ISRAELS OKKUPASJON AV PALESTINSK JORD

ISRAELS OKKUPASJON AV PALESTINSK JORD Av Dan Johansson, Malmø I debatten om Israel og Palestina påstås ofte at Israel bryter med folkeretten ved å okkupere palestinsk jord. Påstanden er feil. Det er ikke så vanskelig selv å skaffe seg bakgrunn for en bedømmelse. Det behøves bare visse kunnskaper om grunnleggende fakta, fakta som ikke er omstridt av historikerne, og noe kjennskap til hva folkeretten inneholder. Israel bryter aldeles ikke folkeretten. Det sier Thorsten Lunderquist, f.t. dommer ved Malmö Tingsrätt. Når mennesker samtaler om Israel-Palestina-konflikten sies det ofte at Israel okkuperer palestinsk jord, og det snakkes om ulovlig okkupasjon, en okkupasjon som sies å stride mot folkeretten eller i det minste er moralsk forkastelig. Også dem som forsvarer Israels sak virker ofte som om de kjenner seg tvunget til å holde med dem som sier at Israel på en urettferdig måte okkuperer palestinsk jord. Når konflikten debatteres i media, pleier det å være med en eller et par sakkyndige, som ofte presenteres som folkerettseksperter. Disse anser for det meste også at Israel gjennom å okkupere jord bryter med folkeretten, dog uten å gå nærmere inn på hvilke skrevne eller uskrevne regler i folkeretten Israel bryter. Det råder altså ganske stor enighet om at Israel bryter folkeretten gjennom sin okkupasjon. Påstanden har forekommet så ofte i den stadig aktuelle konflikten mellom Israel-Palestina at det nå burde være klargjort hvilket område, eller hvilke måter Israel begår brudd. Men det har ikke blitt klart. Mengdevis av skribenter har mer eller mindre overfladisk syslet med emnet, men virker ikke å ha vilje til og gjøre egne undersøkelser om hva som er folkerettslig klanderverdig i Israels kontroll over palestinsk jord. De mest skråsikre uttalelsene gjøres uten at det anføres noen grunn. Veldig lite forteller at den som uttaler seg kjenner til forholdene som har ledet fram til konfliktens modus i dag, eller noe om de reglene i folkeretten som kan ha betydning. Saken virker å være verdt ytterligere forklaringer, helst en undersøkelse av noe i nærheten av en objektiv juristkommisjon. Her følger nå en redegjørelse, med sikkerhet utført av en jurist, men alene. Hva er folkerett? Folkeretten er dessverre intet praktisk oppstilt hefte med faste og lettforståelige regler. Den er en rettsordning for stater (og internasjonale organisasjoner), grunnlagt dels på sedvanerett og dels på mellomstatlige avtaler, traktater og konvensjoner som stater kobler seg til og som i sin tur kan gå over til allment akseptert sedvanerett. Folkeretten er under kontinuerlig utvikling alt etter hvordan forholdene på jorden endres. Utviklingen kan nok betegnes som ganske langsom, i hvert fall ikke hurtig. Av de konvensjoner som ble avsluttet i Haag 1907 inneholder nr IV om landkrigen, også regler om beskyttelse for sivile under okkupasjoner, art. 42-56. Reglene følges i så stor utstrekning at de nå blir betraktet som sedvanerett. Ettersom reglene blei funnet utilstrekkelige under andre verdenskrig, besluttet man i Genève 1949 å legge til flere konvensjoner, bl.a. nr IV, den s.k. sivilkonvensjonen, om beskyttelse for sivile i okkuperte områder. Også tilleggsprotokoll I til Genève-konvensjonene har betydning for behandlingen av sivile under okkupasjoner. Den IV Haagkonvensjonen inneholder i art. 42 folkerettens definisjon av okkupasjon: Under væpnede konflikter anses et område å ha blitt okkupert om det befinner seg under 1

den fiendtlige armeens herrevelde, og at det innebærer at den lovlige maktens krefter overgår til fienden, okkupasjonsmakten. Denne makt overtar også ansvaret for sivilbefolkningen som er igjen i området. Sivilbefolkningen skal respekteres. De lover som gjaldt før okkupasjonen skal opprettholdes. Tidligere domstoler skal fortsette sin virksomhet, men okkupanten kan bruke militærdomstol eller egne sivile domstoler. Okkupanten kan oppheve lovregler som anses å true okkupasjonsmaktens sikkerhet og kan utstede egne sikkerhetsbestemmelser og administrative regler. I prinsipp skal imidlertid okkupasjonsmakten ikke forandre lover, eierskap og lignende, ettersom okkupasjonen er midlertidig mens de venter på en fredsavtale. Av samme grunn, når en okkupasjon bare er tilfeldig, kan okkupasjonsmakten ikke flytte sin egen befolkning inn på okkupert område. Okkupasjonsreglene ble skrevet i det hele tatt med tanke på relativ kortvarig okkupasjonstilstand (programmet til sivilkonvensjonen 1949 sier at okkupasjonen innenfor okkupert område skal f.eks. opphøre innen et år etter at krigshandlingene er avsluttet). Reglene er imidlertid i prinsipp gjeldende også ved langvarige tilstander, slike som råder i de områdene Israel har hatt under kontroll etter krigen 1967. Et prinsipp i folkeretten gjennom 1900-tallet har blitt at aggresjon ikke tillates som grunn for gyldig erverving av territorium. Krig skal ikke lønne seg. EU s sanksjoner mot Argentina for forsøket på å tilbakeføre Falklandsøyene fra Storbritannia og FN-sanksjonene mot Irak etter deres invasjon av Kuwait, ble begge grunnet i folkeretten. Hvorfor er Israel på Vestbredden? Hva er grunnen til at Israel nå, helt siden seksdagerskrigen 1967 kontrollerer Vestbredden? (For enkelhetens skyld og for at redegjørelsen ikke skal bli alt for lang, behandles de øvrige gjenværende deler av territoriet som Israel erobret i krigen ikke her). Krigen begynte 5. juni 1967. Da hadde PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, sammen med Syria deltatt i kamper mot Israel siden begynnelsen av mai, og i mediene hadde krigspropaganda mot Israel holdt på i flere måneder. Egypt hadde blokkert Tirana-stredet og egyptiske tropper hadde marsjert nordover gjennom Sinai-halvøya. På forespørsel fra Egypt, dro FN s fredsbevarende styrke seg umiddelbart tilbake. Jordan og Irak ble med i den egyptisk-syriske alliansen mot Israel. Israel var nå omringet av fiender. Deres eksistens var truet og en samlingsregjering ble dannet. Landet massemobiliserte. Det var lite i overflate og på noen steder bare 14 km bredt. Det skulle ikke være mulig å stå imot et samlet arabisk angrep. Som beste forsvar, valgte Israel et raskt angrep. Tidlig på morgenen 5. juni gikk israelske fly til angrep mot Egypt, og hadde allerede etter noen timer slått ut størstedelen av det egyptiske flyvåpenet før det hadde kommet i luften. De kampklare arabiske troppene rundt Israel klarte aldri å gjenvinne initiativet. Men i det første døgnet av krigen, mens verden ventet at Israel skulle knuses, talte statsminister Tage Erlander i den svenske radioen i et plutselig innsatt ekstrainnslag. Han mante verdenssamfunnet til å stå på det angrepne Israels side og forsvare små rettferdige stater mot angrep fra store urettferdige naboer. Den svenske regjeringen bestemte kort etter, da det ble klart at Israel grundig hadde slått tilbake de truende angriperne, at de i radioen skulle meddele at det var Erlanders personlige mening og ikke regjeringens som tidligere hadde kommet til uttrykk. Naturligvis har det blitt framført en og annen avvikende mening om hvem som startet krigen. F.eks. forklarte Sovjetunionen tidlig at det var Israel som hadde startet krigen mot 2

alle sine naboer. Nå turte de fleste sakkyndige, både historikere og andre, å dele Erlanders mening om at det var spørsmål om et umiddelbart forestående angrep fra nabostatene for å utslette Israel. Den overveiende meningen er at angrepet mislykkes ved at Israel på et tidlig stadium lykkes å få herredømme i luften. Israel kunne etter krigen anse seg ha en bra modus ved fredsforhandlingene med araberstatene. Disse var imidlertid ikke beredt til å skrive under en fredsavtale. I november 1967 vedtok FN s sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 242. I denne uthevet man ugyldigheten ved å erverve seg territorium gjennom krig og Israel ble oppfordret til å trekke seg tilbake fra områdene som de okkuperte i den siste konflikten. Resolusjonen slår også fast at man er skyldig å respektere bl.a. at alle stater i området har rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser. Israel gikk med på å trekke seg tilbake fra okkuperte områder dersom landets naboer erkjente Israels eksistens og stemte for resolusjonen. Araberstatene, som ble støttet av PLO, stemte imidlertid nei. Ved en senere konferanse 1967 i Sudan ble araberlederne enige om tre nei : Nei til å forhandle med Israel Nei til å slutte fred med Israel og Nei til å anerkjenne Israel. Israel har returnert 93 % av erobret jord Etter krigen 1967 har Israel gitt tilbake omlag 93 prosent av de territorier som ble erobret: Sinaihalvøya ble tilbakelevert til Egypt ved fredsavtalen som de inngikk med landet i begynnelsen av 1977, og Gazastripen, som Egypt avsto fra å ha krav på, ble levert i 2005 til den palestinske myndigheten. Jordan har erklært at de avstår fra krav på Vestbredden. Framtiden for Vestbredden har på grunn av arabersidens uvillighet til å forhandle ikke kunnet bestemmes. Området Vestbredden er imidlertid nå, gjennom den s.k. Osloavtalen på 1990-tallet mellom israelere og palestinere, oppdelt i tre deler, områdene A, B og C. I område A inngår alle palestinske steder utenom en bydel i Hebron. I område A har den palestinske myndigheten full kontroll, både sivilt og sikkerhetsmessig. Israelere har ikke en gang adgang. Området omfatter 55 prosent av Vestbreddens befolkning og 17 prosent av dets areal. Også i område B har den palestinske myndigheten total kontroll av både sivile og politi, men israelske styrker er forlagte utenfor bebodde trakter. I område B bor 41 prosent av Vestbreddens befolkning og området er 24 prosent av Vestbredden. Område C er under fullstendig israelsk kontroll. Det utgjøres i hovedsak av ubebodde områder og har bare fire prosent av Vestbreddens befolkning, men 59 prosent av dets areal. Tyrkerne og første verdenskrig For at vi bedre skal kunne forstå debatten om Israels okkupasjon av Vestbredden bør man ha visse basiskunnskaper om områdets historie gjennom de seneste år. Under første verdenskrig inngikk Vestbredden i det store osmanske riket, som var styrt av tyrkerne. Disse deltok i verdenskrigen på den tapende siden, og det osmanske riket brøt sammen ved verdenskrigens slutt1918. Det området som nå er Vestbredden ble tapt av tyrkerne til seiersmakten i første verdenskrig. Det inngikk i et brittisk mandatområde under Nasjonenes Forbund, FN s forløper. Araberne hadde under verdenskrigen gjort opprør mot tyrkerne. Etter krigen ble araberlederen Abdullah til og begynne med hersker i området øst for Jordan-elven, emiratet Transjordan, som engelskmennene hadde skilt ut fra sitt mandatområde Palestina, bl.a. på grunn av protester mot den jødiske innvandringen. Abdullah fikk også hjelp av engelskmennene til å danne en armé, Den arabiske legionen. 3

I mai 1948 ble den nystartede staten Israel angrepet av seks arabiske naboland umiddelbart etter de britiske troppenes avreise fra sitt mandatområde. Den jordanske arabiske legionen erobret Vestbredden, som ble bekreftet i en våpenhvileavtale med Israel 1949. Jordan var en av statene som truet Israel med utslettelse i seksdagerskrigen 1967, men tapte Vestbredden i krigen til Israel. Det territoriet som nå er Vestbredden har altså gjennom lang tid tilhørt Tyrkia, som tapte det under første verdenskrig. Deretter har Vestbredden inngått i det britiske mandatområdet til Jordan i angrepskrigen 1948 til Israel erobret området. Til sist mistet Jordan Vestbredden til Israel i seksdagerskrigen 1967. Siden da har Israel hatt kontrollen over Vestbredden med de begrensninger som senere har blitt bestemt for områdene A og B. Er Vestbredden okkupert? Et omstridt spørsmål er om Israel okkuperer Vestbredden, eller om noe annet begrep bør anvendes for kontrollen over området. Man bør først huske at okkupasjon er et teknisk begrep som ikke betegner noe ulovlig eller stridende mot folkeretten. IV Haagkonvensjonen definerer, som før sagt, okkupasjon slik at et område faktisk befinner seg under den fiendtlige armeens herrevelde, og det innebærer at den lovlige maktens krefter går over til motstanderen, altså okkupanten. Et område som ikke befinner seg under noen lovlig makt bør ifølge definisjonen ikke etter en erobring i krig kunne kalles okkupert. Vestbredden var, da seksdagerskrigen brøt ut, under jordansk kontroll etter araberstatenes angrepskrig mot Israel 1948. Strengt folkerettslig sett hadde Jordan ikke på en gyldig måte ervervet området, ettersom de erobret Vestbredden gjennom en angrepskrig. Det hadde inngått i det britiske mandatområdet og hadde i FN s delingsplan 1947 blitt avsatt som en del av den blivende arabiske staten på den gamle tyrkiske jord. Allerede da britene forlot sitt mandatområde 1948 kunne Vestbredden territorium betegnes som herreløst land. Jordans erobring av området 1948 skjedde som sagt ved en angrepskrig, men Israels erobring 1967 var resultat av en forsvarskrig, og det folkerettslige prinsippet om at krig ikke skal lønne seg, bare anses å gjelde i angrepskrig. Folkeretten tillater forsvarskrig Krig for å forsvare seg mot angrep er tillatt ifølge folkeretten. (Naturligvis er det uvanlig med erobring av territorium i en forsvarskrig). Man kan derfor hevde at Israels erobring av Vestbredden er en gyldig ervervelse av territorium. Mange av Israels fiender vil imidlertid ikke være enig i den bedømmelsen, og den har ingen betydning for spørsmålet om Israels okkupasjon på noen måte skulle stride mot folkeretten. Det gjør den jo ikke; en okkupasjon er ikke noe ulovlig. Det som gjør denne okkupasjonen spesiell er innstillingen hos mektige deler av motsiden som vil utslette okkupanten og at de vegrer seg for å erkjenne dennes eksistens. Folkerettens innehold er vanskelig å fastsette på mange punkter, selv viktige sådanne. Har det på et visst punkt utviklet seg en fastlåst folkerettslig praksis? At angrepskrig ikke kan medføre gyldige erverv av territorium er klart, men kan forsvarskrig gjøre det? Svaret må bli at noen folkerettspraksis her ikke har blitt dannet som Israel skulle kunne påberope seg ved en tenkt annektering av Vestbredden. Bl.a. kan grensesettingen mellom ulike typer av krig være vanskeligere å sette enn i tilfellet med 1948 års og 1967 års krigene. 4

En annen omstendighet som gjør at tilpassede folkerettsregler er vanskeligere å finne for Israels okkupasjon er at folkeretten har blitt utviklet for stater og ikke for befrielsesfronter og lignende grupperinger. Rettspraksis som skulle kunne gi nevneverdig veiledning ved tvister mellom Israel og palestinerne med deres ulike fraksjoner finnes nok knapt. Folkerettslig gjelder også et allment prinsipp om gjensidighet: En stat skal ikke behøve å leve opp til mere omfattende forpliktelser enn hva som gjelder for motparten. Dette innebærer at en bevegelse eller gruppering som i forhold til Israel tildeles rettigheter som en anerkjent stat, også har forpliktelser som en stat vis-à-vis Israel. En praksis for det tilfellet at en stat som utsettes for okkupasjon, vegrer seg for å forhandle med okkupasjonsmakten og ikke en gang vil erkjenne okkupantens eksistens, er det nok nytteløst å lete etter. Den som har fulgt forklaringen ovenfor av enkle og ikke omstridte fakta om Israel, deres nabostater og Vestbredden må innse at det så ofte forekommende snakket om at Israel handler ulovlig eller moralsk uriktig i spørsmål om okkupasjonen, mangler grunn i folkeretten og i historien. Dette gjelder uansett om man vil kalle Israels kontroll over Vestbredden for okkupasjon eller ei. 5