november 2007 162. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Globalt fellesskap

november 2007 11 162. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e Globalt fellesskap

Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70%) (mro@nms.no) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40%) (ajo@nms.no) Grafi sk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 340,- Studenter kr 170,- Utlandet utenom Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: 8220 02 85030 Annonser: PromarkNorge tlf 957 57 466 Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS i Stavanger. innhold 3 15 16 17 25 26 28 31 32 34 35 faste spalter Kjære lesar Min vei til Jesus Utgangspunkt Nistepakken Fritt frem Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt Nettverk Sprell forside ill. risåker i nordøst-thailand foto: eivind hauglid Side 4 For tredje gang inviterte NMS kirke- og organisasjonsledere fra søsterkirker og samarbeidspartnere til kirkelederkonferanse i forkant av rådsmøtet. At også vi blir invitert til en slik konferanse viser at NMS tar partnerne på alvor, sa generalsekretær i Amity Foundation, Zhang Liwei. 4 7 8 10 12 14 18 20 i dette nummer Kirkelederkonferansen Menneskerettighetsforelesningen 2007 Sefam - pleie for hele mennesket Ottar Berge: Pensjonist på studietur Tilbake i Blånildalen Latter og liv på Den norske skolen i Kamerun Rådsmøtet 07: Guds draum Misjonstidendes lesere ønsker miljøvennlig papir

Side 8 Den lutherske kirken på Madagaskar har én sykepleieskole (Sefam), ni sykehus og 30 helsesentre. Skolen har eksistert siden 1956. Mangel på sykepleiere og jordmødre er et nasjonalt problem, sier skolens rektor, dr. Julie. Side 15: Hvis du er sannhet, så vis meg hva jeg skal gjøre, for jeg trett i hjertet og sjelen min gråter. Hva skal jeg gjøre? Jeg ba én bønn i Muhammeds navn og én i Jesu navn, forteller Jibiliiru Bari. Side 34: Tretti unge ledere fra ulike land i Asia var i slutten av september samlet til lederkonferanse i Hongkong. Nye nettverk ble skapt og nye erfaringer gjort. Er dette morgendagens kirkeledere? kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Kyrkje og misjon har i dei seinare år vorte meir og meir engasjert i kampen for miljøet. Det er ein konsekvens av trua på Gud som skapar av himmel og jord. Det er også slik at dei fleste artar av miljøproblem og miljøøydeleggingar går mest utover fattige i verdas minst utvikla land. Ikkje minst derfor har vi som misjon eit stort ansvar. I vår rike del av verda har vi lettare tilgang på ressursar som kan redusere og hjelpe oss når katastrofen er eit faktum. Miljøet er difor ei viktig oppgåve, også for ein misjonsorganisasjon. Dette stadfesta kyrkjeleiarane som i slutten av oktober var med på kyrkjeleiarkonferansen og rådsmøtet. Misjonstidende vert trykt på 100% resirkulert, svanemerka og miljøvenleg papir. Vi ynskjer å gjere det vi kan for å ta vare på miljøet. I lesarundersøkinga som vi gjennomførte tidlegare i år, svarar 7 av 10 at dette er viktig og at det betyr noko for vedkomande. For nokre veker sidan fekk redaksjonen ein e-post frå ein kyrkjelyd som ynskte å gjere noko for miljøet. Dei hadde starta ein gjennomgang av all reklame og alle blad som kom til kyrkjelyden, skreiv dei. Absolutt prisverdig! Resultatet var at dei ikkje lenger ville ta i mot Misjonstidende. Det er for så vidt ikkje noko problem for Misjonstidende, for oppseiingar høyrer med til det å drive eit blad. Men argumentasjonen undrar meg. Ordrett sto det slik: Vi i nn menighet prøver å bli en god miljømenighet, og ønsker derfor ikke å motta bladet Misjonstidende i fremtiden. I skrivande stund har eg ein misjonsven innom kontoret og praten kjem inn på misjon og miljø, to ord som begge byrjar på bokstaven m. Etter ei stund kjem det: Hadde vi berre hatt like stort frimot til å vitne om Jesus som til å snakke høgt om miljø! misjonstidende 11-2007 3

2007 Kirkelederkonferansen Hvorfor invitere til en kirkelederkonferanse? spurte generalsekretær Kjetil Aano og svarte selv; misjon er ikke lenger enveistrafi kk. I en globalisert verden er vi mer avhengige av hverandre enn før. T& F tekst & foto: eivind hauglid Vi er samlet her som del av et verdensvidt kirkefellesskap til inspirasjon og oppmuntring. Vi trenger slike møter, og vi ønsker å være til gjensidig glede og inspirasjon. I sin åpningshilsen refererte Aano også til sosialantropologen Marianne Gullestad sin nye bok, Misjonsbilder, der forfatteren åpner opp for større aksept og en mer positiv holdning til misjonens innsats. Kristendommens stilling i Europa er ikke så sterk som før, men det er gledelig at vi opplever en åpnere holdning til misjon, sa Aano. Årets kirkelederkonferanse hadde blant annet fokus på misjon og miljø, åpenhet og korrupsjon. Misjon og miljø Professor Bård Mæland fra Misjonshøgskolen ga et resymé fra konferansen om økoteologi som ble arrangert på Misjonshøgskolen tidligere i år. Ass. generalsekretær i Amity Foundation, Zhang Liwei fra Kina fortalte om de enorme utfordringene som det kinesiske samfunnet møter på miljøspørsmål. Regjering har innsett forurensingsproblemene, og landet bruker nå mer og mer penger på å rette opp de negative effekter av forurensing. Klimaendringene går mest utover de aller fattigste. På tross av en utrolig økonomisk vekst i Kina, mangler f.eks. over 300 millioner mennesker tilgang på rent vann, sa Liwei. Han hadde fått temaet Kina og verden lokale og globale utfordringer. Han fortalte også at Amity Foundation ønsker mer fokus på miljø og nevnte bl.a. biogassprosjektene som NMS støtter. Slike alternative energikilder har stor nytteverdi, de reduserer hogging av skog og gir bedre og renere organisk gjødsel som resultat, sa han. I samtalen som fulgte ble det reist spørsmål ved om det var rett å reise Vi ønsker å være til gjensidig glede og inspirasjon. halve verden rundt for å diskutere miljøspørsmål. Svaret kom blant annet fra biskop Johannes Ramashapa fra Sør Afrika som mente at det var viktig å komme sammen for å danne nettverk. Vi må snakke sammen ansikt til ansikt slik at vi på vegne av våre kirker kan påvirke våre land til å bli det vi ønsker at de skal være, sa han. Programleder for Diakoni og bistand, Jakob Vea, hadde et innlegg om bærekraft og utvikling i MULland (minst utviklede land). Han konkluderte med at disse landene gjerne har jord, mannskap og også mye av det utstyr som skal til, men de mangler ofte kunnskap og ferdigheter som trengs for å utvikle jordbruket. Som kirker og misjonsorganisa-

sjoner må vi sette inn ressurser på veiledning, undervisning og opplæring, sa han. Åpenhet og korrupsjon Programleder for Lederutviking og organisasjonsbygging, Anne Karin Kristensen, hadde innledningsforedraget om åpenhet og korrupsjon. Det er et teologisk tema som har praktiske konsekvenser, sa hun og begynte med bibelversene fra bergprekenen om lys og salt. Hun understreket viktigheten av åpenhet og innsyn for å motvirke muligheten for korrupsjon. NMS har null-toleranse i korrupsjonssaker, og vi har klare retningslinjer for hvordan en skal håndtere slike saker, sa hun. Tre av kirkelederne, kirkepresident Iteffa Gobena fra Etiopia, kirkekasserer Praphan Na Chiangmai fra Thailand og misjonsdirektør Reinar Leevi fra Estland, hadde på forhånd blitt utfordret til å komme med en respons på temaet. Iteffa Gobena pekte på at enhver organisasjon burde ha revisjonsrapporten liggende framme slik at gjestene som kom kunne studere den. Men det vil alltid være personer som ønsker mest mulig hemmeligholdelse. Han minnet også NMS på at han gjerne skulle se at NMS økonomirapporter var på engelsk. Vi strever fortsatt med giver/mottaker-konseptet, men er glad for at vi har en åpen Biskop Johannes Ramashapa hadde ordet under debatten på kirkelederkonferansen diaolog med NMS om dette og at vi også samarbeider om lederutvikling, sa kirkepresidenten. Praphan Na Chiangmai fortalte om hvor utbredt korrupsjon er i det thailandske samfunnet. Det er en del av kulturen, sa han. Han delte også egne erfaringer som nyvalgt kirkekasserer. Jeg ble valgt til kasserer i vår og fikk fort en vanskelig NMS glad for miljøfokus på Kyrkjemøtet Landsstyret i Det Norske Misjonsselskap vedtok på sitt møte den 19. oktober å uttala fylgjande: 1. Det Norske Misjonsselskap gler seg over at Den norske kyrkja gjer miljø og klimaendringar til hovudsak på årets kyrkjemøte. Dette er eit tema som Det Norske Misjonsselskap ofte møter i vårt internasjonale arbeid og som vi derfor har arbeidd med i fleire år. 2. Temaet er sentralt i kristen tru. Det dreier seg om viktige etiske spørsmål, men det rører også ved kjernen i kristen tru: Gud som sjølv blei eit sårbart menneske i Jesus Kristus, og håpet om forsoning mellom Gud og menneske og Gud og det skapte. Slik er det er ein samanheng mellom misjon og miljø. 3. Miljøøyding og klimaendringar er eit globalt trugsmål. Sjølv om vi merker følgjene også i vårt land, er konsekvensane av klimaendringar og øydelagt miljø langt alvorlegare andre stader. Mange av NMS samarbeidskyrkjer opplever at det skjer dramatiske endringar som forverrar nærmiljø og menneskas livsvilkår. Den verdsvide kyrkja lir under følgjene av menneskeskapte endringar av miljø og klima. 4. Landsstyret i NMS vil derfor støtta arbeidet for at den økologiske dimensjonen ved trua blir tydeleggjort i alt kyrkjeleg arbeid. Det er viktig at dette arbeidet skjer på alle nivå: a. På individnivå: Det dreier seg om at vi som enkeltmenneske blir bevisst om konsekvensane av eigne val. b. På strukturnivå: Vi må krevja av oss sjølve som kyrkjer og organisasjonar at økologisk tenking gjennomsyrer våre val og arbeidsmetodar. c. På politisk nivå: Som kyrkje og misjonsorganisasjon må vi øva eit konstant og tydeleg trykk på nasjonale politiske styresmakter. d. På internasjonalt nivå: Vi må som kyrkje og organisasjonar halde opp kravet om at Noreg skal vera eit føregangsland i verda i desse spørsmåla. sak på bordet. Etter at jeg kalte inn en medarbeider flere ganger og vedkommende ikke var villig til å gjøre opp, hadde ikke kirkestyret andre muligheter enn å gå til oppsigelse. Det gjør vondt i hjertet mitt når kolleger må gå på denne måten, sa han. I Estland er korrupsjonsproblemet særlig knyttet til salg av eiendom, sa Reinar Leevi. Kirken er opptatt av dette i tilknytning til kompensasjon for eiendom som ble ekspropriert under Sovjet-regimet. Heldigvis blir det oppslag i avisene dersom korrupsjon blir avslørt. I samtalen som fulgte kom spørsmålet om kulturelle forskjeller opp. Anne Karin Kristensen presiserte at vi kan forklare korrupsjon som fenomen ved hjelp av kultur, men kultur kan ikke brukes til å forsvare at vi tolererer korrupsjon. Fra flere som tok ordet ble det sagt at kulturelle holdninger alltid er det vanskeligste å endre og at dette er en stor utfordring for kirkene. misjonstidende 11-2007 5

4 på kirkelederkonferanse og rådsmøte Visepresident Homero Severo Pint, Den evangeliske kirken av luthersk konfesjon i Brasil (IECLB) Hvordan er det å være til stede på disse møtene? Det er første gangen jeg er med, men det har absolutt utvidet horisonten min. Jeg er imponert over det verdensomspennende arbeidet NMS er med på og hvordan NMS kommer inn i ulike sammenhenger. Jeg er overbevist om at de som er med blir rikt velsignet. Hva vil du ta med tilbake til din kirke? Noen av temaene kan være til hjelp for oss i Brasil. Naturvern er f. eks. et tema vi allerede er svært opptatt av. Flott at dokumentene fra økoteologikonferansen er samlet i en bok. Foredraget om sammenligning mellom menighetsplanting i Thailand og Norge og besøk til en nyplanta menighet, var svært interessant og lærerikt. Videre må jeg nevne måten NMS arbeider med budsjettet på, og hvordan vi som partnere blir inkludert. I sammenheng med dette var det også interessant å få høre mer om hvordan NMS samler inn penger til arbeidet. Har du fått tid til å bygge nettverk med andre kirkeledere? Altfor lite. Det blir svært begrenset da jeg ikke prater engelsk. Jeg har sett at du har hatt god kontakt med misjonærene som har arbeidet i Brasil? Ja, den har vært svært bra. Mr Zhang Liwai fra Amity Foundation, Kina Hva tenker du om å være her? Det er første gang jeg er med på kirkelederkonferansen, og det føles bra. Vi opplever at NMS tar partnerne på alvor, som virkelige partnere. I Amity er vi svært glad for dette. At også vi blir invitert, viser at NMS er seriøse. Vi er videre takknemlige for plattformen som slike møter gir for diskusjon og samtale. Som for eksempel temaene vi har hatt i dag: Åpenhet og korrupsjon. Dette er temaer som vi alle er opptatt av og som engasjerer oss. Også temaet i formiddag: Misjon og miljø, er svært viktig. Problemene vi har i Kina på dette området er også verdens problemer Er det verdt kostnadene med å bruke tid og penger på å komme her? Absolutt. Selv om vi teknisk sett kunne hatt samtaler fra hvert vårt verdenshjørne, er det annerledes å møtes ansikt til ansikt. Jeg vil gjerne oppmuntre NMS til å ha slike møter oftere, Det er også et godt forum for å bygge nettverk partnerne imellom. Og god og rett kommunikasjon er kanskje enda viktigere enn før. Som kirker har vi her en viktig oppgave. Generalsekretær i SAT-7 Europa, Kurt Johansen Det er tredje gang at NMS inviterer SAT-7 som en partnerorganisasjon til å være med på kirkelederkonferansen. For meg er det inspirerende å være her og flott at NMS har økonomi til å arrangere en slik samling. Jeg arbeidet tidligere i Dansk Sudanmisjon, en organisasjon som ligner på NMS, men som er mye mindre. Jeg har fulgt NMS i 20 år, bl.a. gjennom å lese Misjonstidende. En slik konferanse som denne er en unik mulighet for kirkeledere til å treffes, lufte tanker og utfordringer, og bygge nettverk. Biskop Johannes Ramashapa, Sør-Afrika Hvordan er det å være med på kirkelederkonferansen og rådsmøtet? Det er åpenbarende å være her. Jeg har oppdaget at vi ikke har kommet til veis ende med vårt samarbeid. Vi må videre, - ta nye steg sammen. Jeg har hørt mange si at NMS og partnerne nå arbeider sammen på en ny måte, og det er bra. Hva er dine tanker om temaene som har stått på sakslisten disse dagene? For vår del er det nok ikke miljøproblemene som står i fremste rekke. Fattigdom er det mest presserende, sammen med hiv og aids. Man kan si at aids påvirker miljøet, f.eks. ved at gravstedene vokser svært fort og må utvides hele tiden. Men fattigdommen er nok det største problemet vårt. Når det gjeldet korrupsjon, likte jeg måten temaet ble behandlet på. Det var balansert. For eksempel ble det ikke sagt at korrupsjon bare var den ene sidens problem. Jeg vil gjerne komme med et eksempel fra min afrikanske kontekst. Dersom vi i Afrika jakter på en elefant, sier vi ikke at det er min elefant, for dyret er så stort at vi må jakte sammen. Jakter vi på små dyr, kan vi si det er mitt dyr. For meg kan korrupsjon sammenlignes med en elefant. Men det er viktig at vi innrømmer at det er et problem, at vi angriper det sammen og at vi ser det som vårt problem. Hva har du fått ut av møtene, og hva vil du ta med deg tilbake til din kirke? Vi har nå startet et arbeid med å revidere grunnreglene våre, et arbeid som skal være ferdig til neste år. Konstitusjonen ble utformet i apartheidtiden, og nå er det tid for å gjøre noe med den. Det har derfor vært veldig spennende å følge diskusjonen og arbeidet med revidering av NMS sine grunnregler. Ellers er det mange og gode samtaler i pausene, ikke minst mellom oss kirkeledere. Det er viktig med personlig kjennskap til hverandres hverdag og kirkevirkelighet. 6 misjonstidende 11-2007

Rektor Knut Holter takker biskop Mano Rumalshah for forelesningen. landsbyer kan bli brent ned. Falske anklager mot kristne er ikke uvanlig. Er det noen som konverterer, blir de nektet all arv, de fratas normale rettigheter. Vi har det som Albania hadde det under kommuniststyret. Vi snakker ikke mye om dette, men det ligger alltid der, sier Mano Rumalshah. Utfordringen slik jeg ser det er å fokusere på hva som holder oss, kristne og muslimer, sammen, sier Rumalshah videre. Vi må ikke fokusere så mye på det som skiller. Vi er begge et troens folk, trosfrender. Jeg har en gudstro, du har en gudstro. Og vi må begge frykte hatets ondskap, og fokusere på vanlig humanisme. Den årlige Bjørn Bue-forelesningen om menneskerettigheter: Ønsket om å omfavne Hva er det viktigste frie valget mennesker kan ha? Jeg mener det er retten til å velge religion. Religion skulle aldri brukes politisk eller på noen annen måte enn religiøst. T& F tekst: marit rødland foto: eivind hauglid Slik begynte biskop Mano Rumalshah fra Peshawar bispedømme i Pakistan sin forelesning i Misjonshøgskolens aula i oktober. Biskop Rumalshah har utdanningen sin fra England og har vært i Europa og Norge mange ganger. Nordmenn har virkelig vunnet hjertet mitt. Dere har gjort så mye for fred i denne verden. Det skal dere være stolte av! sa Rumalshah. Han ønsket å hedre minnet til Bjørn Bue, og har selv møtt og snakket med Bue hos felles kjente i England. Ikke biologisk Dessverre er det slik at menneskerettighetene ikke blir overholdt i alle religioner. Mitt land, Pakistan, ble laget ut av et stykke av India. Jeg ble født i en kristen familie. Nå er det vanskelig å tilhøre en kristen familie fordi Pakistan egentlig bare er for muslimer. De har til og med endret navnet på landet fra Pakistan til Den islamske republikk Pakistan. Religion er ikke noe biologisk, den skulle være et fritt valg, og for meg det mest fundamentale. Jeg synes det viktigste frie valg for mennesket er valget av religion. Men i Pakistan er det noen lover som er basert på religion. Det gjør at livet blir veldig vanskelig for minoritetene. Utfordringen Det er faktisk slik at kristne i Pakistan lider overlast. De har ingen rettigheter. De får ikke jobber. Kristne Ingen boksekamp Jeg blir så trist når jeg føler mennesker ser på sin Gud som en deltaker i en boksering, der poenget er å slå de andre sine guder ned. Vi må heller tenke på hvordan vi kan møte hverandre med noen felles verdier som alle kan samle seg om. Hvordan kan vi ha et fellesskap, hvordan skal vi omfavne hverandre? I mitt land er det å tilhøre en minoritetsgruppe vanskelig, ja, nesten umulig til tider. Det er så vanskelig at når noen kommer til meg og vil bli døpt inn i den kristne kirke, så vet jeg hva som blir realiteten i livet deres etterpå. Og en ting er når mobben forfølger dem, noen ganger med døden til følge. Men noen annet er det når landets lover sanksjonerer dette. Jeg vet aldri hva som vil skje meg. Likevel sier jeg: vi må omfavne hverandre, vi må gjøre godt mot hverandre. Bønn I London var det èn moskè i 1937. I 2000 var det 5000 moskèer der. Slik er det ikke med kirkene i Pakistan. Men jeg vil si til alle: ikke demoniser muslimer eller andre med ulik tro fra deg selv. Jeg mener det er viktig å være god mot alle, fordi troen vår fører oss til det. Og til dere som ber: Be for det pakistanske folk, og for de kristne der. Det trenger de! misjonstidende 11-2007 7

Sefam: Pleie for hele mennesket På et kristent sykehus er det ikke akseptert å be om bestikkelser for at pasientene skal få behandling. Her skal alle behandles likt. Ofte er også utstyret bedre enn på de statlige sykehusene, men lønna er lavere. På Madagaskar har den lutherske kirken en egen sykepleieskole, Sefam. Den ble startet opp i 1956 av amerikansk luthersk misjon i Fort Dauphin, sør på øya. De første årene var skolen ledet av amerikanske misjonærer, men etter hvert har den fått lokal ledelse. Nåværende direktør på skolen er dr. Rasoanandrianina Julie. Rektor Julie Dr. Julie forteller at hun ble ansatt som rektor i 1987, ett år etter at hun var ferdig utdannet lege. Da hadde hun først arbeidet som lege i seks måneder på en nystartet liten poliklinikk i Ampitabe, langt ute i ødemarken. Som nytilsatt rektor jobbet hun formiddagen på sykehuset, med hovedansvar for tuberkulosearbeidet og for den medisinske sengeposten. På ettermiddag var hun rektor på sykepleieskolen. Hvert tredje år blir det tatt opp 20 nye elever. Dette er ungdommer fra hele Madagaskar, og de får en felles treårig udanning. Av det kullet du ser på bildet, er det tre gutter som vil bli sykepleiere og 16 jenter som vil bli jordmødre. Når de er ferdige med utdannelsen sin etter tre år, har de kontrakt på seks år i kirkens helsearbeid. Skolen flyttet i 2004 til Antsirabe i innlandet, og mesteparten av studentenes praksis foregår på det lutherske sykehuset i Andranomadio. I tillegg er de på det statlige sykehuset også, på to forskjellige poliklinikker og en katolsk morbarn-klinikk. Felles undervisningsplan I 2004 fikk Madagaskar utarbeidet en felles undervisningsplan for alle sykepleieskolene i landet. Opptakskravene er eksamen fra videregående skole og deretter en opptaksprøve. Rektor får ikke lenger være både praktiserende lege og rektor, det stilles større krav til skolenes ledelse og drift. Sykepleieskolen Sefam har et lite bibliotek kombinert med kontor for sekretær og regnskapsfører. En stor del av litteraturen på biblioteket er både foreldet og på feil språk. Den er på engelsk, mens gasserne har fransk som sitt første fremmedspråk. De fleste av studentene kan På Madagaskar er det èn jordmor på 6600 kvinner forsvinnende lite engelsk. Det er kommet inn noen nye bøker på fransk i løpet av de to siste årene, men fortsatt er biblioteket svært mangelfullt. Løsningen er at studentene må få kopi av forelesningene som gis, noe de må betale for selv. Skolen leier nå lokaler av Antsirabe kommune. Det er nok litt annen standard her enn hva vi er vant til. Alle de 16 jentene bor på ett stort fellesrom, der de har tre pc er og skrivepulter i tillegg til senger. De tre guttene har ett fellesrom. Disse fellesrommene er studentenes leserom, oppholdsrom og soveplass. Alt i ett. Sykepleiermangel Dr. Julie forteller at det er et stort nasjonalt problem at det er så stor mangel på sykepleiere og jordmødre på Madagaskar. Det er bare en jordmor på 6600 kvinner. Hun kan også fortelle at de fleste som arbeider som sykepleiere på sykehusene i landet ikke har noen formell utdanning. De fleste er opplært på stedet. I den lutherske kirkes helseavdeling 8 misjonstidende 11-2007

(SALFA) har de nylig diskutert sykepleiernes rolle i landet. -På Andranomadio, for eksempel, som er et sykehus med 120 senger, er det bare ti sykepleiere som har diplom. 50 andre arbeider som sykepleiere, men er bare opplært på stedet, forteller dr. Julie. Salfa har ni sykehus og 30 helsesentre spredt utover hele Madagaskar. De som blir utdannet på Sefam, ønsker å få jobb på kirkens institusjoner. Ånd, sjel og legeme Men hva er spesielt med en kristen sykepleieskole? -Vi underviser i og lærer å gi pleie for hele mennesket, både ånd, sjel og legeme. Studentene lærer også å veilede og trøste pasienter med Guds ord. Noen har et kall til å være kristne sykepleiere, selv om lønna er lavere på kirkens sykehus enn på de statlige. Det er også rimeligere for studentene å studere på Sefam. Og de er sikret jobb når de har fått utdannelse. De forskjellige sykehusene og helsesentrene trenger sykepleiere. Studentene selv sier de valgte Sefam fordi det er en kristen skole, hvor det også er naturlig med bibelfag og bønn. Fra undervisningen på Sefam. -Vi er avhengige av Gud i arbeidet vårt, og vi har også ansvar for det åndelige behovet hos sienter. pa- På spørsmål om hvor de vil arbeide etter endt utdanning, sier de fleste at de håper på et større sykehus for å lære enda mer, og bli mer oppdaterte gjennom samarbeidet med andre som har mer erfaring. Ute på landsbygda vil de måtte leve mye mer isolert, uten vei og kommunikasjonsmuligheter. På de små helsesentrene er det mangel på utstyr, og staben vil ofte bare bestå av en lege og en sykepleier. Utfordringer Men studenten Olivier har innvendinger. Han mener at det ute på landsbygda er lettere å få kontakt med folk, og folk tar lettere imot undervisning. Fordi det ikke er utstyr til å analysere prøver i et laboratorium, blir man flinkere til å diagnostisere ut fra symptomene. På den måten lærer man mer. På landsbygda må man bruke alt man har lært på skolen, og kunnskapene blir ikke glemt. I oktober er det avslutning. Deretter begynner studentene på jobb rundt om i hele landet. Er det noe de synes er vanskelig ved å være elev ved skolen? Det viser seg at de godt kunne tenke seg litt lønn når de er i praksis. Men når vi spør dem om hvor mye det er snakk om, ler de bare. Slikt svarer de ikke på. Spørsmålet er uhøflig. Her ser vi avgangskullet på Sefam i år, og deres rektor og lærere. misjonstidende 11-2007 9

Pensjonist på studietur Fire av søsknene mine er gravlagt her på Madagaskar, og alle døde av malaria, forteller Ottar Berge. Han har nylig vært på besøk på Solskinnsøya. T& F tekst & foto: turid mellemstrand rabenorolahy Det gjør sterkt inntrykk å høre Ottar Berge fortelle fra barndomsårene på Madagaskar. Han var det eneste av Hilda og Karsten Berges barn som overlevde, men også han var febersyk. Malariaen har sittet i kroppen siden, noe som viste igjen ved en grundig helsesjekk for noen år siden. Jeg fikk beskjed av legene at leveren var preget av mitt overdrevne alkoholforbruk, og jeg ble på det sterkeste anbefalt å stoppe det høye alkoholinntaket. Jeg svarte tilbake at jeg er totalavholdsmann. De kom ikke på at det kunne skyldes malaria. Også mamma Hilda var veldig syk under oppholdet, og hun var høyt prioritert da mange av Madagaskarmisjonærene ble fløyet hjem etter 2. verdenskrig. Vi fikk reise med det andre flyet hjem til Norge, i 1946. Da var jeg ti år og kom til Norge for første gang. Egentlig skulle vi reist hjem i 1941, men det ble naturlig nok ingenting av. Nysgjerrig Det er en sprek og engasjert mann som er på besøk i Ihosy. Han er pensjonert amanuensis fra Høgskulen i Volda. Som prest og teolog har han vært med å utdanne menighetsarbeidere i en årrekke. Nå er han tilbake i sitt barndomsland. Sunnmøringen med bergensdialekt har blitt nysgjerrig på en annen sunnmøring med spesiell historie; Adolf Thunem. Den oppmerksomme leser husker historien hans fra fjorårets julenummer. Den tidligere misjonæren lot seg ut- 10 misjonstidende 11-2007

Ottar Berge leter etter Thunems Madagaskar. nevne av nazistene til generalsekretær i NMS i 1944, og ble senere dømt for sitt forræderi. Men det er ikke de ytre hendelsene Berge har fått stipend fra Høgskulen i Volda for å se nærmere på. Hva slags type var Thunem som lot seg utnevne til generalsekretær av nazistene når han visste at dette var upopulært hos NMS? Hvorfor var dette logisk for Thunem når det var ulogisk for alle andre? Hva fikk Thunem til å ta sine valg? Hvem var han? Selv argumenterte Thunem blant annet med sin tid som misjonær på Madagaskar; at han der var en mahay olona en som kunne med folk og som ofte gikk imellom stridende parter og ordnet opp. Var han virkelig slik, eller var det bare hans egen oppfatning? Nysgjerrigheten lyser av Ottar Berge. Han har vært i arkivet både på Misjonshøgskolen og i Antananarivo for å se etter brev eller lignende som Thunem skrev. Til Ihosy kommer han for å se stedene, husene og gravene med egne øyne. Han prøver å få tak i Thunems Madagaskar. Ruinene på side ti er av den gamle misjonsstasjonen ved Ihosy, mens disse ruinene er av det første kirkebygget. Utenfor bygrensen Thunem var misjonær blant bara-folket i perioden 1898-1902. Han anla misjonsstasjonen i Ivohibe, samtidig var han misjonær både i Ihosy og Isalo. Vi har tatt turen opp på høyden der gamle Ihosy by lå på 1800- tallet. Her ble den første misjonsstasjonen bygget ti år før Thunem kom til området. Misjonærene fikk ikke slå seg ned innenfor bygrensen, så restene etter stasjonen ligger et lite stykke utenfor byruinene. Og i nærheten er det en barnegrav. Malariafeberen preget livet også for de første misjonærene i Ihosy. Madagaskarmisjonæren Thunem Vi har god utsikt fra høyden og får et glimt av de store avstandene Thunem måtte forholde seg til. At han hadde ansvaret for flere stasjoner med minst en dagsreise mellom, gir Ottar Berge en bekreftelse på inntrykket han har fått av Thunem. Han var en dynamisk mann, arbeidsom, initiativrik og administrativt dyktig. Intelligent er det heller ikke tvil om at han var. Referater fra misjonærkonferansene viser at han ble brukt til å tolke lovtekster og regler og til å holde orden på ting. Han var mer enn bare teolog. Berge deler villig de tankene han har gjort seg om Thunem, og fortsetter: Han framsto distansert for dem som møtte ham. Det var vanskelig å få nærkontakt med ham. Men det er vanskelig å si hvor mye av dette som skyldes hans personlighet, og hva som var et resultat av at han ble frosset ut etter krigen. Men Berge må samle flere inntrykk av mannen før han er klar for å prøve seg på konklusjoner. Han regner med de kommer i en artikkel han planlegger for Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap. Morondava For Ottar Berge går turen videre til Tulear. Der vil han besøke gravene til to av søsknene sine, før han flyr til Morondava. Jeg ble født i Morondava, men har ikke vært der siden jeg var 14 dager gammel, så det gleder jeg meg til, avslutter Berge. misjonstidende 11-2007 11

Lamessa og Simon t.h. prøvegår den nye halvferdige veien mellom Addis Abeba og Asosa sammen med folk og esler som kommer fra markedet i Boji. Tilbake i Blånildalen Nylig var jeg tilbake i Etiopia sammen med min mann Lamessa og min sønn Simon. Formålet med turen var først og fremst å besøke Lamessas familie, men vi ville også dra til Blånildalen. Vi var spente på å se hvordan folk har det og om vi kunne se noen resultater fra landsbyutviklingsprosjektet vi jobbet i, over ett år etter at prosjektet ble avsluttet. T& F tekst & foto: mirjam syltebø endalew På vei til Agallo Meti kjører vi gjennom administrasjonsbyen Kamashi. Siden vi dro er det lagt strømkabler til de fleste små bambushyttene. En viktig forandring for folk flest, og særlig for skoleelever og studenter som dermed kan lese lekser også etter at det blir mørkt. Dette var ikke noe prosjektet var ansvarlig for, men det er et stort fremskritt og et synlig tegn på positiv utvikling på landsbygda i Etiopia. Et annet stort fremskritt er utbedringen av veiene som foregår i Vest-Etiopia. Det jobbbes nå med å legge asfalt de 700 km fra Addis Abeba til Asosa. Ulempen med gode veier er alle trafikkulykkene. Folk er ikke vant til å kunne kjøre fort, og vi ser flere biler i veikanten totalvraket etter velt og utforkjøringer i krappe svinger. Mellom Kamashi og Agallo Meti, en strekning på ca. 25 kilometer, må vi fortsatt bruke to timer. Noe av det siste Lamessa gjorde som prosjektleder, var å administrere byggingen av broen over elva Meti. Skoleelevene kan dermed krysse elva for å komme seg på skolen, også når det regner. Vi har dermed heller ingen vanskeligheter med å kjøre til Agallo Meti. Bare en gang må bilen over på firehjulstrekk. Helsearbeid På klinikken i Agallo Meti er det nå ansatt to sykepleiere som begge er gumuz. Tidligere har sykepleierne 12 misjonstidende 11-2007

Nå må vi frakte medisinene med esel, sier Dergu. på klinikken vært oromoer fra høylandet. Både Dergu Wadadjo og Gamachis Gutama fikk utdanningsstipend fra prosjektet. Dergu leder det daglige arbeidet med medisinsk behandling av pasientene. Gamachis leder det forebyggende helsearbeidet med vaksinering, helseundervisning, familieplanlegging og svangerskapskontroller. Det forebyggende helsearbeidet er fortsatt finansiert med NMSmidler. Dergu forteller at den største utfordringen for klinikken etter at prosjektet ble avsluttet, er tilgang på medisiner og vaksiner. Prosjektet hadde flere biler som stadig kjørte opp og ned til høylandet og til regionshovedstaden Asosa. Det var lett å transportere medisiner fra synodens lager, og prosjektbilen hjalp også myndighetene med å distribuere vaksinene til de lokale klinikkene. Nå må vi frakte medisinene med esel, sier Dergu. Vi går rundt i landsbyene for å hilse på folk, og legger merke til at alle frukttrærne prosjektet solgte nå er blitt store og bærer frukt som både spises og selges på markedet. Trærne gir også fin skygge for sola. I Sirba dyrker bøndene tomater og gulrøtter ved bredden av Nilen. Dette ble introdusert av prosjektet og er viktig både som ernæringstilskudd og som inntektskilde for bøndene. Dergu Wadadju og Gamachis Gutama på klinikken i Agallo Meti. Tekniske utfordringer Møllene som prosjektet bygde for å avlaste kvinnenes arbeidsbyrde er begge ute av drift. Den ene mølla har en aktiv komité og ordnet økonomi. De har dermed penger til å betale en reparatør. Problemet er igjen transport. Det går en slags buss fra høylandet til Kamashi, men det spørs vel hvor lett det er å finne en møllereparatør som er villig til å gå fire timer fra Kamashi til Agallo Meti. Vannpumpene er delvis i bruk. Noen må repareres. Prosjektet lærte opp to fra hver landsby i vedlikehold av pumpene. Det ble også kjøpt inn verktøy som myndighetene skulle oppbevare og låne ut, det er forsvunnet. Prosjektstudenter På veien mellom Agallo Meti og Kamashi møter vi prosjektstudenten Getachu Jirata. Han er ansatt hos myndighetene i Agallo Meti som leder for mikrofinans og er på vei til et møte i Asosa. En slik reise begynner med fire timers gange til Kamashi, hvor han håper å få haik videre til høylandet. Så er han heldig og møter oss! Han fortaller at flere av de andre prosjektstudenter har lignende posisjoner både i Agallo Meti og Sirba, både på sone- og regionsnivå. Det er flott at mange flere gumuzer har fått utdanning og dermed jobb i sentrale posisjoner som tidligere var besatt av folk fra andre folkegrupper. Prosjektet har på denne måten bidratt til at gumuzene selv har fått økt innflytelse og makt i det lokale byråkratiet. Mirjam Syltebø Endalew var misjonær for NMS i Etiopia fra 2000 til 2004. I 2003 giftet hun seg med Lamessa Endalew som da var leder for kirkens landsbyutviklingsprosjekt i Agallo Meti og Sirba. Her deler Mirjam noen glimt fra en tur tilbake til Blånildalen. Svangerskapskontroll i Agallo Meti. Gamachis Gutama til høyre. misjonstidende 11-2007 13

Latter & liv tekst: stein-ove horten foto: jan erik askjer Igjen høres barnelatter fra Den norske skolen (DNS) i Kamerun. Dørene er atter åpnet og støvet blåst vekk. Minner fra en fordums tid, hvor det midt på 80-tallet var over 40 elever på skolen, våkner til liv. I 2004 var det ingen elever og ingen lærere på DNS i Kamerun. Flere interessenter ville da kjøpe skolen, men NMS sin representant i Kamerun stod standhaftig imot og tviholdt på fasilitetene. Nå står vi her og kan ikke noe annet enn å takke representanten og Vår Herre. Det er et stort privilegium for de barna som får oppleve det å være elev på denne skolen. I 2005 var det 50-årsjubileum for DNS i Kamerun, og det var én elev på skolen første året. Året etter var det to elever, og nå i 2007 er det ti elever. DNS i Kamerun fungerer omtrent som en grendeskole; ti elever er fordelt på seks trinn. Første til tredje trinn sitter i samme klasserom, det samme gjør fjerde, femte og åttende trinn. Skolen har tre lærere. I tillegg til de vanlige fagene gir skolen franskundervisning og varierte utflukter i lokalmiljøet. Skolen har til nå besøkt en stor frukt- og grønnsaksåker, en smed og et sykehus og sett muslimenes fredagsbønn. Elevene har flere spennende opplevelser i vente. Misjonærbarna lærer å kjenne Kamerun både gjennom skole og fritid. Når de skal hjem til Norge er det en viss fare for overvekt i bagasjen overvekt i form av opplevelser, inntrykk og erfaringer. 14 misjonstidende 11-2007

min vei til jesus Jibiliiru Bari er søndagsskoleleder i Douentza og hadde laget sangen som søndagsskolen framførte på gudstjenesten 1. påskedag i Douentza. portrettfoto: stina m. aa. neergård gruppefoto: ole harald neergård Jeg ba både til Muhammed og til Jesus Jeg er født inn i en familie der alle er muslimer, men jeg tror det var Guds vilje at jeg skulle komme til tro på Jesus Kristus! Da jeg ble født, ble jeg oppkalt etter bestefaren min som het Jibiliiru (Gabriel). Men bestefar kalte meg ofte Rut. Dette er ikke et navn som er i bruk i islamsk kontekst, og bestefaren min hadde aldri lest Bibelen. Så hvor i all verden hadde han hørt det navnet? Det er det bare Gud som vet. Fremdeles kaller søskenbarna mine meg Jibi Ruttel. I 1996 startet misjonens landsbyutviklingsprosjekt med lese- og skriveopplæring i landsbyen. Da var jeg 17 år gammel. Læreren min het Mawluudu Diko. Gud har gitt meg gode evner, jeg lærte å lese fulani og ble flinkere enn de fleste av de andre ungdommene i leseklassen. I 1997 var det en misjonær som heter Aamadu Sankare (Odd Hanssen Matre). Han begynte å gi meg hefter med bibeldeler og bøker. Jeg leste mest i Matteus-evangeliet, Johannes-evangeliet og Apostlenes Gjerninger. Men da folk la merke til hva jeg leste, begynte de å kalle meg kristen, og det gjorde meg veldig sint. Derfor samlet jeg sammen alle bøkene og brente dem. Men det varte ikke lenge før jeg var på leting etter slikt lesestoff igjen. Sant å si hadde jeg et veldig urolig hjerte på den tida. Jeg traktet etter kunnskap og rikdom. Det endte med at Aamadu Sankare begynte å undervise meg i fransk, og jeg fikk på nytt kristne bøker av ham. Men denne undervisningen varte ikke så lenge, for i hjertet mitt var jeg blitt veldig opptatt av penger. I 2001 dro jeg av sted for å søke lykken i Elfenbenskysten. Jeg dro først til Bamako og derfra til Karta. I over to år reiste jeg rundt. I 2003 kom jeg tilbake til Bamako uten å ha tjent så mye som et rødt øre. I Bamako forsøkte jeg å etablere en liten butikk. En dag kom en venn av meg som heter Aali. La oss dra hjem sammen, sa han. Jeg ville ikke dra siden jeg var blakk, men han ga seg ikke. Han tok alt jeg hadde i den lille butikken og solgte det. Totalt fikk han inn 15 kroner. Han betalte resten av billetten til Douentza, og vi dro hjem til landsbyen vår. I tre dager var jeg der, men jeg var fortvilet og ante ikke hva jeg skulle ta meg til. Så kom det bud fra onkelen min om at jeg skulle komme til ham og gjete kuene hans. Jeg gjorde meg klar til å dra. Men den samme dagen satte jeg meg ned og ba to bønner, én i Muhammeds navn og én i Jesu navn. Jeg sa: Hvis du er Sannhet, så vis meg hva jeg skal gjøre. For jeg trett i hjertet og sjelen min gråter. Hva skal jeg gjøre? Muhammed og Jesus, vis meg veien! Så reiste jeg meg opp og gikk til Douentza og til huset til Aamadu Sankare. Der fant jeg ingen hjemme. Jeg gikk til min slekting Bureima, som var blitt en kristen, og spurte ham. Han fortalte at Aamadu og familien hans var reist hjem til Norge, men at det var kommet en ny misjonær der, som nå var på ferie. Jeg ble hos Boreima helt til misjonærene kom tilbake. I mellomtida hadde jeg begynt å gå på gudstjenester i fulani-menigheten. Etter noen måneder ble jeg døpt. Og siden har jeg aldri sluttet å takke Gud! Hjertet mitt er blitt friskt. For hver dag som går kjenner jeg større glede. Selv om det er mange vanskeligheter, er både hjerte og sinn fylt av håp! Vitnesbyrdet mitt kunne vært lenger, men det får være nok for denne gang. vitnesbyrd av jibiliiru bari oversatt av stina m. aa. neergård misjonstidende 11-2007 15

leif hadland, program- og kommunikasjonssjef i nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. utgangspunkt Mange gode råd! Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Kroatia, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca. 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 Vi har lagt bak oss rådsmøtet for 2007. Deltakerne ble også denne gang spurt til råds i mange store saker. Så vel strategimelding som langtidsbudsjett, den omfattende grunnregelrevisjonen og ikke minst det samlivsetiske profildokumentet, var egnet til å skape stor debatt og til dels følelsesmessig engasjement. Mange har i ettertid uttrykt takknemlighet for at rådsmøtet klarte å bevare en saklig debattform og en god atmosfære gjennom alle de vanskelige rådslagningene. Fra alle deler av organisasjonen ble det gitt klare tilbakemeldinger til landsstyret og til den øvrige ledelse i NMS. Ikke minst ble det lagt merke til at talsmenn og -kvinner fra regionene var så klare og samstemte i forhold til mulige endringer i strukturene i Norge. Også mange av misjonærene viste et stort engasjement i forhold til de strategiske grep som landsstyret ønsker å ta. Det vitner om at det er mange som bryr seg om NMS og har et eierforhold til organisasjonens utvikling. Igjen kunne vi glede oss over at representanter for samarbeidskirkene deltok med tale- og stemmerett på rådsmøtet. Det er et viktig skritt organisasjonen har tatt ved å la stemmene til disse bli hørt på dette møtet. De lar oss se saker fra andre perspektiv, og de blir dermed et viktig korrektiv for en organisasjon som til tross for all sin internasjonale aktivitet fort kan bli preget av en ensidig norsk tenkning. Mange av kirkelederne deltok da også i diskusjonene med nyttige og konstruktive råd, og de var klare i sine anbefalinger, ikke minst i forhold til samlivsetiske spørsmål. Fra rådsmøtet går veien videre til generalforsamling i Bergen neste sommer. De fleste generalforsamlinger i NMS` historie har blitt opplevd som viktige milepæler med stor betydning for organisasjonens videre arbeid. Slik vil det sikkert også bli i 2008. De samme store sakene som stod på dagsorden på rådsmøtet vil da komme opp til endelig avklaring. Vesentlige avgjørelser skal tas og viktige veivalg avklares. Det er derfor grunn til å gjøre seg forhåpninger om at GF08 blir en virkelig storsamling der mange vil være med å ta ansvar for organisasjonens videre utvikling. NMS skal være en demokratisk organisasjon hvor folket bestemmer. Vi kan alltid arbeide for å gjøre demokratiet enda mer levende og reelt. I denne sammenhengen er rådsmøtet og generalforsamlingen viktige arenaer, og det er av stor betydning at folk stiller opp og tar del i beslutningsprosessene. Det er derfor å håpe at engasjementet vil bli like stort på generalforsamlingen til sommeren, og at den samme gode atmosfære vil prege ordskiftene der. Så kan vi reise fra Bergen den 13. juli i forvissing om at vi til tross for uenighet i enkelte saker kan gå sammen, videre med det viktigste. 16 misjonstidende 11-2007

finn tore eivik, områdeleder i midt-hålogaland og helgeland nistepakken Alt er ditt Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre. Så skal kongen si til dem på sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare dem: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Matt 25,31 40 Ved overgangen til et nytt år blir vi minnet om muligheten for skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner. Forutsetningen er at vi registrerer oss på rett måte og at det er orden og oversikt over hvor mye som er gitt. På vei inn i et nytt kirkeår møtes vi av en tekst som handler om en helt annen givertjeneste. Det handler ikke bare om å gi klær, mat, tid og trøst til andre mennesker, men her er det de som ikke husker alt dette alle kroner som er gitt, alle mennesker de har hjulpet, minutter de har brukt det er de som kan ta riket i eie. De andre som kanskje nøye hadde laget regnskap over sine gode sider og gjerninger, de blir vist bort. Det handler ikke om antall gode gjerninger, ikke om hukommelse eller mangel på det. Det handler om hva vår motivasjon er for våre handlinger og holdninger. Det handler om hva det er som driver oss, inspirerer oss, kaller oss. Gjør vi dette bare for vår egen skyld? For vår anseelse? For å døyve vår dårlige samvittighet? For at vi føler oss forpliktet til det? For å samle oss gode gjerninger på dommens dag? Eller gjør vi det fordi vi i hvert menneske ser Guds bilde, skapt av Gud, elsket av Gud? Gjør vi det fordi Jesu liv inspirerer oss til å følge ham, til å dele hans omsorg, glede, smerte og nød for våre medmennesker? Gjør vi det fordi vi kjenner at vi gjennom å bekjenne oss til hans død og oppstandelse kalles til tjeneste for Gud gjennom å tjene vår neste? Er vi ærlige, kjenner vi vel på at våre intensjoner kan være blandet. Faren er når mennesker rundt oss blir mer et middel for å øke vår egen fordel, lykke eller mulighet til frelse enn et mål for vår kjærlighet. Faren er når vi ser mer vårt eget ansikt i deres øyne og ikke Jesus. Den danske forfatteren K. E. Løgstrup skriver: Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. Gjennom våre holdninger til hverandre er vi med på å gi hverandres verden dens form, vidde og farge. Skremmer dette oss? Eller gir det et nytt perspektiv på våre muligheter, anledninger og våre medmennesker? Av ditt eget gir vi deg tilbake, bes det i takkebønnen i kirken. Det handler egentlig ikke bare om kollekten vi går rundt alteret og gir, men om det livet vi lever i vår hverdag. Eller som vi synger i en salme Intet er vårt, alt er ditt, alt er vårt i deg. Alt er vårt i deg. Og verden er din, dens nød er ditt rop. Det kaller oss. Hører vi ropet fra Jesus? Følg meg! Hører vi ropet fra våre medmennesker? Se meg! be for: julemessene forberedelser til generalforsamlingen 2008 misjonstidende 11-2007 17

T& F Guds draum tekst & foto: eivind hauglid Eg har ein draum, sa generalsekretær Kjetil Aano ved opninga av rådsmøtet og refererte til neste års generalforsamling. Så la han til: Det kling ikkje like godt å sei: Eg har ein strategisk plan. terte positivt, blant anna Bjørn-Eddy Andersen, NMS-representant på Madagaskar. Men Andersen etterlyste samstundes større deltaking frå søsterkyrkjene i utforming av strategien. Denne gongen var dokumenta sendt ut altfor seint, sa han. Biskop Mano Rumalshah frå Pakistan takka for eit flott dokument, sjenerøsitet og invitasjon til å vere med på rådsmøtet. NMS er ein inkluderande organisasjon, sa han. Han etterlyste imidlertid klarare referansar til annleis truande og særleg utfordringane frå den muslimske verda. Men det var likevel strategi, planar og profildokument som sto på saklista til rådsmøtet. I fylgje grunnreglane til Det Norske Misjonsselskap (NMS) er rådsmøtet (RM) eit rådgjevande organ for landsstyret (LS) og samlast ordinært ein gong mellom kvar generalforsamling. Og ei av sakene som rådsmøtet pliktar å handsame er nettopp forslag til strategimelding for arbeidet. Forslag til strategimelding for 2009-2011 Nytt denne gongen var at økonomiske rammar var sett i samband med strategiske planar for perioden. Vi ser det som viktig å vere konkret i høve til dei strategiar som vert valt, sa administrasjonssjef Svein Nybø. Dette var det fleire som kommen- Punkt 4.4.2 Punktet om lokal, regional og nasjonal organisering var nok det punktet som flest hadde ordet til. Det eine alternativet var nokså drastisk og foreslo m.a. å opprette fire store regionar i staden for dagens ni. Det andre alternativet foreslo at landsstyret i komande periode skulle greie ut ein ny modell der regionleddet ikkje lenger skal vere ei administrativ eining. Øyvind Meling frå region Oslo/Borg åtvara mot ein for lukka prosess. Vi må ikkje gjere vedtak som låser korleis organisasjonen skal sjå ut i framtida. Dessutan må vi arbeide meir med korleis vi skal auke det fri- Kinabenken under rådsmøtet. F.v. NMSrepresentant Kina, Ole-Jacob Grønvold, assisterende biskop i Taiwan lutherske kirke, Samuel Fu-min Chang (Taiwan), pastor Feng Shing Hsieh (Taiwan), tidl. Taiwanmisjonær Rolf Arne Tjøstheim, leder i Hunan kristne råd, Chen-Zhi (Kina), tidl. taiwan- og Hongkong-misjonær Einar Brådland og generalsekretær i Amity Foundation, Zhang Liwei. 18 misjonstidende 11-2007

viljuge innsatsen i NMS, sa han. Han sette også fram eit alternativt forslag som mange støtta. Det gjekk mellom anna ut på å overlate til landsstyret å greie ut og gjennomføre ei ny administrativ organisering ved hovudkontoret og i regionane, der ein særskilt blir bedt om å legge vekt på å utvikle områda som basis for arbeidet og gje større rom for friviljug arbeid på alle nivå. Det var einaste gongen at delegatane fekk bruk for stemmesetlane, og rådsmøtet sa seg einige i intensjon-ane i forslaget. NMS og Dnk Strategimeldinga sa at Den norske kyrkja vil vere den viktigaste arenaen for NMS i tida som kjem og at ein vil arbeide for å integrere den misjonale dimensjonen på alle nivå i kyrkja. Direktør i kyrkjerådet, Jens Petter Johnsen, takka på vegne av kyrkja. Guds draum er eit bra tema, for vi er alle inkludert i Guds draum. Det er ei målformulering som ber Guds nåde i seg, og det er viktig. Og kyrkja vår treng eit evangeliserande fokus, sa han. Revisjon av grunnreglane Forslaget til revisjon av grunnreglane var dels av redaksjonell og språkleg art, men det var og fleire forslag til vesentlege endringar av innhaldet. Regionstyreleiar i region Stavanger, Preben Lindøe, åtvara mot ei endring i retning av sentralisering og profesjonalisering av organisasjonen, og svekking av representative ordningar. Han meinte og at fleire setningar burde flyttast frå grunnreglane til vedtektene. Representasjon og opne møter I dag har organisasjonen to ordningar for medlemskap og dermed to ordningar for representasjon til generalforsamlinga. Med det nye forslaget har ein mann ei stemme, og ein treng ikkje lenger bli valt som utsending på vegne av andre. Dei fleste som tok ordet til dette, uttrykte stor glede over endringsforslaget. Til forslaget om at alle møter i organisasjonen, slik som generalforsamlinga, landsstyret, rådsmøtet og regionstyra skal vere opne, var det ingen som uttrykte motstand. Samlivsetisk profildokument Kjetil Aano innleidde til samtale om profildokumentet med å vise til generalforsamlinga i Trondheim i 2005. Landsstyret vart då beden om å arbeide med organisasjonens forståing og handtering av samlivsetiske spørsmål. Dokumentet er på 15 sider og har tema som Kristen tru, menneskeverd og seksualitet, Mellom ideal og røyndom og Aktuelle utfordringar Dei viktigaste standpunkta frå tidlegare er dei same. Vi ynskjer å halde ideala høgt, samstundes som vi tek høgde for at vi lever i ei verd med stort mangfald, sa Aano. Kyrkjepresident Nyiwe Thomas, Kamerun melde seg tidleg på talarlista. Eg visste at saka var på agendaen og lurte på kva resultatet ville bli. Dette er ei sak som også den globale kyrkja er oppteken av. Homofili og samlivsspørsmål byrjar å bli store problem også for kyrkjene i Afrika. NMS har eit stort ansvar på dette området. Eg er glad for det eg har lese og vi vil støtte NMS i dette. Eg er redd for at spørsmålet kan splitte Det lutherske verdsforbund (LVF) og at afrikanske kyrkjer kan kome til å melde seg ut av LVF. Biskop Nicolas Tai, Hongkong, sa at han vart glad då han las dokumentet. Også han viste til møter i regi av LVF og var redd for kva spørsmålet kunne føre til i det globale lutherske fellesskap. Diskriminering er synd, men vi må ta omsyn til bibelens lære og bodskap. Mange bortforklarer heile problemet med homoseksualitet, men som kyrkjer må vi ta omsyn til bibelsk tolking. Eg håpar at vi kan halde fram å tale om dette på ein mild måte slik NMS nå gjer, sa han. Leiar for NMS U, John Martin Bore sa at blant mange unge var det stor toleranse i dette spørsmålet. Mange lar vere å meine noko og andre meiner at det er så mange andre ting som er viktigare, som t.d. miljø, fattigdom og rusproblematikk. For mange er det familien som blir det viktige. Kanskje det ordet kunne kome tydelegare fram i dokumentet? spurte han. Heile tre timar vart sett av til dette temaet. Fyrst ein time i plenum, så gruppearbeid og til slutt ei felles oppsummering. misjonstidende 11-2007 19

tekst: eivind hauglid Leserne ønsker miljøvennlig papir & mer stoff fra misjonsfeltene I vår fikk over 900 abonnenter et brev fra Misjonstidende med 27 ulike spørsmål. Redaksjonen har behov for å vite litt mer om hva abonnentene liker å lese, hvem de er og hva som kan gjøres for å få flere abonnenter. Mottakerne var tilfeldig valgt ut fra databasen. Noen av svarene vil vi her dele med leserne. 190 personer svarte på undersøkelsen og returnerte skjemaet. Av disse var 73% kvinner og 27% menn. Forrige gang en lignende undersøkelse ble gjennomført var i 2001. Da var det 76% kvinner og 24% menn som svarte. Oversikten viser at 76% av abonnentene er fra 46 år og oppover. 45% er 65 år og yngre. Vi kan derfor regne med at ca halvparten av leserne er i yrkesaktiv alder. Alderssammensetning Nesten halvparten av Misjonstidendes abonnenter er yrkesaktive. Årets undersøkelse viser det samme som undersøkelsen for seks år siden, nemlig at Misjonstidende har trofaste lesere. 54% har abonnert på bladet i mer enn 20 år. Antall år som abonnent Misjonstidende har trofaste lesere. 20 misjonstidende 11-2007