Turmål 1-3 poeng Møllesteinen ved Lauritsdammen

Turmål 1-3 poeng Møllesteinen ved Lauritsdammen Dammen her ved posten kalles Lauritsdammen. Ved denne dammen skal det ligge en møllestein som skal ha ligget der siden ca 1900. I Sandås (nordvest på Rødtvet) bodde det en steinhogger som het Halfdansen, og han hadde fått en bestilling på to møllesteiner til Finland. Denne bestillingen var verdt mye penger, og siden det var smått med både mat og penger, ville den redde jula som sto for døra for Halfdansen og de to medhjelperne hans. Det var kaldt mens arbeidet ble utført. Dette innebar boring og utkiling, og da de hadde fått ut den første steinblokka her ved Lauritsdammen, fant de en svakhetssone tvers gjennom blokka. Dette betydde at de ikke kunne fortsette med denne blokka, for den ville sprekke i det fortsatte arbeidet. Derfor ble den halvferdige møllesteinen forlatt der de hadde funnet emnet, og det skal fortsatt ligge der. Det neste emnet måtte Halfdansen finne og bearbeide alene, for medhjelperne hans hadde så dårlige klær og lite mat at de ikke kunne fortsette arbeidet. Dersom noen finner møllesteinen og viser oss den, vil vi belønne innsatsen. Samtidig vil vi minne om at møllesteinen er kulturminne og at det er forbudt å fjerne den fra funnstedet. Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Johan Mattsson

Turmål 2-3 poeng Salamanderdammen Rett nord for Kolås ligger et område der det har vært drevet steinbrudd tidligere. Helt sør i dette området er det nå noen dammer og i nettopp den ved siden av (sør for) posten skal det finnes salamandere. Navnet Salamanderdammen har den fått etter den lille salamanderen (Lissotriton vulgaris) som lever i små dammer i kulturlandskap som her. Den er nå utryddingstruet fordi så mange dammer er fylt igjen, særlig etter 1945. Salamandrene er oftest nattaktive, så det er ikke så lett å få øye på dem om dagen. Salamanderne er amfibier. Det betyr at de er vekselvarme og får samme kroppstemperatur som temperaturen rundt dem. Når de forlater vinterleiet, nærmer det seg også paringstid og de utvikler da den fine gul-oransje fargen på buken og de mørke flekkene gir et individuelt mønster, nesten som en underskrift. Paringsakten begynner med at hannen vil påkalle hunnens oppmerksomhet. Dette gjør han ved å vise seg fram fra siden, slik at kammen på ryggen hans blir synlig. Dessuten skiller han ut lukt som han vifter mot henne ved å logre med halen. Den gode lukten gjør at hun krabber mot ham, mens han begynner å rygge bakover. Når begge er klare, legger hannen fra seg en kapsel med sæd på bakken. Denne beveger hunnen seg over, og da blir sæden tatt opp i kjønnsorganene hennes. Noen få dager seinere legger hun de befruktede eggene (100-300) i vannet og bretter blader til vannplanter over dem, for å beskytte dem mot andre sultne dyr. Som yngel (rumpetroll) har salamanderen gjeller - som rumpetrollene - og felles er også at disse etter hvert tilbakedannes og lunger utvikles, mens forskjellen er at salamanderens rumpetroll beholder halen slik at salamanderen har en flott hale som voksen. En helt spesiell art - alpinsalamanderen - går drektig (med fostre i magen) i hele 38 måneder (over 3 år)! Det lengste svangerskapet for pattedyr er 22 måneder, og det er elefanten som bærer sitt foster så lenge. Alpinsalamanderen bruker altså 14 måneder lenger tid enn elefanten. Antakeligvis skyldes dette at de er vekselvarme og at temperaturen både i naturen rundt og dermed i dyret selv er svært lav (alpin betyr høyfjell), og fosterutviklingen går derfor svært langsomt. Når de skal finne seg mat, foretrekker salamanderen gjerne insekter, snegler og mark når den er på land og små krepsdyr, larver av vanninsekter, rumpetroll og til og med egen yngel når den er i vannet. Husk at salamanderen er fredet, så i salamanderdammen bør vi bare se, men ikke røre eventuelle froskeegg, rumpetroll og andre dyr, fordi alt dette kan tjene som mat for salamanderen. Foto: Natur i fokus

Turmål 3-2 poeng Vinterlandbruksskolen i Pottemakerveien Denne veien fikk navnet sitt i 1959 etter et pottemakeri som lå under Rødtvet gård her inne på 1800-tallet. Hestejordene som ligger i forlengelsen av Pottemakerveien har et tykt lag av leirjord som kan ha vært kildemateriale for pottemakeriet. Det er mange bedrifter som har og har hatt tilhold i Pottemakerveien. Blant dem hører den tidligere Vinterlandbruksskolen i Pottemakerveien 4. Dette var en privat videregående skole med studieretning naturbruk og ble grunnlagt så tidlig som 19. november 1886 av Bastian R. Larsen og Olav Sendstad. Før den kom til Pottemakerveien (i 1972), hadde denne skolen tilhold i St. Olavs gate der SAS-hotellet ligger nå. Landbruksskoler var det mange av i landet, og de var organisert under landbruksdepartementet fram til 1990 da de ble flyttet over til Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet. Da ble skolen en del av det videregående skoletilbudet i Oslo. Fra skoleåret 1994/95 het linjen Naturbruk. I skolen fikk elevene teoretisk undervisning i norsk, kjemi, regning og fysikk ved siden av landbruksfag som driftslære, gjødelslære, husdyrbruk, skogbruk og hagebruk i tillegg til landmåling, tegning og frøundersøkelse. Teoriundervisningen foregikk i skolens lokaler, mens elevene hadde praksisplasser på bondegårder over hele landet. I 2003 flyttet skolen fra Pottemakerveien på Rødtvet til Strømsveien på Furuset og skiftet samtidig navn til Natur videregående skole. Skolen ligger nært opp mot Nordre Lindeberg gård og har Alnaparken med Alna ridesenter i gangavstand. Posten er plassert ved brua over bekken, innerst i Pottemakerveien. Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Frøy Grøndahl og Johan Mattsson

Turmål 4-4 poeng Skjerpet ved Alunsjøen Under 1600-tallet var en viktig del av Norges økonomi basert på eksport av kobber. Det var derfor stor interesse for å finne nye malmfunn også på nye steder. I Lillomarka ble det både søk og prøvedrift i flere omganger på 1700- og 1800-tallet. Resultatet av dette ser vi flere steder i form av både horisontale hull inn i fjellet og vannfylte hull som viser at det er vertikale hull ned i bakken. Det er ikke lett å vite hvor dype disse hullene er, heller ikke om det er sideganger og hvor lange disse eventuelt er. Det sies at et av de største hullene var der Huken pukkverk nå ligger. Dette hullet var 27 meter dypt og med en 124 meter dyp sidegang. Der ble det på slutten av 1800-tallet tatt ut kobberkis, dvs. det samme mineralet som ble drevet ut på blant annet Røros, Hjerkinn og Løkken i Sør-Trøndelag. Gruvedriften skjedde av utenlandske eiere, så de som bodde i Groruddalen fikk lite avkastning av eventuelt overskudd. En del personer fikk trolig arbeid som var knyttet til driften, men dette var neppe særlig godt betalt. Skogeierne i området var dessuten forpliktet til å forsyne kobberverkene med kull til en «billig pris», en formulering som tyder på en urettferdig situasjon for lokalbefolkningen. Det var faktisk enda verre, fordi dersom de ikke leverte det de skulle, kunne kullet bli rekvirert uten betaling i det hele tatt. Selv om det var vanlig å produsere kull i skogene på den tiden, må man huske på at dette ikke var en rask og enkel prosess. Det tok flere uker å etablere en kullmile og selve brenningen tok 1-2 uker. Dessuten skulle det ferdige kullet håndteres og transporteres dit det skulle brukes. Dette var et arbeid som var både slitsomt, møkkete og farlig. På Røros var kull syv ganger mer verdt enn bygningstømmer, hvilket sier en del om hvor mye arbeid som ligger bak en slik produksjon. Den intensive skogdriften som var i Lillomarka for 2-300 år siden, som omfattet hogst til sagbruk, kullproduksjon og fedrift, førte til at skogen så helt annerledes ut enn hva den gjør i dag. Store deler var tilnærmet snauhogd, men takket være at kullproduksjonen opphørte mot slutten av 1800- tallet og den intensive plankeproduksjonen avtok, fikk skogen tid til gjenvekst til dagens utseende. Tekst og foto: Johan Mattsson

Turmål 5-2 poeng Øvre Kalbakken gård Øvre Kalbakken gård var opprinnelig en del av Rødtvet gård, men ble fradelt i 1780. Den ligger innerst i Ingebret Andersens vei. Denne veien er oppkalt etter bonden og hjulmakeren som kjøpte gården i 1893. Da tilhørte gården Nedre Kalbakken. Kari (1852-1956) og hjulmakeren Ingebret (1852-1927) Andersen kom fra Hadeland. De bygde fjøs, uthus og stabbur før det endelig ble nytt våningshus i 1903 til den store familien sin. Til slutt besto familien av foreldre og 7 barn. Stabburet står fortsatt sammen med våningshuset mellom småhusbebyggelsen på kanten av sletta mot T-banen. Hjulmakeren trengte smie, og for å drive både gården og smia hadde familien ekstra hjelp. Smia lå på jordet nedenfor gården, der T-banesporet går nå. På den andre siden av gården lå jordet som ble kalt hjulmakerjordet etter Ingebrets yrke. I 1926 var det noen gutter på rundt 20 år på Furuset som hadde et lite Widerø-fly. En av dem ville hilse på bestemoren Kari på Rødtvet der hun sto på bakken og så på at de var ute og fløy. Dessverre kom flyet bort i noen bjørketopper og styrtet ned på jordet. Det hele gikk heldigvis bra med flyverne og tilskuerne, og de kom unna med skrekken. Under utbyggingen av Rødtvet på 1960-tallet sto entreprenør Nils S. Stiansen bak utbyggingen på Øvre Kalbakken gårds grunn. Sammen med Selvaagbygg, som bygde på Rødtvet gårds grunn, sto de for utbyggingen av blokkene på Rødtvet. Disse fikk en ny utforming sammenlignet med blokker fra 1950-tallet (for sammenligning kan du se på blokkene ved butikkene på Kalbakken og Nordtvet-feltet). Tidligere hadde blokkene verandaer som stakk ut fra hus-kroppen. Nå fikk blokkene inntrukne verandaer som er inne i blokkas kropp. Dette kjennetegner den nye byggestilen som kom på 1960-tallet. Grunnen til denne endringen i arkitektur lå i finansieringen. Husbankens regler ble endret med hensyn til hvilke arealer som kunne regnes med i lånegrunnlaget. Ny byggeskikk krevde også nye navn på husene, og den lange skiveformen blokkene her på Rødtvet fikk, kalles lamellhus.

Turmål 6-2 poeng Greibanen Greibanen ligger øverst i Apalløkkveien, akkurat der veien slutter og gangveien opp til Vesletjern og Apalløkka skole tar til. Banen er egentlig to baner; en fotballbane med kunstgress og en mindre grusbane. I tillegg er det en ballbinge på ei hylle litt opp i fjellet mot Vesletjern. Sportsforeningen Grei som eier klubbhuset ved siden av banene. Selve banene er imidlertid hjemmebane for både Groruddalen ballklubb og Sportsforeningen Grei. Den eldste av disse klubbene er Sportsforeningen Grei som ble stiftet 1. april 1919 som en konkurrent til Grorud IL som var stiftet året før. Den gang het klubben A.S.K. etter forbokstavene i grendene der medlemmene bodde; Ammerudskogen, Apalløkka, Sandås og Kalbakken. Allerede i 1920 byttet klubben navn til Sportsforeningen Grei. På denne tiden var det ingen selvfølge at kvinner hadde adgang til idrettslagene, og ikke før i 1931 fikk kvinner være med. Foruten langrenn var skihopp populært, og klubben hadde egen hoppbakke ved Alnsjøen. Denne er nå borte, men Groruddalsturene hadde en post i ovarennet for denne hoppbakken i 2012 (post 4). Sykkelsporten hadde også en stor gruppe i klubbens unge dager. De seinere årene har tendensen gått mot mer spesialiserte idrettslag, og tilbake i Grei er det siden 2007 innebandy, fotball og en liten turngruppe.

Turmål 7-2 poeng Vannforsyningen i Lilloseterveien Rent drikkevann er en luksus vi ofte tar som en selvfølge. Norge og Oslo er godt utstyrt med overflatevann av høy kvalitet og som i tillegg blir renset før det sendes ut til oss som er kunder. Slik har det ikke alltid vært. I indre by begynte man den offentlige vannforsyningen med den første vannposten i 1680. Etter hvert ble det lagt vannledninger til bygårder og i løpet av 1700-tallet ble det stadig utvidet med ledninger og nye vannposter og såkalte spillkummer. I 1847 kom utbyggingen til forstedene. Med det må det menes bebyggelsen rundt Sagene. Slottet var på denne tiden under bygging, og by-bebyggelsen hadde ikke startet på Grünerløkka, Homansbyen og Majorstua. I 1858 ble det bevilget penger til å bygge dam ved Maridalsvannet etter en stor bybrann der vannforsyningen sviktet. I denne perioden begynte man også å skifte over fra uthulte trestokker som vannledninger til støpejernsrør. Dette åpnet også for å få tilstrekkelig trykk på vannet til å frakte det opp i etasjene i boligene. Her ute på Grorud og Ammerud-området var ikke arbeidet like langt framme. Hver og en hadde fortsatt selv ansvar for å skaffe seg rent vann. I Lilloseterveien som går gjennom det området som tidligere ble kalt Ammerudskogen, lå det i starten spredte hytter med store tomter rundt. Alltid når mennesker slår seg ned et sted, vil man ha vann til drikkevann og litt til vasking. I Ammerudskogen var det ikke veldig langt til Alunsjøen, så de første kan ha hentet vann derfra. I krysset mellom Lilloseterveien og Ammerudgrenda lå en felles brønn som ble kalt Katrinehølet. Dit gikk mange for å hente vann og for å vaske klær. Etter hvert ordnet mange seg egen brønn. Men ca 1923 ble Alunsjøen demmet opp og det ble mulig med rørsystem med vann derfra rundt 1930. Innlagt vann var nok fortsatt en luksus, og i mange år kunne folk gå til enkelte vannposter langs veien med bøtte og hente vannet sitt. Da den store utbyggingen av Ammerudskogen skjedde på 60-tallet, fikk alle vann og kloakk gravd ned og frostfritt inn i husene. Fortsatt finnes allikevel én av disse gamle vannpostene intakt, men nå er den kun til hyggebruk i en hage. Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Johan Mattsson

Turmål 8-2 poeng Bananblokka Allerede ett år etter sammenslåingen av Oslo og Aker kommuner, i 1949, gikk formannskapet i Oslo inn for at man skulle kjøpe Nordre og Søndre Ammerud gård for å bygge ut til boliger. Imidlertid ville ikke eierne selge. Derfor gikk det 10 år før kommunen fikk overta gårdenes jorder. OBOS fikk tilsagn om utbygging og ga arkitektene Håkon Mjelva og Per Norseng i oppdrag å utarbeide en reguleringsplan og bebyggelsesplan med boliger for 6000 personer. Ammerud ble planlagt med boliger, barnehager, skoler og to små matbutikker. Grorud Senter skulle tilby andre tjenester til de nye beboerne. Ammerud var et eksperiment med bevaring av de to gamle gårdstunene, de 4 store høyblokkene, de små atriumshusene, bevaring av småhusbebyggelsen i Ammerudskogen og de lavere blokkene som Bananblokka. Dette var på 1960-tallet og internasjonalt var det en dreining mot en mer monumental arkitektur. Det betyr at bygningene ble formet som skulpturer i landskapet, slik vi ser Bananblokka som ble tegnet av Håkon Mjelva. Den har fått navnet sitt etter formen som en banan. De lange betongrekkverkene på balkongene går som horisontale bånd i hele blokkas lengde og forsterker det langstrakte inntrykket. På 1950-tallet hadde blokkene verandaer som satt utenpå blokkene, mens de nye blokkene på 1960-tallet fikk inntrukne verandaer som er inne i blokkas kropp. Grunnen til denne endringen i arkitektur lå i finansieringen. Husbankens regler ble endret med hensyn til hvilke arealer som kunne regnes med i lånegrunnlaget. Den lange skiveformen på blokkene gjør at de kalles lamellhus. Når man vet dette, er det lett å se at alle blokkene på Ammerud er tegnet på 1960-tallet og derfor er noe nyere enn for eksempel blokkene på Grorud, rett over Grorudbekken (Alna). Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Johan Mattsson

Turmål 9-3 poeng Gamle Lilloseterveien I 1945 da krigen var over, jobbet en av bydelens nåværende eldste innbyggere som troppssjef i verkstedtroppen og verksmester på det militære verkstedet i Narvik. Han hadde tilhørt militærpolitiet i de norske reservestyrkene i Sverige og hadde oppdrag i nord før og etter at freden kom i mai 1945. I Narvik fikk han også i oppgave å taksere militært utstyr etter tyskerne. Særlig ved Elvegårdsmoen ved Bjerkvik var han med på å taksere militære biler. I denne forbindelsen fikk han også anledning til å kjøpe en Stöwer militær jeep. I september var militærtjenesten ferdig og sersjanten skulle hjem til Grorud. Å kjøre en militær jeep de 170 milene fra Narvik til Oslo på grusveier E6 var ikke asfaltert var ikke å tenke på. Dessuten var både bensin og diesel rasjonert. Heldigvis hadde en kamerat kjøpt seg en militær lastebil, så han tok jeepen på lasteplanet. Da de kom til Mo i Rana, kunne de sette begge bilene på toget til Oslo. Vel hjemme på Grorud ble jeep-eieren en populær herre i vennegjengen. De hadde hørt et rykte om at en av sambygdingene hadde vært på Lilloseter med bil. Dette var ingen jeep, men eieren var kjent for kjøre vilt og å bulke bilen sin hver eneste uke, så de kunne ikke avfeie det som et rykte uten sannhetsinnhold. Derfor bestemte vennene seg en helg seint på høsten for å kjøre til Lilloseter. Jeep-eieren var ikke helt lykkelig over avgjørelsen, for jeepen hadde militærskilt for Narvik og ventet på registrering som privat kjøretøy i Oslo. Men ettersom jeepen var hans og gruppepresset stort, måtte han gi seg og stille opp. Veien hjemmefra gikk forbi politistasjonen på Grorud og sjansen for å bli oppdaget med militære skilter var stor. Imidlertid gikk det fint, og turen fortsatte mellom Ammerudgårdene opp mot Huken. Den gangen fantes ikke dagens bilvei. Lilloseterveien gikk den gang inn langs bekken ved Huken og i den skarpe høyresvingen fortsatte veien i den store stiens trasé. Deretter gikk turen opp til demningen på Breisjøen. Nord for Breisjøen gikk veien opp den brede stien forbi det vi nå kaller kastesteinen og helt opp til Lilloseter. Etter hvert som turen gikk, traff de flere kjente, så antallet passasjerer økte hele tiden, og etter hvert måtte noen stå for å få med alle. Det er tydelig både på bildene og ved samtalen med jeepeieren at dette var en svært morsom tur. Som vi ikke kan anbefale for dagens ungdommer. Det har skjedd noe med reglene for ferdsel i utmark dvs. skogen. Det er heldigvis forbudt med bilturer på skogens stier. Vil dere ha tur på hjul til Lilloseter, er dere henvist til sykkel nå for tiden. Men vi kan beundre bildene og innse at dagens eldste har vært unge en gang og ikke alltid var bare arbeidsomme, men også hadde tid til moro. Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Herleik Wergeland

Turmål 10-3 poeng Steinbruvann-demningen Steinbruvann er et flott badevann som ligger straks nord om Badedammen øverst i Bergensveien. Navnet sitt har vannet fra før det ble demmet opp. Da var det en naturlig steinbru i nordenden der bekken renner inn i vannet. Denne brua besto av steiner der man kunne hoppe fra stein til stein. Bergensveien som i dag stopper som offentlig vei ved Badedammen, var tidligere hovedvei til Bergen og gikk på vestsiden langs vannet. Denne veien ble nedlagt i 1873 og kunne dermed settes under vann i 1875 i forbindelse med oppdemmingen. Det er mulig å se veien litt under vann, særlig litt nord for Krutthuset, eller ca 700 meter nord for demningen på vestsiden. På grunn av den sterke befolkningsveksten, ble Steinbruvannet drikkevannskilde i perioden 1936 til 1971. Det ble derfor stengt for bading og fisking og var gjerdet inn. For å erstatte badevannet, ble Badedammen demmet opp i 1936. I 1971 ble vannet igjen frigitt til badevann og ble et yndet sted for alle de nye innbyggerne i nærmiljøet. Oslo Fiskeadministrasjon setter ut fiskeyngel og med et fiskekort kan du drive god matauk her. Fiskekort kan du kjøpe av Oslo Fiskeadministrasjon på mange måter. Sjekk ofa.no for priser og betalingsmåter. Barn under 18 år fisker gratis. Vannet er en perle med gang/sykkelvei rundt det hele og lysløype langs vestsiden. Det er et ypperlig utgangspunkt for turer i Lillomarka. Høyden over havet er 256 meter og på det dypeste er det 24 meter. Det er også anlagt 2 permanente bålplasser som er lovlige å bruke også om sommeren. I de seinere årene har det også kommet mange vanlige søppelkasser og noen nye som er ment for engangs-griller. På østsiden (nær damvokterboligen) av demningen har kommunen etablert et handicap-toalett. Tekst: Frøy Grøndahl Bilder: Frøy Grøndahl

Turmål 11-2 poeng Rasteplass ved Grorudbekken Groruddalssatsingen har hatt et delprosjekt med å ruste opp turvei D10 og D9 langs Alna. Her går turvei D9 langs den delen vi kaller Grorudbekken, og posten er plassert nær en ny rasteplass på vestsiden av bekken. Om høsten og vinteren er det tent lys over de nye delene av turveien, og lyset har ulike mønstre. Ved denne plassen er det vannliljeblomster og vannliljeblader som noen forveksler med Packman-figurer. Turveien er faktisk spesielt vakker i mørket, så vi anbefaler en tur også kveldstid på høsten eller vinteren og bildene gir dere et lite inntrykk av hvordan det ser ut ved turmål 11 i det kalde vintermørket i februar 2013. I 1922 ble Alna ble lagt i rør fra Kværner og ut i Oslofjorden, og helt så seint som i 1970 ble elveløpet (Grorudbekken) lukket ved Hølaløkka og 1970-80-årene ble Alna (Tokerudbekken) lagt i rør på Rommensletta. Alna er ca 14 km lang, og hele 4 km er lagt i rør. Heldigvis har vi snudd utviklingen og både opprensing og fjerning av rør er kommet godt i gang. Fra rasteplassen her, kan man se ned på noe som ser ut som et litt rotete område med sumpvegetasjon i bekkeløpet. Dette danner en viktig biotop som kalles gråorheggeskog. Ved siden av dette finnes store åpne enger på hver side. Posten er plassert like ved ei bru over et fuktig område der det kommer en bekk ned fra Ammerud mot det litt større våtmarksområdet ved Grorudbekken. Her er det også rester av de flotte engene som fantes langs bekken mens det fortsatt var beiting her. Beiting gir rom for flotte blomster som vi nå står i fare for å miste. Hestejordene på Rødtvet er eksempel på et annet sted i bydelen der vi har tatt opp igjen slått og beiting på jordene. Dette vedlikeholder innslaget av kulturmark og en rik flora i nærområdet vårt. Vi anbefaler tur langs Grorudbekken både sommerstid for å nyte dyre og plantelivet og i mørket på høsten og vinteren for å nyte den vakre lyssettingen langs stien. Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Johan Mattsson

Turmål 12-2 poeng Nedre Kalbakken gård Denne gården lå der bensinstasjonen og butikksenteret på Kalbakken ligger i dag. Gården var husmannsplass under Bredtveit gård fram til 1857, mens Øvre Kalbakken gård (post 5 i Groruddalsturene 2013) ble skilt ut som egen gård fra Rødtvet gård allerede i 1780. I 1835 var det skysstasjon på husmannsplassen. Det var nok en grei tilleggsnæring for dem. Den gang gikk Trondheimsveien forbi gården, omtrent der Kalbakkveien går nå. Deretter fortsatte veien over den gamle steinbrua over Grorudbekken før den igjen svingte opp til Grorud i Rasmusbakken. Denne gamle Trondheimsveien ble opparbeidet til kjørevei på slutten av 1700-tallet og det er naturlig å tro at trafikken forbi husmannsplassen da tok seg opp. Kunder på skysstasjonen fikk man fordi reiser den gangen tok lang tid. Hester, kjørekarer og passasjerer trengte hvile, mat og drikke og Nedre Kalbakken var da et passende hvilested langs Trondheimsveien. Gårdens grenser var dagens Trondheimsvei i nord, jernbanelinja i sør, bekken mot Bredtveit i øst og bakkekammen vest for Grorudbekken ble vestgrensa. Jordsmonnet besto for det meste av tung leirjord som egnet seg best til gras. Derfor ble det meste av arealet brukt til høyproduksjon for salg. Dette var det marked for hos vognmenn og transportforretninger før lastebilene overtok for hestene i transportbransjen i slutten av 1920-årene. Etter at dette markedet sank, startet man melkeproduksjon for salg, og kuene fikk da beite på den store fotballsletta mellom blokkene på Kalbakken. Den ble kalt Storsletta. De to siste som drev Kalbakken gård var Anne og Martin Skatvedt. Martin kjøpte gården i 1918, og til gården hørte ca 90 mål skog mellom Apalløkka og Alunsjøen, herunder halvparten av Vesletjern som den gangen ikke var demmet opp. Her oppe skar Martin is for salg i Oslo fra 1923. I 1947 overtok Aker kommune gårdene Nedre Kalbakken og Nordtvet. Ved kommunesammenslåingen med Oslo i 1948 lå det derfor klart for boligutbyggingen på disse to gårdene, og det ble da også et av de første utbyggingsområdene etter krigen. I avtalen het det at Martin Skatvedt skulle leie og drive Kalbakken gård inntil byggingen av området var fullført. Imidlertid døde han allerede i 1948 under en arbeidsulykke på gården. Det ble derfor sønnen Knut som drev gården fram til den ble revet i 1954. I 1962 dukket det opp en ny staving av navnet Kalbakken i offisielle papirer og kart. Det var kommet en d inn som det tok flere år å fjerne igjen. Denne kampen ble først og fremst ledet av Anne Tvedt som vokste opp på gården (Knuts søster) og som var bosatt på den andre siden av Grorudbekken som voksen. Hun fikk støtte fra Groruddalen Historielag, Grorud Vel og Grorud Bydelsutvalg. Fra 1985 er den korrekte måten å skrive navnet på; Kalbakken. Man vet ikke grunnen til at gården fikk navnet Kalbakken, men den første stavelsen kal stammer fra det som i dialekter betyr naken eller snau og har tilsvarende betydning på svensk og tysk. Kalbakken kan derfor bety et nakent, forblåst område. I dag er det ingen spor igjen etter gården, og posten er plassert på en av de tre granene ved stien fra butikkene over grøntarealet mot Kalbakken T-banestasjon. Bildene viser området slik det ser ut i dag.

Post 13-2 poeng Alnastien ved Nordtvet I Oslo har alle turveier et kryptisk navn bestående av en bokstav (fra A til E) og et tall. Turveien langs Akerselva heter B10, mens turveiene langs Alna heter D10 eller D9. Alnastien er det nye samlenavnet på disse to turveiene som går langs Alna. D10 er hovedstien som går helt fra Kværnerbyen og oppover langs elva. Ved Grorud stasjon endrer Alna egentlig navn, siden den der dannes av Grorudbekken og Fossumbekken. D10 følger Fossumbekken videre mot Vestli, der den bytter navn til Tokerudbekken. Grorudbekken heter på mange kart Alnaelva og det er langs denne at turveiene heter D9. Vi kan absolutt anbefale sykkelturer eller delturer til fots på disse turveiene langs elva vår. Turbeskrivelser og kart finner du på internett ved å søke på Alnastien og velge Oslo Bymiljøetats sider eller ved å besøke Bymiljøetaten eller Oslo Bymuseum i Frognerparken og få brosjyren gratis der. Denne turveien der posten står, ble åpnet i 2007, heter Turvei D6 og er en sidegren til turvei D9. Den går vestover fra Hølaløkka mellom blokkbebyggelsen og industriområdet på Kalbakken. Den passerer Nordtvet gård og fører deg til Nedre Kalbakkvei ved den nedlagte Bredtvet videregående skole. Turveien er ikke asfaltert og egner seg både til fotturer og sykkelturer, hundelufting og trening. Litt etter at man har passert Nordtvet gård (vestover fra posten), krysser turveien Vesletjernbekken som også blir kalt Nordtvetbekken her nede. Bekken har to navn, fordi det ikke er innlysende at det er den samme bekken. Fra tidlig 1900-tall og fram til 1980-tallet ble byens bekker lagt i rør. Det skjedde også med Vesletjernbekken som renner fra Vesletjern forbi Greibanen og forsvinner inn i rør rett ovenfor (nord for) Kristian Bogneruds vei. Først i det den passerer Gårdsveien kommer den opp i dagen igjen og kalles her for Nordtvetbekken. Straks nedenfor turveien dukker den inn i rør igjen og er ikke synlig før rørene munner ut i Alna nede i Alnaparken. Tar du en liten avstikker opp langs denne bekken fra turveien her langs turvei D8 finner du en flott benk der det er fint med en liten pause. Posten er plassert på kraftlednings-stolpen rett vest for småhusbebyggelsen innerst i Gangstuveien.

Turmål 14-2 poeng Hølaløkka Hølaløkka er den løkka eller sletta som ligger nedenfor Leirfossen i Grorudbekken (Alna). Her lå Grorud Kledefabrikk, senere Grorud Textilfabrikker og til sist het den De Forenede Uldvarefabrikker. Denne fabrikken ble anlagt i 1868 og ga arbeid til omkring 200 personer i 1915. Helt fram til 1968 var bedriften i gang. Nå finnes bare én av de gamle mursteinsbygningene igjen innerst på løkka. I 1972 ble Grorudbekken lagt i rør fra Hølaløkka og ned til Brubakk i Alnaparken. Gjenåpningen av Hølaløkka i 2004 var det første store prosjektet i arbeidet med å gjenåpne Alnaelva. Området fikk da en vannpark med gressområde med benker, og Alnastien, dvs. Turvei D9, går gjennom parken. Parken har et anlegg for naturlig vannrensing og har planter som gir rom for mange fuglearter. Byens elver ble tidligere brukt til å fjerne kloakken med og allerede i 1949 tok Bryn vel opp saken om å gjøre Alnas bredder grønne og vannet rent igjen. Riksantikvar Harry Fett drev på saken og allerede i 1950-51 startet arbeidet med å legge kloakkrør langs elva ved Bryn for å erstatte den frie kloakken i elva. Dette var starten på opprensingen og parkdannelsen langs elva. I 1992 startet Oslo kommune prosjektet Aksjon ALNA - Groruddalens nerve, med mål om å bedre framkommeligheten langs elva og gjøre den renere. Parken kan du komme til ved å følge Alnastien fra Grorud T-banestasjon (ca 1,5 km) eller fra Grorud jernbanestasjon (ca 0,5 km). Den hører til de vakreste perlene langs hele Alnavassdraget. Dessverre er ikke vannkvaliteten god nok ennå til at helsemyndighetene anbefaler bading i dammen her. Hvis du tar en tur opp mot fossen, vil du se at mye vann føres utenom parken. Faktisk er det bare 15 % av Grorudbekkens vannføring som går gjennom parken, mens resten går i kulvert under parken ned til Alna på den andre siden av Grorud stasjon. Posten er plassert på espalieret der stien gjør en 90 sving, mellom fossen og dammen.

Turmål 15-2 poeng Grorud barnepark Barneparkene i Norge var forløperne for dagens barnehager. De ble startet opp på privat initiativ og meningen var at husmødrene skulle få litt arbeidsro i hjemmene mens barna var sysselsatte utendørs. Personalet ble kalt parktanter fordi de passet barna i byens parker. Tidsrommet de passet barna, var på sen formiddag, ca 3-4 timer om dagen. De hadde gjerne tilsyn med 20 barn alene. I noen tilfeller var det såkalte tvillingparker der to parktanter hadde hver sin gruppe med 20 barn samme sted. Den første barneparken i Norge startet i 1923 ved en benk og en sandkasse i Frognerparken. Barnegruppen med parktanten hadde ikke tilgang på do eller vann og hadde heller ikke helt fast oppholdssted. De søkte rundt i parken og lekte i sandkassene og akte i skråningene avhengig av vær og årstid. Etter annen verdenskrig ble parktantene og barnehagene regulert i lov. Det kom etter hvert flere ønsker om bekvemmeligheter fra både parktantene og foreldrene. Noen foreldregrupper bygget skur med tre vegger der barnegruppene kunne søke ly i dårlig vær. Inntil dette hadde parktantene byttet bleier (kun ved absolutt behov) utendørs i kulde og snøvær, uten varme og uten vann. Ungene hadde med en oppvridd klut pakket i plast i ryggsekken. Nå ble det i hvert fall ly fra 3 vegger. De ansatte begynte å bære med seg vann i bøtter til jobben for å kunne vaske skitne stumper og ikke minst hender etter skift + før mat. Barneparkene holdt gjerne til i byens parker og ved offentlige lekeplasser. I 1949 var det ca 500 barn hos ca 27 parktanter bare i Frognerparken. Parktanten hadde barna med seg rundt i parken, for gjerder rundt sine områder hadde de ikke. Mangelen på gjerde ga gruppene stor frihet, men sikkerheten var også dårligere. Det var lettere for barna å ta seg en tur på egen hånd, og etter hvert kom det krav fra foreldre, og på 60-tallet også i lovs form, at barneparkene måtte ha et inngjerdet område der de hadde barna. Her på Grorud hadde vi Grorud barnepark på toppen av Dagmarbakken. I 1991 ble foreldrene ferdige med en stor dugnad. De hadde fått en Moelvenbrakke som ble pusset opp av fagkyndige foreldre, slik at man kunne slutte å bruke det lille røde skuret (som ikke lenger er her), og fikk vannklosett med varmeovn ved siden av! Det var fortsatt mangel på barnehageplasser på denne tiden, og mange kombinerte barnepark med dagmamma eller hjelp fra en bestemor. Noen var hjemmeværende, noen jobbet nattevakter og sov mens barna var i parken og andre var hjemmearbeidende eller hjemme med et mindre barn. Etter at det nye huset kom, kunne maten inntas innendørs uten lue og votter. Parktanten som på den tiden het Torill, pleide å lese for barna mens de spiste. Det ble også litt synging og hygge under matstunden. Barnegruppene på 90-tallet besto oftest av barn under 3 år, siden barnehagedekningen var bedre for 4-6-åringene. Laveste grense for opptak i parken var 1,5 år, men bare dersom barnet kunne gå godt selv. Etter at vi oppnådde full barnehagedekning er barneparkene stengt en etter en. I skrivende stund finnes det nå kun én barnepark i drift i Oslo, i Sofienbergparken.

Turmål 16-2 poeng Steinhoggermuseet I Grorudveien 3 og 5 ligger det to arbeiderboliger som ble bygget i 1924/25. Arkitekten for husene het Ragnar Dahl. Han var leid inn av formannskapet i Aker kommune som ønsket å gjøre en ekstra innsats for å avhjelpe bolignøden som rådde i kommunen. I løpet av 10 år, fra 1920 til 1930 ble det bygget mange slike arbeiderboliger i dalen. Nå er disse to husene de siste som er igjen av denne typen boliger som arbeidsgiverne bygget for sine ansatte. De står på Byantikvarens gule liste. Den er en oversikt over registrerte verneverdige kulturminner og kulturmiljøer i Oslo. Kulturminnene som er oppført i lista har så stor kulturhistorisk og/ eller arkitektonisk verdi, at de ønskes bevart. Husene har i en årrekke stått tomme og til dels forfalt, men takket være Groruddalssatsingen er de nå satt i stand og rommer både museum, møte/selskapslokale og boliger. Museet ligger i det gule huset, nærmest Sigvartsen Steinindustri, og er bygget opp av Kirsten Berrum på oppdrag fra Groruddalen Historielag. Inne i Steinhoggermuseet kan vi se gamle bilder og redskaper som steinhoggerne brukte til å hogge ut den røde grorudgranitten med. I tillegg er fanen til steinhoggernes fagforening utstilt der. Den er helt fra 1896. Av gjenstander vil vi spesielt nevne en gammel slede som ble brukt til å frakte stein fra Romsås-bruddene til byggingen av Grorud kirke. Grorudgranitten var populær langt utenfor Grorud, og ble brukt blant annet til løvene foran Stortinget, grunnmurene i slottet, universitetet og historisk museum, soklene til statuene av Karl Johan og Henrik Wergeland, kum-ringer som holdt kum-lokkene ned til kloakken i byen, vannrenner i byens fortau, vanntrau til hestene og i flere andre bygg. Den ble også sendt utenlands til byggeprosjekter der. Denne store aktiviteten krevde mange steinhoggere. De kom fra hele Norge, og også fra Sverige. Dersom du ønsker å besøke Steinhoggermuseet, kan du se på Groruddalen Historielags hjemmeside for å finne åpningstider: http://www.grohi.no/ Fram til sommeren 2013 er det åpent 12-18 søndagene 28. april og 26. mai.

Turmål 17-3 poeng Romsåsbekken Romsåsbekken er en av tilførselsårene til Alna. Den går i rør litt sør for posten og forenes så med Tokerudbekken som i sin tur møter Grorudbekken ved Grorud jernbanestasjon. Sammen danner de to Alna som er Oslos lengste elv. Vannet i bekken her kommer fra Ravnkollen. Litt sør for posten kommer det vann fra den østre Romsåsbekken ut av et rør. Denne bekken kommer fra området ved Emmanuelfjell borettslag. Oftest er det svært lite vann i bekken og det skyldes nok at en del vann forsvinner ved Trondheimsveien til grøfter og kummer for overflatevann. Skogen innover her til Jernbanefjellet er fredet fordi det er et rikt område og en liten viltlomme. Beboerne på Vestbysletta har praktisk talt daglig besøk av to små rådyrflokker i vinterhalvåret. Reven ble også jaget av artikkelforfatterens katt fra den sistes revir (les: hage). Det kommer også en sjelden gang elg ned fra Lillomarka denne veien. Sammen med den rike edellauvskogen danner denne skogen en fin passasje fra marka ned i bebyggelsen.

Turmål 18-3 poeng Hoppbakken i Rankollen Denne bakken var Groruds stolthet da den var ny. Planleggingen gikk i flere år før selve byggingen kom i gang. Ove Larsen som eide Hagaløkka solgte et bratt fjellparti etter påvirkning fra sin egen sønn, Kristian Larsen som var skiløper og hopper. Det ble også avtalt en leieavtale for sletta i bunnen av hoppbakken, slik at fjellet ble unnarennet og sletta sørget for oppbremsingen for hopperne. Stillaset og hoppkanten skulle stå på toppen av fjellsiden, og her var det Per Snellingen som eide grunnen. Han inngikk en 50 år lang leieavtale som ble tinglyst i 1920. Arbeidet kom raskt i gang, men ble avbrutt fordi Grorud IL fikk idrettslagstomta og begynte dugnadsarbeid der borte. Men hoppbakken ble ikke glemt. Bakke-komitéen gjorde en god jobb i samarbeid med en hoppbakke-ekspert i Skiforbundet. Unnarennet var som ei steinrøys. Det kan man fortsatt se hvis man drister seg utpå kanten ved posten og kikker nedover. I 1927 sto hoppbakken ferdig etter et stort dugnadsarbeide. Og allerede 8. januar 1928 ble det første hopprennet arrangert. Hoppbakkens navn var da Rankollbakken og den tålte hopp opp mot 60 meter samtidig som Holmenkollbakken fikk ny bakkerekord i 1928 på 48 meter. I bunnen av bakken, ved enden av sletta, sto det to hytter med fastboende familier i. Det var ingen på Grorud som hadde for mye penger på denne tiden, og idérike kvinner i de to hyttene kunne dermed bake boller og koke kaffe i en stor kaffekjele i 10-liters-størrelsen. Det hele ble tatt ut til sletta under hopprenn og ga en veltrengt liten inntekt. På den ene siden av bakken fantes det en trapp for dommere og deltakere og på begge sider av bakken var det dommer-tribuner. Vi har et bilde fra et hopprenn der vi kan se dommertribunen på skrentene på høyresiden av hoppbakken. Disse skrentene kunne være farlige hvis hopperen kom skjevt ut fra hoppkanten, men vi har ikke hørt om alvorlige ulykker med kollisjon i dem. De andre bildet viser fjerning av kratt restaurering av Store Rankollbakken etter krigen, i 1945. Vi beklager at postnavnet bærer galt navn (Røverkollen). Det riktige navnet er Rankollbakken, og posten er plassert rett under hoppkanten. Tekst: Frøy Grøndahl Foto: Herleik Wergeland

Turmål 19-2 poeng Humleby fritidspark Humleby er navnet på fritidsparken som ligger langt opp på Romsås, litt nord for Svarttjern. Her er det mulighet for fotball på to kunstgressbaner, en grusbane og en ballbinge rundt idrettshuset Humleby. I tillegg er det baner for sandvolleyball, streetbasket og petanque (seriøs boccia). Foruten alle disse ball-banene er det lagt til rette for klatring, løping, hopping og balanse i tillegg til at det finnes en asfaltert bane der man kan bruke rullebrett, rulleskøyter eller sykkel. Blant annet finnes det en spennende hul trestamme i lekeområdet. Anlegget inneholder også en labyrint og en idrettslekeplass i tillegg til en grillplass. Opprinnelig var anlegget tenkt hovedsakelig for barn og ungdom i alderen 6-15 år, men det viser seg at også mindre barn er aktive brukere. Romsås IL bruker også området svært aktivt. Under utformingen av fritidsparken har man forsøkt å bruke rette linjer minst mulig, men heller følge terrenget. Dette gjør at hvis du står oppe på kanten ved fotgjengerundergangen ved Romsås kirke og ser ned på anlegget, får du en følelse av at du ser på et tjern i dalbunnen når du ser kunstgressbanen. Materialene som er brukt i anlegget er også mest mulig naturlige trekroner og trestammer til sittegruppene og lekeplassen. Labyrinten er laget med kulestein. Materialene og aktivitetene sammen med en klar tanke om vakkert utseende, gjør parken svært innbydende. Vi kan trygt anbefale å ta med barna hit på en leke-tur, gjerne med grill-matpakke. Posten står litt inne og oppe i skogen sør for ballbanene.

Turmål 20-4 poeng Gravrøysene på Røverkollen Røverkollen består av 2 topper; den nordre der utsiktstårnet og den 84 meter høye masta med mobiltelefonantenner står og den søndre med gravrøysene fra bronsealderen. Denne perioden går fra 1800 f.kr 500 f.kr og er de tydeligste faste fortidsminnene vi har i Groruddalen fra Bronsealderen. Vi har valgt å plassere posten ved den største av dem. Gravrøysene i bronsealderen ble som regel anlagt på godt synlige steder langs ferdselsveier eller langs skipsleia. Her ligger gravrøysene langs den gamle veien til Nittedal. Når du kommer opp hit, bør du se deg rundt og betrakte den fine utsikten og samtidig tenke på hvilket stort arbeid det har vært å bære alle de store steinene hit opp for å lage alle gravene du kan se langs stien. Samtidig vil vi minne om at alle gravrøyser er fredet. Det gjelder for øvrig for alle kjente og ukjente kulturminner fra før reformasjonen i 1537. Tar du turen opp i solnedgangen og legger veien langs stien som går på åsryggen (T-merket fra grusveien), kan vi love deg et flott skue over Groruddalen og Oslofjorden.