april 2007 4 162. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e idol-maren: Setter Jesus først s.8
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Seehusensgt 41, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Side 4 Det største i livet er å få lede mennesker til Jesus, sier evangelisten Klaus Muff som kom til Norge for 46 år siden for å være her i tre uker. Han er her fremdeles. Livet har vært både gledelig og smertefullt, sier han. Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: faste spalter i dette nummer Silje Kaldestad Maudal (60%) 3 Kjære lesar 4 Ikke no muffens Henrik Seglem Grydeland (vikar i 40%) 18 Utgangspunkt 6 Markusevangeliet på Estisk Grafi sk formgiver: Inger Marie K. Stangeland 19 Nistepakken 8 Idol-Maren: Setter Jesus først Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 27 Bokomtaler 11 Misjonsselskaper på gravens rand? Del 3 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 340,- 27 Fritt fram 12 Klima utfordrer misjonen Studenter kr 170,- Utlandet utenom 34 Misjonærkontakten 16 Karrierekvinne med kall Skandinavia kr 400,- (med fly kr 500,-) 36 Rundturen 17 Takk for godt resultat Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 340,- Bankgironr.: 8220 02 85030 Annonser: PromarkNorge tlf 51 82 82 84 40 42 43 Nytt Nettverk Sprell 20 22 24 Tro, håp og kjærlighet til storbyens minste Idear og inspirasjon til vidare innsats i London Fra slum til rikmannskonsert Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og 25 Internasjonal kirkekunst i Thailand 100 % resirkulert papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS 26 Svarer søkende seere i Stavanger. forside: maren flotve birkeland fotograf: silje kaldestad maudal
Side 12 Nå kan du snart kjøpe klimakvoter og samtidig støtte et NMS-prosjekt når du skal ut og fly. NMS har en høy bevissthet i miljøspørsmål, sier Markedsog informasjonsleder Anne- Lisbet Hatlem Lindal. Side 22 Ungdommene som har vært første kull av unge misjonærer i England, er begeistret over det de har fått oppleve i engelske menigheter. Den lokale koordinatoren, Sara Gough, ønsker å gi ungdommene erfaringer som kan utruste de til videre tjeneste i Guds rike. Side 26 Den kristne tv-kanalen Sat-7 når via satellitt ut til flere millioner seere i Midtøsten og Nord-Afrika. Mange av seerne tar kontakt etter at de har sett programmene. Dalal Farid er fulltidsengasjert for å svare på spørsmål, både skriftlig og pr. telefon. kjære lesar leiar ved redaktør eivind hauglid Avisa Vårt Land har nettopp presentert den årlege oversikten over abonnementssituasjonen til ulike misjonsblad. Artikkelen syner at dei fleste blad opplever nedgang i talet på abonnentar. Misjonsblada blir rekna som organisasjonens ansikt utad. Når talet på personar som abonnerar og les desse blada går ned, er det grunn til uro med tanke på framtida, uttrykker redaktørane som vert sitert. Hovudutfordringa ser ut til å vere lik for alle; korleis nå ut til yngre lesarar? Dei vanlegaste argumenta som vi møter er at kristne blad druknar i mediaflommen. Dessutan er det vanskeleg å fi nne tid til å lese, seier mange. Eg har forståing for begge argument, men kanskje har det noko med prioritering å gjere. Det store spørsmålet er om prognoser og spådommar vil slå til: Vil Internett overta for det trykte produktet? Mange er av den oppfatning. Men kanskje kan vi bremse utviklinga aldri så lite, samstundes som ein førebur ein overgang til Internett? Kva trur du? Kom gjerne med synspunkt. Misjonstidendes nedgang har stabilisert seg på minus 500 abonnentar pr. år. Men framleis går rekneskapen i pluss og bladet tilfører organisasjonen godt og vel ein million kroner i året. I vårt daglege redaksjonelle arbeid med bladet tenkjer vi at vår primære målgruppe er den yrkesaktive del av befolkninga, altså ca 25 65 år, vel vitande om at mange som les bladet er eldre. Denne våren har vi i tillegg 700 kristenruss som gratisabonnentar, og dei er berre 18-19 år gamle. Det seier seg sjølv at det er ikkje enkelt å lage eit blad for så ulike aldersgrupper, men eg er sikker på at de som er godt oppi åra forstår at for å overleve må vi prøve å lage eit blad som også kan nå yngre folk. Redaksjonens ynskje er at besteforeldregenerasjonen kan sjå det som ei oppgåve å gi Misjonstidende i gåve til barn og barnebarn. misjonstidende 4-2007 3
Ikke no muffens T& F Da Klaus Muff for første gang kom til Norge for å delta på møter, skulle han bli i tre uker. Det er snart 46 år siden, men han er her fremdeles. tekst: henrik seglem grydeland foto: eivind hauglid Året var 1961, det var oktober og Klaus Muff var 18 år gammel. Kretssekretæren i Stavanger, Adolf Nilsen, hadde vært i Danmark på bibelkurs og inviterte han med til Norge. Muff ble plassert sammen med NMS forkynneren John Ulland på møter på Karmøy. Etter planen skulle de holde på i tre uker. Kveld etter kveld holdt vi på, Ulland talte og jeg holdt vitnesbyrd. Det ble en stor vekkelse. Vi holdt på i fem måneder, helt til påske, forteller han. Og med det var på sett og vis kursen for livet staket ut. I telefonkatalogen står den tittelen som har fulgt ham mesteparten av det voksne livet: Evangelist. Det har vært ufattelig mye glede, forteller han. Og det har vært smerte. Vekkelsesmiljø Klaus kommer fra den lille byen Hvide Strande på Danmarks vestkyst. En liten by der mange livnærer seg som fiskere. I dag er stedet et populært feriested, med sine vakre strender og endeløse surfebølger. Da Klaus vokste opp på 40- og 50-tallet, gikk det én buss om morgenen, og den kom tilbake om kvelden. Jeg vokste opp i et vekkelsesmiljø. Helt fra jeg var liten visste jeg at jeg ville følge Jesus. Da jeg var 15 år gammel hadde det vært en møteserie på sjømannshjemmet. Etterpå inviterte en familie oss hjem, noe som var vanlig den gang. Jeg var opptatt av at jeg ikke kunne arve mor og fars tro, så jeg reiste meg og sa at jeg ville gi mitt liv til Jesus. Og så skjedde noe som er blitt et dyrebart minne for meg. Far, som var fisker, var en mann av få ord. Men han reiste seg og ba en bønn der han takket Gud for gutten sin. Det var sterkt. Klaus ville bli elektriker og begynte på utdannelsen, men en dårlig rygg satte en stopper for det. Litt etter litt åpnet en annen vei seg. Det ble norsk kone, et hjem på Karmøy og tre barn. Dommedag Jeg er som en åpen bok, sier Klaus om seg selv. Du trenger ikke lure på hva Klaus mener, sier en som kjenner ham godt. Når han forteller om ungdomstiden, eller de første årene etter at han kom til Norge, er det ikke tvil om at det var en viktig tid for ham. Når han tenker tilbake blir han både engasjert, tankefull og beveget. Da jeg var ung, levde jeg i en kon- 4 misjonstidende 4-2007
Jeg ville gjerne bli evangelist, men var det det Gud ville jeg skulle bli? stant spenning. Fra jeg var barn levde jeg med tanken om å bli forkynner. Jeg ville gjerne bli evangelist, men var dette også noe Gud ville at jeg skulle bli? Det var et alvorlig spørsmål for meg, forteller Muff og fortsetter, under vekkelsen opplevde jeg spørsmålet om kall til tjeneste så sterkt at alle andre spørsmål om videre utdannelse ble lagt til side. Under en vekkelse i Hægeland i Vest-Agder i 1977 kom anfektelsen tilbake. Jeg var klar over at jeg bare var et redskap, men jeg opplevde at det ikke var rett med meg selv, spesielt rundt spørsmålene om frelse og kall. Jeg satte meg i bilen og kjørte til Tom Nicolaisen som da var kretssekretær for NMS i Kristiansand. Der fikk jeg hjelp av en som senere har betydd svært mye for meg. I tillegg til å være en god sjelesørger er han også en formidler av glede. Det største i livet er når man kan få lede mennesker til Jesus, for eksempel i samtale med mennesker i nød, og se hvordan evangeliet frigjør. Men innimellom blir jeg motløs og spør meg selv: Har jeg gjort nok? Ibsen har sagt at å digte er å holde dommedag over seg selv. Er det slik å være evangelist? Ja, det kan jeg skrive under på. Anerkjent Det har blitt en del reising, sier Klaus lakonisk. Opp igjennom årene har han vært mange steder. Mest i Norge, men det har for eksempel blitt flere møteserier i Danmark. Han er etter hvert blitt en kjent evangelist, aktet for sin før nevnte klare tale. Jeg har blitt vist tillit helt fra starten av i min tjeneste i NMS og har aldri søkt noen av stillingene jeg har hatt. Og det var landsstyret som kalte meg til stillingen som evangelist. NMS har altså vært Klaus Muff sin arbeidsgiver hele livet. Bortsett fra tiden på bibelskole i Trøndelag, har han ingen formell utdannelse. Han har mange tanker om sin arbeidsgiver. Jeg er svært glad for alle årene i NMS, men det NMS jeg startet å jobbe i, er nok ikke det samme som det jeg snart skal avslutte i. Mitt brennende ønske er dette ene, at vi må bøye oss for Skriften i ærbødighet slik at misjonsvennene vet hvor NMS står. I NMS snakker vi mye om kirken, om nye strategier osv. Det er vel og bra, men jeg vil gjerne fremheve lekmannsarbeidet og blankpusse troen på evangeliet som en Guds kraft til frelse. Jeg ønsker ikke å fremstå som en surpotte, og ser heller ikke på meg selv som en stridens mann. Folk oppfatter meg sikkert som en som går rett på sak og med sterke meninger. Jeg vil stå for noe og ønsker å formidle fasthet og klarhet. Men jeg vil også vise omsorg og kjærlighet, sier Klaus. Ofret familien Hva liker du å gjøre på fritiden? Det spørsmålet ville gjort min kone og mine barn fortvilet. Ja vel? Jeg vet at jeg nå står i fare for å virke veldig from, men sannheten er at misjon har vært mitt arbeid og min fritid i alle år. Oj! Da jeg fylte 60 år, var det ingen, verken min kone eller barn, som bebreidet meg for all reisingen og tiden jeg har vært borte. Det var jeg veldig glad for, for jeg føler at jeg har sviktet. Det ble ofte sånn at jeg skulle være borte i en uke, men så ble det fire eller fem i stedet. En gang var jeg ikke helt ferdig et sted, men dro hjem på påskeferie til familien. Da sa min kone Gunvor at jeg like gjerne kunne blitt der jeg var, for jeg var ikke tilstede likevel. Klaus sier dette med et smil, men ikke uten et visst vemod. Jeg sa alltid til barna: Alt blir bedre etter pinse, men det ble jo aldri bedre. På den annen side prioriterte vi alltid bibelcamp om sommeren, og der var barna med. Det vet jeg at de tenker tilbake på med glede. Og en ting gjennomførte vi alltid: Sommerturen hjem til familien i Danmark. I mine første år i NMS hadde jeg en årslønn på 13 000 kroner. Billetten til Danmark kostet 2 000 kroner, men vi dro likevel! Hobbyer Det nærmeste vi klarer å avlure Klaus en hobby er turene med Si- REISER. I nærmere 20 år har han vært med som reiseleder. Mange av turene har gått til Danmark. Han er flink til å se og ta seg av mennesker, og han gjør ikke forskjell på folk. Han har en lun humor og er kvikk i replikken. Han er dessuten flink til å planlegge, sier Reidar Varhaug som har vært bussjåfør med ham en rekke ganger. Jeg kan kanskje være for strukturert av og til, og det kan være litt belastende for andre, sier Muff selv. misjonstidende 4-2007 5
Ikke no muffens fortsettelse fra forrige side Jeg er også litt utålmodig og liker at ting skjer her og nå. Men det er sant at mennesker interesserer meg. Han interesserer seg også litt for bøker. En av de siste han leste var Edvard Hoems Mor og fars historie. Hva med kjøkkenet, er du flink der? Jeg er flink til å vaske opp! Det kan du spørre Gunvor om! Men en veldig god kokk er jeg nok ikke. Si nei Det er ikke så veldig mange år før Klaus kan kalle seg pensjonist. Da skal det bli andre boller, i hvert fall når det gjelder reising: Jeg håper jeg har vett nok til å si litt mer nei. Det har jeg ikke vært flink nok til. Jeg har også av og til båret på bekymringer jeg burde spart meg for. Man hjelper ikke andre ved å bære deres bekymringer, men ved å leve sammen med dem i samtale og sjelesorg. Det har vært litt slitsomt. Men det er livet. Å leve sammen med mennesker i forskjellige faser. Pensjonist eller ikke; det er neppe noen dristig antakelse at selv som pensjonist vil Klaus fortsatt befinne seg bak en talerstol i ny og ne. Hva skal du gjøre i påsken? Da skal jeg med god samvittighet ha fri. Jeg tror vi blir hjemme, og vi skal kose oss sammen. Vi skal i kirken og på bedehuset. Jeg skal prøve å slappe av. Hva betyr påsken for deg? Da vil jeg svare det en gutt på leir sa til meg en gang. Det var en leir for barn i 11-12- årsalderen. Temaet var Jesus vant, og jeg har vunnet, og jeg syntes det var et vanskelig tema å tale om til den aldersgruppen. Jeg snakket om OL på Lillehammer og spurte om det var noen av barna som hadde vunnet gull der. Da sa gutten: Nei, men da Bjørn Dæhli og Johan Olav Koss vant, så vant jeg også. I påsken vant Jesus, og på det grunnlaget feirer jeg påske og takker for evangeliets seier. Helt til slutt, hvis du ikke hadde vært evangelist, hva hadde du vært da? Med tid og stund tror jeg at jeg hadde blitt evangelist uansett. Og det takker jeg Gud for! Markusevangeliet på estisk teater 6 misjonstidende 4-2007
Markusevangeliet på stisk tea Sidan sommaren 2005 har eit dokketeater, eit bibelselskap og lokale kunstnarar i Estland arbeidd med å få til ei oppsetting av Markusevangeliet på ei teaterscene i Tallin. T& F tekst: bård eirik hallesby norheim foto: teet malsroos Rett før jul vart Markusevangeliet framført for første gong på eit teater i Estland. Det var det estiske dokketeateret, Eesti riiklik nukuteater, som sette det opp i ein teatersal plassert inne i eit tårn i den vakre mellomalderbymuren i Tallinn. Stykket er ei mono-oppsetting og inspirert av Markusevangeliet ved Det Norske Teateret i 1995 med Svein Tindberg i hovudrolla. Samarbeid Oppsettinga vart til som eit samarbeid mellom Det estiske dokketeateret, Det estiske bibelselskapet og Crescendo (ein estisk variant av Kyrkjeleg Kulturverkstad). Skodespelar er den unge estiske skodespelaren Andres Roosileht (30). Som medinstruktør hadde han fått med seg Vahur Keller. Førestillinga fekk svært gode tilbakemeldingar både frå teatermiljøet og elles. Før jul vart førestillinga vist åtte gonger. No vert ho vist på nytt tre gonger før påske. Truleg vil førestillinga halda fram slik med visningar fleire gonger dei komande åra. (kunstnaren) så fanga av teksta og teksta sin hovudperson at han nesten vert eitt med ho. Teaterpublikumet vert også lokka inn i denne prøvande identifikasjonen, og mot slutten er det som om tårnet i bymuren i Tallinn står midt i Jerusalem. Estisk kontekst Den estiske førestillinga skil seg også frå den norske gjennom at ein i noko større grad bruker rekvisittar og musikk. Skodespelar og instruktør, Andres Roosileht, fortel at dei i arbeidet med stykket var svært medvitne om den estiske konteksten der få kjenner bibelforteljingane. Difor ønskte dei å gå veldig grunnleggjande og radikalt til verks i arbeidet med teksta, samstundes som tilnærminga skulle vera leia av ei opnande undring for notids-estaren. Tidlegare NMS-misjonær i Estland, Bård Eirik Hallesby Norheim, fortalte for fleire år sidan skodespelar, Andres Roosileht, om oppsettinga av Markusevangeliet i Noreg. Roosileht tende på konseptet og ønskte å få til noko liknande i Estland, men på estisk vis. Det viste seg også at generalsekretær i bibelselskapet, Jaan Bärenson, hadde hatt ein draum om dette, og dermed var arbeidet i gang. Frå vinteren 2006 leste Norheim og Roosileht Markusevangeliet saman fleire gonger. Delaktig publikum Kunstnerisk har denne oppsettinga eit litt anna fokus enn det norske konseptet. Forteljar av Markusevangeliet i den estiske versjonen er ein notidig kunstnar som vil male Jesus. Han lukkast ikkje med det, og må stadig vende tilbake til evangeliet for å få eit bilete av kven denne Jesus er. Etter kvart vert forteljaren misjonstidende 4-2007 7
idol-maren: Jesus har førsteplassen Jesus, musikk og biler. De tre stikkordene kunne passet på NRK-programlederen i Autofil, Jan Erik Larsen. Men det er også Maren Flotve Birkelands (22) tre lidenskaper og Jesus rangeres høyest. T& F tekst & foto: silje k. maudal I jakten på en superstjerne i Idol på TV2 i 2004 endte Maren Flotve Birkeland på en åttende plass. Men tvserien ga likevel artistkarrieren hennes en flying start. Det var helt fantastisk, jeg lærte utrolig mye om artistbransjen og fikk innpass i mange miljøer som jeg ellers ikke ville kommet i kontakt med, forteller Maren og legger til at det egentlig var klassen hennes som oppmuntret henne til å melde seg på. De var helt sikre på at det måtte være noe for meg, ler hun. Det ble ganske fort kjent at du var en kristen? Hvordan var det? Før folk blir kjent med meg tror de at jeg er en sånn prektig, rolig og litt blond jente med en pen fasade og en god sangstemme. Men sannheten er at jeg er full av meninger om en hel masse, og jeg går ikke av veien for å lufte dem. Når det gjelder det der med å være en kristen i et slikt miljø, så har ikke det vært et problem. Jeg har blitt respektert for min tro. Men det krever bein i nesen, for i kjendisverdenen er det mange som mener at en helst bør være sånn og sånn. Det er et veldig press på alt fra moter til meninger, svarer hun og innrømmer at det til tider har vært tøft. Maren gjenkjennes der hun ferdes og skriver fort 200 autografer til dagen. Du blir ikke lei? Nei, svarer hun og ler: Det er bare kjekt! Jeg trives med å ha det sånn, det er liksom en del av gamet. Kristen artist Etter Idol i 2004, kom Maren i 2005 med sin første, og så langt eneste cd, For A Moment. Cd-en inneholder ti pop/rock låter på engelsk, og selv om jenta selv er svært fornøyd med platen, fikk hun en del negative reaksjoner. Kritikken kom helst fra kristne. Noen var litt skuffet over at jeg laget en verdslig plate og attpåtil på engelsk. Selv opplever jeg den kritikken som meningsløs. De har ikke forstått poenget. Jeg er jo like mye en kristen om jeg gir ut en slik plate. Som kristne kan vi ikke bare holde oss på bedehuset, hvordan skal vi da få fortalt andre mennesker om Jesus? Kunne du tenke deg å lage en kristen cd? Ja, min neste blir kanskje det, for det er altfor få kristne artister som synger kristen musikk. Og det er synd. For jeg tror det er viktig at vi som er kjent klarer å vise vår tro, svarer Maren og understreker at hun har lyst til å være både kristen artist og artist som er kristen. Jeg synes misjonstidende 4-2007
Carola gjør en beundringsverdig jobb med å kombinere begge deler. Hun er tydelig kristen og samtidig en seriøs sanger som respekteres og lyttes til i de aller fleste miljøer. Klart hun har trådt feil iblant, men hvem gjør ikke det. Skriver du noe selv? Ja, men ikke som jeg vil gi ut. Ikke ennå. Hvorfor det? Tekstene er for personlige, for nære. Men kanskje en gang i fremtiden. Søndagsskole-Maren Mange barn forbinder deg med noe helt annet enn Idol. De ser deg på storskjerm som forsanger på søndagsskolen. Får du mange tilba- kemeldinger for innsatsen din for Norsk Søndagsskoleforbunds nye veiledningsmateriell Sprell levende?? Maren ler litt. Det gjør hun forresten mye, og så sier hun med et stort smil (det gjør hun også mye): Ja, jeg elsker unger, og det var utrolig kult å få være med på å rocke opp søndagsskolens musikk. Jeg får daglig tilbakemeldinger fra barn eller voksne som forbinder meg med Sprell Levende. Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli så stort, men det er vel slik at også de minste krever et annet språk enn før. Det var på tide å bytte ut Min båt er så liten med sanger som Her er det plass for alle. En ny liten latter. Og så forteller hun at sistnevnte sang brukes som rånemusikk i bilene og som ringetone på mobilen, blant flere av vennene hennes hjemme på Karmøy. Og det er nettopp der, nærmere bestemt i Skudeneshavn, at Maren selv har gått på søndagsskole. at vi skulle bli en sånn Arnold B Family 2, forteller Maren og ramser Jesus opp ulike kor og instrumenter som Maren hevder at hun alltid har hatt hun har vært innom. en sterk tro. Det har vært naturlig for henne. Men jeg husker en Hva med andre hobbyer? Å, flere. Jeg er nok litt sånn Duracell kanin. Må alltid ha noe på gang til mamma og sa at nå ville jeg ikke gang da jeg var seks år. Da gikk jeg og fryktelig energisk. Jeg har spilt tro på Jesus lengre. Men erklæringen mye håndball og fotball og har vært min skapte ikke noe særlig reaksjon, aktiv i KRIK. Men jeg bestemte meg og dermed fant jeg ut at det var like tidlig for at det var syngedame jeg greit å bli ved min lest. skulle bli. Sommeren 2005 opptrådte Hvem er Jesus for deg? jeg på Skjærgårds Music & Mission Han er min aller beste venn, og for første gang. Det var en drøm som uten tvil den viktigste i livet mitt. Jesus gikk i oppfyllelse, og jeg gleder meg har Jeg er en sånn person først som snakker veldig til å være der igjen i sommer. med Gud hele dagen og gjerne Duracell kanin Sang, musikk og kristenliv har alltid vært sentralt i familien Birkeland. Da Maren og hennes fem søsken var små, lagde faren et eget musikkrom, og der ble Marens første trommesett plassert. Jeg tror pappa drømte om Jeg har mine meninger, men jeg uttaler meg aldri til media på spørsmål om mitt syn på for eksempel homofi li og samboerskap. Hva skulle det tjene til? spør Maren F. Birkeland. misjonstidende 4-2007 9
epl en høyt. Det er naturlig for meg og de rundt meg er vant med det, svarer hun og ler igjen. Hva tror du den sterke troen kommer av? Jeg vet ikke. Men jeg har alltid vært sikker på meg selv, og det jeg tror på. Mitt forhold til Jesus har alltid vært nært og intenst. Jeg er bare sånn. Kanskje det er en nådegave? Maren tar en pause i all pratingen. Så forteller hun at hun for tre måneder siden bestemte seg på nytt for at det var dette hun ville. Synge og vitne. For meg var det viktig, og en forutsetning for å kunne opptre ekte. Jeg er opptatt av at jeg alltid skal være ærlig mot meg selv og andre, og jeg prøver å være et så godt menneske som mulig. Er det noen spesielle som har preget deg gjennom livet? Først og fremst familien. De har alltid støttet meg i mine valg og latt meg få spillerom. Ja, og så må jeg få fortelle om lillebroren min Vidar. Han har Downs syndrom og har lært meg å finne glede i enkle ting, tålmodighet og ekthet. Jeg er så stolt av ham, og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på at man i dag kan velge bort slike. Vi får et fattigere samfunn på den måten, svarer Maren som gleder seg til neste gang hun kommer hjem til Skudeneshavn og kan slenge seg på sofaen og se film og spise pølse sammen med Vidar. Roadservice Etter to hektiske år, ble det veldig stille rundt deg. Hva skjedde? Jeg fikk kyssesyken, og var gjennom en tung periode, sier Maren og Å være kristen handler om ikke leve for seg selv, men om å få være noe for andre og eventuelt bidra med noe, sier Maren F. Birkeland. meddeler at i samme tidsrom fikk moren kreft. Men nå er vi friske begge to, og jeg har det travelt som aldri før. I år regner hun med å ha rundt 300 reisedøgn som en del av teamet Roadservice. Og var det mye glitter og glamour over livet som idolstjerne, er beina i alle fall godt planta på jorda nå. Hva er Roadservice? Roadservice er et team som henvender seg til ungdommer, hovedsaklig konfirmanter, og kombinerer en klar evangelisk profil med et tydelig engasjement for verden rundt oss. Vi tilbyr en hel ettermiddag med opplegg for menighetens ungdommer. I løpet av høsten 2006 og denne våren, skal vi ha spilt ca. 120 konserter. Det er stort! Tenk 15 000 konfirmanter kommer og hører oss synge og fortelle om Jesus og om det å hjelpe andre, svarer Maren. Roadservice er et samarbeid mellom Agder og Telemark bispedømmeråd, Kirkens Nødhjelp og Skjærgårds Music & Mission. Konfirmant.online og Fredtun Folkehøyskole bidrar også. Så du bor mer eller mindre i koffert? Ja, det blir ikke mye tid til familie og venner, men det er megagøy. Vi treffer så mange kjekke ungdommer, og når en får tilbakemeldinger som at: Trodde ikke kristendommen var slik. Kanskje den er noe for meg likevel. Da er det virkelig verdt litt slit. Og så treffer jeg mange flotte folk alle de stedene jeg overnatter, forteller artisten og meddeler at de stort sett innkvarteres i privathjem. Mange av dem hun bor hos, har vært misjonærer. Om misjon Det imponerer meg at folk reiser fra velstående Norge til fattigslige kår i andre land for å hjelpe andre. De klarer virkelig å sette fokus på det som er viktig her i livet, sier Maren. Selv har hun kommet til at Norge er hennes misjonsmark. Her er nok av utfordringer mener hun, men legger ikke skjul på at det har vært spennende å få innblikk i det arbeidet som blant annet Kirkens Nødhjelp har i Kenya og Misjon uten Grenser har i Moldova. Elendigheten som jeg så disse stedene var vanskelig å møte, men samtidig ga det meg stor inspirasjon til stå på. Det er mye vi kan gjøre her hjemmefra! Bildilla Maren framstår som en riktig svigermors og svigerfars drøm! Spørsmålet er uunngåelig: Har hun en kjæreste? Men, nei, ikke nå. Etter å ha vært i ulike forhold fra hun var 14 til 20, trenger hun en pause. Dessuten er jeg nok ikke lett å leve sammen med. Den rette for meg må ha visjoner, og han må forstå lidenskapene mine, og så må han være aktiv. Like å gå på ski og sånt, svarer hun og ler: Jeg ønsker ikke et liv som sofasitter. Og kanskje bør han være interessert i biler også, for det sies at Maren har dilla på biler? Ja, den interessen fikk jeg da jeg var sammen med en gutt som brukte mye tid i garasjen. Jeg har nok alltid likt fart og spenning. Kanskje det er familiært? Pappa er hekta på båter. Maren har lest dusinvis av bilblader og mekket på biler i eks-kjærestens garasje. Hun er til og med tilbudt jobb som bilselger hos Sven Kvia i Sandnes. Det ble det ikke noe av, men firmaet sponser henne med bil. Har noen sagt at du og Jan Erik Larsen har mye til felles? Ja, og jeg har møtt ham en gang i et intervju vi gjorde sammen for Se og Hør. Han er akkurat så gær n og sprudlende som på tv. Full av energi. Jeg har stor respekt for måten han framstår på. Et flott idol, svarer Maren og legger til at hun fikk ett års gratisabonnement på bladet Autofil av Jan Erik. Og drømmebilen? Kanskje en Range Rover Sport, men det passer gjerne ikke helt sammen med alt det jeg har sagt tidligere i intervjuet, og ikke har jeg råd til det heller. Man blir ikke rik av å bo i en bag, avslutter idoljenta med nok en trillende latter. 10 misjonstidende 4-2007
T& F misjonsselskaper på gravens rand? del 3 Leserne har ordet: I de to foregående numrene av Misjonstidende har vi spurt om tanken på å drive misjonsvirksomhet er på retur i vårt samfunn. Vi har sendt spørsmålene videre til dere lesere, men har ikke akkurat druknet i reaksjoner. Noen har uttrykt entusiasme for at vi stiller denne type spørsmål som røsker opp litt og får oss til å tenke. Men langt fra alle er begeistret: red. av henrik seglem grydeland Trengte ikke dette Jeg likte ikke Misjonstidendes artikkel Misjonsselskaper på gravens rand. Jeg reagerte på retorikken i stykket og spør meg selv er dette noe jeg trenger å lese? Svaret er nei. Jeg synes dette går litt i den samme negative gaten som vi ofte hører fra NMS; givere forsvinner, foreninger blir borte etc. Er det noen som stiller seg spørsmålet om hvorfor de forsvinner? Ut i fra det jeg hører fra folk, så savner de å bli sett og hørt. De savner mer nærhet til organisasjonen og ikke som i dag, der det meste av informasjon går via posten slik som nye giroer osv. Dette gir et negativt fokus. Jeg er opptatt av to ting: fornyelse og vekkelse. Det skjer veldig mye ute blant folk, og som forkynner merker jeg en lengsel. Men med det fokuset som artikkelen har, kan folk bli negative til Det Norske Misjonsselskap. Vi hører stadig vekk at foreninger er en utdøende rase, at de skulle gitt mer, vært flere osv. Den retorikken blir feil. Det har lett for å bli å nei, ikke fokus på dette enda en gang. Det interessante spørsmålet er: Hva vil Gud med NMS i vår tid? Og hva med endetiden? Hva sier Bibelen om den? Hva trenger vi, hva trenger foreningene? Jeg tror vi trenger en klar Kristus-forkynnelse med ånd og liv, da skjer det noe med oss. La oss lese mer om det i Misjonstidende! reidun birkeland, jørpeland Nedre Telemark på gravens rand? Innlegget mitt er naturligvis sterkt preget av millionunderskudd i regnskapet og konsekvensene for områdene generelt, og nedre Telemark område spesielt, samtaler med fotfolk, misjonsvenner og trofaste slitere gjennom 50 år i Telemark. Opplegget til Lars Gunnar Lie og Kjetil Aano kan forstås slik: Hovedadministrasjonen (HA) styrkes og styrer med vinglete økonomisk styring videre med delegering av konsekvensvedtak til lavere nivåer som følge av diktat slik det oppfattes fra regionalt hold. Dette siste gjelder vedtak om nedleggelse av NMS sitt kontor i Skien, og flytting av arkiv og historisk verdifullt materiale ut av Telemark til Drammen og Stavanger. I nedre Telemark sitter vi nå igjen med et leirsted som renoveres, og planlegger kun tre leirer for barn og unge i 2007. Den regionale ungdomsarbeideren er også flyttet fra Skienskontoret, hvor vi tidligere har hatt ni stillinger medregnet deltidsstillinger. Fotfolket slikker sine sår, og mister mye mot og inspirasjon fra HA og regionstyret, og kjenner seg som husmenn på en husmannsplass, ribbet for det meste innen fylket. PRIMÆROPPGAVEN (les evangelieforkynning + menighetsbygging) som vel bare misjonsfolket og misjonærene VIL og KAN gjøre, svekkes. Diakonalt arbeid og bistand, som også andre kan og vil drive, styrkes. Bør vi satse mer på begeistring? Da må vi stole på Guds ånd og kraft, og ikke på institusjonens makt. Generalsekretæren sitt skryt om at: NMS er så godt et redskap at hadde vi IKKE hatt dette, måtte vi ha funnet det opp, er vel ikke så treffsikkert. Høres de e de e ut som en ond ønskedrøm fra Human Etisk Forbund? Et postmoderne skrekkscenario uten den minste flik av rot i virkeligheten? Her er noen kjølige tall: I dag har NMS 100 misjonærer. For 25 år siden var tallet ute og hjemme ca. 400. I det tallet er det mange ektefeller som ikke er telt med slik det gjøres nå. I dag finnes ca. 2 000 foreninger, i 1982 var det nesten tre ganger så mange. I 1982 hadde organisasjonen tre blader, i dag er kun e igjen. Misjonstidende har i dag ca. 11 000 abonnenter, i 1975 var det 40 000! Nei, man trenger ikke akkurat mikroskop for å se en næring som neppe kommer til å vokse i årene fremover. Tvert i mot kanskje? En veldig mager trøst er det at NMS ikke er den eneste misjonsorganisasjonen som opplever de e. Spørsmålet blir: Finnes Det Norske Misjonsselskap i Norge om en generasjon? Vil det finnes noen misjonsselskaper i det hele ta, eller er ideen om å forkynne en evig sannhet forkastet av det norske folk? Misjonstidende stiller de e spørsmålet i et par nummer fremover. I de e nummeret lar vi en filosof, en trendanalytiker og en sosiolog se inn i fremtiden. Blir det et 200-årsjubileum å feire i 2042, eller finnes bare Det Norske Misjonsselskap på museum? Det er sannsynligvis høyeste myndighet, generalforsamlingen i NMS, som nå må besinne seg og ruste til kamp for mer demokratisk og styringsdyktig ledelse i ydmykhet og tro på misjonens Herre. Hvem vil være med å bygge opp igjen det som er krenket, radert bort i nedre Telemark og lege sårene etter det store underskuddet og konsekvensene i misjonsnorge lokalt? gunnar nordbø, skien (Innlegget er noe forkortet, red.) Mer samarbeid Jeg tror Det Norske Misjonsselskap vil eksistere i 2042, men jeg er ikke helt sikker når det gjelder noen av de andre misjonsselskapene, særlig de mindre. Jeg tror det vil bli bruk for misjonsorganisasjonene, men ikke nødvendigvis i den form de har i dag. Forhåpentligvis vil Jesu ord nå ut til alle folkeslag, men jeg vet ingenting om når det vil skje. Når Jesu ord har nådd ut til alle folkeslag, vil verdens ende komme. Jesus sier i Matt 28: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler. Det vil sannsynligvis bli lenge før alle folkeslag tar i mot evangeliet, så misjonsselskapene vil nok eksistere i svært lang tid. Noen selskaper arbeider i samme land. Disse burde samarbeide med hverandre og kanskje også slås sammen. Noen av de mindre kan slås sammen med de store. I de tilfellene også de store organisasjonene (NMS, Normisjon og NLM) arbeider i samme land, burde de samarbeide evt. slå arbeidet der sammen. En viktig utfordring er økonomi. Hvordan skal alle disse organisasjonene få penger? Rent økonomisk tror jeg også det vil være en fordel hvis organisasjonene samarbeider eller slår seg sammen. Det er synd at mange av misjonsselskapene har dårlig økonomi. elizabeth karen værlien, oslo misjonstidende 4-2007 11
vårt klima: klima utfordrer misjonen Flyr med god samvittighet T& F Det Norske Misjonsselskap (NMS) ønsker å klimanøytralisere egne reiser, og i tillegg tilby denne muligheten til personer, organisasjoner og bedrifter i sitt nettverk. Dette vedtok NMS arbeidsutvalg (AU) i midten av februar. tekst: silje k. maudal foto: ivar barane Som organisasjon er NMS allerede engasjert i mange aktiviteter som ved en sertifisering ville blitt godkjent som klimaprosjekt. NMS vil derfor jobbe for en løsning der en i første omgang betaler klimakvoter til egne miljøprosjekter for utenlandsreiser. Samtidig jobber organisasjonen med å få en del av disse prosjektene sertifisert slik at tjenesten også kan tilbys andre organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner. Misjonstidende har tatt en kjapp miljøprat med markeds- og informasjonsleder Anne-Lisbet Hatlem Lindal: Når NMS nå innfører klimakvoter på flyreiser, blir ikke det en form for avlat? NMS arbeider for at vi på sikt skal bli en klimanøytral organisasjon. Å støtte miljøprosjekt er et riktig skritt i denne retningen, og da blir det veldig naturlig å gi beløpet til våre egne prosjekt. NMS er engasjert i en rekke klimavennlige prosjekt i flere verdensdeler, blant annet et biogass-prosjekt i Kina. Vi har også prosjekt som bidrar til å sikre store befolkninger rent drikkevann, samt å dempe miljøkonsekvensene knyttet til jorderosjon, termitter og andre problemer som kommer av befolkningsvekst og ørkenspredning. Vi er glade for at vi kan betale klimakvoter til disse gode og viktige prosjektene, og dermed støtte vårt eget misjonsarbeid. I tillegg arbeider vi for å klimasertifisere noen prosjekt, slik at vi kan tilby bedrifter, organisasjoner, menigheter og enkeltpersoner å betale klimakvoter til et NMS-prosjekt. Gjelder dette alle flyreiser eller bare noen? Og oppfordres folk til evt. å finne mer miljøvennlige reisealternativer til tross for at turen da kan ta lengre tid? Prosessen med klimakvoter er ennå i en veldig tidlig fase, men vi har fått godkjenning i AU til å arbeide videre med det. I første omgang har vi tatt utgangspunkt i utenlandsreisene, ikke minst fordi det innenlands allerede betales klimatillegg, siden drivstoff som benyttes i innenlandstransport, er ilagt CO 2 -avgift. Samtidig er NMS opptatt av at vi ikke kan kjøpe oss ut av klimautfordringene, det kreves bevissthet både i holdninger og atferd, noe vi nå ønsker å styrke ytterligere. Dette kan få mange slags konsekvenser i ulike deler av organisasjonen, alt fra å arbeide for å begrense papirbruk, til fortsatt å delta i aksjoner som Sykle til jobben osv. En annen konsekvens kan være den du nevner; nemlig å oppfordre de ansatte til å velge de mest miljøvennlige reisealternativene. 12 misjonstidende 4-2007
vårt klima Gjenom et verdensvidt engasjement har NMS muligheter som andre ikke har. Regner NMS seg som en miljøvennlig organisasjon? NMS har lenge hatt en høy bevissthet i miljø-spørsmål. Derfor er vi allerede engasjert i mange prosjekt verden over som lett vil kunne bli klimasertifiserte. Vi tilhører kanskje ikke de organisasjoner som har snakket mest om miljø, men gjennom vårt arbeid har vi i mange år vært aktivt engasjert i prosjekt som i praksis bidrar til å bedre miljøet i mange land. Mange av våre misjonærer har fagkunnskap om dette emnet og bruker kompetansen aktivt, blant annet i landsbyutviklingsprosjekt. Et godt eksempel på at vi tenker miljø i Norge, er butikkjeden NMS Gjenbruk. Gjennom våre 30 butikker og lysstøperi er vi en viktig motvekt til bruk og kast-mentaliteten i det norske samfunnet. Et annet uttrykk for at vi er en miljøvennlig organisasjon er at vi arbeider for at generalforsamlingen i Bergen i 2008 skal få merkelappen grønt arrangement. Tror du det er viktig i tiden som kommer at organisasjonen har et miljøvennlig uttrykk? I forrige uke ble jeg spurt på radioen om det å engasjere seg i miljøspørsmål virkelig kunne være en oppgave for en misjonsorganisasjon. Til det svarer jeg: absolutt! Skulle ikke vi som kristne være helt i forkant når det gjelder å forvalte skaperverket på en ansvarlig måte? Jeg vil ikke bare si at det er viktig, men at det er vår plikt å ta ansvar i miljøspørsmål! Men som misjonsorganisasjon arbeider vi på andre arenaer enn for eksempel miljøvernorganisasjonene. Det viktigste er å bruke sine naturlige arenaer for innflytelse, og gjennom et verdensvidt misjonsarbeid har NMS muligheter som andre ikke har. Vi har et arbeid og et kontaktnett som gjør det mulig for oss å dempe miljøforurensing i for eksempel både Asia og Afrika. Tror du folk utenfor organisasjonen oppfatter NMS som miljøvennlig? Som representant for folk innenfor organisasjonen er jeg kanskje ikke den best kvalifiserte til å si noe om hvordan folk utenfor oppfatter oss. Men jeg merker daglig at vi har en utfordring i å formidle alt det gode og viktige arbeidet som organisasjonen er en del av. Erfaringen er ofte at når folk får se et større glimt av organisasjonen og arbeidet, så blir de positivt overrasket og engasjert. Derfor må vi hjelpe hverandre til å være oppriktige og frimodige NMS` speilbilder utad, slik at stadig nye mennesker kan ta del i visjonen vår. Hva er en klimakvote? Så mye må du betale: Både nettstedet til Kirkens Nødhjelp og Mitt Klima, har allerede kalkulatorer som regner ut for deg hvor mye du må betale på dine utenlandsreiser dersom du ønsker å kjøpe klimakvoter. I følge mittklima.no koster klimakvoten tur/ retur Oslo Tokyo 606 norske kroner og veier opp for utslippene av 3 158 kg CO2. Flyreisen dekker en distanse på 16 764 kilometer Hver gang du er ute og flyr, er du med på å slippe ut tonnevis av urenset karbondioksid (CO2). Utslippene bidrar til å skape klimaendringer, og er særlig farlige fordi de foregår i de øvre luftlag. Det vil si at utslippene fra fly ikke blir en del av det vanlige CO2-kretsløpet her på jorda der trær og planter spiser opp CO2 gjennom naturlige prosesser. Ved å regne ut hvor mye CO2 som slippes ut på dine flyreiser, enten i løpet av et år eller i forbindelse med enkeltreiser, og investere disse pengene i et klimaprosjekt, kan du redusere og kompensere for utslipp som påvirker klimaet. misjonstidende 2-2007 13
vårt klima: klima utfordrer misjonen T& F Sand i stedet for ris Været forandrer seg, sier folk, og påpeker at så mye regn og storm har det aldri vært før. Også på Madagaskar snakker folk om at klimaet forandrer seg. I år kom regnet sent, og da det først kom, førte det til oversvømmelser, erosjon og ødelagte rismarker. tekst & foto: sophie küspert Skogene på Madagaskar minsker faretruende. Hvert år blir store områder hogd og brent. Konsekvensene av dette er at vannet ikke holdes igjen når regnet kommer. Det blir store oversvømmelser når bekker blir til strie elver som tar med seg jord og sand. Ris er den viktigste matkilden på Madagaskar, og trenger som kjent mye vann. Derfor ligger rismarkene ofte i dalbunnen ved elvene. Men ved oversvømmelser drukner risen, og når vannet endelig forsvinner, etterlater det et tykt lag med sand som kveler den gjenværende risen på markene. 14 misjonstidende 4-2007 Alle burde plante trær Folk flest, i hvert fall i byene, er ganske klare over sammenhengen mellom klimaforandringene, miljøødeleggelsene, de store oversvømmelsene og jorderosjonen. Det voldsomme regnet kommer av at det er varmt og tørt, sier Jacqueline, som eier rismarker nord for Antsirabe. Og fordi folk hogger trær, legger hun til. Hun forklarer at trærne som skulle skjerme for regn og vind blir hogd og brent, dels fordi folk ikke vet bedre og dels fordi de trenger dem til eget bruk, bl.a. som energikilde. Alle folk burde plante trær, konkluderer Jacqueline (bildet). På landsbygda er folk mindre løsningsorienterte enn Jacqueline. Der blir været heller sett på som skjebnen. Kommer det for mye regn, er man uheldig. Kommer det for lite, er man også uheldig, men det må man bare leve med. Regnprat Været har opptatt folk på Madagaskar i lengre tid; først tørke i mange måneder, nå store oversvømmelser. Det snakkes om ødeleggelsene og hvor viktig risavlingen er for å overleve. I andre rekke kommer praten om hva som kan gjøres for å forhindre de store skadene. Vi må lære hverandre å ta vare på miljøet, sier Jacqueline. At det handler om en verdensvid forandring av miljøet, tenker ikke så mange på. Det er få som skylder på at industrien i andre deler av verden forurenser det er lettere å tenke på de nære ting. Også i nyhetsmeldingene er været et stort tema. Både gjennom mediene og i regi av ulike prosjekt og regjeringstiltak, gis det opplæring i å ta vare på miljøet. Mange flere vet nå at hadde det vært flere trær, hadde det verken blitt så store oversvømmelser eller så mye erosjon. Rismarker fulle av sand Jacquelines lønn som hushjelp rekker ikke til alt familien trenger. Derfor skrapte hun og søstera for noen år siden sammen alt de hadde av penger, tok opp et lån og kjøpte et jordstykke som egner seg til risdyrking. Siden hun selv jobber i byen, må hun betale andre for å stelle rismarkene. Det er dyrt å kjøpe jord, og lønna til arbeiderne kommer i tillegg. Kjøp og dyrking av jord er et langsiktig foretagende som krever planlegging, utholdenhet og gunstig vær. Det koster opp imot 5 000 kroner å kjøpe et passende jordstykke. Med en lønn på 400 kroner i måneden, er man avhengig av en god avling over flere år for at dyre lån kan betales tilbake. I fjor ble hele avlingen ødelagt av hagl og dermed gikk risplantingen i minus. I år har det vært for mye regn. Jordstykket er nå begravd under et tykt lag med sand og jord som vannet fraktet dit. Alt er ødelagt igjen, sukker Jacqueline oppgitt. Ta ansvar Du vet at det ikke bare er på Madagaskar at været har forandret seg? spør jeg henne. Ja, men vi er likevel nødt til å ta ansvar alle sammen, er svaret jeg får. Jacqueline har rett. Det er ikke lett å tenke på miljøet i første rekke, når det ikke er nok til å dekke sine daglige behov. Men hva er alternativet?
vårt klima Smog over Changsha, Hunan. Vær(re) i Hongkong Verdens klima er i endring. Utslippene av farlige klimagasser øker temperaturen på jorden. Disse menneskeskapte klimaendringene har dramatiske konsekvenser. CO 2 er den viktigste klimagassen som gir klimaendringer. Hvert tonn som slippes ut i atmosfæren fører til mer global oppvarming. Men vi har muligheten til å gjøre noe med problemet. Hvert tonn med utslipp vi stopper er med på å minke faren for dramatiske klimaendringer. Derfor må vi gjøre det vi kan for å hindre alle utslipp der vi har muligheten til det. Alle kan bidra til å hindre farlige klimaendringer. klimakutt.no Er det bare her hos oss klimaendringene er blitt et hett samtaletema? T& F tekst: silje k. maudal foto: ole-jacob grønvold Kina regnes som en av miljøverstingene, bare USA produserer mer drivhusgasser enn Kina, og misjonær i Hongkong, Ole Jacob Grønvold, kan fortelle at også der er miljø et hyppig tema. Jeg kjenner ikke holdningen til fastlandskineserne om klima, men her i Hongkong er det absolutt et tema. Vi har opplevd den varmeste vinteren i manns minne, og tempen har ikke vært under 12 i byen. Stort sett har den holdt seg på over 15 med unntak av to til tre dager. Grønvold forteller at både aviser og tv er opptatt av dette, men han tror ikke at folk ser konsekvensene. Stiger havet med 1-2 meter eller mer, vil det jo få vanvittige konsekvenser for verden, inkludert byen jeg bor i. Det vil medføre massive folkeforflyttinger, massive interessekonflikter og ikke usannsynlig krig og nød. Hongkong-kineserne er generelt opptatt av forurensning. Men så ser de den også tydelig hver dag som smog, forteller misjonæren. Kina har seks av verdens ti mest for- urensede byer, og kullfyring er en av hovedårsakene. Vi har en egen indeks som kommer ut hver dag, og stort sett er den høy. En venn av meg en misjonær fra Finland, har begynt å gå med gassmaske i byen, som en slags protest. Dessuten har alle drosjene kuttet ut diesel og bruker gass i stedet. Har du besøkt NMS sitt biogassprosjekt i Hunan? Tror du slike kan hjelpe i kampen mot miljøproblemene? Ja, det virker spennende. Det hjelper spesielt mot erosjon og nedkutting av skogen i Hunan. Erosjon er et kjempeproblem i mange deler av Kina og forårsaker gjerne flom i nedre deler av vassdragene. Avrenningen blir for rask og voldsom og forårsaker flom. I tillegg er biogass billigere enn kull, ved og vanlig gass som brukes til oppvarming, matlaging og lys. Og kullfyring er jo ikke akkurat miljøvennlig! Biogass er både mer miljøvennlig og et billigere alternativ enn kull. I fi re utgaver framover reiser vi temaet klimaendringer. Del 1 Arven etter oss Del 2 Klima utfordrer misjonen Del 3 Kirke og miljø på samme lag? Del 4 Hva kan vi gjøre? I Kina bygges det ett kullkraftverk hver eneste uke. al gore, i filmen inconvenient truth. misjonstidende 4-2007 15
T& F karrierekvinne med kall Vestsynoden av Den etiopiske evangeliske kirke Mekane Yesus har tatt initiativ til et prosjekt som har som mål å styrke kvinners rettigheter og innflytelse i kirke og samfunn. Prosjektet ledes av Jeritu Berihanu (39 år), en kvinne som selv har gjort karriere i kirken. tekst & foto: kristin fjelde tjelle Mor døde da jeg var fjorten år. Jeg hadde åtte yngre søsken som jeg måtte ta meg av. Fire år senere døde far. Alt arbeidet og ansvaret hjemme gikk ut over skolearbeidet, og jeg fikk dårlige karakterer. Jeg hadde egentlig lyst til å ta utdannelse, men hadde ingen mulighet til dette. Jeg bad derfor slektninger om hjelp til å finne en passende mann til meg. Jeritu Berihanu giftet seg med en lærer. De første seks årene av ekteskapet var hun hjemmeværende, og hun fikk tre barn. Døtrene er i dag 15 og 17 år. Sønnen døde da han bare var tre år gammel. Både hun og mannen var svært engasjert i menighetsarbeidet i Nedjo i Blånildalen. Jeritu fikk etter hvert tillitsverv i kirken, hun ble valgt inn i menighetsråd og ble leder i flere komiteer. Kirken ville sende meg til bibelskolen i Aira til det toårige evangelist-studiet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde jo familie å ta meg av. Men mannen min oppmuntret meg til å reise og sa at han ville ta ansvar for barna. Det var hardt å flytte fra familien min, jentene mine gråt mye. Men etter hvert ble de vant til at mor bodde borte. Etter fullført bibelskole vendte Jeritu tilbake til Nedjo. Hun begynte arbeidet som evangelist, men ble snart bedt om å være kvinnesekretær i Nedjo kirkedistrikt. Et nytt kall kom fra kirken. Denne gangen ville de at hun skulle reise til Addis Abeba Jeritu Berihanu er leder for prosjektet Styrking av kvinners rettigheter. Vil du gi en gave til prosjektet? Send din gave til NMS konto 8220 02 85030 og merk betalingen med prosjektnummer 720 546. for å studere ledelse, forvaltning og kommunikasjon ved en nyopprettet ledelseslinje på Mekane Yesus-kirkens teologiske seminar. Jeritu sa ja, og i 2000 kom hun tilbake med diplomeksamen i ledelse. I ett år var jeg hovedkasserer for Nedjo distrikt, samtidig som jeg fortsatt hadde ansvar for kvinnearbeidet og prekte hver søndag. I 2001 ble jeg kalt av ledelsen i Vestsynoden til å overta stillingen som kvinnesekretær på synodenivå. I dag bor og arbeider Jeritu ved synodesenteret i Bodji, som ligger et par timers kjøring fra hjemmet hennes i Nedjo. Hun reiser hjem i helgene så ofte hun kan, men ikke sjelden må hun ut på forkynneroppdrag også på søndagene. Jeg har en fantastisk mann som alltid har støttet meg. Uten han hadde det ikke vært mulig for meg å arbeide så mye som jeg gjør. Dessuten har jeg yngre søsken som alltid har vært i huset og som også har tatt seg av barna mine. Familien min deler min tro og mitt kall til å arbeide i Guds rike. Jeritu Berihanu brenner for det nystartede kvinneprosjektet i Vestsynoden. I mitt arbeid som kvinnesekretær i Mekane Yesus-kirken har jeg vært med på å arrangere mange seminarer hvor kvinnens vanskelige kår i Etiopia har vært diskutert. Vi har i kirken fattet mange prinsippvedtak om å arbeide for likhet mellom kvinner og menn. Likevel ser vi at kvinnene i vårt område har en svært lav status i samfunnet. De blir fremdeles betraktet som mindre verdifulle enn menn, og deres stemme blir ikke hørt. Både i hjemmet og utenfor hjemmet utsettes de for vold og overgrep, noe som også gjør kvinner mer utsatt for hiv/aids. Fremdeles ser vi at jenter ikke får skolegang og forblir analfabeter. Fremdeles omskjæres 80 % av etiopiske jenter. Fremdeles praktiseres tvangsekteskap og barneekteskap. Kvinnenes status i det etiopiske samfunnet og i vår kirke kan ikke endres uten at vi griper fatt i dypereliggende, tradisjonelle holdninger og skikker. Det er dette vi nå vil gjøre! 16 misjonstidende 4-2007
Stor takk for godt resultat Inntekstrapporten for 2006 viser at Det Norske Misjonsselskap (NMS) samlet inn det hittil største beløp i organisasjonens historie. T& F tekst: eivind hauglid 2005 Rapporten viser et innsamlingsresultat for ordinære gaver på 87,2 millioner kroner. Det utgjør 3,6 millioner mer enn i 2005 og 1,2 millioner foran budsjettet. I kronebeløp er dette det høyeste innsamlingsresultatet i organisasjonen noen gang, og NMS ønsker nå å uttrykke en stor takk til alle som på ulike måter har bidradd til å oppnå dette resultatet, sier markeds- og informasjonsleder Anne-Lisbeth Hatlem Lindal. Fordeling Av de ordinære gavene på 87,2 millioner utgjorde persongaver 36,1 mill, noe som er 3,7 mill (12 %) mer enn i 2005 og 4,2 millioner (13 %) foran budsjettet. Fra foreningene kom det inn 26,5 millioner. Det er 900 000 kroner lavere enn i 2005 (3 %) og 3 millioner (10 %) bak budsjettet. Fra menigheter har det kommet inn 9,9 millioner kroner. Dette utgjør 600 000 kroner (6 %) mer enn i 2005, men 1,2 millioner (11 %) bak budsjettet. Testamentariske gaver og NMS Gjenbruk Som nevnt i Misjonstidendes februarnummer fikk NMS hele 28,3 millioner kroner i testamentariske gaver i fjor. Det er 14,3 millioner (102 %) foran budsjett og 13,2 millioner (87 %) mer enn i 2005. Også inntektene fra gjenbruksbutikkene viste et svært positivt resultat for 2006. Overskuddet fra butikkene ble på nesten 5 millioner kroner. Det er 1,4 millioner (40 %) mer enn i 2005 og 1,2 millioner (32 %) foran budsjettet. AvtaleGiro Innsamlingskonsulent Håkon Høyland er kanskje den som følger innsamlingen nærmest. En gang i måneden utarbeider han innsamlingsrapporter som blir presentert enten på landsstyret eller i arbeidsutvalget. Det er veldig inspirerende at resultatet for 2006 ble så godt. Både lønnede og ulønnede medarbeidere har gjort en fantastisk innsats. Skal jeg framheve noe, synes jeg det er veldig gledelig at gaver fra enkeltpersoner har økt. Det skyldes både at vi har mottatt mange store gaver og at stadig flere gjør avtale om faste trekk fra kontoen (AvtaleGiro). Det er en god ordning for både giveren og for organisasjonen. Kanskje har det også slått positivt ut at vi i fjor forenklet giverordningene, sier Høyland. 2006 Nedskjæring Det store spørsmålet som mange stiller seg med et slikt resultat er om det likevel er aktuelt med nedbemanning i organisasjonen. Administrasjonssjef Svein Nybø svarer slik: Jeg er også svært imponert over innsatsen fra enkeltpersoner, foreninger, menigheter og støtteorganisasjoner. Fjorårets resultat er så bra at det nå ser ut til at regnskapet blir gjort opp i balanse og det er svært bra siden vi hadde et underskuddsbudsjett på 9,1 millioner kroner. Vi må likevel fortsette den prosessen vi har startet med nedskjæring i hovedadministrasjonen og i regionene. Dette er nødvendig for å opprettholde en god og nødvendig balanse mellom arbeidet i Norge og arbeidet i utlandet. Videre er det nødvendig for å møte de utfordringer vi ser i fremtiden hvor det bl.a. er prognoser for lønnsøkning i størrelsesorden 5 % pr. år. misjonstidende 4-2007 17
svein nybø, administrasjonssjef nms Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. utgangspunkt Bedre enn budsjettet Visjon: «En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land.» NMS arbeid i Norge danner basis for misjonsarbeidet. NMS eier og driver Misjonshøgskolen (MHS). Arbeidsprogrammer: Evangelisering og menighetsbygging Diakoni og bistand Lederutvikling og organisasjonsbygging Felt: Brasil, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/ Hongkong, Kroatia, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca 100, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av nesten 2 500 for eninger/grupper og arbeider i ni regioner. Gavebudsjett 2007: ca. 86,5 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030 NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 Inntektsrapporten for Det Norske Misjonsselskap for 2006 er ferdig og viser gledelige resultater. Vi har aldri tidligere mottatt et så høyt beløp. Sammen med svært høye testamentariske gaver gjør dette at vi kommer ut med et bedre regnskapsresultat enn budsjettert. NMS Gjenbruk viser igjen at dette er en viktig og vesentlig inntektskilde for NMS. Selv om alle tallene ikke er på plass enda, ser det ut til at vi går mot et regnskap i balanse mot et budsjettert underskudd på 9,1 millioner kroner. Tar vi med at det da også er overført flere millioner av øremerkede gaver til 2007, blir driftsresultatet egentlig positivt. Og det er jo kjempeflott! Det fyller meg med ydmykhet og takk når jeg måned etter måned gjennom året ser at gavene strømmer inn. Større og mindre gaver, fra enkeltpersoner og foreninger, fra menigheter og støtteorganisasjoner alt er like viktig. Og jeg tenker på det engasjement og den innsats som ligger bak. Samtidig vet jeg at det følger bønner med bønn om at det vil gi resultater bønn om at pengene må bli brukt på en best mulig måte og bønn for oss som er satt til å administrere og prioritere hva disse midlene skal brukes til. Vi gleder oss over givergleden i 2006. Så langt i 2007 ser det ut til at den gode utviklingen fortsetter dette året. I arbeidet med nytt langtidsbudsjett for perioden 2009-2011 prøver vi å se hva utviklingen vil bli enda lenger fremover. Med bakgrunn i tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) ser vi for oss at vi kan forvente en kostnadsvekst fremover på ca. 3,5 % pr. år. Det er da beregnet et gjennomsnitt for lønnsvekst og prisvekst. Skal fjorårets resultat for gaver og innsamlinger på ca 86 millioner økes årlig for å holde følge med kostnadsveksten, betyr det at vi trenger en årlig økning i gaver og innsamlinger på over 3,0 millioner. Våger vi å satse på det? I tillegg kommer testamentariske gaver, inntekter fra NMS Gjenbruk og andre inntekter. NMS er ikke så veldig stor når det gjelder eiendommer, men går det an å forvalte de vi har på en enda bedre måte slik at de både på kort og lang sikt gir inntekter som utover nødvendig vedlikehold og investeringer, kan gi tilskudd til det direkte misjonsarbeidet? Dersom veksten i inntekter ikke greier å holde tritt med veksten i kostnader, betyr det at vårt totale engasjement må reduseres. Det er selvsagt ikke noe vi ønsker. Samtidig med forventninger til en positiv utvikling fremover, må vi være realistiske og planlegge etter det som vi ser som en reell mulighet. Det betyr at vi også fremover må være bevisste på hvilke prioriteringer vi gjør. Videre må hele organisasjonen være kreativ i å skape nye arenaer for engasjement slik at stadig nye mennesker får et forhold til NMS og arbeidet vårt. For meg selv er det hele tiden viktig å fokusere på alt det gode arbeid som vi hvert eneste år får være med på. De årlige rapporter fra regioner, program og prosjekter viser at det er en stor og mangfoldig virksomhet, og som gir flotte resultater. Noe av dette kan vi regelmessig lese om her i Misjonstidende. Så takker vi Gud og hverandre for resultatene i 2006, samtidig som vi ser fremover hva NMS kan få bety både dette året og i årene som kommer. 1 misjonstidende 4-2007
forlagsredaktør i bibelselskapet, hans olav mørk Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» Joh 20, 19-21 nistepakken Med mennesket Gud er mot mennesket. Slik kan det se ut når religionen får livsfarlige konsekvenser. Det skjer når mennesker begår overgrep mot andre mennesker i Guds navn. Men også sitt eget liv kan et menneske kveste i Guds navn, når religionens forpliktelse befaler det å ødelegge seg selv i stedet for å elske sitt medmenneske som seg selv. Men i Det nye testamentets fortellinger om Jesus Kristus, møter vi et levende og noen ganger provoserende og overraskende korrektiv. Religionens tvetydighet Mange mener at det religiøse fariseer-partiet får vel mye pepper når evangelienes forfattere griper pennen for å fortelle. Men ingen som leser fortellingene blir i tvil om at Jesus møtte en god del av sin tids fromme med et hjertelig og dyptfølt sinne. «Ja, dere får det fint til! Dere avskaffer Guds bud for å innføre deres egen overlevering!» freser han, og fortsetter: «Når folk gir som offergave i tempelet det de egentlig skulle gitt sine gamle foreldre til hjelp, da bryter de budet om å hedre sin far og sin mor. Men er ikke det flott, da? Jeg mener, å ofre noe til Gud? Må ikke våre nærmeste bøye seg og godta, ja, beundre oss i vår offervilje, selv om den går ut over dem? «Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere,» sa Jesus. Ikke rettferdige, men syndere Han som var både menneske og Gud, trivdes ikke der den ytre fromheten var viktigst. Vår lengsel etter Gud er ikke et dyrebart gullsmykke som vi kan kjøpe og henge om halsen, det er hjertets blodige ensomhet. Vårt behov for tilgivelse er ikke en from evne til selvydmykelse, det kommer fra våre sårede relasjoner, og det er følbart og høyst reelt. Å være menneske betyr at vi må erkjenne at vår vantro er like virkelig som vår tro, at sviket er en mulighet for oss alle, og at det faktisk skjer. Men da er vel Gud mot oss? På livets side Jeg vokste opp i en kristen ungdomskultur som satte fromheten høyt. Høye idealer og stor selvforakt hører ofte sammen. En gang fortalte jeg litt om dette til et medmenneske. «Husk at Gud er på livets side!» svarte hun. Da Jesus valgte Marias kropp som sin vei inn i vår verden, sa han det samme. Da han sto i Jordanelven og ble døpt sammen med mennesker som erkjente sin virkelige skyld, sa han det enda sterkere. Han ville erfare sult og tørst, egne grenser og det å være fristet til å knele for djevelen bare for å vinne all verdens makt og herlighet. Han ville erfare venners svik og eget nederlag og kjærlighetens seier over døden. Dette er sann livserfaring. Dette er fastetidens gode budskap: Gud er ikke en mot-gud. Gud er med mennesket. Gud er vårt medmenneske i Jesus. foto: inger marie k. stangeland Fred være med dere Jeg er fra nå av som en av dem han møter etter påskemorgen, som en av svikervennene fra Langfredag. Nå hører jeg han som jeg svek, si til meg og oss alle: «Fred være med dere!» Jeg er for alltid sett og elsket sant, fri til å være et sant med-menneske. misjonstidende 4-2007 19
tro, håp & kjærlighet til storbyens minste I en storby som Antsirabe på Madagaskar er det mange som har det vanskelig. I flere år har den lutherske menigheten i byen drevet arbeid blant de fattigste. For tiden får 100- vis av barn og voksne forskjellig hjelp av kirken. Misjonær Laila Tjøstheim Razakandriana er med i arbeidet og lar oss få møte to av dem som får hjelp: T& F tekst & foto: laila t. razakandriana Hoby Nirina er 15 år. Begge foreldrene er døde, så hun bor hos ei gammel bestemor. Bestemora synes det er på tide at hun slår seg sammen med en mann. Stefaren som bodde sammen med mor hennes da hun var liten, har derfor sagt at han og kona vil adoptere henne. Hoby Nirina har ikke noen fødselsattest, så dette ekteparet er villig til å skrive sine navn som hennes foreldre når hun får papirene i orden. De har imidlertid fire små jenter på to til syv år, og de bor i et lite skur med ei dobbelseng til hele gjengen. To av småjentene går på skole hos oss. Hoby Nirina og bestemoren bor imidlertid enda dårligere. Huset deres er så lite at de ikke kan sitte inni det. Hva skal vi da si? Bestemoren vil ha jenta vekk, men hun har ingen annen biologisk familie. Manana Så har vi venninnen som er like gammel. Hun heter Manana og har ikke et sekkehus å sove i engang. Moren døde i fjor, og hun flyttet da til faren som bodde sammen med søsteren til mora. Faren har imidlertid fått seg ny samboer, og hun har kastet Manana på gata. Manana har ei storesøster på 22 som bor under et halvtak med sine to barn. Ett av barna, Nambin på syv år, går på skolen vår, så søsteren går i voksenklassen. De to søstrene er imidlertid så ofte i krangel at femtenåringen foretrekker å sove på gata. Begge lever av tigging og av å samle søppel eller kullbiter for salg. Samboeren til storesøstera har sittet i fengsel i to år nå, og han er far til barn nummer to, en underernært toåring. Både Hoby Nirina og Manana er trofaste på skolen vår. De ønsker å tro på Jesus, og ble derfor døpt i fjor. I slutten av januar hadde vi dåp igjen. Over 150 barn fra 0 til 13 år ble døpt. De litt eldre vil vi gi en spesiell dåpsundervisning, slik at de virkelig vet hva de 20 misjonstidende 4-2007