STAVANGER TINGRETT DOM Avsagt: Saksnr.: 20.03.2013 i Stavanger tingrett, Stavanger 12-086489TVI-STAV 12-132728TVI-STAV 12-132991TVI-STAV Dommer: Saken gjelder: Tingrettsdommer Richard Saue Gyldigheten av takstvedtak over nettanlegg ved fastsettelsen av grunnlaget for kommunal eiendomsskatt Statnett Sf mot Advokat Magnus Hellesylt Rettslig medhjelper: Advokat Egil Stefan Eilertsen Hjelmeland kommune v/ordføreren Evje og Hornnes Kommune v/ ordføreren Hol kommune v/ordføreren Advokat Silje Aga Rogan Advokat Silje Aga Rogan Advokat Stein Erik Stinessen Partshjelper: Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) Advokat Stein Erik Stinessen Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM: Saken gjelder gyldigheten av tre vedtak om fastsettelse av verdigrunnlaget for kommunal eiendomsskatt for Statnett SFs nettanlegg i henholdsvis Hjelmeland kommune, Evje og Hornnes kommune og Hol kommune. Etter eiendomsskatteloven 1975 5 kan det utskrives kommunal eiendomsskatt på faste eiendommer i den enkelte kommune. Myndigheten til å beslutte at det skal utskrives eiendomsskatt, ligger til kommunestyrene. Kommunestyret kan etter loven vedta å skattlegge all fast eiendom i kommunen, eller avgrense skatteobjektene til blant annet "verk og bruk" i hele kommunen. Det er uomtvistet at kommunene som er trukket inn som saksøkt i saken, har truffet gyldige vedtak om skattlegging av blant annet "verk og bruk", og at Statnett SFs fordelingsnett i de tre kommunene er gjenstand for utskriving av kommunal eiendomsskatt. Kommunestyret kan fastsette skattesatsen for eiendomsskatt i intervallet fra 2 til 7 promille av takstgrunnlaget. Etter det opplyste har de tre kommunene alle satt skattesatsen til 7 promille av takstgrunnlaget. Ettersom eiendomsskattelovens bestemmelser om taksering ikke har trådt i kraft hva angår nettanlegg, skal takseringen av slike i henhold til lovens 33 annet ledd fortsatt gå etter byskatteloven av 1911 4 og 5, som har denne ordlyden: 4. Enhver eiendoms skatteverdi fastsettes ved taksering. Almindelig taksering foregår hvert 10de år, medmindre bystyret under særegne forhold beslutter, at ny taksering tidligere skal finne sted. Verdsettelsene skjer på kommunens bekostning ved dertil av bystyret særskilt oppnevnte takstmenn. Under særegne forhold kan bystyret også beslutte, at taksering først skal finne sted senere, dog ikke over 3 år fra den tid, da taksering ordinært skulde ha vært avholdt. Til sådan beslutning utkreves samtykke av vedkommende regjeringsdepartement. Overtakst ved det dobbelte antall på samme måte oppnevnte menn finner sted, når det forlanges av formannskapet eller vedkommende skattyder. Når særlige grunner foreligger, kan vedkommende departement samtykke i at bystyret oppnevner - istedenfor takstmenn som nevnt i foregående ledd - en sakkyndig nemnd til å ansette skatteverdien på grunnlag av forslag fra ansatte besiktelsesmenn. Disse ansettelser regnes som takst ved anvendelse av reglene i dette kapittel. Klager over ansettelsene avgjøres. av en sakkyndig ankenemnd etter forutgående besiktigelse. Departementet kan i disse tilfelle også samtykke i at alminnelig revisjon av ansettelsene foregår oftere enn hvert tiende år. - 2-12-086489TVI-STAV
I tiden mellom de alminnelige eiendomstakseringer skal omverdsettelse skje når det er foregått deling av eiendommen, når de på eiendommen stående bygninger nedrives eller ødelegges av brann eller lignende, og når det på eiendommen er oppført nye bygninger som antas å ha en verdi av minst kr. 10.000. Formandskapet saavelsom den skattepliktige har adgang til at forlange særskilt værdsættelse avholdt i tiden mellem de almindelige eiendomstakseringer i tilfælde, hvor værdien av en eiendom ved indtraadte forandringer antages at være væsentlig forøket eller formindsket i forhold til andre eiendomme. Naar begjæring om omværdsættelse fremsættes av den skattepligtige, har denne at tilsvare omkostningene ved samme. Begjæringen må i tilfelle være framsatt innen 1 nov i året forut for skatteåret. 5. Ved takseringen ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg. Ved værdsættelse av fabrikker og andre industrielle anlæg medtages maskiner og andet, som hører anlægget til og er nødvendige for anlæggets øiemed. Dog medtages ikke arbeidsmaskiner med tilbehør, eller hvad dermed kan sættes i klasse, som ikke utgjør en integrerende del av anlægget. De tre saksøkte kommuner har alle med departementets godkjennelse opprettet takseringsnemnder, med særskilte ankenemnder som treffer takstvedtak i klagesaker. De tre vedtak som står til rettens prøvelse, er alle truffet av slike ankenemnder, etter innstilling fra en særskilt oppnevnt taksator. Selv om målet for taksten etter ordlyden i byskatteloven 5 er eiendommens omsetningsverdi, er partene, med utgangspunkt i avgjørelsen inntatt i Rt. 1999 side 192, enige om at verdsettelsen av nettanlegg skal bygge på nettanleggets gjenanskaffelsesverdi (teknisk verdi) på tidspunktet for taksten, med fradrag for verdireduksjon som følge av slit, elde og utidsmessighet. Den tekniske nyverdien av nettanleggene er ikke gjenstand for tvist. Tvisten angår alene fradragene for verdiforringelse som følge av slit, elde og utidsmessighet som klagenemndene har gjort i den tekniske nyverdien på nettanleggene, idet anleggene på taksttidspunktene ikke var nye. - 3-12-086489TVI-STAV
Hjelmeland kommune skrev ut eiendomsskatt omfattende Statnetts nettanlegg i kommunen med virkning fra 2008. Den sakkyndige takstnemnden engasjerte foretaket Geoservice AS ved Trygve Bjark som sakkyndig taksator til å bistå med takseringen av Statnetts nettanlegg. Takstnemnden satte likevel verdien av nettanlegget vesentlig høyere enn forslaget fra taksatoren. Vedtaket ble påklaget av Statnett, og den sakkyndige ankenemnda engasjerte Hydrologiservice AS, ved Einar Østvold, til å vurdere klagen. Ankenemnda fastsatte deretter taksten til vel 265 millioner kroner. Resultatet av klagebehandlingen var en marginalt lavere takstverdi enn den takstnemnda hadde fastsatt. Klagenemndas vedtak ble etter søksmål fra Statnett opphevet av Stavanger tingrett ved dom 29. november 2010, idet retten fant at det heftet mangler ved takstens begrunnelse opp mot både bruttoverdier og fradragene. Ved den fornyede behandlingen av taksten i klagenemnda ble Thomas Bjønnes engasjert som sakkyndig taksator. Statnett hadde under behandlingen innsigelser knyttet opp mot så vel bruttoverdiene som ble lagt til grunn av taksatoren, som modellen som ble benyttet ved beregningen av fradraget for slit, elde og utidsmessighet. Ved ankenemndens vedtak 18. oktober 2011 ble taksten over Statnetts nettanlegg i Hjelmeland kommune, i samsvar med Bjønnes takstforslag, satt til 204 100 000 kroner pr. 1. januar 2008. Det er enighet om at takseringen for Hjelmeland kommune omfatter 13,4 kilometer av linjen Førre-Tokke med 200 kv spenning bygget i 1965; 20,8 kilometer av linjen Førre- Lyse med 300 kv spenning bygget i 1985; 4,5 kilometer av linjen Førre-Saurdal med 300 kv spenning bygget i 1984; 1,2 kilometer av linjen Kvildal-Holen med 420 kv spenning bygget i 1983; og 25,2 km av linjen Hylen-Lyse med 300 kv spenning bygget i 1965. I tillegg omfattet taksten en transformatorstasjon i Førre og en 66 kv linje på 5 kilometer. Hol Kommune besluttet i 2011 å gjennomføre alminnelig omtaksering av alle eiendomsskattepliktige eiendommer i kommunen med virkning fra 2011, herunder også Statnetts nettanlegg. Eiendomsskattenemnda engasjerte Thomas Bjønnes som sakkyndig taksator ved takseringen av Statnetts nettanlegg. I samsvar med dennes vurderinger ble taksten satt til nær 700 millioner kroner. Vedtaket ble av Statnett påklaget til overtakstnemnda for eiendomsskatt, som engasjerte Bjønnes som sakkyndig taksator også ved klagebehandlingen. Statnett hadde under behandlingen av klagesaken innsigelser knyttet opp mot så vel bruttoverdiene som ble lagt til grunn av taksatoren, som modellen - 4-12-086489TVI-STAV
som ble benyttet ved beregningen av fradraget for slit, elde og utidsmessighet. I møte 31. januar 2012 opprettholdt overtakstnemnda den påklagede taksten på 698 706 500 kroner. Det er enighet om at takseringen for Hol kommune omfatter 1,3 kilometer av linjen Dagali-Ringerike med 420 kv spenning oppført i 1984; 1,4 kilometer av linjen Dagali- Nore med 420 kv spenning oppført i 1978; 157 kilometer av linjen Sima-Dagali med 420 kv spenning oppført i 1980; 6,6 kilometer av linjen Usta-Dagali med 420 kv spenning oppført i 1971; 43 kilometer av linjen Aurland3-Hol1 med 420 kv spenning oppført i 1972; 54,3 kilometer av linjen Aurland1-Usta med 420 kv spenning oppført i 1991; og 14 kilometer av linjen Hol1-Usta med 420 kv spenning angitt oppført i 1956. Uten at det har betydning for spørsmålet om vedtakets gyldighet, er partene under hovedforhandlingen enige om at Statnetts opplysninger til takstnemnda om at sistnevnte er oppført så tidlig som i 1956, ikke kan være riktig. Videre omfatter taksten Dagali koblingsstasjon. Evje og Hornnes Kommune besluttet å gjennomføre alminnelig omtaksering av alle eiendomsskattepliktige eiendommer i kommunen med virkning fra 2011, herunder også Statnetts nettanlegg. Idet Statnett ikke besvarte henvendelser fra takstnemnda, ble taksten av takstnemnda satt med et grovt skjønn. Vedtaket ble påklaget av Statnett til kommunens overtakstnemnd, som engasjerte Hydrologiservice AS ved Einar Østvold som sakkyndig taksator i klagesaken. Statnett hadde under behandlingen av klagesaken innsigelser knyttet opp mot så vel bruttoverdiene som ble lagt til grunn av taksatoren, samt modellen som ble benyttet ved beregningen av fradraget for slit, elde og utidsmessighet. Ved overtakstnemndens vedtak 21. februar 2012 ble taksten for Statnetts nettanlegg i Evje og Hornnes kommune, i samsvar med Hydrologiservices takstforslag, satt til 88 110 000 kroner. Det er enighet om at takseringen for Evje og Hornnes kommune omfatter 29,51 kilometer av linjen Solhom-Arendal med 300 kv spenning bygget i 1981, samt en kompenseringsstasjon på Evje. Ved stevning til Stavanger tingrett 23. mai 2012 reiste Statnett søksmål mot Hjelmeland kommune om gyldigheten av ankenemndens eiendomsskattetakst over foretakets nettanlegg i kommunen. Angrepet mot taksten rettet seg alene mot de prinsipper som var benyttet ved fradraget for slit elde og utidsmessighet, og det skjønn som lå til grunn for - 5-12-086489TVI-STAV
fradraget. Hjelmeland kommune har i rettidig tilsvar gjort gjeldende at vedtaket er gyldig, og nedlagt påstand om frifinnelse. Ved stevning til Hallingdal tingrett 14. august 2012 reiste Statnett søksmål mot Hol kommune om gyldigheten av overtakstnemndens eiendomsskattetakst over foretakets nettanlegg i kommunen. Angrepet mot taksten rettet seg alene mot de prinsipper som var benyttet ved fradraget for slit, elde og utidsmessighet, og det skjønn som lå til grunn for fradraget. Hol kommune har i rettidig tilsvar gjort gjeldende at vedtaket er gyldig, og nedlagt påstand om frifinnelse. Det ble også nedlagt påstand om avvisning, idet det ikke var klarlagt om søksmålsfristen var overholdt. Avvisningspåstanden er senere frafalt. Ved stevning til Kristiansand tingrett 20. august 2012 reiste Statnett søksmål mot Evje og Hornnes kommune om gyldigheten av overtakstnemndens eiendomsskattetakst over foretakets nettanlegg i kommunen. Angrepet mot taksten rettet seg alene mot de prinsipper som var benyttet ved fradraget for slit elde og utidsmessighet, og det skjønn som lå til grunn for fradraget. Evje og Hornnes kommune har i rettidig tilsvar gjort gjeldende at vedtaket er gyldig, og nedlagt påstand om frifinnelse. Søksmålene mot Hol kommune og Evje og Hornnes kommune ble, etter initiativ fra de saksøkte og med samtykke fra Stavanger tingrett, besluttet overført til Stavanger tingrett i henhold til domstolloven 38. Stavanger tingrett har ved senere beslutning avgjort at sakene skal undergis felles behandling og felles pådømmelse med tvistesaken mellom Statnett og Hjelmeland kommune. Under sakens løp meldte Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar seg som partshjelper til støtte for de saksøkte. Hovedforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 15.-18. januar 2013, hvor prosessfullmektigen og den rettslige medhjelperen møtte for saksøkeren, prosessfullmektigene og ordførerne møtte for de saksøkte, og prosessfullmektigen møtte for partshjelperen. Retten mottok forklaring fra syv vitner, hvorav to særskilt innkalte sakkyndige vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. - 6-12-086489TVI-STAV
Dommen er, som følge av dommerens arbeidsprogram, ikke avsagt innenfor lovens frist på 2 uker. Saksøkeren Statnett SF har i det vesentlige gjort gjeldende: Det følger av Høyesteretts avgjørelse i Statnettsaken Rt. 1999 side 192 at verdsettelsen av nettanlegg i henhold til byskatteloven 5, skal gjøres etter substansverdi, som er anleggets nyverdi ved anskaffelse på taksttiden, med fradrag for slit, elde og utidsmessighet. De mothensyn som ledet til at Høyesterett i 1999 ikke tok til følge Statnetts anførsler om at verdsettelsen av nettanlegg skulle bygge på avkastningsverdien, har ikke samme vekt i dag som den gang. Statnett henholder seg likevel for tiden til den rettsoppfatning som dommen fra 1999 bygger på, og som vedtakene tar utgangspunkt i. Det gjøres gjeldende at alle de tre takstvedtakene som retten skal prøve gyldigheten av, bygger på en uriktig forståelse av verdsettelsesnormen i byskatteloven 5 slik den er utlagt av Høyesterett i Rt. 1999 side 192, idet fradragene for slit, elde og utidsmessighet i strid med loven bygger på en avkastningsmodell. Takstene som retten skal prøve, bygger på takstforslag enten fra Thomas Bjønnes eller fra Einar Østvold, som begge har bakgrunn fra det samme fagmiljøet i foretaket Hydroconsult AS, på 1970- og 1980-tallet. Metodene de har benyttet for å beregne fradraget for verdireduksjon som følge av slit, elde og utidsmessighet, bygger på samme lest, med sen aldring og forholdet mellom to kapitaliseringsfaktorer med utgangspunkt i en kapitaliseringsrente på 8 %. Forskjellen mellom de to taksatorenes metodebruk bygger i hovedsak på når de legger inn det de kaller et forsiktighetsfradrag. Bruken av metoden innebærer en progressiv nedskrivningsmodell, med små fradrag for yngre anlegg og med økende avskrivning med økende alder. Felles for metodebruken i metoden, som er en ren matematisk modell, er ellers at fradraget aldri kan bli større enn 50 % av nyverdi. Bevisførselen har vist at den progressive fradragsmodellen som er benyttet, har sitt opphav i eiendomsskattetakseringen av kraftverk, slik den ble praktisert på 1970- og 1980-tallet. På den tiden var det klarlagt at takseringen av kraftverk skulle skje etter omsetningsverdien, basert på en avkastningsverdimetode. Det er den samme metoden modellene til Østvold og Bjønnes tar utgangspunkt i, bortsett fra at det er benyttet nyverdi - 7-12-086489TVI-STAV
på bruttosiden. Ved denne metodebruken har taksatorene og nemndene bare forholdt seg til en korrekt forståelse og anvendelse av byskatteloven 5 ved fastsettelsen av nyverdien av anleggene. Ettersom fradragsmodellene som er benyttet, bygger på en forventet inntektsstrøm, med et fastsatt avkastningskrav på en investering formulert som differansen mellom to kapitaliseringsfaktorer, har man ikke tatt inn over seg at Høyesterett i 1999 avgjorde at man ikke skal se hen til inntektsstrømmen ved takseringen av nettanlegg. Det gjøres gjeldende at domstolene har full prøvelsesrett for disse anførslene mot gyldigheten av vedtakene, enten det dreier seg om fortolkningen eller anvendelsen av eiendomsskatteloven 5. Lovligheten av å benytte en rentabilitetsmodell ved beregningen av fradraget for slit, elde og utidsmessighet vil uansett være en del av den generelle lovforståelsen, som domstolene alltid kan prøve. Subsidiært, dersom retten ut fra læren om forvaltningens frie skjønn skulle anse seg avskåret fra en direkte prøvelse av det skjønn som ligger til grunn for vedtakene, gjøres det gjeldende at vedtakene må oppheves, som følge av at klagenemndenes skjønnsutøvelse har vært vilkårlig, eventuelt at de må oppheves fordi begrunnelsen av vedtakene ikke er tilstrekkelig til at det kan kontrolleres at de bygger på en korrekt lovforståelse og et fullstendig skjønn. Selv om retten skulle mene at man innfor loven kan operere med avkastningsvurderinger, gjøres det gjeldende at modellens oppbygning og anvendelse ikke stemmer overens med de økonomiske realiteter som den i tilfelle tar sikte på å beskrive. For det første bygger multiplikatoren i regnestykket på en kapitaliseringsrente på 8 %, uten at det er vurdert om denne er riktig å benytte i dag. Når det gjelder spørsmålet om kapitaliseringsrentens størrelse har betydning for størrelsen på multiplikatoren som er benyttet, har bevisførselen vist at iallfall Østvold uriktig har lagt til grunn at multiplikatoren er upåvirket av størrelsen på kapitaliseringsrenten. Det var først under sin forklaring i retten at han innså og erkjente at rentens størrelse vil ha betydning for kapitaliseringsfaktorenes størrelse og dermed også på forholdstallet mellom disse. Det må etter bevisførselen legges til grunn at både Bjønnes og Østvold ved valg av kapitaliseringsfaktor har fulgt Riksskattestyrets kapitaliseringsrente for verdsettelse av - 8-12-086489TVI-STAV
kraftverk slik den ble fastsatt i 1982, uten å se hen til utviklingen i rentenivået i årene etter. Det vises til at Østvold etter det opplyste har benyttet den samme renten siden den gang, og at Bjønnes, som kom inn i takseringsarbeidet for nettanlegg tidlig på 2000-tallet, med små tilpasninger egentlig har overtatt Østvolds modell og kapitaliseringsrente. Videre er inntektsstrømmen som beregningen bygger på, ikke i samsvar med det inntektsrammeregime som Statnett er undergitt. Statnett tillates bare å beregne kapitalavkastning på eiendeler basert på saldoverdier i regnskapet. De nettanleggene vi her har for oss, er fullt ut eller i det vesentlige nedskrevet i Statnetts regnskaper. Når det da regnes samme overføringstariff for overføring av strøm på disse linjene som for nye linjer, innebærer dette dels en subsidiering av overføringskostnadene på nye linjer, samtidig som det samlede inntektsgrunnlaget for Statnetts virksomhet blir mindre, idet man samlet sett kan ta seg mindre betalt for transport av strøm i sentralnettet. Videre viser de prosentfradrag som taksatorene har lagt inn i modellene enten med 10 % fra dag 1, som Østvolds beregninger bygger på, eller med 15 % fra 10 år, som Bjønnes' modell bygger på, at også taksatorene har sett at modellene i sin rene form bærer galt av sted. Denne måten å kompensere for modellens vilkårlighet på, er ikke på noen måte tilstrekkelig. Når modellene så bygger på at restverdiene i anleggene, forutsatt minst 10 års gjenværende levetid, aldri kan bli lavere enn 50 % av nyverdien, bygger dette på en ren anvendelse av matematisk formel, og ingen vurdering av det konkrete anleggets restverdi. Metodebruken innebærer vilkårlig skjønn. Dessuten har størrelsen på "gulvet" betydning for fradragskurvens nivå før den treffer gulvet, og som har direkte betydning for størrelsen på takstene i den foreliggende sak. En slik matematisk forutsetning, uten at dette er begrunnet ut fra konkrete forhold ved det enkelte anlegg, er også i strid med lovens forutsetninger og de krav som må ligge til et konkret og forsvarlig skjønn. Endelig viser bevisførselen at taksatorene, med ett mindre unntak for en 66 kv-linje med tremaster, i sin tilrådning til nemndene har fortatt en ren matematisk anvendelse av modellene, uten å se hen til de økonomiske og faktiske realiteter. Videre har klagenemndene uten unntak lagt taksatorenes beregninger og begrunnelser til grunn for takstvedtakene. Ved dette bygger også klagenemndenes takstvedtak på en uriktig tolkning - 9-12-086489TVI-STAV
og anvendelse av byskatteloven 5, alternativt på et vilkårlig eller ufullstendig skjønn opp mot en korrekt lovforståelse. Det er ingenting i nemndenes egne begrunnelser som kan reparere de ulovligheter og skjønnsmangler som ligger i taksatorenes metodebruk. Idet det gjøres gjeldende at domstolen har full kompetanse, anføres det at en lineær avskrivningsmetode med restverdi på 20 % vil være i samsvar med en korrekt tolkning og anvendelse av byskatteloven 5. Overfor saksøkte Hjelmeland kommune og Evje og Hornnes kommune kreves det at retten gir anvisning på at nemndene ved ny taksering ikke kan gå over et angitt kronebeløp som samsvarer med det som fremkommer ved bruk av en lineær nedskrivingsmetode på nettanleggene. I forhold til Hol kommune erkjennes det at opplysninger gitt av Statnett, om alderen på en enkelt linjestrekning, ikke er korrekt, og for denne saksøkte blir det ikke nedlagt påstand om noe øvre økonomisk tak ved ny taksering. Overfor Hol kommune gjøres det derimot gjeldende at retten skal gi anvisning på at ved ny taksering skal fradraget beregnes etter det lineære prinsipp som Statnett mener er det riktige. Dette kommer også inn som subsidiære påstander overfor Hjelmeland kommune og Evje og Hornnes kommune. Saksøkeren nedla slik påstand: I søksmålet mot Hjelmeland kommune: 1. Sakkyndig ankenemnd for eiendomsskatt i Hjelmeland kommune sitt vedtak av 18. oktober 2011 er ugyldig. Ved nytt vedtak skal eiendomsskattetakseten ikke settes høyere enn kr. 138.900.000. 2. Subsidiært: Sakkyndig ankenemnd for eiendomsskatt i Hjelmeland kommune sitt vedtak av 18. oktober 2011 er ugyldig. Ved nytt vedtak skal fradrag for slit, elde og utidsmessighet beregnes lineært over 50 års levetid med 1,6 prosent per år, og med en restverdi på 20 prosent. 3. I begge tilfeller: Hjelmeland kommune og Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar dømmes in solidum til å erstatte saksøkers saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente. I søksmålet mot Evje og Hornnes kommune: - 10-12-086489TVI-STAV
1. Overtakstnemnda for eiendomsskatt i Evje og Hornnes kommune sitt vedtak av 23. februar 2012 er ugyldig. Ved nytt vedtak skal eiendomsskattetakseten ikke settes høyere enn kr. 45.320.000. 2. Subsidiært: Overtakstnemnda for eiendomsskatt i Evje og Hornnes kommune sitt vedtak av 23. februar 2012 er ugyldig. Ved nytt vedtak skal fradrag for slit, elde og utidsmessighet beregnes lineært over 40 års levetid med 2 prosent per år, og med en restverdi på 20 prosent. 3. I begge tilfeller: Evje og Hornnes kommune og Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar dømmes in solidum til å erstatte saksøkers saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente. I søksmålet mot Hol kommune: 1. Overtakstnemnda for eiendomsskatt i Hol kommune sitt vedtak av 15. februar 2012 er ugyldig. Ved nytt vedtak skal fradrag for slit, elde og utidsmessighet beregnes lineært over 40 års levetid med 2 prosent per år, og med en restverdi på 20 prosent. 2. Hol kommune og Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar dømmes in solidum til å erstatte saksøkers saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente. De saksøkte Hjelmeland kommune, Evje og Hornnes kommune og Hol kommune har i det vesentlige gjort gjeldende: Partene er enige om at en korrekt taksering av saksøkerens nettanlegg etter byskatteloven 5 skal bygge på substansverdien, slik det er utlagt blant annet i Statnettdommen i Rt. 1999 side 192. Ved fastsettelsen av substansverdien skal nemndene ved takseringen bygge på hva det sannsynlig vil koste å oppføre det aktuelle nettanlegget ved det tidspunkt som taksten bygger på, samtidig som det skal gjøres fradrag for verdireduksjon som ligger i slit, elde og utidsmessighet, idet anlegget som takseres ikke er nytt. Det konstateres at saksøkeren ikke for noen av vedtakene anfører at det hefter mangler ved nemndenes skjønn hva angår brutto gjenanskaffelseskostnader for de anlegg takstene gjelder, men at angrepet på takstene alene angår beregningen av fradraget for slit, elde og utidsmessighet. - 11-12-086489TVI-STAV
Det gjøres gjeldende at domstolenes prøvelsesrett i forhold til de angrepne vedtak er begrenset, idet domstolene ikke kan overprøve nemndenes konkrete skjønnsutøvelse så lenge skjønnet ikke fremstår som vilkårlig eller grovt urimelig. Det vises om dette blant annet til avgjørelsene inntatt i Rt. 1960 side 711 Dale og Rt. 1994 side 378 Vinje, hvor dette er slått fast. Avgjørelsen inntatt i Rt. 2012 side 1025 viser for øvrig at full prøvingsadgang heller ikke gjelder i ligningsforvaltningen, slik saksøkeren har gjort gjeldende. Det gjøres gjeldende at nemndene har bygget takstvedtakene på en korrekt forståelse av byskatteloven 5, slik denne blant annet er utlagt i avgjørelsen inntatt i Rt. 1999 side 192. Nemndene har bygget sine takster på substansverdiprinsippet, og det er ikke i strid med loven å beregne fradraget for slit, elde og utidsmessighet ut fra avkastningsvurderinger. Dette ble også gjort i de avgjørelsene som stod til prøvelse i Rt. 1999 side 192, uten at partene da fant grunn til å gjøre gjeldende at det var i strid med substansverdiprinsippet. Heller ikke Høyesterett fant i den saken grunn til å knytte merknader til måten fradraget var beregnet på. I det store og det hele er bruken av avkastningsmodell den fradragsmodellen som er benyttet over mange år ved beregningen av fradraget for slit og elde på nettanlegg. Hvorvidt fradraget for slit og elde skal følge en progressiv, lineær eller degressiv modell, er en del av nemndenes konkrete skjønnsutøvelse som ikke kan prøves direkte av domstolene. Det kan ikke sees at det er anført at det faktum klagenemndene har bygget takstvedtakene på, er bestridt. Det bestrides at nemndenes skjønn er vilkårlig eller utilstrekkelig begrunnet. Valget av kapitaliseringsrentefot på 8 % som modellene bygger på, er innenfor en skjønnsmessig forsvarlig ramme idet takstene skal være virksomme for 10 år. At bruken av modellene innebærer en progressiv fradragsmodell, er i samsvar med den erfarte virkeligheten for disse store overføringsnettene, som består av betongfundamenter, stålmaster og overføringskabler av stål og aluminium. Anleggene har den samme overføringskapasitet fra de blir satt i drift, til de blir tatt ut av drift. Modellene som er benyttet, innebærer en fradragskurve som ender på ca. 50 % restverdi, hvilket også er i samsvar med den erfarte - 12-12-086489TVI-STAV
virkeligheten for disse anleggene. En vesentlig del av anleggskostnaden er erverv av linjerettigheter, sikringssoner osv., som er varige verdier. Videre vil fundamenter og stålmaster i stor utstrekning kunne gjenbrukes ved eventuell oppgradering av linjene til høyere overføringskapasitet. Takstene gir etter de saksøktes syn uttrykk for reell verdi og fremstår som rimelige. Det vises for øvrig til at det i takstene er foretatt sjablongfradrag til gunst for skattyteren, hvorpå takstene også av den grunn fremstår som robuste. Saksøkte Hjelmeland kommune nedla slik påstand: 1. Hjelmeland kommune frifinnes. 2. Hjelmeland kommune tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente. Saksøkte Evje og Hornnes kommune nedla slik påstand: 1. Evje og Hornnes kommune frifinnes. 2. Evje og Hornnes kommune tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente. Saksøkte Hol kommune nedla slik påstand: 1. Hol kommune frifinnes. 2. Hol kommune tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente. Partshjelperen Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar som oppfattes å ha sluttet seg til de saksøktes anføreselsgrunnlag, har ikke nedlagt egen påstand i saken. Retten bemerker: Sakens gjenstand Saken gjelder gyldigheten av tre separate takstvedtak for eiendomsskatt etter byskatteloven 5 vedrørende Statnetts overføringsnett, nemlig vedtak 18. oktober 2011 fra ankenemnda - 13-12-086489TVI-STAV
for eiendomsskatt i Hjelmeland kommune, vedtak 31. januar 2012 fra overtakstnemnda for eiendomsskatt i Hol kommune, og vedtak 21. februar 2012 fra overtakstnemnda for eiendomsskatt i Evje og Hornnes kommune. Retten må ved prøvingen av vedtakenes gyldighet undergi hvert enkelt vedtak en individuell og konkret vurdering, selv om sakene er forenet til felles behandling og pådømmelse. Sakene har likevel store likhetstrekk, idet det dreier seg om samme skattyter og i det vesentlige samme typen overføringsnett, hovedsakelig 300 kv og 420 kv linjer, taksert etter den samme takseringsmetoden, og med de samme angrep på fradragsspørsmålet i samtlige saker. Dette medfører at retten kan foreta en felles behandling av en rekke av de tvistespørsmål som er reist i de tre sakene. Domstolenes prøvingsadgang Retten finner det tjenlig å starte med å ta stilling til om det er begrensninger i dens adgang til direkte prøvelse av hele eller deler av rettsanvendelsen som ligger til grunn for de tre takstvedtakene, som alle bygger på byskatteloven 5. Retten finner grunn til å fremheve at normene for domstolenes prøvelsesrett med forvaltningsvedtak er utviklet av domstolene selv, og at utgangspunktet er at domstolene kan prøve alle sider av forvaltningsvedtak. Det vises om dette blant annet til avgjørelsen inntatt i Rt. 1995 side 1427, hvor det på side 1434 blant annet heter: "Det er i dag et alminnelig prinsipp i forvaltningsretten at domstolene kan prøve ikke bare lovtolkingen, men også subsumsjonen ved anvendelsen av lover som gjør inngrep overfor den enkelte. Dette anses som en viktig del av rettssikkerheten. Selv om det er unntak fra denne hovedregel, må de særskilt begrunnes." Retten legger etter dette til grunn at der spørsmålet om begrensninger i domstolenes prøvelsesrett kommer opp, gjelder dette gjennomgående i forhold til den konkrete rettsanvendelse subsumsjonen. Dersom de vilkår som loven stiller opp for en rettsfølge, er svært skjønnspregede og dertil gir anvisning på typiske politiske eller faglige vurderinger, eller vurderinger som det ikke - 14-12-086489TVI-STAV
nødvendigvis er ett riktig svar på, vil det kunne lede til at domstolene legger til grunn at de ikke har direkte prøvingskompetanse. De samme momenter kan eventuelt lede til at prøvingen av subsumsjonen under et rettsanvendelsesskjønn blir mindre intensiv, slik flertallet la til grunn i avgjørelsen i Rt. 1995 side 1427. Hvilken løsning domstolene ender opp med, må bero på en konkret vurdering av den enkelte kompetansebestemmelse. Retten må i samsvar med vår rettstradisjon bygge på hvilket standpunkt Høyesterett har tatt til spørsmålet om prøvingsrettens omfang i tidligere saker vedrørende den samme lovbestemmelsen. Høyesterett har ved en rekke anledninger tatt stilling til rekkevidden av domstolenes prøvingsrett overfor takstvedtak etter byskatteloven 5. Retten viser til at Høyesterett allerede i avgjørelsen inntatt i Rt. 1910 side 41 la til grunn at den ikke kunne prøve den konkrete skjønnsfastsettelsen. Selv om det ikke kan utelukkes at det var prosessordningen som i de eldre avgjørelsene ledet til at Høyesterett anså seg avskåret fra å prøve skjønnsutøvelsen under byskatteloven 5, er det samme standpunktet uhindret av slike formelle betraktninger også inntatt i nyere avgjørelser, blant annet i avgjørelsen inntatt i Rt. 1987 side 129 Tyssefallene. I dommen uttales det på side 135 om den konkrete skjønnsutøvelsen: " Beregning etter byskatteloven 135 av salgspris under sedvanlige forhold ved fritt salg beror på en vurdering av en rekke faktiske momenter. Hvilken betydning de enkelte momenter skal tillegges, hører under det nemndas skjønnsmessige avgjørelse å ta stilling til, jf Rt. 1910 s. 41." Av senere avgjørelser viser retten blant andre til avgjørelsene inntatt i Rt. 1994 side 378 Vinje og i Rt. 2011 side 51 Sydvaranger. Disse avgjørelsene viser tydelig at Høyesterett, gjennom sin praktiske tilnærming til skjønnet gjennom indirekte virkemidler, bygget på at domstolene ikke har kompetanse til å sette seg i takstnemndens sted ved den konkrete anvendelsen av byskatteloven 5. At Høyesterett i forhold andre bestemmelser, blant annet i ligningsloven, har kommet til andre resultater med hensyn til prøvingsadgangen, finner retten ikke å kunne vektlegge. - 15-12-086489TVI-STAV
Vurderingen av om domstolene kan prøve skjønnsutøvelsen må bygge på en vurdering av den enkelte kompetansebestemmelse. Retten er etter dette kommet til at den kan prøve om takstvedtakene bygger på en korrekt generell regelforståelse, men at den ikke kan undergi den konkrete skjønnsutøvelsen direkte prøving. Retten antar imidlertid at den etter en fri bevisbedømmelse må kunne prøve om begrunnelsen for vedtaket gir tilstrekkelig grunnlag for å slutte at vedtaket bygger på en korrekt forståelse av loven og om skjønnsutøvelsen er vilkårlig. Retten viser om dette blant annet til avgjørelsen inntatt i Rt. 1994 side 378 Vinje, hvor takstvedtaket ble opphevet fordi begrunnelsen for vedtaket etterlot tvil om relevante forhold ved verdsettelsen var tilstrekkelig overveid. Retten kommer senere i avgjørelsen inn på denne og andre relevante avgjørelser. Retten antar videre at den kan prøve om vedtaket bygger på korrekt faktum og en tilfredsstillende saksbehandling jf. de alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper som også forvaltningsloven 41 sees som uttrykk for. Rettens standpunkt til hvilke deler av klagenemndenes rettsanvendelse den kan undergi direkte prøving, og rammene for den indirekte prøvingen, foranlediger en nærmere gjennomgang av vedtakenes begrunnelse, før retten går nærmere inn på de mer konkrete tvistepunkter som saken reiser. Ettersom partene er enige om at vedtakene tar et korrekt teoretisk utgangspunkt i substansverdiprinsippet slik dette er utlagt i Rt. 1999 side 192 hva angår dagsverdien av nye tilsvarende anlegg, før det gjøres fradrag for at det ikke er et nytt anlegg som skal takseres, finner ikke retten grunn til å gå detaljert inn på bruttosiden i takstforslagene og takstvedtakene. Hva vedtakene bygger på med hensyn til fradragene for verdireduksjon som følge av slit, elde og utidsmessighet - 16-12-086489TVI-STAV
Sakkyndig ankenemnd for eiendomsskatt i Hjelmeland kommune slutter seg i vedtaket 18. oktober 2011 til takstforslaget fra sakkyndig taksator Thomas Bjønnes. I Bjønnes saksutredning til ankenemnda heter det under overskriften "Reduksjon for slit, elde og uhensiktsmessighet" blant annet følgende: "Helt fra eiendomsskatteloven ble innført i 1976 og frem til 8 ble satt i verk har den vanlige metoden for taksering av kraftverk vært en ren rentabilitetsberegning, basert på kraftverkets produksjon og objektiv strømpris. Overføringsanlegg som bl.a. kraftlinjer er også en del av dette systemet og man kunne derfor i utgangspunktet tenke seg disse verdsatt etter en tilsvarende rentabilitetsberegning. Problemet er imidlertid at det ikke har vært mulig å fastslå hvor mye kraft den enkelte linje til enhver tid fører. Et forslag til løsning av denne problemstillingen ble tatt opp i et notat av 05.05.81 av firmaet Hydroconsult, og har praktisk talt vært retningsgivende siden. I notatet ble gjennomsnittlig forrentningsverdi analysert ut fra landets samlede produksjon og overføringskapasitet, og resultatene ble sammenlignet med generelle tekniske utbyggingskostnader. Resultatet av dette ble forslaget om en blandingsmodell, hvor utgangspunktet tas i teknisk nyverdi, mens verdireduksjonen for alder tar utgangspunkt i anlegges minskende inntjeningsevne over restlevetiden. Hydroconsults beregninger viste at denne metoden ga omtrent tilsvarende størrelse på takstnivået som en ren rentabilitetsmodell, og dermed kunne likhetsprinsippet for taksering av alle eiendommer innen elektrisitetsforsyningen sies å være oppfylt. Når det gjelder de konkrete vurderingene ved denne tilnærmingsmetoden bemerkes: 1. Verdien av overføringslinjen knyttes til gjenværende teknisk/økonomisk levetid, ikke til fysisk alder. Teknisk/økonomisk alder er normalt satt til 40 år, men fysisk alder reduseres til 2/3 ved beregning av gjenværende teknisk/økonomisk levetid. Dette vil eksempel gi at for en linje som er 30 år gammel beregnes 20 års gjenværende levetid og ikke 10 år. For et anlegg som er 39 år blir gjenværende levetid 14 år, altså tilsammen 53 år. Den - 17-12-086489TVI-STAV
samlede levetiden avviker mao. ikke mye fra den levetiden på 50 år som Statnett regner med i en lineær modell. 2. Verdien av en linje reduseres forholdsvis for redusert gjenværende levetid lik forholdet mellom kapitaliseringsfaktorene. Tanken er her at selv om nyverdien i utgangspunktet er en teknisk beregnet verdi, reduseres denne forholdsvis med linjens reduserte inntjeningspotensiale i %. Faktorene er basert på kapitaliseringsrente på 8 %, som antas som et normalt avkastningskrav med dagens rentenivå. Dette gir en kapitaliseringsfaktor over 40 år på 12,40. For et anlegg fra ca. 1984 vil gjenværende levetid regnes som 24 år, og den kapitaliserte verdien reduseres til 10,95. Anlegget har da en inntjeningsverdi på 10,21/12,40= 88,31 % av verdien av et nytt anlegg over 40 år. Tilsvarende for et anlegg med 10 års gjenværende levetid (anlegg med alder over 40 år) vil regnestykket bli 6,98/12,40 = 56,29 %. 3. På grunn av lave kraftpriser var det tidligere praksis også å justere beregningene med et ytterligere sjablongmessig fradrag på ca. 25 % for takstmessig å ligge på samme nivå som kraftverkene. Dette igjen av hensyn til likhetsprinsippet. Denne justeringen er ikke lenger aktuell, bl.a. fordi de siste års markante stigning i kraftprisene viser at lønnsomhetsberegninger for kraftverk normalt gir resultater som overstiger det som en teknisk verdivurdering ville gitt. Linjenes alder tatt i betraktning, og som en skjønnsmessig forsiktighet i verdiberegningene, foreslås det likevel her å legge inn et forsiktighetsfradrag på ca. 10 %. Reduksjonen for slit, elde og uhensiktsmessighet foreslås dermed satt til: - Byggeår 1965: 0,50 - Byggeår 1983: 0,80 - Byggeår 1975-76: 0,70 (gjelder trafostasjonen)" - 18-12-086489TVI-STAV
Ved takseringen i Hol kommune var Thomas Bjønnes engasjert som sakkyndig taksator både for eiendomsskattenemnda og for overtakstnemnda. I Bjønnes saksutredning til eiendomsskattenemnda 19. september 2011 heter det blant annet: "Korrigering for alder. Normalt angis teknisk/økonomisk levetid for industrielle anlegg fra 15-20 år for maskinelt og prosessteknisk utstyr, til 40 år for normale bygg, og 60 år for fjellanlegg, tyngre anlegg som betongkonstruksjoner, kaier, planeringsarbeider o.l. Dette er imidlertid ikke det samme som reelle levetid, som med bl.a. godt vedlikehold kan avvike betydelig fra ovennevnte. Her er det viktig å holde klart for seg at det tross alt ikke er alder som påvirker verdien av eiendom, men standard og gjenværende levetid. For taksering av kraftverk og overføringsanlegg har det vært vanlig praksis å regne teknisk/økonomisk alder brukt i takstsammenheng til ca. 2/3 av den fysiske alder og gjenværende levetid ble aldri satt lavere enn 10 år, uansett alder. Levetid for nye anlegg er satt til 40 år. Ved justering for alder er det for overføringsanlegg i praksis brukt en reduksjonsfaktor som tilsvarer forholdet mellom kapitaliseringsfaktoren for eldre anlegg kontra nytt i en rentabilitetsberegning. Dette er også benyttet her. Reduksjonsfaktoren for slit elde og uhensiktsmessighet foreslås dermed satt til: - Byggeår 1949-71 (alder over 40 år): 0,50 - Byggeår 1972: 0,57 - Byggeår 1975: 0,67 - Byggeår 1978: 0,7 - Byggeår 1980: 0,73 - Byggeår 1984: 0,77 - Byggeår 1988: 0,8 - Byggeår 1991: 0,82 Forholdet substansverdi takst For at overføringsanlegg skal få omtrent samme takstnivå som man ville fått dersom anleggene var taksert sammen med kraftverk for øvrig, var det tidligere vanlig - 19-12-086489TVI-STAV
praksis å sette takstverdien til 75 % av normal teknisk verdi (substansverdien). Etter at 8 i eiendomsskatteloven er innført for taksering av kraftverk og etter at man i større grad kan sammenligne takst av elektriske overføringsanlegg med takst av bl.a. teleanlegg, er dette sjablongmessige prinsippet frafalt. Likevel vil det fortsatt være riktig å foreta en forsiktig taksering i forhold til beregnet substansverdi, p.g.a. usikkerhet og unøyaktighet i det oppgitte grunnlagsmaterialet. Som skjønnsmessig forsiktighet i verdiberegningen er det her lagt inn et forsiktighetsfradrag på ca. 10 % for anlegg eldre enn ca. 15 år." Bjønnes opprettholdt takstforslaget idet klagen fra Statnett ble behandlet i overtakstnemnda i Hol kommune, og hans merknader til klagen inneholder i det vesentlige de samme bemerkninger om fradragsmodellen som de han hadde om samme spørsmål ved behandlingen i ankenemnden i Hjelmeland kommune. Ved takseringen i Evje og Hornnes kommune var Hydrologiservice AS ved Einar Østvold engasjert som sakkyndig taksator både for takstnemnda og for overtakstnemnda. Idet Statnett ikke besvarte kommunens henvendelser idet saken stod ved takstnemnda, ble taksten der satt ved skjønn. Retten legger i samsvar med forklaringen fra Østvold til grunn at takstnemnda ved skjønnsansettelsen satte verdien vilkårlig høyt for på denne måten å fremtvinge en klage fra Statnett og en reell takst for overtakstnemnda. I sin redegjørelse til overtakstnemnda 2. mai 2011 gikk Østvold gjennom hvilke verdsettelsesprinsipper han bygget takstforslaget på, herunder at man etter Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1999 side 192 skal legge teknisk verdi til grunn for taksten. Deretter gikk Østvold under punkt 4 nærmere inn på den konkrete fastsettelsen av takstverdier, herunder verdireduksjon som følge av "slit, elde og annen verdiforringelse", idet det heter: "4. FASTSETTING AV TAKSTVERDIER Anleggene verdsettes på bakgrunn av de retningslinjer som er oppgitt i forrige kapittel. Ved en teknisk verdivurdering tas det utgangspunkt i hva den aktuelle komponenten antas å ville koste i nyanskaffelse på takseringstidspunktet. Denne verdien reduseres - 20-12-086489TVI-STAV
så for å ta hensyn til verdireduksjon som følge av slit, elde og annen verdiforringelse. Nyverdien av de enkelte komponenter er i hovedsak anslått med utgangspunkt i de enhetskostnader som er oppgitt i Rapport TR A4822 "Utbyggings-kostnader i hovedfordelings- og fordelingsnettet. Kostnadsnivå januar 1998", utarbeidet av SINTEF. Det har blitt etablert en praksis med å redusere for slit og elde for overføringsanlegg etter samme prinsipp som det som benyttes ved en rentabilitetsberegning, nemlig med forholdet mellom kapitaliseringsfaktor for det aktuelle anlegg og nytt anlegg. Vi har ved fastsettelsen av kapitaliseringsfaktoren lagt til grunn en kapitaliseringsrente på 8%, skjønnsmessig fastsatt på grunnlag av dagens rentenivå, risikopåslag og inflasjon. Vi tar ved vurderingen av gjenværende levetid utgangspunkt i en teknisk levetid for nye store linjer på 35 år og for trafo/koplingsanlegg på 30 år. Gjenværende levetid for linjer reduseres så skjønnsmessig med 1 år pr. år i de første 5 år, deretter med 2/3 år pr. år for de neste 12 år og videre med ½ år pr. år til gjenværende levetid er 10 år. Gjenværende levetid vil ikke for noe ledningsanlegg som fortsatt er i drift bli satt kortere enn 10 år. For nettstasjoner og trafoer m/koplingsanlegg reduseres gjenværende levetid med 1 år pr. år i de første 10 år, deretter med 2/3 år pr. år i de neste 10 år og videre med ½ år pr. år til gjenværende levetid er 5 år, som er den korteste gjenværende levetid som benyttes for slike anlegg. De detaljerte takstene pr. 01.01.2011, for overføringsanleggene i Evje og Hornnes er foreslått fastsatt som følger: Tabell 1. Takst kraftlinjer Luftlinjer Spenning Linjetype Tvsn. Lenge i Antatt nyverdi Gjenværende Takst 2011 kommunen km 2011 mill. levetid år *) mill. Beløp mill. kv kr./km kr./km kr. 333 300 S E Du 480 29,51 4,00 16 2,73 80,56-21 - 12-086489TVI-STAV
Solhom- Arendal Sum luftlinjer Parrot 29,51 80,56 T = Tremast E= Enkel linjer Si= Simplex linje S= Stålmast D= Dobbel linje Du= Duplex linje Tri= Triplex linje *) Gjenværende levetid for linjer er beregnet fra en startlevetid på 35 år og med en nedtrapping på ett år for hvert driftsår i begynnelsen, senere avtagende nedtrapping. Minimum gjenværende levetid settes til 10 år." Retten finner det ikke nødvendig for saken å gå inn på takstforslaget over Evje kompenseringsstasjon, som ble satt til 7,55 millioner kroner. Overtakstnemnda sluttet seg i vedtak 21. februar 2012 til takstforslaget til Østvold, og i protokollen fra møtet er det vist til takstforslaget og begrunnelsen for dette. Retten mottok forklaringer fra Bjønnes og Østvold, hvor de redegjorde nærmere for grunnlaget for metoden de hadde brukt, og de premisser som lå til grunn for metodevalg, metodens bakgrunn og dens praktiske bruk. Under sin forklaring presiserte Østvold at også han i den praktiske anvendelsen av modellen la inn et sikkerhetsfradrag på 10 %, og at dette hadde kommet inn etter at han hadde sluttet å bruke sjablongfradraget på 25 %. Basert på Bjønnes og Østvolds skriftlige innstillinger i nemndene og deres forklaringer i retten finner retten at fradragsmodellene deres med enkelte variasjoner bygger på den samme grunnmodellen med en avkastningsverdiberegning av en gitt inntektsstrøm med avkastningskrav på 8 %, der forholdet mellom nytt og gammelt anlegg gir et progressivt økende fradrag med tiden, ned mot en restverdi på 50 %, og hvor det benyttes treg aldring. Forskjellen i kurvenes løp ned mot 50 % restverdi synes i det vesentlige å bygge på forskjeller i sjablongfradragets størrelse, og når i anleggets levetid dette legges inn. Bjønnes og Østvolds nedskrivningsprofiler er grafisk illustrert i figuren nedenfor, hvor også Statnetts påberopte lineære nedskrivningsprofil er inntatt: - 22-12-086489TVI-STAV
Både Bjønnes og Østvold har i sine forklaringer i retten vist til at modellene de har benyttet, har sine røtter i vurderinger foretatt tidlig på 1980-tallet av en kollega i foretaket Hydroconsult, som de begge da var tilknyttet. Man stod da overfor utfordringer med eiendomskattetakseringen av kraftforsyningen, herunder både produksjonsanleggene og overføringsnettene, og hvor utfordringen var å finne en verdi på kraftlinjer ut fra rentabilitetsvurderinger. De viste begge til et notat fra 5. mai 1981 om emnet, samtidig som de presiserte at modellen de har benyttet for å beregne verdinedgangen, ikke beskrives i notatet. Notatet er gjennomgått i retten. I notatet tar vedkommende opp utfordringer med å verdsette nettanlegg ut fra rentabilitetsbetraktninger, idet det da ikke var praktisk mulig å etterprøve hvor stor kraftmengde de enkelte linjene rent faktisk overfører. Notatets løsning var å ta landets totale kraftproduksjon og fordele denne ut over linjene i hele landet, som da var blitt ett samkjøringsområde, og justere for driftsutgifter. Ved å fordele den totale kraftomsetningen over hele det kjente linjenettet, og så bryte summene ned på type linje, og med en kapitaliseringsrente på 6 % og 30 års levetid på nettanleggene, ble det lagt til grunn en kroneverdi pr. kilometer linje justert for overføringskapasitet. Heller ikke retten kan se at notatet fra 1981 beskjeftiger seg med den substansverdimetode som også etter Høyesteretts dom i Rt. 1999 side 192 skal benyttes ved verdsettingen av nettanlegg. Retten legger i samsvar med Østvolds forklaring i retten til grunn at han har omfattende erfaring siden 1970-tallet med taksering av verk og bruk opp mot eiendomsskatt, og at han - 23-12-086489TVI-STAV
i hele denne tidsperioden også har taksert nettanlegg. Tilsvarende legger retten til grunn i samsvar med Bjønnes, forklaring at han har omfattende erfaring siden 1980-tallet med taksering av verk og bruk, hovedsakelig forskjellige industrianlegg, men at det først var rundt 2000 at han i noe omfang startet opp med taksering av nettanlegg opp mot eiendomsskatt. Etter bevisførselen legger retten for øvrig til grunn at en relativt stor andel av de store overføringsnettene gjennom årene har blitt taksert etter den blandingsmodellen som Bjønnes og Østvold er eksponenter for. En del av forklaringen på dette antar retten ligger i at Bjønnes og Østvold, eller andre taksatorer med bakgrunn i samme fagmiljø, har hatt en stor oppdragsmengde for kommunene ved eiendomsskattetakseringen av Statnetts overføringsnett. Det er dokumentert for retten at de takster som stod til prøvelse i Statnettdommen, Rt. 1999 side 192, også bygget på en slik blandingsmodell som takstene i nærværende sak, altså etter teknisk nyverdi på bruttosiden, og en avkastningsmodell på fradragssiden, uten at fradragssiden var tvistetema da saken stod for retten. Både Bjønnes og Østvold har i retten vært klar på at selv om de har beregnet fradragene med grunnlag i en matematisk modell, har de hatt et våkent blikk for om de resultatene som bruken av modellen har ga, samsvarte med de faktiske forhold. De har vist til at de kjenner linjene ut fra arbeidet med takseringen av teknisk nyverdi, og at linjene bestående av betongfundamenter, stålmaster, oppheng og strømlinjer i forskjellig lokalt terreng er det man møter igjen fra sak til sak, og at det gjennomgående inntrykket av disse store linjene er at de er bygget av bestandige materialer, har lang teknisk levetid, og at de frakter den samme mengde strøm fra de blir satt i drift, til de går ut av drift. Ettersom vedlikeholdet og utsikt til utidsmessighet vil kunne øke med alderen, fremhevet de begge for retten at en progressiv fradragsmodell hvilket deres metodebruk var et uttrykk for var i bedre samsvar med verdinedgangen på linjene med økende alder enn den lineære fradragsprofilen som Statnett prosederte på, eller en saldometode som kan være et tredje alternativ. At modellen ikke var anvendt mekanisk, illustrerte for øvrig Bjønnes for sitt vedkommende med at han i takstforslaget til Hjelmeland kommune hadde gitt 66 kv linjen en lavere verdi enn hva fradragsprofilen i modellen tilsa, blant annet fordi det var benyttet tremaster. - 24-12-086489TVI-STAV
Uten at det har betydning for rettens avgjørelse, bemerkes det at det fremstår som opplagt at Statnett over årene har hatt en grunnleggende forståelse av og innsyn i de verdsettelsesprinsipper og den metodikk som blant annet Bjønnes og Østvold har benyttet som sakkyndige taksatorer over Statnett nettanlegg, uten at det er dokumentert innsigelser mot metodebruken før nå de senere årene. Retten finner det for så vidt betegnende at Statnett ikke har forsøkt å føre bevis for noe annet. Det ligger ikke til retten å spekulere over hvorfor Statnett ikke tidligere har angrepet metodikken som har ligget til grunn for fradragsberegningen. Retten vil imidlertid anta at forskjellen i fradragsverdi mellom den metodikk som er benyttet ved takseringen, og den metodikk som Statnett forfekter, har blitt større i dag enn ved tidligere takseringer. En faktor er at anleggene er blitt eldre, og hvor effekten av treg aldring gir større utslag i dag enn for 10 eller 20 år siden. Forskjellen har dessuten blitt forsterket av at sjablongfradraget på 25 % har blitt redusert til 10 % i Østvolds modell og 15 % i Bjønnes' modell, samtidig som det i dag heller ikke innrømmes noe sjablongfradrag når en har nådd gulvet på 50 % restverdi ved 40 års alder. Om dette siste viser retten til at takstverdien på en linje i Hol kommune ved taksten for forrige 10- årsperiode var satt til 42 % av nyverdi, mens Bjønnes i sitt takstforslag satte den til 50 %, og hvor han blant annet begrunnet forskjellen med at det tidligere var benyttet et sjablongfradrag på 25 %. En uhjemlet beregningsmetode? Retten skal nå ta stilling til om bruken av en avkastningsmodell ved beregningen av fradraget for verdireduksjon som følge av slit, elde og utidsmessighet på nettanlegg er i strid med en korrekt forståelse av byskatteloven 5. Byskatteloven 5 første ledd har denne ordlyden: " 5. Ved takseringen ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg." I Statnettdommen, Rt. 1999 side 192, uttalte Høyesterett på side 201 følgende om den generelle forståelsen av byskatteloven 5: - 25-12-086489TVI-STAV