hovedsaken Den norske Kirke innførte begrepet trosopplæring for noen år siden, og for Misjonsforbundet UNG er dette de siste par årene definert som satsingsområde. Begrepet trosopplæring kjennes trygt for noen, fremmed for andre. I denne hovedsaken har vi jobbet med utgangspunkt i UNGs satsing på evangeliet formidlet (trosopplæring) i forhold til barn og unge. Som viktig ledd i denne satsingen snakker vi om behovet for disippelskap og aktivt trosliv på hjemmebane i familien. Vi har intervjuet generalsekretærene i Misjonsforbundet og UNG, samt mennesker som jobber med å utvikle en helhetlig plan og metodikk, slik at barn og unge fra de er null til de er 20 år skal bli møtt på en måte som er tilpasset deres fase og utviklingstrinn. Vi har snakket med en familie som sammen med andre integrerer tro og liv i en familiegruppe. Vi har også med i denne hovedsaken en fagartikkel som beskriver barnas utvikling og hva som er viktig gjenom de fire første stadiene i forhold til trosliv. Vi håper artiklene vil inspirere til å se egne barn, andres barn, barnebarn, menighetsbarn og nabolagets barn med økt kunnskap, større forståelse og fordypet kjærlighet. Anne Margrethe Mandt 22
BARN OG UNGES TRO 23
hovedsaken 24
Jakten på barnetroen Vi ser dem innimellom på søndagsskolen, kanskje i barnegospelen, de er på familiemøtene der vi prøver å fange oppmerksomheten deres med fengende rytmer og spennende dramatiseringer, de dropper innom junioren og blir med på noen leirer. Så blir de tenåringer. Og vi lurer på hvor de ble av. Klarte vi ikke å gjøre dem til disipler? Klarte vi ikke å gi dem kunnskap nok om den kristne tro? Klarte verden med sine fallgruver å prege dem såpass at de ikke kommer tilbake til menigheten? Hvor ble det av troen hos barna og ungdommene - bønnebarna våre? Vi er mange som har hørt resultatene fra forskning (stort sett amerikansk) som sier at 80 prosent av alle voksne kristne kommer til tro i løpet av barne- og ungdomsårene. Og at nesten 70 prosent av alle barn i kristne fellesskap mister troen når de er mellom 11 og 16 år. Men heldigvis har norsk forskning også vist at barn og unge som vokser opp med et aktivt trosliv i hjemmet med stor sannsynlighet vil forbli i det kristne fellesskapet også når de blir voksne. Vi har et stort kontaktnett med barn utenfor menigheten, men dersom vi ikke også får tak i foreldrene, er det vanskelig å få barna til å bli i menigheten. Hvis vi ikke får foreldrene med, så er det liten sannsynlighet for at barna og ungdommene får en levende tro selv, hevder barne- og familiearbeider i Skien Misjonsmenighet, Linda Andernach Johannesen. Hun er også med i Misjonsforbundet UNGs Barne- og Familieråd, og er oversetter av boken Tro på hjemmebane av Mark Holmen (Willow Creek). I boken presenterer han statistikk som underbygger hjemmets viktighet i formidling av evangeliet, og gir mange konkrete tips til hvordan det kan gjøres i praksis. Det er i hjemmet det skjer. Linda A. Johannesen er overbevist om at hjemmet har stor betydning for utviklingen av barnas tro. I boka sier Mark Holmen at foreldre har to til tre ganger sterkere påvirkning på ungene sine enn et menighetsopplegg. Men hvis trospåvirkningen skal skje i hjemmet, betyr vel det at foreldrene selv må vite hva de tror på? Ja, og det er her menighetene må komme på banen og gi foreldrene disse ressursene. Hvis menigheten kan spille på lag med foreldrene hele veien, klarer vi kanskje å bevare barna i troen også etter at de flytter hjemmefra. Jeg tenker på det som å gå på en line: Hvis ikke linen er stram hele veien, så ramler du ned underveis. Vi trenger å ha et tilbud til barn på alle alderstrinn helt opp til voksen alder. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på aktiviteter, men på å legge til rette for at sosiale relasjoner eksisterer. Vennskap i menigheten betyr utrolig mye. Det hadde ikke vært så lett å få med min trettenåring på møter hvis han ikke hadde gode kompiser der. Hvis både foreldre og barne- og ungdomsledere legger til rette for relasjoner, står vi sterkere i sårbare perioder som Tweensalderen (10-14 åringene, også kalt betweens, red.anm.) og overgangsfaser som for eksempel flytting hjemmefra, mener hun. Men hva har dette med trosopplæring å gjøre? I Misjonsforbundet UNG snakker vi ikke om tradisjonell trosopplæring, men om prosjektet Levende tro, forklarer Linda. Det handler om samarbeidet mellom hjemmet og menigheten. Det handler om troen på hjemmebane, og om å bevisstgjøre alle, uansett alder, på at de er kristne hele tiden og at troen ikke begrenser seg til søndag formiddag. Her er besteforeldrenes tro like viktig som foreldrenes. Jeg tror ikke vi kan se barna isolert fra foreldrene, vi er nødt til å spille på lag. Jeg som voksen har også godt av å bli bevisstgjort på dette. Mange vil ha trosopplæring. Det snakkes om trosopplæring i mange kristne leire om dagen, og det er ikke alltid så lett å forstå hva disse prosjektene går ut på. Siden det kristne budskapet er blitt vannet ut i klasserommet de siste årene, ønsker kirken å fylle noen av kunnskapshullene. Sekulariseringen av det offentlige rom gjør at vi må utnytte den private arenaen bedre, og sørge for at foreldrene og familiene kommer på banen med opplæring i den kristne tro. Den norske kirke var først ute med begrepet, men også de frikirkelige har >> 25
Det kan være vanskelig å forstå hvor lite kristendomsundervisning barn faktisk får i dag i forhold til før. Det har endret seg veldig bare fra min egen skoletid, og jeg tror vi trenger en vekker. Anne Margrethe Ree Sunde >> slengt seg på trenden med å lage skreddersydde opplegg som går under samlebetegnelsen trosopplæring. Det spenner fra babysang og småbarnssang til overnattinger i kirkerommet og egne gudstjenester for barna. Frelsesarmeen har utarbeidet et nytt trosopplæringsprogram for barn, Soup, soap, salvation. Sprell Levende et formidlingsmateriell for søndagsskole og barnegrupper - er et felleskristent prosjekt som Misjonsforbundet også bidro sterkt til. Og Misjonsforbundet UNG har nettopp lansert sitt opplegg Levende tro til bruk i samarbeid mellom hjemmet og menigheten. Den store trosopplæringskonferansen på Varemessen i Lillestrøm har de siste årene samlet over tusen barne- og ungdomsledere til seminarer og informasjon om opplæringen. Grønn trosopplæring, tween singers, barnas gudstjenester, hvordan formidle bibelfortellinger til barn, misjonal trosopplæring - temaene er så mange og ulike at det er noe for alle. Det hjelper også at Stortinget har godkjent slike prosjekter for offentlig støtte, også for frikirkelige aktører. Erstatter skolens kristendomsundervisning. Men la oss se litt på hva som menes med trosopplæring. For Den norske kirke er trosopplæringsreformen en forlengelse av dåpsopplæringen. Det er et viktig og omfattende prosjekt, som etter en forsøks- og utviklingsfase på fem år (2003-2008) endelig ble vedtatt på det nylig avholdte kirkemøtet. Prosjektet har gått under tittelen Størst av alt, og fortsetter nå som Gud gir - vi deler. Trosopplæringsreformen skal gi alle døpte medlemmer mellom null og 18 år tilbud om opplæring i kristen tro og tradisjon. Med dette ivaretar kirken selv viktige deler av det som tidligere ble gitt gjennom skolens kristendomsundervisning. Etter fem års utredning, utprøving, erfaringsdeling og evaluering har 45 prosent av menighetene i Den norske kirke fått trosopplæringsmidler. Resten av menighetene venter nå utålmodig på å bli innlemmet i reformen. Det ligger en total bevilgningsramme på 250 millioner fra Stortinget der og venter, og i løpet av 2010 vil rundt 170 millioner være tildelt så langt. I tillegg mottar de frikirkelige økonomisk støtte for sine prosjekter, fordelt på antall medlemmer. Misjonsforbundet UNG har mottatt rundt 235 000 kroner så langt i statlig støtte til trosopplæring gjennom det som er tildelt Misjonsforbundet. Vil ha foreldrene på banen. Misjonsforbundet UNG har med Barne- og Familierådet i spissen utviklet en pedagogisk plan for opplæring av barn mellom null og 20 år. Den sier noe om den psykologiske siden ved trosutviklingen hos barn og unge, og gir noen forslag til materiell og temaer som kan brukes på de ulike alderstrinnene. Vi vil være med og utruste foreldrene til å ta sine plasser som åndelige ledere for sine barn. Vi vil undervise barna med det mål for øyet å gjøre barna til disipler og hjelpe dem å bli grunnfestet i troen på Jesus, så de tar med seg en gjennomtenkt og levende tro ut i verden når de flytter hjemmefra, sier Barne- og Familierådet i brosjyren som er blitt sendt ut til alle landets menigheter og barne- og ungdomsledere. Hva er neste skritt? Vi jobber nå med et nytt skriftlig materiell med anbefalinger til menighetene om hvordan de kan ta dette videre. Det kan for eksempel være undervisning om hvordan foreldre kan lyse velsignelsen over barna sine, forslag til bønner familien kan be sammen, små andaktsstunder som er enkle og korte og som kan brukes i hjemmet, og hvordan man kan linke dette sammen med undervisningen i menigheten, sier Linda A. Johannesen. Målet er å få dette klart til neste års Liv &Vekst. I tillegg holder UNGansatt og barnepastor Viggo Klausen på å skrive bok om et nytt gudstjenestekonsept som kalles alle sammen. Han reiser land og strand rundt for å holde seminarer og kurs relatert til Levende tro. Hans seminar for foreldrene, Jeg, en åndelig leder hjemme hjelp?!, skal utruste foreldrene til å ta åndelig lederskap i familien. Samarbeid er viktig. Misjonsforbundet UNG samarbeider nært med moderorganisasjonen når det gjelder prosjektet Levende tro. Jeg tror at trosopplæring i dag er viktigere enn på veldig lenge i vår historie, faktisk på mange hundre år, sier generalsekretær i Misjonsforbundet, Jarle Råmunddal, i et tidligere intervju med Misjonsbladet. Vi har nok hvilt oss litt på at storsamfunnet tar ansvar for å lære barna om kristendommen i skole- og konfirmasjonsundervisningen, men dette er i endring. Nå må vi virkelig ta vårt ansvar for trosopplæring på alvor. Hjemmenes ansvar, som foreldre og besteforeldre, blir mye tydeligere i vår tid. Menighetene må være bevisste på å utruste foreldre og besteforel- 26
dre til å lære de unge om troen. Vi må tilby ressurser og løfte frem dette som en viktig verdi, for å se at barna blir bevart i barnetroen mange har, og at de kan få vokse i disippellivet. Derfor er det avgjort et av våre viktigste satsingsområder fremover. Råmunddal vil også understreke viktigheten av samarbeidet mellom menighet og hjem. -Det som skjer hjemme er utrolig viktig. Det er kanskje mange som ikke føler de får til noe andaktsliv hjemme, men dette handler om mer enn å be og lese i Bibelen sammen. Det går på livet i hjemmet som en helhet, og å leve med en naturlig åndelighet. Det kan også handle om familiens forhold til å gå jevnlig i en menighet, om daglige valg og holdninger. Jeg tror også besteforeldrene spiller en kjempeviktig rolle, så jeg vil oppmuntre dem til å være frimodige med sine barnebarn. En undersøkelse fra England viser at barn med kristne besteforeldre i mye større grad er kristne som voksne enn barn med bare én generasjon kristne i ryggen. Trenger en vekker. Anne Margrethe Ree Sunde som leder Misjonsforbundet UNG er helt enig. Alvoret i dette må kanskje særlig oppdages av den eldre generasjonen. Det kan være vanskelig å forstå hvor lite kristendomsundervisning barn faktisk får i dag i forhold til før. Det har endret seg veldig bare fra min egen skoletid, og jeg tror vi trenger en vekker, sier hun. Menigheter som tar grep. Det finnes gode eksempler på menigheter som tar tak i Levende tro, og som forsøker å bruke eksisterende barne- og ungdomsaktiviteter som en forlengende arm inn i hjemmet. I Skien Misjonskirke sender de barna hjem fra søndagsskolen med både bibelvers og hjemmelekser i form av aktiviteter. Barna får laminerte kort med ukens bibelvers på som kan henges på kjøleskapet og brukes hele uka. Hjemmeaktiviteten linkes mot undervisningen, og kan for eksempel være å leke hviskeleken som et utgangspunkt for å snakke om å høre Guds stemme, eller å lage en bønnejournal for hele familien med Fadervår som fokus. I Frimisjonen i Tromsø har de også tatt dette på alvor. Pastor Astri Seljeåsen Torp, også medlem i UNGs barne- og familieråd, var primus motor da materiellet til UNG skulle utarbeides. I Tromsø jobber vi aktivt med at det skal være et helhetlig tilbud for alle mellom null og 20 år, og det siste halvåret har vi jobbet spesielt med å finne ut hvor det var lekkasje. Den fant vi i aldersgruppen 10-14 år, betweens-barna som de kalles. De er i den alderen at de må slepes med til kirken. Vi hadde 30 menighetsbarn i denne aldersgruppen som ikke kom på gudstjenesten. Årsaken var at det tar litt lenger tid for dem å bli kjent med hverandre, og de fant ikke helt tonen bare på den ene timen som gudstjenesten varte. Løsningen for oss er blitt å invitere dem inn i tre husgrupper som møtes en gang i uka, og i tillegg har vi startet en klubb som møtes en gang i måneden bare for denne aldersgruppen. Dette har vi gjort i samarbeid med foreldrene, og vi hadde møter med dem i forkant for å høre hva de ønsket for barna sine. I betweens-gruppene snakker de sammen om hvordan de har det og avslutter med bønn. På klubben har de andakt, spill, litt underholdning, og kiosk sistnevnte er veldig populært. Noen av dem kommer på gudstjenestene, og vi prøver spesielt å få dem til å bidra på familiegudstjenestene som vi har cirka tre ganger i halvåret, forteller Astri på telefon fra Tromsø. Etter å ha snappet opp flere samtaler rundt kaffebordene hvor desperate foreldre diskuterte hvorvidt det var riktig å dra med seg hylende og skrikende 10-åringer på gudstjeneste, skjønte hun at dette var et aktuelt tema for mange foreldre. Trenger forbilder. Det er en desperasjon hos mange foreldre som har opplevd å miste ungdommene ut av menigheten tidligere. Det er så viktig for barn og ungdom å ha en leder som de ser opp til. Hvis de går i en menighet uten andre voksne forbilder og jevngamle ungdommer er det vanskelig for prosessen med å bygge egen trosidentitet. Hvis barna ikke får en egen åpenbaring av Jesus, vil det gudsbildet de sitter igjen med kun være det som forel- >> 27
Jeg tror at trosopplæringa i dag er viktigere enn på veldig lenge i vår historie, faktisk på mange hundre år. Jarle Råmunddal >> drene har modellert. Det er foreldre i Tromsø som har sluttet i en menighet de trives kjempegodt i for å begynne i vår menighet - ene og alene for å få et tilbud for barna sine i aldersgruppen 10-14 år. De trenger nemlig et fellesskap. Og når ungene blir tenåringer, klarer ikke foreldrene dette selv. Menigheten må være der for foreldrene når de opplever å stå litt på sidelinjen med tenåringer i huset. Tenåringer trenger jevnaldringsgrupper og andre voksne som rollemodeller, sier Astri. Hun er ikke ferdig med å lete etter lekkasjehull i sin menighet: Det er ikke så mange tilbud for dem over 16 år heller utenom husgrupper, så vi ønsker å satse videre på 16-20 åringer. Og vi vet at det er flere som ikke føler seg hjemme i ungdomsgruppa, men som forsvinner i mengden på 50-60 stykker. Vi har to husgrupper for ungdommene per nå, og vi jobber med en egen gruppe for de nyfrelste som trenger mer undervisning og en for de menighetsbarna som faller utenfor betweens-arbeidet vi nettopp har startet opp. Vi ønsker å få dem inn i smågruppefellesskap, hvor de kan dele livet og troen med andre kristne ungdommer. Meningsfullt for alle. - I høst har vi hatt samme tema, Kristuskransen, både på gudstjenesten og på søndagsskolen for at både barna og foreldrene skal få felles opplevelser og bli oppmuntret til å snakke om troen hjemme. Vi prøver å se om det gir mer samtaler om tro i hjemmet, men vi har ikke evaluert det ennå så vi vet ikke. Vi ser også at det er viktig at de voksne og studentene får voksenvarianten av bibelhistoriene som regnes som søndagsskolehistorier. Vi har også satt som mål at familiegudstjenestene skal være vanvittig bra, ellers er det ikke noe poeng. Det tradisjonelle familiemøtet har vært at de voksne kjeder seg i ti minutter, så kjeder barna seg i ti minutter, så de voksne igjen og ungdommene kjeder seg hele veien. Målet er at alle ledd i gudstjenesten skal være meningsfulle for alle. En av våre gudstjenesteledere, Ellisiv Yttervik, kombinerte dette på en genial måte gjennom bønneleddet. Barna får hjelp av sine foreldre til å skrive bønnebehov og takkeemner til Gud på hjerteformede post-it lapper og henger dem opp på bønnetavlen. I stedet for å synge en hipp og kul barnesang imens, tar vi salmen Det er makt i de foldede hender sånn at det også blir rom for salmene i familiegudstjenesten. Vi har ansatt en barne- og familiearbeider i 20 prosent stilling som har disse gudstjenestene og trosopplæringen som sitt spesielle ansvarsområde, forteller Astri Torp fra Frimisjonens arbeid i Tromsø. For Misjonsforbundet UNG handler trosopplæring altså om hvordan menigheten kan påvirke foreldrene til å påvirke sine barn mer for på den måten å prøve å forhindre at barn forlater menigheten i ung alder. Men hva må vi lære dem om troen i hjemmet og i menigheten som faktisk kan gjøre dem til livslange disipler og menighetsmedlemmer? Lykkeprosjektet. Det finnes en del forskning omkring dette. Et amerikansk studie ble gjort av professor i sosiologi, Christian Smith, for noen år siden. Sammen med Melinda Lundquist Denton har han skrevet boken Soul Searching: The Religious and Spiritual Lives of American Teenagers, basert på en stor ungdomsundersøkelse om Ungdom og Religion i USA (National Study of Youth and Religion at the University of North Carolina). Etter å ha intervjuet over 3000 tenåringer, kunne sosialforskerne oppsummere deres trosinnhold slik: 1) Det eksisterer en gud som skapte alt og iscenesatte verden, og som våker over menneskelig liv på jorden. 2) Gud ønsker at mennesker skal være gode, hyggelige og rettferdige mot hverandre, slik som Bibelen lærer og de fleste andre verdensreligioner. 3) Det viktigste målet for livet er å være lykkelig, og å føle godt om seg selv. 4) Gud trenger ikke være spesielt involvert i livet, bortsett fra når Gud trengs for å løse et problem. 5) Gode mennesker kommer til himmelen når de dør. Forskerne kaller denne troen for Moralistic Therapeutic Deism. Meget kort summert blir disse trosartiklene, mange av dem uforenelige med innholdet i den kristne tro, både praktisert og forkynt i kristne kirker i dag. Det handler om en moralistisk forståelse av livet, og at nøkkelen til et godt og lykkelig liv er å være en god, moralsk person, en person som andre liker, som oppfyller sitt potensial, 28
og oppfører seg godt. Å føle seg bra leder videre til det neste punktet som handler om den terapeutiske forståelsen av tenåringers religion : Det skal føles bra. Hvis det føles bra for deg, er det riktig. Bønn er for eksempel til for å føle seg bedre. Når du ikke har noen å snakke med, kan du snakke med Gud. Til slutt handler det om at Gud kan hjelpe deg i livet, men bare når du trenger ham. Han blir en kombinasjon av en guddommelig hovmester og kosmisk terapeut. Denne guden krever ingenting av deg. Han kan ikke være krevende, fordi jobben hans er å løse våre problemer og sørge for at vi har god selvfølelse, sier forfatterne. På spørsmål om å artikulere troen sin, nevnte ikke en eneste av ungdommene områder som selvdisiplin, å jobbe for sosial rettferdighet, eller kjente kristne begrep som rettferdiggjørelse eller helliggjørelse. Individualistisk tro. Undersøkelsen har fanget manges interesse, og tydeliggjør for kirken hvilke utfordringer vi har i møte med en ungdomskultur der trosforståelsen i bunn og grunn handler om at vi skal være lykkelige og snille mot hverandre. Kan det tenkes at vi har større utfordringer med å lære barn og unge innholdet i kristendommen enn vi tror? Den norske undersøkelsen fra 2006 om unges tro og hverdag, Jeg tror jeg er lykkelig av Morten Holmqvist, oppsummerte mange lignende trekk. Ungdommers tro bærer preg av å være en individualistisk tro. Det å tro at noen har én sannhet, oppleves for mange av informantene problematisk. Et aktivt gudstjenesteliv er det kun et fåtall som bedriver - de samme som går på kristne ungdomsmøter. Forkynnelsen ungdommene i undersøkelsen har opplevd blir av mange betegnet som kjedelig og lite livsnært. Samtidig gir flere av konfirmantene utrykk for at konfirmasjonstiden kan være en meningsfull tid hvis relasjonen med de som underviser er god, leser vi i boken som presenterer undersøkelsen. Erfaring av Jesus. Jeg tenker at det kunnskapsmessige selvfølgelig er bra å ha på plass, men det viktigste er ikke at barna pugger trosbekjennelsen men at de erfarer Jesus i hverdagen. Hvis de opplever at Gud er sann og Jesus er virkelig i våre hjem, så er det viktigere enn å pugge de ti bud. Det trenger ikke å være en motsetning, men hvis vi bare fokuserer på boklig lærdom blir det ikke så veldig levende, sier Linda A. Johannesen. Selv om hjemmet er sentralt, underslår hun likevel ikke menighetens rolle: Selv om foreldrenes inflytelse er sterkere på barna enn menighetens, skal vi ikke slutte med vårt vanlige barnearbeid eller søndagsskole! Det handler om å gjøre begge deler: både styrke hjemmet og gi barna knallgod undervisning i kirken. Hvis budskapet som barna hører i kirken er det samme som de hører hjemme, vil læringen bli forsterket, mener Linda A. Johannesen. UNGs generalsekretær, Anne Margrethe Ree Sunde, slår også et slag for relasjon og erfaring: Det er riktig at ungdommer lever i en verden der troen er blitt individualisert og det ikke finnes absolutte sannheter. Å formidle innholdet i troen handler ikke om aktivitetene vi driver med, men å snakke om og fortelle om Jesus på en måte som gir gjenklang i ungdommers liv. Å fortelle dem om våre egne møter med Jesus er mer attraktivt enn dogmer, teorier og de rette svarene. Vi kan legge til rette for at de unge får egne Kristusopplevelser. Dette kan vi for eksempel gjøre gjennom ungdomsretreater. Lystenning er blitt veldig populært blant konfirmantene, kanskje fordi de er inne på et område som er hellig men også veldig ufarlig. Lignende situasjoner kan være nattverd eller forbønnsstunder. Vi kan bruke de klassiske kristne elementene, men gjøre dem tilgjengelige for barn og unge, sier hun. Sammen med Barne- og Familierådet i UNG fortsetter Sunde arbeidet med å tette lekkasjen av barn og unge som forlater menighetene. Håpet er at troen slår rot i dem, og blir med på flyttelasset. Tekst: Sikke-Cathrin Duggan 29