Norsk institutt for kulturminneforskning. Strategisk instituttprogram 1996-2001. Hus i Norge. Ola Storsletten

Norsk institutt for kulturminneforskning Strategisk instituttprogram 1996-2001 Hus i Norge Ola Storsletten

Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU NIKU ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA NIKU. Instituttet har som oppgave å utføre anvendt forskning og forskningsbasert oppdragsvirksomhet innenfor kulturminnevernet og målsettingen er å være et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen anvendt kulturminneforskning. NIKU har kompetanse bl.a. innen arkeologi (forhistorie og middelalder), arkitektur, etnologi, fotografi, fysisk antropologi, geografiske informasjonssystemer, informatikk, konservering og kunsthistorie. Instituttet utfører forskning og oppdrag innenfor følgende områder: Arkeologi i middelalderbyene Arkeologiske registreringer og overvåkinger Bygningsundersøkelser Fargeundersøkelser (bygninger) Fotodokumentasjon Humanosteologi Konservering og restaurering Landskap og kulturminner Landskapsanalyser og konsekvensutredninger for kulturminner i samband med naturinngrep og arealendringer Miljøovervåking Oppmålinger Registrering av kulturminner De største oppdragsgiverne er, i tillegg til Miljøverndepartementet og Norges forskningsråd, Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og andre offentlige institusjoner og bedrifter (Statsbygg, Forsvaret ol.). NIKU har sitt hovedkontor i Oslo og distriktskontorer i Bergen, Oslo (Gamlebyen), Tromsø, Trondheim og Tønsberg. Fellesadministrasjonen med det andre instituttet i Stiftelsen, NINA, ligger i Trondheim. NIKU Publikasjoner Fra 2001 går instituttet bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og Temahefte, og utgir én serie, NIKU Publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier. Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre viktige resultater av den faglige virksomheten tilgjengelig for et større publikum. Fakta-arkene er gratis; de er også tilgjengelige på hjemmesiden til NINA NIKU, www.ninaniku.no. Prosjekt nr.: 21301 Oppdragsgiver: Norges forskningsråd Tilgjengelighet: Åpen Ansvarlig signatur: Storsletten, O. 2001. Strategisk instituttprogram 1996-2001. Hus i Norge. - NIKU Publikasjoner 109: 1-30. Oslo, mai 2001 NIKU publikasjoner 109 ISSN 1502-4903 ISBN 82-426-1227-7 Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse Forsidebilde: «Helleren» i Jøssingfjord i Rogaland er ca 100 m lang og 15 m dyp, mens høyden varierer fra 5 til 30 m. Stedet var boplass alt i steinalderen. Under hellertaket står det to hus, men det er spor etter atskillig flere. De siste fastboende flyttet i 1920-åra. Foto O. Storsletten, NIKU. Redaksjon: Grete Gundhus Engelsk språkkonsulent: Rory Dunlop Grafisk design og produksjon: Elisabeth Mølbach Opplag: 100 Sats: NINA NIKU Trykk: Signatur AS Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NIKU Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum N-0105 Oslo Tlf.: 23 35 50 00 Faks: 23 35 50 01 Internett: www.ninaniku.no

Referat Abstract Forord Storsletten, O. 2001. Strategisk instituttprogram 1996-2001. Hus i Norge. - NIKU Publikasjoner 109: 1-30. Det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge har både lagt vekt på å videreføre eksisterende kunnskap om norske hustyper av særlig bygningshistorisk verdi og å ta mindre kjente bygningstyper opp til en forskningsmessig behandling. Til den første gruppen hører stavkirkene og tømmerhusene, mens den andre gruppen er representert med de vestnorske grindbyggene og den norske enhetslåven fra perioden 1850-1950. I arbeidet er det også lagt vekt på å utvikle selve forskningsmetoden, i form av skriftlige kilder, oppmålinger og bruk av dendrokronologi. I tillegg har programmet gitt anledning til å sluttføre enkelte forskningsprosjekter som var påbegynt før opprettelsen av NIKU i 1994. Disse omfatter prestegårdenes kulturhistorie, tømmerkirkene i Finland, Sverige og Norge på 1600- og 1700-tallet og en bredt anlagt undersøkelse av bygninger og andre kulturminner i Rørosområdet. Emneord: Bygninger - Bygningshistorie - Grindbygg - Stavkirker - Tømmerhus - Enhetslåve - Dendrokronologi - Prestegårder - Tømmerkirker Key words: Historic buildings - Stave churches - Timber buildings - Timberframe buildings - Barns - Dendrochronology - Parsonages Storsletten, O. 2001. Strategic research programme 1996-2001. Buildings of Norway. - NIKU Publications 109:1-30. In Norwegian. The strategic research programme Buildings of Norway has had two overriding aims: to extend and impart current knowledge about the most important types of historic buildings in Norway, and to study some of the less familiar types. To the first category belong the stave churches and the vernacular timber buildings, while the second is represented by the timberframe buildings of West Norway and the multi-purpose barns of the period 1850-1950. In addition to the research work itself, the programme has focused on improving and developing fieldwork and research methods, with special emphasis on dendrochronology, surveying, and the analysis of written sources. Finally, it also provided a framework for the completion of several major research projects initiated prior to the establishment of NIKU in 1994. These included a study of Norwegian parsonages, a survey of the timber churches of the 17 th and 18 th centuries in Finland, Sweden and Norway, and an extensive study of historic buildings, cultural landscapes, and archaeological sites and monuments in and around the mining town of Røros in Eastern Norway. Hus i Norge inngår i en serie på i alt fire publikasjoner som oppsummerer resultatene fra NIKUs første generasjon av strategiske instituttprogrammer. Konservering: strategi og metodeutvikling forelå i mars 2001. De kommende to vil omhandle Norske middelalderbyer og Landskapet som kulturminne. Da forskere hos Riksantikvaren flyttet over og dannet grunnstammen i oppbyggingen av Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU, i 1994, ble samtidig forskningsfeltene som hadde vært av særlig betydning for kulturminneforvaltningen fundament for oppbyggingen av det nye instituttet. Innen bygningsforskningen hadde oppmerksomhet tradisjonelt vært rettet mot kirkene, med stavkirkene som et særlig ansvarsområde, og mot middelalderens tømmerhus. Med denne bakgrunnen kan Hus i Norge også sees som en videreføring av programmet for Forskning om kulturminnevern, FOK, som startet i regi av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd i 1988 og ble evaluert i 1993. Bygningshistorie og bygningsvern var et av de opprinnelig prioriterte forskningsområdene som i programperioden fikk følge av fartøyvern, fornminner og forskning innen andre deler av kulturminnevernet. Det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge Programmet har hatt som mål både å videreføre eksisterende kunnskap innenfor sentrale deler av norsk bygningsforskning og å rette søkelyset mot nye forskningsområder. I tillegg er det lagt vekt på å forbedre eksisterende forskningsmetoder. Til målsettingene hører dessuten et utvidet samarbeid med andre forskningsinstitusjoner i inn- og utland og et forsøk på å få ny rekruttering til norsk bygningshistorisk forskning. Forskning i programmet har omfattet: 1. Urnes stavkirke 2. Ooppmåling av de norske stavkirker 3. Norske tømmerhus frå mellomalderen; Sjette og siste bind i bokserien, og Norske tømmerhus 1537-1650 4. Vestnorske grindbygg 5. Den norske enhetslåven: 1850-1950 6. Rørosområdet - tverrfaglig historieforståelse og integrert forvaltning 7. Norske prestegarder 8. Tømmerkirker i Finland, Sverige og Norge på 1600- og 1700-tallet Den økonomiske rammen for programmet har i alt vært NOK 12,3 millioner. 3

Det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge hadde denne forhistorien som sitt utgangspunkt, og innebar samtidig økt synliggjøring av denne delen av bygningsforskningen. Dessuten ga programmet rom for en utvidelse av feltet i bredden og til fordypning innen metodeutvikling. I arbeidet med utviklingen av Hus i Norge valgte NIKU å trekke inn eksterne forskere og brukere, ledet av instituttets programkoordinator. Programutviklingskomiteen ble gitt følgende sammensetning: Professor Knut Einar Larsen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU Sjefskonservator, professor Ragnar Pedersen, Hedmarksmuseet og Universitetet i Oslo Forskningskoordinator Brit Solli, Riksantikvaren Forskningssjef Lars Roede, NIKU Forsker Ola Storsletten, NIKU, var koordinator for utredningsarbeidet. Sett som en del av den samlete miljøvernforskningen, har kulturminneforskningen et todelt perspektiv: Forskningen skal på den ene siden frembringe et selvstendig beslutningsgrunnlag for forvaltningen av vår kulturarv. Samtidig skal den bidra med premisser til de øvrige deler av miljøvernforskningen i et samvirke med den. Hus i Norge og de øvrige programmene ble, med dette utgangspunktet, underveis drøftet i et åpent fagseminar mellom Riksantikvaren og NIKU, hvor også Miljøverndepartementet tok del. De enkelte prosjektene presenteres i det følgende, men innledningsvis vil NIKU gjerne fremheve fire aspekter knyttet til gjennomføringen: 1. Utvikling av samarbeide og nettverk Synliggjøringen av bygningsforskningen gjennom Hus i Norge har gitt anledning til samarbeide: nasjonalt, mellom faggrupper som tradisjonelt ikke har hatt et faglig fellesskap, og nordisk med forgreninger også til Tyskland, Storbritannia og det norske utvandrermiljøet i USA. Samarbeidet med institusjoner i Norge har vært utstrakt. Prosjektet Rørosområdet, om Bergverksbyens omland, ble det mest utpregede samarbeidsprosjektet med fem deltakende institusjoner. Initiert av Forskningsrådet ble flere søknader samlet om dette tverrfaglige arbeidet, med NIKU som ansvarlig for gjennomføringen. Også Vestnorske grindbygg ble utviklet til et samarbeidsprosjekt med Bergen Arkitekt Skole og NIKU som de utførende institusjonene og med forgreninger til sentrale forskningsmiljøer i og utenfor Norge. Prosjektet Den norske enhetslåven ga tilsvarende et samarbeide med Norges landbrukshøgskole og Norsk Landbruksmuseum, senere utvidet også til landbruksorga- Hva er et strategisk instituttprogram? Strategiske instituttprogrammer (SIP) er forskningsprogrammer med bevilgninger fra Norges forskningsråd som skal stimulere til langsiktig kompetansebygging. Midlene skal styrke et nærmere bestemt fagområde som forventes å bli av betydning for instituttets brukere, og der instituttet allerede har kompetanse eller der det vil bli behov for ny kompetanse. Følgende premisser har ligget til grunn for arbeidet: Instituttprogrammene skal rette seg mot prioriterte områder innen kulturminneforvaltningen, særlig Riksantikvarens langsiktige kunnskapsbehov. Innsatsen skal konsentreres om områder der NIKU har et klart definert forskningsansvar, og der instituttets kompetanse kan bidra til å skaffe oppdrag i fremtiden NIKUs kompetanse skal styrkes gjennom heving av kvalifikasjonene hos instituttets ansatte samt ved supplering gjennom rekruttering på sentrale områder der instituttet mangler kompetanse i dag. Kulturminneforskningen skal frembringe resultater som kan gi bedre grunnlag for forvaltning av vår kulturarv. Den skal også bidra til den samlede miljøvernforskningen gjennom å legge kulturminnefaglige premisser for de andre delene av miljøvernforskningen og samarbeide med den for felles mål. De strategiske instituttprogrammene bygger på tre grunnleggende prinsipper innenfor miljøvernarbeidet: 1. Prinsippet om bærekraftig utvikling: Det vil si at vi skal sørge for at vår kulturarv bringes videre til neste generasjon i minst like god forfatning som da vi overtok den 2. Prinsippet om føre-var : Det vil si å legge forholdene til rette for bevaring av kulturminnene som ikke-fornybare ressurser 3. Prinsippet om opprettholdelse av mangfold: Variasjonen og mangfoldet av kulturminner må sikres etter tilsvarende prinsipper som biologisk mangfold. NIKU har gjennomført fire strategiske instituttprogrammer i perioden 1996-2001: Landskapet som kulturminne Hus i Norge Norske middelalderbyer Konservering: strategi og metodeutvikling Hvert program har vært ledet av en programkoordinator. 4

nisasjoner. Tømmerkirker i Finland, Sverige og Norge på 16- og 1700-tallet hadde nordisk samarbeide som selve sin forutsetning. Gjennom de ulike arbeidene har NIKU etablert nettverk til sentrale forskere og forskningsmiljøer. Samtidig har vi skaffet oss betydelig erfaring i gjennomføring av til dels omfattende prosjekter og med aktører med bakgrunn i ulike fag og kunnskapsområder. 2. Hus i Norge er hus i tre Hus i Norge er på ingen måte alltid hus i tre, men i sammenheng med dette programmet er utsagnet likevel korrekt. At Hus i Norge utelukkende har tatt for seg trebygninger, har flere årsaker: internasjonalt har Norge et særlig ansvar på dette området, som forvalter av noen av de best bevarte trekonstruksjoner verden kjenner. Innenfor sitt arbeidsområde har Riksantikvaren tradisjonelt lagt størst vekt på arbeidet med å sikre trebygninger. På dette feltet hadde NIKUs bygningsforskere derfor særlige forutsetninger for å yte et bidrag på høyt nivå. Videreføring av arbeidet med monografien over Urnes stavkirke ble en oppgave som lå innenfor programmets målsetting. Det samme gjaldt fullføring av prosjektet Norske tømmerhus frå mellomalderen, der epokegjørende kunnskap var fremskaffet gjennom årelangt arbeid. Innenfor programperioden ble det også mulig å påbegynne tilsvarende forskning for perioden 1537-1650. Like betydningsfullt kan muligens arbeidet med de mindre kjente Vestnorske grindbygg, en unnselig gruppe uthus, vise seg å være. Denne kunnskapen vil være relevant både for vår egen kulturminneforvaltning og i et internasjonalt kunnskapsog forskningsperspektiv. 3. Vanlige hus frem i lyset Prestegårdene er en gruppe bygninger som i dag ikke nødvendigvis skiller seg fra annen bebyggelse fra den tiden de ble oppført. I sin tid, derimot, kunne prestens bolig være den som førte nye skikker inn i bygningsmiljøet. I forhold til den betydning de slik sett har hatt, har prestegårdsbebyggelsen fått bemerkelsesverdig liten oppmerksomhet. «Norske prestegarder» er blitt et verdifullt første skritt i arbeidet på dette kulturhistorisk interessante feltet. En bygningstype som er direkte truet av utviklingen i jordbruket er de store, røde låvene, den norske enhetslåven. Låvene inngår ennå som et selvfølgelig innslag i landskapet, men utviklingen kan i løpet av få år endre dette bildet. Som et bidrag til å dokumentere denne bygningstypen med sin egen arkitekturhistorie før det er for sent ble vårt prosjekt gjennomført. Arbeidet er allerede videreført i samarbeide med landbrukets organisasjoner i form av et studiehefte spesielt innrettet mot bebyggelsen i Akershus. 4. Metodeutvikling Utvikling av metode i bygningsforskningen var ett av målene for Hus i Norge. Programmet har særlig gitt anledning til arbeid på tre områder: Dendrokronologi, oppmåling og bruk av skriftlige kilder. Bruken av dendrokronologi har vært utviklet både som del av arbeidet med tømmerhusene og med datering av Urnes, Nore og Uvdal stavkirker. Et eget hefte er publisert, og innsamlet materiale har inngått som del av underlaget for en doktorgrad ved NTNU. Det må også nevnes at dette arbeidet har fastslått at tømmeret til verdenskulturminnet Urnes må ha blitt felt rundt 1130, med sommeren 1131 som yngste daterte prøve med andre ord en sikker datering vi tidligere ikke har hatt. Som forutsatt er oppmålinger av stavkirkene videreført gjennom programperioden og vesentlig dokumentasjon sikret. Oppmålinger er grunnleggende i all bygningsforskning, ferdigheter må holdes ved like og metodene utvikles i sammenheng med nye teknikker. Bruk av skriftlige kilder er en vesentlig, men til dels undervurdert del av bygningsforskningen. Arbeidet med prestegårdene ga en særlig mulighet til å utvikle bedre metode på dette området. Det ga også grunnlag for en egen publikasjon, innenfor programmet, om dette viktige grunnlagsarbeidet i all bygningsforskning. Hus i Norge 1996-2000 Sett i tilbakeblikk har Hus i Norge gitt et løft på vesentlige områder innen norsk bygningsforskning. Vi tillater oss å være stolte over det materialet som kan legges på bordet ved utløpet av femårsperioden. Resultatene vil dels være direkte anvendelige for kulturminneforvaltningen som i seg selv er et mål for NIKU som institutt for anvendt forskning. Men vi ser også rike ansatser i materialet til videre utvikling av kunnskap og håper den dokumentasjon som Hus i Norge har produsert vil gi grunnlag for fremtidig forskning. Oslo, april 2001 Elisabeth Seip forskningssjef 5

Innhold niku 109 Referat............................................................ 3 Abstract........................................................... 3 Forord............................................................ 3 Om Hus i Norge................................................... 7 Urnes stavkirke................................................... 9 Oppmåling av norske stavkirker.................................. 11 Norske tømmerhus fra middelalderen............................. 13 Norske tømmerhus 1537-1650..................................... 14 Vestnorske grindbygg............................................ 16 Norske uthus 1850-1950. Enhetslåven.............................. 18 Rørosområdet - tverrfaglig historieforståelse og integrert forvaltning 20 Norske prestegarder............................................. 22 Tømmerkirker i Finland, Sverige og Norge på 1600- og 1700-tallet... 23 Det videre arbeid................................................ 25 Publikasjoner fra Hus i Norge.................................... 27 6

Om Hus i Norge Da det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge ble startet i 1996, ønsket man å fortsette virksomheten innenfor det som ble oppfattet som sentrale deler av norsk bygningshistorisk forskning, men der det manglet midler å forske for. I første rekke gjaldt dette arbeidet med stavkirkene og tømmerhusene. Et annet område man ønsket å arbeide innenfor var de vestnorske grindbygg, som er den tredje store gruppen av tradisjonelle trebygninger i Norge. Grindbyggene har også røtter tilbake til forhistorisk tid, men har så langt vært lite påaktet. Det var dessuten et ønske å komme i gang med forskning omkring en eller flere bygningstyper som tidligere ikke hadde vært vurdert som bygningshistoriske forskningsobjekter. I tillegg representerte programmet en anledning til å sluttføre forskningsprosjekter som i sin tid var påbegynt innenfor Riksantikvaren og som hadde fulgt med ved opprettelsen av NIKU i 1994. Sentral i arbeidet med å forme instituttprogrammet var Lars Roede, som da var forskningssjef i NIKU. Programkoordinator for Hus i Norge har vært forsker Ola Storsletten, NIKU. Tabellen viser prosjektene i programperioden.til de konkrete resultater av arbeidet hører en rekke oppmålinger og 10 ulike publikasjoner (figur 1). Prosjektene Arbeidet med en monografi om Urnes stavkirke var blant de prosjekter som fulgte med fra tida hos Riksantikvaren. Det samme gjelder for arbeidet med en systematisk oppmåling av de norske stavkirker. Begge oppgaver fortsatte innenfor rammen av NIKU uten å ha noen egentlig oppdragsgiver og ble overført til det nye instituttprogrammet. Prosjektene har vært en del av Hus i Norge gjennom hele perioden 1996-2000. Mens arbeidet med monografien om Urnes stavkirke fortsetter utover programperioden, er den systematiske oppmålingen av stavkirkene foreløpig avsluttet. Arbeidet med tømmerhusene var også godt i gang da NIKU ble opprettet. Første bind av bokserien Norske tømmerhus frå mellomalderen var utgitt i 1989. Ved opprettelsen av NIKU i 1994 fulgte arbeidet med tømmerhusene med som en del av de nye arbeidsoppgavene, men også i dette tilfellet manglet en egentlig oppdragsgiver. Da Hus i Norge kom i gang i 1996, var det naturlig å flytte virksomheten dit. Sjette og siste bind i serien om de middelalderske tømmerhusene ble produsert og publisert som en del av instituttprogrammet i 1998. I 1998 ble det i tillegg påbegynt et nytt prosjekt innenfor Hus i Norge som tar for seg Norske tømmerhus 1537-1650. I prosjektet har dendrokronologiske undersøkelser vært en viktig del av metoden. En presentasjon av NIKUs bruk av dendrokronologi ble i 1998 gitt i NIKU Temahefte 26: Dendrokronologi og bygningsforskning. Prosjektet Vestnorske grindbygg kom i gang i 1997 og har siden vært en del av instituttprogrammet. I 1998 ble det arrangert et seminar om grindbygg med internasjonal deltagelse og i samarbeid med Bryggens Museum, Kulturlandskapssenteret i Hordaland og Bergen Arkitekt Skole. En seminarrapport med tittelen «Grindbygde hus i Vest- Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus» ble utgitt som NIKU Temahefte 30 i 1999. I 2001 ble en del av resultatene fra prosjektet presentert i NIKU Temahefte 34: Grindbygde hus i Vest- Norge. Eksempelsamling. I forhold til de hittil lite påaktete bygningstyper samlet oppmerksomheten seg om den tradisjonelle norske låven med prosjekttittelen «Norske uthus 1850-1950: Enhetslåven». Prosjektet kom i gang i 1997 som et samarbeidsprosjekt mellom NIKU, Norges Landbrukshøgskole og Norsk Landbruksmuseum og var siden en del av instituttprogrammet. I juni 2000 ble det arrangert et internasjonalt seminar om låvebygg på Norsk Landbrukshøgskole. Samme år ble innlegg fra seminaret publisert som NIKU Temahefte 24 med tittelen «Røde låver - alt under ett tak». Som en del av prosjektet ble det også utgitt et eget hefte om Akershusiske låver 1870-1970. Figur 1. I tillegg til oppmålingstegninger har det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge resultert i 10 ulike publikasjoner. 7

Et annet bredt anlagt samarbeidsprosjekt innenfor Hus i Norge hadde arbeidstittelen Rørosområdet tverrfaglig historieforståelse og integrert forvaltning. I samarbeid med Senter for bygdeforskning, SINTEF Arkitektur og byggeteknikk, Østlandsforskning og Fylkesmannens naturvernavdeling i Sør-Trøndelag startet NIKU i 1996 forskning med fokus på bebyggelsen i Bergstaden og Bergstadens nære omland. Prosjektet ble avsluttet med utgivelsen av NIKU Temahefte 29 med tittelen «Bergverksbyens omland : Om ressursbruk, vern, kultur og natur i Rørosområdet i 1999». Norges forskningsråd har også bidratt til prosjektet. Prosjektet Norske prestegarder var opprinnelig et samarbeid mellom Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Landbruksforlaget som ble fortsatt innenfor rammen av Hus i Norge fra 1996. Prosjektet ble avsluttet med utgivelsen av boka «Norske prestegarder: folk og hus» i 1999. I forlengelsen av prosjektet ble det i 2000 utgitt NIKU Temahefte 32 med tittelen «Kilder om hus - Skriftlige kilder, bilder, muntlige kilder». Et prosjekt om Tømmerkirker i Finland, Sverige og Norge på 1600- og 1700-tallet ble startet opp som et samarbeid mellom Riksantikvaren, Riksantikvarieämbetet i Sverige og Museiverket i Finland. Etter overgangen til NIKU ble prosjektet opprinnelig ført videre som en del av instituttets ordning med egenforskning, men ble fra 1998 tatt opp som en del av instuttprogrammet. Prosjektet ble avsluttet i 1999. Boka «Kyrka af träd : Kyrkobyggande under 1600- och 1700-talen i Finland, Norge och Sverige» ble utgitt i 2000. Målsettingene Til Hus i Norge har det gjennom hele programperioden vært knyttet visse overordnete målsettinger. En av disse var at minst sju av NIKUs ansatte fagpersoner i 1996 skulle arbeide innenfor det strategiske instituttprogrammet. Ved programperiodens utløp har ni av NIKUs ansatte fagpersoner fra 1996 arbeidet innenfor Hus i Norge. I tillegg kommer tre fagpersoner som er blitt ansatt i NIKU etter 1996. Det har også vært at mål at det skulle knyttes minst fire nye forskere til fagfeltet. I løpet av programperioden er det blitt ansatt en forskningssjef, en seksjonssjef, en forsker og en avdelingsingeniør ved NIKU som alle har vært tilknyttet Hus i Norge. Til de av prosjektene innenfor programmet som NIKU har hatt ansvar for alene, har det vært tilknyttet to eksterne forskere. Som en del av målsettingene for instituttprogrammet har det i ulike sammenhenger dessuten vært opplyst at det skulle gjennomføres to doktorgrader som en del av programmet. Resultater fra arbeidet med Hus i Norge inngår i et pågående doktorgradsarbeid om middelalderske takkonstruksjoner i Norge, som etter planen skal sluttføres i løpet av 2001. De mange dendrokronologiske prøver som er blitt tatt i forbindelse med arbeidet med de norske tømmerhusene har vært av stor betydning for oppbyggingen av dendrokronologiske referansekurver for norsk furu. Dette var tema for en doktorgradsavhandling som ble innlevert ved NTNU i 2000. I tillegg utgjør den systematiske bruk av dendrokronologi i Hus i Norge en viktig forbedring av den vitenskapelige metode som er en del av programmets faglige målsettinger. Tabell. Prosjekter i det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge 1996 1997 1998 1999 2000 Urnes stavkirke Urnes stavkirke Urnes stavkirke Urnes stavkirke Urnes stavkirke Oppmåling av Oppmåling av Oppmåling av Oppmåling av Oppmåling av stavkirker stavkirker stavkirker stavkirker stavkirker Norske tømmerhus Norske tømmerhus Norske tømmerhus frå mellomalderen frå mellomalderen frå mellomalderen Norske tømmerhus Norske tømmerhus Norske tømmerhus 1537-1650 1537-1650 1537-1650 Vestnorske Vestnorske Vestnorske Vestnorske grindbygg grindbygg grindbygg grindbygg Norske uthus Norske uthus Norske uthus Norske uthus 1850-1950. 1850-1950. 1850-1950. 1850-1950. Enhetslåven Enhetslåven Enhetslåven Enhetslåven Rørosområdet Rørosområdet Rørosområdet Rørosområdet Norske prestegarder Norske prestegarder Norske prestegarder Norske prestegarder Tømmerkirker i Finland, Sverige og Norge, 16-1700-t. Tømmerkirker i Finland, Sverige og Norge, 16-1700-t. 8

Urnes stavkirke Urnes stavkirke i Sogn og Fjordane er et av de fire norske objekter på UNES- COs liste over verdens fremste kulturminner (figur 2). Et spesielt trekk ved stavkirken er at det i konstruksjonen inngår gjenanvendte deler som trolig stammer fra et tidligere kirkebygg. I 1956 foretok arkitektene Kristian Bjerknes og Håkon Christie fra Riksantikvaren en arkeologisk undersøkelse av grunnen under stavkirken der de påviste sporene etter den tidligere stolpekirken på stedet (figur 3). Omkring 1970 ble museumsinspektør Knud Krogh, Nationalmuseet i København, trukket inn i arbeidet med undersøkelsen av kirken. Etter at Bjerknes døde i 1981, fortsatte Christie og Krogh arbeidet. Ved opprettelsen av NIKU i 1994, ble Christie ansatt som forsker og fortsatte arbeidet med en monografi om Urnes stavkirke. Da det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge kom i gang i 1996, var det naturlig å legge arbeidet inn som en del av dette. Etter den opprinnelige planen skulle monografien om Urnes stavkirke foreligge ved slutten av programperioden. Et annet resultatmål for prosjektet var å Figur 2. Urnes stavkirke i Luster i Sogn og Fjordane er et av de norske monumenter på UNESCOs World Heritage List. Dendrokronologiske prøver av opprinnelige materialer fra den stående kirken viser at disse er felt vinteren 1130-31 og sommeren 1131. Trolig er stavkirken oppført kort tid etter. I bygningen inngår det også deler fra en antatt tidligere kirke på stedet med utskjæringer som har gitt opphav til betegnelsen Urnesstil. På stilistisk grunnlag er utskjæringene datert til 1000-tallet. Foto O. Storsletten Figur 3. Ved arkeologiske undersøkelser i grunnen under den stående Urnes stavkirke ble det funnet spor etter én eller muligens to tidligere bygninger på stedet. I bygningenes vegger har det inngått stolper som har vært gravet ned i bakken. Konstruksjonsmåten har fått betegnelsen stolpekirke. Senere er det funnet spor etter tidligere stolpekirker i flere norske kirkebygg fra middelalderen. Plantegning H. Christie. 9

forbedre bruken den dendrokronologiske metode i forhold til arbeidet med stavkirkene. I programperioden har Christie og Krogh fortsatt med skriving og supplerende undersøkelser. Til arbeidet hører også omfattende dendrokronologiske undersøkelser av materialene i den stående Urnes stavkirke som viser at disse er felt omkring år 1130. Trolig er kirken oppført ikke lenge etter dette. Dermed er et av de store spørsmål som har vært knyttet til den stående stavkirken på Urnes løst. Som en del av arbeidet er det dessuten startet rentegning av oppmålinger som skal inngå i den planlagte publikasjonen (figur 4). Tegner Marianne Brochmann har vært engasjert for dette arbeidet. De dendrokronologiske dateringer er gjort ved hjelp av vanlige boreprøver. Som en del av de dendrokronologiske undersøkelser i Urnes stavkirke hører dessuten et forsøk på å foreta målinger direkte på de indre veggplankene. Forsøkene virker så langt lovende, men det har ikke vært mulig å fortsette arbeidet videre innenfor det strategiske instituttprogrammet. Som en del av prosjektet har det også blitt foretatt dendrokronologiske undersøkelser i andre norske stavkirker. Vellykkete dateringer foreligger for Nore og Uvdal stavkirker i Buskerud, der materialene er felt henholdsvis vinteren 1166-67 og 1167-68. Trolig er stavkirkene oppført relativt kort tid etter. Foruten Christie og Krogh har også avdelingsingeniør i NIKU, Jan Michael Stornes, deltatt i arbeidet med Urnes stavkirke i programperioden. Stornes har tatt de dendrokronologiske prøvene som er blitt analysert ved Botanisk institutt, NTNU. Christie har i praksis drevet prosjektet, men siden han arbeider på pensjonistvilkår, har forsker Ola Storsletten vært den offisielle prosjektlederen. Når det gjelder arbeidet med monografien, viste det seg etter hvert at både undersøkelsene og skrivearbeidet Figur 4. Både skip og kor i Urnes stavkirke hører til de opprinnelige deler av bygningen fra ca. 1130. I stavkirkens plan inngår også grunnstokkene som understøtter stavene i skipets og korets hevete midtrom. Originaltegningen er i målestokk 1 : 20. Oppmåling K. Bjerknes, K. Krogh og H. Christie. Rentegning M. Brochmann. tok lenger tid enn forventet. Den opprinnelige målsettingen om en ferdig monografi ble derfor relativt tidlig oppgitt. Det har heller ikke vært mulig å gjennomføre en redusert målsetting om ferdigstilling av et manuskript for monografien innenfor programperioden. Det er imidlertid lagt til rette for at arbeidet med monografien om Urnes stavkirke skal kunne fortsette innenfor NIKU etter at det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge er avsluttet. Det er også overført midler som vil gjøre det mulig å foreta ytterligere undersøkelser, og som gjør det mulig for Brochmann å fortsette sitt arbeid med rentegning av oppmålinger av stavkirken. 10

Oppmåling av norske stavkirker Blant oppgavene som fulgte med fra Riksantikvaren ved opprettelsen av NIKU, var arbeidet med oppmålinger av de norske stavkirker med hovedtegninger i målestokk 1:20 og i noen grad detaljer i målestokk 1:1 (figur 5). I norsk bygningshistorisk forskning er den systematiske oppmålingen av stavkirkene en videreføring av det registrerings- og dokumentasjonsarbeid som middelalderforskeren Gerhard Fischer startet opp i Gamlebyen i Kristiania i 1917, og som han etter hvert kom til å konsentrere om de norske middelaldermonumenter av mur, som Utstein kloster, Bergenhus og Erkebispegården i Trondheim. I tillegg til de grundige bygningsarkeologiske undersøkelser som dannet selve grunnlaget for arbeidet, ble det som en del av metoden også lagt stor vekt på nøyaktige oppmålinger av bygningene basert på et rettvinklet koordinatnett satt ut ved hjelp av vinkelmåler eller teodolitt. Arkitekt Håkon Christie tilegnet seg arbeidsmetodikken som Fischers medhjelper og overførte den på arbeidet med stavkirkene. Senere kom han til å innføre en ny generasjon av bygningshistorikere i samme metode. Parallelt ble det også foretatt oppmålinger av andre typer kirkebygg i forbindelse med bokverket Norges Kirker, som bidro til at det i en årrekke var et svært aktivt miljø for oppmåling av bygninger i Norge, selv om det bare i liten grad ble drevet opplæring i oppmåling som en del av den norske arkitektutdanningen. Figur 5, øverst. Borgund stavkirke i Lærdal i Sogn og Fjordane fra ca. 1150 er en av de norske stavkirker med hevet midtrom. Svalgangen rundt bygningen og takrytteren på taket av skipet er med på å gi bygningen den avtrappete oppbyggingen som karakteriserer denne typen stavkirker. Karakteristisk for kirkens eksteriør er også tekkingen av spon på tak og vegger. Foto O. Storsletten. Figur 6, nederst. Haltdalen stavkirke fra ca. 1200 sto opprinnelig i Holtålen i Sør-Trøndelag, men ble i 1880-årene tatt ned og gjenoppført på Videnskabsselskabets tomt i Trondheim. I 1937 ble stavkirken flyttet videre til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg, der den også står i dag. Oppriss og snitt av skipets nordøstre hjørne. Originaltegningene er i målestokk 1 : 5. Oppmåling og rentegning J. H. Jensenius. 11

Christie og et par av hans kollegaer og etterfølgere ble overført fra Riksantikvaren da NIKU ble opprettet. Arbeidet med oppmålinger av stavkirkene fulgte også med og ble trukket inn som en del av Hus i Norge i 1996. Etter den opprinnelige målsettingen skulle fire nye stavkirker være oppmålt i løpet av programperioden. Arbeidet med oppmålingene har både omfattet tegninger av kirker som tidligere ikke har vært oppmålt med tilstrekkelig nøyaktighet og videreføring av tidligere påbegynte oppmålinger. I løpet av programperioden er det blitt påbegynt og avsluttet oppmålinger av Høyjord stavkirke i Vestfold og av Haltdalen stavkirke som nå står på Trøndelag Folkemuseum (figur 6). I tillegg er det blitt foretatt supplerende oppmålinger av Torpo, Flesberg, Nore og Rollag stavkirker i Buskerud, av Lom, Ringebu, Hegge (figur 7), Høre og Hedalen stavkirker i Oppland, av Røldal stavkirke i Hordaland, av Eidsborg stavkirke i Telemark, av Undredal stavkirke i Sogn og Fjordane og av Kvernes stavkirke i Møre og Romsdal. Tegningene er avlevert til Det antikvariske arkiv hos Riksantikvaren. Etter planen vil Haltdalen stavkirke bli tema for den neste stavkirkemonografien som blir påbegynt. Dermed er også en annen målsetting for arbeidet med stavkirkene oppfylt. Oppmålingene er utført av forsker Jørgen H. Jensenius, NIKU. Jensenius har også vært prosjektleder i programperioden. Figur 7. Hegge stavkirke, Øystre Slidre i Oppland. Dendrokronologiske undersøkelser av opprinnelige materialdeler viser at stokkene er felt vinteren 1215-16. Trolig er stavkirken oppført kort tid etter. Lengdesnitt av skipets hevete midtrom sett mot nord. Bare de opprinnelige deler er tegnet inn. Originaltegningen er i målestokk 1 : 20. Oppmåling og rentegning J. H. Jensenius. 12

Norske tømmerhus fra middelalderen Utgivelsen av bokserien Norske tømmerhus frå mellomalderen, som er en systematisk registrering og dokumentasjon av denne gruppen kulturminner, var blant de arbeidsoppgaver som fulgte med over fra Riksantikvaren i 1994 (figur 8). Arne Berg hadde alt startet arbeidet med materialet i sin tid ved Norsk Folkemuseum i perioden 1949-84, men en rekke andre oppgaver der gjorde framdriften vanskelig. I 1984 ble det derfor lagt til rette for at Berg kunne ansettes hos Riksantikvaren der han kunne gjøre dette på heltid. Første bind «Allment oversyn» ble utgitt i 1989 og beskriver materialet som helhet. De følgende bindene har fått fellestittelen «Hus for hus» og presenterer de enkelte middelalderske tømmerhus i tekst, oppmålinger og fotografier. Andre bind om bygninger i Buskerud, Vestfold og Oppland ble utgitt i 1990. Tredje bind om hus i den østre delen av Telemark ble utgitt i 1990, fjerde bind om husene i den vestre delen av Telemark ble utgitt i 1993. Ved opprettelsen av NIKU fulgte Berg med sammen med resten av Riksantikvarens ansatte som drev med forskningsarbeid. Femte bind i bokserien ble utgitt i 1995 og behandler hus i Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. I tillegg kommer et enkelt tømmerhus på Færøyene med norsk opprinnelse. Da arbeidet med det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge startet i 1996, ble det videre arbeid med utgivelsen av Norske tømmerhus frå mellomalderen fortsatt som en del av dette. Et resultatmål for prosjektet var å sluttføre publiseringen av de middelalderske tømmerhusene. Det var dessuten også i dette tilfellet en målsetting å bidra til en forbedring av den dendrokronologiske metode gjennom arbeidet. I praksis er det Berg som har ledet prosjektet. Ettersom Berg arbeider på pensjonistvilkår, har imidlertid forsker Ola Storsletten, NIKU, offisielt fungert som prosjektleder. Det sjette og siste bindet i serien ble utgitt i 1998 og har tittelen «Hus for hus. Tillegg og tidfesting» (figur 9, neste side). Bøkene er utgitt med støtte fra Miljøverndepartementet, Norsk Kulturfond og Riksantikvaren. Figur 8. Staveloftet som opprinnelig sto i Ål i Hallingdal ble flyttet til Hallingdal Folkemuseum i Nesbyen i 1908. Loftets uvanlige dimensjoner og innredning gjør det rimelig å anta at det har fungert som et slags forsamlingslokale. Dendrokronologiske prøver har vist at materialene er felt vinteren 1323-24. Trolig er loftet oppført i 1324. Foto A. Kjersheim. Etter hvert som kriteriene for det som karakteriserer middelaldersk tømring i Norge ble kjent, dukket det opp enkelte bygninger fra samme periode som man tidligere ikke hadde vært klar over. I tillegg gjorde bruken av dendrokronologi det mulig å kontrollere de tidligere dateringene. Bare i få tilfeller viste det seg at bygninger som opprinnelig var vurdert som middelalderske var fra etter 1537. I det siste bindet blir de nye bygningene beskrevet og dokumentert, samtidig blir det gitt en oversikt over de dendrokronologiske resultater. I forordet til første bind skrev Berg at Det finst her i landet noko i underkant av 200 tømmer- 13

Figur 9. Bokverket Norske tømmerhus frå mellomalderen er en systematisk presentasjon og dokumentasjon av bevarte norske tømmerhus fra før 1537. Første bind ble utgitt i 1989. Det sjette og siste bindet ble publisert i 1998. Bokverket er utgitt med støtte fra Miljøverndepartementet, Norsk Kulturfond og Riksantikvaren. hus frå mellomalderen. Da sjette bind var klart, viste det seg at tallet var omkring 235. Tilveksten skjedde dels som en følge av Bergs egne undersøkelser, og dels som en følge av at andre ble klar over de kjennetegn som karakteriserer tømmerhusene fra før byggestansen som resultat av Svartedauden omkring 1350. Gjennom sitt arbeid har Berg dermed ikke bare dokumentert og presentert en viktig del av norsk kulturarv, men også selv bidratt til at den samme arven har blitt atskillig større. Når det gjelder bevarte tømmerhus fra middelalderen, står Norge i en særstilling. I tillegg kommer de middelalderske tømmerhus som i dag er skjult av kledning og senere ombygginger, men som på sikt forhåpentligvis også vil bli en del av den samme kulturarven. I det sjette bindet har også andre forfattere bidratt. Historikeren Halvard Bjørkvik skriver om Gardane som overlevde, der de middelalderske tømmerhusene blir satt inn i en større historisk sammenheng. Spesialrådgiver Jon Godal fra Håndverksregisteret på Maihaugen har skrevet kapittelet Om materialkvalitet i ein del mellomalderhus, og amanuensis Terje Thun, NTNU, gjør rede for de dendrokronologiske dateringer i et kapittel om dendrokronologi. De dendrokronoloiske undersøkelsene er i all hovedsak utført av avdelingsingeniør ved NIKU Jan Michael Stornes, som også har deltatt i undersøkelsene av flere av de nyoppdagede husene som inngår i bindet. Øvrige deltakere i prosjektet er forsker Åse Moe Torvanger, NIKU, og sivilarkitekt Anne Sofie Bjørge som har bidratt med undersøkelser og beskrivelser av bygninger som inngår i det sjette bindet. Norske tømmerhus 1537-1650 Da arbeidet med de middelalderske tømmerhusene var avsluttet, var det naturlig å fortsette med undersøkelser av tømmerhus yngre enn 1537 (figur 10). Arbeidet med middelalderhusene hadde vist at flere av bygningene som tidligere var registrert som middelalderhus ved dendrokronologiske undersøkelser viste seg å være fra etter 1537, og at snarere tida omkring 1650 var den naturlige avslutning på middelaldertradisjonen. Av betydning for nytt valg av øvre grense var også arbeidet som alt var startet for å utvide grensen for automatisk fredning til 1650 i henhold til Kulturminneloven. Den nye øvre grensen ble innført i 2000. Det opprinnelige resultatmål for prosjektet var å sluttføre manuskriptet til første bind i den nye bokserien innenfor programperioden. Arbeidet startet opp med husene i Buskerud i 1998. Trolig er det ca. 45 tømmerhus fra perioden 1537-1650 i dette fylket. Det har ikke vært mulig å 14 fullføre manuskriptet, men i alt er ca. 30 hus ferdig behandlet i form av oppmålinger og beskrivelser (figur 11). I tillegg kommer ca. 40 hus i Telemark og Møre og Romsdal fra perioden 1537-1650 som er ferdig behandlet. Arbeidet er utført av Arne Berg og Jan Michael Stornes. Stornes har også vært prosjektleder. I arbeidet med tømmerhusene fra perioden 1537-1650 spiller dendrokronologi en enda viktigere rolle enn i arbeidet med middelalderhusene, ettersom det er færre tekniske og dekorative spor som kan gi bygningene en sikker datering. Som et resultat av blant annet arbeidet med dendrokronologiske undersøkelser av de norske tømmerhusene, ble det i 1998 utgitt et NIKU Temahefte med tittelen «Dendrokronologi og bygningsforskning» (figur 12). Forfattere er Håkon Christie, Jan Michael Stornes og Ola Storsletten. Et annet resultat av de mange dendrokronologiske prøver som er blitt Figur 10. Vesleburet på Uppistog Kilan i Fyresdal i Telemark kommer opprinnelig fra Haugen i Heggelandsgrend i Fyresdal. Dendrokronologiske prøver har vist at de yngste deler av materialene er felt våren 1616. Trolig er bygningen oppført samme år. Foto J. M. Stornes.

tatt i forbindelse med prosjektet, er at de har forbedret de daterte referansekurver i Norge og dermed bidratt til å utvikle en dateringsmetode som har vist seg å være av stor betydning for norsk bygningshistorie. Det var amanuensis Terje Thun som i 2000 leverte inn en doktorgradsavhandling om referansekurvene for norsk furu til vurdering ved NTNU. I 1999 startet forskere fra NIKU sammen med Thun en systematisk publisering av de dendrokronologiske resultater i Fortidsminneforeningens årbok. Delresultater har også blitt publisert i NIKUs Samlerapporter (i serien NIKU Oppdragsmelding). Figur 12 (til høyre). I det bygningshistoriske arbeidet med tømmerhus fra middelalderen og perioden 1537-1650 spiller dateringer ved hjelp av dendrokronologi en sentral rolle. I sin bruk av metoden har NIKU lagt vekt på at de dendronologiske prøver blir tatt av bygningshistorikere som en del av de øvrige undersøkelser. Framgangsmåten er beskrevet i NIKU Temahefte nr. 26 Dendrokronologi og bygningsforskning. Figur 11. Stabburet på Øvre Sevle i Numedal i Buskerud er dendrokronologisk datert til 1584. I 2000 ble bygningen på vanlig måte undersøkt og dokumentert som en del av arbeidet med tømmerhusene fra perioden 1537-1650. Originaltegningene er i målestokk 1 : 50 og 1 : 5. Oppmåling og rentegning A. Berg. 15

Vestnorske grindbygg niku 109 Ved siden av stavkirkene og tømmerhusene er de vestnorske grindbyggene den tredje store gruppen av norske trebygninger med røtter tilbake til forhistorisk tid (figur 13). Også tidligere har det vært arbeidet med deler av grindbyggene. Blant annet ble det omkring 1990 gjennomført et prosjekt som resulterte i registrering av deler av materialet. Før arbeidet med grindbyggene kom i gang innenfor det strategiske instituttprogrammet Hus i Norge i 1997, var det likevel ingen som hadde forsøkt seg på en samlet oversikt over denne hustypen i de fire fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Et resultatmål for prosjektet var å produsere minst én publikasjon om grindbyggene. Sivilarkitekt Helge Schjelderup, som også tidligere hadde arbeidet atskillig med grindbygg og er tilknyttet Bergen Arkitekt Skole (BAS), har i hele perioden vært engasjert for prosjektet. Prosjektleder har vært forsker Ola Storsletten. Som en oppstart på arbeidet ble det våren 1998 gjennomført et seminar om grindbygg og beslektete bygningskonstruksjoner på Bryggens Museum i Bergen (figur 14). Seminaret hadde internasjonal deltagelse og var et samarbeid mellom Bryggens Museum, Kulturlandskapssenteret i Hordaland, BAS og NIKU. Foruten Schjelderup og Storsletten deltok også forskningssjef i NIKU, Elisabeth Seip, og forsker Håkon Christie ved seminaret. I forlengelsen av seminaret ble det senere publisert et NIKU Temahefte med tittelen «Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar om grindbygde hus» (figur 15). Redaktører for heftet er Schjelderup og Storsletten. Foruten innleggene av Christie, Schjelderup og Storsletten, der Schjelderup blant annet skriver om Grindbygde hus i Rogaland, inneholder heftet innlegg over følgende tema: Grindbygde hus i Hordaland (overarkitekt Kjell Andresen, Kulturlandskapssenteret i Hordaland) Grindbygde hus i Sogn og Fjordane (overarkitekt Arild Wåge, Sogn og Fjordane fylkeskommune) Figur 13 (over). De vestnorske grindbyggene er den tredje store gruppen av de tradisjonelle trebygninger med forhistoriske røtter i tillegg til stav- og laftebyggene. Enkelte av grindbyggene har betydelige dimensjoner. Bildet viser en løe på Mork i Østra kommune i Møre og Romsdal. Foto H. O. Hesseberg og G. Cock. Figur 14 (under). Som en innledning til prosjektet om de vestnorske grindbygg ble det våren 1998 arrangert et seminar på Bryggens Museum i Bergen. Seminaret startet ved at tømmermennene Ivar Gravdal og Rune Revheim reiste et grindbygg på plassen foran museet i løpet av 15 minutter! Foto H. Schjelderup. 16

Figur 15. Innleggene fra seminaret på Bryggens Museum i Bergen om de vestnorske grindbyggene ble samlet i NIKU Temahefte nr. 30 Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKUseminar om grindbygde hus. Figur 16. Som en del av prosjektet om de vestnorske grindbyggene er det registrert og dokumentert ca. 550 bygninger. I forbindelse med arbeidet er det også tatt ca. 3 400 slides. Et utvalg av registreringsmaterialet er presentert i NIKU Temahefte nr. 34 Grindbygde hus i Vest-Norge. Eksempelsamling. Grindbygde hus i Møre og Romsdal (Christ Allan Sylthe, Fylkeskonservatoren i Møre og Romsdal) Merkesystem i grindbygde hus (direktør Nils Georg Brekke, Kulturlandskapssenteret i Hordaland) Forhistoriske langhus i Vest-Norge (avdelingsleder Trond Løken, Arkeologisk Museum i Stavanger) Det forhistoriske langhuset og andre stolpekonstruksjoner i det nordlige Norge (sivilarkitekt Gisle Jakhelln) Fembøringsnaustet på Stangnes (spesialrådgiver Jon Bojer Godal, Håndverksregisteret på Maihaugen) North Atlantic Stave Constructions (professor Bjarne Stoklund, Københavns Universitet) Stolper og staver i bygningsteknisk sammenheng (professor Per Gjærder, Universitetet i Bergen) Bygningsfunn fra utgravningene på Bryggen i Bergen med tilknytning til diskusjonen om grindverk (konservator Egill Reimers, Universitetet i Bergen) Grindbygg og bindingsverk (førstekonservator Lars Roede, Norsk Folkemuseum) I det videre arbeidet er det foretatt registreringer av grindbygg i alle de fire vestlandsfylkene. Totalt er det registrert ca. 550 grindbygg i form av oppmålinger, fotografier og beskrivelser. Et av disse er løa på Titland, der det også ble tatt dendrokronologiske prøver som viste at materialene er felt vinteren 1585-86. Trolig er løa oppført relativt kort tid etter. Så langt er dette det eldste bevarte grindbygget i Norge, men det er grunn til å anta at det også er atskillig andre av de registrerte grindbyggene som er svært gamle. I forbindelse med registeringene er det også samlet ca 3400 dias. Etter planen vil registreringsmaterialet bli samlet i et eget arkiv og plassert i Bergen Museum, som en del av Kulturgeografisk registrering for Vestlandet. Et utvalg av registreringsmaterialet er presentert i NIKU Temahefte nr 34 med tittelen «Grindbygde hus i Vest- Norge. Eksempelsamling» (figur 16). Redaktører for heftet er Schjelderup og Storsletten. Teksten i heftet er i all hovedsak forfattet av Schjelderup. I tillegg skriver Håkon Christie om Middelalderens grindbygg, og Egill Reimers skriver om En bete fra Bryggen en epilog. Også det videre arbeidet med grindbyggene har vært et samarbeid mellom Kulturlandskapssenteret i Hordaland, BAS og NIKU. Kulturlandskapssenteret og BAS har bidratt med arbeidskraft og -tid til registreringsarbeidet. Dessuten har kommunene Lund, Sokndal og Egersund bidratt med midler til registrering av grindbygg i Dalaneregionen i Rogaland. En del av opplaget av dette heftet er innkjøpt av BAS, der publikasjonen vil bli brukt i undervisningen. BAS har hele tida arbeidet aktivt med grindbyggene og vil også fungere som et kunnskapssenter for denne gruppen av kulturminner etter at arbeidet med Hus i Norge er avsluttet. 17

Norske uthus 1850-1950. Enhetslåven niku 109 En viktig del av det som siden er blitt stående som «det store hamskiftet» i norsk jordbruk er overgangen fra de mange og relativt små uthusbygninger til den norske enhetslåven, der de fleste funksjoner ble samlet under ett tak (figur 17). En viktig del av prosessen var også utskiftingen fra de tidligere klyngetun med teigblanding til enkeltgårder, slik Arne Berg har vist i boka Norske gardstun (1968). Siden har enhetslåvene preget det norske kulturlandskapet, men har i våre dager blitt en truet gruppe kulturminner ettersom nye driftsformer krever nye typer driftsbygninger. Et systematisk vern må derfor begynne nå. På bakgrunn av dette ble det innenfor instituttprogrammet satt i gang et prosjekt om norske uthus fra perioden 1850-1950. Et resultatmål for prosjektet var å produsere minst én publikasjon om uthusene. Prosjektet kom i gang i 1998. Prosjektleder i 1998 og 1999 var forsker i NIKU Jan E. Horgen. Etter at Horgen sluttet i NIKU i 2000, fortsatte forsker Geir Thomas Risåsen, NIKU, som prosjektleder. Andre NIKUansatte som har vært trukket inn i prosjektet, er seksjonsleder Anne-Cathrine Flyen, forsker dr. philos Jens Christian Eldal og 18 avdelingsingeniør Jan Michael Stornes. I prosjektet har det også vært lagt vekt på å knytte kontakt med andre fagmiljøer innenfor samme område. Prosjektet har vært et samarbeid mellom Norges landbrukshøgskole (NLH), Norsk Landbruksmuseum og NIKU. I juni 2000 ble det arrangert et todagers seminar med internasjonal deltagelse på Norsk Landbruksmuseum i Ås med enhetslåven som tema. Også seminaret ble gjennomført i samarbeid med NLH og Norsk Landbruksmuseum. I tillegg til Eldal, Flyen og Horgen deltok også forsker Arne Berg, NIKU, med innlegg. Senere ble et utvalg av innleggene fra seminaret samlet i et NIKU Temahefte med tittelen «Røde låver alt under ett tak» (figur 18). Redaktør for heftet er Geir Thomas Risåsen, og følgende tema er presentert: Norske gardstun før jordskiftet (Arne Berg) Uthusenes adelige forfedre (førstekonservator Einar Sørensen, Drammens museum) Foregangsmenn og nyskapninger ca, 1770-1850 (Jens Christian Eldal) Figur 17. De store enhetslåvene der en rekke funksjoner er salet under ett tak har vært et viktig trekk ved det norske kulturlandskapet siden 1800-tallet. Et karakteristisk trekk ved bygningene er låvebrua som gjør det mulig å frakte høyet til den øvre delen av bygningen, mens fjøs og stall er plassert i første etasje over gjødselkjelleren. Bildet viser låven på Nordre Midsem, Ski i Akershus, fra 1900. Foto: B. Lindstad. Designere av markante landskapselementer (professor Jan Våge, NLH) Østlandske låver 1870-1970 (Jan E. Horgen) Driftsbygningene i Verdal, Nord- Trøndelag 1850-1990 (konsulent Knut Martinius Baglo, Verdal kommune) Fjøs og tun på Andørja 1800-1980 (sivilagronom Dagfinn Nilsen, Bodø kommune) En enhetslåve til Norsk Folkemuseum, om flyttingen og gjenreisingen av låven fra Vestre Elnan i Steinkjer (førstekonservator Lars Roede, Norsk Folkemuseum)

Til innholdet hører også en presentasjon av utenlandske paralleller: Svenska lantbruksbyggnader 1850-1960 stil och funktion (universitetslektor Catharina Svala, Sveriges Lantbruksuniversitet Alnarp) The låvebru in America (kurator Darell D. Henning, Vesterheim Norwegian-American Museum Decorah, Iowa i USA Som en del av prosjektet ble det i 2000 dessuten utgitt et eget hefte med tittelen «Akershusiske låver 1870-1970» med Jan E. Horgen og Jan Våge som forfattere (figur 19). Heftet er utgitt i samarbeid mellom Landbruksforlaget og NIKU og skal etter planen benyttes i undervisning. Figur 18. En viktig del av arbeidet med de norske enhetslåvene fra perioden 1850-1950 var et seminar med internasjonal deltagelse som i 2000 ble holdt på Norsk Landbruksmuseum i Ås som et samarbeid mellom Norsk Landbrukshøgskole. Norsk Landbruksmuseum og NIKU. Innlegg fra seminaret er samlet i NIKU Temahefte nr. 24 Røde låver - alt under ett tak. Figur 19. Akershus er et område der de rødmalte enhetslåvene er en særlig karakteristisk del av kulturlandskapet. Med støtte fra Landbruksforlaget ble det som en del av prosjektet laget et eget hefte med tittelen Akershusiske låver 1870-1970. I tillegg laget Landbruksfilm og Landbruksforlaget en lysbildeserie som viser det samme temaet. 19

Rørosområdet tverrfaglig historieforståelse og integrert forvaltning Bergverksbyen Røros er et annet av de norske monumenter på UNESCOs World Heritage List og er mål for en omfattende turisme med de gleder, men også problemer som dette medfører (figur 20). I tillegg kommer de konflikter som ligger innebygget i forholdet mellom det gamle bygningsmiljøet og kulturlandskapet rundt samt kravene fra dagens jordbruk og industri til ressurser og infrastruktur samt rollen til Røros som administrativt senter i området. 20 I den opprinnelige prosjektbeskrivelsen fra 1995 heter det at prosjektets hovedmål har vært Ved en tverrfaglig tilnærming skape ny innsikt i og kunnskap om det sammensatte Røroslandskapet, og se hvilke implikasjoner denne kunnskapen har for forvaltning av landskapet. Kunnskapen som utvikles skal være overførbar til andre sammensatte kulturmiljøer, både med hensyn til metode og teori, og for analyse, vurderinger og forvaltningsinnspill. Fra NIKUs side har et annet mål for arbeidet bestått i Avdekking og analyser av bygningsmiljøer fra 1770, 1813 og 1850 og sammenlikning av disse med samtidige bygårder i bergstaden Røros. I tillegg har det vært formulert et prosjekt som har tatt for seg Byborgernes gårder i byen og byens nære omgivelser. Komparative undersøkelser fra Røros, Trondheim og Bergen (figur 21). Med utgangspunkt i utvalgte områder i Bergverksbyens nære omland har en geograf, en arkitekt, en arkeolog, en økolog og en naturforvalter samlet kunnskap om det sammensatte Rørosområdet, og hvilke føringer denne kunnskapen gir for forvaltningen av landskapet. Som metode er bevisst tverrfaglig arbeid i liten grad blitt behandlet og undersøkt som en del av forskning og forvaltning. I prosjektet er det lagt vekt på å finne en prosjektmodell og en arbeidsform hvor de enkelte aktører beholder sin faglige Figur 20. Røros bergstad er et av de fire norske monumenter på UNESCOs World Heritage List. Byen har sitt utspring i bearbeiding av koppermalm som ble funnet i området. I 1646 ble kopperverket grunnlagt, og i løpet av kort tid var det vokst opp en bylignende struktur. Til smeltingen av koppermalmen gikk det med store mengder skog. Knapt 25 år etter at verket var grunnlagt, var skogen uthogget i en radius 2,5 mil fra smeltehytta. Kontrasten mellom tettbebyggelsen og det åpne landskapet er en viktig del av det som gir Røros en særegen karakter. Foto A. Kjersheim. integritet, samtidig som det er arbeidet bevisst med å utvikle en felles forståelse og tilnærming i forhold til prosjektet. Resultatene av arbeidet er samlet i et omfattende NIKU Temahefte med tittelen «Bergverksbyens omland. Om ressursbruk, vern, kultur og natur i Rørosområdet», som ble publisert i