PROFESSOR JOHAN KIÆRS FJELLKJEDE-STRATIGRAF ISKE AR BEIDER OG HANS ARBEIDE I FORBINDELSE MED ARKTISKE EKSPEDISJON ER AV THOROLF VOGT rofessor Johan Kiær begynte sin videnskapelige bane som zoolog, P men kom meget tidlig, i midten av 1890-årene over i paleozoologien og stratigrafien, med arbeider over etasje 5 i Oslofeltet. Senere fulgte det fra professor Kiærs hånd en lang rekke med betydningsfulle silurstratigrafiske arbeider, som imidlertid vil finne sin omtale gjennem professor Holtedahl og derfor ikke skal berøres nærmere. Men gjennern sine bearbeidelser av Oslofeltets silurstratigrafi kom Kiær inn på fjellkjede-stratigrafiske spørsmål, og jeg skal søke å gi en oversikt over hans resultater her. Disse arbeider omfatter de fossilførende kaledoniske områder på Vestlandet og i Trodheimsfeltet. Arbeidene blev påbegynt tidlig, men det vesentligste arbeide blev allikevel utført i de siste år, fra 1925 av og utover, og undersøkelsene i Trøndelag var det siste han i det hele arbeidet med. Opdagelsen av fossilene på Vestlandet skyldes som bekjent dr. Hans Reusch, hvis funn av fossiler i metamorft omvandlete lagrekker i sin tid vakte stor opmerksomhet. De fossilførende lagrekker optrer hovedsakelig i to områder, nemlig i Ostraktene syd for Bergen, og på Stord. Dessuten er der funnet fossilspor på Bømlo. Kiær behandler forholdene her allerede i sitt arbeide om oversiluren i 1908, da han reviderer Reuschs gamle materiale. Han har også bestemt professor Kolderups nyere innsamlinger, i Kolderups Samnanger-arbeide i 1914. For å få en personlig opfatning av forholdene opholdt Kiær sig på Stord i 1927, og resultatet av hans undersøkelser her er nedlagt i et eget arbeide: "Den fossil førende ordovicisk-siluriske lagrekke på Stord", trykt i Bergens Museums Årbok 1929. Det var fremkalt ved undersøkelsene i Trondheimsfeltet, men jeg skal allikevel omtale det først. I dette arbeide finnes en samlet fremstilling av Kiærs resultater fra Vestlandet.
430 THOROLF VOGT Man kan si at der på Vestlandet er fiksert 4 fossilførende mvaer, hvis alder er bestemt av Kiær: l. Lavest har man kalksten og skifer ved Øvre Vikenes og Limbuviken på Stord, hvor der finnes en utmerket godt opbevart fauna i kalkstenen, svarende til gastropodkalken i øverste ordovicium i Oslofeltet. Kalkstenen og skiferen ved Kuven og Valle o. s. v. i det sydlige Bergensfelt inneholder en mindre godt opbevart fauna av samme alder. Faunaen er rik på koraller, bl. a. med Reuschia som Kiær beskriver som en ny slekt, med Syringophyllum, Halysites og en rekke andre slekter, men dessuten finnes brachiopoder og gastropoder. 2. I sort skifer ved Øvre Vikenes på Stord finnes graptoliter svarende til Orthograptus vesiculosus-sonen i den undre del av Birkhill shales i Southern Uplands. Det svarer til den undre del av undre llandovery. Dette nivå blev først identifisert i Kiærs arbeide av 1929. 3. Ved Ulven og Vagtdal i det sydlige Bergensfelt finnes skifer og kalkboller med Stricklandinia lens, svarende til Stricklandinia-sonen i den øvre del av undre llandovery i Oslofeltet. 4. I mørke graptolit-skifre ved Ulven og Vagtdal finnes Rastrites peregrinus og sannsynligvis Monograptus jaculus, svarende til Rastritesskiferen i øvre del av Birkhill shales. Den kan antas å være noe yngre enn foregående sone, men tilhører fremdeles den øvre del av undre llandovery. Faunaen viser i det hele tilknytninger dels til Oslofeltet og dels til normal britisk utvikling. På grunnlag av de holdepunkter som disse fikserte nivåer gir, diskuterer så Kiær aldersforholdet mellem de forskjellige mere eller mindre metamorfe bergartskomplekser. Den lagrekke som kan opstilles er følgende: 7. 0verste sandstener, skifre og kalklag med Stricklandinia-sonen og Rastrites-sonen. Øvre del av undre llandovery. 6. Kvartsitter og kvartskonglomerater. Undre llandovery. Hiatus. 5. Skifer med Orthograptus vesiculosus. Undre del av undre llandovery. 4. Skifer og kalksten med Reuschia o. s. v. Øvre ordovicium. 3. Polygent konglomerat. Øvre ordovicium. Stor Hiatus. 2. Mektig grønnstensavdeling. Undre ordovicium. l. Eldste skifre og kvartsitter. Kambrium og undre ordovicium.
JOHAN KIÆRS FJELLKJEDE-STRATIGRAFISKE ARBEIDER 431 Vanskelighetene med å opstille lagrekken på Vestlandet beror meget derpå at lagene står omtrent vertikalt, så det ikke altid er godt å vite hvad som er op og hvad som er ned. Som fremhevet av professor Kolderup kan de i hvert fall delvis også være sterkt isoklinalt sammenfoldet. Kiærs lagrekke er opstillet med hensyntagen til alle foreliggende iakttagelser, og om der enn kan være uklare punkter, vil Kiærs arbeide være av stor betydning for alle som beskjeftiger sig med Vestlandets geologi. Utgangspunktet for alt geologisk-stratigrafisk arbeide her vil spesielt være Kiærs aldersbestemmelser av de fossilførende nivåer. Når talen er om Vestlandets stratigrafi skal Kiærs beskrivelse fra 1918 av de mellemdevoniske fiskerester fra Nordfjord ikke forbigåes. Disse fiskerester, som var funnet av professor Halle, viser bl. a. den nære forbindelse mellem mellemdevonen på Vestlandet og i Skotland. Går vi over til professor Kiærs arbeide i Trondheimsfeltet, har vi først det lille arbeide om Kalstadkalken, som er inntatt i det første hefte som blev utgitt av Norsk geologisk tidsskrift i 1905. Snart efter, i 1908, kommer Kiær tilbake til Trondheimsfeltet i sitt store arbeide om oversiluren. Begge disse arbeider inneholder en revisjon av det eldre fossilmateriale som var innsamlet av Th. Kjerulf, W. C. Brøgger og A. Getz. På et langt senere tidspunkt, i 1925, kommer imidlertid Kiær tilbake til forholdene her, og nå med resultater som utvilsomt gir oss nøkkelen til løsningen av det centrale Trondheimsfelts stratigrafi og geologi. Visstnok hvert eneste år fra 1925 og til 1931 foretok Kiær undersøkelser heroppe i kortere eller lengere tid. På sin siste tur, i den første halvdel av september 1931, kom han til Støren for å foreta noen kompletterende undersøkelser, men heroppe i arbeidsfeltet blev han rammet av den sykdom som snart efter skulde føre til hans død. Det eneste som for øieblikket foreligger offentliggjort om hans undersøkelser heroppe er et foredrag i Norsk geologisk forening den 7. mai 1925, og et kort kapitel i Stord-arbeidet. Men heldigvis var manuskriptet til Kiærs store Trondheims-arbeide på det nærmeste fullendt, og vil i nær fremtid bli utgitt. Uten å ha manuskriptet for hånden kan det imidlertid ikke gis noen fullstendig oversikt, men noen antydninger vil være på sin plass. I eldre tid blev så vel Kalstadkalken som Høilandsgruppen regnet til siluren, den gamle oversilur. Ved revisjonen av fossilmaterialet
432 THOROLF VOGT i 1905 og i 1908 antok Kiær at disse lagrekker tilhørte den øverste del av ordovicium. Høilandsavdelingen blev den gang betraktet som et selvstendig ledd, og som det yngste i denne del av området. Imidlertid fikk Kiær en mistanke om at det hele forholdt sig ander ledes. Det viste sig ved Kiærs arbeide at H øilandsavdelingen antagelig hører hjemme så lavt nede som i Ilandeilo i undre ordovicium, mens det ser ut til at Kalstadkalken er noenlunde samtidig eller noe yngre. Ennvidere viste det sig at faunaen i Trondheimsfeltets kalkstener viste sterke tilknytninger så vel til Girvanområdets fauna i Skotland som til den amerikansk-arktiske faunaprovins. I virkeligheten representerer Høilandsavdelingen en egen facies-utvikling i Trondheimsfeltet. Likesom i Skotland har man en kalkstens-utvikling i nordvest (Stincharkalk Høilandets kalker, Kalstadkalk), og en samtidig skiferutvikling med graptoliter i sydøst (Southern U p Iands-Hovingruppen). Denne opfatning er av den største interesse, og står også i meget god overenstemmelse med generelle resultater av Holtedahl og ennvidere med en sammenligning meilem skotske og norske forhold av forfatteren. Kiærs arbeide om Trondheimsfeltet vil uten tvil vekke den største opmerksomhet når det kommer ut. En omtale av professor Kiærs arbeide som naturforsker vilde være meget ufullstendig hvis man ikke også omtalte hans arbeide i forbindelse med arktisk forskning. Den første tilknytning Kiær fikk til arktiske ekspedisjoner var ved bearbeidelsen av det ordoviciske fossil-materiale som Fridtjof Nansen samlet ved Khabarova sommeren 1893. Da Schei kom hjem i 1902 fra Sverdrup-ekspedisjonen med det veldige fossil materiale fra det Nord-Kanadiske Arkipel foretok Kiær den rent forløbige bestemmelse av materialet og gjorde det derved mulig for Schei å få utgitt den uvurderlige forløbige beretning om de geologiske iakttagelser, det eneste som Schei rakk å få publisert fra ekspedisjonen før han døde. Efter Scheis død ordnet Kiær til å begynne med distribueringen av det store fossilmateriale, et arbeide som imidlertid senere blev overtatt av Holtedahl. Fra denne ekspedisjon utga Kiær selv et større arbeide om de overdevoniske fiskerester fra Ellesmereland. Mens Kiær bare var knyttet til det videnskapelige efterarbeide ved disse første store norske ekspedisjoner, så kom han også på andre måter til å stå senere norske ekspedisjoner meget nær. Hans interesse og begeistring blev vakt da den første!sachsen-ekspedisjon kom hjem i 1906 med de første devonfisk fra Pteraspisfjellet på Spitsbergen,
JOHAN KIÆRS FJELLKJEDE-STRATIGRAFISKE ARBEIDER 433 og siden den tid har han stått som en aktiv og uvurderlig medhjelper når det gjaldt den geologiske utforskning av Spitsbergen og andre arktiske land. Da dosent Adolf Hoel organiserte sin første selvstendige Spitsbergen-ekspedisjon i 1908 hjalp han til ved innsamlingen av private bidrag. Han deltok i planleggelsen av Isachsens ekspedisjoner i 1909 og 19 1 O, og senere var han stadig virksom når Hoels ekspedisjoner skulde ut, stod i nær kontakt med ledelsen og støttet den på forskjellig vis. I årene 19 11 1917 var han medlem av det norske geografiske selskaps komite for Spitsbergen-forskningen, og deltok da også i ansøkningene om bidrag til ekspedisjonene. I årene 19 18 1929 var han medlem av Kirkedepartementets komite, og en kort tid deltok han også i det nyoprettede Ishavsråd. Professor Kiær var meget nær knyttet til forfatterens ekspedisjoner til Spitsbergen i 1925 og 1928. Den dag da jeg forela ham planen til en ekspedisjon, det var på Kiærs herlige landsted Benterud på Ringerike, regner jeg som ekspedisjonens fødselsdag, og jeg skal aldri glemme den mottagelse planen fikk. Kiær deltok i ansøkningene om bidrag til og i planleggelsen av disse ekspedisjoner, og alltid stod han ved siden som den gode hjelper. Fra første stund av viste han også aktiv interesse for professor Holtedals ekspedisjon til Novaja Semlja i 192 1, og deltok også senere i bearbeidelsen av materialet, idet han beskrev de devoniske fiskerester. H vad det videnskapelige materiale fra de forskjellige norske Spitsbergen-ekspedisjoner angår, så overtok professor Kiær til å begynne med bearbeidelsen av alle devonflskene. Der forelå her et i virkeligheten helt enestående materiale til belysning av de eldste hvirveldyrs utviklingshistorie. Men materialet var veldig, og Kiær fant å måtte dele det. Cephalaspidene blev overtatt av professor Stensiø, hvis imponerende arbeide utkom i 1927, og acanthaspidene blev overtatt av konservator Heintz, med to arbeider i 1929. Kiær fikk ikke se sine store monografier over denne gamle hvirveldyrfauna fullbragt, og det er med sorg en tenker på dette. Det som han har publisert er en foreløbig oversikt over lagrekkene og faunaene ved det skandinaviske naturforskermøte i 1916. Så er det en ytterst interessant avhandling om munnpartiet hos de eldste hvirveldyr, i Dollo-festskriftet i 1928. Og i 1930 en foreløbig beskrivelse av den nye slekt Ctenaspis. Professor Kiærs planlagte første store monografi, over cyathaspidene, foreligger imidlertid i manuskript for den deskrip - Norsk geo!. tidsskr. XI. 28
434 TH. VOGT: JOHAN KIÆRS FJELLKJEDE-STRATIGRAFISKE ARBEIDER tive dels vedkommende, mens det dessverre ser ut til at den generelle del mangler. Her hadde han våren 1931 alt på det rene, og viktige trekk var også fremlagt i et foredrag i Videnskaps-Akademiet den l. mars 1929, men også referat av dette foredrag mangler. Når vi tenker tilbake på professor Kiærs virksomhet gjennem mange år i forbindelse med arktisk forskning, så er det på den ene side på hans videnskaplige arbeide, på hans bearbeidelse av de store innsamlinger, og her vil tidligere arbeider, men vel først og fremst hans store posthume arbeide skape ham et varig minne. Men tankene går også tilbake til hans utrettelige, aktive virksomhet og entusiastiske, uegennyttige arbeide ved ekspedisjonenes forberedelse og start, og for dette vil vi bevare hans minne i dyp takknemlighet.