forord En Guds gave til en redaktør I Edgar Allan Poes «Mordene i Rue Morgue» utkom i Graham s Magazine i USA 1. april 1841. Legg merke til datoen. Det er sikkert en tilfeldighet som ligner en tanke, men på dagen femti år senere, 1. april 1891, gikk dr. Arthur Conan Doyle i gang med en historie han forsøksvis kalte «A Bohemian Scandal». Tittelen ble senere endret til «A Scandal in Bohemia», og resultatet ble den første novellen i den boken du nå holder i hånden. I slutten av året før hadde Doyle stengt sin praksis i Southsea og dratt med hustru og datter til Wien for å utdanne seg til øyespesialist. Men med spesialiseringen ble det så som så; det var andre ambisjoner enn legegjerningen som trakk. Han vendte hjem etter tre måneder, og nå drog han til London. Familien flyttet inn i en leilighet i Montague Place, like bak British Museum. Kontor fant han seg i Wimpole Street, som ligger i Londons legestrøk og, forresten, ikke så langt fra Baker Street. Her, samme dag som han flyttet inn og før møblementet kom på plass, tok han fatt på skrivingen. For tredje gang satset han på Sherlock Holmes. Han hadde hatt brukbar fremgang med og, og figuren hadde et potensiale som langt fra var oppbrukt med de to små romanene. Han hadde bevist for flere enn seg selv at han kunne skrive andre ting også. Og han hadde fått en idé som han mente ingen hadde prøvd på før,

tilpasset et blomstrende, ganske nytt marked for forfattere. Vi snakker om, tidsskriftet med blandet innhold som henvendte seg til et bredt, lesende publikum, først og fremst det raskest voksende lag av befolkningen, middelklassen. Rundt 1890 hadde etterspørsel og moderne trykke- og repro-teknikker gjort det mulig å utgi slike magasiner på et hundretall sider, gjennomillustrerte med fotografier og tegninger, trykt på godt papir og med så gode forfattere som bare pene honorarer kunne fremskaffe. De var sin tids motsvarighet til fjernsynet, og det fantes en mengde av dem. Fiksjonsstoffet var en viktig del av innholdet, både noveller og romanføljetonger. Men føljetonger hadde man jo ikke glede av dersom man gikk glipp av et avsnitt eller flere. En serie avsluttede, men forbundne fortellinger om samme hovedperson måtte nettopp være tingen, mente Doyle. Og han hadde den rette mann i skikkelse av Sherlock Holmes. På tre dager hadde han den første historien klar. I en kriminalpoetisk raptus produserte han tre til i løpet av samme måned. Året før hadde han skaffet seg en litterær agent, A.P. Watt (som for øvrig skal ha vært mannen som fant opp denne yrkestittelen). Doyle sendte manusene til ham, og Watt sendte dem videre til Herbert Greenhough Smith, redaktør i et månedsmagasin som hadde startet i januar samme år og som Watt tidligere hadde solgt en av Doyles historier til. Bladet het Strand Magazine, kalt opp etter Strand Avenue som gikk like utenfor vinduene til redaksjonslokalene. Og Greenhough Smith lot seg begeistre. «Den beste novellist siden Poe,» slo han fast. «For en Guds gave til en redaktør, utmattet etter å ha vadet gjennom utallige sider med ubrukelig materiale! Sinnrike intriger, lysende klar stil, perfekt fortellerkunst!» Det ble begynnelsen på et livsvarig og vakkert vennskap mellom Greenhough Smith, Conan Doyle, Sherlock Holmes og Strand

Magazine: Alle Holmes-fortellingene den siste kom i 1927, 40 år etter ble først publisert i Strand. Likevel kunne ting ha tatt en annen vei, for før Doyle rakk å starte på den femte historien ble han syk av influensa. En hel uke stod det om livet før han kom seg igjen, «svak som et barn og like lettrørt, men med et hode så klart som krystall.» Han fikk historien fra seg 18. mai, og tok i samme slengen den avgjørelsen som hadde bygget seg opp i ham helt siden han i 1879 fikk solgt sin første fortelling: Å legge til side medisinen og leve av sin penn. Bestemmelsen fikk ham til å sprette opp og slå hendene i taket. «Det var et av de mest frydefulle øyeblikk i mitt liv,» slo han siden fast. Familien drog nå på leting etter nytt husvære som egnet seg for dette karriereskiftet og fant seg en villa i forstaden Upper Norwood. I begynnelsen av august leverte han historie nummer seks. Da var Holmes for lengst på plass i Strand. «Skandale i Böhmen» kom i julinummeret av magasinet, i salg fra midten av juni. Så fulgte de andre historiene på rekke og rad, under overskriften «The Adventures of Sherlock Holmes». De skulle mer enn innfri Greenhough Smiths forventninger, og gjøre forfatteren til en storøyd og kanskje noe bekymret tilskuer til sin egen suksess. II Et av de sikreste tegn på at noe har nådd stor utbredelse er at det blir drevet offentlig gjøn med det. Den første i den endeløse rekken av parodier på Sherlock Holmes kom allerede senhøsten 1891. Og redaktør Greenhough Smith og forlegger George Newnes (som også utgav ukebladet, hvor Doyle fant flere opplegg til sine ideer) trengte ellers bare å ta en titt på salgstallene som økte med flere titusener etter at Holmes ble fast gjest i Strand.

Holmes-historiene traff et behov for å lese noe som var moderne og gjenkjennelig og samtidig hadde folkeeventyrets skjær over seg. Hovedpersonen fanget i den grad lesernes fantasi at de allerede etter få numre begynte å få problemer med å huske at han tross alt var oppdiktet og ikke virkelig. Men det var også en annen faktor som bidrog til suksessen: Illustrasjonene. Bilder var av like stor viktighet den gang som nå, og Strand Magazine hadde minst ett på hver side. Det var gode tider for illustratører. To av dem var et brødrepar, Walter og Sidney Paget. Det fortelles at da redaktøren skulle se seg om etter noen til å illustrere Holmes-historiene tenkte han på Walter Paget. Men på konvolutten som ble sendt til brødrenes felles adresse, stod det bare «Paget», og dermed ble den åpnet av Sidney. Slik fikk han jobben. Men Walter kom likevel til å sette sitt uforgjengelige preg på detektiven Sidney brukte sin bror, med det skarpskårne ansiktet og den høye pannen, som modell for Holmes. Modellen til Watson fant han i en kollega, Alfred Morris Butler; han brukte en svoger til en av de andre personene, og interiører, klær, gjenstander og møbler fra hans eget hjem dukker stadig opp i tegningene. Blant klærne var deerstalker-luen og Inverness-kappen som Paget selv gjerne brukte ute på landet, og som skuespilleren William Gillette gjorde til antrekket vi forbinder med Holmes. Det finnes noen tilfeller hvor partnerskap mellom forfatter og illustratør går opp i en høyere enhet, slik som med Charles Dickens og «Boz» (Hablot Knight Browne), Lewis Carroll og John Tenniel, hvem-det-nåvar som skrev Bibelen og Gustave Doré, og for den saks skyld Asbjørnsen og Moe og Theodor Kittelsen. Kombinasjonen av Doyle og Paget har noe av dette i seg. Doyle innrømmet riktig nok at Pagets Holmes ikke helt lignet på den mannen han hadde sett for seg, en høy og skinnmager kropp, kronet av et ansikt som minnet om en indianer, med

dyptliggende, tettsittende øyne og et stort høkenebb av en nese, en mer markert versjon av dr. Joseph Bell. «Den pene Walter kom i stedet for denne grimmere, mer kraftfulle Holmes. Men sett fra mine kvinnelige leseres side var dette kanskje like bra,» slo han fast. Og det faktum at han insisterte på å ha med seg Paget videre på ferden, og dessuten sørget for at tegningene kom med i bokutgivelsene, viser ikke bare at han anerkjente kunstnerens bidrag til suksessen, men også likte hans verk noe han gav uttrykk for mange ganger. Og de av oss som har vært så heldige å se det som fortsatt finnes av Pagets originaltegninger, utført med tusjlavering i grått, brunt og hvitt, kan slå fast at gjengivelsene, med den tids zinkklisjeer og xylografier, langt fra yter ham rettferdighet. Pagets Holmes med det bakoverstrøkne håret, den lange nesen, de rene trekkene, og den sobert velkledde apparisjonen, har vært modellen for så å si alle senere fremstillinger av detektiven, på papir så vel som i levende bilder. Paget la for alltid grunnlaget for hvordan vi ser for oss Holmes og Watson hjemme i Baker Street, som herrer på byen, i full jakt over Dartmoor. I TV-serien med Jeremy Brett fra 1980 90-tallet ble til og med bilder og scener basert på illustrasjoner av Paget. I alt tegnet Sidney Paget til 37 av Sherlock Holmes-historiene; det ble 356 bilder til sammen. Men han døde i 1908, bare 47 år gammel. Magasinet lot andre tegnere ta over en av dem var lillebror Walter men selv om de holdt seg til Pagets stil, klarte ingen av etterfølgerne helt å gjenskape stemningen. III Doyle hadde tenkt å gi seg med den sjette historien. Men redaktøren ville ha seks til. Hittil hadde betalingen vært 35 pund pr. stk. Doyle la nå på til 50 pund, nærmest i håp om å prise seg ut. Men Greenhough Smith godtok det uten protest, og Holmes fortsatte uten opphold inn i