Farger på 78 grader nord -mer enn bare hvitt
Farger på 78grader nord - mer enn bare hvitt 78 grader nord - det er nesten på Nordpolen det! Nær det store hvite ødet av is og snø som våre polarhelter har utforsket. Svalbard ligger nær dette isødet. Den nordligste av alle vinterbyer er Longyerarbyen, gruvebyen som er under norsk jurisdiksjon og hvor der idag bor ca 2000 mennesker. Visst er det hvitt, og uendelig vakkert i sin store hvite renhet, og slik møtte jeg det også første gangen da jeg reiste opp med oppdraget å fargesette all bebyggelsen i Longyearbyen. Men takket være Golfstrømmen er ikke dette landskapet bare hvitt. Grovt sagt er omgivelsene i byen hvite ca 6 måneder i året. Ellers frembyr naturen seg i en meget begrenset fargeskala. Noen arktiske blomster og lav og noe gress som reinsdyrnene næres av, men i hovedsak er fjellsidene rundt byen steingrå og tildels svarte. Det er altså denne naturen bebyggelsen skal fungere i gjennom året, med de sterkt skiftende lysforholdene fra 3 måneders totalt mørke til 3 måneders middnattssol og de resterende 6månedene med varierende solhøyde og mye barskt klima. For en fantastisk oppgave! Skremmende i sin kompleksitet og sin store avstand fra min arbeidsplass i Bergen. Men fremfor alt en utfordring jeg dengangen ikke ante rekevidden av. 1
Gruveselskapet ville altså satse på en totalplan for fargebruken for fremtiden. En underlig beslutning kan man kanskje si av en gruppe barske bedriftslederer i Store Norske Spitsbergen Kullkompani. I de fysisk krevende omgivelsene kunne vel farge fortone seg som unødvendig luksus - som en myk-data ikke verd å legge vekt på. Brun beis var billig og enkelt, og egentlig gjør det tørre og kalde klimaet maling unødvendig for vedlikeholdet av trebygninger - i alle fall i prinsippet. Likevel: Den betydningen farge kan ha for økt trivsel og dermed økt livskvalitet, ble vektlagt av dette styret, og oppgaven ble min. Mine første registreringer, og analysene jeg gjorde av fargenes muligheter i disse omgivelsene, ble styrende for min overordnete fargeide, og etterhvert for den detaljerte fargesettingen. I enhver fargesetting vil spørsmålet om likhet eller kontrast være avgjørende for hvilken retning man velger for fargebruken. I de ekstremt forholdene gjennom året ville fargene komme til å forholde seg til sin bakgrunn på ekstremt motsatt måte. For å illustrere dette viste jeg ulike fargegruppers forhold til hvit og svart. Det er altså åpenbart at de samme fargene kan smelte sammen med naturen i visse deler av året, mens de vi komme til å stå i skarp kontrast til omgivelsene under de andre tidene på året. I alle fall vil bebyggelsen i denne byen alltid danne en markant kontrast til naturen som ligget tett intill, og det ble 2
nettopp denne dialogen mellom de ulke årstidenes bakgrunnsfarge som ble styrende for den prosessen som nå har vart i bortimot tredve år. 5 min Likheter og kontraster kan være et spørsmål om flere ting. Likhet, eller nærhet i kulørtoner (rødt blått gult eller grønnt) vil kunne beslekte farge og danne grupperinger. Likeledes vil nyanselikhet kunne være grupperende - altså farger med tilnærmet sammen forhold til hvitt svart og maksimalkulørt. Farger som er like lyse eller like mørke vil også kunne opfattes som å høre sammen - danne grupper. Min hovedtanke var å bruke nettopp denne fargenes muligheter til å oppfattes som grupper- som å høre sammen utfra samme ide - til å identifiserer de ulike områdene av byen - boligområdene - hybelhusene - sentrumsområdet med sine offentlige funksjoner - havneområdet - brakkebebyggelsen inderst i dalen etc. Et prinsipp for denne grupperende muligheten for å karakteriserer ulikhetene i bruksområder utviklet jeg med ulike metoder, collage, fargeblanding med pigmenter, fargeprøver av ulike art etc. men jeg presenterte dette først i sin abstrakte form for det besluttende organ, for å få dem med på min overordnete ide. Her ligger altså hele fargeplanen fra dengang i prinsipp og jeg fikk godkjenning for neste skritt, som ble å illustrere det hele, og etterhvert beskrive hvert enkelt hus med fargekoder for fasade og detaljering. Jeg hadde nær kontakt med styret underveis og de utstillte mine forslag for publikum slik at de skulle være godt forberedt på de forandringene som gradvis skulle ta form. 3
Likevel ble det nok et sjokk da de først bolighusene ble malt i løpet av sommerferien. Man reiste ned fra de velkjent brune omgivelsene og kom opp til dette. Kontrasten var stor, og for mange oveveldende, og det var litt spesielt å sitte i Bergen å høre om reaksjonene. Men det som skjedde etterhvert som den lojale malermesteren ufortrødent motsto all kritikk, var at fler og fler hus ble malt. Den overordnete ideen ble tydelig for et helt område, og etterhvert som også de andre delene av byen fikk sin grupperende fargebruk, ble interessen og gleden over utviklingen økende. Og man fikk gjøre spennende erfaringer om fargenes uendelige variabler ved de skiftende årstidene, de skiftend omgivelsene for husene, skiftende vær-og lysforhold etc Avsluttende bilder: Nye ting sjer stadig, nye former krever ny tenkning om fargebruk, og goså svart kan fremstå som en del av den fargerike byen. Siste bildet jeg har fra byen sist mai viser fortsatt fargerik utvikling, der det hvite sentrum utvides, og de svarte rekkene avslutter bebyggelsen mot fjellet bak. Fargene har altså fått danne byens identitet, der den ligger nede i dalen mellom fjellene ut mot Adventdalen, i klar kontrast til fargene i landskapet omkring. Men like utenfor er landet fortsatt hvitt, (i alle fall deler av året) uberørt og stille, og isbjørnen får tasse i sitt kongerike. 4
5