HELE ROMMET BLE OPPLYST

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r. 4 2 0 1 3 2 1. å r g a n g FOTO: Zoran Zivancevic SIDE 10 SIDE 6 SIDE 4 Stig Locado STIG ROAR OG TINTIN Olaf Don Olsen HELE ROMMET BLE OPPLYST Enorm oppslutning om MARITA BRUKTHANDEL

Leiv O. Holstad Maritastiftelsens grunnlegger MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975. Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus. Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa. Hans-Inge Fagervik, som har laget Maritasangen, har Rock mot Rus - konserter over hele landet. Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid. Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys oppfølging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken. Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening. Mercy House: et lavterskeltilbud i Skedsmo kommune for mennesker som trenger støtte og fellesskap i utfordrende livssituasjoner. Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge. Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og oppfølging legges til rette individuelt. Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Kambodsja, Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island. Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957 og har virksomhet i 94 land. www.teenchallenge.com Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l. MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo Telefon: (+47) 22 04 54 00 E-post: marita@marita.no Webside: www.marita.no Fnr: NO 971275898 Bankgiro: 3000 17 15050 Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad Trykk: 07 Gruppen AS Layout: Zoran Zivancevic En tøff HØST Denne høsten har vært ganske slitsom for oss i Maritastiftelsen. Først og fremst fordi Byrådet i Oslo hadde nullet ut den faste årlige støtten til Marita Bo og Maritakafeen i budsjettet for 2014. Siden 1999 har vi fått et tilskudd på ca. to millioner årlig fra Oslo kommune til Maritakafeen, og siden 2006 omtrent det samme til Marita Bo, noe vi er veldig takknemlig for. Vi har i løpet av alle disse årene fått mange positive tilbakemeldinger fra politikere og andre ledere i Oslo Kommune som har sagt mye godt om arbeidet. Da vi måtte flytte ut av de gamle kafélokalitetene i fjor, henvendte vi oss til Rusmiddeletaten i Oslo Kommune for å høre om de ønsket at vi skulle etablere oss i andre deler av Oslo, men de ønsket oss lykke til med de nye lokalene som ligger like ved der den forrige Maritakafeen lå, og skrev at de ser frem til det videre samarbeidet. Vi gikk derfor i gang med å gjøre den nye Maritakafeen klar, noe som kostet oss ca. 700.000 i oppussing. Nå har kommunen altså kommet med et forslag som kan innebære at dette viktige arbeidet må legges ned! Det vil ikke bare gå ut over de mest sårbare i Oslos tunge rusmiljø, men også over det enormt viktige arbeidet rettet mot kvinner i prostitusjon hvor mange av dem er offer for kyniske menneskehandlere. Det er selvfølgelig ikke mulig å drive to såpass omfattende hjelpetiltak bare med midlene som kommunen har bidratt med, men det vi har manglet, har vi fått av andre støttepartnere, ikke minst fra dere som mottar Maritanytt. Bidraget fra Oslo Kommune har likevel dekket den største delen av utgiftene, derfor vil vi sannsynligvis ikke være i stand til å fortsette uten dette. Lys i tunellen Dagen før jeg skrev denne lederen, fikk jeg en god melding fra en kommunepolitiker om at Byrådet nå har satt av 2 millioner til Marita Bo! Dette er 700.000 mindre enn det vi søkte om, men likevel mye bedre enn null. Hurra! Om det ikke lykkes oss å få inn det resterende fra andre kilder, må vi uansett redusere i staben, noe som vil senke kvaliteten på tilbudet, men vi behøver ikke å legge ned slik at ungdommene som bor der blir satt på gata. Når det gjelder Maritakafeen, er det fortsatt en liten mulighet for at Byrådets forslag kan endres, men mulighetene for dette er ikke stor. Vi ber om - og håper på det beste. Det gjelder livet! Vi har dessverre blitt alt for avhengig av den offentlige støtten. Det gir liten forutsigbarhet i driften av arbeidet når vi hvert år står i fare for å miste store deler av tilskuddet. Vi MÅ derfor få noen flere økonomiske ben å stå på. Derfor går vi nå i gang med en kampanje for å verve faste givere. Jeg er verken flink til eller glad for å be folk om hjelp, men gjør det likevel på vegne av de mange som får hjelp gjennom arbeidet vårt. Mange av de som frem til nå har blitt hjulpet, og også noen av oss som arbeider i Maritastiftelsen, ville rett og slett ikke vært i live dersom det ikke hadde vært for dette arbeidet. Jeg vil derfor be deg om å bli en partner med oss ved å gi et fast månedlig beløp. Vi har som mål å verve 1000 nye støttepartnere i løpet av 2014. Vil du bli en av disse?

Tro at det går an! Av Bjørn Olav Thune Onsdag 18. oktober var en spennende dag for miljøarbeider og arbeidsleder Stein Erik Mikalsen og for oss som er i transportteamet og vaktmestertjenester. En dreiebenk på hele tre tonn skulle flyttes fra Marita Brukthandel til Holstsgate 6 hvor Maritastiftelsen har verksted og kontorer. Arbeidsleder Stein Erik Mikalsen følger spent med på arbeidet med å få dreiebenken inn til Maritas verksted I Mjøndalen hadde dreiebenken gjort en lang og tro tjeneste i den tidligere fabrikken. Nå skal metalldeler dreies på sykkelverkstedet. Her er det muligheter både for små og store prosjekter. For metallinteresserte er den gull verdt Dreiebenken ankom med lastebil fra Gulliksen. En kran skulle sørge for å løfte og skyve den 3000 kilo tunge dreiebenken inn gjennom det lange portrommet. To jekketraller og to paller sørget for å holde dreiebenken i balanse lavt over bakken. Kranen kunne bare hjelpe til med å få den inn dit bakgården begynner. Det betydde at de siste meterne måtte kolossen skyves og styres med håndkraft, pluss at den måtte skyves opp en liten slakk bakke og inn i sykkelverkstedet. Der sto vi, syv-åtte menn og flere av oss trodde nok at vi hadde tatt oss vann over hodet. Vi var klar over at hvis den veltet kom den til å bli liggende i bakgården som et minnesmerke. Men et par karer trodde og svettet litt mer enn de andre, og viste tydelig iver og stå på humør. Det var en triumferende arbeidsleder som kunne konstatere at bare man tror at det går an, så skjer det umulige. Med noen velvalgte sitater fra Skriften satte han skapet der det hører hjemme: Apostlene sa til Herren: Gi oss større tro! Herren svarte: Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp og slå rot i havet! Og det skulle adlyde dere (Lukas 17:6). Og Jesus svarte dem: Ha tro til Gud! Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnene deres tro at dere har fått det, og dere skal få det. (Markus 11:23-24) Denne troen er også god å ha i arbeidet og omgangen med mennesker, både når det gjelder seg selv og sin neste FOTO: Bjørn Olav Thune MARITANYTT Nr. 4/2013 3

Av Bjørn Olav Thune ENORM oppslutning OM MARITA BRUKTHANDEL Kø utenfor Marita Brukthandel i Mjøndalen. 150 personer innom den første halvtimen på jubileumsdagen og 4-500 personer i løpet av kvelden Avdelingsleder Martin Rosenhoff var begeistret etter toårs-feiringen av Marita Brukthandel i Mjøndalen: Det var over all forventning! Resultatet viser at vi solgte for kr 37 272 på tre timer! Marsipankaka vi delte ut ved inngangen (150 kakestykker) forsvant i løpet av den første halvtimen, og folk fortsatte å strømme på. Vi snakket om det på jobben i dag, og tror nok det må ha vært 4-500 kunder innom. Noen av de besøkende fortalte at de måtte parkere en halv kilometer unna, da det ikke var parkeringsplasser å oppdrive i nærheten. Vi hadde alliert oss med to av naboene om å låne parkering, men det var altså ikke nok. Foruten masse kunder (stort sett alle våre faste kunder og veldig mange nye ansikter) var også alle praktikanter og ansatte på plass, i tillegg til ekstra mange frivillige medarbeidere. Alle gikk vi rundt i ekstase over den enorme oppslutninga. Og som prikken over i en fikk vi samme dag vite at butikken nå går i overskudd, slik at vi endelig har penger å sende til jentesenteret i Kambodsja. Alt i alt ble dette en dag for historiebøkene for Marita Brukthandel i Mjøndalen. Det som forårsaket den enorme oppslutningen rundt markeringen var nok en kombinasjon av alt arbeidet som er lagt ned i å gjøre butikken mer kjent i ukene frem mot jubileet. Vi har blitt behørig omtalt i lokalt media, både i Eikerbladet og Drammens Tidende. I tillegg satte vi opp skilt/plakater rundt om i Mjøndalen døgnet før åpningen hvor vi reklamerte med både gratis kake og 20% på hele butikken. Noe av det som ble lagt ut på Facebook i forkant har blitt sett av 1300 personer. Vi bruker Facebook aktivt i markedsføringen, og vi nærmer oss nå 1500 følgere som får jevnlige oppdateringer og bilder fra butikken. Vi er spent på fortsettelsen, og håper vi vil dra med oss denne effekten også inn i fremtiden. Vi føler vi seiler i medvind om dagen, og fortsatt venter spennende utbedringer på bygget like om hjørnet. I løpet av noen uker skal vi etter planen ha ferdig store fasadeskilt som vil gjøre oss langt mer synlige i nærområdet, og vi vil i tillegg få ferdigstilt HC/kundetoalett som vil være mer tilgjengelig for kundene. 4 MARITANYTT Nr. 4/2013 FOTO: Martin Rosenhoff

Geir som plomma i egget Bildet i Eikerbladet. Avdelingsleder Martin Rosenhoff (t.h.) Ketil Rød Johnstad (t.v.) og Jonas Børud har akkurat hentet flere varer til butikken. To år MED SUKSESS Lene Ebbestad fra Eikerbladet besøkte Marita Brukthandel og slo av en prat med avdelingsleder Martin Rosenhoff. Vi gjengir det hun skrev i Eikerbladet her: 29. oktober er det to år siden Marita Brukthandel åpnet dørene. Vi har vokst frem som en liten kulturinstitusjon i nærmiljøet, sier avdelingsleder Martin Rosenhoff. Vi er stolte over hva vi har klart å få til. Vi er en avslappet gjeng med en uhøytidelig stemning. Det tror jeg alle kundene våre setter pris på, sier Rosenhoff. Hovedmålet med Marita Brukthandel er å kunne tilby arbeidspraksis med trygge og gode rammer til mennesker i en vanskelig livssituasjon, som av ulike årsaker trenger hjelp ut i arbeidslivet. Samfunnsnyttig Gjennom disse årene har vi vokst fram som en liten kulturinstitusjon i nærmiljøet, og ikke minst bidratt med samfunnsnyttig arbeid gjennom vår arbeidspraksis, sier Rosenhoff. Fem dager i uken får personer som er i en vanskelig livssituasjon være hos oss og motta arbeidspraksis som skal ruste dem for å kunne komme ut i normalt lønnet arbeid, legger han til. Selve bruktbutikken, som er en av Norges største i areal, er åpen tirsdag ettermiddag og lørdag formiddag. Men det er liv og røre i de gamle lokalene i Mjøndalen hele uken. To dager i uken holder butikken åpent for utsalg, og hver gang står det en kø av spente kunder utenfor når de åpner. Vi jobber i utgangspunktet med mennesker, men vi har lært en del om det å drive butikk i løpet av disse to årene. Nå har vi funnet formen vi ønsker å ha i butikken, og vi har mange faste kunder som kommer innom oss for å handle eller for å ta en vaffel og en kopp kaffe i kafeen, sier Rosenhoff. Samlingspunkt Kafeen i andre etasje ble fort et samlingspunkt da den åpnet. At kafeen fungerer som et samlingspunkt for mange, setter vi stor pris på, sier Rosenhoff. I butikken finner man alt fra klær, bøker og andre småting til møbler. Og omsetningen i butikken øker for hver uke. Alt vi har i butikken er donasjoner fra mennesker i nærmiljøet. Disse menneskene er også med på å gjøre driften av Marita Brukthandel mulig, sier Rosenhoff. For ved siden av de tre ansatte og de som er i arbeidspraksis, er de avhengig av de mange frivillige som hjelper til med å hente og sortere varer. De bidrar ikke bare med det fysiske arbeidet. De har ofte livserfaring og sosial kompetanse som hjelper de som deltar i arbeidspraksis. Det er en vinn vinn situasjon begge veier, sier Rosenhoff. Gir av overskuddet Deler av det fremtidige overskuddet av driften går til å finansiere annet arbeid i regi av Maritastiftelsen, samt støtte et rehabiliteringssenter for kvinner som har blitt utsatt for prostitusjon og grov vold i Kambodsja. 29. oktober feirer vi at vi fyller to år med bløtkake og 20 prosent på hele butikken. Så vi håper at mange finner veien til oss denne dagen, avslutter Rosenhoff. Antallet praksisarbeidere varierer. Fra nyttår og til nå har 16 personer vært innom praksis i kortere eller lengre perioder. Av de 16 har tre kommet over i ordinært lønnet arbeid og to begynt på skole. Praksis her er et steg ut i retning det ordinære arbeidslivet. Men selv om målet er vanlig, lønnet arbeid, vil noen alltid ha behov for tilrettelagt arbeid i ulike former. De fleste lønnes av Nav, og Maritastiftelsen får et driftstilskudd til arbeidspraksisen deres. FOTO: Lene Ebbestad MARITANYTT Nr. 4/2013 5

Av Bjørn Olav Thune DON HELE ROMMET BLE OPPLYST Oslogutten Olaf Don Olsen vokste opp på Grünerløkka og var narkoman i mange år. Han har en sterk historie om at det er mulig å bli totalt rusfri og leve et liv som betyr enormt mye for andre mennesker. Det er alltid hyggelig når folk med en tidligere relasjon til Maritastiftelsen kommer innom. En onsdag i oktober kom Olaf Don Olsen på besøk. Han og Leiv Holstad har kjent hverandre helt fra de var på rehab sammen i good old days. Olaf er også en av de som var beboer på Kimmerud Gård på 90-tallet, der hvor Maritastiftelsen nå har åpnet sitt rehabsenter. Det skulle gå veldig mange år fra første gang Olaf og Leiv møttes til livet snudde for Olaf. Det skjedde gjennom P22 og Kimmerud Gård hele 18 år senere. Maritanytt var til stede da Olaf delte sin livshistorie til de ansatte som var samlet til Maritadag i oktober. Olaf (61) gikk langt tilbake i tid for å fortelle om sitt første møte med kristne alternativ i rusbehandlingen og hvordan han fikk hjelp til å komme vekk fra gata og rusen: Blå Kors Det er en historie i flere deler og jeg må gå tilbake til 1974 om den første opplevelsen. Da kom jeg rett fra gata til Blå Kors. Jeg hadde vært på rein metadon i to år med kjempedoser, ikke sånn som det er i LAR nå, men med store hetteglass i to år og jeg var så redd for å bli sjuk. Heroinen var ikke kommet til Norge da, men vi lurte legene trill rundt, manipulerte og gjorde brekk på apoteker og alt sånt. Jeg hadde en lege som ga meg hetteglass med 10 milliliter rein metadon om dagen. Jeg var veldig, veldig nedkjørt da jeg kom på Blå Kors. Jeg var under nedtrapping, og kjente Gud dro på meg noe så vanvittig. På Blå Kors var det to gamle åndsfylte sykepleiere med hvite kyser og med kors på seg, som hele tida var etter meg. De ga meg et nytestamente og jeg vet de ba intenst til Gud for meg. De minnet meg om min gamle mormor, som også levde et liv i bønn. Den kvelden nedtrappingen var over og flyten av metadon stoppet, var jeg livredd. Jeg gikk inn på rommet mitt og ropte: Jesus! Hvis det er sant det disse folkene her sier, at du lever og at du ga ditt liv for at jeg skulle leve, så kom inn i hjertet mitt og tilgi meg. Jeg skal aldri gjøre noe galt mer! (Hmm). Alt var svart foran meg og bak meg, jeg var livredd og jeg husker det var mørkt ute. Jeg så rett ut i Storgata og det var slaps og søle overalt. Mørkt og trist og livløst. De hadde tatt fra meg og eksen sønnen vår og jeg hadde en gnagende følelse av at jeg hadde sviktet 6 MARITANYTT Nr. 4/2013 FOTO: Bjørn Olav Thune

Don hele rommet ble opplyst alle, men det jeg ropte ut kom dypt her innenfra; Jesus, kom inn i livet mitt! Det var som han spaserte inn i rommet. Det var mørkt der, men det var som om hele rommet ble opplyst. For et nærvær! Jeg var momentant helbredet. Frelst og født på ny. Hans nærvær og omsorg kan ikke sammenliknes med noe! Ten Center Etter Blå Kors kom jeg til Ten Center hvor Leiv også bodde. Året var 1974 og det var Jesusvekkelse i det gamle, trekkfulle trehuset i Totengata på Vålerenga. Det var gode tider og vi opplevde tegn og under og mangt et mirakel. Men dopet og det gamle livet lokket og dro og etter noen måneder var jeg tilbake på gatene igjen. Det ble nye 18 år på kjøret. Alltid med dårlig samvittighet, aldri glad. Bare bevisstløs. Det som stort sett opptok meg disse årene, var hvordan jeg kunne få dopet meg bevisstløs. Jeg visste jo hvem jeg hadde valgt bort og det plaget meg. Han valgte aldri bort meg. Han slapp meg aldri. I Bibelen står det at Om vi er troløse så er han trofast I fengsler og på P22 Hver gang jeg var i vanskeligheter og i fengsel disse årene, ropte jeg til Gud. Han var der alltid med sitt nærvær, alltid trofast. I 18 år gikk jeg ut og inn på rehabinstitusjoner og fengsler. Så var det en vinter på begynnelsen av 90-tallet at jeg sto utenfor P22 (www.p22.no), blakk og dødssjuk. Ikke noe dop, ikke noe penger og alle dører stengt! Klokka var fire om mårran og jeg lurte på om jeg skulle ta livet av meg, men jeg kjente Gud kalte på meg. Det var som om han dro meg opp til porten og jeg ringte på. Jeg sa til han som svarte at jeg måtte tilbake til Gud og at jeg trengte hjelp. Gå deg en liten tur i 20 minutter så skal jeg ringe og vekke lederen vår, for vi har en plass ledig sa han. Jeg kom tilbake etter 20 minutter og de slapp meg rett inn! De ba for meg og hjalp meg videre. Jeg fikk komme inn på Kimmerud Gård (som nå er rehabiliteringssenteret Marita Virke). Etter det så har det bare gått oppover. Gud er trofast, også når vi er troløse. Han etterjager deg og gir deg aldri opp!!! Kimmerud og Maritastiftelsen Jeg bodde på Kimmerud Gård og pendlet til jobb i Maritastiftelsen. Der la jeg blant annet opp en turné for Roar Skumlien (nå transportsjef på Maritabutikken, red. anm.) med Maritafilmen. Jeg ringte rundt til skoler og fritidsklubber fra Trondheim og opp til midt i Troms. Etterpå hadde jeg gleden av å være med Roar på hele turen. Dette var min første befatning med Maritastiftelsen. På den tiden kjente jeg at Gud var veldig nær. Jeg ba mye og var mye aleine med Gud, ofte ute i skogen. Jeg kunne knapt vente med å bli ferdig med arbeidet på gården før det bar til skogs. Der var det bare Gud og meg. Jeg hadde jo fremdeles mange gamle venner på gatene i Oslo. Jeg ba mye for dem og jeg pleide å gå gjennom strøket der på vei til Maritastiftelsen. Tanken kom til meg at vi skulle jo hatt et kaféhus, åpent 24/7 og helst midt i det heftigste strøket i Oslo. Jeg luftet det for Leiv, det lå veldig på hjertet mitt. Leiv sa: Hvorfor går du ikke bare og finner et lokale, så starter vi kafé. Da begynte jeg å tråle gatene i Oslo og se etter ledig lokale. En dag fikk jeg se et vidunderlig lokale nederst på Grünerløkka, der hvor Maritabutikken er nå. Jeg tenkte: Her, midt mellom sentrum, Grünerløkka og Torshov ferdes det folk som trenger hjelp 24 timer i døgnet. Etter å ha sporet opp hvem som eide lokalet, tok vi kontakt med firmaet og fikk legge fram våre planer. Vi kunne få leie lokalene, men kunne dessverre ikke drive kafévirksomhet der fordi ventilasjonen ikke tillot det. Senere startet Maritabutikken opp der, så jeg var med på å skaffe lokalet, men Maritabutikken oppsto etter min tid. (Ideen om Maritakafeen ble tatt videre av andre, og fikk lokaler i Prinsensgate.) Etter hvert forsvant jeg ut av bildet, men jeg har jo holdt meg oppdatert, snakket med Leiv og fulgt med på hjemmesiden www.marita.no. Jeg fryder meg over det som skjer i Maritastiftelsen og liker godt å stikke innom Maritabutikken nederst i Markveien når jeg har litt tid i Oslo. Det er jo fint å dumpe rett ned i en samling som dette og få oppdatering og høre om både Maritakafeen, Maritabutikken, Kimmerud Gård og mer? Ja, nå har jeg hatt fjorten tunge dager offshore og er sliten fysisk. Det er herlig å få komme inn her og se hvordan arbeidet deres har vokst. Da jeg fikk greie på at dere har overtatt Kimmerud Gård, må jeg bare si at hjertet mitt gjorde krumspring. Jeg fryder meg vilt over det, for jeg veit at Kimmerud er en plass som er gjennombedt. Fast jobb i Nordsjøen I 96-98 gikk Olaf på bibelskole i Bergen, der han på slutten møtte Anne-Jorunn, som senere skulle bli kona hans. Vi ville begge bli misjonærer og hadde gjennom venner fått flere relasjoner til Tyskland. Men hva skulle vi leve av? På denne tiden ba jeg mye til Gud og fikk den tanken at jeg skulle få meg jobb i Nordsjøen. Gjennom arbeidskontoret tok jeg industrirørleggerkurs på Laksevåg verft i åtte måneder. På slutten av kurset ble jeg sammen med to andre plukket ut til Kværner Olje og Gass på Sotra. I nesten to år prefabrikerte jeg rørsystemer til Nordsjøen. Etter det fikk jeg jobb i et lite firma som heter West Team på Sture- terminalen i Øygarden utenfor Bergen og jobba med oljerelaterte ting. Etter fire år fikk jeg endelig offshorekurs og etter endt kurs ble jeg mandagen etterpå sendt rett ut i Nordsjøen. Min første tur i Nordsjøen var i 2004, og i 2005 solgte vi drømmehuset på Sotra og flyttet til Tyskland. To unger har vi fått, hus, hjem og bil. Da jeg kom til Gud hadde jeg bare to bæreposer, mimrer Olaf. MARITANYTT Nr. 4/2013 7

Av Bjørn Olav Thune OLAF DONS NYE LIV I OLJA OG TYSKLAND Av Bjørn Olav Thune Nå bor Olaf Don og familien i Tyskland, han jobber i Nordsjøen og de er misjonærer i byen Dresden. Som offshore-arbeider kan han være tre - fire uker hjemme i Tyskland mellom hver jobb og han kan leve av det og finansiere familien og virksomheten sin. Vi drømmer og tror at en dag skal vi få være på heltid i Tyskland, hvor Gud har kalt oss!!! Akkurat nå er vi inne i et område som minner om Grünerløkka og Oslo Øst. Der har vi fått låne et lokale og har startet Healing Rooms Dresden. Vi er registrert hos myndighetene som frivillig organisasjon og er en del av Healing Rooms International. Vi har et fargerikt team, som også består av to pensjonerte prester fra den lutherske «Landeskirche». Vi ber for syke og tror at Gud vil bruke oss til å betjene mennesker i det tradisjonelt ateist-dresden. Det er så mye nød!!! Gud vil helbrede mennesker og sette dem fri! Når jeg er ute offshore bruker jeg mye av fritiden min bevisst sammen med Gud. En dag da jeg ba for Tyskland og det nye arbeidet vårt, sa Gud: Olaf, vær ikke redd. Healing Rooms Dresden er et punkt der jeg vil komme og helbrede mennesker. Slapp av! Olaf forteller en historie: Første jula vår i Dresden, det var lillejulaften og det hadde snødd, det var stille og fint ute, med eiketrær og gasslykter. Det var julestemning og jeg var på vei til butikken. Ingen biler og ingen mennesker i gatene bare jul! Ut fra butikken kom det en eldre herre. En med grått, fint hår, med silketørkle i halsen og med kamelhårsfrakk. Guten tag, frohe Weinachten, (God dag og god jul) sa jeg. Han så på meg og sa: Kenne ich Ihnen? (Kjenner jeg Dem?) Nei, men jeg er nordmann og der pleier vi å hilse på folk, sa jeg. Han bare ga fra seg en lyd og vi gikk videre hver vår vei, men etter 20 meter stoppa jeg og snudde meg. Da hadde han også stoppa og snudd seg, og så kom han tilbake og sa: Unnskyld at jeg var så uhøflig, men jeg er ikke vant til å bli snakket til på gata. Da var det en stemme inni meg som sa: Olaf, snakk til folk på gatene. Hils på folk og vær vennlig. De omgir seg med et sånt skall, men når du kommer under huden på folk så er de herlige mennesker. Olaf Don Olsen liker å treffe mennesker både på gatene og i fengselet. De omgir seg med et sånt skall, men når du kommer under huden på folk så er de herlige mennesker. Inn i fengselet igjen Vi blir sittende å prate etter samlingen. Da forteller Olaf hvordan han også har måttet gå inn i fengsel igjen i Dresden. Det var en morgen jeg satt nede i stua mi. Det var mørkt og alle rundt meg sov. Jeg ville være stille for Gud og høre hva han hadde å 8 MARITANYTT Nr. 4/2013 FOTO: Bjørn Olav Thune

Olaf i Tyskland si til meg. Jeg leste Matteus 25 hvor Jesus sier: Jeg var i fengsel og dere besøkte meg ikke. På den tiden var jeg så utilfreds og jeg følte at Gud ville noe mer. Det verset talte sånn til meg, akkurat som om Gud sa: Gå inn i fengselet. Hvordan skal det gå til, da? Jeg har jo rulleblad som ikke ligner grisen! - Men det ordnet seg. Jeg spurte meg for hos en venn, Gamle rabagaster møtes. Leiv og Olaf har kjent hverandre siden 70-tallet. Markus Schuster, som har full åpning i fengselet, min beste venn til dags dato i Dresden. Vi møttes og det var total kobling og han tok meg til sjefen i fengselet som har med besøk å gjøre og presenterte meg for ham. Jeg var ærlig og sa jeg har en bakgrunn som narkoman og kjeltring, men jeg har vært kristen i mange år og jeg kjenner at de folka som sitter her inne aleine i mørket vil at jeg skal gå inn til dem og gjøre noe for dem. Får jeg lov å slippe inn? Sjefen sa at jeg måtte ha et pass som utstedes av myndighetene i byen. Ta et bilde, så skal jeg legge inn et ord for deg. Det gjorde jeg og søkte. Det gikk en dag eller to, så ringte han meg opp. Hvis jeg går veien om justisavdelingen vil det ta alt for lang tid, så vi bare stempler og slipper deg inn, sa sjefen. Liv og død Olaf husker godt den første han besøkte. Inn på besøksrommet kommer det en kjempesvær mann med tatoveringer og hakekors på armene. Han var snauskalle som satt for vold og ran med våpen og hadde sonet mesteparten. Jeg fortalte livshistorien min, fortalte om Jesus Kristus og sa at det var en vei ut med frihet og et nytt liv. Den svære neonazien knakk sammen og begynte å grine. Vi bygde et vennskap over tid, akkurat slik som dere i Maritastiftelsen snakker om. Han fortalte meg sin historie. Den var ikke pen. Med overgrep og vold fra barndommen av. Han så på meg og sa: Olaf, inni meg har jeg så mye hat. Jeg har alltid bare villet knuse og ødelegge. Over tid bygde han og jeg et dypt vennskap og jeg så hvordan Gud forandret ham. Men da han kom ut greide han seg ikke lenge. Han var på Teen Challenge «Gutes Land» en uke, så kom han tilbake til Dresden. Han sprakk på krystallamfetamin og døde på sjukehuset. Jeg fikk telefon fra sykehuset tidlig en morgen. Legen som overbrakte beskjeden fortalte at det hadde vært mange leger rundt ham. Anestesileger og alle gjorde alt de kunne for å redde ham, men det var som om det ikke gikk an å få han tilbake til livet. Jeg tenkte med en gang: Gud har tatt ham hjem. Vi var blitt så gode venner. Tidligere hadde kona mi sagt til meg at jeg aldri måtte ta han med hjem på grunn av ungene våre, men etter å ha truffet ham en gang, smeltet hun. Han var så forandra! Han gikk ut og inn hos oss og ungene elsket ham. Nå for tiden besøker jeg en annen kar og jeg ber og håper at han skal greie seg. Olafs besøk har satt spor etter seg og tankene spinner videre etter at han reiste hjem. Noen overlever, reiser seg, og andre dør. For alle som gir seg selv til andre og investerer bønner, tid og ressurser i andre mennesker er dette krevende. Men er det forgjeves når folk slipper ut av hendene våre og dør, på tross av bønner og innsats slik Olaf forteller? Neppe. Leiv Holstad pleier å si i slike stunder: Det gikk nedenom og hjem. Men håpet og troen vår er at vi skal få tid og krefter til å utrette mye før vi går hjem. Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden. For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67, Tlf. 22 38 19 20 E-post: maritabutikken@marita.no Åpningstider: Mandag fredag kl. 11.00 17.00, lørdag kl. 11.00 17.00 For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A, rett etter brannstasjonen/legesenteret Telefon: 32 87 67 67, E-post: mjondalen@ marita.no Åpningstider: Tirsdag kl. 17.00 20.00, lørdag kl. 11.00 14.00 FOTO: Bjørn Olav Thune MARITANYTT Nr. 4/2013 9

Av Bjørn Olav Thune STIG ROAR OG TINTIN Eksnarkoman Stig Roar Locado fra Skjervøy har skrevet en bok som han har kalt TINTIN og MEG med undertittel Dødsdømt narkoman og dødsdømt hund redder hverandre. Da Stig Roar og hunden Tintin møtte hverandre for første gang var de begge døden nær. Nå har den unike kjærlighetshistorien mellom hund og mann blitt bok. 10 MARITANYTT Nr. 4/2013 FOTO: Simen Follesø Røiseland / NRK

Stig Roar og Tintin Livet hadde ikke vært enkelt. Stig Roar drakk seg full første gang da han var fem år. I en alder av åtte år, mistet han moren sin. Han ble satt i flere fosterhjem og en rotløs tilværelse gjorde hverdagen vanskelig. Barnevernet var innblandet i barndommen og ungdomstiden. Han ble en kasteball mellom fosterfamilier og institusjoner. Etter hvert ble stoff og rus det viktigste i livet. Stig Roar er kjent for flere i Maritastiftelsen og har blitt intervjuet i Maritanytt nr. 1 i 2005. Hans kontakt med oss begynte med at Trond Akerholdt besøkte ham på Ila og fulgte ham opp i rettssaken hans. Senere fikk Trond hjulpet ham inn på åpen soning på Kimmerud Gård. Mens han var der, arbeidet han som frivillig i Marita to dager i uka, både på Maritakafeen og med vaktmester- og vedlikeholdsarbeid. Aldri tilgitt? Den gang fortalte han: Livet på cella var et helvete på jord. Jeg hadde drept et menneske. Gud kunne aldri tilgi meg for det. Trodde jeg. Den oppriktige interessen for å forlike meg med Gud gjorde at jeg lyttet til Trond. Han var ikke ekskluderende og unaturlig. Tvert imot. Jeg kunne skimte en litt annerledes Gud gjennom ham. På samme tid rullet det en sak i mediene om en dødsdømt kvinne i Texas, Karla Faye Tucker. I februar 1998 skulle hun henrettes. Jeg satt på Ila og fulgte saken. Da hun snakket, vitnet hun om Guds nåde og kjærlighet. Journalistene vitnet om henne og sa: Da hun døde, forlot ikke smilet ansiktet hennes, for hun skulle hjem til himmelen og møte Jesus, ansikt til ansikt. Den kvelden gikk det opp for meg at Gud også hadde tilgitt meg. Han hadde tatt på seg all skyld. Jeg falt på kne ved senga i cella. Fordømmelsen for å ha tatt et menneskeliv forsvant. Oppholdet på Kimmerud og jobbinga i Marita gjorde godt. Han er glad for de tre gangene Maritastiftelsen har spilt en viktig rolle i livet hans og han ringer rett som det er til sine venner Trond og Leiv, for å fortelle hvordan det går. Ensom og sinna I boken leser vi om tiden som fulgte etter to rusfrie år fra 2005-2007. Han var alvorlig syk fordi han ikke tålte interferonbehandlingen mot hepatitt C: Fra å være rusfri i to år, ble jeg nå kraftig sinnsforvirret og paranoid av interferonbehandlingen, et medikament som også brukes mot blodkreft, og kan ha dødelig utgang. Jeg var helt på grensen til å dø, så legen stoppet behandlingen. På grunn av frykten og sinnsforvirringen ble jeg medisinert ved hjelp av Sobril. Det ene førte til det andre. Innen kort tid var jeg fullblods narkoman igjen og i ferd med å ruse meg til døde, oppgitt! Han skjøt heroin og levde for neste skudd, og han beskriver seg selv som selvsentrert, med sterke narsissistiske trekk, ensom og sinna, likegyldig og med truende adferd, livslysten og livsgleden var borte. Min adferd var min måte å gjø på, min måte å rope om hjelp på! To felles skjebner Under denne tiden i mitt liv (2007) var jeg blitt husløs, og ble av sosialen, dagens NAV, flyttet til en campingplass. På denne campingplassen stod det en hund bak et gjerde, vanstelt, full av fuktighetseksem, skamklipt, klørne var som høygafler, han luktet fælt, knurret og bjeffet på sin særegne måte, slik som Chow Chower gjør. De som kjente meg under denne tiden, holdt avstand da jeg var en skremmende person for dem. Og så ankom jeg som en hjelpetrengende til campingplassen, og til nabo fikk jeg en hjelpetrengende hund som ropte etter hjelp. Av og til gikk jeg bort til denne hunden for å se på ham, ville bli litt kjent med ham. Det jeg så da var en stakkars hund som var kraftig vanstelt, han så ut som en utedass. En venn for livet Der var vi, Tintin og jeg, to individer, bjeffende på hvert vårt vis! VOFF! Jeg gråt, men skjulte det bak rusen. Tintin gråt! Han ynkedes over sin tilværelse. Han var helt nedbrutt, fysisk, psykisk og sosialt. Han hadde ingen venner, han hadde ikke kjærlighet, han hadde ikke varme, han hadde ikke trøst, hans ytre så ut som en kloakk. Ved å studere han nærmere, kunne jeg se at innenfor alt det fysisk forferdelige, var han en fantastisk, vakker hund. Hvordan i all verden kunne en rik familie med alle tilganger bare finne på at de skulle avlive hunden sin fordi de ikke kunne ha ham lenger på grunn av en skilsmisse? Tre måneder før hadde de bestemt seg for å avlive ham, fikk jeg vite, og i løpet av de tre måneder hadde de stengt ham ute av sitt følelsesliv. Samme dag som Tintin skulle henrettes, kom mannen i huset til meg med et spørsmål. Han spurte meg om jeg ville ha en hund: Vi kan ikke ha ham lenger og klokken åtte skal han få noe fint i nakken. Og dette var klokken seks på kvelden. Her har jeg akkurat vært nær døden, og så begynner noen å fortelle meg at de skal ta livet av en så sjelden og vakker, ung hund. Jeg hadde akkurat fått ny kommunal leilighet i nabobygden. Hunden det her var snakk om, talte så sterkt til mitt hjerte, og ropte høyt på sitt eget språk: Redd livet mitt, og jeg skal elske deg for resten av mitt liv! kommer til å være din beste venn for evig og alltid! Valg med konsekvenser Men da muligheten for å overta den i hans øyne forsømte hunden måtte han ta et livsviktig valg: Så sto jeg der med valget, og konsekvensene av valget visste jeg. Han ville at jeg skulle redde ham, men det ville bety at jeg var nødt til å endre livsførsel. En hund er som å ha en baby hele livet. Så jeg bestemte meg for å redde Tintin fra døden og sa: Avbestill timen hos veterinæren, jeg tar hunden. Dagen etter ombestemte jeg meg. Dette kunne ikke gå. Mens jeg kjørte, skjedde neste mirakel. Jeg så blikket hans foran meg hele veien, tankene på hvor fælt han hadde hatt det plaget meg, FOTO: Bjørn Olav Thune MARITANYTT Nr. 4/2013 11

Stig Roar og Tintin hans fortvilelse klistret seg fast i sinnet på meg nesten som telepati. Han hadde på et døgn vunnet hjertet mitt. Jeg kunne ikke omgjøre den første avgjørelsen min, og kunne ikke ombestemme meg. Da snudde jeg og dro hjem igjen og lovte at han alltid, så lenge han levde, skulle få være hos meg, og bare ha det godt. Fra da ble han min for evig. Både Stig Roar og hunden har det godt i dag. Stig Roar har mottatt tilbud om dop fra gamle venner, men dette er et avsluttet kapittel for han. Stig Roar og Tintin holder alltid sammen. FOTO: Simen Follesø Røiseland / NRK Ikke vold, men tilgivelse I Tromsø traff jeg på en person som jeg i gamle dager ønsket å møte alene i et mørkt smug for å slå ham helseløs, forteller Stig Roar. Nå snakker vi om en motbydelig, frekk fyr: Han begynte å spotte meg, kalle meg fake og sa at jeg ikke burde ha hund. Det siste gjorde meg skikkelig forbanna, da jeg både vet og kan dokumentere hvor dyktig jeg er med hund. Han er sjeldent godt behandlet! Så jeg spurte om han var ute etter bråk og hvorfor han talte så stygt om hunden min: Har han gjort deg noe?, sa jeg, og sinnet kokte i meg. Han ble da truende og jeg regnet med at han ville prøve seg med vold til tross for at han visste at jeg hadde banket snørra ut av ham. Jeg sa: Løft en hånd i mot meg og du skal få deg en karamell som sender deg rett gjennom veggen! Men så tenkte jeg: Nei, slik vil jeg ikke gjøre, for nåden virker i meg. I boken har han et godt eksempel på hvordan nåden virker: Tintin og Nåden Har Tintin lyst på godis, har vi et ord, namme-nam, da kommer han raskere enn lynet, for det er det beste han vet. Da jeg oppdaget dette, brukte jeg det for å dressere ham, gi namme-nam som lønn når han klarte ting, eller forsøke og klare nye ting. Lønn i kjærlighet og nåde, ikke som krav. Ikke holdningen dersom du ikke gjør det som jeg sier, så får du ikke noe. Han fikk noe uansett om han klarte det eller ikke. Og ut av dette ville han vise meg at han klarte det, helt motsatt av menneskelig tankegang. Jeg behandler hunden min ut fra nåde. Nåde er ufortjent velvære, favør og godhet fra den som du tilhører. Og jeg er jo hundens herre, og disippelen blir som sin mester. Så jeg har en nådig hund, fordi jeg, som hans herre er nådig. Stig Roar har også blitt veldig inspirert av predikanten Joseph Prince sin undervisning om nåden og understreker hvor viktig nåden har vært for ham for å åpne øynene hans for en annen type kristentro enn den han var oppvokst med. Nordlendinger og nåden Jeg og mange nordlendinger er så preget av læstadianismen hvor alt er religiøst og alvorlig, man har ikke lov til noe. Jeg pleier å spørre nordlendingene: Har dåkker nån gang hørt evangeliet forkynt på den måten her, sier Stig på nordlandsk. Nei, svarer de, fordi de har bare hørt lover og bud, blitt skremt og slått i haue med bibelen. Er det rart at folk ikke vil ha noe med Gud å gjøre da? Stig Roar spør meg om jeg har hørt om det 11. bud? Jesus sa: Et nytt bud gir jeg dere, som jeg har elsket dere skal dere også elske hverandre. Glem de 10 andre budene og lev i kjærlighetsbudet, så oppfylles alt. Joseph Prince fra Singapore sin forkynnelse forvandlet Vil du se/høre mer kan du gå på nettet: Les NRK Nordnytt reportasjen: Stig Roar og Tintin reddet livene til hverandre. http://www.nrk.no/nordnytt/tintin-reddet-stig-roar-1.8363043 Hør radioreportasjen om Stig Roar og Tintin: http://www.nrk.no/lyd/stig_roar_og_hunden_tintin/d4e6ca42dc59745b/ Anbefales! Vil du lese hele historien i boken Tintin og meg, kan den bestilles på Licentia Forlag, postboks 569, 8001 Bodø, tlf: 75 51 22 00 post@licentia.no, www.licentia.no 12 MARITANYTT Nr. 4/2013

totalt mitt syn på Gud. Alle spørsmål jeg hadde stilt meg fikk jeg svar på da jeg hørte han tale om nåden. I hjertet mitt sa det bare bang. Det er svaret. Dette er Jesus. Dette er det jeg trengte å høre. Dette er nåde over nåde. Dette virker. Ber for syke For Stig Roar er det normalt å be til Gud for syke. Jeg legger hendene på de syke, som evangelist kan jeg ikke la være. Nylig var han på en New Agemesse for å be for mennesker. Der fant jeg åndelig åpne mennesker. I Bibelen står det om at folk skal bli helbreda og at de som tror skal legge hendene på de syke. Jeg stilte opp på New Age-messen. Det var gøy. Seks tok imot Jesus og ti bekreftet for Stig Roar at de ble helbredet. I innledningen til boken skriver Stig Roar (side 6): Boken er i høyeste grad innsikt i to miserable liv, to liv hvor alt var mørkt og nesten dødt. Så hvordan kunne en kynisk, nær døden heroinmisbruker redde en hund? Det var vel heller hunden som reddet meg. Og sammen reddet vi hverandre Det var jo Dyrebeskyttelsen som satte meg på ideen, for de kjente godt til meg og Tintin! Her vil jeg bruke et bilde fra Bibelen slik at du lettere forstår hva jeg og Tintin har vært gjennom. Det var to røvere som hang på korset når Jesus døde. Den ene sa: tenk på meg han ga en tanke og fikk et paradis. Når det gjelder meg og Tintin skjedde det i hans siste time, og heller ikke langt fra min. Så billedlig talt var det vel jeg som var røveren og Tintin som var frelseren for han hadde noe jeg ikke hadde, nemlig kjærlighet. Når du leser boken vil du oppdage dette miraklet om hvordan Tintin lærer meg ansvar, respons, kjærlighet. Jeg reddet ham fra døden, og han reddet meg fra en ganske snarlig overdose! Alt jeg kan om hund har jeg lært av en hund. Den forvandlingen som skjedde i mitt liv var at jeg fikk en venn som aldri fordømte meg, men bare ubetinget elsket meg. Takk! Vi vil med dette takke alle dere som har gitt en gave til Maritastiftelsens arbeid. Flere jubilanter har også gitt penger til oss i stedet for gaver til seg selv. Andre har gitt klær til Maritakafeen og ting til bruktbutikkene våre. Slike bidrag har dobbel betydning. Det viktigste er at pengene gjør det mulig for oss å hjelpe flere men det har også motiverende betydning for alle som jobber frivillig. Vi kjenner at vi har mange med oss, og vi tolker din gave som en oppmuntring og et klapp på skulderen at du har tro på det arbeidet vi driver. Hilsen alle oss i Marita MARITANYTT Nr. 4/2013 13

Av Bjørn Olav Thune Et nytt bilde AV POLEN Et par timers kjøretur fra byen Gdansk, på vei nordvest mot Tyskland, ligger de to største rehabiliteringssentrene til vår søsterorganisasjon, Teen Challenge Polen, som har tre rehabiliteringssentere og 30 kaffehus. Medio september dro en gruppe av oss fra Maritastiftelsen for å bli nærmere kjent med våre polske venner. Pastor Zbigniew Urbaniak, lederen for Teen Challenge Polen, ved rehabsenteret i Broczyna. I leiebiler kjørte vi fra Gdansk til rehabsenteret i Broczyna. Dette ble åpnet av Teen Callenge (TC) i 1988 som det første rehabsenteret i Polen. Området her i Polens del av Pommern har fine skoger og sjøer. Fylket kalles Bytów. Pastor Zbigniew Urbaniak, lederen for TC som guidet oss til senteret ga oss en omvisning og kunne fortelle: Huset, som TC fikk kjøpt rimelig, er bygd i tysk stil og ble fraflyttet da tyskerne ble tvangsflyttet av Stalin. Dette huset er et senter hvor det bor både jenter og gutter, kalt studenter. Åtte jenter og 12 gutter var samlet. Denne kvelden var det utveksling av livshistorier og vitnesbyrd mellom nordmenn og polakker, før Leiv fortalte fra sitt liv. Studentene fikk virkelig noe å tygge på da han fortalte om sine aller hardeste kamper som rusfri og ny på troens vei. Skreddersydd tale for denne forsamlingen, spør du meg. Etter møtet spiste vi kvelds sammen med de ansatte og studentene ved senteret. De hadde gjort seg flid med pådekningen og tilberedelsen av maten. Det ble en riktig god kvelds og da vi var ferdige, utbrøt pastoren: Vi har ikke sittet så lenge til bords siden julaften! Det er i slike stunder vi virkelig ser verdien av arbeidets glede og nyter troens fellesskap. Obersten hjelper til Zbigniew fortalte oss en gripende historie om hvordan arbeidet hadde skutt fart da det oppsto et behov for flere rehabiliteringsplasser. Ryktene om at det var god hjelp å få på stedet hadde nådd fram til en oberst i hæren. Han ringte til senteret og fortalte at han hadde en sønn som var kommet ille ut som narkoman. Da ledelsen fortalte at det var hundre på venteliste som ville inn og at det dessverre ikke var mulig å hjelpe sønnen der og da, trodde han ikke det var sant. Han møtte opp for å sjekke sannhetsgehalten, og da han så hvor enkelt og trangt det var, forsto han situasjonen. Han stoppet ikke der, men engasjerte seg for å finne et større sted. Dette resulterte etter hvert i at de for en meget rimelig pris fikk kjøpe en nedlagt militærleir med flere hus med totalt 70 sengeplasser. Sønnen hans fikk komme på rehab og ble senere en arbeider på stedet. I dag er obersten død, men nå skal sønnen, som en gang var narkoman, lede et nytt rehabsenter nær grensen til Slovakia. Da snakker vi ikke lenger om den onde sirkelen, men om en god sirkel med gode resultater og uhørt positive konsekvenser! Nå som oberstens sønn starter et nytt rehabsenter, har han sagt til de andre på senteret at han håper virkelig faren ville vært stolt hvis han hadde sett det som skjer nå. Da obersten lå på dødsleiet, spurte sønnen om han skulle tilkalle presten. Da svarte obersten at han heller ønsket at pastor Zbigniew skulle komme og be for ham. Zbigniew kom og ba sammen med ham til Jesus om frelse og tilgivelse. Neste dag sovnet obersten inn. Gode resultater Neste dag dro vi til byen Miatsko. Der besøkte vi en tidligere melkefabrikk, som nå huser både kontorer for Teen Challenge og et menighetslokale, hvor Zbigniew Urbaniak er pastor og som er menigheten som sentrene har tilhørighet til. I kjelleren har de planer om ungdomsklubb og en annen del av huset pusses nå opp så de kan drive utdeling av mat og klær til byens hjemløse og fattige. Her fikk vi anledning til å stille spørsmål. Research viser at 50 prosent av de rusavhengige som begynner ved senteret fullfører programmet. Av disse 50 prosentene lever fortsatt mellom 75-80 prosent som rusfrie etterpå. Kristne menigheter utgjør mesteparten av nettverket. Studentene rekrutteres ofte gjennom de 30 kaffebarene som drives av menighetene i Polen og et stort antall frivillige. Før de kommer til rehab kan de møte opp på kaffebarene 14 MARITANYTT Nr. 4/2013 FOTO: Bjørn Olav Thune

Et nytt bilde av Polen I dette huset ble tyskere tvangsflyttet av Stalin, men nå blir polakkene fri fra tvang til rus i samme hus :) Dette er bare en liten del av den tidligere militærleiren i Likinia som obersten fikk gjort om til TC rehab og inntakssentrene der motivasjonen sjekkes og de får tid til å bestemme seg og få et større innblikk i hva de går til. De som er avhengige av opiater og piller blir oppmuntret til å ta en statlig avrusing før de begynner som studenter i programmet. Som Zbigniew sa det: Det er nok å slåss mot i hodet om man ikke skal slåss med abstinenser i kroppen også. Vi ble også imponert over den gode oppfølgingen som gis. Skole og arbeidsplasser for den enkelte som fullfører, og det er også en periode som kalles Re-entry hvor de bor en tid på senteret, får god veiledning av kvalifisert personale, samtidig som de har sitt daglige virke utenfor. 50 menn på rehab I landsbyen Lekinia, også i polske Pommern, ligger det største senteret med plass til 70 menn. Området heter Gmina Koczala og ligger i fylket Człuchów. Landsbyen har bare 197 innbyggere. Vi deltok på en samling i den gamle militærbasen de har pusset opp i Lekinia, som obersten hjalp til med å skaffe. Garasjeanlegget med store porter for militærkjøretøyene var omgjort til en stor møtesal. 50 menn tok imot oss der og ga oss en uforglemmelig kveld, i form av livshistorier og et måltid. Det er ikke ofte at det er samlet så mange mannfolk med rusbakgrunn som er motivert for forandring. Marek, lederen for senteret, kom selv til Lekinia for 16 år siden da han var narkoman. Han har vært leder for guttesenteret de fire siste årene. Dette rehabsenteret hadde en trang fødsel. TC-ledelsen hadde ikke midler til å kjøpe stedet til prisen militæret ønsket, men obersten som forhandlet gjorde en glimrende jobb. Viktige livskamper utkjempes her. Her var det til og med en polsk student som snakket norsk og var glad for å ha fått muligheten til et nytt liv, selv om han innrømmet at det var tøft å være der og ba om forbønn. Mennene kommer tett innpå hverandre og det er tilløp til slåssing av og til: De som har hatt en slåsskamp på rommet gjør opp med hverandre, og som regel blir de aller beste venner, forsikrer Zbigniew og smiler i skjegget. Senteret har investert i et stort renseri og håper på flere oppdrag fra hoteller og sykehus. Søndag : Søndag var vi med på gudstjeneste i menigheten i Miastko, som for det meste består av studentene ved sentrene i tillegg til lokalbefolkningen. Gutter og jenter som tidligere vurderte å ta sitt liv for å få en slutt på narkotikaavhengigheten takker nå sin Gud og synger sanger om hva Jesus har gjort for dem. Du verden for en verden, dette skulle flere ha visst om, tenker jeg. Mellom 70 og 80 av studentene var til stede. Etter en hel helg sammen er vi på nikk og hils med mange av dem. Håndtrykkene blir fastere og brorskapet vokser. Det som er litt godt å tenke på er at gruppen fra Maritastiftelsen fikk samlet inn en gave til å skaffe nytt varmeanlegg for rehabsenteret til vinteren. Polakkene hadde spart litt selv, men fikk hjelp til resten, noe som ble satt stor pris på av Zbigniew og studentene. Vi fikk spre varme på flere måter denne helgen, og noe av varmen sitter bokstavelig talt igjen med langtids virkning også på kalde vinterdager i den gamle opprustede militærleiren. En av gutta sa det slik: Nå har vi blitt Jesu Kristi soldater Denne reisen ga oss mange nye venner og det er nok mye å lære for oss her oppe på berget. På Teen Challenge Polen var det ingen legemiddelassistert rehabilitering, og det var sannelig deilig å oppleve. Det skulle være mulig også i Norge å ha så store sentre med et alternativ til LAR. Det er det som er i ferd med å skje på Marita Virke, blant annet, og vi håper at de styrende i kommune og stat LAR flere slippe til FOTO: Bjørn Olav Thune MARITANYTT Nr. 4/2013 15

Postabonnement B RETUR: Maritanytt Holsts gate 6, N-0473 Oslo Deilige desember! SJEKK NYE WEBSIDER PÅ www.marita.no Har du ikke hørt Hans Inges jule-cd, kan vi love deg at den kommer til å bli en favoritt! Låten Svolværgutt er alene god grunn til å skaffe seg CD en. Den perfekte julegave til slekt og venner. Da denne CD en ble utgitt lå Svolværgutt lenge på Norsktoppen. Nå går det mot jul igjen, og vi anbefaler denne kjempefine juleplata til alle. Alle inntektene av salget går i sin helhet til Maritastiftelsens arbeid mot narkotika. Plata kan du bestille direkte fra Maritastiftelsens kontor. Ta kontakt via post, telefon, faks eller e-post og bestill Deilige desember. Pris pr. CD: Ved bestilling av 1 CD kr. 169,- inkl. porto Ved bestilling av 2-4: kr. 149,- inkl. porto Ved bestilling av 5 eller fler: kr. 129,- inkl. porto Bestillingsinformasjon: Post: Maritastiftelsen, Holstsgt. 6, 0473 Oslo Tel.: 22 04 54 00, fax: 22 04 54 10, e-post: marita@marita.no Skattefrie gaver til MARITASTIFTELSEN Gjennom Stiftelsen KRAFT er Maritastiftelsen godkjent for å motta gaver som gir rett til skattefradrag for giverne. Du vil kunne trekke gavebeløp fra kr 500,- inntil kr 12.000,- pr. år fra din skattbare inntekt. Det er viktig å være oppmerksom på at skattefradraget gjelder kun for gaver innbetalt til bankkonto, og ikke for gaver gitt kontant. Dersom du ønsker skattereduksjon på gaver til Maritastiftelsen, må du gi oss fullmakt til å sende informasjon til skattemyndighetene. Ta kontakt med oss på tlf 22 04 54 00 eller epost marita@marita.no for å få tilsendt fullmaktskjema, eller last det ned på www.marita.no Du vil motta en årsoppgave fra Stiftelsen KRAFT på gaven(e) som er innrapportert til skattemyndighetene. AVTALEGIRO Nå er det mulig å støtte Maritastiftelsen ved bruk av Avtalegiro. Fordelene ved Avtalegiro er: Kontoen belastes automatisk. Du slipper å betale giroen i banken/nettbanken. Du varsles minst syv dager før forfall som vil være den 20. i mnd. Du kan stoppe tjenesten når du vil Det er enkelt å komme i gang ta kontakt med oss enten på telefon 22 04 54 00 eller epost marita@marita.no for å få tilsendt skjema som du må underskrive og sende tilbake til oss.