Et slitsomt skoleår er over. Nikolai har fått premie for sine muntlige bidrag, en premie han fikk på grunn av kvantiteten, ikke kvaliteten, på bidragene. Han har tatt farvel med sine klassekamerater: Helmer, Rufus, Kenneth, William, Max, Joakim, Severin og Ansgar. Bøker og skrivehefter er satt i hyllen, og nå er det ferie som gjelder. Og hjemme hos Nikolai er ikke valget av feriested noe problem, for Det er pappa som bestemmer Hvert år det vil si i fjor og året før det, for før det igjen er så lenge siden at jeg ikke husker det krangler pappa og mamma veldig om hvor vi skal dra på ferie. Så begynner mamma å gråte og sier at hun vil dra til moren sin. Da gråter jeg også, for jeg er veldig glad i besta, men det er ikke noen strand der hun bor. Til slutt ender vi med å dra dit mamma vil, men det er ikke til besta. Etter at vi hadde spist middag i går, så pappa sint på oss og sa: «Hør nå her! I år vil jeg ikke ha noen diskusjoner, det er jeg som bestemmer! Vi drar sørover. Jeg har fått adressen til et hus som er til leie i Pinjevik. Tre rom, innlagt vann og strøm. Jeg skal ikke ha noe av å bo på hotell og spise elendig mat.» 7
«Men så fint da, kjære,» sa mamma. «Det virker som en veldig god idé.» «Kult,» sa jeg og begynte å løpe rundt bordet, for det er vanskelig å sitte stille når man blir veldig glad for noe. Pappa sperret opp øynene sånn som han gjør når han blir forbauset, og sa: «Jaså? Ja vel.» Mens mamma ryddet av bordet, gikk pappa for å finne dykkermasken sin i skapet. «Bare vent, Nikolai,» sa pappa, «vi to skal nok få noen supre fisketurer.» Da ble jeg litt redd, for jeg er ikke så flink til å svømme ennå. Hvis jeg legges pent ned på vannet, kan jeg flyte på ryggen, men pappa sa at jeg ikke skulle være redd. Han skulle lære meg å svømme, og han fortalte at han hadde vært regionmester i fristil da han var yngre, og at han fortsatt kunne ha satt nye rekorder hvis han bare hadde hatt tid til å trene. «Pappa skal lære meg å fiske under vann!» sa jeg til mamma da hun kom ut fra kjøkkenet igjen. «Så fint, vennen,» svarte mamma, «men det er visst ikke særlig mye fisk igjen i Middelhavet. Det er for mange fiskere.» «Det er ikke sant!» sa pappa. Mamma sa at han ikke skulle motsi henne mens barnet hørte på, og grunnen til at hun sa det, var at hun hadde lest det i en avis. Så tok hun frem strikketøyet, som det er innmari mange dager siden hun begynte på. 9
«Men hvis det ikke er noen fisk der, kommer vi til å se ut som to duster under vann,» sa jeg til pappa. Pappa gikk for å legge dykkermasken i skapet igjen. Han sa ikke noe. Jeg var ikke så fornøyd selv heller, for det stemmer at det samme skjer hver gang pappa og jeg drar på fisketur: Vi får ingenting. Pappa kom tilbake og satte seg med avisen. «Hvor fins det fisk til undervannsfisking, da?» spurte jeg. «Spør moren din, det er hun som er eksperten.» «Det er fisk i Atlanterhavet, vennen,» sa mamma. Jeg spurte om det var langt til Atlanterhavet fra der vi skulle, men pappa sa at hvis jeg hadde fulgt litt bedre med på skolen, ville jeg ikke ha stilt sånne spørsmål. Det var ikke særlig rettferdig, for vi har ikke om undervannsfisking på skolen, men jeg sa ikke noe, for jeg så at pappa ikke hadde særlig lyst til å snakke. «Vi må skrive en liste over hva vi skal ha med,» sa mamma. «Neihei!» ropte pappa. «I år skal vi ikke dra med oss et helt flyttelass. Badesandaler, kortbukser, enkle klær, noen ullplagg» «Og kasseroller, den elektriske kaffekokeren, det røde teppet og litt servise,» sa mamma. Pappa reiste seg veldig brått og ble kjempesur. Han åpnet munnen, men fikk ikke sagt noe, for mamma gjorde det i stedet. «Du vet jo godt hva Kornmo sa da de leide et sommerhus i fjor,» sa hun. «Det var ikke annet servise der enn tre tallerkener med skår i, og på kjøkkenet var det tre små gryter der den ene hadde hull i bunnen. De måtte kjøpe det de trengte i dyre dommer der.» «Kornmo vet ikke hvordan han skal ordne seg,» sa pappa. Og så satte han seg igjen. «Mulig det,» sa mamma, «men hvis du vil ha 10 11
fiskesuppe, kan jeg ikke lage den i en gryte med hull i, selv om vi skulle greie å skaffe oss litt fisk.» Da begynte jeg å gråte, for det er faktisk ikke så morsomt å dra til et hav uten fisk, selv om det ligger i nærheten av Atlanterhavet der det kryr av det. Mamma la fra seg strikketøyet. Hun klemte meg og sa at jeg ikke skulle være lei meg på grunn av noen dumme fisker, og at jeg kom til å være riktig glad når jeg kunne se havet fra vinduet på det fine rommet mitt hver morgen. «Det vil si,» forklarte pappa, «det går ikke an å se havet fra huset. Men det er ikke så langt unna, bare to kilometer. Det var det siste sommerhuset som var ledig i Pinjevik.» «Ja da, kjære,» sa mamma. Så kysset hun meg, og jeg satte meg på gulvteppet for å leke med de to klinkekulene jeg har vunnet fra Kenneth på skolen. «Er det rullesteinstrand der?» spurte mamma. «Slett ikke, frue! Slett ikke!» ropte pappa kjempefornøyd. «Det er sandstrand! Veldig fin sand! Det finnes ikke en eneste stein på den stranden!» «Det var da fint,» sa mamma, «så slipper Nikolai å bruke tiden sin på å kaste fiskesprett på vannet. Han har jo vært helt oppslukt av det helt siden du lærte ham det.» Da begynte jeg å gråte igjen, for det er veldig gøy å kaste fiskesprett. Jeg får det til å sprette opptil fire ganger, og det er tross alt urettferdig at vi skal dra til det der gamle sommerhuset med gryter med hull i som ligger langt fra havet der det verken fins steiner eller fisk. 12
«Jeg drar til besta!» skrek jeg og sparket til en av klinkekulene til Kenneth. Mamma klemte meg igjen og sa at jeg ikke skulle gråte, at det var pappa som hadde mest behov for ferie her i familien, og at selv om det var stygt der, så måtte vi dra og late som om vi var fornøyde. «Men, men, men» sa pappa. «Jeg vil kaste fiskesprett!» skrek jeg. «Du kan kanskje gjøre det til neste år,» sa mamma, «hvis pappa bestemmer seg for å ta oss med til Langestrand.» «Hvor er det?» spurte pappa, som var blitt sittende med åpen munn. «Langestrand,» sa mamma, «i Bretagne, der Atlanterhavet er, med masse fisk og et hyggelig lite hotell ved en strand med sand og stein.» «Jeg vil til Langestrand!» ropte jeg. «Jeg vil til Langestrand!» «Men vennen min,» sa mamma, «vær nå fornuftig, det er pappa som bestemmer.» Pappa strøk hånden over ansiktet, sukket dypt og sa: «Greit, det holder! Hva var det det het, det der hotellet ditt?» «Hotell Sjøblikk, kjære,» sa mamma. «Greit,» sa pappa. Han skulle skrive for å høre om de fortsatt hadde ledige rom. «Det trengs ikke, kjære,» sa mamma, «det er allerede gjort. Vi har rom nummer 29, med utsikt mot havet og eget bad.» Og så sa mamma at pappa ikke skulle røre seg, for hun ville se om genseren hun strikket var lang nok. Det er visst litt kjølig om natten i Bretagne. 14