HØRINGSUTKAST 01.07.05 Avtalevilkår for - tilknytning til Drammen kommunes vannforsynings - og avløpsanlegg - levering av vannforsynings- og avløpstjenester Kommentardel
Generelt. Utkastet gjelder avtalevilkår mellom abonnent og kommune om tilknytning til kommunens hovedanlegg for vann og avløp. Norge har ingen generell lov om vannforsyning og avløp som pålegger kommunen ansvar for disse tjenestene og gir kommunen hjemmel til å gi forskrifter for dem. Abonnement på vannforsyning og avløp er derfor i utgangspunktet et privatrettslig forhold som må reguleres av avtale. Det er dermed behov for standard avtalevilkår for slike enkeltavtaler om abonnement på vannforsyning og/eller avløpstjeneste. Samtidig regulerer en rekke forskjellige lover forskjellige sider ved vann- og avløpstjenestene. Noen av disse, som plan- og bygningsloven, forurensingsloven og vann- og kloakkavgiftsloven, regulerer kommunens rolle som offentlig myndighet og gir kommunen hjemmel til å gripe inn med krav og pålegg overfor abonnentene. Andre lover regulerer avtalerettslige spørsmål, f.eks. Lov om forbrukerkjøp og avtaleloven 36 og 37. Utkastet bygger på at de lovene som regulerer kommunens rolle som offentlig myndighet, skal kommunen bruke så langt de rekker, slik at avtalevilkårene først og fremst dekker de feltene lovene ikke dekker. For de reglene som regulerer avtalerettslige spørsmål, er det vurdert konkret om bestemmelsene kan og bør kunne fravikes ved avtale og utarbeidet forslag til avtalevilkår. Dette gjelder spesielt vilkårene om prisavslag og erstatningsansvar i forbindelse med vannlevering, pkt. 5.2.5. og 5.2.6. Kilder for utkastet er: For Drammen og Lier: Gjeldende Tilknytningsbestemmelser for vann- og kloakkabonnenter. For Nedre Eiker: Gjeldende Kontrakt for tilknytning. For Røyken: Gjeldende leveringsvilkår for drikkevann og avløpstjenester. Kommunenes Sentralforbund: Normalreglement for sanitæranlegg, administrative bestemmelser. (Kommunalforlaget, 4. utgave 1998.) Pkt. 1.1. Virkeområde. Det er presisert at vilkårene ikke gjelder forholdet mellom kommunen som eier av vannforsyningsanlegg og kommunen som ansvarlig for brannvesenet. Kommunens ansvar og myndighet for brannvern er regulert i lovgivningen om brann- og eksplosjonsvern. Brannvesenet vil i branntilfelle ha rett til å bruke vannforsyningsanlegg til brannslokking, enten det er kommunalt eller privat. Denne bruksretten kan ikke reguleres av vilkårene. Den må reguleres ved samarbeid mellom kommunens etater for henholdsvis vannforsyning og brannvern, bl.a. om planlegging, dimensjonering og utførelse av hovedanlegg for vann. I forhold til abonnentene får brannvesenets bruk først og fremst den betydningen at vannforsyning i branntilfelle kan bli redusert eller bli helt borte på grunn av bruk til brannslokking. Dette må abonnentene tåle uten krav på erstatning. Vilkårene gjelder likevel for levering av vann til sprinkleranlegg. Pkt. 1.3. Definisjoner. i) Stikkledning. Som stikkledning regnes den delen av sanitæranlegget som ligger mellom tilkoplingspunktet på kommunal ledning og 1 meter fra bygning.
Pkt. 1.4. Abonnentens ansvar ved felles privat anlegg. Ansvaret knyttes her til abonnementet, ikke til eierskap i fellesanlegget. Også en abonnent som er tilknyttet fellesanlegget uten å være medeier, er ansvarlig overfor kommunen for at anlegget er i lovlig og forsvarlig stand. Det er derfor viktig at den som tilknytter seg et privat fellesanlegg, også blir medeier i anlegget eller får opprettet en skriftlig avtale med eierne som regulerer ansvarsforholdet dem imellom i tilfelle problemer. Pkt. 1.7. Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven. Selv om en avtale om abonnement på vannforsyning og avløp i utgangspunktet er en privatrettslig avtale, er det ingen tvil om at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder også for denne virksomheten, hvertfall når den drives som en del av kommunens ordinære virksomhet. Etter både forvaltningsloven 1 og offentlighetsloven 1 gjelder lovene den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Som forvaltningsorgan reknes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune. Dette gjelder også virksomhet i tilknytning til privatrettslige forhold. Et annet spørsmål er om reglene om enkeltvedtak gjelder for slike avtaler. Et enkeltvedtak er en beslutningsform som brukes når kommunen utøver offentlig myndighet. Etter forvaltningsl. 2 er et vedtak en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og et enkeltvedtak er et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Karakteriseres forholdet mellom kommunen og abonnent for vann og avløp som en privatrettslig avtale, er det i utgangspunktet ikke offentlig myndighetsutøving. Konsekvensen vil bl.a. være at reglene i forvaltningsloven kapittel IV VI - om saksforberedelse, vedtakets innhold og utforming og om klage og omgjøring ikke gjelder for forholdet. Dette er naturlig for enkelte deler av rettsforholdet, f.eks. reguleringen av erstatningsansvar m.v. ( ansvarsfraskrivelsene ). Dette er tradisjonelt avtalestoff som ikke egner seg for klagebehandling. For andre deler virker det urimelig, f.eks. for søknadsplikt og søknadsbehandling for arbeider, eller for kommunens myndighet til å gi pålegg om utbedring ved lekkasje e.l. på et privat anlegg. Dette er sakstyper som tilsvarer saker om offentlig myndighetsutøving, f.eks. saksbehandling etter plan- og bygningsloven. Det synes derfor ikke å være spørsmål om et enten/eller, men et både/og. Dette er søkt presisert i pkt. 1.7. Utgangspunktet er at forvaltningsloven kapittel 1 3 og offentlighetsloven gjelder for behandlingen av saker etter avtalevilkårene og sanitærreglement. I tillegg skal forvaltningsloven kapittel 4 6 - reglene om enkeltvedtak gjelde for behandlingen av saker etter pkt. 4 (søknader og meldinger), etter pkt. 5.3.1 5.3.9 (mottak av avløpsvann) og pkt. 6 (pålegg og eventuelt vedtak om å utføre arbeid på abonnentens bekostning). Kommunens vedtak i slike saker skal kunne påklages til kommunens klagenemnd, jfr. forvaltningsl. 28, 2. ledd. Pkt. 3. Etablering og avslutning av abonnement. Selve avsnittet er nytt i avtalevilkårene. I forhold til praksis er det et nytt krav at kommunen skal ha et system for informasjon om vilkårene ved eierskifte. Utkastet legger til grunn at ny eier av tilknyttet eiendom bør få informasjon ved eierskifte om vilkårene. Det kan imidlertid føre for langt å pålegge
kommunen en plikt til slik informasjon, først og fremst fordi eierskifte ikke automatisk skal meldes til kommunen, slik praksis er ved elabonnement i forhold til strømleverandør. Det er derfor lagt opp til at kommunen skal ha et system for å informere ved eierskifte. Tanken er at kommunen skal ha avtale med de private tjenesteyterne for eiendomsomsetning ved at disse ved eierskifte skal informere også om vilkårene. Selv om ikke dette vil dekke alle tilfeller av eierskifte, vil det være en vesentlig forbedring i forhold til i dag og bidra til at vilkårene blir bedre kjent. Pkt. 4. Søknadsplikt. 4.1. Grunnlaget for søknads- og meldeplikt. Eksempel på annen søknadsplikt er krav om byggetillatelse eller melding etter Plan- og bygningsloven. 4.2. Tiltak på sanitæranlegg. Etter normalreglementet skal abonnent søke om godkjenning for alt arbeid på sanitæranlegg. I utkastet er det foreslått som hovedregel å unnta arbeid på innvendig sanitæranlegg fra søknadsplikt, bortsett fra enkelte spesifiserte arbeider, først og fremst installering av anlegg for forbehandling av påslipp. Dette er i samsvar med praksis allerede i dag. I tillegg vil søknadsplikten omfatte påslipp av avløpsvann som avviker vesentlig fra normalt husholdningsutslipp i mengde, sammensetning eller temperatur. Dette omfattes av Normalreglementet også i dag. 4.2.1. Krav om tillatelse. a) Ny tilkopling. Ved krav om tilkopling av eksisterende bebyggelse støter kommunen fra tid til annen på tilfelle der laveste utløp fra bygget ligger like lavt eller lavere enn tilkoplingspunktet på kommunal ledning, slik at avløpsvannet må pumpes. Kommunen må da vurdere konkret om den skal opprettholde kravet fullt ut eller frafalle tilkopling for utløp som ligger for lavt. I siste tilfelle må forholdet framgå av søknaden, og abonnenten må normalt ha egen utslippstillatelse for å kunne opprettholde denne delen av det tidligere utslippet. 4.2.2. Meldeplikt. d) Anlegg for privat vannforsyning i bygning med vannforsyning fra kommunalt anlegg. Det er sterkt ønskelig at slike anlegg skal meldes. Hensikten er å forebygge forurensing av kommunal vannforsyning ved at vannforsyningsanlegg fra henholdsvis privat og kommunal kilde koples sammen. Ved undertrykk på det kommunale anlegget kan da vann fra den private kilden bli sugd inn på det kommunale nettet og forurense den kommunale vannforsyningen. 4.5. Unntak for akutte faresituasjoner. Er det akutt fare for vesentlig skade eller ulempe, skal arbeidet kunne utføres mot å innsende søknad eller melding senest 7 dager etter at det er påbegynt. Eksempler på vesentlig skade eller ulempe er oversvømmelse eller akutt forurensing som kan skade eller medføre vesentlig ulempe for eiendom eller natur og miljø. 4.8. Krav til kyndighet. Fagkyndig person svarer ikke til noen bestemt utdanning eller formelt kvalifikasjonskrav. Det er ment som en påminnelse til abonnenten om at den som skal gjøre arbeid på sanitæranlegg, må ha tilstrekkelig kompetanse i forhold til det arbeidet som skal utføres. Er det tale om arbeid av noe omfang, bør det normalt utføres av utdannet rørlegger.
4.11. Omgjøring av tillatelse til påslipp. Det er også foreslått regler om mulighet for å omgjøre en tillatelse til påslipp, i alt vesentlig etter mønster av reglene i forurensingsloven 18 for utslipp. Pkt. 5. Partenes rettigheter og plikter. 5.1. Generelt. 5.1.1. Partenes plikter. For deler av nettet vil kommunen ofte ha informasjon som abonnenten trenger for å kunne ivareta sitt anlegg forsvarlig. Dette gjelder f.eks. trykkforhold i spesielle soner, der for høyt vanntrykk på kommunens nett kan gjøre at abonnenten bør montere reduksjonsventil. Det gjelder også der byggverk og hovedledning ikke er plassert riktig i forhold til hverandre, slik at abonnenten lett risikerer tilbakeslag av avløpsvann. Utkastet foreslår en plikt for kommunen til å drive aktiv informasjon om slike forhold. Plikten vil være begrenset til den kunnskap kommunen har om slike forhold til enhver tid. Den tar sikte på soner eller strøk av kommunen der problemene er generelle, slik at abonnenten skal ha en særskilt foranledning til å undersøke forholdet. Det betyr ikke at abonnenten selv kan la være å undersøke forholdet dersom han ikke hører noe fra kommunen. Hensikten er å gi kommunen en plikt til å gå ut med den informasjon den har, slik at denne også kommer abonnenten til gode. 5.1.4. Varsling og informasjon om forhold i løpende drift. Et vesentlig punkt i utkastet har vært å utforme regler om informasjonsplikt for kommunen. Reglene er inntatt i pkt. 5.1.4. De pålegger kommunen en plikt til å informere abonnent i tilfelle avvik i driften av vesentlig betydning, enten det er planlagt eller uforutsett. F.eks. avslag av vann, restriksjoner på vannforsyning osv., eller ledningsbrudd, helsefarlig vann osv. Vilkårene er nye, men går neppe lenger enn det de fleste vann- og avløpsverk allerede praktiserer og som oppfattes som en standard for god forretnings- og forvaltningsskikk. 5.2. Vannforsyning. 5.2.1. Levering av vann. Kommunens plikt er formulert som å levere vann, så langt det er praktisk mulig, i tilstrekkelig mengde og av bestemt eller avtalt kvalitet. Det generelle forbeholdet markerer at abonnentene må tåle at det fra tid til annen nødvendigvis vil oppstå situasjoner på kommunens side som kan påvirke vannforsyningen, f.eks. brann, svikt i tilsig til magasin, reparasjoner på nettet o.l. Prisavslag eller erstatning vil det likevel tradisjonelt bare bli spørsmål om i spesielle tilfelle. 5.2.5. Vannforsyning erstatningsansvar og prisavslag. Med objektivt ansvar menes i juridisk språkbruk ansvar uten hensyn til subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet) hos skadevolder. Med skyldansvar menes ansvar der grunnlaget for ansvar er at skadevolder har utvist skyld. Etter vannressursloven 47, 2. ledd, pkt. d) har tiltakshaver objektivt ansvar for skade fra vannledninger eller vanntunneler. I forhold til en abonnent er ikke dette spesielt vanlige skader. Det er ingen tvil om at et vannverk har objektivt ansvar for skade ved f.eks. ledningsbrudd. Slik skade er imidlertid sjelden en følge av rollen som abonnent. For en
abonnent er de typiske skadene i tilknytning til selve vannforsyningen, at den enten uteblir eller er forurenset e.l. Det er ikke klare regler i norsk rett for hvor langt eier av vannverk er erstatningsansvarlig for økonomisk tap hos abonnenten eller må gi prisavslag på grunn av avvik i vannforsyningen, enten det gjelder mengde eller kvalitet. De reglene som finnes, gir også forskjellige løsninger i forhold til forbrukere eller næringsdrivende. Det er i og for seg på det rene at dersom det er en mangel, har abonnent som er forbruker, krav på erstatning eller prisavslag i henhold til Lov om forbrukerkjøp av 21.6.2002. Det er imidlertid på ingen måte klart når det egentlig foreligger en mangel som kan gi grunnlag for et slikt krav. Det er på det rene at ikke ethvert lite avvik gir grunnlag for noe slikt krav. På den annen side er det også klart en grense for hvor uregelmessig eller kvalitetsmessig dårlig vannforsyning en abonnent må finne seg i. Veiledende praksis er her først og fremst Forbrukertvistutvalgets praksis. Det har dessverre ikke vært mulig å foreta en fullstendig gjennomgang og revisjon av de løsningen som til nå har vært lagt til grunn, først og fremst gjennom Normalreglementet. For erstatningsansvar bygger utkastet på utgangspunktet fra Normalreglementet: at kommunen ikke har objektivt ansvar for mangler ved vannforsyningen, mens spørsmålet om skyldansvar bedømmes etter vanlig norsk rett, uten noen særregler. Dette betyr at det fortsatt vil være rettspraksis som trekker opp grensene. Det er imidlertid ønskelig å gjennomgå og revurdere Normalreglementets løsning grundigere i lys av lovgivningen de senere årene. Eksempel på at enkelte former for erstatningsansvar ikke kan reguleres ved avtale, er ansvar i medhold av Lov av 23.12.1988 nr. 104 om produktansvar, se 2-6: Avtale som innskrenker eller begrenser ansvar etter loven er ugyldig. Denne loven har Bergen kommune lagt til grunn ved vurderingen av spørsmålet om erstatningsansvar i forbindelse med skade og tap som følge av forurensingen av drikkevann med Giardia lamblia høsten 2004. Prisavslag er, i motsetning til erstatning, ikke avhengig av noe eget grunnlag for ansvar i tillegg til selve mangelen. Er det først konstatert en mangel ved leveransen, vil abonnenten også ha krav på prisavslag. For forbruker framgår dette av Lov om forbrukerkjøp. Andre abonnenter må falle tilbake på den generelle kjøpslovens regler. Kan kommunen regulere ordningen med prisavslag gjennom avtalevilkår? En rekke kommuner har i form av serviceerklæring innført en rett for abonnent til en viss kompensasjon dersom vannleveransen har lidd av nærmere spesifiserte mangler. Spesielt gjelder dette levering av helsefarlig vann eller hyppige avbrudd i vannleveransen. Spørsmålet er om kommunen i tilfelle av mangel kan henvise til slik kompensasjonsordning i stedet for å behandle sak om prisavslag. Forutsetningen for å kunne bruke en slik ordning må i alle fall være at den er så vid at den dekker de samme vilkårene som kan gi grunnlag for prisavslag, og likeså at størrelsen på kompensasjonen er slik at den dekker hvertfall det store flertall av kravene på prisavslag. Fordelen ved en slik ordning vil først og fremst være rettsteknisk. For det første gjelder det her en delleveranse uten noen fast kontraktssum som prisavslag kan vurderes i forhold til. Det må nødvendigvis bli tale om et skjønnsmessig avslag. For det andre synes det rettferdig at kompensasjonen i utgangspunktet er lik for alle som er utsatt for noenlunde samme ulempe,
uansett om den enkelte bruker mye eller lite vann. Ulempen f.eks. ved helsefarlig vann vil ofte føles lik for samtlige. Det er til nå ikke kjent at det er prøvd rettslig om kommunen kan regulere ordningen med prisavslag på denne måten. Det synes å være gode grunner for å kunne akseptere en slik ordning. Forutsetningene må imidlertid være: a) at ordningen er fastlagt som en rettighet for forbruker, som ikke kan endres uten videre. Den bør derfor være forskriftsfestet eller inntatt i avtalevilkår, ikke bare i en serviceerklæring, som er et langt mindre forpliktende dokument. b) den bør ikke avskjære abonnenten fra å kunne kreve erstatning på annet grunnlag. Utkastet er utformet i samsvar med dette. Ordningen med prisavslag forutsettes inntatt i kommunens forskrift om vann- og avløpsgebyr. 5.3. Mottak av avløpsvann. 5.3.1. Håndtering av spillvann. 2. ledd tar sikte på spillvann som ut fra bruken er lite eller ikke forurenset, f.eks. kjølevann i forbindelse med produksjon. Det tar ikke sikte på avløpsvann fra sluk i kjellere, garasjer o.l. Slikt avløpsvann kan være svært skittent og skal behandles på vanlig måte. 5.3.6. Forbehandling av påslipp. Installasjon av utstyr for forbehandling og prøvetaking er søknadspliktige tiltak i henhold til pkt. 4.2.1. 5.3.7. Slamavskiller for husholdningsutslipp. Slamavskiller for husholdningsutslipp med tilknytning til offentlig avløp trengs nå bare i helt spesielle tilfelle, f.eks. der den offentlige hovedledningen er fellesledning med stor dimensjon og lite fall. Praksis i slike tilfelle er nå at utgiftene til tømming bæres av kommunen og inngår i avgiftsgrunnlaget for avløpsgebyret. 5.3.10. Regulering av erstatningsansvar. For avløp er rettstilstanden etter norsk rett noe klarere enn for vann. Utgangspunktet er forurensingsloven 24 a: Anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. 57 61 gjelder tilsvarende. Tidligere var det på det rene at kommunen likevel var fritatt for ansvar når skaden skyldtes en så ekstrem og upåregnelig belastning at det var urimelig å kreve at kommunen skulle ta hensyn til den ved dimensjoneringen (force majeure). Det er omstridt om det fortsatt gjelder et slikt unntak etter at 24 a trådte i kraft. Dette er imidlertid lagt til grunn i nylig avsagte dommer,hvertfall en rettskraftig tingrettsdom av 20.10.2004 i Fredrikstad tingrett mellom If Skadeforsikring og Fredrikstad kommune. Om kommunen i tillegg til dette kan frita seg ytterligere for erstatningsansvar gjennom forbehold i avtalevilkår, er usikkert. Utkastet ser bort fra en slik mulighet og foreslår at vilkårene skal legge til grunn norsk retts generelle regler, uten noen selvstendig
ansvarsbegrensning. Det foreslås to presiseringer som ikke går lenger enn at de antas å ligge innenfor norsk retts generelle regler: fritak for ansvar der skaden skyldes forhold ved abonnentens eget anlegg, eller at abonnenten har unnlatt å følge opp behov for spesielle tiltak. Dette standpunktet er nylig fulgt opp i den nevnte rettskraftige tingrettsdommen. fritak for ansvar der abonnentene har unnlatt å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden, f.eks. ved lagring av varer i kjeller nært gulv. Pkt. 6. Omlegging og utbedring av privat anlegg. Som nevnt under avsnittet Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven legger utkastet til grunn at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak skal gjelde også for behandling av saker i henhold til vilkårene, f.eks. om pålegg fra kommunen om utbedring av privat stikkledning e.l. 6.5. Saker der tiltak haster. Utkastet foreslår her en vesentlig enklere adgang for kommunen til å utføre arbeider på privat sanitæranlegg enn plan- og bygningsloven eller forurensingsloven gir. Grunnlaget skal være at et privat sanitæranlegg har en feil eller mangel som kan medføre vesentlig skade eller ulempe. I så fall kan kommunen utbedre forholdet så raskt det er nødvendig, uten å avvente fristen i pålegg, eller om nødvendig uten å ha gitt pålegg i det hele tatt. Hensikten er at en utbedring som bør gjøres raskt, ikke skal måtte utsettes unødig. Liknende regler finnes også i pkt. 4.5. og 6.6. Kommunen skal imidlertid varsle abonnenten og også fatte formelt vedtak, slik at abonnenten får mulighet til klage. 6.8. Omlegging av stikkledning ved anlegg av ny hovedledning. Dersom kommunen legger ny hovedledning, er utgangspunktet at kommunen skal utføre og bekoste omkopling til ny ledning. Dersom det i forbindelse med arbeidet viser seg at også privat stikkledning bør utskiftes eller utbedres, kan kommunen kreve dette utført samtidig med at hovedledningen blir lagt. Utkastet går enda et skritt videre og gir kommunen myndighet til selv å utbedre eller fornye stikkledning helt eller delvis dersom abonnenten ikke har fulgt opp pålegg om dette. Dette tar spesielt sikte på anlegg av hovedledning i offentlig vei, der det er maktpåliggende å gjennomføre hovedledning og utbedring av stikkledning samtidig for å unngå at veien må graves opp på nytt kanskje kort tid etter for å reparere stikkledning. Blir ny hovedledning lagt i helt ny trase, må det normalt legges helt nye stikkledninger. Utgiftene til dette bør som utgangspunkt bæres av kommunen. Dersom stikkledningen ikke er funksjonsdyktig, eller så gammel at den måtte påregnes utskiftet i løpet av kort tid, måtte abonnenten imidlertid regne med å måtte bekoste utbedring eller utskifting i den gamle traseen. Utkastet foreslår derfor at kommunen i alle tilfelle dekker eventuelle merkostnader ved å legge ledningen i ny trase, f.eks. til utgift til lengre ledning enn tidligere. Abonnenten må imidlertid helt eller delvis bære en utgift tilsvarende utgiften ved å fornye eller utbedre ledningen i den gamle traseen. Grensen foreslås satt ved 20 år. Er stikkledningen eldre enn dette, men fortsatt funksjonsdyktig, skal abonnenten bære en andel av påregnelig kostnad ved å fornye den i den gamle traseen, maksimalt 85 %. Er ledningen ikke funksjonsdyktig, må abonnenten bære kostnaden til fornyelse i den gamle traseen helt ut.