Misjonærane bidrog til å ivareta kulturen s12

januar 20071 162. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Misjonærane bidrog til å ivareta kulturen s12 Der din fantasi stopper, begynner min virkelighet s8 Midt mellom Vesten og Østen: s21

Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Side 4 I desember 2006 ble Marc Ravolomanana gjenvalgt som president for en ny femårsperiode. Det store spørsmålet er nå om fremgangen vil fortsette og om han klarer å holde på optimismen. Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Silje Kaldestad Maudal (60%) faste spalter i dette nummer Henrik Seglem Grydeland (vikar i 40%) Grafi sk formgiver: Inger Marie K. Stangeland Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 340,- Utlandet utenom Skandinavia kr 400,- 3 16 17 24 24 26 Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Bokomtaler Fritt frem Misjonærkontakten 4 6 8 11 12 Presidentvalg på Madagaskar: Fortsetter fremgangen? Giftet bort som tolvåringer Min vei til Jesus Rottejakt på rismarken Misjonærane bidrog til folkeopplysning (med fly kr 500,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: 8220 02 85030 28 32 34 Rundturen Nytt Nettverk 13 14 Kastesytemet er kuturell terrorisme NMS Gjenbruk satser/ Noe for enhver smak Annonser: NOMEKO tlf 93 63 11 10 35 Sprell 18 20 Ungdomsarbeid i Estland NMS: Kutter stillinger i Norge Misjonstidende er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger 21 forside: illustrasjonsbilde fra hyderabad, india foto: åslaug ihle thingnæs Årstema og informasjonssatsing 2007

Side 6 Blant barafolket på Madagaskar er det ikke uvanlig å stifte familie allerede i tolvårsalderen. Dette kan få store konsekvenser for de det gjelder. Side 18 Det Norske Misjonsselskap (NMS) har i tre år hatt misjonærer i Estland. Selv om familien Norheim avsluttet tjenesten våren 2006, er NMS fortsatt engasjert i landet. Side 20 I desember kalte administrasjonssjef Svein Nybø inn til orienterinsmøte ved hovedkontoret. Der orienterte han om landstyrets vedtak om å redusere budsjettet for 2007 tilsvarende 10-13 årsverk. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Jesu krav til oss er mykje større, skriv Grete Tengsareid Søvik i Nistepakka. Større enn kva? I denne samanhengen gjeld det kva vi gir Gud attende for alt vi har fått av han. Ho viser til at Det nye testamentet ikkje har krav til tiende. Jesus vil ha heile oss. Av ditt eige gir vi deg attende, heiter det i liturgien. Dette uttrykket er det vedteke skal vere Det Norske Misjonsselskap sitt tema for året som vi nettopp har gått inn i. Det er tankevekkande å starte på eit år som vi veit vil føre til nedskjeringar og nedbemanning. Det kan lett føre uro og mismot med seg. På 70-talet vart det i misjonssamanheng uttrykt eit håp om at oljeeventyret ville føre med seg ei ny oppgangstid for misjonen. Det har vist seg å vere heilt feil. Aldri har vi brukt så mykje pengar på oss sjølve som nå. Før jul brukte det norske folk 40 milliardar kroner på julehandelen. Det er eit ufatteleg stort tal, heile ti nullar etter fi retalet! Det vil seia at kvar nordmann i snitt brukte ca. 8 000 kroner i løpet av nokre hektiske desember-veker. På Aksjon Håp-søndagen kom det ein eldre mann ut av ein stor einebustad. Han høyrde på oppfordringa mi om å gje til menneskje i naud, før han svarte slik: Vi har no så mykje naud her hos oss sjølve. Så fann han nokre mynter som han kunne avsjå og som han stappa på bøssa. Eg spurte ikkje kva naud han tenkte på, men det kunne eg sikkert gjort. Eg lurar ofte på kva som skal til for at vi skal bli mindre egoistiske og bruke meir på dei som manglar det vi reknar for sjølvsagt? Av ditt eige gir vi deg attende! er ei fi n bøn for eit nytt år. misjonstidende 1-2007 3

Fortsetter fem års fremgang? Som ventet ble den sittende presidenten Marc Ravalomanana gjenvalgt i fjorårets presidentvalg på Madagaskar. Han kom første gang til makten på en bølge av optimisme og fremtidshåp i 2002. tekst: henrik seglem grydeland foto: eivind hauglid Er optimismen like stor i dag? Folk ville ha endring i 2002, forteller Bjørn- Eddy Andersen som er representant for Det Norske Misjonsselskap på Madagaskar. Han har god oversikt over gassisk politikk. Marc, som han omtales på folkemunne, svarte med å si at han ville ha en hurtig og varig utvikling. I dag ser vi at han lovet for mye på for kort tid. Optimismen har dempet seg noe, og flere har innse at utvikling tar tid. Andre synes at de ser lite resultat, forteller Andersen. Enorme forhåpninger Da Marc ble godkjent som Madagaskars legitime president i 2002 var forventningene store til mannen som hadde skapt si eget imperium. Presidenten vokste opp i enkle kår og solgte yoghurt fra sykkelen sin som gu. Ved hjelp fra Verdensbanken slo han seg opp og ble en av Madagaskars rikeste menn. Yoghurt-kongen ble han kalt, og representerte en annerledes type politiker i den delen av verden. Han var helt klar på sine prioriteringer: bygging av veier, sykehus, skoler og kamp mot korrupsjon. Har han lykkes? Veine et har få en opprusting som savner sidestykke. Rekken av veier og bruer som har bli utbedret med asfalt har kny et landet bedre sammen. Det bygges små sykestuer i ganske stor utstrekning, likeledes er det bli langt flere skolebygg. Flere byer har få orden på søppeltømmingen og renhold. Optimismen kommer nå til u rykk ved at du ser langt mer byggevirksomhet, svarer Andersen. Den økonomiske veksten var i 2005 5,1%. Tilsvarende for Norge var 4%, Demokrati Demokratibygging er ikke en veldig gammel gren på Madagaskar, men i følge Andersen går det fremover. Under orårets valg fikk alle kandidater presentere seg på tv, noe som ikke var tilfelle i 2001. Nye aviser etableres i flere byer i landet, og både på lokalt og regionalt nivå vokser demokratiet. Det går i riktig retning, men vil ta lang tid, som det gjorde i Norge! Demokrati er også å lære seg å leve i opposisjon og leve med en opposisjon. Jeg vil si at demokratiet vokser 4 misjonstidende 1-2007

Ungdommer selger musikkinstrumenter på gaten i Tananarivo. Kampen mot korrupsjon har blitt flagget høyt av presidenten. sammen med stor grad av åpenhet, noe man har begynt på, men veien er lang fram. Det har vært reist kritikk mot presidenten for å ta kjappe løsninger uten å involvere regjeringen; at han driver landet som en bedri? Marc har kritisert politikere for å være pratmakere og lite handlingsre ede. Selv har han nok til tider falt i den andre grø a. Han presses til å få fram resultater som kan øke hans tillit, andre ønsker at sakene blir skikkelig drø et først selv om folk er utålmodige Korrupsjon Kamp mot korrupsjonen er noe presidenten har flagget høyt. Flere godt gasjerte personer har bli sparket, både i departementene og i tollog re svesenet. Kampen mot korrupsjon hadde godt tempo, men det siste året har nok tempoet bli bli sa sa noe ned, sikkert på grunn av valget, forteller Andersen. Presidenten har også bli bli kritisert for å blande privat og offentlig økonomi, en kritikk dersen mener er bere iget: Han har gå gå ut og bedt alle ministere og parlamentsmedlemmer om å offentliggjøre sin egen selvangivelse, noe en god del har gjort. Men selv har han ikke offentliggjort sin egen, og han har skjult seg bak sin presidentielle immunitet. Det stemmer også at oppdrag i det offentlige har gå gå til noen av de bedri ene bedri ene han har aksjer eller eier. Madagaskar har dessverre lang historie på slike forbindelser mellom makthavere og deres mulighet til personlig be- Anrikelse. Kirken President Marc Ravalomanana opplevde i starten kritikk for si klart kristne engasjement. Han har formelt stilling som vise- president i den reformerte kirken i landet. Hans ønske om at Madagaskar skal være en kristen nasjon har vært u alt tydelig og o e. Kritikken har stilnet av, ikke minst siden han ønsker samarbeid med alle kirkesamfunn. Det er et ekte personlig engasjement for samarbeid med kirkene. Madagaskar har mange forskjellige stammer. Har han virket samlende? De er nok fortsa skeptiske til hverandre. Valgkampen viste at særlig kystbefolkning er på vakt, noe som har sin grunn i at landets menneskelige ressurser har bli ulikt utviklet over årtier. Utdannelsesnivået i innlandet er langt høyere enn i visse kystområder, utviklingsprosjekter har ha en tendens til å bli plassert i innland, helseinstitusjoner har det bli flest av i innland, osv. Presidenten sa ved sin 57-årsdag at han utfordret både verdenssamfunnet og Madagaskar til å gjøre mer for de spesielle utfordringene i sør. Der sulter folk, og det er allerede sa i gang kampanjer for å bøte på matvaremangelen. Kvinnerevolusjon I orårets orårets valg var det for første gang en kvinnelig kandidat. Ravelomanantsoa Elia, oppnådde 2.5 % av stemmene. Det kan synes lite, men hun fikk flere stemmer enn en del av de mer garvede politikerne og pustet andre profilerte kandidater i ryggen, forteller Andersen. De e De e til tross for hun ikke hadde store sponsorer. Hun brøytet vei Marc Ravalomanana besøkte Norge i mars 2004. for at en kvinnelig kandidat ved neste korsvei kan bli en sterk kandidat. Marc vil nå ha mulighet til å styrke sin regjering med en langt sterkere kvinneandel for å imøtekomme noe av de e klare ønske om større kvinnelige deltakelse. Hans eget parti er også sterkt mannsdominert. Her skjer endringer, men langsomt. Men et økende trykk både innenfra og utenfra vil bidra til at kvinnene får en langt mer fremtredende plass, også innen kirkene. Hva blir de største utfordringene når presidenten nå går løs på sin andre fem årsperiode? Å skaffe mat nok til alle i tråd med FN s mål. Ca. 50% av befolkningen lever under fa igdomsgrensen. Ellers er skole, helse, kamp mot korrupsjon og dårlig styre viktige saker. Landet har alle muligheter til å kunne skape en sunn utvikling på alle felter - rikt utrustet fra naturens side, masse menneskelige ressurser - fredelige omgivelser - alt står og faller på om de utvikler en sunn forvaltning av resurssene og en desentralisert fordelingspolitikk som kommer ikke minst utkantene til gode. Kirker og menigheter har nå en unik mulighet til å skape en balansert helhetlig utvikling hvor menneskets åndelige, sjelelige og materielle behov blir godese godese alle. Misjonsorganisasjonene og utenlandske medarbeidere kan stø e stø e de positive framstøtene, avslu er avslu er Bjørn-Eddy Andersen. til- misjonstidende 1-2007 5

Bildetekst: Fjorten år gamle Nely og Tafa har allerede vært koner i to år. Mens norske jevnaldrende forbereder seg til konfirmasjon, steller de sine hjem. Giftet bort som tolvåringer Blant Barafolket på Madagaskar er det ikke uvanlig å stifte familie allerede i tolvårsalderen. Men den tidlige ekteskapsinngåelsen får store konsekvenser. tekst og foto: sophie küspert, madagaskar, som etter avsluttet vidergående er frivillig medarbeider i sofaba Uten kvinner med kompetanse går utviklingen i stå. Midt på na a banker det på døra til sykepleier Masoandro i landsbyen Mitsinjo i Bara. Utenfor står en kvinne, og i det svake lyset fra månen kan man skimte en oksekjerre stå parkert ved siden av den enkle sykestua. Det er 50 km til neste bilvei, så denne sykestua er den eneste muligheten folk i Mikoboka- ellene har når de er syke. Det er ikke noen sykdom som er grunnen til at kvinnen vekker Masoandro; det er da eren som skal føde. De bor i en landsby en halv dagsmarsj fra Mitsinjo, og riene begynte i kveldingen. Den lille kvinna som skal føde legges på sykesenga, og Masoandro ser at det er sant som moren sier; fødselen er nær. Riene kommer oftere og o ere, og det virker ganske umulig at et helt barn skal komme ut av denne barnlige kroppen. Men selv om hun er veldig liten og hodet til barnet virker altfor stort, blir barnet født omtrent to timer senere. Masoandro er glad for at fødselen gikk bra det er sle ikke alltid det går like knirkefri, særlig ikke når moren er så liten. En fødsel så langt fra nærmeste sykehus kan være en risiko for både moren og barnets liv, for Masoandro kan ikke gjennomføre operasjoner i den enkle sykestuen sin. Like før vi skal gå tilbake til sengen for å sove i noen timer før det blir morgen, får jeg lov til å holde barnet. Den lille gu en veier li over 2 000 gram, men virker helt frisk. Jeg gir barnet tilbake til bestemoren og spør i forbifarten hvor gammel moren hans er. Svaret sjokkerer: Kvinnen som ne opp har født si første barn er selv bare en jente på 14 år! Nela og Tafy Masoandro forteller at det ikke er sjeldent at 12-14 år gamle jenter blir gi et bort og blir gravide. Jeg får lov til å møte to 14 år gamle jenter fra Mitsinjo som begge er gi, Nela og Tafy. Nela som er gi for tredje gang, har vært gi med sin nåværende ektemann i fire måneder. De to første gangene var hun bare gi i henholdsvis en uke og en måned fordi mennene hennes skilte seg fra henne 6 misjonstidende 1-2007

Unge fruer: Nela og Tafy er 14 år og gifte. e er eget forgodtbefinnende. Hvis jenta vil skille seg fra mannen, er det noe vanskeligere, selv om Bara-kulturen generelt ikke har et så strengt syn på partnerski e. Denne gangen bestemte Nela selv at hun ville gi e seg igjen, og hvem hun ville gi e seg med. Må e dere spørre om lov til å gi e dere? Ja, mannen min gikk til foreldrene mine med en okse og spurte om å få gi e seg med meg. Tafy gi et seg da hun var 12. Da fant foreldrene en passende brudgom til henne som var omtrent på hennes alder. Kjente du ham du skulle gi e deg med? Nei, men før jeg sa ja til å gi e meg med ham, krevde jeg å få møte ham. Masoandro presiserer for meg at det nok er sant at Tafy ga si samtykke til å gi e seg, men egentlig hadde hennes mening ikke spilt noen rolle. Blant Baraene på landsbygda bestemmer foreldrene hvem barna deres skal gi e seg med, og om jenta sier ja eller nei spiller liten rolle. Bryllup Et vanlig Bara-ekteskap er verken registrert i kirkebøker eller hos noen form for myndigheter. I fravær av både kirke og myndigheter lever folk e er sine egne regler. Som o est er det forfedrene som har bestemt hva man må gjøre og hva man ikke får gjøre også når det gjelder gi emål. Hvis foreldre vil gi e bort sønnen eller da eren, må de bare finne en passende ektefelle; om vedkommende er på barnets alder eller ikke, spiller ikke noen rolle, forteller Masoandro. Når bryllupsdagen kommer, går bruden til brudgommens familie og vasker opp. Derfra føres hun til hennes foreldre av brudgommens familie. Brudgommen får spise først, så bruden. Dere er går brudeparet til sin framtidige hy e, og bruden tar med eiendelene sine. Som o est er det bare snakk om en pute, en flettet gulvma e og noen klær som hun bærer på hodet. Slik kan alle i landsbyen se at hun er en brud som bærer eiendelene fra barndomshjemmet til brudgommen sin. En mann kan ha flere koner, forteller Nela og Tafy. Antallet koner han kan ha, avgjøres av hvor mange han kan brødfø. Kan jenta si imot hvis hun ikke vil at mannen skal ha flere koner? Nei, svarer Nela, det er bare sånn det er, at mannen kan ha flere koner hvis han har nok okser og penger. Men konen kan ikke ha flere menn, skyter Tafy inn. Skolegangen viker for giftemålet O e er jentene bedre enn gu ene på skolen. Utviklingsarbeid satser o e på kvinnene, og prøver å gi dem best mulig utdanning. I det minste burde jentene fullføre de fem første årene av grunnskolen ( école primaire ). En lærer i Ambatolahy, en landsby i Bara, forteller at jentene ganske o e ikke kommer til skolestart når de skal begynne i tredje eller erde klasse. Da vet jeg at de allerede har bli gi et bort, sier han og rister på hodet. Marseline, en jente fra Ambatolahy, slu et på skolen da hun var ferdig med tredje klasse fordi hun ble gi et bort til en 40 år gammel mann. To år e er at hun ble gi, treffer jeg henne sammen med et lite barn som hun fødte året før. Du var flink på skolen, Marseline, ville du ikke fortse e? Selvfølgelig ville jeg det, sier hun og peker anklagende på mora som si er ved siden av henne. Men hun der nektet jo å betale om det så bare var en eneste stakkarslig blyant til meg! Da foreldrene nektet å betale den videre skolegangen for henne, sa Marseline ja til å gi e seg. Nå har hun bli 16 år gammel, og si er på hyttegulvet med sønnen på fanget og krangler med mora. Lillebroren hennes har ne opp fullført école primaire og skal fortsette skolegangen i nærmeste by. Hvorfor kunne dere ikke i det minste betalt noen penner og ei skrivebok til meg? Marseline har bli en ung, men bitter mor. Å ta kvinnene på alvor Bistands- og utviklingsarbeidet i Bara-området har et spesielt fokus på kvinner. Kvinner er en viktig målgruppe, uanse om det er snakk om nye jordbruksmetoder, skolegang eller fødselsa est til barna. Mennene derimot er o e både lite aktive og ikke alltid til å stole på. Har kvinnene derimot få opplæring, tar de initiativ, og er villige til drive fram utviklingen på mange områder. At jenter i 12-13-årsalderen gi es bort, er en sak som bør tas på alvor. Uten kvinner med kompetanse går utviklingen i stå. Bindes jentene for tidlig, får de verken nok skolegang eller muligheter til å se noe annet enn de fem hy ene som landsbyen består av. Et svangerskap for en 13 år gammel jente innebærer stor helserisiko, og e er det første barnet kommer snart både nummer to, tre og ti. Diakoni og bistand: Integrert landsbyutvikling i Bara, prosjektnr. 623 334: Barafolket teller omlag 350 000 mennesker. Ofte bor de avsides hvor det ikke finnes skoler eller helsetilbud. Analfabetismen er mange steder på 95-99 %. Sykdommer som malaria, tuberkulose og bilharzia florerer. Baraene er et kvegfolk. Kveget er det viktigste i deres liv, det gir identitet, status og sikkerhet for framtida. Derfor sies det ofte at veien til baraenes hjerte går gjennom kveget. I 1998 ble det startet et nytt prosjekt for landsbyutvikling med hovedsete i byen Ihosy. Prosjektet kalles SOFABA og er et såkalt integrert prosjekt hvor det skal satses på helse, undervisning, jordbruk og husdyrhold. misjonstidende 1-2007 7

min vei til Jesus: Der din fantasi stopper, begynner min virkelighet Uttalelsen kommer fra Inger Margrethe Krogh, som har vokst opp på barnehjemmet Waisenhuset i Stavanger. Overgrep. Mishandling. Rus. Overdose og selvmordsforsøk. Inger kjenner helvetet på jord. tekst og foto: silje k. maudal Du har skrevet opp hvordan jeg flakket omkring; mine tårer har du samlet i din flaske. De e verset hentet fra Salme 56 er Ingers favori vers i Bibelen. Fra hun var fire til hun var førtifire felte hun ikke en tåre. Å stenge ute følelsene var hennes måte å holde ut tilværelsen på. Desember 1961 til august 1977: Waisenhuset Allerede som ni måneder gammel baby havnet Inger på Waisenhuset, et barnehjem med kristent eierskap i Stavanger. Barne- og ungdomsårene på Waisenhuset var som et langt mareri. Misbruk, fysiske avstraffelser av ulike slag og mangel på voksenkontakt. Inger kan ramse opp og fortelle historier som knapt er til å tro. Men hun understreker at de fysiske overgrepene ikke var det verste. Det var uforutsigbarheten. Mangelen på trygghet. Vi var livredde, sier Inger og forteller at hun allerede som fireåring bestemte seg for å skru av følelsene. Jeg hadde mistet all tillit til folk og til Gud. Til Gud? Ja, for meg var han noe skremmende, en som var ute e er meg. Gjennom hele oppveksten ble jeg tvunget til å gå på søndagsskole. Der lærte vi Jeg var blitt en verdensmestere i å hate. om en straffende og fordømmende Gud. I motsetning til andre søndagsskoler der barna fikk stjerne fordi de kom, fikk vi stjerne hvis vi hadde oppført oss pent. Jeg fikk aldri noen stjerne. Og du vet det bibelverset om at to og to skal ligge i samme seng og den ene skal bli rykket opp mens den andre skal bli igjen. For meg ble det så alvorlig at jeg ikke våget å krype opp i senga til storesøsteren min om na en når jeg våknet av mareri ; tenk om hun plutselig ble borte for meg! 17 år og levde på gaten Inger bodde på barnehjemmet til hun var 16 år, men allerede som 11- åring begynte hun å ruse seg. Det 8 misjonstidende 1-2007

Bare Gud kan skape et kjøtthjerte av et steinhjerte, smiler Inger Margrethe Krogh som har en livshistorie som får en til å undres; hvordan i alle dager kan den dama tro på en kjærlig Gud? begynte uskyldig med hasj, men etter hvert ble hun hektet på sterkere stoffer. Narkotikaen og alkoholen fikk hun tak i gjennom de eldre beboerne. Rusen ble en flukt fra det helvetet som jeg levde i, sier Inger og forteller at allerede da var hjertet bli hardt som stein. Det er mye i Ingers historie som aldri kommer på trykk. Selv ikke hennes nærmeste får vite alt. Inger hopper framover i historien og forteller om da hun var 17 år og levde li på gaten og li hos venner til tross for at hun fremdeles var under barnevernet. På gaten, men hva med barnevernet? Inger sender et overbærende blikk, og svarer enkelt: Ja, hva med dem? Hun ivrer e er å komme videre. Målet med hele intervjuet er å fortelle hvordan hun kom til tro. Jeg tror det var som 17-åring at jeg for første gang fikk glimt av Jesu hender. Det var en mørk og regnfull fredagskveld, og jeg stø e på Irene Cave på torgtrappen i Stavanger. Hun spurte om jeg ville være med henne på en kafé. Jeg var sulten og takket ja til invitasjonen. Det ble begynnelsen på et langt vennskap. Etter en stund fly et jeg hjem til ekteparet, Irene og Martin, og jeg bodde der i nesten e år inntil de greide å få en plass til meg i Fredens bolig, et rehabiliteringssenter i Oslo. Den gang var Knut Grønvik leder der. Vet du hvem han er? Inger stopper opp og forteller at forsøket på å få henne vekk fra rusmiljøet lyktes. Da hun kom tilbake til Stavanger som 22-åring, var hun nøktern. Kort tid e er gi et hun seg og fikk en datter: Jeg husker at da jeg lå på sykehuset og så inn i min da ers øyne, tenkte jeg at om ikke annet så skal jeg leve for disse blå øynene. Og det gjorde hun, om enn med li hjelp. Jeg fikk to barn til, en gu og en jente. Livet var egentlig greit, skjønt jeg kunne ingenting om hva det ville si å være en familie. Å ha et hjem. Det var ikke sjelden jeg må e ringe til Irene for å spørre om all verdens hverdagslige småting, sier Inger og ler li. 17. februar 1995: Tok overdose Inger forteller at hun hele tiden visste at hun aldri må e se seg tilbake. Likevel valgte hun i 1994 å oppsøke byarkivet for å få papirene sine. Og møtet med sin egen historie tok fullstendig knekken på henne. 17. februar 1995 tok hun en kra ig overdose. Målet var å få dø. Det var ikke av egoistiske grunner. Men jeg leste papirene og tenkte: Gud, det er meg. De e kan ikke noen få vite, og i hvert fall ikke barna mine. Inger ser mot vinduet. Trekker seg på en måte li bort, og meddeler stille: Fra da av og fram til 2004 var hver eneste dag en kamp for å velge livet! Hva skjedde i 2004? Inger forteller at sønnen konfirmerte seg i IMI Kirken den våren, og at hun også gikk der en del selv sammen med Irene. Det var der jeg ble kjent med en som heter Liv Berit, smiler hun og ler li igjen. Det er jo nesten utrolig, som personer er vi så ulike som na og dag, likevel var kjemien der med en gang. Inger og Liv Berit treffes o e for å gå turer. En dag sier Inger på fleip at de kan jo parkere ved Waisenhuset og gå derfra, og Liv Berit blir gjerne med. Det var 20. mai 2004, og jeg tenkte: Hva har jeg gjort! Men jeg kunne liksom ikke trekke meg. Da vi skulle treffes, våget jeg likevel ikke å kjøre helt fram alene, men stoppet et stykke fra stedet slik at jeg kunne legge meg bak Liv Berit når hun kom i sin bil. Regnet høljet ned og vinden blåste kaldt. De to spaserte ned til sjøen, og der utviklet samtalen seg til rene forhøret. Et par uker tidligere hadde jeg bestemt meg for at jeg ville prøve å være en kristen. Men jeg var sint. Det var så mye jeg ikke skjønte. Jeg spurte og grov om Liv Berits tro. Jeg hadde jo vanket sammen med kristne i årevis og hørt og hørt, men likevel ikke hørt. Men denne kvelden snakket Liv Berit på en slik måte at jeg klarte å forstå. Ta ikke hatet mitt! Inger tar en pause i fortellingen og sme er inn noen opplysninger om at hun på den tiden hadde anmeldt forholdene ved Waisenhuset og vurderte å reise et sivilt søksmål mot en av dem som hadde begå overgrep mot henne i perioden på barnehjemmet. Hun var derfor i en svært tung fase, og bar på mange slitsomme tanker. Jeg var bli en verdensmester i å hate, men noe begynte å jobbe i meg da Liv Berit fortalte om misjonstidende 1-2007 9

Å få se Jesu herlighet kan bety en totalforandring av våre liv. hvordan hun hadde bli sviktet av mennesker, men at hun hadde jobbet med å legge det på Gud for å slippe å bære på det selv. De e begynte å brenne inni meg, og jeg sa til Gud: Er du virkelig så stor? Den kvelden da jeg kom hjem, sa e jeg meg ned og skrev en liste over alle de folkene som hadde krenket, grapset til og ødelagt livet mi. Dere er ringte jeg Liv Berit og sa at nå maktet jeg ikke lenger å bære på alt sammen selv. Fra nå av ville jeg lene meg til Gud. Neste dag mø es vi igjen, og i ovnen deres tente vi det vakreste bålet jeg noensinne har se av navnelistene mine. Ingen spesielle følelser dukket opp i forbindelse med alt de e, men neste morgen da Inger våknet, merket hun at hun nesten ikke klarte å snakke. Opp gjennom årene hadde hun lært seg et grovt språk, og nå ville ordene liksom ikke komme ut. Samtidig kjente hun at hatet var borte. Jeg ble redd. Og jeg husker jeg ropte fortvilet til Gud: Jeg ga deg navnene, ikke hatet. Du kan ikke ta det fra meg. Det er jo det eneste jeg har. Inger poengterer at denne handlingen ikke var det samme som at hun hadde klart å tilgi, men hun skjønte at for å klare det må e hun ha Guds hjelp. Og inntil hun klarte det, ba hun om at han må e gjøre det for henne. Ikke lenge e er bålbrenningen opplevde Inger at hennes egen samvittighet begynte å plage henne. Hun opplevde at fokuset ble re et mot det gale hun hadde gjort hennes egne handlinger. Og hun sendte en sms til Liv Berit om at hun må e få gjort noe med saken. Igjen tok hun til å skrive liste. Dagen e er leverte jeg det jeg hadde skrevet til Liv Berit, og hun var sammen med meg da jeg ba om tilgivelse. Det var en enorm befrielse, jeg opplevde endelig at mine synder var lagt bak meg. Inger formelig stråler når hun forteller om de e. Den Gud som hun i barndommen hadde lært var fordømmende, straffende og ern, fikk hun oppleve som kjærlig, raus og nær. I dag er jeg en sånn person som går rundt og snakker med Jesus hele tiden. Tenk, han ville la seg korsfeste om det så var bare for meg! Det er nåde! En egenskap ved Gud som jeg virkelig se er pris på, er at han aldri presser meg. Han har ventet og venter til jeg er klar. Sommeren 2005: Du skal ikke dø Forsommeren 2005 er Inger oppta med forberedelser til politiavhør og granskning i forhold til Waisenhussaken. Å fortelle om sine barndomsopplevelser gjør henne utkjørt. Jeg opplevde et voldsomt åndelig press, og merket hvordan fienden prøvde å knekke meg. Inger roter i lomma på den blå fleecejakken sin og finner fram et trekors. De e gripekorset fikk jeg i forkant av granskningen, og uten det hadde jeg ikke klart det. Inger ler li. Raymond Førsvoll, sokneprest i St. Johannes menighet, var med som stø espiller, og før vi gikk inn til forhøret sa jeg at hver gang jeg tok til lomma for å finne gripekorset, da må e han be. Jeg tror det skjedde noe sånt som hvert tredje minu. Like e er granskningen var det meningen at Inger skulle reise til OASE i Fredrikstad. Men hun orket ikke. Jeg sendte sønnen min av gårde og la meg til å sove. Men fikk ikke fred. Neste morgen stod jeg opp, raste av gårde i bilen og rakk kveldsmøtet med god margin. Inger husker lite av møtet. Talen, sangen alt var bare tåke. Hun klarte ikke samle tankene. Men i e ermøtet kom plutselig en fremmed kvinne bort til Inger. Hun trakk henne til siden og begynte å fortelle hennne om Ingers liv. Det var nifst, hun fortalte ting bare noen få visste og jeg ble rasende. Sikker på at nå hadde Liv Berit utlevert meg. Men kvinnen sa at hun hadde få kunnskapen fra Gud. Hun fortalte at Gud hadde se hvordan jeg hadde besky et hjertet mi med pigger for ikke å bli såret, og at han ønsket at jeg ikke skulle være redd ham mer. Hun sa videre at jeg ikke skulle dø. Halvannen måned senere skjønte Inger hva som lå i den siste kommentaren. I midten av august midt på na en, fikk hun hjerteinfarkt og havnet på Stavanger Universitetssykehus hvor hun ble operert umiddelbart. Ute i venteværelset sa sønnen Nikolai i spenning. Han fryktet imidlertid ikke for morens liv; Gud hadde jo sagt at hun ikke skulle dø! November 2006: Kalt til å vitne De to årene med Jesus har gjort Inger godt. Mørkt hår, levende blå øyne og en flo figur. Ingen skulle tro at den Inger som stiller til intervju nærmest var trukket opp av helvetet for drøye to år siden! Jeg så totalt annerledes ut, mange kjenner meg ikke igjen. Du skulle se øynene mine; de var svarte av bi erhet og mistenksomhet, forklarer Inger. Hva sier barna dine til alt de e? De synes det er flo å se at jeg har det godt. Men bare én av dem deler samme tro så langt, sier hun med håp i stemmen, og legger ikke skjul på at urolighetene i hennes eget liv også har ført til at barna har opplevd for mye! Hvordan har du det i dag? Jeg lever for å fortelle om Jesus. Det er kallet mi, men det er en daglig kamp. Senest i går må e jeg be om bønnehjelp, ellers hadde jeg ikke våget å la meg intervjue i dag. Inger stikker trekorset si i lomma. Så ser hun re på meg: Jeg undres o e over kristne som er så lite brennende; fa er de ikke hvor stor Jesus er? Har han sagt at vi skal gå ut og gjøre til og med større ting enn ham, så må vi ta ham på ordet! Utvalget som har gransket forholdene for barnehjemsbarn i Stavanger slår fast at det skjedde alvorlig omsorgssvikt mellom 1954 og 1993. Rapporten inneholder opplysninger om barnas mangel på følelsesmessig nærhet til voksne, ulovlige straffemetoder, seksuelle overgrep og manglende tilsyn. Kilde: NRK 1. juli 2006 10 misjonstidende 1-2007

Rottejakt Knut Hallen, Isak, Sattat og en venn av Sattat, var godt fornøyde med fangsten. på rismarken Med hodelykt og kjepper har far og sønn Hallen jaktet på rotter like store som katter. tekst og foto: knut hallen Noen ganger kommer vi oss ut av Bangkoks kaos. Bort fra fire millioner biler som snart er bli fem. Bort fra en millionby som vel er fascinerende, men hvor utsikten stort se er høyblokker som enten er ferdig eller holder på å bygges. Bort fra et sted hvor det som omgir oss i all hovedsak er menneskeskapt, med et meget viktig unntak, nemlig menneskene selv! Da er det fantastisk å komme skikkelig ut på landsbygda (selv for en Oslogu ) og dra på ro ejakt. Og da snakker vi ikke om storbyens kloakkro er, men flo e renslige rotter som lever i risåkrene. Sa at (til høyre for Isak på bildet) er her en helt sentral mann og for så vidt utgangspunktet for det hele. Han er fra Nordøst-Thailand og er gi med Marit, en av våre kolleger som jobber der. Selv om han har vokst opp i et buddhistisk samfunn, er han jeger av hjertet. Den jevne thai har gjerne et mer nøkternt og matny ig forhold til dyr enn det vi kan få inntrykk av gjennom lærebøkene. Isak (8) og jeg fikk lov til å bli med Sa at og hans venn en sen kveld i oktober. Utstyrt med hodelykter og hjemmelagde armbrøst dro vi ut for å sjekke ro efellene i risåkeren. Vi fikk låne en moped, delte på de hjelmene som fantes og kjørte pent av gårde inn i tropena en med alle dens lyder og lukter. E er ca. ti tomme feller fant vi en kjempero e, og like før vi skulle gå hjem igjen fikk Isak øye på en til inne imellom risaksene. Vi må e hjem den kvelden og fikk dessverre ikke være med på herremåltidet som Sa at og hans venn skulle ha neste morgen: Grillet risro e med ris selvfølgelig. Hm, kremt, kremt, ja, det får bli neste gang, unnskyldte vi oss høflig. Men risro e er faktisk ganske godt. De smaker li som kylling med en dæsj viltsmak! Ro ejakt er for øvrig en vinn-vinn greie: Eieren av risåkrene er selvfølgelig også glad når noen hjelper ham å holde skadedyr unna. misjonstidende 1-2007 11

Misjonærane bidrog til folkeopplysning Misjonærane bidrog til folkeopplysning ved å utvikle språka våre, undervise, grunnlegge institusjonar og utvikle litteratur. Alle dei store universiteta i India i dag vart i si tid starta av misjonærar! tekst og foto: åslaug ihle thingnæs Babu Verghese vert ivrig når han får snakka om de e som han har jobba med dei siste åra. Han ventar på endeleg godkjenning av doktorgraden sin der han dokumenterer denne innsatsen frå misjon og misjonærar. Innan mange av dei fleire hundre språka i det folkerike India vart både grammatikk, bibeltekstar og annan li eratur gjort tilgjengeleg via det arbeidet som misjonærane gjorde, fortel han. Verghese er oppteken av å knekka myten om at misjonærane berre øydela kulturane der dei kom. Det er ikkje sant, seier han bestemt! Vondskapen i kulturen prøvde dei å få bort, og det skal me vera glade for, Her er dokumentasjon på mykje av det viktige arbeidet misjonærane har gjort i India, fortel Babu Verghese til Åslaug Ihle Thingnæs. men faktisk er det dei me kan takka for at me har kunna bevara mykje også! Kva var den største overraskinga for deg i arbeidet med denne avhandlinga? Eg hadde aldri trudd at det var så mange misjonærar som ofra liva sine for India for 150 til 200 år sidan. Mange gonger når eg sat og arbeidde til langt på na, må e eg stoppa opp, for augo mine vart fylte med tårer. Eg må e takka Gud for alle desse menneska og det dei gjorde for oss! Kva ønskjer du skal skje i forlenginga av denne avhandlinga di? Eg håper at folk får augo opp for kor viktig morsmålet er for identiteten. Det er enno mange språk i India som ikkje er alfabetisert, og eg øn- Kastesystemet Fire tydeleg rangerte hovudkaster: Brahmin: Prestar og dei som avgjer rett og galt i religion og samfunn (2,1 %) Ksatriya: Autoritetspersonar soldatbefal og administrasjon Vaisya: Kunstnarar og forretningsfolk Shudra: Bønder og tenarar; er til for å støtta dei andre kastene Kvar av desse har mange undergrupper ut frå geografi og profesjon. Men under heile dette systemet er Dalit-bahujan, stammefolk og kastelause. Dei utgjer i enkelte statistikkar over 50 % av innbyggjarane. Les meir på www.dalitnetwork.org 12 misjonstidende 1-2007

Yrande folkeliv på gatene i Hyderabad. Innfelt: Smilande damer på bønnesamling for landet sitt. Delegatane på Transform World fekk utfordrande informasjon om kasteproblematikken i India frå Joseph D Souza (bak f.v.), Kancha Ilaiah, Mudhra Rakshas og John Dayal. skjer å utfordra den unge generasjonen til å fortsetja det arbeidet som misjonærane tok til med, for det er så viktig for menneskeverdet. Hjartespråket, veit du, seier Verghese og slår handa på brystet. Det at morsmålet skal lærast også som skri språk, må skje parallelt med at folk får gode engelsk-kunnskapar, understrekar Babu Verghese. Ikkje minst med tanke på stammefolk og dalit-bahujans (= dei kastelause), er begge delar viktige for både sjølvrespekt og utviklingsmogelegheiter. Opplysning og istandse ing er stikkorda han bruker, og det er enno langt a før målet om det er nådd over heile India. Det djevelske kastesystemet ligg som ei tvangstrøye over land og folk og hemmer utvikling. Då misjonærane kom til landet for eit par hundre år sidan, var det slik at ein ikkje-brahmin (brahmin=den øvste kasten/prestane) som prøvde å lesa brahminane si språk, sanskrit, fekk tunga reven ut. Var dei så uheldige at dei høyrde språket lese, så vart det tømt glødande bly i øyro deira. Babu Verghese arbeider for seg sjølv som mediekonsulent i eige firma. Han reiser mykje rundt i India med foredrag og kurs, og no ser han fram til snart å få forsvara den 750 sider lange avhandlinga si. Kunnskap og fridom er ikkje for dei få. Alle skal ha mogelegheit til å læra og kunna velga! Undervisning betyr ikkje nødvendigvis frigjering, men det er eit nødvendig steg på vegen. Sann frigjering er det evangeliet som gir, så difor er bibelomse ing også svært sentralt! Transform World India 2006: Kastesystemet er kulturell terrorisme Hyderabad i India var staden for årets konferanse i den evangelikale rørsla Transform World (TW) siste veka i oktober 2006. Rørsla har sitt utgangspunkt i Lausanne-pakta og fokuserer særleg på land og situasjonar som utfordrar kristne til innsats for endra kår ( transformation ). Og sidan det var i India dette året, var det kastesystemet som var i fokus. Ikkje minst overfor dei om lag 150 internasjonale delegatane ønska indarane sjølve å presentera forholda dei lever under og som dei opplever er stikk i strid med Jesu forkynning om likeverd. Dei bruker krasse ord for å beskriva det: Kulturell terrorisme, full av forskjellsbehandling. Og forskjellsbehandlinga er veldig gjennomført. Er du brahmin, har du alle rettar og privilegiar; t.d. til god utdanning og sentral stilling i samfunnet. Er du derimot fødd som dalit-bahujan, er du ille ute. Ikkje berre er du fattig, men du har ikkje tilgang til nok mat, undervisning og helsestell. Du er plassert på eit nivå under det vanlege samfunnet og vert av mange sett på som at du ved din eksistens forureinar samfunnet. Ein høgkasteperson som av ein eller annan grunn kjem borti ein dalit-bahujan, kanskje berre skuggen av han, må gjennom omstendelege reinsingsseremoniar for å bli rein. Kastesystemet er over 3 000 år gamalt og gjennomsyrer det meste av samfunnet. Ein myte innan hinduismen fortel at menneska vart skapte ut frå guddomen; den øvste kasten frå hovudet, den neste frå skuldrane, den tredje frå låra og den lågaste frå føtene. På bakgrunn av dette seier ein at dei kastelause ikkje har noko kontakt med guddomen. Dei er ikkje skapte i det heile og er difor ikkje for menneske å rekna. Korkje dei eller shudra-kasten kan vera i kontakt med Gud. Dalitane er vår tids samaritanar, folk me ikkje skal ha samkvem med; i.e. untouchables. Ein dalit-bahujan får ikkje eta slakta dyr, berre sjølvdøde, han får ikkje drikka frå reine brønnar, berre pyttar. Han må kosta bort fotspora sine slik at ingen risikerer å trø i dei. Det er dalitbahujans som har dei mest skitne og uverdige jobbane; døde dyr og uidentifiserte, døde kroppar er det dei som må handtera, og mange av dei blir sette til å rydda og gjera reint etter ekskrement både frå menneske og dyr. Særleg ille er situasjonen for kristne dalit-bahujan-kvinner, dei er tredobbelt diskriminerte; som kvinner, som dalitar og som kristne. Det er sterkt å høyra dei fortelja om den oppreising og frigjering dei møter i Jesus, men tragisk at dei både i og utanfor kyrkja ofte må slåss for sine rettar likevel. For kyrkja utgjer kasteproblematikken ei stor utfordring, som vert takla på ulikt vis frå kyrkje til kyrkje og også i ulike delar av landet. Ein stad kan ein oppleva likeverd og felles gudsteneste; andre stader er det t.d. separate kyrkjegardar; ein for dalit-kristne og ein for andre kristne. Berre 12 av dei 180 biskopane i den katolske kyrkja er dalit-bahujans sjølv om 75 % av medlemene i kyrkja er det. Det indiske kyrkjerådet, All India Christian Council, har gått inn i kampen for frigjering av dalit-bahujans, og ser at dette ikkje kan halda fram. Me skuldar ikkje berre dei, men også oss sjølve å kjempa for deira rettar ut frå følgjande verdiar: Sanning, visdom og sjølvrespekt, seier Joseph D Souza, leiar i rådet. misjonstidende 1-2007 13

Store muligheter for gjenbruksbutikker På slutten av 90-tallet ba landsstyret administrasjonen fi nne andre inntekstkilder. Rune Rasmussen som da var leder av NMS-Norge, dro til Danmark for å studere gjenbrukskonseptet. tekst og foto: eivind hauglid Rasmussen kom begeistret tilbake, fikk med seg noen fra Sola og reiste på en ny tur. Selv om de fleste var skeptiske ble den første butikken åpnet i Sola kommune i november 1999. I år 2006 skaffet gjenbruksbutikkene NMS inntekter på godt og vel tre millioner kroner. I vinden I 1999 lurte mange på om NMS skulle konkurrere med Fretex. I dag lurer mange på om Norske Luthersk Misjonssamband (NLM) skal konkurrere med NMS. I følge Gramstad er de e helt feil spørsmålsstilling. Danmark har nå ca. 750 gjenbruksbutikker på landsplan. Når vi summerer opp alle aktørene i Norge har vi ennå langt igjen til 200 butikker. Dessuten fungere gjenbrukskonsep- tet slik at jo flere butikker, desto flere kunder og desto større omsetning. I NMS legger vi vekt på tre aspekter ved gjenbruksarbeidet. Det er misjon, for inntektene brukes i misjonsarbeidet, det er et møtested for mennesker og det er miljø, for det å selge brukte ting er bra for miljøet. Når det gjelder konkurranse, kan jeg for eksempel nevne Lillesand, der åpnet både NMS og NLM gjenbruksbutikker i 2006 og begge går bra, sier Gramstad. Oppstart Gramstad forteller at det er to ting som er svært viktige i starten; en gruppe frivillige og et egnet lokale. Uten frivillige går det selvsagt ikke. Vi trenger en gruppe på trefire personer som tenner på ideen og som kan inspirere andre. Denne gruppen fungerer som styre det første året. For å finne disse personene samarbeider vi med de ansa e i regionen. Men uten et egnet lokale kommer vi heller ingen vei. Det må ligge sentralt, og ikke være for dyrt. Erfaringene viser at det er enklere NMS har i dag to gjenbrukskonsulenter, Per Gunnar Gramstad og Anne Margrete Seland (prosjektstilling for to år). å få de e til på mindre steder enn i de store byene. Steder med ca. 5000 personer egner seg godt for en butikk. Er det 10 000 mennesker kan det gjerne være to butikker. Ny butikk i Kongsberg Region Telemark-Vestfold-Buskerud har nå tre gjenbruksbutikker, Tønsberg, Larvik og Skien, men ønsker flere. Høsten 2006 har arbeidet begynt med å starte en butikk i Kongsberg. Vi er to personer som er kontaktpersoner, Randi Kvistedal og meg selv. Vi har ha et møte hvor ti interesserte mø e fram. Alle ti syntes at de e var spennende og meningsfullt. Nå skal Randi Kvistedal arbeide videre med å finne et egnet lokale, noe som i dag ikke ser så enkelt ut, sier Karin Bakke som understreker at de er i gang, men vet ikke om de lykkes. Misjonstidende vil denne våren følge oppstarten av en gjenbruksbutikk. Vi vil fi nne ut hva som skal til før snoren klippes og kundene slippes inn i butikken? Det Norske Misjonsselskap (NMS) har nå 29 gjenbrukbutikker og et lysstøperi. Neste butikk blir kanskje å fi nne i Kongsberg. 14 misjonstidende 1-2007

Hvis de greier å drive en gjenbruksbutikk i Sogndal, så burde vi i Egersund også greie det. Slik var det flere som tenkte da planene om gjenbruksbutikk i Egersund ble presentert. tekst og foto: per gunnar gramstad NMS Gjenbruk i Egersund har vært i dri i snart fire år. Da den ble etablert, var den nummer 18 i rekken. Butikken ligger tvers overfor jernbanestasjonen og er le synlig for alle som kommer kjørende til Egersund. Entusiasme I Egersund, som så mange andre steder, startet butikken med noen få entusiaster. De fleste hadde verken tro på ideen eller lokalet som ble leid til formålet. Ansa e i Region Stavanger fikk likevel overtalt et par damer, deriblant Rut Stornes og Tordis Stapnes. Noe for enhver smak Butikkmedarbeider Tordis Stapnes har varer for enhver smak og ethvert bruk. Det var Tordis Stapnes som på det første informasjonsmøte uttalte: Hvis de greier å drive en gjenbruksbutikk i Sogndal, så burde vi i Egersund også greie det! Utsagnet falt i god jord og butikken ble etablert. Butikken har vært en suksess, og hvert år har omsetningen steget. I 2005 omsa e butikken for over 700 000 kroner! Hva skyldes denne suksessen? Det er en velsignelse! Vår Herre har vært veldig raus, vi får mye varer og mange kunder. Butikken er bli kjent over store deler av Rogaland og folk kommer langveisfra. Men hvem er det som handler alle varene der får inn? Alle slags folk, hy efolk, turister, brukt- og antikvitetshandlere og folk som f.eks. skal utstyre utleieleiligheter. Her er det noe for enhver smak, forteller butikkmedarbeider Marie Tengesdal. Gudrun Hofsmo (t.v.) arbeider bl.a. som kasserer i butikken. Her er hun sammen med butikkmedarbeider Marie Tengesdal. Gjenbruk Hvorfor er dere med i NMS Gjenbruk her i Egersund? Vi er oppta av å samle inn penger til misjon. Det blir stadig vanskeligere å samle inn penger gjennom tradisjonelle arbeidsformer. Samtidig opplever vi at mange foreninger må legge ned, og da tror vi at de e er måten å gjøre det på nå. Alt til sin tid, sier Tordis, og legger til at gjenbruksaspektet også er svært viktig og selvfølgelig det sosiale. Mange finner en ny sammenheng og får et ny ne verk som medarbeider i gjenbruksbutikken. Ho e så gilde og glade når ho kjeme heim frå gjenbruksbutikken, var det en ektemann som sa. I Egersund er ca 30 kvinner engasjert i gjenbruksbutikken. Det er stort behov for menn; som butikkmedarbeidere, til rydding, bæring og annet forefallende arbeid. Noen menn tror butikkarbeid bare passer for damer, men slik er det ikke, sier Stornes. Å handle i fred Elsa Synnøve Tønnesen Ødegård er innom NMS Gjenbruk. Hun småprater med butikkmedarbeider Marie Tengesdal, utveksler kommentarer, smiler og gir klemmer til personalet. De e er en spennende butikk! Jeg er veldig imponert over damene som jobber gratis. De er hjelpsomme, de maser ikke og jeg kan gå her i fred og ro. Elsa finner fort et lilla ne som hun tar og prøver på armen. Vel fremme ved disken ser hun en rutete duk som hun også tar med seg. Det er viktig å stø e en slik butikk som gir overskuddet til misjonsarbeidet. Det er som en forlengelse av søndagsskolen. Der var vi også med og stø et misjon, sier Elsa idet hun betaler for varene. Ruth Stornes bemerker at Elsa er bevisst. Mange er mest oppta av det positive med gjenbruk, og tenker ikke så mye over hvem som står bak butikken, eller hva overskuddet går til. misjonstidende 1-2007 15

leif hadland, program- og kommunikasjonssjef i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. utgangspunkt Helt frivillig! Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Kroatia, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 foreninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28% skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 Det var en gang en frivillig organisasjon! Slik kunne vi begynne eventyret om Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det begynte i det små og det begynte helt frivillig. NMS hadde fra begynnelsen av ingen ansa e i Norge, det fikk organisasjonen først e er sju år. Hele vår bevegelse bygger på frivillighet. Uten frivillighet stopper Norge og uten frivillighet stopper misjonsarbeidet. Dugnadsånd må til! Samtidig er det viktig å være en profesjonell organisasjon. Vi skal bli ta på alvor hos andre profesjonelle aktører, og vårt arbeid må ha den nødvendige faglige tyngde. De e gjelder både i programmene og på andre områder som f. eks. økonomiforvaltning og personalbehandling. Tenkningen rundt de e har gjerne vært at ulønnede har ivareta dugnadsånden, mens ansa e har ivareta profesjonaliteten. Den praktiske konsekvensen av en slik tenkning har o e bli en snever forståelse av hvilke oppgaver frivillige skulle eller kunne brukes til. I en organisasjon som vår er det viktig at profesjonell ikke blir synonymt med lønnet. Det er fullt mulig å gjøre en god og profesjonell jobb uten å få lønn. På samme måte er det viktig at ansa e i noen grad er preget av den re e dugnadsånd. For tiden skjer det en positiv utvikling på de e området: Volontørtjeneste på misjonsfeltene ser vi stadig mer av, og det er grunn til å tro at de e vil kunne være et betydelig vekstområde framover. I regionene er frimodigheten og fantasien økende når det gjelder bruk av frivillige. Stadig o ere ser vi eksempler på at ulønnede blir brukt til oppgaver som man for bare kort tid siden så på som typiske ansa oppgaver. Det være seg kontorfunksjoner, områdelederfunksjonen, leirstedsfunksjoner m.m. Ved hovedadministrasjonen (HA) er vi nok ikke kommet så langt som vi skulle ønske, men også hos oss er det ulønnede som kommer på jobb hver eneste uke, og som utfører viktige oppgaver for organisasjonen. Det er avgjørende at denne positive utviklingen fortse er i hele organisasjonen. Ved å utvide antall funksjoner som vi ønsker å beny e frivillige i, utvider vi samtidig antallet potensielle ulønnede medarbeidere i NMS flere typer kompetanse vil komme til ny e og flere vil få oppleve gleden og velsignelsen ved å være med. Konkret og tidsavgrenset er sannsynligvis nøkkelbegrep i denne sammenheng. De fleste kvier seg i dag for det livslange. Det er le ere å si ja hvis man vet hva man går til og hvor lenge man forplikter seg. For at vi virkelig skal være en frivillig organisasjon, må vi ta flere steg enn de vi har ta hi il. I for stor grad blir ansa ressurser bundet opp til å koordinere frivillige. Vi må arbeide videre med å få frivillige til også å stå for mer av denne koordineringen. Her er NMS Gjenbruk et glimrende eksempel. Hundrevis av frivillige koordineres av andre frivillige og resultatene er imponerende. Ansa es rolle framover vil mer kunne bli å sørge for gode rammebetingelser, legge til re e for godt teamarbeid, inspirere, kurse, vise omsorg og gi de ulønnede den lønn de fortjener; at de blir se og verdsa! Da tror vi det er mange som vil være med helt frivillig. 16 misjonstidende 1-2007

grethe tengsareid søvik, stipendiat ved misjonshøgskolen nistepakken Mitt hjerte er ditt ditt hjerte er mitt Mi hjerte er di - di hjerte er mi, synger Maj Bri Andersen. Sangen har bli en populær kjærlighetsvise og synges i mange brylluper i Norge. I sangen synger vi om et eierforhold mellom de to som har valgt hverandre ut: din vil jeg være i dager og år. Bibelen taler også om å bli utvalgt og eid av en annen. Av Gud. Til oss sier han: Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom. Det er li av en kjærlighetserklæring fra Gud! Samtidig skriver Peter at de e også gir oss ansvar: Vi skal forkynne hans storverk. Årstema for Det Norske Misjonsselskap er Av di eget gir vi deg tilbake. De e sitatet er ikke hentet fra Bibelen, men fra gudstjenesteliturgien, fra bønnen e er menighetens takkoffer. I Det gamle testamentet kan vi lese om lover som sier at alle skulle bære frem tiende av kornet på marken og av frukten på trærne og av storfe og småfe. Tienden skulle gis som lønn til levi ene for deres tjeneste ved templet. Og så skulle levi ene igjen gi tiendeparten av det de fikk inn til prestene. Noen år gikk tienden også til de fa ige. I stedet for å gi tienden i naturalia, kunne man betale dens verdi i penger. I Det nye testamentet gis det ingen spesiell regel for å gi tiende. Jesu krav til oss er mye større: Jesus vil ha hele oss! Eller for å si det med Maj Bri Andersens ord: Mi hjerte er di. I Det nye testamentet formanes vi til å gi tilbake av alt vi har, våre tanker, vår energi og kre er, våre gaver og nådegaver. Alt de e er noe vi forvalter. Alt de e er noe vi har få av Gud. Selv om det i Det nye testamentet ikke finnes noen bestemt regel på å gi tiende, er de e en god leveregel. Vi skal ikke gi av våre penger for at Kristen- Norge skal klare å oppre holde alle stillingene sine, men fordi det er et hellig prinsipp å gi: Av di eget gir vi deg tilbake. Vi er hans eiendom. Vi er hans hellige folk. Derfor formanes vi til å gi tilbake av alt det vi har få. Vi formanes til å gi fordi vi har et forvalteransvar. Gjennom å gi av våre kre er, energi og penger forkynner vi ne opp hans storverk for verden. Vil du være med på de e hellige oppdraget? Vil du gi av dine kre er, energi og penger, slik at hans storverk kan forkynnes for stadig nye mennesker i verden? 1. Pet 2,9 Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i si underfulle lys. illustrasjonsfoto: imagelibrary misjonstidende 1-2007 17

I trygge lokale hender Det Norske Misjonsselskap har ikke lenger misjonærer i Estland. Men ungdomsarbeidet i Jaani menighet videreføres trygt og godt av Mikk Ledjärv. tekst og foto: kjersti gautestad norheim 5 spørsmål til Mikk Ledjärv 1. Fortell li om deg selv? Jeg er Mikk Ledjärv. Jeg ble født i 1979 i Rapla og hadde min barndom og skoletid i Vest-Estland på et sted som heter Kullamaa, hvor min far er menighetsprest og min mor er organist. E er at jeg var ferdig med videregående skole, begynte jeg på universitetet i Tallinn. E er e år ved Tallinns tekniske høyskole, begynte jeg å studere teologi ved Den estisk evangelisk-lutherske kirke (EELK) si teologiske fakultet. Fra 1999 har jeg arbeidet i det estiske Bibelselskapet, og en del av de e arbeidet har jeg fortsa ved siden av mi arbeid som Jaani menighets ungdomsarbeider. I tillegg har jeg fra 1995 vært med i speiderbevegelsen, og jeg er for øyeblikket informasjonsansvarlig ved Det estisk speiderforbunds hovedkontor, hvor jeg blant annet deltar i gjennomføringen av ulike aktiviteter og turer. Musikk har også vært en viktig del av livet mi, og jeg har omtrent alltid sunget i kor, men det har det i det siste dessverre ikke vært tid til. 2. Du har nå arbeidet i Jaani menighet i e år. Hvilke gleder og bekymringer innebærer arbeidet? De e året har vært veldig interessant. For meg har det vært mange nye og spennende utfordringer. Den største utfordringen har vært å legge årsplan for menighetens ungdomsarbeid og å se e den ut i livet. Det har også vært veldig viktig for meg å delta i menighetens gudstjenesteliv, til styrke og oppbygging. Når det gjelder gleder og bekymringer, er min største bekrymring hvordan vi kan holde og trekke ungdommer til kirken og den største gleden er når ungdommer er i kirken. 3. Hvordan ser 2007 ut i Jaani menighets ungdomsarbeid? Året 2007 kan medføre endringer i Jaani menighets ungdomsarbeid. Sammen med nabomenigheten Kaarli sine ungdommer planlegger vi en leir. Der skal vi arbeide med hva ungdomsarbeidet er og hva som er ungdommenes egne ønsker for de e. Jeg tror at ungdomsarbeidet i menighetene våre kan komme til å forandre seg på en eller annen måte som følge av de e. Vi har allerede planlagt et stort arrangement for alle menighetenes ungdomsarbeid i Tallinn til våren, i tillegg til et stort arrangement med utekonsert og lignende re et mot alle byens ungdommer. Når det gjelder emmausmessen, fortse er den uten store forandringer. Fortsa møtes vi hver første søndag i måneden for sammen å tjene Gud og så sammen bli sendt ut i hverdagen og til alt den bærer med seg. 4. Hva er dine drømmer for Jaani ungdommene? Den største drøm og ønske er at 60 Jaani ungdomm Den store hendelsen i ungdomsarbeidet i Ja 14.-21. august var 60 ungdommer fra Jaani vi via Lillesand, Søgne, Sandnes til Os og v brandsdalen. Det ble en uke fylt av samvær mengden brødmåltider, gode fellesskap og og Vest-Norge i strålende sommersol og va gudstjenester sammen med menighetene og langs ruta. Mikk sier selv om turen at det v se ulike deler av landet og mø e mange for mene var det også en viktig tur hvor de fikk med andre kristne ungdommer. Reisen, me også at ungdommene fra Jaani fikk mulighe gjennom de e bli kny et enda te ere samm Det ble virkelig gode dager for oss alle, og i kristne fellesskapet er større enn oss selv. O viktigste med misjon; å se at enheten i Krist oss selv i vår lille forening eller menighet. I sammen på en måte som gjør at vi angår hv ungdommer kommer til kirken og får gjøre det de har lyst til å gjøre. Til nå har vi dessverre ikke helt greidd å gi dem muligheten til å se at menighetens ungdomsarbeid er for og til dem. 5. Hva er din hilsen til NMS og norske misjonsvenner? 18 misjonstidende 1-2007

Misjon er bevegelse om emmausmessen og emmauskaken er på norgestur! ani i sommer, var den store norgesturen. på tur rundt i Norge. Fra Nordstrand reiste idere til Kvam og nedover gjennom Gud-, opplevelser, gleder, frustrasjoner over Kristusfokus. Sammen fikk vi møte et Sørrme, og ikke minst fikk vi treffe og feire de forskjellige ungdomsfellesskapene ar en viktig tur for ungdommene. De fikk skjellige, flo e mennesker. For ungdommuligheten til å treffe og bli bedre kjent d alle dens opplevelser og gleder, gjorde ten til å bli bedre kjent med hverandre, og en. kke minst ble det en påminning om at det g det er kanskje det som er det aller, aller us gjør at vi ikke bare kan holde oss for Kristus er vi e! I Kristus blir vi bundet erandre, at vi er avhengige av hverandre! Jeg vil takke misjonsvenner i Norge, takk, til dere som har gjort det mulig at jeg kan arbeide som ungdomsarbeider i Jaani menighet. Takk, for stø e, gjennom forbønn og gaver. Jeg vil med de e gjerne få sende en hilsen til Norge, og ønske dere alt det beste. Det er første søndag i måneden, og i den svenske St. Mikaels kyrkan i Tallinn er det hektisk aktivitet. Klokken er fem om e ermiddagen, og kirken er full av ungdommer. Emmausmessen er en gudstjeneste som ungdommene fra Jaani og nabomenigheten Kaarli selv har vært med på å utforme. Fremme ved siden av alteret holder noen på å lage en labyrint som blir brukt som bønnevandring under forbønnsdelen. Bandet øver på dagens salmer og på de liturgiske ledd som i emmausmessen har få nyskrevet melodi. I midtgangen øver noen på evangelieprosesjon, og bak i kirken er det et par stykker som holder på å lage et kors av steiner på gulvet. Også på kjøkkenet er det travelt. Her er det kveldens kirkekaffe som forberedes. Og jentegjengen fra Jaani som har hovedsansvar i dag, har allerede forberedt seg i forkant. Tidligere i uken var de sammen og bakte kakene som skal serveres i slu en av gudstjenesten. For emmausmessen slu er ikke inne i kirken. E er at alle har gå sammen ut til lyden av ordene om at Herren skal velsigne og bevare, samles de igjen til feiring, denne gang med emmauskake og kaffi. Emmauskaken har få navnet si ne opp på grunn av denne gudstjenesten. Og emmauskaken har allerede rukket å bli berømt i Estland. E er å ha delta på et emmausmesseseminar, var det en diakon fra en liten by langt sør i Estland, Sangaste, som fikk med seg oppskri en på kaken. Når så den lokale puben utlyste kakekonkurranse for å kåre husets kake, leverte hun inn oppskri en på emmauskaken. Og kaken vant! Så nå serveres det jevnlig emmauskake på puben i Sangaste, og sammen med den fortellingen om de to disiplene som var på vei til Emmaus. De som opplevde å få et glimt av Jesus. Gjennom bønn, bibellesning, og brødsbrytelse opplevde de at Jesus ble synlig for dem. Og det gjorde noe med retningen på livet deres. De løp tilbake til Jerusalem for å dele det de hadde opplevd med de andre. For å feire. Vi feirer gudstjeneste for å søke å få se mer av Jesus. Og så går vi sammen ut fra gudstjenesten for å dele med hverandre, for å feire sammen, før vi blir sendt videre ut, ut i hverdagen. Emmauskaken med næring til veien videre 8 egg 12 dl sukker 1 ts salt 6 dl hvetemel ½ ts bakepulver 6 ts vaniljesukker 12 ss kakaopulver 400 g smør(smeltes) Valnøtter etter eget ønske Pisk egg og sukker i 15-20 minutter. Ha i smeltet smør og alt det tørre i eggedosisen. Hell røren ut i en langpanne og stek på 175 grader i 40-45 minutter. Kaken smaker ekstra godt når den har vært frosset (da blir den seig som ekte brownies skal være). Kutt i små biter og pynt med et lite lag av siktet melis. misjonstidende 1-2007 19

Nedbemanning ved hovudkontoret og i regionane På landstyret (LS) sitt møte i desember vart det vedteke ein kostnadsreduksjon tilsvarande 10-13 årsverk. tekst og foto: evind hauglid naden gjort at eit forventa resultat på finanspostar på ca. fire millionar i praksis blir lik null i 2007. For å dekkje inn de e er det nødvendig med kostnadsku. NMS sin identitet som misjonsorganisasjon ligg i arbeidet vi gjer på misjonsfelta. Derfor er det viktig å oppre halde balansen mellom det vi gjer i Noreg og det vi gjer i andre land. Vi ynskjer ikkje å spare pengar, men tvert imot å få gjort mest mogeleg. Men med det store underskotet i år 2005 og resultatet i 2006, fann LS ut at det var Utdrag frå pressemelding: Misjonstidende har stilt administrasjonssjef Svein Nybø nokre spørsmål: Kvifor har Det Norske Misjonsselskap (NMS) kome i ein slik situasjon at ein må seia opp folk? NMS har ein god situasjon når det gjeld eigenkapital, noko som gjer at vi ikkje er så sårbare for svingingar. Overskota i 2001 og 2002 gjorde at vi har ha handlingsrom. Likevel har vi nok ha ein følelse dei to-tre siste åra av at vi driv for mykje arbeid i høve til normale inntekter. Tanken var at vi må e få eit dri sresultat i balanse til neste langtidsbudsje periode som startar i 2009. Men i samband med arbeidet med budsje for 2007 blir det tydeleg at det spesielt på to område er avvik mellom premissane som ligg i gjeldande langtidsbudsje og den faktiske situasjonen. Det gjeld for det fyrste lønsoppgjeret som dei siste tre åra ligg over det som var budsje ert. Vidare har endringar i finansmarknødvendig å gripe inn i budsje et for 2007. Kor dramatisk er de e for NMS? Det vil alltid vere dramatisk og uønska for ein organisasjon å gå til det skri et å seie opp folk. Men det kan bli endå meir dramatisk dersom vi ventar til 2009. Kva konsekvensar ser du for deg at de e vil få for organisasjonen? I større grad enn før må vi halde fokus på dei oppgåver NMS er se til å gjennomføre og på den kompetansen som ein treng for å utføre NMS prioriterer misjonærar og misjonsprosjekt På landsstyret si møte i desember 2006, vart budsje et for 2007 vedteke med eit negativt dri sresultat på 8,1 mill. For å oppnå sjølv de e resultatet er det nødvendig med ein kostnadsreduksjon tilsvarande 10-13 årsverk. I 2005 hadde NMS eit dri smessig underskot på 18,6 millionar mot eit budsje ert underskot på 9,6 millionar. For 2006 er det budsje ert med eit negativt dri sresultat på 9,1 millionar. I 2006 vart det se i gang eit arbeid med å utarbeide strategiplan og langtidsbudsje for perioden 2009-2011. Premissane for de e arbeidet er at NMS då skal ha eit dri sresultat i balanse. For å oppnå de e vil ein bl.a. drø e om det er nødvendig og tenleg med både tematiske og geografiske avgrensingar i arbeidet. Landsstyret vedtok å ikkje endra på planar om utsending av misjonærar eller gjennomføring av program og prosjekt som er planlagt i utlandet. Den nødvendige kostnadsreduksjon for 2007 vil sannsynlegvis ikkje kunne gjennomførast utan å gå til oppseiingar av tilse e ved hovudkontoret i Stavanger og i dei ni regionane i Noreg. 20 misjonstidende 1-2007