Kjære venner Okhaldhunga Times Juni 2013 Oppgradering Sykehuset vårt er ikke akkurat preget av høyteknologi, men nå har vi tatt et viktig skritt framover. Svært mange av pasientene våre er jo innlagt med bruddskader, som regel etter å ha falt ned fjellskråninger eller fra trær, hvor de har vært for å samle fòr til husdyra. Inntil nå har vi måttet forsøke å dra bruddene på plass, og så ta røntgenbilde etterpå for å se om det kom i riktig posisjon. En del av bruddene har vi måttet operere åpent, evt. sende til ortopedisk avdeling i Katmandu hvis pasienten har hatt råd til det. Men nå blir det nye tider for bruddpasientene i Okhaldhunga! Mange av dere vil kjenne til Amanda og Lars Even Øvregaard, det svensk/norske legeekteparet som har jobbet her i flere omganger allerede. De har arrangert en stor pengeinnsamling, der de mobiliserte operasjonsavdelingen der Amanda jobber i Sverige, i tillegg til slekt, venner og egne midler. Resultatet ble så storslagent at de simpelthen har gitt oss et gjennomlysnings-apparat (= C-arm )! Det er et slags røntgen-apparat der vi kan se som på film hvordan bruddet ser ut, og hvordan det forandrer seg når vi drar og manipulerer det. Slik kan vi enkelt se når vi har fått bruddet på plass, og hvor vi skal borre inn stålpinner så det holder seg stabilt mens det gror. Her er gjennomlysningsapparatet på plass på operasjonsstua, med medfølgende tekniker fra Katmandu som viste oss hvordan apparatet skal brukes. Apparatet ankom Okhaldhunga for kort tid siden. Midler til opplæring, reparasjoner og vedlikehold de første årene fulgte også med gaven! Lille Ram hadde et komplisert albuebrudd, og var den første pasienten som nøt godt av det nye utstyret. Bruddet var ustabilt så vi måtte sette inn stålpinner etter å ha fått det på plass, men med gjennomlysningsapparatet slapp han åpen operasjon. Her går dr. Niresh visitt til Ram og moren dagen etter. Han forteller dem at de kan reise hjem allerede neste dag, fordi han slapp åpen operasjon. Viktig framskritt!
Fotokonkurransen Det fineste bildet vi fikk tilsendt kunne dessverre ikke komme med i kalenderen, siden det sto på høykant. Men denne slitne piken vil vi gjerne la komme fram til dere. Hun representerer de mange som har gått langt, med håp om å bli frisk her. Vi hadde senest i dag et følge som hadde reist i fire dager for å komme hit. Hva er da en tur fra Norge til Okhaldhunga? Bildet er tatt av Joel Selvakumar, norsk medisinerstudent som var her for fem år siden. Nå er han ferdig doktor, men kanskje sitter minnet om slike øyne igjen i ham? Vi takker for mange gode bidrag. De kan prege 2014 for dere alle! Vi håper å få med en flott kalender hjem når vi kommer til Norge i juni. Den vil vi selge til inntekt for arbeidet her. Født for andre gang, - ut av kuvøsen To mødre fra ventehjemmet kjempet samtidig på fødestuen. En med prematur tvillingfødsel og en ordinær. Vi fra Mødreventehjemmet kom inn som forsterkninger, og jeg hjalp den ordinære i pressriene, for fødselen trakk ut. Det viste seg å bli alt annet enn ordinært. Da fostervannet gikk var det tykt av mekonium, og barnet kom med navlestrengen to ganger stramt rundt halsen. Det var ikke mye liv i ungen. Legen måtte slippe sysakene hos tvillingmoren og kaste seg over opplivingen. Den kom seg, men trengte flere uker i kuvøse etterpå. Faren satt der konstant og beundret sin lille datter gjennom glassveggen. De kalte henne Shristi, som betyr Skapelse. Håpet og håpet. Håpet ble kronet med seier, og en dag kunne de reise hjem, en liten familie på tre: Shristi, første dag ute hos mor
Den gode svigermor Av de to små tvillingene som ble født sju uker for tidlig, var den ene kjekk, mens den andre ble sykere og til slutt måtte gi tapt. Svigermor stelte de to små og svigerdatteren, døgnet rundt. Hun var utrettelig, og det var hardt da de måtte la den ene tvillingen gå. Så hardt at de til å begynne med klandret sykehuset for det. Noen må jo ha skylda når noe går galt De reiste hjem med èn tvilling og en frisk mor som overlevde preeklampsi. Men den gode svigermor kom tilbake etter en uke! Hun var en velstående dame og med en sønn som tjente godt i utlandet. Hun hadde tenkt seg om, og hadde med seg 25 meter flanellstoff til fattige barn som blir født hos oss! Hun var blitt kjent med en annen del av livet i den tiden hun hadde bodd på Mødreventehjemmet og sykehuset, sammen med gravide fra alle samfunnslag. Det var en gave til minne om lille Ram som de mistet. Det varmet oss godt. Mye skjer når liv deles på mødreventehjemmet Kvinner fra alle folkegrupper, kaster og sosiale lag bor sammen og deler et håp og en angst. De blir kjent med hverandres liv og lærer og hjelpe hverandre over grensene. Langt bortefra De sykeste kommer langt bortefra. Slik er det alltid. Hun kom på min vakt, og det var først etterpå jeg fikk tak i hele historien. Om at de for å komme hit bokstavelig talt hadde gått, hun ble båret, i tre hele dager, før de kom til en bilvei, langt nord i nabofylket opp mot de høyeste fjellene. Der fikk de hyret en bil, og så kjørte de hele dagen på vanvittig dårlige veier. Jeg fikk ikke tak i hvordan de hadde strevd under reisen, fordi det ble så travelt på natta da de kom inn. Hun var gravid ved termin, men livmoren hadde sprukket fullstendig under den lange reisen hit, og hun var veldig dårlig, trengte øyeblikkelig operasjon. Magen ble åpnet og det døde fosteret, som lå i fri bukhule, ble hentet ut. Et under at moren i det hele tatt var i live. Den svære åpningen i livmoren ble sydd igjen, og magen lukket. Ingen stor overraskelse at såret ble infisert, og måtte åpnes igjen. Hun svevde mellom liv og død i mange uker. De
hadde satt igjen sine tre små barn hos besteforeldre hjemme, men mannen satt trofast hos henne. Tre uker etter operasjonen lå hun frendeles på vårt Intensiv-rom. En natt jeg var oppe på sykehuset tittet jeg inn der, og det så slik ut. Mannen sitter og sover på sementgulvet ved sengen hennes. I nabosenga ligger en gutt som ble operert dagen før, og hans far sover på et teppe på gulvet. Men nå har det lysnet! Fortsetter utviklingen så bra som de siste dagene, så reiser hun hjem til barna sine i slutten av uken. Hun vil trenge nesten en uke på hjemturen, men hva gjør vel det? Byggeprosjektet pågår på mange fronter samtidig: Sykepleier-gruppa, assistert av dr. Niresh, har en siste gjennomgang av romplanen for hovedbygget til sykehuset. Nå må ikke noe glemmes. Blir det nok lys, lagerplass, håndvasker, behandlingsrom, og..? Samtidig er arbeidene på poliklinikk-bygget kommet mye lengre. Her kommer de store takstolene på plass. Nå har vi fått bølgeblikkplatene til taket over elva før broa blir tatt bort for regntiden, så gjenstående arbeid kan gjøres selv om det regner.
Et kvinneliv Kolpana har kombinert kjøkken og soverom. Kolpana ble giftet bort da hun var 16 år. Hun viste ikke til hvem, før de dro henne hylende av sted til hennes nye hjem. Hun fikk snart en datter, som er 12 år i dag. Kort etter dro mannen til utlandet for å jobbe, men uten at det kom mye hjem å leve av. Endelig kom han hjem, og hun ble gravid igjen. Han reiste ut igjen før neste barn ble født, men med en klar beskjed om at hvis det blir en datter, så kunne hun bare glemme ham. Det ble en datter. Tre år er gått og hun har ikke hørt fra ham. Hun vet ikke hvor han er. Nå har Kolpana gode dager. Hun bygger sykehus, bærer jord og stein, og kan brødfø sine barn og sende dem på skolen. Fra dette kjøkkenet ble Dorothea og jeg gitt den deiligste middag. Et hjem rikt på gjestfrihet er et godt hjem. Barndomstyven Denne måneden toppet det seg med barn som endte opp rundt meg. Noen av dem har ikke noen voksne som tar ansvar for dem. Andre har noen voksne, men lever i skrekk hver natt nettopp for dem de har. Det er familier jeg har vært involvert i gjennom flere år. En gutt med en stor hjertefeil hadde vi innlagt på Ernæringssentret mange ganger, for å få ham såpass opp i vekt at han kunne opereres. Hans hovedproblem var at mor drakk. Men endelig ble han operert og gleden var stor da begge foreldrene ble kristne og sluttet å drikke. De slo seg til i Kathmandu, hele familien på fem. Men foreldrene begynte å drikke igjen, og for to måneder siden drakk moren seg i hjel. Da stakk faren av fra det hele. Så sto to jenter og den lille hjerteopererte gutten igjen alene. Men de var blitt en del av kirken til våre venner i Sathi Sewa. Derfra ble de sendt hjem til Okhaldhunga, - til vår varetekt. Nå har vi fått rom for dem i nabolaget her, og plass i skolen. Bestemor bor sammen med dem og tar seg av dem. En annen dag sto en beruset mamma i Ernæringssentret overfor meg, og nektet å ta med seg den tre måneder gamle babyen sin hjem. Hun ville ikke ha den. Den kunne jeg få. Men bestemødre adopterer ikke barn, hevder jeg!
En annen edru mor gråt så hun vred seg, for hver kveld kom mannen hjem og slo familien så barna og hun selv var redde for livet. Aldri en natt med en trygg søvn. Det er en som stjeler barndommen til mange her. Det er Kong Alkohol, og han har ingen rett til å være konge i menneskers liv. Han er en barndomstyv! Kong Alkohol sitt slott ser slik ut. Her skulle besteforeldre tatt imot barna, i et hjem der den hjemmeværende sønnen fremdeles regjerte med hjelp av barndomstyven. Nå ble det heldigvis en annen ordning, der bestemor bor med barnebarna i nærheten av sykehuset og skolen her. En håndfull ris En fin tradisjon i mange asiatiske kirker knytter kirken, troen og livet sammen: Ved hvert måltid hjemme tar vi til side en håndfull ris og legger i kirkeposen. Det minner oss om at Herren er velkommen i vårt hjem. I kirken på søndag tømmer vi posen i bøtta foran prekestolen. Der har vi også med de første bønnene som modnes, de første appelsinene, hele tiden førstegrøden av sesongens frukt og grønnsaker. Det er en givertjeneste som sørger for at det alltid er mat til gjester som kommer for å overnatte i kirken. En gjestfri kirke er en god kirke. Jesus og ris knyttes sammen. Himmel og jord møtes i kirken.
Bier og blomster Her er hele naturen i ferd med å gå inn i den intense, varme, fuktige regntiden. Flaskeblomst-treet, som vi av OT-leser Anniken Torset har lært at heter Callistemon, blomstrer igjen. Og akkurat nå er det omsvermet og grundig bestøvet av et hundretalls ivrige humler. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354 Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no