner som ble avtalt våren 1994. Ved plassering av lokaliteter i prioritet 3 og nedover tar man hensyn til en slik framtidig forsuringssituasjon ved å nedprioritere områder som vil være forsuret i overskuelig framtid. Inntil videre har man valgt ikke å gjøre dette innenfor de to øverste prioriteringene. Vi må i årene framover vente en politisk diskusjon om skjebnen til de "evig" forsurede områdene. TABELL 1.2: Direktoratet for Naturforvaltning sine overordnete prioriteringskriterier for tildeling av kalkingsmidler. Prioriteringen går fra 1 til 6, avhengig av om det er forbundet store interesser til området, hvorvidt området vil oppleve en reduksjon i forsuringen ved framtidig reduksjon i sure tilførsler og hvorvidt de forsuringstruede organismene allerede er utdødd. FISKEINTERESSER STORE MINDRE TILSTAND ETTER UTSLIPPS- REDUKSJON LIKEGYLDIG PRI = 1 PRI = 2 TILSTEDE FORSURINGS- TRUEDE BEDRET PRI = 3 PRI = 5 ALLEREDE ORGANISMER UTDØDD FORSURET PRI = 4 PRI = 6 Det gis bare statlig støtte til kalking i lokaliteter der det er dokumentert at forsuring har medført, eller vil medføre, endringer i det biologiske mangfoldet. Dette betyr at forsuringsskade eller reell forsuringstrussel må kunne dokumenteres. Videre er det mange andre forhold som også inngår i en samlet vurdering fram mot den endelige prioritering av aktuelle kalkingsprosjekter. Disse er detaljert gjennomgått i "Rammeplan for kalkingsvirksomheten i Hordaland". Et sentralt forhold her er almenhetens tilgang til fisket,- noe som vil være bortimot et krav for å bli prioritert ved tildeling av offentlige kalkingsmidler. KOST / NYTTE - VURDERING For å kunne vurdere effekten av de forskjellige prosjektene opp mot hverandre, er det benyttet et enkelt kost / nytte forhold. Dette er skjønnsmessig vurdert i denne sammenhengen, mens det i andre sammenhenger kan benyttes vitenskapelige metoder der elementene i detalj er gjort rede for. Kostnadene for et kalkingsprosjekt vil i hovedsak være styrt av hvor store vannmengder som skal kalkes opp og hvor sure disse er. I tillegg vil transport- og spredningskostnadene være viktige. Helikopterkalking er dyrere enn kalking av innsjøer som ligger langs vei, og elvekalking med doseringsanlegg er mer kostbare enn innsjøkalking der en kan spre kalken ut i en enklere operasjon. Kalking av gytebekker med skjellsand eller kalksteinsgrus kan være billig. Nytteverdien til et kalkingsprosjekt kan beregnes på mange detaljerte måter, men i denne sammenheng er det ikke foretatt noen vitenskapelig vurdering av hvert enkelt prosjekt. Her er det i hovedsak snakk om hvor mange som kan ha nytte av og eventuelt vil benytte seg av tilgangen til fisket, samtidig som kalking av en truet lakse-bestand gir mer "nytte" enn kalking av en truet sjøaure-bestand, som gir mer "nytte" enn kalking av en truet innlandsaure-bestand. 14

Kost/nytte-effekten vil således kunne være høy for både enkle prosjekt med begrenset nytteverdi og for mer omfattende og kostbare prosjekt der nytteverdien er meget høy. Og til tross for at små prosjekter kan oppnå en fordelaktig kost/nytte-effekt, kan en likevel oppleve at disse blir prioritert lavt. Dette vil være tilfellet der den generelle "nytte-verdien" er svært begrenset i fohold til større prosjekter med "større verdi". FORBEDRING I FRAMTIDEN? Siden utslippene av forsurende stoffer i stor grad passerer landegrensene med vær og vind, er det inngått internasjonale avtaler for å redusere disse utslippene betraktelig innen år 2010. De siste årene har en som et resultat av dette, opplevd en reduksjon i svoveltilførslene til Norge på nærmere 30%. Men selv med disse utslippsreduksjonene vil deler av Hordaland sannsynligvis fortsatt ha forsurede vassdrag også etter år 2010. Statiske teoretiske modeller kan enkelt beregne tilstanden i vassdragene etter utslippsreduksjoner i henhold til de inngåtte avtaler. Dette baserer seg på at naturen er i stand til å reagere umiddelbart på reduksjoner i sure tilførsler, og at dette kan spores i vannkvaliteten direkte. Rammeplanen for kalkingsvirksomheten i Hordaland (Kambestad mfl. 1995) viser en oversikt over hvordan områdene i Hordaland vil fortone seg i år 2010 basert på en slik teoretisk beregning av tålegrenseoverskridelser ved avtalte reduserte utslipp. Men både kjemiske og biologiske forhold virker forsinkende inn på tiden det tar før reduserte utslipp gir positive utslag på miljøet. Det er derfor utarbeidet dynamiske teoretiske modeller som tar hensyn til dette i beregningene (Wright 1994). Her er en kommet fram til at nylig forsurede områder vil kunne ta seg igjen raskere enn gamle forsurete området. I områder med stor grad av forsuring vil det imidlertid kunne ta fra 10-100 år før jordsmonnets evne til å buffre sure tilførsler er fullt restituert selv om tilførslene opphører. Overvåkingen av utviklingen i vassdrag i Norge synes å indikere at forholdene i enkelte slike forsurede områder faktisk er på bedringens vei, i tråd med det de statiske teoretisk modellene antar. Men det gjenstår mye videre arbeide for å slå fast om dette faktisk er tilfellet. I de områdene der surheten i dag varierer mye (type II, se side 10) vil en eventuelt forvente den raskeste bedringen. KALKING,- BARE ETT LEDD I KULTIVERINGEN Kalking er et egnet virkemiddel der forsuring er årsaken til reduksjonene i fiskebestandene. I de innsjøer der også andre forhold skaper problemer for fiskebestandene, vil ikke kalking nødvendigvis være løsningen. I mange innsjøsystem kan det være oppvandringshindre som demninger eller veibygging, som har ødelagt for rekrutteringsmulighetene. Dessuten observeres tilbakegang i anadrome bestander av laks og sjøaure også i ikke-sure vassdrag. På den annen side vil kalking i et tidligere "tusen-brødre" system, der fisken har gått tilbake, kunne gi det resultat at en får tilbake tusenbrødre-systemet med liten fisk med dårlig kvalitet. Kalking i innsjøer der gyteforholdene er gode vil således kunne resultere i en reduksjon i fiskens kvalitet. En må derfor være klar over at kalking ikke alltid er eneste medisin for å bøte på skrantende forhold. 15

2. Surhetstilstand i Etne kommune De fleste av de undersøkte stedene i Etne kommune var lite til moderat sure ved disse prøvetakingene, med målt ph mellom 5,5 og 6,5 (figur 2.1, vedleggstabell 1). Lavest ph-verdier ble målt sør i kommunen, rundt Holmavatnet, der det ble registrert ph-verdier ned i mot 5,0 ved prøvetakingen høsten 1994. ETNE KOMMUNE VÅREN 1995 HØSTEN 1994 ph mindre enn 5.0 ph mellom 5.0 og 5.5 ph mellom 5.5 og 6.0 ph høyere enn 6.0 V V V V V V V V FIGUR 2.1: Surhetstilsmålinger i Etne kommune i 1995. Kartet baserer seg på 49 målinger høsten 1994 og 55 målinger våren 1995. Alle enkeltmålingene er presentert i vedleggstabell 1 bakerst i denne rapporten. Prøvene er samlet inn i regi av miljøvernkonsulent Erik Kvalheim. 16

De fleste undersøkte lokalitetene hadde god vannkvalitet med hensyn på forsuring ved disse prøvetakingene (figur 2.2), og omtrent halvparten av prøvetakingslokalitetene hadde ph-verdier over 6.0, mens ingen av prøvene hadde ph-verdier under 5.0 ved prøvetakingene i 1994 og 1995 (figur 2.2). VÅR 1995 HØST 1994 FIGUR 2.2: Fordeling av surhet i de 49 og 55 innsjøene i Etne som ble undersøkt henholdsvis høsten 1994 og våren 1995 (se kartet i figur 2.1). VARIASJON I SURHET GJENNOM ÅRET I Etne viser årsvariasjonen i surhet i vassdragene et mønster som er vanlig i Hordaland, der en de siste årene har hatt de sureste periodene på vinteren og våren (figur 2.3). De beste periodene har vært på sommeren og høsten. 1990 1991 1992 1993 1994 1990 1992 1993 FIGUR 2.3: Årsvariasjon i surhet i to vassdrag i Etne. Etnesjøen vassverk (over til venstre) og Skånevik vassverk (til høyre). Målingene er rutinemessig utført av Næringsmiddeltilsynet på råvann fra drikkevannskildene. De to drikkevannskildene i figuren ovenfor hadde relativt gode ph-verdier gjennom hele året. Disse kildene er imidlertid lavtliggende og har avrenning fra områdene med de beste ph-målingene våren 1994 og høsten 1995. Der er buffersystemet fremdeles i stand til å møte selv de sureste tilførslene, og det er ikke registrert lave ph-verdier i disse kildene. Målingene viser at verken sur nedbør eller sjøsaltepisoder er i stand til å påvirke surheten i disse vannkildene særlig mye (figur 2.2), og surhetsnivået blir aldri så lavt at forholdene blir kritiske for fisk. 17

Fra de høyereliggende deler av kommunen foreligger det ingen regelmessige målinger gjennom året, men det foreligger tidligere enkeltmålinger. I de høytliggende områdene sør i kommunen rundt Litledalsvassdraget viser målinger fra før kalkingen tok til at vannkvaliteten var meget dårlig (for sammenfatning: Kambestad og Johnsen 1993). Målingene viste imidlertid at det var noe variasjon i surhetsnivået i innsjøene, med flere innsjøer som var stabilt sure mens andre hadde et mere variert surhetsnivå. I dag er vannkvaliteten bedre enn naturgrunnlaget skulle tilsi i deler av dette området fordi flere av innsjøene kalkes. I området nordvest i kommunen opp mot Folgefonna er det lite vannkjemiske prøver som er tatt bortsett fra i Daleelvvassdraget. Hovedelva i dette vassdraget har relativt gode forhold med hensyn på surhet i de øvre deler, oppstrøms kalkingslokalitetene, med ph-verdier over 5,6 ved målingene i 1991 (Bjørklund mfl. 1992). Vannprøver fra Vintertunelva og Bordalselva viser imidlertid at vannkvaliteten i disse elvene er dårligere enn i hovedelva og det ble i perioder målt ph rundt 5,0 (Bjørklund mfl. 1992). OVERSIKT OVER FORSURINGSTRUEDE OMRÅDER Fjellområdene sør i Etne er så sterkt sure at vannkvaliteten er stabilt sur gjennom hele året. Omtrent en tredel av kommunen er moderat sur, og i disse områdene er det store variasjoner i ph gjenom året. Dette gjelder de høyereliggende deler av Etne både i nord, i øst og i sør (figur 2.4). I de sørøstre deler rundt Litledalsvassdraget er imidlertid berggrunnen meget varierende og, selv om mange av innsjøenen var sterkt sure før de ble kalket, vil vannkvaliteten i innsjøene i dette området være ganske forskjellig selv innen små geografiske områder. I de lavereliggende deler, samt i sørvest er vassdragene lite sure, noe som delvis skyldes en bedre berggrunn, men hovedsakelig at det er store løsmasseavsetninger langs vassdragene i denne kommunen. Av kommunens areal er det bare i underkant av 14 % som er sterkt preget av forsuring, 31% er moderat sure, mens hele 55 % av kommunens samlete areal ikke har vassdrag som er vesentlig påvirket av den sure nedbøren (tabell 2.1). TABELL 2.1: Arealfordelingen av sure områder i Etne,- basert på kartet i figur 2.4. TOTALT AREAL IKKE SURT MODERAT SURT STERKT SURT 708 km 2 388 km 2 220 km 2 100 km 2 Tabell 2.1 viser og kartet i figur 2.4 viser hvor store områder i kommunen som er preget av forsuring. Tabell 2.2 viser det teoretiske kalkbehovet dersom en skal avsyre alt avrenningsvannet i de sure områdene, mens det reelle behovet for kalk til de aktuelle kalkingsprosjektene selvsagt vil være vesentlig mindre. TABELL 2.2: Skjematisk og teoretisk beregning av kalkbehov med grove behov for Etne kommune, basert på arealfordelingen i tabell 2.2 og figur 2.4. Kalkbehovet er hentet fra "Kalkingshåndboka". FORSURET AREAL ( km 2 ) AVRENNING ( l/s/km 2 ) SNITT ph KALKBEHOV (g CaCO 3 / m 3 ) TONN CaCO 3 Moderat forsuret: 220 km 2 100 5,3 2,9 2010 Sterkt forsuret: 100 km 2 80 5,0 4,0 1010 18

Surhetstilstand 1995 Lav og stabil ph Variabel, av og til lav ph Høye ph-verdier FIGUR 2.4: Oversikt over surhetstilstanden i Etne kommune i 1994-1995. De blå områdene har stabilt høye ph-verdier over 6.0 (buffersystem type 1), de gule områdene har variable ph-verdier vanligvis mellom 5.3 og 6.0, men av og til ned i 5.0 (buffersystem type 2), mens det røde området har ph-verdier stabilt rundt og under 5.0 (buffersystem type 3). Kartet baserer seg på målingene i figur 2.1, sammenstilling av drikkevannsmålingene og tidligere sporadiske målinger samt en generell forståelse av naturgrunnlaget i kommunen. ALUMINIUMSINNHOLD I SURE VASSDRAG Innholdet av aluminium er undersøkt i Daleelvvassdraget, i Vaulovassdraget og i Etnevassdraget. Høyest innhold av reaktivt aluminium ble målt i de sure elvene som renner til Daleelva. Der ble det i perioder registrert reaktivt aluminium runt 60-70 :g/l (Bjørklund mfl. 1992). Også i Vaulovassdraget ble verdier opp mot 60 :g/l målt i perioder (Bjørklund mfl. 1992). I disse elvene ble det også registrert labilt aluminium i så store mengder at konsentrasjonene kan være skadelige for fisk. 19

I Sørelva, i den øvre delen av Etnevassdraget, ble det også registrert reaktivt aluminium på 60 :g/l (tabell 2.3) og i perioder med vesentlig lavere ph-verdier vil den reaktive aluminiumen gå over til labilt aluminium, som kan være skadelig for fisk ved konsentrasjoner over 40 :g Al/liter. I den nedre delen av vassdraget, i Etneelva, ble det ikke registrert høye verdier av verken reaktivt eller labilt aluminium ved noen målinger. TABELL 2.3: Surhet, fargetall og innhold av aluminium i vannprøver fra Etne kommune. Prøven fra Sørelva er samlet inn i forbindelse med utarbeidelsen av kalkingsplanen, og analysert av Hordaland Fylkeslaboratorium. Data fra Vaulovatnet i 22/10/91 er fra Rådgivende Biologer sin undersøkelse av Saudafjellene (Bjørklund mfl. 1992), og de resterende data er hentet fra SFT 1992 og 1994.* = fargetall, mg Pt/l. PRØVETAKINGSSTED Dato Surhet ph TOC mg C/l Reaktivt Al :g Al / l Illabilt Al :g Al / l Labilt Al :g Al / l Sørelva v/kaldheim 6/5/95 5,39 12* 60 35 15 Vaulovatnet 22/10/91 5,34 < 5* 40 > 30 < 10 Vaulovatnet 30/9/91 5,58 0,34 20 10 10 Vaulovatnet 11/12/93 5,37 < 0,20 33 < 10 23 Etneelva 19/2/93 6,36 0,4 15 < 10 5 Etneelva 15/3/93 6,19 0,6 < 10 < 10 0 Etneelva 19/4/93 6,50 0,6 10 < 10 0 Etneelva 27/4/93 6,45 0,7 < 10 < 10 0 Etneelva 3/5/93 6,32 0,5 < 10 < 10 0 Etneelva 10/5/93 6,35 0,5 < 10 < 10 0 Etneelva 20/5/93 6,29 0,3 < 10 < 10 0 Etneelva 25/5/93 6,25 0,3 < 10 < 10 0 Etneelva 27/6/93 6,69 0,5 < 10 < 10 0 Etneelva 20/8/93 6,15 0,7 < 10 < 10 0 Etneelva 7/10/93 6,34 0,7 < 10 < 10 0 Etneelva 7/12/93 6,49 0,8 < 10 < 10 0 SYRENØYTRALISERENDE KAPASITET I SURE VASSDRAG Vassdragenes syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er undersøkt i Daleelvvassdraget, i Vaulovassdraget og i Etnevassdraget (tabell 2.4). I Daleelvvassdraget var den syrenøytraliserende kapasiteten bedre i hovedelva enn i de tilrennende elvene fra sør. I de øvre deler av hovedelva lå ANC-verdien på 29 :ekv/l ved undersøkelsen høsten 1991 (Bjørklund mfl. 1992), hvilket tyder på gode forhold for fisk i denne delen. Generelt antas det at ørret trives best når den syrenøytraliserende kapasiteten er over 20 :ekv/l, mens fisken kan få problemer når den er 0 eller lavere. Lenger nede i hovedelva er vassdraget kalket, og ANC-verdiene lå mellom 18 :ekv/l og 34 :ekv/l 1991 i hovedelva og i Rullestadvatnet (Bjørklund mfl. 1992). I tilløpselvene fra sørøst var ANC-verdiene lavere med 3 :ekv/l i Bordalselva og 12 :ekv/l i Vinterelva (Bjørklund mfl. 1992).Vassdraget har dermed best naturgitt evne til å takle sure tilførsler i de øvre deler, men forholdene nedover i vassdraget forverres på grunnn av tilrenning fra elver med dårligere vannkvalitet. 20

I Vaulovassdraget er ANC-verdiene lavere enn i Daleelvvassdraget med ANC-verdier mellom -0,4 :ekv/l og -14 :ekv/l ved målinger på høsten (Bjørklund mfl. 1992, SFT 1992, SFT 1994). I Vaulovassdraget er derfor forholdene for fisk meget dårlige. TABELL 2.4: Vannkjemiske målinger og beregnede ANC-verdier fra Etne kommune. Prøven fra Sørelva er samlet inn i forbindelse med utarbeidelsen av kalkingsplanen, og analysert av Hordaland Fylkeslaboratorium. Data fra Vaulovatnet i 22/10/91 er fra Rådgivende Biologer sin undersøkelse i Saudafjellene (Bjørklund mfl. 1992), og de resterende data er hentet fra SFT 1992 og 1994. * verdiene oppgitt i mmol/l. Sted Dato Alkalitet :ekv/l Sørelva v/kaldheim Ca mg/l Mg mg/l K mg/l Na mg/l Cl mg/l SO4 mg/l NO3 :g N/l ANC :ekv/l 6/5/95 < 0,02* 0,49 0,22 0,17 2,05 3,7 1,20 105-1,3 Vaulovatnet 22/10/91 < 0,02* 0,21 0,22 0,17 2,05 3,70 1,20 105-1,3 Vaulovatnet 30/9/91 0 0,24 0,12 0,13 1,02 1,40 1,02 105-0,4 Vaulovatnet 11/12/93 0 0,20 0,11 0,14 0,70 1,20 1,10 85-7,9 Etneelva 19/2/93 28,2 1,92 0,18 0,13 1,43 2,50 1,30 85-13,7 Etneelva 15/3/93 40,9 1,73 0,49 0,45 3,01 5,90 2,50 355 33,9 Etneelva 19/4/93 39,9 2,07 0,47 0,66 3,13 5,90 2,50 375 31,9 Etneelva 27/4/93 32,5 1,67 0,53 0,47 3,12 5,80 2,40 395 52,0 Etneelva 3/5/93 25,0 1,67 0,45 0,34 2,90 5,30 2,10 285 40,9 Etneelva 10/5/93 29,3 1,74 0,41 0,35 2,89 5,50 2,20 270 30,7 Etneelva 20/5/93 22,9 1,54 0,44 0,35 3,02 5,40 2,30 295 41,3 Etneelva 25/5/93 19,7 1,53 0,44 0,31 2,93 5,60 2,10 275 26,3 Etneelva 27/6/93 26,1 1,36 0,44 0,33 2,98 5,70 2,20 270 24,0 Etneelva 20/8/93 29,3 1,37 0,42 0,30 2,97 5,60 2,00 250 21,1 Etneelva 7/10/93 28,2 1,52 0,38 0,50 2,67 4,70 1,90 225 39,7 Etneelva 7/12/93 36,7 1,84 0,39 0,36 2,69 4,50 2,00 245 47,5 I Etnevassdraget var den syrenøytraliserende kapasiteten lav i den øvre delen av vassdraget i Sørelva, men relativt bra i de nedre deler i Etneelva. Hele denne delen av vassdraget er imidlertid påvirket av kalking samt at vassdraget er sterkt regulert. Sørelva hadde ANC-verdi på -1,3 :ekv/l ved målingen i oktober 1995 (tabell 2.4). I nedslagsfeltet til Sørelva er imidlertid berggrunnen meget varierende, og vannkvaliteten i området varierer relativt mye. I Etneeva lå ANC verdiene ved 12 målinger i perioden 19. februar til 12. juli 1993 mellom 21,1 :ekv/l og 52 :ekv/l (tabell 2.4), og forholdene for fisk synes derfor relativt bra i denne delen av vassdraget. Imidlertid var alkaliteten i samtlige av de undersøkte vassdragene lav (tabell 2.4), og viser at alle er meget følsomme for ytterligere forsuring i perioder med store mengder sure tilførsler eller stor sjøsaltpåvirkning. 21

3: Biologisk tilstand i Etne kommune i 1995 STATUS FOR INNLANDSFISKEBESTANDER Etne har 739 innsjøer med et totalt ferskvannsareal på 30,39 km 2 og 83 av innsjøene er større enn 50 da (Nordland 1983). Fiskestatusen i 89 av innsjøene er kartlagt gjennom en spørreundersøkelser utført av Norsk Institutt for Naturforsking i 1989, og av Rådgivende Biologer i 1993 og 1995 (vedleggstabell 2). I følge disse undersøkelsene er det gode eller overtalige bestander av aure i 48 av innsjøene, tynne bestander i 40 innsjøer og 1 innsjø er fisketom. Det har vært en bestandsøkning i aurebestandene i 8 innsjøer, en nedgang i 37 innsjøer og 36 bestander er uendret. Videre er en bestand tapt og det er ukjent om det har vært endringer i 7 innsjøer. Gyteforhold for aure er gode eller brukbare i 61 og mangler bare i en av de 80 innsjøene der opplysninger finnes. Røye er registrert i Stordalsvatnet og Litledalsvatnet og i begge innsjøene er det gode eller tette bestander av denne arten. Det finnes også stingsild og ål i de fleste innsjøer i lavereliggende deler av kommunen og elveniøye er registrert i Etneelven (Lura og Kålås 1994). Regnbueaure og kanadisk Bekkerøye er utsatt i noen vassdrag i kommunen. Det finnes grunneierlag for størstedelen av kommunen og disse organiserer salg av fiskekort for de fleste innsjøene i kommunen. Der det ikke er salg av fiskekort er sportsfiske likevel åpen for allmennheten, med enkelte unntak. I forbindelse med denne kalkingsplanen ble gyteområdene for fisk i noen innsjøer undersøkt ved elektrofiske. Følgende lokaliteter ble undersøkt: -Innløp til Grindheimsvatn ved hytter, -bekk mellom Mørkavatn og Krokavatn, -bekk mellom Basurdevatn og Langereidtjønna, - bekk fra Kyrkjedalvatnet, og utløpet fra Holmavatnet. I innløpet til Grindheimsvatnet ble det funnet lave tettheter av ettåringer og toåringer av aure (figur 3.1). Det ble også funnet to eldre fisk. Ingen årsyngel ble funnet. Bekken var fin med gode gyteforhold for aure. Grindheimsvatn innløp 2 FIGUR 3.1: Fangst ved elektrofiske i innløp til Grindheimsvatnet 19. Oktober 1994. UTM koordinat for stasjonen er LM 377 147. Ingen aure større enn 20 cm ble fanget. 22