Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting Geirr Wiggen Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling Universitetet i Oslo The place and history of Nordic language studies have varied in the universities of the different Nordic countries. Accordingly, the foci and orientations of that subject have varied too. A crucial factor to that end has been its societal contract, i.e. the tasks and expectations connected to it by the political establishment and society at large, although the scholars right to exert their academic freedom in their choices of topics and methodologies has been maintained. This plenary lecture aims at analyzing and synthesizing the last hundred years of Nordic language studies in Norway as reflected in the varying topics of the cand. philol. theses (comparable to modern Anglo- American PhDs) which were the culmination of about seven years of university studies by more than 4000 candidates during that century. The general characteristics of this dissertational history form the backdrop to those fields that are of special interest to the VAKKI syposium, viz. the ones focusing on languages/language use for special purposes, multilingualism (incl. multidialectism) and translation. It is understandable that such topics may seem particularly relevant to a country like Finland, which has a Nordic as well as a Fenno-Ugric language as its generally official ones, and which has to cope with daily life as well as political challenges of both principled and pragmatic kinds in that connection. But even Norway lives with the tensions of language division, though different ones from Finland, in that there are two different official written language norms within one and the same dominant language community, viz. the Norwegian one, in addition to old indigenous as well as more recent exogeneous language minorities. And Finland and Norway share an important context of their linguistic and language political realities in that both countries gained their full political sovereignty as modern states at the beginning of the 20th century. Moreover, this plenary lecture offers individuals information about concrete dissertations on topics that might be of special interest and indicates where they are to be found. Nøkkelord: nordistikk, faghistorie, 1900-tallet, avhandlinger, fagspråk, flerspråklighet, omsetting 1 Allmenn bakgrunn Samme år som Norge skilte lag med Sverige, i 1905, vedtok det norske Stortinget ei ny universitetslov som omorganiserte de allmennvitenskapelige dvs. de historiskfilosofiske og matematisk-naturvitenskapelige universitetsstudiene i Norge med det uttalte fagdidaktiske formålet for øye å sikre den høgere skolen i Norge dvs. middelskolen og gymnaset adekvat utdanna lærekrefter (adjunkter og lektorer), samtidig som 10 Översättningsteori, fackspråk och flerspråkighet. Publikationer av VAKKI, Nr 34. Vasa 2007, 10 39.
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting den skulle støtte opp under universitetsfaga som forskingsdisipliner (jf. Collett 1999: 91f.). I Norge dreidde det seg om bare ett universitet, det som i den norske hovedstaden (som ennå fram til 1925 het Kristiania) var blitt etablert i 1811 tre år før Norge blei løsrevet fra den 434 år lange unionen med Danmark under navnet Det Kongelige Fredriks Universitet, i dag: Universitetet i Oslo. Studiereforma i 1905 hadde lengst tilbake sitt utgangspunkt i den økonomiske liberalismen i vår del av verden som rundt midten av 1800-tallet rista de skandinaviske samfunna ut av en langvarig sosial, demografisk, økonomisk og sosial stillstand. Den politiske bevegelsen som på 1800-tallet representerte folkestyre og i 1884 fikk innført parlamentarisk demokrati i Norge, Venstre, arbeidde således alt fra ca. 1870 for å få etablert statsøkonomi som egen akademisk disiplin. Til da hadde det saksfeltet vært en del av det juridiske fagområdet. Det første jus-uavhengige professoratet i statsøkonomi kom i 1876, skjønt en egen statsøkonomisk eksamen først i 1905, samme år som den omorganiseringa av det allmennvitenskapelige studiefeltet som vi tar utgangspunkt i her, fant sted. Partiet Venstre hadde ønska økonomi også som obligatorisk del av de allmenne forberedende studiene ved universitetet, den såkalte andreeksamenen, men nådde ikke fram med det da den eksamenen blei drøfta i Stortinget i 1903 (jf. Collett 1999: 87f.). I utdanningssammenheng hadde det nevnte økonomisk-politiske fokuset motivert ei skolereform i Norge i 1860 som sekulariserte allmueskolen ved å sette reell, allmenn lese- og skriveferdighet på pensum i tillegg til realfaglige emner, geografi og historie, altså slike kunnskaper og ferdigheter som kunne sette enhver i stand til å bidra sjølstendig til egen og samfunnets økonomiske forbedring. Sia innføringa av allmenn skoleplikt i 1739 hadde allmueskolen vært en religiøst motivert og innretta institusjon med konfirmasjonen som endepunkt. Først etter 1860 skøyt den allmenne lese- og skriveferdigheta fart i Norge, så også allmenn skriveferdighet kunne sies å være oppnådd på et datidig funksjonelt nivå rundt eller snart etter 1900. Allmenn leseferdighet var i viktige henseender etablert tidligere, men som evne til å lese og forstå ukjent tekst av sekulær art kom også den på plass i full monn først etter 1860. I løpet av 1880-tallet fikk dessuten kvinner adgang til høgere utdanning til examen artium i 1882, til alle 11
Geirr Wiggen embetseksamener i 1884 og til lærerseminara i 1890. Både kvinnenes adgang til høgere utdanning og den stadig mer utbredte lese- og skriveferdigheta førte til en markant økning av antall høgere skoler i landet sist på 1800-tallet, fra 29 i 1875 til 83 i 1890. I løpet av tiåret 1886 1895 uteksaminerte universitetet i alt 145 filologiske kandidater og 73 realfaglige. Det høres ikke mye ut i dag, men det er mer enn 50 % av alle kandidater som var blitt uteksaminerte i universitetets tidligere mer enn 70 år. Den økte lærerstanden ved de høgere skolene, fra 1892 organisert som Filologenes og realistenes landsforening, krevde samtidig ei utdanningsreform som kunne bedre yrkeskompetansen deres, bl.a. med innføring av ei yrkesretta praktisk-pedagogisk utdanning. I 1905 blei også slik utdanning lovbestemt, og Det pedagogiske seminar tråtte i virksomhet fra 1907 av. Dets første leder, Otto Anderssen, ville gjerne ha seminaret lagt inn under universitetet med et pedagogikk-professorat knytt til lederstillinga, men universitetet avviste det i første omgang fordi det ikke anerkjente pedagogikk som vitenskapelig disiplin, praktisk orientert og lite teoretisk underbygd som det mente den var. Først etter at Kirke- og undervisningsdepartementet tvang fram ei kopling mellom universitetet og Det pedagogiske seminar i 1908 ved å tilsette en filosofiprofessor (Anathon Aall) med plikt til å undervise i pedagogisk psykologi for studentene ved Det pedagogiske seminar, og med det gav det et visst vitenskapelig grunnlag, fikk seminarlederen Anderssen professortittel òg (i 1909), men han fikk ikke sitt professorat knytt til universitetet før i 1918 (se Collett 1999: 90f.; Ording & Boyesen 1968: 73; Wiggen 2005). Praktisk-pedagogisk utdanning som universitetetsvirksomhet fikk altså en trang fødsel, trass i at 1905-lova som helhet var fagdidaktisk motivert, og fagfeltet har like til vår tid lidd under mangelen på allmenn akademisk anerkjennelse. Den umiddelbare impulsen til omorganisering av de allmennvitenskapelige universitetsstudiene i 1905 kom med ei gymnasreform i 1896, som igjen med partiet Venstre i førersetet og i tillegg til å gjøre gymnaset til en fellesskole for gutter og jenter marginaliserte latinens tidligere så sterke stilling i den høgere skolen til fordel for realfag, norsk, historie og moderne fremmedspråk som nye hovedfag. Slik skulle avstanden mellom folkeskolen, som den tidligere almueskolen kom til å hete fra 1889 av, og den universitetsforberedende høgere skolen minskes, og begge skoleslag moderniseres, dvs. bringes bedre i samsvar med det som de politiske styresmaktene i 12
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting samtida ansåg som ei forutsetning for framgang på viktige politiske områder, både det allment økonomiske og det ideologisk nasjonsbyggende. 2 Studiemodellen Den nye studieordninga av 1905 blei organisert som forberedende studier i henholdsvis filosofiske emner og latin, hvert av ett semesters (et halvt års) varighet, dernest for filologene tre, for realistene fire lågere grads fagstudier såkalte bifag som for filologene krevde tre semesters (halvannet års) studium hver, for realistene noe kortere tid, og til slutt mulighet til et toårig hovedfagsstudium i forlengelsen av ett av de lågere grads bifag, dersom den aktuelle bifagseksamenen var god nok. I hovedfagsstudiet inngikk et større, sjølstendig forskingsarbeid som skulle munne ut i ei avhandling. Enten etter endte bifagsstudier, som ordinært tok fem og et halvt år for filologene, noe mindre for realistene, og gav studentene såkalt lågere grads embetseksamen (graden cand.mag.: candidata/-us magisterii), eller etter endt hovedfagsstudium på toppen av den, som ordinært innebar sju og et halvt års fagstudier for filologene, noe kortere for realistene, og førte fram til såkalt høgere grads embetseksamen (cand.philol./real.: cantidata/-us philologiae/realium), kunne kandidatene fra 1907 av supplere fagutdanninga si med et halvt års praktisk-pedagogisk studium ved Det pedagogiske seminar. Da først kunne de søke og eventuelt tilsettes i undervisningsstillinger i den høgere skolen som henholdvis adjunkt (som cand.mag.) og lektor (som cand.philol./real.). Denne studiemodellen har vært opprettholdt til nylig med enkelte organisatoriske og mindre gjennomgripende endringer i forberedende og lågere grads studier på 1950-, 1970- og 1980/1990-tallet. Fra høsten 2003 av er imidlertid ei helt ny studieordning gjennomført til erstatning av denne nesten hundre år gamle studiemodellen: De lågere grads studiene er nå, i Bologna-avtalens ånd, redusert til i alt tre års studier, idet også det meste av de forberedende studiene er bortfalt, og fagstudiene er redusert til to fag av ulikt omfang, ett av et års og ett av noe mindre enn halvannet års varighet, før studentene oppnår en bachelor-grad og eventuelt kan bygge et to- eller, i enkelte tilfeller, et halvannetårig mastergradsstudium på toppen av det større fagstudiet på lågere grads nivå. De avhandlingene som nå skrives av mastergradsstudenter, trenger i og for seg 13
Geirr Wiggen ikke være mindre krevende eller omfangsrike enn de gamle hovedfagsavhandlingene, men de skrives av studenter som har betydelig kortere og faglig smalere forstudier fra lågere grads nivå. Det skal bli interessant å se hvordan mastergradsavhandlingene eventuelt vil ta merke av det siste. De første studentene i den nye, nåværende studiegangen kommer til sine mastergradsstudier fra våren 2007 av. 3 Hovedfagsavhandlingene Hovedfagsavhandlingene i det hundreårgamle studieforløpet sia 1905 har utgjort en betydelig del av norsk universitetsforskning. I nordistikkfaget har de fleste et omfang på 100 200 sider, men flere er større enn mindre enn som så. De kan etter sitt omfang og si forankring i et langvarig studieprogram (se ovafor) med stor rimelighet ekvivaleres med tyske doktorgradsavhandlinger og, til dels, med dagens doktorgradsavhandlinger i enkelte fag ved nordiske universitet, slik de i seinere år er blitt reduserte til å likne mer på angloamerikanske PhD-avhandlinger. Tradisjonelle norske dr.philos.-avhandlinger kan likeledes med samme grad av rimelighet ekvivaleres med f.eks. tyske Habilitationsavhandlinger. Gode hovedfagsavhandlinger etter den norske 1905-ordninga leses og vises til i aktuell forskning den dag i dag, og de som ikke av personvernhensyn er klausulerte (og dermed krever lånetillatelse fra forfatteren), er i regelen direkte tilgjengelige ved universitetsbiblioteka. Et alternativ til det studieforløpet med hovedfagsfordjupning som er skildra her, var inntil 2003 det såkalte magistergradsstudiet. Det avsatte noe mindre tid til bifaga/støttefaga til fordel for tilsvarende mer tid til fordjupning i ett emne og hadde ei magistergradsavhandling som sluttpunkt. Svært få har valgt det alternativet i nordisk språkvitenskap, og jeg vil ikke gå mer inn på magistergradsavhandlingene enn å nevne noen få der de bidrar til et generelt poeng. I faget nordisk språk og litteratur blei de første hovedfagsavhandlingene framlagt høsten 1906 ved Universitetet i Kristiania (Oslo; UiO), ved Universitetet i Bergen (UiB) i 1953, ved Universitetet i Trondheim (UiTrh; nå: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU) i 1970 og ved Universitetet i Tromsø (UiTø) i 1974, fra 1998 14
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting dessuten ved Høgskolen i Agder (HiA; fra 1. september 2007: Universitetet i Agder, Kristiansand; 1995 1997 i samarbeid med Universitetet i Oslo). Universitetet i Stavanger har ikke hatt høgere studier i nordisk språk og litteratur. Det dreier seg i alt om ca. 4000 norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språk- og litteraturvitenskap, fra slutten av 1960-tallet likevel langt flere med litteraturvitenskapelige enn med språkvitenskapelige emner. De språkvitenskapelige teller ved utgang av 2006 til sammen noe over 1500, skjønt tallet kan diskuteres ettersom et mindre antall avhandlinger er enten språk- og litteraturovergripende eller tematiserer skolefaglige aspekt som ikke direkte eller primært gjelder det språk- eller litteraturfaglige innholdet (f.eks. evalueringsformer). Opplysningene i denne forelesninga bygger på et fullstendig oversyn over dem t.o.m. 2006. Det er en database som jeg sjøl, med tanke på videre faghistoriske studier, har etablert på grunnlag av de respektive nordistikkfaglige instituttas avhandlingsopplysninger, kontrollert mot opplysningene i de originale eksamensprotokollene ved alle de aktuelle universiteta og ved Høgskolen i Agder, likens mot universitets- og høyskolebibliotekas tilsvarende opplysninger (BIBSYS). Denne kjeldetrianguleringa har vist seg å være vel motivert, for hver kjelde har feil og mangler. Siste anledning til å avlegge hovedfagseksamen etter gammel ordning er våren 2007. Det kan altså ennå leveres noen nye hovedfagsavhandlinger om emner som har med fagspråk, omsetting og flerspråklighet å gjøre, som jeg ikke har kunnet registrere til nå. Mange kan det likevel ikke dreie seg om. 4 Noen allmenne hovedutviklingslinjer Før vi går nærmere inn på avhandlinger med fagspråks-, omsettings- og flerspråklighetstematikk, skal jeg skissere noen allmenne utviklingsdrag ved avhandlingene gjennom det hundreåret de er blitt til i. 15
Geirr Wiggen Omfang Først noe om produksjonsomfanget: Ikke svært mange tok hovedfagseksamen i nordisk språk og litteratur før studenteksplosjonen fra slutten av 1960-tallet av. Det henger naturligvis sammen med at bare en beskjeden andel av folket utdanna seg akademisk i det hele tatt tidligere, liksom eksamensomfanget i alle år, også seinere, fluktuerer med de varierende fødselskulla. Det er ikke annerledes enn i andre universitetsfag, som ofte hadde enda færre kandidater å vise til. Ved Det kongelige Fredriks Universitet blei det årlig levert én-åtte nordistikk-avhandlinger pr år fra starten av (1906) t.o.m. 1928, flere av de åra bare to-tre. Under ti avhandlinger blei det levert også i 1933, 1936, 1945, 1956, 1958 og 1959. Nazistyresmaktene holdt universitetet stengt i 1944 og vårsemesteret 1945. Etter et produksjonsomfang på mellom ti og tjue pr år gjennom det meste av 1930-tallet og enda noen flere de første krigsåra, med en topp på 26 i 1940, viste det oppdemma eksamensbehovet etter krigen seg i to-tre store kull 1946 1948 med 35, 33 respektive 24 avhandlinger hvert av de åra, før omfanget igjen stabiliserte seg på ti-tjue avhandlinger pr år ved Oslo-universitetet, med unntak av de enda fåtalligere åra på 1950-tallet som allerede er nevnt, helt fram mot midten av 1960-tallet. I 1964 krøyp antallet opp i 25 og de tre følgende åra 32 34, før det 1968 1970 steig fra 42 til 52 pr år. Gjennom hele 1970-tallet var nordistikk-studiet Det historisk-filosofiske fakultetets student-tallrikeste ved sida av historie-studiet, og da blei det levert over 60 til nærpå 100 hovedfagsavhandlinger hvert år, med topper i 1972 og 1979 på 97 respektive 91 avhandlinger. På 1980-tallet avtok antallet hovedfagsavhandlinger pr år igjen fra 75 i 1980 til henholdsvis 14 og 16 i 1987 og 1988, og antallet blei liggende lågt deretter med en svak økning fra 20 til 32 i perioden 1989 1994 før avhandlingstallet nådde en ny topp med noe over 50 hvert av åra 1995 1998. I 1999 gikk antallet nok en gang ned igjen, til 44, og det har de siste åra innafor den gamle studiemodellen (2000 2003) ligget nokså stabilt på 32-36 pr år, før utfasinga av hovedfagsordninga parallelt med innføringa av mastergradsavhandlinger etter Bologna-modellen har ført til en nedgang i antall hovedfagsavhandlinger med henholdsvis 23, 17 og 8 i 2004 2006, mens et voksende antall mastergradsavhandlinger er kommet til de samme åra med 5, 17 respektive 31. 16
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting Ved de andre universiteta finner vi ei tilsvarende utvikling av det årlige avhandlingsantallet: I Bergen låg årsproduksjonen normalt på to-seks de første tretten åra (1953 1965), skjønt i 1956 og 1958 ingen, før den steig fra ti til 23 i 1966 1971 og blei liggende mellom 25 og 48 i perioden 1972 1982, med toppår i 1976 og 1977, da henholdsvis 48 og 46 avhandlinger blei levert. Etter tjue avhandlinger i 1983 og 1984 falt det årlige antallet til 8 12 i 1985 1990, blei liggende lågt på 13 16 de første åra deretter, før barna av det etterkrigskullet som hadde ført til så mange nordistikkavhandlinger på 1970-tallet, gav en ny topp av avhandlinger i 1993 1999 på 25 30 pr år, 20 24 de to følgende åra, før antallet falt markert ned mot og tilmed under ti avhandlinger pr år fra 2003 av, enda også de nye mastergradsavhandlingene har vært svært få ved UiB i 2004 og 2005. I 2006 var imidlertid fjorten av i alt seksten nordistikkavhandlinger ved UiB mastergradsavhandlinger. I Trondheim var det også få avhandlinger de første åra universitetet der tilbød nordistikkfaglige hovedfagseksamener (1970 1973), med bare to-seks leverte avhandlinger hvert av de åra. Men så viste 1970-tallets stor årskull seg også der med 14/15 27 avhandlinger årlig i 1974 1980, deretter synkende fra sytten-atten til tolv i 1981 1986, før det i perioden 1987 1994 blei levert bare to-sju avhandlinger pr år. Den andre perioden med relativt omfattende årskull viste seg likevel i Trondheim òg, relativt sett tilmed sterkere enn i Oslo og Bergen, ved at det blei levert like mange avhandlinger årlig i perioden 1995 2000 som på det studentrikeste 1970-tallet, noen av de åra tilmed flere enn da, d.e. 18 32 hvert av de åra. Først i 2001 2003 gikk det årlige antallet ned til 14 18, før det etter nyordninga er sunket til henholdsvis ti, seks og tre i 2004 2006, og det uten videre tillegg av nye mastergradsavhandlinger de første åra (ingen i 2004 og bare fire i 2005, men ti i 2006). Tromsø-universitetet skiller seg fra de sørligere fagmiljøa for nordistikk ved å mangle den årskullsfluktuasjonen som vi har kunnet notere oss der. Etter to avhandlinger det første året i 1974 var det i tre år ingen leverte avhandlinger, men fra 1978 av én til ni årlige avhandlinger helt fram til i dag. 17
Geirr Wiggen Høgskolen i Agder har tilbudt hovedfagseksamen i nordisk språk og litteratur i så få år, bare fra 1998 av, at det gir lite mening i å se nærmere på årsvariasjonen der. Det er levert +/ fem avhandlinger pr år der, varierende fra to til ti som ytterpunkt. Oppsummert finner vi en stabil, men relativt fåtallig avhandlingsproduksjon hvert år fra 1906 til slutten av 1960-tallet, med en merkbar, skjønt ikke dramatisk økning etter midten av 1930-tallet og inn i krigsåra på 1940-tallet. Den er i overensstemmelse med de større fødselskulla ved begynnelsen av 1900-tallet. Det er den generasjonens barnekull, født under eller umiddelbart etter den andre verdenskrigen som kommer til universiteta og, ikke minst, til nordistikk-fagets høgere nivå i store flokker sist på 1960- tallet og gjennom 1970-åra; og det er dette etterkrigskullets barn som danner en tredje nordistikkfaglig kulminasjon noen år fra midten av 1990-tallet av. 1930-tallskulminasjonen finner si forklaring i stor grad i to forhold: den naturlige årskullsvariasjonen og begeistringa over det nasjonale sjølstendet etter 1905. Denne generasjonen etter 1905 kom til å prege nasjonale som regionale og lokale agendaer i Norge, også i utdanningsinstitusjonene, til opp mot 1970. I Norge bidrog naziokkupasjonen 1940 1945 dessuten til å opprettholde ei nasjonsbyggingsinnstilling i stor grad også i den neste generasjonen, den som nå nærmer seg pensjonsalderen, så den kom til å sette sitt merke på læringsinnhold og fagorientering, ikke minst i nordistikken, i lengre tid enn den ellers trulig ville ha gjort. Den store 1960- og 1970-tallskulminasjonen av studenter kan ikke på langt nær i samme grad forklares med henvisning til den naturlige årskullsvariasjonen som tilfellet er med 1930- og 1940-tallskulminasjonen, enda den opplagt spiller ei viss rolle. For de store 1960- og 1970-tallskulla betyr det mye at langt flere i dem hadde fortsatt skolegangen etter den obligatoriske folkeskolegangen og tatt examen artium, dessuten at flere års sosialdemokratisk politikk hadde gjort det mulig for dem å studere uten å komme fra bemidla familier: I 1900 gikk 1 % av årskullet i den høgere skolen, i 1930 3 %, i 1960 18 %, på 1980-tallet om lag 50 %; og ved Universitetet i Oslo økte studenttallet fra ca. 5000 i 1955 og ca. 9000 i 1960 til ca. 30 000 i 1970 (samtidig som flere titalls tusen også studerte ved andre universitet og regionale høgskoler da) og ca. 40 000 i 1980 og 18
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting frametter (Rekdal 2006: 31). For denne etterkrigsgenerasjonen avspeiles tydelig en opprettholdt norsk-nasjonal interesseorientering i avhandlingstematikken i nordistikkfaglig sammenheng, som nevnt. Den er imidlertid ikke bare eller først og fremst båret oppe av en ideologisk nasjonalisme som i Norge vel å merke har vært prega av ei hovedsakelig demokratisk, ikke høgreradikal orientering men mer av at mange av de aktuelle studentene kom til Akademia fra alle geografiske og sosiale deler av landet og samfunnet og valgte å fordype seg i den språklige eller litterære tradisjonen de sjøl var bærere av gjennom sin herkomst. 1990-tallskulminasjonen er ikke like omfattende som 1970-tallskulminasjonen. Bare ved NTNU i Trondheim blei det enkelte år på 1990-tallet levert like mange nordistikkavhandlinger som på 1970-tallet, eller flere, ved de andre universiteta færre. Når vi ser det i perspektiv mot den doblinga av studenttallet som fant sted nasjonalt på 1990-tallet (Myking 2006: 6), er det mest slående ved den nordistikkfaglige avhandlingskulminasjonen på 1990-tallet at den relative interessa for nordistikkfaglige emner likevel var blitt betydelig redusert i de aktuelle studentkulla i forhold til tidligere på 1900-tallet. Det gjelder for øvrig interessa for tradisjonelle språkfag generelt, som kom til å vike for det vi noe upresist kan kalle identitetsproblematiserende fag med internasjonalt utblikk, som sosialantropologi og religionsvitenskap. Tematikk I det språkvitenskapelige viser de tidligere generasjonenes særpreg seg ikke minst i dialektologiske og onomastiske studier av lokale talemål og navneskikker, slik de er blitt tradert gjennom hundreåra til nåtida, altså med ankerfeste i norrønt språk, dessuten studier av middelalderteksters fonologiske reflekser, morfologi, ortografi og paleografi, ikke sjelden med særlig blikk for eventuelt norsk-nasjonale eller lokale særmerker, slik en også i litterært-stilistiske språkstudier helt opp til 1960-tallet finner ikke få avhandlinger som har norskheter i eldre danskspråklig felleslitteratur som tematisk fokus. Slike studier bidrog alle til den norske nordistikkens nasjonsbyggende karakter. De dominerte fram til ca. 1970 og blei skrevet i et betydelig antall enda inn på 1980-tallet, men er deretter blitt færre, enda de fortsatt forekommer. 19
Geirr Wiggen De tradisjonelle dialektologiske avhandlingene, som i Norge og ellers i Norden lenge forblei junggrammatiske i sitt metodologiske fundament, fikk fra 1970-tallet av konkurranse av internasjonalt orienterte sosiolingvistiske talemålstema, især sosiodialektologiske og andre synkront variasjonelle studier av språkbruk (parole framfor langue) og språkbrukskontekster (kjønn, sosial klasse, undervisnings- og læringssammenhenger, noe mer sporadisk også yrkessammenhenger og, i nyere tid, i noen grad etnisitet, i mindre grad også religion/livssyn). Samtidig etablerte først dansk språkbruksanalyse og deretter (fra ca. 1980 av) internasjonal pragmatikk og tekstgrammatikk seg i Norge og førte til økt interesse for ulike former for språkbruksanalyse med tilknytning til sosiale maktinstitusjoner (medier, politiske arenaer, reklame o.a.). Onomastikken blei også gradvis mer merka av sosio-onomastiske tilnærminger. Navnekunnskap synes ellers å være av de avhandlingstemaene det har vært mest stabil interesse for gjennom den hundreårige hovedfagshistoria i nordisk språkvitenskap i Norge. Leksikografiske studier er ofte knytt til det dialektologiske, og termstudier har det også vært nokså stabil interesse for i alle år, men likevel i et betydelig beskjednere omfang enn dialektologiske studier for øvrig og onomastikk. Det kan ellers slå en som merkelig at en i det språkpolitisk turbulente Norge ikke finner flere avhandlinger med nyere språkhistoriske tema enn det en gjør. De er der, for all del, særlig fram til midten av 1950-tallet og, nærmest med gjenfødt interesse, i perioden ca. 1975 1990; men de er ikke veldig mange. Reine grammatikkstudier er også få, men er i motsetning til de nyenyere språkhistoriske blitt en del flere under den norske nordistikkens orientering mot og import av allmennlingvistiske teorier og arbeidsmåter fra slutten av 1960-tallet av, som imidlertid brøyt opp den nære forbindelsen mellom skolen og Akademia på det grammatikkfaglige området. Ny interesse for grammatikk har derimot vist seg i kontrastive studier av norsk og ett eller flere andre språk i Norge fra 1970-tallet av, snart etter enda mer i et større antall andrespråksstudier, som først og fremst er kommet i kjølvannet av innvandringa fra andre språksamfunn til Norge, i mindre grad med tilknytning til de endogene språkminoritetene i landet (samisk og finsk/kvensk). Trass i ei opprettholdt norsk-nasjonal orientering i etterkrigsgenerasjonen av nordister er det likevel representanter for denne generasjonen som først tok opp nye avhandlings- 20
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting tema som både litterært og språklig tar inn over seg den sosiale og individuelle identitetsproblematikken som har fulgt med den siste generasjonens globale migrasjoner, i Norge som innvandring sia 1960-tallet, skjønt merkbart i stadig fleres hverdagsliv for alvor fra slutten av 1970-tallet. Først med etterkrigsgenerasjonens barn er imidlertid ei slik fagorientering blitt dominerende, slik at tradisjonelle norsk-nasjonale tema langt på veg har mista sin dominans i nordistikkavhandlingene, ja, i noen deler er blitt ganske marginaliserte. I denne sammenhengen har det opplagt betydd mye at kvinneandelen av nordistikkkandidatene kom til å øke jamt fra midten av 1960-tallet av. Denne økninga av andelen kvinner blant avhandlingsskriverne var i mange år likevel ikke større enn den samtidige økninga også av mannlige studenter. Først mot midten av 1970-tallet kom kvinnene til å bli tilnærma like mange som mennene. Deretter kom de imidlertid fort til å bli flere enn dem, fra 1980 i radikalt økende grad, så nordistikkfaget i Norge i dag må sies å være et sterkt feminisert studium. Det har satt merke også i hovedfagsavhandlingenes tema, der kvinnespesifikke erfaringer straks kom på dagsordenen, ganske særlig i litteraturfaglige sammenhenger, men også i språkfaglige, og i begge delene av nordistikken på den måten at temaer med sterkere direkte tilknytning til aktuell livspraksis har vunnet fram. Psykologiprofessoren Hanne Haavind (1984: 185) har skrevet om kvinnelige psykologer at kvinnelige psykologers interesse for forskning [blir] mest fruktbart utnyttet når den er kombinert med et sterkt praktisk engasjement i et tematisk område. Det er en påstand som fortjener å bli undersøkt på ei rekke fagområder, og jeg utelukker ikke at den kan ha noe for seg også i nordistikkfaglig sammenheng. Det er i hovedsak kvinnelige kandidater som i fagets språklige del har tematisert kontrastive språkforhold og norsk som andrespråk for innvandrere, likens fagdidaktiske tema som, i motsetning til nordistikkfaglige tema for øvrig, er dominerende språklige (ikke litterære). De har vokst til å bli et betydelig, eksplisitt tematisert nordistikkfaglig område etter at beskjeftigelsen med nordiskspråklige tema ved universiteta mista sin metodologiske fellesarena med skolefagforvalterne i løpet av 1960-tallet til fordel for en skole- og annen bruksfremmed allmennlingvistisk orientering, men framfor alt etter 1980. Det er likens kvinner som i første rekke har tatt opp tema med tilknytning til barns språkutvikling og språkbruk, til 21
Geirr Wiggen språkpatologiske forhold (afasi, Downs syndrom o.a.) og til ei rekke yrkesrelevante bruksområder. Også der kvinner og menn beskjeftiger seg med samme eller beslekta språkvitenskapelige tema i sine avhandlinger, er det mitt inntrykk etter å ha arbeidd ei stund, og i perioder nokså intenst, med å få overblikk over de drygt 4000 norske nordistikkfaglige hovedfagsavhandlingene at kvinnene i langt større grad enn mennene gjør det med langt tydeligere og sterkere tilknytning til aktuelle praksisfelt. Naturligvis fins det nok av individuelle unntak fra ei slik sammenfatning. Det svekker likevel ikke det allmenne inntrykket mitt. La oss nå se nærmere på innslaget i de aktuelle hovedfagsavhandlingene av VAKKIsymposiets særlige interessefelt. 5 Fagspråklige tema Fagspråk-begrepet kan forstås ulikt snevert eller vidt. Det kan avgrenses ganske snevert om en knytter det til det engelske begrepet «language for special purposes» og fokuserer på slike innslag i yrkesspesifikk språkbruk som skiller seg fra den allmennspråklige koog konteksten de i regelen inngår i. Terminologiske og andre leksikalske studier kan lettere finne sin plass innafor et slikt fagspråk-begrep enn studier av allmennspråklige særegenheter i fonologi, grammatikk enten det gjelder morfologi eller syntaks og tekstlingvistikk i bestemte yrkes- eller fagutøvingssammenhenger. Mens en i den sistnevnte typen fagspråklige studier kan ha avgrensingsproblem overfor allmenne språkbruksstudier, kan en i den førstnevnte stå overfor avgrensingsproblem i forhold til ordgeografiske studier i "Sprache und Sache"-tradisjonen, som i Norge og Norden er blitt utført i nær tilknytning til tradisjonell dialektologi. I framstillinga mi her av innslaget av fagspråklige tema i norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap de siste hundre åra, velger jeg å opprettholde en vid fagspråk-definisjon. Så får heller de som er interesserte i mer enn hovedlinjene i så måte, velge ut slike avhandlinger eller avhandlingstyper for videre sjølstudium som angår dem spesielt, så snart den komplette avhandlingskatalogen foreligger (Wiggen u.a.). 22
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting Av de drygt 1500 språkvitenskapelige avhandlingene dreier i alt 141 seg om fagspråklige aspekt i vid forstand, altså ca. 9,5 %. Akkurat på det omfangsnivået befinner fagspråk-avhandlingene seg ved UiO og HiA, mens UiB har et noe større omfang (13,5 %) og UiTrh/NTNU et noe mindre (7 %). UiTø skiller seg ut ved å ha bare éi fagspråksavhandling om bruk av flyteknisk terminologi i læremidler for den videregående skolen av i alt 98 språkvitenskapelige. De eldre fagspråk-avhandlingene inngår nesten uten unntak i det allmenne nordistikkfaglige bidraget til nasjonsbygging som er beskrevet ovafor. Fram til 1970 er de i alt atten, sytten av dem levert ved UiO, den tidligste i 1918. De dreier seg med unntak bare av den attende, levert ved UiB i 1967, den første fagspråklige der om spesielle ord og nemninger i samband med tradisjonell yrkes- og fagutøving knytt til bestemte næringer, i all hovedsak primærnæringer, i bestemte lokalsamfunn eller deler av landet: slakting, ølbrygging, tømmerdrift, sledekonstruksjon, husbygging og annet arbeidsliv i land- og jordbrukssammenheng, terminologi knytt til båter og båtbygging, fiske, fiskebruk og kvalfangst, til vind og vær og andre meteorologiske forhold langs kysten, dessuten til eldre naturvitenskapelige framstillinger med relevans for slikt liv. I ei særstilling innafor nasjonsbyggingsparadigmet står et knippe avhandlinger om gammalt lov-/rettsspråk, slik det foreligger i middelalderlige handskrifter, originalt og i avskrifter og omsettinger til nyere tid. De aller fleste av dem er imidlertid ikke primært opptatt av det spesifikt fagspråklige, men i det de gamle handskriftene kan fortelle om norrønt språk og om indre språkhistorisk utvikling i høg- og seinmellomalderen mer allment. Likevel gir de også kunnskap om datidige lov- og rettsspråklige praksiser. Før 1970 er de ikke flere enn fire (1923, 1943, 1948 og 1964), alle fra UiO, som også har frambrakt noen flere i samme sjanger seinere (1979, 1995, 1996). NTNU har også et par nyere avhandlinger (1996, 1998) av det slaget, UiTø og HiA ingen. Det er ved UiB de dominerer, og det er slike fagspråk-avhandlinger, om de kan kalles det, som bringer det vestnorske universitetet opp i en høgere prosentandel fagspråkavhandlinger enn de andre norske, enda de der alle elleve i alt er skrevet etter 1970 (1971, 1973, 1974, 1977, 1979, 1981, 1982, 1987), da fagspråksinteressa ellers tok ei vending til det synkrone. Synkront orientert er da også UiBs tolvte og hittil siste nordistikkavhandling 23
Geirr Wiggen om lovspråk (1996), ei generell framstilling av nynorsk som lovspråk. Ved UiO belyser ei avhandling samme tema allerede i 1976, og der tar flere hovedfagsavhandlinger opp retts-/lovspråk i synkront eller nyere historisk-komparativt perspektiv etter 1970, i regelen med pragmatikk-faglig fokus på allmenn forståelighet og språklige forutsetninger for den enkeltes rettssikkerhet (1979, 1981, 1991). Retts-/lovspråkstudiene med fokus på nynorskbruk lar seg også innpasse i nasjonsbyggingsparadigmet, liksom spredte avhandlinger etter 1970 med tilknytning til denslags tradisjonsfag som vi har sett preger fagspråk-avhandlingene før 1970, gjør det ved både UiO (kokebokspråk og ordgeografisk om flatbrødbaking i 1975), UiB (bøkkerterminologi respektive fiskerifaglig ordbruk, begge i 1976) og UiTrh (båtbyggingsterminologi, fiske- og sjøbruksnemninger, vevterminologi og strikketerminologi i henholdsvis 1975, 1981, 1983 og 1987). I disse nyeste tradisjonsfagspråklige studiene ser vi for øvrig at kvinnenes tradisjonelle livsverden setter avtrykk også på slike avhandlinger idet kvinnene etablerer seg for alvor på de høgere studienivåa i nordistikken. Ellers er skiftet henimot et samtidsspråklig engasjement uten tradisjonstilknytning, også i fagspråkstudiene, markert fra 1970-tallet av. Dette engasjementet er i merkbar grad ideologikritisk og bruksretta til fordel for det vi noe upresist kan kalle "folk flest". Disse hovedfagsavhandlingene belyser til sammen alle slags aspekt (fonologiske, morfologiske, syntaktiske, leksikalske/terminologiske, tekstgrammatiske, retoriske, pragmatiske) av språkbruken til individuelle så vel som institusjonelle maktutøvere i de sammenhengene der de utøver sin innflytelse språklig i kraft av sine fag og profesjons- /yrkesposisjoner. I tilknytning til det som alt er sagt om lov-/rettsspråkbruk, gjelder det ni avhandlinger om profesjonelle informasjonsmedarbeideres språkbruk i offentlig informasjon som vender seg til allmennheta, alle levert ved UiO (1978 1980, 1990 og 1997 1998). I bare ett tilfelle gjelder disse studiene offentlig informasjon fra næringslivsbedrifter, ellers bare fra styresmaktene (om statsbudsjettene, antirøykekampanjer, voksenopplærings- 24
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting tilbud, arbeidsmiljølover, forsikringsjus, hovedsakelig med fokus på lesbarhet og populariseringsaspekt). Nært beslekta er avhandlingene om reklamefaglig språkbruk (UiTrh 1973; UiB 1974, 1980, 1982, 1990; UiO 1976, 1999, 2001), særlig språkbruk i reklame som vender seg spesifikt mot kvinner, men òg generelt leksikalsk og yrkesspesifikt om næringslivsreklame fra tekniske bedrifter i Norge 1906 77. Fra disse saksområda er vegen ikke lang til de mange studiene fra ca. 1975 av ulike typer journalistikkfaglig språkbruk. De kom i en viss forstand enda tidligere ved UiB, de fem første der (i 1967, 1968 og 1972) likevel med allment språkstrukturelt fokus (syntaks), men fra midten av 1970-tallet i stadig større antall både der og ved UiO med primært journalistikkfaglig fokus. Noen slike avhandlinger (UiO 1975, 1977, 1979, 1982, 1987, 1990, 1996; UiB 1978, 1979, 1986, 1990, 1993, 1996) avgrenser seg til språkbrukskarakteristika i visse medier (avis, blad, radio, fjernsyn eller bestemte avistyper og avisers internettutgaver, radio- og fjernsynsprogram), sjangre (sportsreportasjer tilmed éi avhandling (UiO 1979) som jamfører slike i Danmark, Norge og Sverige lederartikler, portrettintervju o.a.) og tekstdeler (f.eks. overskrifter). Andre avhandlinger (UiB 1978, 1980, UiO 1980, 1981, 1987, 1988, 1995, 1998, 1993; UiTrh 1988, 2000; HiA 2002) har nærmere bestemte språklige/språkvitenskapelige fokus i slike sammenhenger: fagspesifikke ord i nyhetsjournalistikk, metodikk i forståingsanalyser i slike og liknende sammenhenger, fortellertekniske, kommunikasjonsteoretiske, paralingvistiske, retoriske og sosiolingvistiske aspekt (f.eks. kvinnelige vs. mannlige journalisters språkbruk i bestemte sjangre), språkpolitiske normvalg, konvensjonalisering, diskursanalytiske og medieteknologiske føringer for språkbruken (f.eks. i fjernsynsteksting, avisers internettredigering og koherens i fragmenterte medietekster). UiB utmerker seg med en del avhandlinger som fokuserer spesielt på nynorskens plass i det journalistikkfaglige feltet og knytter dermed også denne tematikken til nordistikkens tradisjonelle nasjonsbyggende funksjonsaspekt helt opp mot vår tid. Men også ved UiO er det levert ei avhandling om språkpolitiske holdninger hos journalister (2000), og ei som undersøker slike holdninger og praksiser landsvidt, er under ferdigstilling i øyeblikket (2007). 25
Geirr Wiggen Ganske mange nyere hovedfagsavhandlinger gjelder akademikerspråkbruk med stort allment nedslagsfelt i det norske samfunnet, framfor alt samfunnsvitenskapenes språkbruk generelt (UiB 1977) og pedagogikkfaglig språkbruk spesielt, i alt tretten avhandlinger som belyser fagdidaktisk tilrettelagt språkbruk i lærebøker/-midler, framfor alt i faga historie/samfunnsfag, kristendomskunnskap, ulike språkfag for primær- og andrespråklige og informasjons- og kommunikasjonsteknologi (UiO 1975, 1977, 1978, 1980, 1983, 1984, 1986, 1991, 1996, 1997, 1998, 1999), tre som belyser pedagogikkfaglig språkbruk i læreplaner (UiO 1995; UiB 1999, 2002) og éi som gjelder det samme i evalueringer av læringstester (UiO 1996). I noen nyere avhandlinger fra UiB blir psykiatriens spesifikke språkbruk diskursanalytisk belyst og problematisert i spenningsfeltet mellom fagspråk og maktspråk (2002), liksom legers språkbruksstrategier i pasientsamtaler (2003) og termdanningsstrategien i fagområdet organisasjonspsykologi (2002). Tidligere (UiB 1993) har ei avhandling belyst elevkunnskap om og -forståelse av historiefaglig vokabular. Fra UiTrh finner vi dessuten ei avhandling fra 1984 om Ivar Aasens grammatikkterminologi. Språkbruken til prester og pastorer, både akademikere og lekfolk, blir belyst i et knippe avhandlinger med fokus på både sjibboleter og mer allmenne tekstlingvistiske aspekt i prekener og andakter (UiO 1972, 1986, 1994; UiTrh 1978, 1982; UiB 1983, 1998). Arbeidslivslederes spesielle språkbruk i medarbeidersamtaler, en etter måten ny språkbruksarena i vår kultur, slik den befinner seg i spenningsfeltet mellom høflighet, makt og dominans på den ene sida og dialog, læring og utvikling på den andre, er undersøkt i éi avhandling fra UiO (1997) og éi fra UiB (2005). Politisk språkbruk, enten topp-politikeres individuelle eller partiers og bevegelsers institusjonelle, kom på nordistikk-avhandlingenes dagsorden med ei avhandling om syntaksaspekt i 1971 ved UiO, seinere med en argumentasjonsanalyse samme sted (1996), i 1982 ved UiTrh (Brundtlands språkbruk), i 1990 (partiprogrammas språkbruk) og 1999 (retoriske karakteristika ved partilederes språkbruk) ved UiB, i 2004 også ved HiA (spesifikt kvinnelig politikerspråkbruk). 26
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting Utover den ene avhandlinga om forsikringsfaglig språkbruk i lover og informasjonsbrosjyrer som alt er nevnt, har UiO bare éi annen avhandling om saksspesifikk fagspråkbruk av samtidsaktuell art, d.e. den som karakteriserer skjemautforming (1983). Samme tema behandles seinere også i ei avhandling fra UiB (1997). Det er UiB som særlig utmerker seg med noen nordistikkfaglige hovedfagsavhandlinger om synkront orienterte fagspråklige forhold i snever forstand. Det gjelder tidligst anglisismene i norske oljearbeideres yrkesspråkbruk (1983), dernest (1988) terminologi og begrep på mikromaskinområdet, også den med tematisering av anglisismer, og samme år og på samme måte brannvernsterminologi i oljeindustrien. I 2005 tar ei avhandling samme sted for seg grammatikalisering i revisjonsfagspråket. Tromsø-avhandlinga (2004) om flyteknisk terminologi er alt nevnt. Sammenfattende kan vi etter dette si at de nordistikkfaglige hovedfagsavhandlingene om fagspråklige forhold begynner (etter første verdenskrig) som fagspråkstudier i snever forstand, med leksikalske og terminologiske studier i tradisjonell, lokalt primærnæringstilknytt fag- og yrkesutøving, slik de på den måten kan forankres i det overordna nasjonsbyggingsprosjektet som nordistikken var en del av fullt og helt fram til 1970-tallet; og slike studier fant noen interessante ennå langt opp i 1980-åra. Fra 1970-tallet av kom likevel langt flere fagspråk-studier i vid forstand til å ta over for denne eldre avhandlingstypen med ofte, om enn ikke bare, ideologikritiske studier av språk og språkbruk knytt til fag- og yrkeskategorier som utøver eller har potensiale for utøving av makt og dominans over "folk flest". Slik kunne de knyttes til en praktisk utmyntbar, sosialpolitisk nytteverdi i samtida. Men fagspråk-studier i snever forstand er likevel til en viss grad opprettholdt etter 1970 og opp mot vår tid uten noen synlig nasjonsbyggingstilknytning. Både de av dem som tematiserer anglisismebruk i data- og oljeindustrien, og som i hovedsak er sprunget ut av UiBs nordistikkfaglige miljø, og de lov-/rettsspråklige og journalistikkspråklige studiene som tematiserer samtidig nynorskbruk spesielt, kan likevel forstås i forlengelsen av det tradisjonelle nordistikkfaglige nasjonsbyggingsprosjektet. Men de må også kunne forstås som del av den samtidsretta interessa for flerspråklighet som fra 1970-tallet av slo inn i det norske nordistikkfaget, liksom i mange andre humanvitenskapelige fag. 27
Geirr Wiggen 6 Flerspråklighet Også nordistikkfaglige hovedfagsavhandlinger om møter og samgang mellom to eller flere språk inngikk før 1970 med ytterst få unntak i fagets overordna nasjonsbyggingsfunksjon og dreier seg om noen få temakretser. Påpeking av norvagismer i danske skjønn- og saklitterære tekster fra Norges fellestid med Danmark og i Norge etter 1814 så lenge "det almindelige Bogsprog" i Norge forblei dansk, er tema for tretten avhandlinger ved UiO, tolv av dem fra perioden 1908 1959 (1908, 1935 1938, 1941, 1950 1959), den trettende en etterslenger fra 1984. Ei avhandling fra 1957 om antidanskhet respektive danomani i Norge på 1830-tallet knytter seg nært til dette temaet. Bare UiO har avhandlinger med slik tematikk. Den andre store temakretsen i de eldre avhandlingene finner vi derimot ved UiTrh òg. Den er norrønfilologisk, oppstod på 1930- og 1940-tallet, men holdt seg, i motsetning til den førstnevnte temakretsen, aktuell helt opp mot vår tid. Den gjelder dels latinismer i tekster som er omsatt fra latin til norrønt, latininnflytelse i originalskrevne norrøne middelalderlige kirkeskrifter og mellomnedertysk leksikalsk innflytelse på mellomnorsk i alt sju avhandlinger fra UiO (1932, 1966 1968, 1975). Et fellesnordisk forskingsprosjekt fra slutten av 1990-tallet har tatt opp til ny vurdering den mellomnedertyske innflytelsen på utviklinga av de nordiske språka, og ei avhandling ved UiTø i 2000 ser nærmere på mellomnedertysk påvirkning på nordnorske dialekter spesielt. Ei Osloavhandling fra 1999 kaster lys over bruken av norrønt mål respektive latin i to sentrale kirker i Oslo 1200 1350. Dels gjelder denne temakretsen avveiinger av gammelislandske og gammelnorske innslag i norrøne tekster for å kunne heimfeste dem rett (i alt fem avhandlinger fra UiO 1948, 1983, 1997 og UiTrh 1975, 1982). Ei avhandling fra 1939 tar opp finske respektive norske tilganger til stedsnavn i Grue Finnskog. Temaet tas opp igjen i ei ny avhandling fra UiO nesten 60 år etter (1997). Mellom de to ligger noen omfattende djupstudier av mer veletablerte forskere (Iversen 1959; Mägiste 1966 1970; Eskeland 1994) om akkurat det emnet, som i tillegg til sine navnetolkinger reflekterer et skifte i holdning fra å tolke navna mest mulig som 28
Norske hovedfagsavhandlinger i nordisk språkvitenskap 1906 2006: Noen hovedlinjer, især om fagspråk, flerspråklighet og omsetting opphavelig norske til å akseptere den store innflytelsen fra de finske innvandrernes morsmål. Ei avhandling fra 1940 om norrøne ja-verbs ulike utvikling i moderne dansk, færøysk, islandsk, norsk og svensk har synkront fokus, liksom ei annen fra UiO i 1965 om fremmedord i samtidig færøysk og islandsk. Året før (1964) finner vi den første flerspråklighetstematikken i nordistikkavhandlinger fra UiB med en studie av nederlandske ord og uttrykk i norsk. Etter 1970 fins nok stadig noen avhandlinger av det siste slaget, især om behandlinga av fremmedord i norsk ortografi (UiO 1972). Etter noen år rundt tusenårsskiftet med stor offentlig debatt om norvagisering av fremmedord finner vi to avhandlinger om det ved UiO, dels språkpolitisk, dels datateknologisk orientert (2001, 2002), dessuten ei ved NTNU om anglisismer i unge trønderes språkbruk (2001) og ei fra UiTø i 2001 om gjennomslaget for Norsk språkråds norvagiseringsvedtak i 1996. Ei fjerde avhandling på samme tid (UiO 2003) undersøker østnorsk ungdoms holdning til engelske importord i norsk. Omfanget og arten av anglisismer i norsk språkbruk er ellers blitt belyst i mange hovedfagsavhandlinger og éi doktoravhandling i engelsk ved UiO i nyere tid. På 1970-tallet kom de første kontrastive grammatikkstudiene, den første i 1972 om norsk-engelsk kontrastiv fonologi, to år etter (1974) en som kontrasterer norsk og dansk syntaks og i 1975 en som belyser norsk vs. svensk syntaks. Ei magistergradsavhandling fra UiB i 1976 drøfter gammelnordisk brytning i lys av det tilsvarende fonologiske forholdet i gammelengelsk. Så langt ser vi at nordistikkfaglig flerspråklighetstematisering i de norske hovedfagsavhandlingene i all hovedsak dreier seg om møte og samgang mellom eller påvirkning fra eller på ulike språk, og at det er ulike systemaspekt ved språket sjøl som står i fokus. I språklæringssammenheng var kontrastive studier et for lengst tilbakelagt stadium på 1970-tallet. Da en først hadde innsett at språklæringsvansker ikke nødvendigvis låg i forskjellene mellom språkinnlærernes første- og andrespråk, var kontrastive studier i den sammenhengen blitt etterfulgt av feilstudier, som i sin tur (etter bl.a. Selinker 1972) 29