OPPHAVSRETTEN TIL DATAPROGRAM

CHRISTIAN ANDOLO, FINN KVAMME, DICK OLAUSSON OPPHAVSRETTEN TIL DATAPROGRAM INNLEDNING Denne artikkelen drøfter opphavsretten til dataprogram, og hvilke rettigheter programmereren har. Hvem har opphavsretten til et dataprogram når det utvikles i samarbeid? Hvilke rettigheter har programmereren til et dataprogram når han/hun er arbeidstaker? Vi vil også drøfte hvilken betydning åpen kildekode kan ha for opphavsretten til programvare. Vi vil først se på hva et dataprogram er. En definisjon kan vi lese i Upphovsrättsutredningens betänkande, SOU 1985:51 side 87: Som ett datorprogramverk anses utformningen av en serie instruktioner eller anvisningar, oberoende av den uttrycksform eller den anordning vari den är nedlagd, avsedd att förmå en dator att direkt eller indirekt ange eller utföra en speciell funktion eller uppgift att uppnå ett speciellt resultat. (Koktvedgaard, Levin 2006, s96) Et dataprogram er etter denne definisjonen utformingen av en serie instruksjoner laget for en datamaskin, der formålet er å få datamaskinen til å utføre en bestemt oppgave. Det er instruksjonene som er dataprogrammet. Instruksjonene kan utrykkes på forskjellige måter, som for eksempel som ren tekst. Ved utformingen av et dataprogram er det i dag også andre muligheter enn det å skrive det som tekst. Det finnes grafiske verktøy der programmereren ikke trenger å skrive instruksjoner som tekst, men bruker grafiske objekter, og ferdige definerte funksjoner. (Torvund, 1997) 1. HISTORIKK På grunn av utviklingen av boktrykkerkunsten på 1500-tallet, ble det større muligheter for å mangfoldiggjøre tekster. Retten til å reprodusere et verk medførte stor økonomisk interesse, og dette startet en prosess for å skape regler og lover. De første eksemplene på dette er det privilegium som forleggere fikk for å kunne produsere bøker. Dette privilegiet ble bestemt av den styrende herskeren i landet, og ble som regel gitt for et år av gangen. (Levin 2006, s26) Dokumentet Statute of Monopolies, skapt i England 1624, regnes som grunnlaget for vår tids patentrett. der runnlaget for opphavsretten kom til på begynnelsen av 1700-tallet. Reglene ble hentet fra dokumentet Common Law fra begynnelsen av 1600-tallet. (Koktvedgaard, Levin 2006, s27) Under industrialiseringen på 1800-tallet ble trykkekunsten forbedret og fikk et større omfang. Det ble derfor et større behov for en sterkere beskyttelse mot kopiering. På slutten av århundret hadde 1

de fleste industriland en fungerende lov om dette. Det er også på slutten av 1800-tallet at internasjonale drøftelser ble startet om dette, ved Pariskonvensjonen 1883, og ved Bernkonvensjonen 1886. (Koktvedgaard, Levin 2006, s27) Et nordisk samarbeid kom også etter hvert i gang. I 1939 samlet representanter seg fra Norge, Danmark, Sverige og Finland for å prøve å skape et felles verk om opphavsrett. Resultatet av dette arbeidet ble lagt frem for regjeringen i Norge i 1950, som resulterte i Åndsverksloven av 12.mai 1961 nr.2. De andre landene gjorde tilsvarende arbeid og i Sverige ble upphovrättslagen vedtatt samme år. Dette samarbeidet har fortsatt i nyere tid og spesielt i arbeidet mot EU, der de nordiske landene forsøker å skape enhet i forhold til EU s direktiver. (Ot.prp. nr. 46 2004-2005) 2. OPPHAVSRETTEN I DAG 2.1 Opphavsretten generelt Internasjonalt finnes det opprinnelig to hovedretninger angående opphavsrett. Den angloamerikanske copyright modellen, som først og fremst ivaretar den økonomiske retten. (Koktvedgaard, Levin 2006, s66) Den andre retning, droit d auteur eller på engelsk Author s right, har sitt opphav i Europa og fokuserer først og fremst på forfatterens ideelle rettigheter. De nordiske lovene har hentet deler fra begge disse retningene. Siden EU s inntreden og etter at medlemslandene har begynt å integrere EU s direktiver, har forskjellen mellom disse retningene etter hvert fått mindre betydning. Ved tvister mellom Amerikansk og Europeisk rett kan allikevel disse forskjellene vises. (Koktvedgaard, Levin 2006, s66-67) Vi vil i hovedsak se på hva norsk og svensk lov sier om opphavsrett. De nordiske landene har i stor grad samarbeidet om loven om opphavsrett. (Taubøl, s.531) og (Ot.prp. nr. 46) Dette innebærer at det er store likheter mellom disse lands lover på dette område. Opphavsretten gjelder nasjonalt, men i flere år har EU arbeidet med å samordne lovene, slik at de ulike lands lover gjensidig kan aksepteres mellom medlemslandene. (Andersson, 2010) 2.2 Opphavsretten til dataprogram 2.2.1 Dataprogram som åndsverk Lov om opphavsrett til åndsverk gir rettigheter til den som skaper et åndsverk og denne rettigheten kalles for opphavsrett. Loven definerer hva som kan regnes som åndsverk. Med åndsverk forstås i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som 1) skrifter av alle slag, 12) datamaskinprogrammer. (Lov om opphavsrett til åndsverk, 1) Loven nevner forskjellige eksempler på hva som kan regnes som åndsverk. Datamaskinprogrammer kan omfattes av punk 1, ''skrifter av alle salg'', og er da beskyttet som et litterært verk. Dette går ikke frem direkte av loven, men av forarbeidene til loven gjort klart at 2

litterære verk også omfatter dataprogrammer. (Torvund, 2010) Forutsetningen er at programmet har tilstrekkelig verkshøyde. Verkshøyde er ikke definert i den norske åndsverksloven, men av forarbeid og praksis. Dette er ikke et kvalitetsbegrep, men en vurdering av om verket er preget av selvstendighet og/eller originalitet. (Giørtz 2010) Datamaskinprogrammer nevnes også som eget punkt 12 under 1 i lov om opphavsrett til åndsverk, og da er det ikke lenger tvil om at datamaskinprogrammer også regnes som åndsverk. I svensk lov ble det i 1989 spesifisert i loven om opphavsrett at loven også gjelder dataprogram, og det ble gitt krav om veksthøyde. Ett datorprogram skall skyddas om det är originellt i den meningen att det är upphovs-mannens egen intellektuella skapelse. Inga andra bedömningsgrunder skall tillämpas (proposisjon 1992/93:48 s113). (Koktvedgaard, Levin 2006, s96) Opphavsretten gir opphavsmannen enerett til å produsere eksemplarer/kopier av åndsverket, og det å kunne gjøre verket tilgjengelig for offentligheten. (Lov om opphavsrett til åndsverk, 2) Det gjøres allikevel visse unntak i lov om opphavsrett til åndsverk 39h og 39i, som ivaretar at den som har rett til å bruke et program får mulighet til å gjøre dette slik lisensavtalen sier. Oversettelser og bearbeidelser av et eksisterende åndsverk kan også få status som selvstendige åndsverk. Dette vil i stor grad også være aktuelt når det gjelder programvare, der det er naturlig å bygge videre på det andre har gjort. Opphavsmannen har heller ikke rett til å hindre andre å bruke hans åndsverk slik at nye åndsverk kan oppstå. (Lov om opphavsrett til åndsverk, 4) Programvare er beskyttet uansett hvilket medium det er lagret på, og uansett i hvilken form, enten det er som kildekode eller maskinkode som er lagret digitalt, eller om det er skrevet ned på et papir, eller om det for eksempel er grafisk beskrivelse. (Koktvedgaard, Levin 2006, s96) 2.2.2 Programutvikling i samarbeid med andre Dersom det bare er en person som har utviklet et program, i alle deler av prosessen, er det klart at denne personen har opphavsretten til åndsverket i henhold til lov om opphavsrett til åndsverk 1. Det er vanskeligere å avgjøre hvem som er opphavsmann dersom system er utviklet i samarbeid med andre. Hvem har bidratt på en slik måte at det kvalifiserer til opphavsrett. Noen kommer inn i prosessen og utnytter tidligere verk slik at nye og selvstendige programmer oppstår. De vil da ha selvstendig opphavsrett til det nye åndsverket. (Lov om opphavsrett til åndsverk 4 ) Det kan også tenkes at noen kommer inn og bearbeider andres verk, og dersom den bearbeidelsen har verkshøyde så vil de få rettigheter til det bearbeidede programmet. Når systemet utvikles i nært samarbeid med flere, så vil systemet bli et fellesverk, der alle, som har bidratt med skapende virksomhet, har opphavsretten. (Torvund, 1997), (Lov om opphavsrett til åndsverk 6) og (Koktvedgaard, Levin 2006, s114) I samarbeidet om systemutvikling vil flere aktører spille forskjellige roller, men det er bare de som har bidratt med skapende virksomhet som får del i opphavsretten til det ferdige produktet. I tradisjonell systemutvikling blir systemene utviklet i en vertikal prosess. Dette innebærer at forskjellige aktører bidrar på ulike stadier i prosessen, og gjør sin del ferdig før neste tar over. I nyere systemutvikling er det mer vanlig med en iterativ arbeidsmetode som innebærer en stadig 3

tilbakevendende prosess. Systembeskrivelsen vurderes kontinuerlig på bakgrunn av det programmeringsarbeidet som er gjort. Et programsystem som er utarbeidet i en slik iterativ prosess vil det ferdige åndsverket i stor grad være et felles verk, som vil gi dem alle en felles opphavsrett til verket. (Torvund, 1997) 2.2.3 Som arbeidstaker Opphavsrett til datamaskinprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går, med den begrensning som følger av 3, over til arbeidsgiveren, med mindre annet er avtalt. (Lov om opphavsrett til åndsverk 39g) Når programmereren er arbeidstaker vil arbeidsgiver ha opphavsretten til det ferdige programmet, men mindre annet er avtalt. Det er fult mulig å inngå andre avtaler med arbeidsgiver, men dersom en slik avtale ikke foreligger, er det arbeidsgiver som har opphavsretten og mulighetene for å kunne utnytte programsystemet kommersielt. Dette innebærer at de rettigheter som opphavsmannen blir gitt i lov om opphavsrett til åndsverk, 2 blir overført til arbeidsgiver. Og i den svenske loven kan vi lese: Upphovsrätten till ett datorprogram, som skapas av en arbetstagare som ett led i hans arbets-uppgifter eller efter instruktioner av arbetsgivaren, övergår till arbetsgivaren, såvida inte något an nat har avtalats Lag (1992:1687). (Svensk lov om opphavsrett, 40 a) Før denne loven ble gjeldende var det praksis at arbeidsgiveren hadde rettigheten til det som de ansatte produserte og dette ble regulert i ansettelsesavtalen. (Koktvedgaard, Levin, s127) Selv om opphavsretten går over til arbeidsgiver i henhold til lov om opphavsrett til åndsverk 39g, så har norsk lovgiving i 3 tatt forbehold for den ideelle retten. Dette betyr at opphavsmannen allikevel har rett til å bli navngitt i det ferdige programmet. Arbeidsgivers opphavsrett kan heller ikke anvendes på en måte som er krenkende for opphavsmannens eller åndsverkets egenart. (Lov om opphavsrett til åndsverk 3) Her har vi en klar forskjell mellom norsk og svensk lov. I den svenske loven om opphavsrett har arbeidsgiver alle rettigheter, der også den ideelle retten tilfaller arbeidsgiver. (Svensk lov om opphavsrett, 3) 3. ÅPEN KILDEKODE OG OPPHAVSRETT Hvordan programvare benyttes blir regulert av lisens, som er en avtale mellom opphavsmannen, og de som bruker programmet. Opphavsmannen kan utforme sin egen lisensavtale, eller han/hun kan benytte seg av eksisterende. Avtalen må bekreftes før programmet kan tas i bruk, og den setter rammen og begrensingene for hvordan programmet kan brukes. Lisens knyttes gjerne til pris, og vi bruker utrykket, ''å kjøpe en lisens''. Det betyr at vi kjøper en bruksrett til et program, der bruksretten forklares detaljert i avtaleteksten. Et program kan også være gratis, men kan allikevel ha en lisens som begrenser bruken av programmet. En lisensavtale kan derimot ikke være av en 4

slik art at den forhindrer andre i å bruke programmet på en slik måte at nye systemer og åndsverk kan oppstå. (Lov om opphavsrett til åndsverk, 4) Vi skiller mellom åpen programvare og proprietær programvare. Dersom programmet lisensieres som proprietær programvare, beholder utvikler, eller selskap, sin eksklusiv rett til programmet. Det er gjerne strenge restriksjoner på hvordan programmet kan brukes, og kildekoden er som regel lukket. (Kielland, s407) Den eksklusive retten er ivaretatt i loven om opphavsrett til åndsverk 2. Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk. (Lov om opphavsrett til åndsverk 2) Åpen programvare innebærer at brukeren i stor grad både kan bruke programmet, gjøre forandringer og videreformidle programmet til andre uten begrensinger. Opphavsmannen sier da i fra seg en del av de eksklusive rettigheter som han har ifølge lov om opphavsrett til åndsverk 2. De tillatelsene som en slik lisens gir er fri anvendelse av programmet, fritt kunne lage flere eksemplarer, fritt kunne gi det videre til andre, fritt kunne bearbeide og kombinere det med annen programvare. Det gis også tilgang til kildekoden og frihet til å kunne bearbeide den. Lisensen sier at disse rettighetene som mottakerne av åpen kildekode får, kan det ikke tas betalt for. (Kielland, s409) Dersom vi sammenligner disse betingelsene med loven om opphavsrett til åndsverk 2 så vil en slik avtale innebære at opphavsmannen sier i fra seg den eksklusive retten som han ifølge den Norske lovparagrafen har. I de tilfeller et program er gitt ut som åpen kildekode, f.eks. ved bruk av General Public License (GPL), så er det ønsket at programutviklere bygger videre på det andre har gjort. Nye åndsverk vil da lettere kunne oppstå på fundamentet av andres, og har store muligheter for en raskere utvikling og bedre testing av kildekoden underveis, som vil gi en smidig og dynamisk prosess. (Kielland, s410) Lisensiering under åpen programvarelisens innebærer likevel ingen fullstendig oppgivelse av opphavsretten til programmet. Utnyttelse av tillatelsene forutsetter at lisenstaker oppfyller visse vilkår. (Kielland, s406) Et av vilkårene er at opphavsmannen til programmet blir navngitt på alle kopier av programmet. Et annet viktig vilkår som GPL lisensen har er det som betegnes som Copyleft. Dette innebærer at alle fremtidige utvidelser av programmet også må lisensieres med den samme lisensen. (Kielland, s415) Denne klausulen vil da følge alle fremtidige utvidelser som en utvikler måtte foreta. Dette ivaretar at fri programvare ikke blir utnyttet på tradisjonelt proprietær måte. Et selskap, som for eksempel. Microsoft, kan ikke ta en bit av åpen kildekode under GPL lisensen, bruke det i sitt program og deretter lukke kildekoden. En annen åpen lisens er Berkely Software Distribution (BSD) som ikke har betingelsen om Copyleft. Det er flere eksempler på selskaper har tatt i bruk kode som er lisensiert under BSD, tatt dette inn i sine systemer som er lukket for allmennheten. (Venn, 2010) 5

KONKLUSJON Når dataprogram er utviklet i samarbeid, kan det være vanskelig å avgjøre hvem som har opphavsretten til det ferdige produktet. Det avgjørende er hvem som har bidratt med skapende arbeid, der arbeidet også må tilfredsstille kravet om tilstrekkelig verkshøyde. Opphavsretten går over til arbeidsgiver når programmereren er i et ansettelses forhold. Her har vi funnet en forskjell mellom norsk og svensk lov, der også den ideelle delen av opphavsretten tilfaller arbeidsgiver. I norsk lov er det gjort unntak for dette slik at programmereren der beholder denne retten. Dersom programmereren ønsker å beholde opphavsretten, eller deler av opphavsretten, kan han/hun inngå egen avtale med arbeidsgiver. Når et program blir lisensiert som åpen kildekode betyr det at opphavsmannen gir fra seg opphavsretten slik den er definert i lov om opphavsrett til åndsverk, 2. Mottakerne av programmet får da de samme rettighetene som opphavsmannen hadde etter denne paragrafen. Den ideelle opphavsretten beholder allikevel opphavsmannen, som betyr at han/hun har rett til å bli navngitt på alle fremtidige kopier av programmet. 6

REFERANSER Andersson, Helena. Kommentar. URL: https://lagen.nu/1960:729. Besøkt: 9.9.2010. Giørtz, Pål (2010). Om opphavsrett og avtaler sentrale ord og begreper, URL: http://dramatiker.oppdateringsfabrikken.no/media/veiledning_bruk_av_avtalene-endelig.pdf Kielland, Torger (2007). Rettslige problemstillinger ved åpen programvare i norsk rett. I: Lov og rett vol 46, 7, 2007, s406-427 Koktvedgaard, Mogens og Marianne Levin (2006). Lärobok i Immaterialrätt. Forlag: Nordstedts Juridik Lov om opphavsrett til åndsverk, LOV-1961-05-12 nr 02, URL: http://www.lovdata.no/all/hl-19610512-002.html. Besøkt 16.9.2010. Ot.prp nr. 46 (2004-2005). Om lov om endringer i åndsverkloven m.m. URL: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/otprp/20042005/otprp-nr-46-2004 -2005- /2/5.html?id=396424. Besøkt 16.9.2010. Svensk lov om opphavsrett, Lagen om upphovsrätt till litterära och konstnärliga verk. URL: http://www.riksdagen.se/webbnav/?nid=3911&bet=1960:729. Besøkt: 12.9.2010. Taubøl, Steinar (2006). Vilkårene for databasevern i åndsverksloven 43, I: Lov og rett, vol 45, 8-9, 2006, s.531-548. Torvund, Olav. Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid, URL: http://www.torvund.net/index.php?page=opph_vertikal. Besøkt 12.9.2010. Venn, Bjørn. URL: http://bjorn.venn.no/fri-programvare/lisenser/. Besøkt 8.9.2010. Christian Andolo, Finn Kvamme, Dick Olausson Studenter på Bachelor Informatikk 2010, Høyskolen I Østfold 7