«Mennesket i verden verden i mennesket» Vår dramatiske samtid holder en stor sannhet opp for oss: vi er alle verdensborgere, på godt og ondt. Vi er mennesker i én verden, og vi må for å forstå og være på høyde med vår tid bære hele verden i oss. En hendelse på den andre siden av kloden idag, kan ha uforutsette konsekvenser for meg selv i morgen. Og det lille jeg idag får utrettet her, kan snart strekke en uant virkning langt ut over min egen kjente periferi. Jeg er forankret i en bestemt lokal situasjon, men jeg må utvikle en omfattende, global bevissthet. Antroposofien kommer dette perspektivet i møte. Å virkeliggjøre dens intensjoner vil si å tilføre det globaliserte verdensbildet en spirituell dybdedimensjon med store forvandlingsmuligheter for individ og samfunn. Rudolf Steiner (1861-1925) oppsummerte ofte antroposofiens kjerneinnhold i følgende eller lignende ord: Vil du lære deg selv å kjenne, se deg omkring i verden til alle sider. Vil du lære verden å kjenne, se inn i din egen sjels dyp. Dette er ikke ord som forklarer eller kommer med løsninger slik antroposofene ofte og kanskje med rette er blitt beskyldt for, men lar mennesketilværelsen fremtre som eksistensiell gåte: vi er selv et mikrokosmos i det store kosmos, og bærer samtidig makrokosmos i vårt eget lille kosmos. Hvordan dette kan bli til bevissthet og etisk-sosial handlingskonsekvens i den enkelte, er antroposofiens prosjekt. Markeringen av 100 år antroposofi i Norge med Rudolf Steiners første besøk her i april 1908 som foranledning ønsker ikke først og fremst å være et tilbakeskuende jubileum, men mest mulig stå i dialog med samtiden. Bildet utad av den antroposofiske bevegelsen har kanskje ikke alltid levd opp til en slik intensjon, men den ligger i antroposofiens vesen. Mange av antroposofiens praktiske frukter viser dette, ikke minst Waldorfpedagogikken: uten politiske, økonomiske eller ideologiske målsetninger setter den mennesket selv i sentrum på en konkret måte. Som kjent finnes det ingen organisasjon med det formål å grunnlegge steinerskoler overalt i verden likevel har det siden 1960-tallet skjedd en omfattende globalisering av steinerpedagogikken gjennom menneskelig spontanitet, engasjement og initiativ. Erfaringen viser at den kan tilpasses alle slags kulturelle og etniske forutsetninger den er almenmenneskelig. Steinerskolen er snart 100 år, og vår påstand er at den allikevel ikke er gammeldags, men en moderne og fremtidsrettet idé. Om Steiners ideer og impulser uttalte den tyske forfatteren Michael Ende (1929-1995) engang at nettopp fordi de går på tvers av tidens tankevaner, kan de bidra mye til å besvare de kulturog menneskehetsspørsmål som idag kommer mot oss på en stadig mer truende måte. Utsagnet korresponderer godt med Albert Einsteins berømte ord om at vi ikke kan løse sentrale problemer på det samme tankenivået hvor vi skapte dem. Antroposofien vil ikke bare gi oss nye tanker, men nettopp løfte tenkningen selv til et nytt nivå. Og den er både et med- og motkulturelt prosjekt. Med: fordi den helt og fullt bygger på grunnleggende forutsetninger for moderne kultur: rasjonalitet, vitenskapelighet, humanistiske kjerneverdier. Mot: fordi den overskrider disse forutsetningene ved å skissere en spirituell handlingsplan som utfordrer det bestående materialistiske verdensbildet. Intensjonen med dette heftet et samarbeidsprosjekt mellom flere tidsskrifter i anledning 100-årsmarkeringen er å gi noen innsyn i aktuelle antroposofisk orienterte arbeidsfelter idag, for en stor del representert ved mennesker som har autentiske erfaringer å fortelle om. I tillegg vil leserne finne noen glimt inn i antroposofien selv, det vil si den metodiske retningen som disse praktiske virksomhetene støtter seg på. Det globale aspektet er naturligvis også med, ikke minst gjennom presentasjonen av den filippinske samfunnsaktivisten Nicanor Perlas, som er hovedgjest under markeringen på Sentrum Scene i oktober. Hans originale forståelse og praktiske anvendelse av tregreningsideen som moderne samfunnsimpuls har vakt internasjonal oppmerksomhet. For oss er han nettopp et menneske som bærer verden og sin samtid i seg på en forbilledlig måte. Antroposofiens potensial ligger i det enkelte menneske. Den må realiseres individuelt før den får sosial kraft. En mindre reproduserende og stadig mer individualisert og autentisk antroposofi er vårt ønske for den antroposofiske bevegelsen i Norge etter dens første 100 år! Eli Tronsmo / Harald Haakstad Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 1
2 Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 Til venstre: Nicanor Perlas (foto Christian Egge) Under: En gruppe barn på Filippinene. Mimsy Miller / Samfoto
Nicanor Perlas og «kampen om hjerter og sinn» Du må selv være i den virkeligheten som du vil forandre Nicanor Perlas I 2003 mottok filippineren Nicanor Perlas den alternative Nobelprisen (Right Livelyhood Award), ikke bare for sitt omfattende sivilsamfunnsengasjement gjennom en rekke lokale og nasjonale aksjoner og initiativer på Filippinene, men også for det globale perspektivet i sitt arbeid. Perlas har besøkt Norge flere ganger. I år er han Antroposofisk Selskaps hovedgjest under høstens markering av 100 år antroposofi i Norge «Mennesket i verden verden i mennesket», hvor han holder foredrag og deltar i en paneldebatt på Sentrum Scene i Oslo. Nicanor Perlas (f. 1950) vokste opp og fikk sin skolegang i et privilegert miljø på Filippinene. En selvskreven karriere som akademiker (og en viss stjernestatus som deltager i De olympiske leker i friidrett) lå foran ham, da han valgte å slå inn på helt nye veier. Det var møtet med den bunnløse fattigdommen på Filippinene som fikk ham til å ombestemme seg til bestyrtelse for familie og venner. Han forlot hjem og karriere og utdannet seg som agronom på en av de fattigste øyene i landet. Her satte han også i gang lokale aksjoner for reformer i skolesystemet med sikte på fattigdomsbekjempelse. Nasjonal aksjonisme Perlas sosiale engasjement antok nasjonalt format da han av kontakter i landets elite fikk vite om hemmelige planer for utbygging av 12 atomkraftverk på øygruppen kjent for sine hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd. Filippinene var da et diktatur under Ferdinand Marcos, og med livet som innsats ledet Perlas de massive demonstrasjonene som gjorde at myndighetene til slutt skrinla prosjektet. Aksjonen tvang ham i eksil i USA, men etter Marcos fall (1986) vendte han tilbake og startet «Senter for alternative utviklingsinitiativer» (CADI), som gjennom forskning, utdanning, veiledning og nettverksbygging arbeider for en bærekraftig samfunnsutvikling gjennom et tresektorielt samarbeid bygget på Rudolf Steiners tregreningsideer. Gjennom kontakter i regjeringen fikk Perlas også stoppet bruken av en rekke livs- og helsefarlige plantevernmidler. Et utstrakt rådgivningsarbeid for å understøtte utviklingen mot et mer bærekraftig jordbruk har hjulpet mer enn hundre tusen bønder i hjemlandet. Engasjementet under Marcos-perioden gjorde Perlas til en samlende lederskikkelse for det aktive, men sprikende mangfoldet av sivilsamfunnsorganisasjoner på Filippinene. Han førte an i utviklingen av landets Agenda 21 for bærekraftig utvikling, et tresektorielt samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn. I dette arbeidet lyktes Perlas med å samle alle samfunnssektorer og få president Ramos til å skrive under på et dokument som gjorde PA 21 til overordnet politikk på Filippinene, og som av FN er blitt vurdert som en forbilledlig samarbeidsmodell. I 2001 deltok Perlas også i ledelsen av en ikkevoldelig massedemonstrasjon som førte til at Filippinenes president Estrada ble avsatt og fengslet for korrupsjon. Det kan også nevnes at Perlas er styreleder i Lifebank Rural Bank og styremedlem i Trustees of the Lifebank Foundation, institusjoner som gir mikrokredittlån til mer enn 180.000 fattige på Filippinene. Sivilsamfunn, kulturell kraft og tregrening Med boken Shaping Globalization: Civil Society, Cultural Power and Threefolding (2003) 1 har Perlas redegjort for sitt syn på tregreningens vilkår og muligheter i det moderne globaliserte samfunnet. Perlas analyse retter seg ikke mot globaliseringen i seg selv, men mot de omfattende negative virkninger som den globale «rovdyrkapitalismen» (Kåre Willoch) påfører mennesker og miljø. Eksemplene fra Perlas eget liv illustrerer hans idéer om hvordan enkeltmennesker og sosiale bevegelser kan utvikle seg til en tredje kraft i samfunnet ved siden av stat og næringsliv og motvirke destruktive tendenser: nedbyggingen av sosiale velferdsgoder, den voksende kløften mellom fattige og rike, omfattende miljøødeleggelser, maksimering av egennytten tendenser som også truer medmenneskeligheten og det demokratiske sinnelaget. Effekten av den økonomiske eliteglobaliseringen utgjør den ene hovedpilaren i Perlas analyse. Den andre er USAs bestrebelser på å kontrollere verden gjennom en unilateral, geostrategisk politikk en erkjennelse som for Perlas ikke leder til noen slags antiamerikanisme. 1 Svensk utg.: Globalisering på mänskliga villkor: Civilsamhället, kulturell makt och tregrening. Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 3
«Kampen om hjerter og sinn» «Med disse to utgangspunktene peker Perlas på hvordan verdensbegivenheter i økende grad griper inn i den enkeltes liv, former vår tilværelse og vår tenkning,» skriver Regine Andersen i en presentasjon av Nicanor Perlas i Aftenposten 2 : «Han kaller det kampen om hjerter og sinn : Vi befinner oss midt i en identitetskrise, der folk har vanskelig for å skille mellom markedsorienterte verdier og de genuint menneskelige verdiene. ( ) Perlas mener at bevissthetsarbeid er grunnleggende for dem som ønsker en endring av dagens politikk. Det handler om å hente frem sine grunnleggende verdier og visjoner for livet og samfunnet, å forankre sin egen identitet og å utvikle en indre kraft til handling på dette grunnlaget. Uten en slik kraft er man ikke i stand til å mobilisere det potensial som skal til for å få styring med globaliseringens enorme krefter, sier Perlas.» Nettopp denne sammenhengen mellom en indre vei bevissthetsarbeidet og ytre aksjoner var avgjørende i Perlas eget engasjement på Filippinene. I vår tid antar imidlertid denne «kampen om hjerter og sinn» et nytt eksistensielt truende og farlig nivå. Globalisering og individuasjon I et lengre intervju med Christian Egge i tidsskriftet Libra 3 trekker Perlas opp ett dramatisk perspektiv som skisserer hvordan hendelsene i den individuelle og i den globale sfære idag er tett sammenvevd: «Det som skjer på globaliseringsnivået, foregår også på individnivået. Visjonen om å kontrollere verden ledsages av en sammenfallende visjon om å kontrollere individet.» Dette må ses i sammenheng med den svimlende raske utviklingen av visse vitenskapsgrener: «Det som nå skjer er at i tillegg til genteknologi har vi en revolusjon innenfor områder som kognitiv vitenskap, artifisiell intelligens og nanoteknologi. Vi kan snakke om en kogno-info-bionano-teknologi, en konvergering av disse teknologiene med det mål å gjennomføre en radikal rekonstruksjon av mennesket. Denne utviklingen har akselerert, slik at vi taler om et tidsperspektiv på bare 20 til 30 år.» Gjennom koblingen av maskinelle og biologiske krefter oppstår muligheten for en symbiose mellom menneske og maskin, en såkalt «kyborg» eller «robo sapiens». Dette scenariet eller fremtidsmarerittet kaller Perlas «The Empire Matrix», et drastisk motstykke til sosial tregrening som vei til et sant menneskelig samfunn. Det andre reaksjonære og pre-materialistiske motstykket til tregreningen ligger i vår tids religiøse og ideologiske fundamentalisme. Begge disse motstykkene er verdensomspennende, individfiendtlige strømninger. Først i balansen mellom dem dvs. mellom destruktive fortids- og fremtidsimpulser åpner sivilsamfunnets muligheter seg: «Sivilsamfunnet, rett utviklet og uttrykt, er båndet som forbinder de to prosessene globalisering og individuasjon. ( ) Sivilsamfunnet kan potensielt besvare gåten: hvordan bygge et virkelig nytt samfunn eller fellesskap på basis av en øket genuin og radikal frihet i enkeltmenneskets spiritualitet.» Nye sosiale rom For første gang i historien er hele menneskeheten bevisst eller ubevisst konfrontert med dype, spirituelle og sosiale spørsmål om nåtid og fremtid: Hva er et sant menneskelig samfunn? Hvilken fremtid vi vil skape? Så lenge de nye sosiale bevegelsene ikke evner å sette noe i stedet for det de aksjonerer mot, vil de heller ikke ha kraft til å endre den rådende politikken. Bare en ekte menneskelig individualiseringsprosess kan skape den nødvendige spirituelle bærekraften i engasjementet, utløse sosial fantasi og initiativkraft og etablere nye felles strategier. Men det må også oppstå nye rom for utvikling: «Perlas mener at slike rom kan skapes eller videreutvikles ved å opprette allianser mellom aktører i det sivile samfunn, næringslivet og staten med utgangspunkt i felles verdier. Slike allianser forutsetter at initiativtagerne er i stand til å bevege seg ut av sine egne bekvemmelighetssoner og oppnå reell dialog med hverandre, også dersom de i utgangspunktet skulle ha motstridende meninger. De forutsetter også at man respekterer hverandres identitet og roller, og at ikke organisasjoner i det sivile samfunn lar seg bruke som redskap for stat eller næringsliv.» 2 Der hvor slike allianser oppstår, dannes også kimene til det som Perlas kaller et tresektorielt samfunn. Prosessorientert antroposofi Nicanor Perlas snakker ikke om antroposofi i store overskrifter eller med store bokstaver, men forsøker å integrere den i sin analyse og strategi som verktøy i arbeidet for et bærekraftig, menneskeverdig samfunn. I antroposofi og tregrening ser han et stort, uutnyttet og for det meste uoppdaget potensial som individuell, kulturell og sosial utviklingskraft i det moderne samfunnet. Perlas fremhever at Rudolf Steiner var langt foran sin tid med sin dype forståelse av hvordan hendelser i verden står i gjensidig sammenheng med individuasjonsprosessen: «Det er først nå man begynner å se at hans kulturforståelse, også av den proletære bevegelse, sosiologisk sett lå 70 år før det vi ser skjer idag med hensyn til forståelsen av de nye sosiale bevegelser. Mange av hans tidligere tilhengere misforstod på en grunnleggende måte sentrale aspekter av hans sosiale ideer, tregreningen inkludert. Disse misforståelsene hindret vitale ideer i å slå igjennom i samfunnslivet, ideer som kunne ha skapt forutsetningen for en annen slags globalisering. Dette endrer seg imidlertid idag, da en mer prosessorientert tilnærming til og forståelse av hans verk vokser frem, noe som begynner å bære beskjedne frukter mange steder rundt om i verden.» 3 Harald Haakstad Hør NICANOR PERLAS på Sentrum Scene Fredag 17. oktober kl. 18.30 Mennesket i verden verden i mennesket. Foredrag på engelsk Antroposofi som individuell og kulturell utviklingskraft 2 «Hvem kan styre en globalisert verden?», 16.12.2004. 3 «Det globale sivilsamfunn en tredje kraft. Om globalisering, verdensbilde og menneskesyn», Libra nr. 4/2003. Se for øvrig Christan Egges bok Frihetens vilkår (2007). Lørdag 18. oktober kl. 10.00 Bevissthetskraft og markedsmakt:. Menneske og samfunn i spillet om det globale miljøet. Innledning og paneldebatt m/helene Bank, Christian Egge og andre representanter for norsk offentlighet og sivilsamfunn 4 Mennesket i verden verden i mennesket, 2008
Antroposofi er bevissthet om det menneskelige i meg Rudolf Steiner og antroposofien Rudolf Steiners livsverk er vel et av de mest særegne og omstridte i nyere tid. Ved siden av verdens største litterære etterlatenskap (350 bind skrifter og foredrag, eller nærmere 90 000 boksider) omfatter det en mengde originale kunstneriske, sosiale og faglige fornyelsesimpulser. Uløselig knyttet til Rudolf Steiners navn er begrepet antroposofi (gresk: «visdom om mennesket»), som betegner en metodisk vei til bevisstgjøring og aktualisering av åndelige lovmessigheter i tilværelsen. Rudolf Steiner vektla alltid selv det aktive, prosessuelle aspektet ved antroposofien mer enn det innholdsmessige: Antroposofi er bevissthet om det menneskelige i meg, var en av karakteristikkene han ga. Gjennom sin praktiske og sosiale orientering skiller antroposofien seg fra de fleste andre spirituelle retninger i samtiden. Gjennom mer enn 100 år har den foregrepet gryende innsikter på en rekke områder, f.eks. økologisk landbruk og naturforståelse, pedagogikk, terapi og samfunnstenkning. Hvem var mannen som inspirerte til alt dette som idag utgjør en verdensomspennende kulturbevegelse? Liv og verk Rudolf Steiner ble født 25. februar 1861. Allerede som 21-årig student fikk han i oppdrag å redigere utgivelsen av Goethes naturvitenskapelige skrifter, først i Wien, senere i Weimar. I 1891 avla han doktorgraden i filosofi med en kritikk av Kants erkjennelsesteori. Dette arbeidet var samtidig en opptakt til boken Frihetens filosofi, Steiners filosofiske hovedverk (1894). Fra 1897 bodde Rudolf Steiner som redaktør og skribent i Berlin, hvor han var aktiv i en rekke litterære, kunstneriske og vitenskapelige kretser. Samtidig underviste han gjennom flere år ved Wilhelm Liebknechts «Arbeiterbildungsschule», en kveldsskole for fabrikkarbeidere. I 1902 utga Steiner sitt første åndsvitenskapelige skrift, Kristendommen som mystisk kjensgjerning. Med dette begynner Steiners antroposofiske livsverk: utarbeidelsen av en praksisorientert spirituell forskningsmetode. I de første årene skjedde dette innenfor rammen av Teosofisk Samfunn, fra 1912 med utgangspunkt i Antroposofisk Selskap. I bøkene Teosofi (1904), Hvordan oppnår man erkjennelse av de høyere verdener? (1904), Vitenskapen om det skjulte (1910) og en rekke andre skrifter har Rudolf Steiner utviklet grunnbegrepene i antroposofien. Fra 1909 utarbeidet Steiner en rek-ke særegne kunstneriske uttrykksformer, blant annet eurytmien, en helt ny bevegelseskunst, og med oppførelsen av Goetheanumbygget i Dornach (Sveits) som et høydepunkt. Intensjonen var å gjøre antro- posofien direkte iakttagbar i et kunstnerisk formspråk ved å forene arkitektoniske, skulpturelle, maleriske og språklige stilelementer i en totalopplevelse. Men like før innvielsen brant Goetheanum ned til grunnen som følge av ildspåsettelse (1922). I perioden fra 1917 lå hovedvekten i Steiners arbeid på et sterkt engasjement for sosial og samfunnsmessig fornyelse. Først og fremst kom dette til uttrykk gjennom ideene om samfunnets tregrening, som avfødte en vital reformbevegelse i de kaotiske krigs- og etterkrigsårene i Tyskland. Den første steinerskolen Waldorfskolen i Stuttgart var en direkte frukt av tregreningsbevegelsen. I årene frem til Steiners død 30. mars 1925 oppstod også impulsene til antroposofisk medisin og sosialterapi ( helsepedagogikk ), og til det biologisk-dynamiske landbruket. Før Steiner gikk bort rakk han å påbegynne oppførelsen av det nye Goetheanum denne gang et arkitektonisk pionerbygg i betong (innviet i 1928). Rudolf Steiner og Norge Rudolf Steiner besøkte Norge hele åtte ganger i tidsrommet 1908-1923. Utenfor det tyskspråklige området har han ingen steder holdt flere foredrag enn her i landet i alt 93, derav 22 offentlige. Steiner likte den frihetlige atmosfæren i Norge og så for seg at antroposofien her kunne anta en «folkelig» karakter. I alle fall er Norge et av de land hvor antroposofien Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 5
Fra venstre: Rudolf Steiner som ung (1879). Rudolf Steiner 1916. Rudolf Steiner i Norge 1923 (avbildet i hagen i Oscarsgate 10). Under: Avistegning fra Tidens Tegn 1921. har fått størst relativ utbredelse og blitt mest kjent i offentligheten. En rekke diktere og andre kulturpersonligheter f.eks. Sigurd Ibsen, Wilhelm Keilhau, Harald og Kristian Schjelderup, Olav Aukrust, Alf Larsen, Andre Bjerke og Jens Bjørneboe har hatt et mer eller mindre nært forhold til Steiners verk. Steiner tok ofte opp temaer i tilknytning til kristendommen når han besøkte Norge ikke i konfesjonell betydning, men i lys av nye erkjennelser om Kristus-impulsen og dens betydning i menneskehetsutviklingen. I 1913 valgte Steiner Kristiania da han skulle legge frem sin kontroversielle åndsvitenskapelige forskning rundt «Det femte evangelium». På togreisen til Bergen i 1913 oppdaget Steiner Vosseskiferen og bestemte øyeblikkelig at den skulle pryde taket på Goetheanumbygget i Dornach, som han hadde lagt grunnstenen til bare et par uker tidligere. I 1921 hadde Steiners Oslo-besøk en bred, offentlig profil. Tusenvis av mennesker hørte hans mange foredrag om de forskjelligste emner. En helaftens eurytmiforestilling i Nationaltheatret skapte stor begeistring blant publikum men skandale i hovedstadspressen og det etablerte kulturlivet! To år senere kom Steiner tilbake. Ved dette besøket ble Antroposofisk Selskap i Norge grunnlagt nærmere bestemt den 17. mai. Dette ble Steiners siste Norgesbesøk. Ved denne anledningen uttalte han «at Norge ligger på et bemerkelsesverdig punkt i den europeiske sivilisasjonsutviklingen, og at Europas fremtid vil kunne vente seg svært meget nettopp av Norge». I år er det 100 år siden det antroposofiske arbeidet ble påbegynt her i landet gjennom Steiners første besøk i april 1908. Et spirituelt paradigme Ettertiden har gjerne villet fremstille antroposofien som en mystisk eller synkretistisk lære, ja til og med som en trosretning eller religion. I Universitetsbibliotekets hovedkatalog har antroposofien til og med vært betegnet som «religionserstatning»! Alt dette er misvisende og avspeiler i høyden at antroposofien vanskelig lar seg fange inn av tradisjonelle forestillinger. Den har både en vitenskapelig, kunstnerisk og religiøs men ingen konfesjonell dimensjon. Men fremfor alt er den forskningsmessig orientert og legger avgjørende vekt på individuell tenkning og begrepsdannelse som fundament. Antroposofien er følgelig ikke et ferdig system, men «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet» (Rudolf Steiner). Det praktiske aspektet av antroposofien beskrev Steiner ved en anledning som «en forsøksmetode for det almenmenneskelige og for almene verdensfenomener». Ved å vektlegge en slik eksperimentell eller kunstnerisk tilnærming, uttalte han også hvilken holdning han forventet at man møter antroposofien med: ikke som en lære, men en arbeidsmåte som egentlig bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker. En dogmatisk eller sekterisk omgang med antroposofien er naturligvis også mulig, men ikke uten å fornekte dens sanne intensjoner. Antroposofiens helhetlige forståelse av menneskets utvikling og plass i verdenssammenhengen gjør den til et aktuelt paradigme for en tid konfrontert med store eksistensielle valg: fortsatt materialisme og rovdrift på menneskelige og naturlige ressurser, eller en utvidet, spirituell bevissthet som grunnlag for en menneskeverdig kultur. Harald Haakstad 6 Mennesket i verden verden i mennesket, 2008
Rudolf Steiner liv og verk 1861 Født i Kraljevec (idag i Kroatia) 25. februar. Familien flytter flere ganger de første årene i forbindelse med farens stilling som telegrafist, senere stasjonsmester i jernbanen. 1879 Studier i naturvitenskapelige fag ved den tekniske høyskolen i Wien. Bekjentskap med Goethe-forskeren professor Karl Julius Schröer. 1882 Blir på Schröers anbefaling utgiver av Goethes naturvitenska pelige skrifter i bokverket «Deutsche Natio nal-litteratur». 1884 Grunnleggende pedagogiske erfaringer som huslærer. 1886 Første bokutgivelse: Grunnlinjer av en erkjennelsesteori etter Goethes verdensanskuelse. 1890 Opphold ved Goethe-Schiller-arkivet i Weimar som medar beider i en utgivelse av Goethes samlede verker (1890-97). 1891 Doktorgraden i filosofi ved universitetet i Rostock. Avhandlingen utgis året etter under tittelen Sannhet og vitenskap. 1893 Steiners filosofiske hovedverk Frihetens filosofi utkommer. 1894 Bekjentskap med naturforskeren Ernst Haeckel. Utgivelse av Schopenhauers verker for forlaget Cotta (1894-1896). 1895 Arbeid i Nietzsche-arkivet i Weimar. Utgir boken Nietz sche i kamp mot sin tid. 1897 Goethes verdensansku else utkommer, en frukt av 15 års arbeid med Goethes verk. Flytting til Berlin som skribent og redaktør av «Magazin für Litteratur» (1897-1900). Redigerer en utgave av ut valgte verker av Jean Paul. 1898 Engasjement i Dreyfus-saken og for Emil Zola. 1899 Undervisning ved Wilhelm Liebknechts «Arbeiterbildungs schule» i Berlin (1899-1904). Bekjentskap med en rekke av tidens kjente kunstnerpersonligheter i ulike mil jøer. 1900 Festtale ved Gutenberg-jubileet for 7000 trykkeriarbeidere. Foredragsvirksomhet i vitenskapsselskapet «Giordano-Bruno-Bund» og forfatterkretsen «Die Kommenden». Møte med Marie von Sivers (1867-1948), senere ektefelle og nær medarbeider. 1901 Boken Mystikken utkommer. Skriver en rekke artikler mot antisemittis men. 1902 Rudolf Steiner blir generalsekretær i den nyopprettede tyske seksjonen av Teosofisk Samfunn. Betoner fra første stund sitt utgangspunkt i egen forskning, bygget på en vestlig-vitenskapelig erkjennelsesholdning. 1904 Utgir Teosofi, et av antroposofiens grunnver ker. I tidsskriftet «Lucifer-Gnosis» offentliggjøres en rekke artikler som senere blir til boken Hvordan når man til er kjennelse av de høyere verdener? Fra høsten av årlige of fentlige foredragsrekker i Architektenhaus i Berlin. 1907 Teosofisk verdenskongress i München med Rudolf Steiners sterke betoning av kunstens betydning og antroposofiens vestlige forankring. Steiner publiserer artikkelen «Barnets oppdragelse fra åndsvitenskapens synspunkt», et av frø ene til steinerpedagogikken. 1908 Foredragsreise til Skandinavia, første besøk i Norge. 1909 Bekjentskap med dikteren og Ibsen-oversetteren Christian Morgenstern (1871-1914). 1910 Hovedverket Vitenskapen om det skjulte utkommer. Besøker Norge i juni med «folkesjelsforedragene». I au gust oppføres Steiners første mysteriedrama «Innvielsens port» i München, i de tre påfølgende år tre nye dramaer (norsk utgave: Fire mysteriedramaer). 1911 Utgir boken Menneskets og menneskehetens åndelige ledelse, med vesentlige kristologiske forsk ningsresultater. 1912 Kampanjen mot Steiner fra ledelsen i Teosofisk Samfunn når et høydepunkt. Uformell grunnleggelse av et «Antropo sofisk selskap» i Berlin. Antroposofisk sjelekalender utkommer. 1913 Den tyske seksjonen blir utelukket fra Teoso fisk Samfunn. Grunnstensnedleggelse for «Goetheanum» i Dornach, Sveits. Besøk i Norge med foredragene om «Det femte evangelium». Utgir boken Terskelen til den åndelige ver den. 1914 Utgir det filosofihistoriske verket Filosofiens gåter. 1917 I to memorandumer utvikler Steiner sine ideer om en «tregre ning av den sosiale organisme»: frihet i ånds- og kul turlivet, likhet i rettslivet og det politiske liv, gjensidighet i næringslivet. I denne henseende kontakt med innflytelses rike tyske og østerrikske politikere. Parallelt legger Stei ner frem sine ideer om menneskeorganismens tregrening i boken Om sjelegå ter. 1919 I en rekke dagsaviser og som flygeblad publiserer Steiner et «Opp-rop til det tyske folk og til kulturverdenen» om tregreningen av den sosiale organisme. Tallrike representanter for det offentlige liv har undertegnet, bl.a. forfatterne Jakob Wasser mann og Hermann Hesse. Boken Kjernepunktene i det sosiale spørsmål utkommer (opplag 80 000 på et år). Tregreningsbevegelsen får omfattende utbredelse, livlig foredragsvirksomhet for arbeidere, næringslivsfolk og offentligheten. På initiativ av direktøren for Waldorf-Astoria sigarettfabrikk i Stuttgart og under Steiners ledelse kommer «Waldorfskolen» (den første steinerskolen) i gang i september. Tallrike pedagogiske kurs. 1920 I september høytidelig åpning av det ennå uferdige Goetheanum. 1921 I Arlesheim ved Dornach åp ner legen Ita Wegman sitt «Kliniskterapeutiske insti tutt». Fremstilling av antroposofiske legemidler i klinikkens laboratorium i samarbeid med Steiner. 1922 To store foredragsturneer gjennom Tyskland. I München blir Steiner utsatt for et attentat fra høyreekstreme kretser. Grunnleggelse av «Kristensamfunnet», en selvstendig beve gelse for religiøs fornyelse som Steiner innretter en kultus handling for. Nyttårsnatten brenner Goetheanum ned til grunnen som følge av ildspå settelse. 1923 Etter Hitler-Ludendorff-kuppforsøket i München i november avvikler Steiner sin bolig i Berlin og ordner med flytting av forlagsvirksomheten til Dornach. Under julestevnet i Dornach grunnlegger Rudolf Steiner Det almene antroposofiske selskap med omkring 12 000 medlemmer i mange land, og overtar selv ledelsen av selskapet. I for bindelse med grunnleggelsen etablerer Steiner også Den frie høyskole for åndsvitenskap. 1924 Tross sviktende helse fortsetter Steiner med en lang rekke foredrag, kurs, møter, kunstneriske virksomheter og foredragsreiser. Utforming av modellen til det andre Goetheanum-bygget. Den esoteriske under visningen i Høyskolen for åndsvitenskap på begynnes. I Koberwitz (ved Breslau) holder Steiner Landbrukskurset, som markerer grunnleggelsen av det biologisk-dynamiske jordbruket og økologisk jordbruk overhodet. I september holder Steiner ca. 70 parallelle kursforedrag innenfor ulike fagfelter, før han 28. september for første gang må avbryte et foredrag av helsemessige grunner og blir permanent sengeliggende. 1925 Fra sykesengen fortsetter Steiner å skrive artikler samt nye kapitler til sin selvbiografi Min livsvei. Fullfører samarbeidet med Ita Wegman om boken «Grundlegendes für eine Erweiterung der Heilkunst nach geisteswissenschaftlichen Erkenntnissen», fundamentet for den antroposofiske medisinen. Byggingen av det andre Goetheanum påbegynnes. Den 30. mars dør Rudolf Steiner i sitt atelier Dor nach. Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 7
Tregrening er et redskap for samfunnsfornyelse Peter Normann Waage: Mennesket, makten og markedet (Pax forlag 2002) Politikerne virker ofte maktesløse i sine ønsker om å skape en bedre verden. Ideologienes tid er over, ingen tror lenger at det finnes enkle løsninger. Samtidig kan det virke som om markedsøkonomien er i ferd med å bli akseptert som en naturnødvendighet. Økonomene krever at forbruket må opp, samtidig som økologene roper at det høye forbruket er i ferd med å ødelegge hele vår klode. Vi har havnet i en dramatisk klemme og de gamle tankene kan ikke hjelpe oss ut av de alvorlige problemene. I boken Mennesket, makten og markedet viser Peter Normann Waage at mange av Rudolf Steiners tregreningstanker kan gi fruktbare impulser i en slik vanskelige situasjon. Rudolf Steiners intensjon var å belyse noen grunnlegende lovmessigheter. Han påpekte at på alle områder hvor det foregår nytenkning og nyskapning må mennesket være fullstendig fritt, mens når det gjelder rettigheter må vi alle stilles likt. I all næringsvirksomhet gjør vi noe for andre, og i det øyeblikket vi forstår det, er det også mulig å forstå at brorskap må være det bærende prinsipp. Idealene fra den franske revolusjonen om frihet, likhet og brorskap blir dermed plassert på de områdene hvor de har sin berettigelse, det vil si i frihet i åndslivet, likhet i rettslivet og brorskap i næringslivet. Dette blir grundig utdypet i boken. Peter Normann Waage har store kunnskaper. Han setter Steiner inn i en idéhistorisk sammenheng, og han trekker mange linjer frem til dagens situasjon. Rudolf Steiner påpekte det fruktbare som kunne oppstå når ulike folk lever sammen i multinasjonale stater. Han gikk sterkt i mot den amerikanske presidenten Wilsons idé om å isolere etniske grupper i egne land. I dag er de fleste statene multinasjonale, men det har ofte oppstått problemer fordi det ikke har vært tilstrekkelig bevissthet om hvordan ulike folk skal kunne leve sammen på en best mulig måte. Peter Normann Waage skriver: Bare når alle samfunnsmedlemmer opplever at staten beskytter dem og garanterer deres kulturelle utfoldelse, kan vi nærme oss en virkelig demokratisk stat. Bare da trer borgerne i aktiv dialog med statsmakten. Derfor er det så viktig at det endelig ble opprettet en muslimsk skole i Norge, for øvrig lenge etter at Danmark og Sverige fikk sine; når staten i praksis viser at den også er mulslimenes stat, kan en tilhørighetsfølelse og politisk deltagelse vokse frem, som ikke er basert på nasjonalstaten. Et annet aktuelt tema er den sviktende oppslutning om dagens partipolitikk. Har vårt politiske system gått ut på dato sammen med ideologiene? Waage tar utgangspunkt i et sitat av Steiner: Politikken er den moderne krigen ført inn i det åndelige. Denne krigen baserer seg på at man lurer motstanderne, at man skaper forskjellige situasjoner for å bedra ham. Og jo bedre han lykkes i å lure fienden, desto større blir feltherrens fortjeneste. Man burde overalt strebe eter å overvinne politikken, også i politikken selv. Dette betegner den tyske partipolitikken på 1920 tallet. I dagens Norge er det nok noe annerledes, men også her er mange oppgitt over at partiene er mer opptatt av å fremheve seg selv på andres bekostning, enn av å finne konstruktive løsninger på vanskelige samfunnsproblemer. Når partier utpeker hverandre som hovedfiender, viser de at de sitter fast i gammel krigstenkning. Et tredje tema som belyses, er nødvendigheten av å oppheve koblingen mellom arbeid og lønn. Det vil si at vi må begynne å gjøre det vi opplever som riktig, i stedet for å se hvordan vi kan skaffe oss mest mulig penger. Mange vil kanskje si at dette er en god idé, men at den neppe vil bli gjennomført i praksis. Peter Normann Waage har forslag om hvordan dette kan bli en realitet, og han har tanker om mye annet. Han trekker også frem konkrete eksempler på arbeid som i dag foregår med inspirasjon fra det som blir kalt Rudolf Steiners tregreningsideer. Å lese denne boken er som å få en frisk dusj av nye tanker, og jeg tror mange som er opptatt av aktuelle samfunnsspørsmål, vil har stor glede av en slik oppfrisking. Peter Norman Waage behandeler emnet med en sunn avstand. Han føler ikke noen forpliktelse til å argumentere for at Steiner alltid har rett. Men han har heller ikke den ironiske distanse som i dag er så vanlig, og som oftest stenger for en virkelig forståelse. En kan følge Peter Normann Waages tanker og presentasjoner og samtidig føle seg helt fri. Ikke dermed sagt at en finner løsninger på alle problemer, men slike løsninger finnes jo heller ikke. De må utarbeides kontinuerlig. Arne Øgaard 8 Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 Øverst på siden: Vignett av Rudolf Steiner til en artikkel om Internasjonalt næringsliv og tregrening av den sosiale organisme
Penger må brukes der de trengs! Arne Øgaard Millioner av medmennesker lever i sult og ekstrem fattigdom. Samtidig ser vi enorme pengemengder som kun har som målsetting å forøke seg selv gjennom spekulasjoner med valuta og verdipapirer. Et eller annet er fullstendig galt. Dette har ikke bare med økonomiske systemer å gjøre, men er like mye et utslag av moderne menneskers manglende virkelighetskontakt. Vi ser ikke konsekvensene av det vi gjør, og vi er mer opptatt av våre meninger og teorier enn av hva som egentlig foregår. I vår kortsiktige tenkning er det å tjene penger blitt et mål i seg selv, mens virkningene av den konkrete den økonomiske aktiviteten (realøkonomien) får mindre oppmerksomhet. En ny bankkultur Første verdenskrig var også et eksempel på at et eller annet hadde gått fullstendig galt. Etter krigen var mange opptatt av hva som måtte gjøres for at katastrofen ikke skulle gjenta seg. Rudolf Steiner startet det som på norsk blir kalt tregreningsbevegelsen, og hans bok Kjernepunktene i det sosiale spørsmål ble solgt i store opplag. Det ble også gjort konkrete forsøk på å starte helt nye former for økonomisk virksomhet, men i det sosiale kaoset med ekstrem inflasjon, viste dette seg ikke mulig. En av intensjonene var å starte en banklignende virksomhet hvor banken skulle forholde seg like mye til den reelle virkeligheten som til de finansielle aspektene. Rudolf Steiner skrev i en artikkel i 1920: Bankmannen skal altså mindre ha karakter av utlåner og mer av en kjøpmann som står inne i saken og med sunn sans kan vurdere rekkevidden av operasjonen som skal finansieres, og med virkelighetssans finner tiltak for å få den realisert. Bestrebelsen på å skape et mer menneskelig samfunn ble i Tyskland overkjørt av ekstreme og destruktive krefter. Etter 2.verdenskrig var alle opptatt av å bygge Europa opp igjen, men fokuset ble noe ensidig. Utover på 1960-tallet var det mange som ble oppmerksom på at mye av utviklingen gikk i feil retning. Rachel Carsons bok Den tause våren viste at det hadde vært for liten oppmerksomhet på de økologiske konsekvensene. Det oppstod bevegelser mot atomvåpen, mot krigen i Vietnam og for bedre kår for arbeidere og kvinner. I Norge ble Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender en oppvekker for mange. Det var en tid da mange følte inspirasjon til å ta ansvar. I Tyskland fantes en gruppe antroposofer som var kjent med Rudolf Steiners intensjoner om å skape en ny bankkultur. Juristen Wilhelm Ernst Barkhoff utviklet en rekke nye ideer. Den mer praktiske Gisela Reuter hjalp til å velge ut de ideene som kunne realiseres. Bankmannen Rolf Kerler bidro med fagkunnskap. Sammen med foretningsmannen Albert Fink startet de Gemeinnützige Treuhandstelle, stiftelsen som tok imot gaver og innskudd med skattefritak som kunne lånes ut allmennyttige formål. 6 år senere utvidet de virksomheten med et garantiinstitutt og 6 år deretter (1976) åpnet de GLS Gemeinschaftbank. Etter hvert ble det opprettet lignende banker i andre land, og i dag har vi slike finansvirksomheter i Nederland, England, Belgia, Frankrike, Sveits, Spania, Østerrike og i Skandinavia. I Sverige har vi Ekobanken, i Danmark Andelskassen Merkur og i Norge Cultura Bank. Felles for disse bankene var at de ble startet av mennesker som hentet inspirasjon fra Rudolf Steiners skrifter og foredrag. Felles var det også at de ikke hadde maksimal avkastning som målsetting, men at pengene skulle lånes ut til allmennyttige tiltak. I dag samarbeider disse bankene også med andre banker som har en lignende målsetting, men som ikke har oppstått utfra en antroposofisk impuls. Norge Inspirert av Gemeinschaftsbank i Tyskland møttes en gruppe nordmenn i 1982 med tanke på å få til en lignende virksomhet i Norge. Det var lederen i Antroposofisk Selskap Sam Ledsaak, formann i Rudolf Steinerstiftelsen Sophus Clausen, økonomiprofessor Leif Holbæk-Hanssen, Svein Berglund, Ib Kondrup, Erik Siem og flere andre. Det ble avholdt studiemøter og seminarer. Et hovedspørsmål var hvordan det kunne være mulig å starte opp en finansvirksomhet når egenkapitalen var for liten i forhold til Finansloven. Leif Holbæk- Hanssen var meget kreativ på denne tiden. Han hadde satt i gang jordlottlag hvor byfok skjøt inn penger slik at jord kunne stilles til disposisjon for unge bønder som ville dyrke biologisk-dynamisk. Han fikk igang Fondet for frie initiativ. Et fond som samlet inn gavepenger og lånte dem ut uten sikkerhet, men med forhåpning om at pengene ville bli betalt tilbake slik at de sammen med nye gavepenger kunne hjelpe i gang stadig nye prosjekter. Begeistringens rullende fond ble det kalt. Han utformet også den nye samarbeidsformen ansvarslag. Det vil at en stiftelse eller annen eierform kunne overlate driften til en gruppe mennesker som i fellesskap tok på seg driftsansvaret ut i fra en godkjent målsetting. Han kjente også godt til samvirketanken og mente at det ut fra denne måtte være mulig å drive en begrenset finansvirksomhet uten den helt store egenkapital. Han utformet et notat om saken og sendte det til en av sine tidligere elever som arbeidet i Finansdepartementet. Denne var ikke helt overbevist og sendte ikke noen offisiell godkjenning, men han var ikke helt imot heller og svarte at han trodde det kunne gå. Dette ble startskuddet til at Cultura lånesamvirke satte i gang i 1986 med spareinnskudd og utlån fra og til medlemmer. Etter 1½ år sendte de et brev til Kredittilsynet og gjorde oppmerksom på hva de holdt på med. Snart kom det brev Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 9
tilbake om at samvirkedrift med penger var strengt ulovlig. Samvirkeloven gjaldt kun varer. Men etter noen møter fikk lånesamvirket likevel lov til å fortsette på en dispensasjon, undertegnet Svein Gjedrem. Etter noen år ønsket Lånesamvirket å utvikle seg videre til en bank. I mellomtiden var nye EU-direktiver varslet med store krav til egenkapital ca 40 mill kr for nye banker. Det var helt uoverkommelig for Cultura. Gjennom foskjellige kanaler medvirket imidlertid Cultura til at en dispensasjonsadgang ned til ca 8-10 mill kroner ble tatt inn i den norske utgaven av EU-direktivet. Verdibasert bankdrift Å starte opp en bank ut fra et nytt og alternativt idégrunnlag gikk allikevel ikke av seg selv, styret i Cultura måtte i mange år føre en intens kamp mot fordommer i de besluttende organer. Myndighetenes viktigste motargumentet var at banken ikke satset på maksimal avkastning verken i sin egen drift eller hos låntagerne. Dette ble ansett som svært risikabelt, og dessuten ble det påpekt at det var svært usikkert å låne ut penger til økologisk jordbruk og andre miljøprosjekter. Daglig leder Svein Berglund og spesielt styremedlemmene Erik Siem, Alf Bugjerde og Henriette Fløtra nedla et svært omfattende arbeid med å besvare avslag og med å sende nye søknader. Advokat Cato Schiøtz kom også inn i arbeidet og fra 1993 til -95 ble det sendt oppfølgende brev nesten hver måned til Kredittilsynet, Norges Bank og Finansdepartementet fra Cultura. I de offentlige kontorene var det ingen som forstod at et seriøst menneske kunne drive med penger uten å være opptatt av å tjene mest mulig. Men til slutt var det en som forstod det; en relativt ung kvinnelig medarbeider i Norges Bank sa endelig: Jeg forstår hva dere vil. I sin saksinnstilling ga hun Culturas fremstillinger en språkdrakt som passet med de begreper som myndighetene la vekt på. Derved kunne andre bedre forstå Culturas driftskonsepter, og med betydelig innsats fikk hun saken igjennom i Norges Banks styre. Etter sterk tvil gikk søknaden så gjennom i Kredittilsynet før den ble liggende 1½ år i en skuff i Finansdepartementet. Det var så godt som umulig å få byråkratene i tale. Men omsider kom det i stand et møte, og i august 1996 undertegnet daværende finansminister Sigbjørn Johnsen godkjenningen. Det ble reist en grunnkapital på 10 millioner kroner, et betydelig beløp i et lite miljø som banken henvendte seg til. Banken kom i gang 1. januar 1997. Siden har den vokst jevnt, har utvidet grunnkapitalen og tilbyr stadig nye tjenester. Den har i dag 14 medarbeidere, en egenkapital på ca 40 millioner kroner og en forvaltningskapital på ca 350 millioner kroner. Noen må gjøre det Mange ville at det skulle oppstå en slik bank i Norge, men ettersom planene ble klare var det et åpent spørsmål om hvem som skulle gjennomføre dem i praksis. Svein Berglund, som helt fra starten hadde vært en av drivkreftene i initiativgruppen, kom etter hvert til den erkjennelse at det trolig ikke kunne være noen annen enn ham selv. Dette var ikke noe lett valg. Han hadde en god stilling i næringslivet og seks barn å forsørge. Etter en alvorlig samtale med sin kone ble de enige om å satse selv om de kunne risikere å miste huset. Tidligere hadde han hatt et arbeid om dagen og et aktivt arbeid med antroposofi og sosiale initiativ på fritiden. Nå ble det mulig å forene hovedinteressene med det daglige arbeidet, men ingen kunne jo ane hvordan dette ville gå. Er Cultura en antroposofisk bank? Svein Berglund understreker at en institusjon ikke kan være antroposofisk, det er bare mennesker som kan velge å være det. Men banken kan ha som målsetting å være samfunnsnyttig ut fra et verdigrunnlag. Det finnes i dag en rekke ulike banker som har et slikt formål (green and social banking), men den gruppen av banker som er nevnt tidligere i denne artikkelen skiller seg kanskje ut ved at de har et mer bevisst idégrunnlag, bl.a. basert på Rudolf Steiners ideer om penger, økonomi og samfunnsutvikling som fundament for sitt eget selvstendige forsknings- og utviklingsarbeid. Svein Berglund var 23 år da han møtte antroposofien under sitt studium ved handelshøyskolen i Danmark. For ham var det en lang vei å forene økonomifaget med et praktisk arbeid som var inspirert av Rudolf Steiners ideer. Cultura-prosjektet var stedet der dette kunne utprøves i fellesskap med andre bærende kolleger da var han 50 år. Arbeidet med penger er bare det ytre, materielle verktøy som er nødvendig. På lang sikt er arbeidsfellesskapet med mennesker, i banken og med bankens kunder det som gir håp og mening. En bank alene har liten betydning om vi ikke ser den i et nettverk og i en arbeidssammenheng. Da kan banken være fødselshjelper for nye prosjekter og formidler av etisk-moralske holdninger i omgang med penger. Tilbake får du arbeidsglede og opplever takknemlighet for å ta del i en samfunnsbyggende virksomhet. Tre typer penger I de nevnte bankene er det også mennesker som arbeider med Rudolf Steiners foredrag om samfunnsøkonomi. I disse foredragene er det ingen henvisninger til en åndelig verden, men man kan likevel ane at økonomien her er sett utfra en større sammenheng. I disse foredragene skiller Steiner mellom realøkonomien og finansøkonomien, og er opptatt av at penger ikke må bli et mål i seg selv, men et verktøy i samfunnsutviklingen. Slike tanker finner vi i dag også hos andre økonomer, men Steiner skiller seg ut ved å hevde at det finnes tre typer penger: kjøpepenger, lånepenger og gavepenger. Kjøpepengene er de vi daglig bruker, mens lånepenger er de vi låner ut i tillit til at det kan oppstå ny virksomhet. Det er tidligere i artikkelen blitt fremhevet at å gi store overskudd til investorer ikke bør være et hovedmål for virksomheter. Men det må være en målsetting å gå med et overskudd som kan fordeles som gavepenger. Gavepenger er de mest verdifulle pengene i og med at de kan stille mennesker fritt til å utvikle nye ideer. Det er gavepengene som bringer samfunnet framover, men det er også gavepengene som gir grunnlag for kulturutvikling, omsorg, helse og utdannelse. Når fordelingen av verdens goder er blitt så skjev som den er, og psykiske og sosiale problemer tynger den vestlige verden, er det også et utslag av en stor mangel på frie gavepenger. At pengene i dag flyter rundt i en evig runddans for å forøke seg selv, fører til at det ikke blir gitt et tilstrekkelig livsrom for den nytenkningen og kulturutviklingen som skal til for å skape en bedre verden. Ifølge den kjente økonomen Joseph Stiglitz fører den store strømmen av spekulasjonspenger til en rekke sosiale problemer. Terra-skandalen er bare ett av mange eksempler. I den grad det kan snakkes om en antroposofisk økonomi, dreier det seg om å erstatte grådighet med fornuft og etikk som drivkraft i økonomien. 10 Mennesket i verden verden i mennesket, 2008
Brytningstid Intervju med Svein Bøhn av Eli Tronsmo Svein Bøhn har et langt yrkesliv som steinerskolelærer bak seg. For fem år siden valgte han å ta ut tidligpensjon, men ble oppfordret til å delta som rådgiver i Steinerskoleforbundet. Dette har ført ham tett opp i de store prosessene som forbundet har vært igjennom siden 2004, deriblant utarbeidelsen av en Kvalitetsplan for skolene, og en jevngod læreplan for Steinerskolene målt mot Kunnskapsløftet. Vi har møtt ham til samtale om steinerskolenes plass i samfunnet og om veien videre. Svein Bøhn fremhever at tradisjoner alene aldri kan begrunne pedagogikken. Hver dag burde man heller spørre Er dette bra pedagogikk? Steinerpedagogikken bør være dristig i sin fornyelse, sier han. For en som ikke kjenner til steinerskolenes praksis. Hva er en steinerskole? Det kan for det første antydes i en del ytre kjennetegn, som arkitekturen på skolebygningene og bruk av farver i klasserommene. Mange av disse kjennetegnene har det ved seg at de er svært så allment tilgjengelige. Det overordnede er nok synet på barnet som et før-intellektuelt vesen, som helst tenker i konkrete bilder og fortellinger, som for det andre har en lang vei frem til å bli voksen og at denne vei bør respekteres som noe viktig og naturgitt. Å ivareta dette i det pedagogiske arbeidet, er et verdivalg! Steinerskolen er en skole som bygger en vei for barnet frem til voksen tenkning og voksent ansvar ved å la en bred kunnskapstilegnelse få ta sin tid. Kunnskap som får verdi for livet må gå inn i hjerte og sinn som en fortelling, forplante seg i kroppen gjennom engasjert virksomhet og ende opp som hukommelsesstoff. Bred kunnskap gir noe til alle deler av mennesket: det kreative, det sosiale, det arbeidsvillige og det initiativrike. Dette fordrer en viss omhyggelighet, tid til å dvele og fordype om det skal bli virksomt, ja, effektivt! Breddekunnskap er jo et mål de fleste kan være enige om. Lære for livet het det f.eks i 70-årene. Det andre er Steinerskolens pedagogiske metode. Et liv i Steinerskolen har ikke svekket min tro på at dette virker. Det må da være en soleklar rett for barnet og de foresatte å kunne velge en skole der det enkelte barn ikke presses til intellektuelle sysler når det skaper en synlig motstand, kjedsomhet og nederlag. Barns utvikling på et dypere plan endres ikke gjennom stortingsvedtak. Men for all del, Steinerskolen både vil og skal ta vare på også de barna som har fått en tidlige intellektuell oppvåkning. Ja, kanskje trenger de barna en allsidig læring enda mer! Hele mennesket går på skolen. Men så kan Steinerskolen også ses på som en skole der noe spirituelt-åndelig blir pleiet og som utgjør skolens motiverende bakgrunn. Rudolf Steiner så det slik at skolens oppgave var å ta vare på barnas begavelser. Alle barn har noe med seg som har rett til å bli utfoldet. Barnet er skolens egentlige oppdragsgiver og må aldri bli et objekt for politikere eller byråkrater som gjennom kunnskapsvekst i intellektuelle fag skal oppnå økt brutto nasjonalprodukt eller konkurransefordeler. Et barn er altså et mål i seg selv, det er både god gammel gresk filosofi og en fastslått menneskerett. Dette mener jeg også står mellom linjene i Generell læreplan for norsk skole, men står i kontrast til mye av det PISA-maset som har gjort mange politikere paniske. Derfor trengs steinerskolens alternativ. Det har i den senere tid vært en intern diskusjon om man kan gi et klart svar på hva en steinerskole er. Hvor står du i denne diskusjonen? Denne debatten er viktig, men jeg hører til skeptikerne når det gjelder muligheten for å avslutte den noen gang. Jeg tviler på at vi noen gang kan fange Steinerskolen fullstendig i et sett med kjennetegn. Spørsmålet bør drøftes ofte i forhold til nye faglige åpninger, metodiske grep og nytt innhold. Det vesentlige er ikke om det er tradisjonell steinerpedagogikk, men at formidlingen og bearbeidingen gir barnet en sjelelig vekst, og at barnet gleder seg, blir produktivt og lærer seg å mestre noe. Vi må slutte å tro at vi er helt selvberget med ideer. Steiner er en fantastisk inspirator, men målestokken må være at det skal være god pedagogikk. Du gir inntrykk av å mene at vi lever i et tidsskifte for steinerskolene. Hva bygger du dette på? Det er mange symptomer på et paradigmeskifte, en avgjørende vending i tiden. Når vi tenker på den kritikk som steinerskolene har blitt utsatt for de senere år, forstår vi at vi i 70 år fikk leve i fred, at en Tornerosetilstand er forbi. To forhold har fått offentlig interesse. Det ene er vår spirituelle bakgrunn. Den må vi lære å kommunisere bedre, vel og merke ut fra hva vi selv kan stå for, ikke utelukkende ved at Rudolf Steiner har sagt dette eller hint. Men tyngden i kritikken har jo hele tiden vært konflikter med foreldre som har bebreidet skolens behandling av deres barn. Her har det vært store oppslag der Steinerskolen har kommet dårlig ut. I noen tilfelle har kritikken også vært betimelig. Jeg tror selvsagt ikke at det vi bebreides for er gjort av ond vilje. Jeg tror heller ikke at Steinerskolene gjennomgående verken gjør Mennesket i verden verden i mennesket, 2008 11