Okhaldhunga Times April 2013 Kjære venner Vi bygger kirke I kveld er jeg støl i beina, og har såre fingre med vannblemmer. Det er ikke så ofte, en doktorjobb sliter ikke kroppen så mye på den måten. Men i dag har jeg vært med på å bygge kirke! Dvs, det er ikke mye jeg har gjort, men sammen med mange andre var jeg med på å flytte flere tonn med murstein, som skal bli en solid utvidelse av den lille kirka vår. Det ga vannblemmer på sarte doktor-hender, og en følelse av å ha vært med på noe skikkelig og konkret. Det var bra. Det er samarbeid som gjelder. Vi sto i en lang rekke og langet murstein som skal bli til et nytt, solid kirkebygg. For det er ikke plass nok i det gamle. Kan noen tenke seg en bedre oppgave en søndags ettermiddag? Foppall! I fjor fylte sykehuset 50 år, og vi feiret stort. Et 51-års jubileum er ikke helt det samme, men ble behørig markert med en fotballkamp mot et team bestående av den ungdomsklubben som er våre mest trofaste blodgivere(!) Sykehuslaget tapte 0-1, bare fordi dommeren var partisk!! Sommeren er reddet Og så denne sommeren har vi tenkt oss til Norge. De siste årene har vi brukt somrene i Norge både til å slappe av sammen med familie og venner, og til kontakt med mange av dere som gir så verdifull støtte til arbeidet her i Okhaldhunga. Det vil vi gjerne gjøre i år også. Problemet er legedekningen på sykehuset her. Vi har for tiden bra med yngre nepali leger, som plasseres her en periode som ledd i sin spesialist-utdannelse. Men det forutsetter at det er en overlege til stede med ansvar for dem. Og nå har vi fått en som vil være her hele sommeren!
Dr. Niresh Thapa har jobbet i Okhaldhunga i flere perioder tidligere, og vi kjenner ham godt. Han er den typen doktor som dette sykehuset trenger. Han er nepali allmennpraktiker, med svært bredt medisinsk interessefelt: I tillegg til å være en meget habil kirurg er han opptatt av å gi optimal behandling til våre aller sykeste. Her på visitt på «Intensivstua», sammen med en yngre kollega som lærer om behandling av en KOLS-pasient med svær hjertesvikt. Dessuten giftet han seg nylig, med en vakker operasjonssykepleier. Her markerer de det som man gjør her, med å gi hverandre blomsterkranser. I Nepal sier tradisjonen at brudepar skal se triste ut. Men disse to var så fornøyde at de viste sin glede til oss alle! Dr. Niresh har nylig skrevet kontrakt på å bli her i alle fall ut september, så da er sykehuset godt dekket gjennom sommeren. Kart over livet Odd Børresen sang i en fin sang til sin gamle kone om at «nå er rynkene i ansiktet ditt som et kart over livet vi har levd». Hos noen setter livet mer brutale spor på kroppen enn hos oss andre: Rama er bare tjuefem år gammel, men allerede er hele kroppen hennes så full av arr at den er som et kart over et langt liv. Hun var nitten år og gravid da hun kom hit første gangen. Da hadde hun et skyhøyt blodtrykk som ikke lot seg kontrollere, og fikk så kraftig svangerskapsforgiftning at vi måtte gjøre keisersnitt to måneder før tiden. Det var først arr. Barnet greide seg overraskende bra, og vi trodde Ramas problemer var over. Det var de ikke. Blodtrykket falt ikke som det pleier etter fødselen i slike tilfelle, så hun trengte masse medisiner. Så fikk hun akutt tarmslyng. Det måtte opereres, på tross av blodtrykk med økt risiko. Fordi en først var redd for å operere henne ble det gjort sent, så operasjonen ble stor og vanskelig, og andre og tredje arr er stygge. Så viste det seg at blodtrykket skyldtes en nyresykdom. Familien brukte alt de hadde av penger på en reise til Kathmandu. Der ble det ble tatt en vevsprøve av nyrene som viste «membranoproliferativ glomerulopati», en svært alvorlig nyresykdom. Fjerde arr er beskjedent. Da var alle familiens penger brukt opp, og de kom tilbake til Okhaldhunga. Pga nyresykdommen ble hun satt på medisiner som svekker immunforsvaret, og ble bedre. Så, for
to uker siden, kom hun igjen. Da hadde hun fått det som på medisinsk heter «nekrotiserende fasciitt», på vanlig norsk «kjøttetende bakterier», i låret. Det er en livsfarlig infeksjon og kan gjøre det nødvendig å amputere. Men den satt så høyt i lysken at amputasjon ikke var mulig. Vi fjernet store mengder hud, muskulatur og annet vev, og ga alt vi har av antibiotika. Det femte arret blir det verste hun får. Men det er ikke noe arr ennå, bare et digert, åpent sår. Vi har stoppet nyre-medisinene for at såret skal gro, og håper at hun blir frisk nok til at vi kan transplantere hud dit etterhvert. Men hvordan går det da med? Nå har vi håp om at hun vil overleve, også denne gangen. Lenge blir det ikke, med den nyresykdommen. Men datteren er seks år, og trenger en mor lenge ennå. Våre kropper blir til «kart over livene vi har levd». Rama kan være stolt av hva kartet viser, og hvordan hun bærer det. Heldigvis stiller både ektemann, far og søster opp. Siden hun har blodgruppe AB+ har de alle kunnet gi henne blod. Her er hun med lillesøster. På vei hjem til Okhaldhunga. Mentalhelse var et annet tema under Digni kurset. Mentalhelse ble med meg hjem på en konkret måte. I baksetet satt en spent kvinne. Man Maya følger spent med på veien hjem til et nytt liv i frihet. I fjor sommer ble hun reddet ut av et lite avlukke som hun var låst inne i de siste 18 årene. En journalist fant henne og skrev om henne i en Kathmandu avis. Da kom noen fra Kushis Nepal, en interesse org for mentale pasienter som selv driver et stort arbeid og et senter. Der hadde hun vært i 7 måneder og blitt frisk nok til å fungere i frihet. Nå ble hun med meg tilbake til Okhaldhunga, til sin mann og hans nye kone, for å begynne et nytt liv i sitt gamle hjem. To fra sentret fulgte henne for å hjelpe henne til rette i familie og landsby. Vi ønsker henne alle det gode liv! Radio som medisin Alle fiendene menneskeheten har å kjempe mot, er det fremdeles tuberkulosebakterien som tar flest liv hvert år. I 2012 ble ni millioner nye pasienter syke, og to millioner mennesker døde av denne sykdommen, på tross av svær innsats for å stoppe denne fiendens herjinger. Også her i Okhaldhunga pågår kampen. Effektive medisiner finnes, men det hjelper ikke hvis diagnosen stilles for sent, eller behandlingen avbrytes for tidlig. Da må helsearbeiderne ut av sykehuset og inn på nye arenaer:
Helseopplysning er kanskje det viktigst elementet i kampen mot tuberkulose. Her er en representant fra den lokale radiostasjonen «aphno FM» (= «vår egen FM») på svært trivelig besøk på verandaen vår. Sammen med henne og Dani, sykehusets tuberkulose-sjef, lagde vi et radioprogram som ledd i kampen mot denne folkefienden. Vi diagnostiserte nitti nye tuberkulose-pasienter i fjor, men vi vet at det finnes mange flere ute i landsbyene. Gjennom radioen «etterlyser» vi pasienter som med symptomer som gir mistanke om sykdommen. Korrupsjons-virus dreper Det er mange sykdommer å bekjempe i den fattige verden. Korrupsjon er en av dem, som kanskje dreper flere barn og holder de fattige nede i fattigdom enda mer enn tuberkulose? Jeg, Kristin har vært på Digni (under NORAD) - kurs, og lært og blitt hellig overbevist om at her er den urett som vi ikke skal «tåle så vel». Akkurat nå har vi et kurs her for ledere av kvinnegruppene i landsbyhelsearbeidet vårt. De skal lære å drive co-operativer. I dette kurset fikk vi en time med sprengkraft! De fikk troen på at det nytter å stå i mot korrupsjon, i eget liv og i landsbyen.
Dette ble en spennende start. Vi dannet en antikorrupsjons lenke og lovet å stå sammen. La oss se hvor det fører oss hen. Verdens ernæringsnyhet I hele den verden som er så heldig å være i utvikling, har WHO lansert en ny måte å behandle underernæring på. Barnet måles utfra vekt og lengde, i stedet for alder. Barn som blir funnet for lette, får da en ernæringskur, en uke med kun «RUFT». Det er den nye matpakken som kommer ferdiglaget og inneholder peanøttsmør, olje, sukker og melkepulver og alle mineraler. De barna vi har gitt det til liker det de første dagene, men går lei. Men vi prøver det ut, og sykehuset her er blitt et senter for slik behandling. Likevel, vi vil ikke glemme supermel og undervisning om daglig sunn mat.
Guds under i fortvilelsens hjem Det ble en gledens dag på sosial kontoret! Barnet er ett år gammelt nå, men mor var på Mødreventehjemmet mens hun var gravid. Hun har en hjertefeil og fødselen var en påkjenning. Mannen kom av og til, som oftest full og en gang måtte vi lappe han sammen i ansiktet også. Samtalene med ham endte som regel med mye sinne. Bedre ble det ikke litt senere da han ble lagt inn med ett benbrudd etter å ha rømt fra politiet. Til og med Dr.Martin mistet sin tålmodighet før mannen var villig til å bli sterilisert. En gang senere kom hans svigerfar med ham for at han skulle få avrusing, men det endte i et stort sinne. Bedre var det ikke hjemme. I dag var det en ny mann og en lykkelig kone. For to måneder siden var han blitt døpt. Han hadde måttet holde seg edru tre dager før dåpen og det klarte han med et skrik. Men da han steg opp fra elvevannet, var trangen etter alkohol og sigaretter som skylt av han! Og han kunne fortelle at det samme hadde hendt med tre andre i landsbyen. Han har ikke kjent noen trang etter den dagen. Likevel fikk vi en samtale om hvordan veivalg i fremtiden vil komme, og hvordan han kan beholde den kraften og gleden han nå har fått. Han kommer på vårt neste Lali Pati møte. Gud reiser de elendige opp. Mer jord Vi bygger sykehus i en bratt fjellside og har hele tiden behov for en liten jordlapp mer. Det siste har vært behovet for å få plass til et generatorbygg. Gamlefar som eide jorden insisterte på at det ikke ble aktuelt så lenge han levde. Den jorda var nærmest en del av han selv. Ingeniør Magne har snudd alle steiner for å finne alternativ plass. Direktøren vår ville ikke klippe håret sitt før den jordsaken var avklart.
Det er ikke mye jord som har blitt bedt så mye for. Det endte med at selv direktør Tuk ga opp. Men da skjedde det et under. Familien kom selv og sa at gamlefar hadde endret mening. Nå ville de gi bort det lille jordstykket, uten vederlag! Nå går det flittige spadetak i jorda mens saken er varm. Vi takker gamlefar, og Gud. Full fart med tvillinger I går hadde vi en skikkelig tvilling-dag: På natten måtte vi gjøre akutt keisersnitt på en mor med tvillinger fordi den først tvillingen lå i seteleie. En av tvillingene var død, og hadde tydeligvis vært det i flere uker. Den andre lever, men har en stor medfødt hjertefeil. Deretter ble det født premature tvillinger midt på dagen: Begge disse tvillingene var svært dårlige rett etter fødselen. Vi var tre leger på jobb på sykehuset den dagen, akkurat nok til at en tok seg av moren, og en til hver tvilling. Et av barna trengte full gjenopplining med hjerte-/ lungeredning. Her har doktorene Mingma og Abishek fått hver sin tvilling godt i gang med å puste selv, og situasjnen roer seg.
Vi har jo ikke respiratorer her. Den beste puste-hjelpen små premature kan få da heter CPAP, som er en god bruk av enkel teknologi. Vi har hatt problemer med den teknikken her tidligere, særlig med oppfølgingen. Men nå fungerte det utmerket, mest takket være sykepleier Sapana. I dag gir hun alle de andre sykepleierne kurs i hvordan slik CPAP skal settes opp, og bruker tvillingene fra i går som praktiske modeller. Shantis far følger sin datter i dåps demningen En ekte dåps-/ og påske-glede! Husker dere fortellingen om Shanti og hennes far? I dag, Langfredag, var det dåp i elven. Min største glede fikk jeg i dag da jeg fikk hjelpe Shanti ned i dåpsdemningen, der hennes far, som ikke selv er døpt, tar imot henne og gir henne i prestens hånd. Hun ble begravet med Kristus under vannet en langfredag og hun ble tatt opp i en stor glede! Hun er den første som blir døpt i sin landsby og i sin slekt! Vinterhveten modner Landsbyens åkre står grønne og fine igjen nå. Der det dyrkes ris i de våte og varme sommermånedene vokser hvete i den tørre kjølige vinteren. Og nå har den satt aks.
Dette hvetekornet skal folk leve av gjennom våren. Men bladlusa suger saft og næring ut av de nye kornene, og er en farlig fiende. Ingen bruker ikke sprøytemidler mot slikt. Da er marihønene en god og naturlig alliert for folket. Her er hveteaksene fulle av marihøner som er «på jobb». De jakter på bladlusa, og så det blir matkorn til familiene likevel. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354 Følg også med arbeidet i Normisjon på: normisjon.no