JAN BORIS STENE NÅDEGIVEREN ET FALKENER OG WILBERG-MYSTERIUM
Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2015 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Erlend Askhov ISBN: 978-82-419-1168-2 ISBN: 978-82-419-1121-7 (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Her følger doktor Wilbergs beretning:
Til «mitt lille ekorn»! ~ En forklaring ~ Ethvert menneske søker bevisst eller ubevisst en misjon her i livet; en livsoppgave som er bestemt for akkurat en selv og ingen andre. De færreste finner den; de fleste har nok med å streve seg gjennom livet uten riktig å vite hva slags rolle man var tiltenkt i det store puslespillet. Og dette gnager oss. For det er menneskets lodd aldri å bli helt fornøyd. Den store majoritet lever kun fra hånd til munn og har sjelden anledning til å heve blikket over kampen for det daglige brød. Meg ble det imidlertid forunt å finne en slik livsoppgave da jeg høsten 1916 mer eller mindre snublet inn i en mordsak og ble såpass sterkt involvert i den at jeg fikk inngående kjennskap til Trondhjems celebrerte privatoppdager, professor Astor Falkener. Jeg skulle komme til å følge ham tett de påfølgende år, som du vet. Men om Falkener som person er blitt viden kjent, vandrer sannheten om hans saker fremdeles hvileløst rundt i mørke omgitt av obskure rykteskyer. Jeg gjør det herved til min livsoppgave å nedtegne hans saker, for å bringe dem inn i offentlighetens lys, der de i anstendighetens navn hører hjemme.
Falkener selv er ganske avslappet til det hele og mener at det faktum at sakene er oppklart, er mer enn godt nok for ham. Men jeg skriver også til deg, Nora, slik at du lettere kan forstå hva jeg bedrev tiden med i disse årene, og hvorfor Falkener ble en så stor del av mitt liv. Og ikke minst: hvorfor jeg ikke var hos deg så meget som jeg burde og ønsket. Det er med blandede følelser jeg gjør dette, for Falkeners historie er også min historie, og dermed også din de er etter hvert blitt uatskillelige. Min historie er fylt med uendelig glede og samtidig bunnløs sorg. Men dette skal være beretningen om Falkener; selv er jeg av underordnet betydning. Mine personlige sorger og bekymringer har jeg ikke bevisst tenkt å belyse. Så når jeg av og til allikevel gjør det, får du bære over med meg. 1916 var året da forfatteren Jack London døde, sommer-ol i Berlin av opplagte grunner ble kansellert, og den første blodoverføringen med lagret og nedkjølt blod ble utført av en lege i den engelske hær. Det var også det året slagene ved Verdun og Somme ble utkjempet i all sin grusomhet og blodtørstighet. Den store krigen raste for fullt på kontinentet, og mye av vår hverdag var preget av at Europa var i krig. Men selv om også vi merket krigen på kroppen, var det en forholdsvis fin og bekymringsfri tid her i landet, tross alt. Jeg står fast ved det, for det som senere skulle komme, ble for meg personlig en langt større katastrofe, som du dessverre altfor godt vet, Nora. Den store krigen forandret mangt og meget; tiden jeg skriver om, er derfor en annen enn den jeg sitter og skriver i. Det er underlig å sitte ved sitt skrivebord i 1931 når fred og fordragelighet preger
Europa og skrive ned hendelser som skjedde i de tyngste krigsårene. I Trondhjem og Norge for øvrig var befolkningen splittet. En del støttet Tyskland og sentralmaktene, mens en noe større del støttet ententemaktene. Dette preget selvsagt vår hverdag, da denne splittelsen kunne avstedkomme de heftigste diskusjoner. Jeg glemmer aldri de kranglene vi hadde i legeforeningen aldri har et medisinsk tema frembrakt like stor uenighet. Byen het for øvrig Trondhjem den gang, og ikke Trondheim, som landets politikere i sin vishet har funnet skal være det korrekte navnet for fremtiden. Dovrebanen, som siden er blitt åpnet, har brakt hovedstaden nærmere vår by avstander er ikke det de en gang var. Denne min første beretning som jeg har valgt å gi tittelen «Nådegiveren» tar for seg saken som brakte Falkener og meg sammen. Den er den første i en lang rekke saker som vi ble involvert i, og jeg har satt meg som mål å nedtegne samtlige av dem. Jeg skriver dette vel vitende om at det jeg nedtegner, ikke skal offentliggjøres før det har gått et tilstrekkelig antall år dette av hensyn til de impliserte og deres etterkommere. Jeg tillater meg derfor å være så frittalende og ærlig som mulig i min fremstilling, uten hensyn til at jeg kan risikere å støte noen. På et eller annet tidspunkt bør nemlig alle kort legges på bordet. Jeg lar det bli opp til deg å bestemme hvilket tidspunkt som er det beste jeg stoler fullt og fast på din vurdering. Så håper jeg bare at du en dag kommer over disse skribleriene mine som jeg har gjort meg sånn flid med, og leser dem med interesse, og husker meg med glede. Med reverens for deg, min kjære Nora!
Fra din «kjære dokter Torvald» Trondhjem 17. september 1931
KAPITTEL 1 DEN AFTENEN SNØEN KOM Klokken på kaminhyllen hadde akkurat slått sine ni slag den novemberaftenen, da jeg tilfeldigvis ble vitne til at den første snøen dalte ned i store tunge filler og dekket brosteinen utenfor med et lenge etterlengtet hvitt fløyelsteppe. Mørketiden var med ett ikke så mørk lenger, og jeg ante håp for min begynnende vinterdepresjon. Jeg satt bak skrivebordet på mitt kontor i første etasje i Munkegaten 15 og filosoferte over livet og den forunderlige verden vi lever i, og hadde nettopp fulgt en sløv flues kamp mot vindusglasset da jeg ble oppmerksom på de første snøfnuggene. Kalenderen som stod foran meg, viste at vi kunne skrive 17. november 1916 en fredag i krigsåret som for alvor introduserte oss for dyrtid, varemangel, brennevinsforbud og jobbetid. Som en følge av prisstigningen på brensel var landets vernepliktige soldater denne høsten fullt opptatt med vedhogst for