E-post: post@dyrsfrihet.no I Hjemmeside: www.dyrsfrihet.no Postadresse: Postboks 7027 St. Olavs Plass, 0130 Oslo Landbruks- og matdepartementet Postmottak@lmd.dep.no 11. mai 2017 Høringsinnspill til forslag om endring av dyrevelferdsloven Vi viser til Landbruks- og matdepartementets høringsbrev og vedlagte høringsnotat med forslag om endring av lov 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven), med høringsfrist 15. mai 2017. Nettverk for dyrs frihet er ikke høringsinstans i saken, men ønsker likevel med dette å komme med våre innspill til forslaget. Vi ville satt stor pris på å inkluderes som høringsinstans, i saker gjeldende dyrevelferd og dyrehelse, ved senere høringer. Generelt Nettverk for dyrs frihet ser med glede på at forslaget til endring av dyrevelferdslovens 32 nå foreligger. Endringsforslaget er i god tråd med lovens formålsparagraf og 3. En endring vil potensielt sett både kunne styrke dyrenes egenverdi på generelt grunnlag, og menneskenes respekt for dem som individer. Vi stiller oss derfor i hovedsak svært positive til den foreslåtte endringen. Likevel ønsker vi å knytte noen kommentarer til departementets vurdering av endringens virkning for produksjonsdyr og vurderingen av forholdet mellom salg og omplassering av dyr. Salg eller omplassering Forholdet mellom salg og omplassering omtales i departementets høringsnotat: Salg bør foretrekkes fremfor omplassering av hensyn til dekning av utgifter ved saken, av hensyn til at eier skal få et økonomisk oppgjør og for å sikre en seriøs ny eier. Særlig hest er kostbart å holde og krever stor kompetanse hos mottakeren. Ved salg eller omplassering må Mattilsynet være ekstra oppmerksom på om mottakeren har muligheter og evner til å ta seg av dyret. Trygg og seriøs eier Nettverk for dyrs frihet setter pris på departementets fokus på å sikre dyr en seriøs og trygg ny eier jf. første setning, 2. ledd. Samtidig mener vi dette kan sikres på andre måter enn prioritering av salg fremfor omplassering. Eksempelvis vil Mattilsynet på lokalt plan føre tilsyn med og sannsynligvis ha en hyppig dialog med dyrevelferds- og omplasseringsaktørene i området. På denne måten vil de opparbeide seg godt kjennskap til de ulike aktørene i området. Denne kunnskapen og relasjonene
2 opparbeidet over tid kan etter vårt syn være en vel så god indikator aktørens skikkethet, som økonomien. Så langt vi kan se er det ingen forskning som underbygger påstanden om det går en automatikk i at det beste hjemmet for et dyr er det som kan betale mest for dyret. Eksempelvis finnes det mange omplasseringssentre og fristeder for hjemløse og mishandlede dyr. Disse er drevet på frivillig basis, og har ikke nødvendigvis muligheten til å kjøpe dyr i slike saker, da deres økonomiske ressurser ofte er begrensede. Likevel kan de trolig i mange tilfeller representere en vel så god fremtid for dyrene som en sterkere økonomisk part. Organisasjonene har som regel gode systemer, kompetanse og kontrakter som sikrer at dyrene kommer til eiere som kan oppfylle dyrenes spesifikke behov. En rasekatt vil for eksempel trolig kunne få et bedre liv dersom en omplasseringsorganisasjon får kastrere og videreformidle den, enn hvis en oppdretter får kjøpe katten og bare bruker den til å avle frem nye kull med kattunger. Kastrering og videreformidling gjennom en omplasseringsorganisasjon vil også kunne bedre den nasjonale kattehelsen og kattevelferden da det ikke vil føre til økt populasjon av katter, og således heller ikke flere løskatter. Dette til tross for at oppdretteren nok er en mer kjøpesterk part enn organisasjonen. På samme måte vil en hest også kunne få et minst like godt liv ved omplassering til et frisenter som Viksemarkas venner, som ved salg til en hesteoppdretter, sprang-rytter eller andre som kan ha høyere kjøpekraft, men som muligens vil gi dyret mindre frihet og mulighet til utfoldelse. Dekning av utgifter Departementet argumenterer videre for at salg skal prioriteres fremfor omplassering for at sakens utgifter skal dekkes. Etter vårt syn burde det ikke være opp til den nye dyreeieren å måtte betale for deler av kostnadene ved midlertidig forvaring, slik det i praksis argumenteres for i ovenfor siterte avsnitt, første setning, første ledd. Her vises blant annet til dom i Jøa-saken der det slås tydelig fast at disse kostnadene er opp til tidligere dyreeier å betale: Mattilsynet har begjært pådømmelse av krav om erstatning for kostnader til opprydding med hjemmel i dyrevelferdsloven 32. [...] Retten avsier dom for kravet i samsvar med påstanden. 1 Vurderingen om erstatning etter 32 var forøvrig ikke et ankepunkt i den videre saksgangen, og tingrettens vurdering ble fastholdt av Høyesterett. Økonomisk kompensasjon til tidligere eier Det argumenteres fra departementets side for at en burde prioritere salg fremfor omplassering for at tidligere eier skal få en økonomisk kompensasjon for dyret. Nettverk for dyrs frihet mener dette ikke kan ligge som et førende prinsipp i slike saker. Som dyrevelferdslovens 3 fastslår har dyr egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Å gi økonomiske faktorer en førende rolle i slike saker vil således være å gå på akkord med lovens intensjoner. En dyreholder er selv ansvarlig for dyrets velferd og dyreholderen plikter å gjøre seg kjent med dyrevelferdsloven. Ved mishandling eller vanskjøtsel av dyr ligger skylden på tidligere dyreeier, og tidligere 1 Tingrettsdommer Helge Johan Kaasbøll. Meddommere: Solvår Elisabeth Rustad Rian, Kjetil Osen,14.01.2016, TNAMD-2015-163027, Url: https://lovdata.no/pro/trstr/avgjorelse/tnamd- 2015-163027 (krever innlogging)
3 dyreeier må kunne påregne økonomiske konsekvenser av sine handlinger. Det vises her til departementets vurdering i høringsnotatet, som støtter oppunder vår argumentasjon i dette avsnitt: Departementet har nå kommet til at vernet av eiendomsretten ikke kan hindre salg eller omplassering av dyret når forholdene er slik at dyret ikke kan leveres tilbake til eier, og alternativet ville være å avlive dyret. Eieren må selv bære risikoen for de forholdene som førte til at Mattilsynet måtte gripe inn. Nettverk for dyrs frihet mener at dyrenes velferd og rett til et godt liv må prioriteres over tidligere eiers rett til økonomisk kompensasjon for fratatte dyr og muligheten til å få dekket saksomkostningene av ny dyreeier. Dette vil også være i god tråd med dyrevelferdslovens 1 og 3. På denne bakgrunn anmoder vi departementet på det sterkeste om at en ikke setter føringer som tilsier at salg skal prioriteres over omplassering, slik en gjør i dagens høringsnotat. Landbruksdyr I høringsnotatet fra departementet omtales landbruksdyr slik: og slik: Departementet har vurdert om hensynet til respekt for dyr og dyrs egenverdi tilsier at alle dyrearter bør vurderes likt når det gjelder omplassering. Det kan være flere legitime grunner til at ulike dyrearter kan bli behandlet ulikt i valget mellom avliving og omplassering/salg. Grunnene kan være praktiske, økonomiske eller følge av bestemmelser i annet regelverk. I denne sammenheng er det naturlig å skille mellom produksjonsdyr og kjæledyr/hobbydyr/sportsdyr. Produksjonsdyr slaktes/avlives ofte i relativt ung alder som en naturlig del av driften, og omplassering er mindre aktuelt for slike dyr. Valget mellom omplassering, salg, slakt eller avlivning vil i stor grad være avhengig av praktiske og økonomiske forhold i det enkelte tilfellet. Det understrekes likevel at dyr med større økonomisk verdi i utgangspunktet skal selges, slik at verdien med fratrekk av utgifter vil tilfalle eieren. I disse tilfellene må Mattilsynet altså måtte gjøre et større arbeid for å få solgt dyret. Praktiske årsaker Vi er enige i departementets vurdering av at det i dag er praktiske årsaker til at en som regel må skille mellom landbruksdyr og kjæledyr/hobbydyr/sportsdyr når det kommer til valget mellom avliving og omplassering. Per i dag finnes det ingen norske organisasjoner som tar imot landbruksdyr til omplassering eller som permanent hjem. En ser imidlertid at det i en rekke andre land, både i europa og verden generelt, er vanlig med sanctuaries (dyrefristeder) Dette er egne organisasjoner som tar imot landbruksdyr og gir dem gode, fullverdige liv til de dør en naturlig død. Slike sanctuaries har allerede kommet til vårt naboland Sverige, og det er ikke utenkelig at det også vil dukke opp i
4 Norge etter hvert. Allerede eksisterer det norske grupper som arbeider for opprettelse av norske sanctuaries. Økonomiske vurderinger Ved denne regelverksendringen og vurderingene knyttet til den bør en ta forbehold om at sanctuaries kan etableres i Norge, og at disse skal få lov til å gi også landbruksdyr en mulighet til et verdig liv. Som tidligere nevnt bør således ikke tidligere eiers økonomiske interesser i dyrene være grunnlag for at landbruksdyr sendes til slakt i stedet for å omplasseres, dersom det i fremtiden blir praktisk mulig å omplassere slike dyr. Her vises til samme argumentasjon som i avsnitt om Økonomisk kompensasjon til tidligere eier. Hele formålet med forslaget om endring av lovens 32 er at dyr ikke skal måtte avlives dersom det er mulig å omplassere, og det finnes gode hjem til det. Bak forslaget ligger altså et ønske om å la dyret få fortsette å leve, og en intensjon om at det videre livet skal være så godt som mulig. Salg av gårdsdyr fremfor omplassering til eventuelle sanctuaries vil i praksis bety å velge avliving fremfor å gi dyrene mulighet til et godt og langt liv. En slik forskjellsbehandling på grunn av artens verdi for enkeltmennesker vil frata dyrene enhver form for egenverdi, og således ikke være i tråd med lovens 3. Dyrevernloven Som kjent inneholdt tidligere dyrevernloven - først i 34 a) og deretter i 36 - en lignende mulighet for myndighetene til å omplassere eller selge dyr mot tidligere eiers vilje. Forarbeidene til denne lov vil således være av relevans for endringsforslaget. Hverken i Ot.prp.nr.7 (1994-1995) Om lov om endringer i lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern eller Ot.prp.nr.16 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern, lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl er gårdsdyr vurdert til å skulle behandles på annen måte enn kjæledyr/sportsdyr/familiedyr når det kommer til salg/omplassering. Departementets vurdering om at salg av gårdsdyr skal prioriteres fremfor omplassering har således ingen forankring i tidligere vurderinger av forholdet. Vi mener dette må veie tungt for at departementet heller ikke nå skal gjøre det. Vi anmoder derfor departementet på det sterkeste til å ikke legge føringer som gjør at mer økonomisk verdifulle dyr er nødt til å selges framfor omplassering. Slike føringer foreligger ikke i andre land Norge liker å sammenlikne oss med. Tvert imot samarbeider myndighetene der ofte med eksisterende sanctuaries for å gi dyr en ny sjanse og mulighet til et godt og langt liv, uansett art eller rase. Å gi også gårdsdyr en mulighet til en fremtid og ikke kun sende dem til slakt eller midlertidig oppal før slakt vil være i tråd med intensjonene bak endringsforslaget, og den beste avgjørelsen for at 32 skal tolkes i samsvar med 1 og 3. Dersom det er av stor viktighet for departementet foreslås eventuelt at eiers økonomiske interesser i et dyr kan imøteses med en reduksjon i overtredelsesgebyr for handlingen som fører til omplassering av dyret/dyrene. Øvrig
5 Vi slutter oss forøvrig til Justisdepartementets kommentar i deres høringsinnspill vedr. tredje ledd, tredje og fjerde punktum der de foreslår å gjøre forslag til fjerde punktum om til tredje punktum Ikrafttredelse av lovendringen bør etter vårt syn være omgående. Vi ser ikke at det er noe behov for en overgangstid da det ikke eksisterer aktører utenom Mattilsynet som må endre rutiner eller driftsformer som konsekvens av forslaget. Vennlig hilsen Tor Grobstok sign. Nettverk for dyrs frihet