1 Vigdis Bunkholdt: Innlegg på historiedag LLH 24.6. 2010 Takk til LLH for invitasjonen til å være med på dette seminaret og for at dere vil markere 60- års jubileet. Jeg står her som en som har vært igjennom en prosess fra å ha vært syk, syndig og kriminell, til jeg i dag er en supplerende variant og snart verneverdig! Det har vært en interessant historie å være del av. Jeg er en av gjenlevende fra noen av de første av de 60 årene, selv om jeg ikke var med helt fra starten. Jeg var bare 14 år ved starten i 1950. Men siden jeg kom med i midten av 50 årene er jeg jo en del av den tidlige historien. I dag er det ikke historien selv som skal drøftes - sammenligningen mellom da og nå min jobb er heller å fortelle noen historier for å beskrive litt av livet i DNF48, slik som jeg opplevde det. Det blir kanskje litt mye jeg og meg, men slik må det vel bli når det er ens personlige erfaringer som skal komme til uttrykk. Starten på min historie i Forbundet var i midten av 50 årene. Jeg hadde tatt artium (videregående for dere yngre), jeg hadde bodd en stund i England, en stund i USA, hadde kommet tilbake til Norge og begynt å studere psykologi, og forsto raskt at jeg måtte gjøre noe. Jeg fant en annonse i Dagbladet, jeg skrev brev til en postboks i Vika, noen dager senere fikk jeg telefon fra en mann det viste seg å være Arne Heli. Jeg skulle møte ham halvveis nede i Collettsgate, jeg pyntet meg så godt jeg kunne. Jeg tror gud hjelpe meg at jeg stilte i foldeskjørt og blazer. Så ble jeg tatt med til Arne og Øyvind i Collettsgate, og det var starten på et livslangt vennskap. Men mitt ønske om å bli medlem måtte jo opp i styret. Hva jeg sa for å overbevise om mitt kandidatur kan jeg ikke huske, men jeg ble godkjent. Ett år senere ble jeg valgt inn i styret. Det var ingen stor prestasjon, det var ikke akkurat kamp om styreplassene!
2 Så litt om livet i Forbundet. Vi hadde som kjent to steder; Ormsund roklubb og Tåsen. Og vi hadde to typer møter. Tåsen først: Møtene på Tåsen var mitt første møte med Forbundet. På det aller første møtet traff jeg til min store overraskelse en gammel skolekamerat. Marit Rensvold og jeg hadde kjent hverandre fra vi begynte på Fagerborg da vi var 14. Marit kunne ikke forstå at jeg kunne være lesbisk, jeg som kom fra en pen familie som hun sa, og dessuten studerte psykologi. Så hun trodde at jeg kom for å studere Forbundet og skrive oppgave om det. Hva trodde jeg? Jeg kjente jo Marit som den som ble kåret til den mest sexy jenta på Fagerborg, hun var den som fikk en av våre lærere til å synge franske viser i klassen mens hun (læreren altså) til meg bare snakket om Stuartene og den industrielle revolusjon. Marit som hadde et haleheng av gutter etter seg. Kunne Marit være lesbisk? Så hvem som var mest overrasket, vet ikke jeg. Uansett ble det også starten på livslangt vennskap: Marit og hennes partner er i dag våre aller nærmeste venner. Men altså Tåsen: Vi snek oss livredde over jordet og inn i klubbhuset. Vi visste jo at det var om å gjøre å verken avsløre oss selv eller hva som foregikk i huset. Vi visste blant annet at det ville bli vanskelig å leie hvis det ble avslørt. På Tåsen hadde vi diskusjonsmøter. Ofte dreidde det seg om det å være homofil og lesbisk, men vi hadde også oppe andre temaer som vi mente kunne være av interesse. Vi hadde mao en ambisjon om å være mer enn et sosialt møtested. Vi skulle naturligvis være det også, det betydde mye for medlemmene. Det kom ikke mange til møtene på Tåsen. Jeg tror mange tenkte at å mene noe om verdenssituasjonen kunne en vel gjøre andre steder enn i Forbundet, hvor en kunne være bare homofil. Det ryktes vel også at det var få på disse møtene, og at det dermed var færre sjanser til å møte noen. Likevel var dette gode møter. Vi pratet, Øivind spilte piano, av og til ble han melankolsk og da spilte han alltid et tema fra en av Beethovens symfonier. Det var et ganske fredelig miljø.
3 For meg står Tåsen i et gyldent skjær både fordi det var mitt første møte med Forbundet, men også fordi det var starten på den såkalte klikken. (Klikk ikke noe godt begrep, men det var et ord vi brukte). Det ble møtene med dem som ble mine nære venner i mange år: Arne og Øivind, Torkild, Holger, Bjørn, Per, Alfhild og Hildur, og Marit og meg. Vi var en gjeng som alltid var sammen, som feiret alle slags begivenheter sammen. Min mor, som ellers var en striks dame, så med stor velvilje på alle våre sammenkomster. Hun visste ikke at jeg var lesbisk, og hun så flere riktig gode ekteskapskandidater i gjengen vår: Det var Håkon som hadde strømpefabrikk og mye penger. Det var Øivind som var musiker, musikk sto høyt i kurs hjemme hos meg. Og det var Holger som hadde hus i Bærum og hytte på Hvaler. Det ble jo aldri noe av det, da. Men hvis det var fredelig på Tåsen, var det ikke fullt så fredelig på Ormsund. Der ble alle slags begivenheter feiret, folk kom fra fjern og nær. Det var like hemmelig som på Tåsen de som skulle til oss kunne til og med gå av på stasjoner både før og etter den rette i tilfelle noen skulle få mistanke om noe. At hemmeligheten faktisk holdt, viser vel hvor viktig det var å få være i fred et sted. En kan vel si at det utspilte seg mange små dramaer på Ormsund, det var jo ofte mye alkohol med i spillet. For å sette det litt på spissen og kanskje være litt ondskapsfull: Gutta drakk og grein, jentene drakk og slåss. Vi i styret holdt oss relativt edru. Vi skulle ta imot folk, vi skulle servere, lede møtene og rydde til slutt. Jeg husker en komisk episode da Marit skulle være dørvakt og ta imot. Marit var søt og kvinnelig, med krøller i håret og blomstrete sommerkjole. Karen som hadde ringt på ble forfjamset over synet og var nok veldig usikker på om han var kommet til rett sted. Så for å være sikker, hvisket han forsiktig ut av munnviken 48?. Vi hadde også noen diskusjonsmøter på Ormsund etter at vi mistet Tåsen. Jeg husker en episode fra et slikt møte hvor foredragsholderen gjorde med skikkelig sint. Han var kollega av
4 meg, gift med felles kollega og brukte alltid vielsesring. Til møtet hadde han tatt av ringen, og jeg husker at jeg ble sint og lurte på hva han trodde om oss: At vi var så vare at vi ikke tålte å bli minnet om at noen er heterofile? Vi tålte da godt at noen var heterofile, vi tålte til og med at de giftet seg! For oss i styret var jo Forbundet mye mer enn festene. Vi planla arbeidet med 213, jeg fikk være tett på Dermot Mack i hans arbeid, vi laget en ny brosjyre som besto av 10 spørsmål om homofile ( f eks er homofile mer nevrotiske enn andre? ), Vi drøftet hva vi kunne vi gjøre fra den forholdsvis fastlåste posisjonen vi var i. Vi begynte så vidt å vise oss offentlig. Arne Heli stilte på et stort møte i Studentersamfunnet, riktignok under pseudonym. Jeg var i en periode leder av Psykologistudentenes forening, hvor vi arrangerte debattmøte med en del kanoner fra juss, psykiatri og psykologi + en fra Forbundet. Vi i styret hadde også som oppgave å møte de som ville bli medlemmer og vi hadde til og med et lite nødteam. Det kunne for eksempel være en som hadde det spesielt vanskelig og trengte noen å snakke med. Da rykket vi ut. Alt i alt var dette en god tid for meg, en livlig tid. Det var ikke en god tid for alle. Det som festet seg for meg var betydningen av alminneliggjøring. Alminneliggjøring er et noe misforstått ord i denne sammenhengen. Det kan aldri bli alminnelig å være i minoritet, men i all vår ualminnelighet tror jeg at det er viktig at vi også er alminnelige: Selv er jeg noe så alminnelig som tante, søster, venn, psykolog, kollega. Spør dere meg, så er ett av svarene på å leve godt i en minoritet som i samfunnets øyne ikke har mye positivt, eller i hvert fall har motstridende verdier knyttet til seg, så er det å ikke bare være minoritetsmedlem, men mye annet også. Det er å ha noen kjennetegn som er positivt vurdert og som med det gir positive innspill til hvem og hva en er.
5 Min aktive tid i forbundet var for det meste over da jeg ble ferdig psykolog og flyttet fra Oslo. Når jeg tenker tilbake er det underlig at det dreidde seg om i underkant av 10 år. 10 år av et langt liv er jo ikke så mye. Det er underlig fordi det kjennes ut som om det var mye lenger, omtrent som et halvt liv. Det viser vel hvor viktig tiden i Forbundet var for meg. Så derfor desto hyggeligere at dere har valgt denne markeringen. Takk igjen for det og for at dere hørte på meg.