!!
42 Ørkenmysteriet Karavanen med 1000 kameler duver langs den imponerende, kilometerlange søylegaten som strekker seg frem mot det store Bel-tempelet. Oppe fra søylene kikker steinhoder av byens elite ned på de nyankomne kameldriverne. Paradegaten er ikke dekket med brostein som i andre romerske byer, men med hardstampet jord. Det er fordi karavanene skal få lov til å passere her, forbi innbyggerne som vet at handelen gjør dem rike midt ute i ørkenen. Bak søyleradene ligger brosteinen. Her yrer folkelivet, mellom herbergene, lagerhusene, badet, teateret og torget. Overklassekvinner med juveler om halsen rusler mellom slavekvinner fra Orienten. Bygningene rundt dem er gresk- og romerskinspirerte. Klærne de bærer, er preget av kulturen i øst. Lederen for karavanen går inn i tem- Professor Jørgen Christian Meyer ved Universitetet i Bergen har ledet Palmyraprosjektet TEKST: BÅRD AMUNDSEN pelet for å takke guden Bel for en trygg ferd opp gjennom ørkenen fra Persiabukta, og et øyeblikk stirrer han opp i det fantastiske taket. Da dette taket oppdages av europeiske eventyrere 1500 år senere, blir det en av de viktigste inspirasjonskildene til Europas nyklassisisme. Palmyra var en av Romerrikets store byer. Den hadde minst 100 000 innbyggere. Palmyrenske handelsmenn brakte fargestrålende silke og duftende krydderier fra Kina og India frem til Romerriket, og gull og sølv den andre veien. Men Palmyra ble anlagt midt ute i Syrias ørken. Hvorfor? Og hvordan var det mulig for et stort antall mennesker å bo på et sted som var like ugjestmildt for nesten 2000 år siden som i dag? Etter fire års forskning fant norske arkeologer svaret på gåten, sammen med syriske kolleger. Den lå i vann og politikk. HELT NY FORSTÅELSE. Uroen i Syria satte i fjor en stopper for Bergen-arkeologenes Palmyra-prosjekt. Men da var de stort sett ferdige med feltarbeidet sitt, forteller professor og prosjektleder Jørgen Christian Meyer. Funnene gir en helt ny forståelse av byen Palmyra, sier dansken som for flere år siden gjorde bergenser av seg. Smilende legger han til: Vi er, som du forstår, veldig godt fornøyd med resultatene av forskningen vår. Palmyra var under det meste av sin storhetstid nær knyttet til Roma. Innbyggerne snakket gresk og arameisk. I historiebøkene er Palmyra likevel mest kjent for hvordan byen brått trådte ut av historien, i året 273. Da hadde byens krigerdronning Zenobia erobret Egypt og krevd den romerske keisertittelen til sin sønn. Den fikk han ikke. I stedet ble Palmyras opprør mot Roma knust av keiser Aurelian,
FOTO: GUILLAUME PIOLLE Norske arkeologer har løst en av Romerrikets store gåter. 43 og dronning Zenobia ble etter sigende brakt i forgylte lenker til Roma. SILKE, KRYDDER OG FARGE. Palmyra var i romertiden etter Kristus det viktigste knutepunktet for handelen mellom øst og vest. Her passerte bomullsstoffer, sukker, perler, elfenben og pepperen, som romerne var blitt så avhengige av, vestover mot Roma. Varene ble brakt via Silkeveien eller om bord på skip som seilte over Det indiske hav og opp i Persiabukta. Østover gikk glass, tepper, ulltøyer fra Damaskus og tinn som kom helt fra Storbritannia. Og store mengder gull og sølv. Men hvorfor gikk egentlig handelen den lange veien gjennom ørkenen, langs en rute hvor kamelskjeletter, gnagd hvite av sjakaler, viste vei, fra utløpet av elven Eufrat i dagens Irak via Palmyra og videre til Middelhavet? GAZA Persiabukta Middelhavet Antiokia Damaskus SYRIA Palmyra SAUDI-ARABIA Handelsrute EUFRAT IRAK Begge de alternative rutene var enklere å bruke. Enten kunne handelen gå via Rødehavet og opp langs Nilen, eller den kunne gå langs elven Eufrat og via det som blir kalt Den fruktbare halvmåne. Begge steder var det god tilgang på vann og forsyninger. I stedet valgte altså mange av handelsmennene den tilsynelatende farlige veien gjennom ørkenen i Syria. Charax KUWAIT IRAN METTET 100 000 MENNESKER. Med drøye ni millioner kroner i støtte fra Norges forskningsråds «Fri prosjektstøtte», kunne professor Meyer og kollegene ved Universitetet i Bergen gå løs på følgende mysterium: Hvorfor ble storbyen Palmyra anlagt ute i ørkenen? Vi ville finne svaret på et spørsmål mange har stilt seg: Hvordan var det mulig å fø de 100 000 innbyggerne i
FOTO: J.C. MEYER SPENNENDE SPOR: Et av de nesten 2000 år gamle vannreservoarene arkeologene registrerte. I bakgrunnen en typisk tell. Noe som tilsynelatende bare ser ut som en haug i landskapet, kan være rester etter flere århundrer med byggevirksomhet på samme sted. PARADEGATE: Hovedgaten i Palmyra var en av de lengste og mest monumentale i den østlige delen av Romerriket. FRUKTBART : Slik kan ørkenen se ut etter regn. Gressrøtter under den tørre overflaten viste seg å være nøkkelen til mye. 44 FOTO: J.C. MEYER De gjorde noe totalt annet enn arkeologene før dem en romersk storby, ute i et landskap hvor det ellers bare bodde beduiner? Husk at dette var et preindustrielt samfunn, uten de aller fleste av de mulighetene vi har i dag, minner Jørgen Christian Meyer om. For å forsøke å svare på spørsmålet og utfordringen som ligger i det, besluttet Bergens-arkeologene seg for å gjøre noe totalt annet enn arkeologer før dem: De fortsatte ikke med å undersøke selve byen Palmyra. I stedet sikret de seg tillatelse fra syrerne til å undersøke et digert landområde nord for byen. Arbeidet ble utført sammen med syriske kolleger tilknyttet museet i Palmyra, og ved hjelp av det arkeologene kaller en surveyundersøkelse. Dette er en moderne arkeologisk metode hvor man bruker satellittfoto og samtidig registrerer store mengder fortidsminner som er synlige i terrenget. Det ga resultater! Vi klarte å danne
FOTO: J.C. MEYER 45 oss et helhetlig bilde av hva som har foregått innenfor et stort område. Bare i det siste feltarbeidet i fjor vår, før urolighetene hindret oss i å jobbe mer, fant vi 20 nye landsbyer fra romertiden. Det kom som en stor overraskelse på oss. Men det som ga det endelige svaret Palmyrerne visste at jorden her kunne bli svært fruktbar på gåten Palmyra, var vannreservoarene arkeologene oppdaget i tilknytning til landsbyene. Ett sted måtte storbyen Palmyra få matforsyningene sine fra. For nesten 2000 år siden kunne ikke det stedet ligge veldig langt unna byen. Nå vet vi at maten kom fra disse landsbyene, ute i det som både i dag og den gangen tilsynelatende var en ørken. Funnene Meyer og kollegene gjorde, fikk det til å gå opp for dem: De sto ikke ute i noen ørken, slik det kan se ut som, men en tørrsteppe. Jordoverflaten er tørr og hard, men like under bakken finnes det en mengde med
FOTO: J.C. MEYER 46 gressrøtter. Dette er et sted hvor det regner hvert år. Røttene gjør at vannet har vanskelig for å trenge nedover. I stedet samler det seg i bekker og elver det araberne kaller wadier. Dette ble utnyttet av innbyggerne i og rundt Palmyra i romersk tid. Regnvannet i wadiene samlet de opp i dammer og i cisterner. Palmyrerne visste at jorden her kan bli svært fruktbar, om den bare tilføres litt ekstra vann. Arkeologene har nå skaffet bevis for at et system med kunstig vanning basert på vannreservoarer sikret menneskene i Palmyra mat. Uten dette systemet ville tørre år ha blitt en katastrofe. I stedet kunne innbyggerne i det som i dag er en av de flotteste ruinbyene etter Romerriket, hele tiden ha stabil tilgang på jordbruksprodukter. Når jeg blir pensjonist, håper jeg at jeg fortsatt får lov til å forske på Palmyra. Jørgen Christian Meyer GOD HJELP AV LOKALBEFOLKNINGEN: Beduinene som fortsatt bor i den syriske ørkenen, har vært en viktig informasjonskilde for Bergensarkeologene i Palmyra-prosjektet. KARAVANEHANDELEN. Palmyras overlevelse handlet også om politikk og samarbeid: Vi fant ut at landsbyene rundt samarbeidet nært med beduinstammene som har holdt til her i tusener av år og fortsatt er her. I den varme årstiden drev beduinene flokker med sauer og geiter inn fra ørkenen i sørøst. Beduinene fikk la dyrene beite på markene som bøndene hadde høstet fra. Dette var smart, for slik fikk bøndene samtidig gjødslet markene sine. Plasseringen av Palmyra midt i det syriske ørkenlandskapet handlet dessuten om politikk på et større plan. Eivind Seland, postdoktor i antikkens historie og kultur ved Universitetet i Bergen, har hatt hovedansvaret for å forske på dette. Forskerne vet at hverken romerne i vest eller perserne i øst hadde full kont roll med handelsruten langs Eufrat lenger nord. Forskerne ser for seg en situasjon omtrent som med piratene i dagens Somalia. Her var det småkonger og høvdinger som krevde inn beskyttelsespenger. Denne trusselen ble Palmyras store mulighet: Gjennom å få karavanehandelen mellom øst og vest over på en ny rute som gikk lenger sør, kunne palmyrerne samarbeide med beduinene om å tilby handelskaravanene både sikkerhet, lastedyr og guider gjennom ørkenen. Palmyra møtte også konkurranse fra handelsruten over Rødehavet og opp langs Nilen til Alexandria. Men også dette visste innbyggerne i byen å utnytte. Kilder forteller om hvordan handelsmenn fra Palmyra selv var aktive på denne ruten. De samme handelsmennene er det funnet spor etter så langt vest som i dagens England. Handelsmennene fra Palmyra kunne utnytte byens spesielle posisjon mellom øst og vest til å opprette et omfattende handelsnettverk. Her ligger også mye av forklaringen på byens rikdom, forteller Meyer. I prosjektet har forskerne også gjort en detaljert studie av de geografiske, klimatiske og ressursmessige betingelsene i de tørre områdene fra Palmyra og sørøstover mot dagens Irak. De har dannet seg et klart bilde av hvordan karavanehandelen ble organisert, blant annet på bakgrunn av hvordan den samme handelen foregikk under det ottomanske riket. Skatter og avgifter på karavanehandelen har spilt en helt avgjørende rolle for byen. DYRKE ØRKENJORDEN. Bergensernes prosjekt har brakt svar om Palmyras eksistens, men kan kanskje også brukes til noe mer: I en moderne verden på jakt etter ny dyrkbar jord kan vi lære av palmyrerne og deres erfaringer. For hvis de kunne dyrke ørkenjorden for snart 2000 år siden, så bør også vi kunne klare det med alle våre moderne hjelpemidler. Noen ganger regner det enormt mye i ørkenen. Vannet kan samles opp i dag, akkurat som det ble gjort av palmyrerne. Flere enn meg har sett hvor grønn en ørken kan bli når det har regnet, og må ha blitt slått av hvilke muligheter som ligger i disse områdene som dekker store deler av jordkloden vår. Jørgen Christian Meyer er 61 år gammel. Han har drevet med arkeologiske undersøkelser en rekke steder. Men etter Palmyra vil han ikke sette i gang med noe nytt. Jeg har forelsket meg i denne byen. Når jeg blir pensjonist, håper jeg å kunne vende tilbake og fortsatt få lov til å drive forskning på Palmyra. Jeg er virkelig en privilegert mann som har fått lov til å arbeide som arkeolog på et sted som dette. a-magasinet@aftenposten.no