Okhaldhunga Times Oktober 2012 Kjære venner Først må vi få dele noe stort med dere: Vi har feiret bryllup i sommer! Vår yngste sønn Øystein giftet seg med sin Elisabet i Søgne Gamle Kirke den 18. august. Her er de med forlovere og brude-svenner og /-pike. Pene mennesker Det var en stor dag. Vel hjemme Forrige gang vi sendte ut Okhaldhunga Times satt vi i Kathmandu. Planla å reise med fly til en flyplass et stykke unna Okhaldhunga, og så gå derfra. Slik ble det ikke. Vi tok helikopter! Det som skjedde var at en personalkonflikt rundt nyansettelser, som hadde ulmet en stund, plutselig toppet seg fullstendig. En part politianmeldte den andre, som ble satt i varetekt hos politiet. Ledelsen i UMN ba oss dra til Okhaldhunga så fort som overhodet mulig, og sykehuset ordnet med helikopter-transporten. Helikopterturen ble en stor opplevelse. Vi fløy i lav høyde over irrgrønne fjell og daler med rismarkene på sitt frodigste, før vi landet vi på en skolegård en halvtimes gange fra sykehuset. Det bar rett til møter på sykehus og politistasjon. Der kom det etter hvert til en forståelse, og anklagen ble frafalt. Og så spør vi oss selv, vi som kommer fra Norge: Hvordan kan en konflikt om hvem som skal ansettes i noen vanlige jobber «på grunnplanet» på sykehuset bli så svær? Dette er jobber nær bunnen av lønnsskalaen vår. Hvorfor er det så viktig for folk her hvem som får dem? Er det bare fordi de er kranglete?
Mye av svaret får vi fra enkel statistikk: Det er svær arbeidsledighet her. Kun en liten prosent av de arbeidsføre har fast, lønnet arbeid. Og slik har det alltid vært. En permanent jobb med fast lønn gir et holdepunkt i livet, fast grunn under føttene, både til den som får jobben og hans familie. Slik er det i et samfunn der trygd og sosialstøtte mangler. Fast jobb er et gode det er verdt å slåss for, nær sagt med alle midler. Som nordmenn vil vi nok aldri helt kunne forstå dette, vi som er født med rødt pass, folketrygd, minstepensjon og pappaperm. I tiden etterpå har mye dreid seg om konfliktløsning og administrasjonsarbeid. Da er det viktig å holde tunga rett i munnen, og huske hva som er viktigst. En ettermiddag fikk jeg en god påminnelse om det: Vi hadde brukt hele dagen til forhandlinger og vært innkalt til fylkesmannen og blitt advart om at sykehuset kunne bli «satt under administrasjon» hvis vi ikke fikk orden i eget hus. Da var det en 18 år gammel jente med kjent tvillingsvangerskap som gikk i fødsel, og fødselen stoppet opp. Mine to gode nepalske kolleger her gjorde keisersnitt, og jeg fikk ta imot barna. Selve operasjonen ble litt dramatisk, mor blødde så hun måtte få blodoverføring fra barnas far, men så gikk det fint. Barna var fullbårne og friske, en gutt og en jente. Han er 19 år gammel og har nettopp gitt en halvliter av sitt blod til kona som blødde under keisersnittet. Kona hans lever, og han har fått en levende sønn og en levende datter. Uten sykehuset hadde han ikke hatt noen av delene. Han deler gleden sin med oss. Og han minner oss på hvorfor vi er her. Administrasjon, konfliktløsning, økonomi og nye bygninger er viktige. De er forutsetninger for at flere mødre og barn kan overleve. Derfor er også slike oppgaver en del av tjenesten for Livets Herre. Det er ikke bare pasientbehandling og pleie som trengs for å drive et sykehus.
Utbyggingen tar form! En sprek medisiner- student løp opp på fjellet og tok bilde fra toppen. Vi ser at poliklinikken reiser seg med armeringsjern øverst til høyre, og tomten til den nye behandlingsblokken graves ut i midten. En støttemur har gitt oss en flatere og mer brukbar tomt. Foto: Ingeborg Ims Magne Vestøl er ansvarlig ingeniør og han sier vi nærmest er i rute! I tillegg til de tre nye husene skal jo alt det gamle renoveres og det tar tid. Akkurat nå prøver vi å få kjøpt et bortgjemt område nedenfor sykehuset der vi kan ha avfallshåndtering. Det er noe vi ikke hadde tenkt nok på før. Hvem bygger vi sykehus for? Når jeg ser de yngste pasientene, tenker jeg ofte på at det vi bygger nå skal være et sykehus som kan de gi dem trygghet for å kunne bo her i sin framtid. At de skal kunne ha et sted å gå til når de igjen skal føde barn eller når ulykken rammer dem. Vi bygger for at barna i dag skal ha et sted å gå til å møte Guds barmhjertighet også i framtiden Spire til et trygdesystem? Vi har mange gode samarbeidspartnere her i Okhaldhunga. En av dem er Seksjon for Internasjonal Helse ved Universitetet i Oslo. Nylig var en fysioterapeut derfra i Okhaldhunga for å samle stoff til en mastergrad. Hun heter Namrata Pradhan, og har skrevet en interessant oppgave om hvordan det er å leve med handikap i Nepal. Det har kommet en ny regel om at mennesker med den alvorligste graden av handikap kan få et kort som gir dem rett til 1 000 rupees (= 65 kroner) i støtte i måneden. Namrata så på hvordan dette fungerer i praksis. Med hennes tillatelse gjengir vi her et sitat fra en av mødrene hun intervjuet: Det er min skjebne i livet at Gud ga meg to sønner, Suresh og Subin. De er fem og elleve år gamle. De er slik at ingen av dem kan gå, snakke eller utføre andre vanlige, daglige gjøremål. Folk i landsbyen sier at jeg må ha gjort noe galt under svangerskapet, eller at det er noe
annet galt med meg. Også mannen min sier at det er noe galt med meg. Noen ganger når han er sint, sier han at jeg har gitt ham fullstendig unyttige barn, og at han vil ta seg en annen kone så han kan få friske barn. Jeg var så glad over å skulle få tusen rupees til hver av guttene. For de pengene kunne jeg kjøpe såpe for å vaske dem og vaske klærne deres. Kanskje det også ville være nok til å kjøpe noe god mat til dem. Men barna mine er så uheldige. De må ha gjort mye galt i sine tidligere liv. Bare få dager etter at de hadde fått sine Røde Kort (som gir dem rett til støtten på tusen rupee), sa landsbylederen til meg at slike kort ikke er gyldige før barna er 16 år gamle. Jeg vet ikke, kanskje barna mine ikke vil leve til de blir 16 år» Dette er en av de første spirene til et offentlig trygdesystem i Nepal. Slike spirer er verdifulle, men sårbare. Det er alltid noen som vil «spare» når det gjelder utbetalinger til de fattigste. Landsbylederen som ville ta fra barna støtten, tok feil. Namrata kunne vise ham at det ikke er noen 16-års aldersgrense for disse kortene. Godt nytt finansår! Det er 15. juli som er den store regnskapsdagen i Nepal. Da samles alle årets rapporter og vi kan ta et tilbakeblikk, hvordan gikk det? 27.000 pasienter kom til sykehuset 2.509 av dem trengte hjelp fra pasientstøttefondet for å betale sin regning. 246.464.- norske kroner ble gitt fra pasientstøttefondet. I tillegg fikk 2.145 barn under 12 kg fikk gratis behandling. Av dem var 44 % jenter. I tillegg fikk 620 kvinner fikk gratis fødselshjelp. 272 gravide kvinner var innlagt på mødreventehjemmet 43 underernærte barn var innlagt på ernæringssentret. 50 % flere store operasjoner enn året før. Disse tallen har reddet mange liv. Normisjon og enkeltgivere er med på å gjøre denne tjenesten mulig. Okhaldhungas befolkning takker dere! Samlet gratis helsetilbud kan dere se på det fine hjulet under: Direct Treatment,MAF Free tr.under 12 kg Free delivery NRC/waiting Food Travel (Direct Treatment = pasientstøttefond)
Livets underfortellinger fortsetter! En kvinne gikk i fødsel èn times biltur fra sykehuset. Underveis fødte hun bena og resten av kroppen, da det ennå var en halv time igjen til sykehuset! Da de kom fram stupte doktorene inn i utfordringen og forløste en liten gutt som ble gjenopplivet! Etter en tøff start i livet trenger han en tid i kuvøse. Her måler Khamal fra laboratoriet blodsukkerverdien. Nå håper og ber vi om at han ikke skal ha tatt skade av en noe spesiell kjøretur. Kjærligheten blomstrer Det er regntid, og kjærligheten blomstrer i Okhaldhunga. Og om ikke alltid menneskene går foran, så viser naturen vei: En hann av sommerfuglarten «skinnende tiger» oppfører en flagrende kjærlighetsdans for sin utkårede. Mer fra kjærlighetens verden: En «kneler» var på tokt på stuegulvet vårt i går kveld. Dette er slekten som er berømt for at hunnen etter parringen spiser sin make. Noen forskere sier at det er for å få energi nok til eggproduksjonen. Andre innrømmer at kjærlighetens veier er uransakelige. Hver sin smak. Siste nytt fra 30. september, - for første gang ved Okhaldhunga Sykehus:
TRILLINGER! Medisinerstudent Ingborg Ims assisterer Dr. Niresh ved keisersnittet. Erik og sykepleier-teamet tar imot to gutter og en jente på gjenopplivingsbordet. Etter 50 år kom den første trillingfødselen! Mor kom fra nabofylket i nord, Solu. Hun hadde en måned igjen av svangerskapet, men var usedvanlig stor og hadde høyt blodtrykk så helseposten sendte dem til oss. Det viste seg på ultralyd at det skjulte seg tre barn der inne! Samtidig hadde hun svangerskapsforgiftning, så her hastet det. Ingenting ante mor og far om antall barn før de kom, og etter et raskt keisersnitt hadde de to sønner og en datter! Når dette skrives og sendes er barna bare tolv timer gamle, og minstemann veier bare halvannen kg, men de ser ut til å greie seg godt. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Fond Okhaldhunga sykehus. Prosjektnummer: 118.15.354