34 REISE Tekst: Siri Elise Dybdal FOTO: Neil Davey 35 Ø ko l o g i s k eventyrland Sving deg gjennom regnskogen på en taubane, dusj under en foss eller slapp av i en vulkansk kilde mens fargerike fugler flakser forbi. Opplevelsene står i kø i gjestfrie Costa Rica. I Manzanillo er jungelen tett, og strendene tomme.
36 REISE 37 Den 70 meter lange fossen Catarata de la Fortuna stuper loddrett ned mot jungelgulvet. Vulkanen Arenal er den største turistattraksjonen i nasjonalparken Parque National Volcan Arenal.Og den skuffet ikke, for utbrudd ble det! I Costa Rica kan det nesten virke som om fugleverdenens miniputt, kolibrien, er like vanlig som gråspurven i Norge. Reporteren føler seg som en lettere nervøs Tarzan der hun svinger seg over jungelen ved hjelp av en zipline. Jeg dingler fastspent i en sele 200 meter over den tette regnskogen. Til høyre ser jeg Volcan Arenal spytte glødende lavaklyser nedover bratte skrenter. Til venstre skriker en gjeng brøleaper forventningsfullt til hverandre i tretoppene. Det siste jeg hører før guiden, med kallenavnet Loco (som betyr gal), slipper taket og sender meg ned taubanen i 70 km i timen, er kanskje sees vi igjen! Hvem sa at Costa Rica er det tryggeste landet i Sentral-Amerika? Pura Vida Den eneste sersjanten du finner i Costa Rica, er en svarttrost som kalles sargento på grunn av den knallrøde stripen på vingen. Gribbene som sirkler i horisonten, er det nærmeste man kommer et flyvåpen. Costa Rica har ingen hær, og kan, som eneste land i regionen, skryte av nesten 100 år med uavbrutt demokrati. Kanskje er det behovet for mer spenning som har ført til at denne miniputtstaten har satset på adrenalinfulle aktiviteter, og lurer godtroende turister til å leke Tarzan? Ziplineturer er en av de mest populære syslene. En zipline består av en kabelline som er satt opp mellom høye plattformer, hvor man, spent fast til kabelbanen, seiler over regnskogen i stor fart. For 30 år siden ble denne metoden brukt til å studere naturen i Costa Rica, men på 90-tallet åpnet de første kommersielle taubanene. I dag er det rundt 100 ziplinebaner i landet. For pyser finnes det også hengebruer og kabelvogner som gir deg sjansen til å oppleve taket på jungelen i litt roligere former. Med beina trygt plantet på jorda igjen tar jeg en high five med Loco. Dette er pura vida, det ekte livet, sier han og klapper meg kameratslig på skulderen. Pura vida er de to ordene du trenger å lære for å reise i Costa Rica. Uttrykket kan bety hei, hadet, har du det bra egentlig det meste og det kan aldri sies for ofte (svært beleilig dersom spansken er litt rusten). Men mottoet stikker dypere enn som så. Pura Vida oppsummerer nemlig livsideologien til Costa Ricas innbyggere: En tilværelse hvor man ønsker å leve i fred og ro, hvor naturen, familie og venner er i høysetet. Og holdningen til ticoene, som de kaller seg selv, er smittsom! Naturlige underverk En 70 meter lang, glitrende foss stuper loddrett ned mot jungelgulvet, for så å ta en rast i et nydelig svømmehull omgitt av svart vulkansk stein, enorme bregner og uendelig høye trær før ferden går videre mellom kratt og tropiske planter. Ved bredden av det naturlige underverket Catarata de la Fortuna, koser en Tico-familie seg med søndagspiknik. Både småbarn og bestemor er med. Det er godt å avkjøle seg i det klare, friske vannet,,etter den bratte turen ned i juvet. Vi flyter med strømmen mens akvamarinfargede sommerfugler danser forbi. En kjempeiguana overser det hele fra en tjukk grein som knaker faretruende. Costa Rica har bare 0.03% av verdens landmasse, det vil si på størrelse med Dannmark, men man finner 5% av jordas biologiske mangfold her. I dette tropiske Eden skifter landskapet fra fjell og daler med enorme vulkaner til åslendt terreng med kaffegårder, flate bananlunder, lummer mangrovskog og innbydende strender omkranset av jungel. Mer enn 10,000 vaskulære planter vokser her, og det finnes rundt 850 fuglearter, mer enn 220 ulike typer krypdyr, 35,000 innsektsarter i tilllegg til skilpadder, delfiner, maurslukere, beltedyr, aper, nesebjørn, jaguar og dovendyr for å nevne noen. For å bevare en slik dyrehage er rundt 27% av landet vernet i nasjonalparker. Costa Ricas innbyggere har lenge hatt en bevisst holdning til å beskytte den fantastiske naturen sin det første naturvernområdet var opprettet allerede i 1967. Dette har gjort landet til en populær økoturistdestinasjon, og i dag finner mer enn en million reisende veien til Costa Rica hvert år. Flere mener dette er på grensen av hva som er bærekraftig, og frykter at for mange mennesker vil skade skogen, skremme bort dyrelivet og akselerere erosjonen. For å holde nummeret på besøkende til nasjonal-
38 39 Ingenting slår en kald øl i beachbaren med utsikt over hvite strender. parkene nede, har myndighetene rett og slett latt være å fikse de hullete veiene. Dette gjør det nemlig vanskelig for busslaster med charterturister å komme frem enn så lenge. Et lite utbrudd... Det er en slik hompetitten-vei som leder til Parque National Volcan Arenal i den nordlige delen av Costa Rica. Volcan Arenal, en av verdens mest aktive vulkaner, brummer i vei mens den blåser perfekte røykringer mot skyene. Fra den lille fjelllandsbyen El Castillio er utsikten til den imponerende kjeglen uslåelig, men vi blir avledet av to grønnglitrende kolibrier som summer forbi på vei til lunsj i en fargesprakende blomsterbusk. Plutselig hører vi sinte brak fra fjelltoppen. Svart gass siver ut fra toppen. Dette er sikkert helt normalt, sier fotografen litt nervøst, og påpeker at livet ser ut til å gå sin vante gang i den vesle grenda. Det tar oss fire timer å nå den sørlige delen av østtkysten, midt i hjertet av landets afrokaribiske koloni. Størsteparten av innbyggerne her er etterkommere av immigranter fra Jamaica som kom til Costa Rica for å jobbe i fruktindustrien. Og Jamaicas kultur har satt sitt preg på området både gjennom musikk, mat og i den avslappede livsstilen. En gammel Bob Marley-slager freser ut av de nesten ødelagte høytalerne i taxien vi plukker opp i Puerto Viecho. Utenfor vinduet passerer vi Playa Negra, en svart strand omkranset av blafrende palmer, hvor surfere prøver lykken på freske bølger, mens turister ligger utstrakt i solen. Puerto Viecho de Talamnca har opplevd en økende populæritet hos ryggsekkturister og amerikanere, men landsbyen har fremdeles karibisk sjarm på lur. Vi velger likevel å fortsette 13 km lenger sør hvor jungelen er tettere og strendene tomme. Idylliske Manzanillo ønsker oss velkommen i form av en lokal gutt som spør om vi vil ha fersk fruktjuice vi ser nemlig veldig tørste ut. Han peker også likeså godt ut et dovendyr som later seg i toppen av et tynt tre like ved. Dere kommer til å se så mange av disse at dere vil bli lei til slutt, sier han likesælt. Men da vi litt senere står på utsiktsplassen i Arenal Rainforest Reserve, sammen med vitenskapsmenn og andre nysjerrige, og følger med på den rødglødende lavastrømmen som veller ut av vulkanen, forstår vi at noe virkelig er på gang. Det viser seg at dette utbruddet er det største siden 2001! Ingen kan hevde at Costa Rica er kjedelig! Aktiv ferie Heldigvis kan ikke denne avfyringen sammenlignes med det som skjedde i Arenal en sommermorgen i 1968. Etter 400 år i dvale våknet nemlig vulkan uhyret til live med full styrke og begravde tre landsbyer i området. Turister er imidlertid ikke redde for å leke med ilden, og snart strømmet de på for å se fjellet som eksploderte. Den tidligere landbruksbyen La Fortuna (de San Carlos) på østsiden av vulkanen, ble senter for hotell og turoperatør-næringen, som reklamerer med orginale navn som Mr. Lava-lava man. Herlig utpost Manzanillo består av en støvete grusvei, et par butikker, noen kafeer og restauranter, samt en lang, hvit idyllisk sandstrand beskyttet av berglendte odder. Resten er jungel med hjallende aper, gryntende villsvin og kaklende papegøyer som eneste uteliv. Den hyggelige Tico-familien som driver hotell et vårt forteller gjerne om naturen i området og anbefaler en tur i Refugio Nacional De Vida Silvestre Gandoca-Manzanillo, nasjonalparken som strekker seg fra den lille grenda til grensen med Panama. Parken omfatter frodig regnskog og ensomme strender. Tukanen er bare en av 850 fargerike fuglearter som lever i Costa Rica. Landet har bare 0,03 % av verdens landmasse, men man finner 5 % av jordas biologiske mangfold her. I senere tid har Arenalområdet fått mange andre attraksjoner som under- Men vi trenger ikke en gang å reise oss for å observere dyrelivet. Pablo og Sandra har nemlig satt opp fuglebrett like ovenfor verandaen vår, og vi blir sittende i timevis å betrakte fugler i alle fasonger og farger som tar turen innom. holder turistene, når vulkanen er i det beskjedne hjørnet. Her kan man velge mellom padling, rafting, abseiling og ridning. En tur på en natursti eller regnskogsafari er andre alternativ. Innsjøen Laguna de Arenal, den største i Costa Rica, er regnet for å være et av de tre beste stedene i verden for vindsurfing. Den er også populær hos kitesurferne. Men den mest behagelige aktiviteten, vår absolutte favoritt, er et avslappet bad i en av Arenals mange varme kilder. Ikke mye lindrer såre skuldre som en dukkert her, med påfølgende cocktail iført hvit, fluffy badekåpe. Det er ikke bare i lufta man kan beundre spennende skapninger. I Manzanillo er det bare å ta på snorkelen og dykke ned i det klare vannet for å få et glimt av den fantastiske undervannsverdenen med vakre korallrev og mer enn 400 fiskearter og krepsdyr. Fersk fisk står på menyen i de fleste restaurantene på den karibiske kysten. Karibiske toner Vi begynner neste dag med en kopp sterk, økologiskdyrket kaffe. Smaken er intens og fyldig med et hint av sitrus, og koffeinsjokket jager raskt søvnen ut av kroppen. Eieren av kafeen forteller at de mørke dråpene kommer fra familiens plantasje lenger sør i landet. Kanskje passerer vi den da vi, i en liten minibuss, snirkler forbi søvnige landsbyer, brune elver, grøderike jorder og taggete fjell på vei mot det karibiske hav. Ettersom Costa Rica er et lite land, er det ikke vanskelig å kombinere aktivitetsferie med late dager på stranden. De er ganske gode å spise også. På Maxi s restaurant serverer en blid rastafari oss grillet red-snapper og fersk hummer, tilberedt i karibisk stil, som vi skyller ned med deilige fruktdrinker. Utenfor er det sommeridyll: Små babybølger slår opp på stranden hvor en gruppe lokale barn spiller fotball med mye latter og gestikulering. En gjeng eldre fastboende har slarvestund ved en benk med åsyn over bukten, hvor solen sakte synker ned i havet. Vi lener oss tilbake med harmoni i kropp og sinn. Og da er det bare en ting å si: Pura Vida! Costa Rica er et paradis for surfere. Du kan ri bølgene både på øst og vestkysten. På Costa Ricas karibiske kyst er størsteparten av innbyggerne etterkommere av immigranter fra Jamaica som kom til Costa Rica for å jobbe i fruktindustrien.
54 REISE Tekst: Elizabeth S. Lingjærde FOTO: Elizabeth S. Lingjærde/Jørgen Oftedal Bjørum bastakya det alternative dubai I bydel en Bastakya er en ny generasjon arabere i ferd med å endre Dubais nyrike image og kulturelle identitet. Beduintelt utenfor Sheikh Mohammed Centre for Cultural Understanding.»
56 REISE 57 En av Dubais mange vakre moskeer, her nær Bastakya. Dubai oppstod som en stille landsby for fattige fiskere, perledykkere og beduiner. Så ble det funnet enorme oljereserver på den arabiske halvøya på 50-tallet. Siden har den arabiske kulturen nærmest druknet i en kakafoni av global materialisme. Kjedebutikkene dominerer her som i andre storbyer. Arkitekturen, restaurantene og selv livsstilen er blitt internasjonal, takket være en massiv påvirkning fra turister, gjeste- og fremmedarbeidere fra hele verden. Araberne selv er i mindretall. Sist noen telte utgjorde de bare 20% av Dubais innbyggertall. Men nettopp derfor holder de fleste araberne fortsatt hardt på sin egenart, som tydeligst kommer til uttrykk i nasjonaldrakten dishdash for menn og abaya for kvinner. Nå satser de også på arabisk arkitektur, mattradisjoner, musikk og håndverk. Mona Hauer eier og driver XVA gallery, cafe and hotel, kåret av Conde Nast Traveller som et av Dubais hotteste overnattingssteder. For dem som ikke lar seg forføre av Jumeirahstrandens femstjerners strandglamour, men vil snuse inn samtidskunst og gammel kultur i en salig blanding. Potent kunstmarked Hauer kan fortelle at en av hennes største kunder er Dubais Mercedesimportør. Han er en stor samler, og alltid raskt ute med å fange opp nye, uetablerte kunstnere. Han har etterhvert fått en betydelig samling, og har bygget en hel villa kun til å samle kunsten, avslører hun og viser meg noen små bronseskulpturer han akkurat har kjøpt. Hun har åpnet sitt lille hemmelige lager for meg. Langs vegger og gulv står det stablet kunst av svært høy kvalitet. Det ser selv en ikke-kjenner. Kunstnerne representerer 5000 års turbulent og særdeles rik kulturhistorie. Fra Syria, Irak, Iran, Egypt, Pakistan, UAE med fler. Disse er alle ukjente for meg, og sannsynligvis også for de fleste europeere, sier jeg. Ja, og nettopp derfor er de lavt priset. Men, Kunst og kultur i persisk arkitektur You know Marais in Pariz? Bastakya iz just like that, sier franskiranske Camelia Esmaili i Ave Gallery. Jeg møter henne en lørdag Bastakya har markedsdag. På et torg spiller et band jazz i arabisk innpakning, og det er lagt ut puter der man kan slange seg og bli servert enkle arabiske retter fra en nærliggende kafe. De trange smugene er fylt med markedsboder. Galleriet vi møtes i ligger i en labyrint av tilsvarende hus bygget av persiske handelsfolk på 40-tallet. Arkitekturen er spesiell, med vindtårn som var datidens aircondition, og lukkede gårdsrom bak høye murer fylt med koraller (!). Kun massive tredører med vakre smijernsbeslag vitnet om beboernes rikdom. Blant Dubais priviligerte statsborgere befinner det seg en rekke prominente iranske familier med sterke bånd til de gulfarabiske stammene, etter flere hundre års handel med perler, stoffer og trevirke til båtbygging. Mange av Emirataraberne har lyseblå øyne, som PR sjef Waleed. med det som skjer på kunstfronten her nå er det bare snakk om tid før vi får en boom i kunstmarkedet, smiler Hauer lurt. Dette har jeg ventet på, sier en opprømt Brita Gustavsen fra lillestrøm. Hun har bodd i Dubai i over elleve år, og sett byen vokse opp fra sanddynene. Vi som har bodd her en stund er bekymret for fremtiden. Dubai er bygget av, for og med millionærer, og det er klart miljøet blir preget på godt og vondt av så mye rask rikdom. Derfor er det flott å se at endel av rikdommen brukes til kulturbevarende og kulturfremmende tiltak, sier hun over et kafebord på Basta Art Cafe. Basta Art Cafe er en av de få personlige kafeene i Dubai. Av den sorten som gir liv til nettopp Marais i Paris eller Grunerløkka i Oslo. Veggene er fylt av amatørkunst og andre rariteter. Menyen en herlig blanding av eksperimentell og tradisjonell kafémat. Krydret salat med kikerter, bananer, mango og løk for eksempel, eller pitabrød med grillet haloumi ost. Her kan du kjøpe bøker, blader og gaveartikler fra lokale amatørkunstnere. Ali Janahi er andre generasjons iraner i Dubai, og har vokst opp i familiens hus i Bastakya. Da prins Charles og prinsesse Diana besøkte Dubai i 1989 ble de traktert i vårt hus, forteller Janahi stolt. Den gangen var Bastakya truet av bulldozere, og iveren etter å bygge opp Dubai som en moderne storby, på bekostning av det gamle. Om det var den arkitekturinteresserte prins Charles som fikk araberne på andre tanker sier historien ikke noe om, men etter det kongelige besøket fikk Bastakya en ny glans, og enkelte så potensialet. Som Janahi selv. Dette er i ferd med å bli Dubais hotteste område, sier han og refererer til kafeer, gallerier, restauranter og boutique hoteller som står i kø for å etablere seg i området. Blå øyne, grønn kaffe og sorte slør Gulfarabere er vakre mennesker, så vakre at man må ta seg i å ikke stirre på dem, spesielt når man plutselig står ansikt til ansikt med to isblå øyne. Et ikke uvanlig syn blant de eldste stammefolkene i gulfen. Waleed Nabil jobber som PR-sjef i sheik Muhammeds senter for kulturell forståelse, og forteller at de blant annet tilbyr guidede turer i Bastakya, i Jumeirah Grand Mosque, ulike eventer og frokost. Kom tilbake mandag morgen, så får» Arabisk fusion Camelia tar meg med til nabogalleriet XVA, som har en prisbelønt vegetarisk kafe under skyggefulle kanvasseil. Kunsten her er overraskende og intens både i farger og uttrykk. Vi går inn i et svalt rom fylt av beduinputer på oppmurte benker. Hun setter på en CD med arabisk folkemusikk i loungedrakt. Rosenblader. En hvilebenk i restauranten Bastakya Nights.
58 REISE 59 Dette må du ikke gå glipp av: du hjemmelaget arabisk mat, smiler han med sine lyseblå øyne. Tilbudet er åpent for alle. I den arabiske kulturen er servering av husets kaffe, mat og dadler et svært viktig velkomstrituale. Kaffen er svak, traktet på grønne bønner og smaksatt med safran og kardemomme. Open Minds, Open Doors er mottoet til senteret. Det er også mottoet til Iman fra Yemen som selger fair trade produkter, underviser i arabisk og utfordrer utlendingers fordommer i Sahary Cafe. Hun er fullstendig tildekket i sort. Bare kajalmarkerte øyne synes. Jeg møter utrolig mange fordommer slik jeg går kledd, og bedre blir det ikke når jeg i tillegg forteller hvor jeg kommer fra, sier hun og smiler med øynene. Derfor har vi coffee mornings hvor vi inviterer utlendinger på kaffe og spørsmålsrunder i vår majlis (arabisk mottagelsesrom). Fyr løs, sier hun og ler. Hip Hotels Du kan bo midt i denne sydende herligheten av arabisk kunst og kultur, i XVEs personlige rom i andre etasje over kafeen og galleriet, eller i Orient Guest House. Et lite boutique hotell med himmelsenger i mørk teak, indiske tekstiler og arabisk keramikk. Frokosten får du servert under et eldgammelt frangipanitre, og den er selvsagt arabisk, om du vil, med sterk tyrkisk kaffe. Hjemmelaget arabisk frokost eller lunsj i tradisjonelle omgivelser på Sheik Muhammeds Centre for Cultural Understanding (må bookes i forveien, da dette skjer kun to ganger i uken). www.cultures.ae Delta på coffee mornings i Sahary Cafe, bli kledd i abaya og burkha og få innsikt i arabisk dagligliv. www.saharygate.com Nyt en eklektisk lunsj i bakgården til Basta Art Cafe. Sov i himmelsenger i Bastakyas nye boutique hoteller, (og bli vekket av bønnerop fra minaretene) Orient Guest House www.orientguesthouse.com med rom fra USD 275, eller XVE hotel www.xvagallery.com med rom fra USD 200. Ta en Abra (tradisjonell vanntaxi) gjennom Dubai creek fra Heritage Village til det moderne city med imponerende skyskraperarkitektur. Oppdag nye, lovende kunstnere fra hele Midt-Østen i XVA gallery cafe. Besøk Dubais eldste galleri, med en herlig blanding av hummer og kanari til oppnåelige priser. Majlis Gallery www.majlisgallery.com Spis arabisk cuisine på den prisbelønte restauranten Bastakya Nights. Gå rundt i Bastakyas labyrintsmug og finn morsomme butikker som selger arabisk kunsthåndverk, antikviteter og souvenirer. Lunsj i bakgården.konserter. Bastakya ble bygget av persiske perlehandlere, og bygningene er av koraller! De firkantede vindtårnene var datidens aircondition.
110 REISE Tekst og foto: Bente haraldstad delmas 111 SANARY sur mer en ukjent idyll Sanary sur Mer på den franske rivieraen har gedigen sjarm, cirka 300 soldager i året og passer absolutt best for feriegjester mellom 0 og 100 år. Det er langt mellom luksusbåtene på havnen. Les poitus (de spisse) gir byen en særegen sjarm.»
112 REISE 113 Utenfor kirken St Nazare, foran de Mariablå fiskebåtene, ved blomstermarkedet og alle kafeene, bortenfor markedsbodene hvor det dufter grillet kylling, sukkerspinn, oliven, jordbær, ost og anislikør, går alle mennesker rundt med et fjollete, lykkelig utrykk i ansiktet. Sånn er det bare her i byen, forteller Sabrina. Hun kommer ut fra bakeren med to rykende varme baguetter. Den eneste stressfaktoren vi har, er å komme oss hjem før brødet blir kaldt. Sanary må ha vært Torbjørn Egners utgangspunkt da han diktet Kardemommeby. Flere vennlige utgaver av tante Sofie spaserer forbi i artige hatter. Tobiaser i tårnet og den snille Sebastian er på alle hjørner, men Kasper og co viser seg ikke blant den store ordførerens gode borgere. En amerikansk dame, også hun litt for stor for omgivelsene, klapper hendene sammen og utbryter: Oh my god, this is just incredible cute. Trygt eksil Ifølge historikerne har Sanary vært befolket siden cirka år 600 f.kr. Beliggenheten i ly av Mistralvinden, hvite strender, knallblått hav og fruktbar jord har gjennom alle tider vært en invitasjon til å slå seg ned. Under nazitiden fant 500 tyske og østerrikske intellektuelle eksil i Sanary. Forfattere, kunstnere og filosofer oppdaget det perfekte skjulestedet, og byen har på mange måter forblitt en hemmelighet. Det er sjelden utenlandske turister finner veien hit, faktisk så sjelden at byguiden nesten aldri får muligheten til å bruke alle engelskkursene han sier han har slitt seg igjennom. Jeg hadde ikke trengt et ord engelsk, sier han fortørnet. Sanary sur Mer, en medisin mot alt I guideboken står det ganske kort og greit En fortyllende fiskerlandsby mellom Marseille og Toulon. Byen er mest kjent som hjembyen til dykkeren Jaques Costeau. Under nazitiden bodde Bertolt Brecht, Thomas Mann og flere tyske intellektuelle i byen Punktum. Det er mye mer å skrive om enn de stusselige linjene. Stranden er endeløs, sanden er hvit og måkene lager et sabla lurveleven når fiskerbåtene kommer tøffende hjem etter tokt. Bouillabaisse-suppen er himmelsk, Bandol-vinene er ypperlige og solen varmer nesten bestandig. I guideboken burde det også ha stått noen ord om minihundmoten i Sanary. I begynnelsen av februar er de pyntet til trengsel, men skjelver allikevel i den fuktige luften. Liten eller kjempestor, Sanary har tenkt på alle Sanary er en ferieby som har alt, sier Bernhard stolt. Han har vært ordfører i tyve år og er primus motor bak all utvikling i byen. Det unike med Sanary er at byen er laget for aldersgruppen 0 til 100 år. Fiskeren, Ange (engelen), sier at kommer det Oslofolk hit, kan de være med ham og fiske. Vi kan grille ombord, sier han med stor entusiasme. Jeg ser ofte på bilder fra Norge, men det er for dyrt for meg. La dem komme hit i stedet, sier engelen. De tradisjonelle fiskerbåtene dupper dekorativt i havnen. Ifølge Ange er båtene, les pointus (de spisse), den eneste type båt som benekter Darwins utviklingsteori. Modellen har ikke forandret seg på minst 1000 år, foruten om motoren, da, legger han stolt til. Båten til Ange, heter Sans soucis, Ingen problemer. Andre heter Drømmen min, Aldri uten deg, og lignende navn. Jeg har ikke glemt noen, om de bare vil sitte i solen og se, kjøre karusell, leie vindsurferbrett eller rullestol, drikke et glass rosévin eller spise en pannekake med is, se på dukketeater, høre på klassisk musikk eller tekno på paviljongen på havnen. Jeg har nattmarked, bokmarked, antikkmarked, blomstermarked, cd marked, matmarked. Ja, digre Bernhard har tenkt på alt og er elsket langt utenfor sin egen lille by. Også hatet, tilstår han. Andre ordførere syntes nok jeg er litt for «stor», og gaper over mye som gir andre folkevalgte komplekser. I følge fiskerne er de tradisjonelle fiskebåtene unntaket fra Darwins utviklingsteori. En kjempe i nusselige Sanary Ingen turistbusser, ingen turistkomplekser, ingen utenlandske aviser. Med sine 17.000 innbyggere, lille havn, søte små hus i dropsfarger og et totalt fravær av betong, er og blir Sanary en liten autentisk lomme på den franske rivieraen. Alt er nusselig og lite i Sanary. Bakgatene er som havnen, som en filmkulisse om det gode liv. Trange brosteinsbelagte gater med kreative boutiquer og bitte små fortauskafeer. Bare ordfører Ferdinand Bernhard, to meter høy, rager over massen. Jeg er 205 cm, sier han langt der oppe. Nei, ingen bilder av meg for å vise hvor små de andre er, sier han. Bernhard lar seg knipse på kontoret, men ikke blant velgerne. Se på dette bildet fra 1850, sier han. Ingenting har forandret seg i byen min. Dette er en helårsby med menneskelige I dag, som alltid, er kafeene foran havnen fulle av soldyrkere som nyter en aldri så liten en både før lunsj og middag. Lyden av petanquekulene, litt vennlig bjeffing fra byens minihunder, tøffingen fra Darwins forsømte art og dønningene etter koriskafergen som dovent plasker inn i havnen, er plaster på stress. Det er sant som det sto på postkortet: Sanary er en universalmedisin. En ren nytelse. Tårnet som mest av alt ligner en feilplassert legokloss midt på taket til Hotel De la Tour, ble oppført på 1300-tallet for å speide etter pirater og varsle innbyggerne om eventuelle angrep. I dag er byens eneste fiende den sultne argentinske maureren som spiser palmekronene med stor appetitt. Akkurat det, skal det bli en slutt på, sier den digre ordføreren og klasker nevene sammen. Ellers er det ingenting som truer idyllen i Sanary sur mer. dimensjoner. Vi vil ikke bli som resten av kysten, men være en genuin havn; en ferieby, men også en virkelig by for de som bor her hele året. Idyll i Kardemommeby. Tårnet på hotel de la Tour er en påminnelse om den gangen pirater truet idyllen.