REGULERING AV DE INTERNASJONALE KORTSELSKAPENES PROVISJONER

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 1 REGULERING AV DE INTERNASJONALE KORTSELSKAPENES PROVISJONER På initiativ fra Finansdepartementet har Kredittilsynet etablert en prosjektgruppe for å utrede konkurranseforholdene i det norske markedet for internasjonale betalings- og faktureringskort. Prosjektgruppen har bestått av: Olaf Gresvik, siviløkonom, Norges Bank Karen Sofie Kaardal, siviløkonom, Kredittilsynet Kjell-Arild Rein, samfunnsøkonom, Konkurransetilsynet Offentlig versjon. Avsnittene og tabellene som er unntatt offentlighet med hjemmel i fvl. 13.2. er fjernet. [Høringsversjon 23.11.2004]

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 2 1 Innledning... 4 2 Fakta om det norske kortmarkedet... 6 2.1 Kortsystemene fireparts- og trepartssystemer... 6 2.2 Norske rammebetingelser, kort historikk... 8 2.2.1 Konsesjonskrav... 9 2.2.2 Ikke-diskrimineringsklausulen... 9 2.2.3 Fastsettelsen av formidlingsgebyret (interchange fee)... 9 2.2.4 Avtalemessige forhold... 10 3 Internasjonale erfaringer... 11 3.1 Australia... 11 3.2 EU... 12 3.3 Danmark... 13 3.4 Sverige... 13 3.5 Nederland... 13 3.6 Storbritannia... 13 3.7 USA... 13 4 Markedsbeskrivelse kortbasert betalingsformidling... 15 4.1 Generelt om betalingsformidling i Norge... 15 4.2 Det relevante markedet for internasjonale betalingskort... 15 4.2.1 Intersystemkonkurranse... 16 4.2.2 Åpne eller lukkede systemer... 16 4.2.3 Innenlandske kredittkort... 16 4.2.4 BankAxept... 16 4.2.5 Debet-, fakturerings-, eller kredittkort... 18 4.2.6 Privat- og bedriftskort... 18 4.2.7 Oppsummering... 19 4.3 Den geografiske avgrensingen av markedet... 19 4.4 Markedet for innløsning av betalingskort... 19 4.4.1 Markedet for utstedelse av internasjonale betalingskort... 19 4.4.2 Markedet for innløsning av internasjonale betalingskort... 19 4.4.3 Marked for innløsning i fokus... 20 5 Konkurransemessig vurdering... 21 5.1 Aktørene... 21 5.1.1 DnB NOR Kort... 21 5.1.2 American Express International... 21 5.1.3 Teller AS... 21 5.1.4 SEB Kort AB Oslofilialen... 21 5.1.5 EuroConex Technology Nordic AS... 21 5.1.6 Nordea... 21 5.2 Markedsandeler og markedskonsentrasjon... 22 5.3 Etableringshindringer... 22 5.3.1 Offentlige etableringshindringer... 23 5.3.2 Kontraktsmessige etableringshindringer... 23 5.3.3 Økonomiske hindringer... 23 5.3.4 Oppsummering... 23 5.4 Markedsmobilitet... 23 5.5 Endringer i markedet... 24 5.5.1 Nye aktører... 24 5.5.2 Intra-brand konkurranse... 24 5.6 Oppsummering... 24

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 3 6 Formidlingsgebyret analysearbeider de siste årene... 26 7 Fordeling av kostnader og inntekter på kortholderne og brukerstedene... 29 7.1 Teori om anvendelse av bruker-betaler prinsippet... 29 7.2 Kartlegging av prisstrukturen i det norske markedet... 29 7.3 Synkende brukerstedsprovisjoner siden 1990... 32 7.4 Sammenligning av nivået på provisjonen med nivået i andre land... 32 7.5 Styrkeforholdet mellom brukerstedene og kortselskapene... 33 7.6 Enkel regnskapsanalyse av regnskapene til norske kortselskaper... 34 7.7 Ikke-diskrimineringsklausulen og valg av betalingsmiddel på kjøpstidspunktet... 37 8 Drøfting av ulike reguleringstiltak i Norge... 39 8.1 Regulering av brukerstedsprovisjonen... 39 8.2 Regulering av formidlingsgebyret... 39 8.3 Opphevelse av ikke-diskrimineringsregelen (NDR)... 41 8.4 Opphevelse av andre regler som benyttes i kontraktene mellom innløsere og brukersteder... 41 9 Konklusjon og anbefaling... 42 9.1 Anbefaling... 42 10 Referanser... 44 11 Definisjoner... 46 12 Vedlegg... 47 Statistikk og tabeller... 47

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 4 1 Innledning Med grunnlag i rapporten Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner utarbeidet av Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL) og Oslo Handelsstands Forening (OHF) (heretter kalt næringsorganisasjonene) gjennomførte Finansdepartementet en høring som ble avsluttet 19. mai 2003. Konkurransetilsynet, Kredittilsynet og Norges Bank var blant høringsinstansene. I nevnte rapport påstår næringsorganisasjonene blant annet følgende: 1. (s.2) Problemet med dagens system er at kortinnehaver ikke betaler noe for å bruke internasjonale betalingskort hos brukerstedene 1 ( ) Kortinnehaver betaler heller ikke for tilgangen til kreditt som kortbruken medfører. Både kostnaden ved dette og kostnaden ved kortinnehavers bruk velter bankene og de internasjonale kortselskapene i stedet over på brukerstedene. 2. Det har vært små reduksjoner i maksimalsatsene for brukerstedsprovisjonene fra 1990 og til i dag til tross for at den teknologiske utvikling og sterk volumøkning burde tilsagt det motsatte. Forsøket på forhandlinger som har vært mellom kortselskapene og brukerstedenes organisasjoner (næringsorganisasjonene) om brukerstedsprovisjonene har heller ikke gitt et resultat som sistnevnte er fornøyd med. 3. Næringsorganisasjonene mener at årsaken til de for høye brukerstedsprovisjonene er at konkurransen i dette markedet ikke fungerer og at brukerstedene i stor grad er tvunget til å akseptere hva de internasjonale kortselskapene bestemmer. 4. Det at de internasjonale kortselskapene har anledning til å forby brukerstedene å ta gebyr av kortbrukerne for bruk av kort (ikke-diskrimineringsklausulen) er med på å skape denne ubalansen i forhandlingsstyrke mellom brukerstedene og kortselskapene. Den forhindrer også at kortinnehaver blir konfrontert med den reelle kostnaden ved å benytte betalingsinstrumentet på kjøpstidspunktet (på brukerstedet) slik at bruken av og etterspørselen etter internasjonale betalingskort øker uforholdsmessig mye og på bekostning av andre betalingsinstrumenter. Mangelen på reelle priser gir dermed et galt incitament til forbrukerne ved valg av betalingsmåte. 5. Næringsorganisasjonene hevder at for å motvirke den manglende konkurransen og få til brukerbetaling er det nødvendig å benytte prisregulering. De foreslår derfor at kontokortforskriftens 3 (beskrevet nærmere i kapittel 2, næringens rammebetingelser) iverksettes. Konkurransetilsynet, Kredittilsynet og Norges Bank sluttet seg i sine høringsuttalelser ikke uforbeholdent til påstandene som fremkom i rapporten og vurderte heller ikke rapporten fra næringsorganisasjonene som et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for iverksetting av eventuelle tiltak. Videre uttrykte disse høringsinstansene skepsis til prisregulering som virkemiddel. Etter å ha vurdert høringsuttalelsene, ba Finansdepartementet i brev av 20. januar 2004 Konkurransetilsynet, Kredittilsynet og Norges Bank utrede dette markedet nærmere. Utredningen skulle fokusere på konkurransesituasjonen i markedet for internasjonale betalingskort/kredittkort, samt om priser og vilkår for bruken av slike kort sikrer effektive 1 Jf. definisjonen av begrepet brukersted i definisjonsvedlegget.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 5 betalinger ved at kortbruker har klare incitamenter til å velge den mest kostnadseffektive betalingsmåte. Videre ønsket departementet en vurdering av om det er nødvendig med offentlig regulering for å forbedre konkurransen i dette markedet og forslag til eventuelle reguleringstiltak. Kredittilsynet ble bedt om å organisere utredningsarbeidet og etablerte en prosjektgruppe bestående av representanter fra Kredittilsynet, Konkurransetilsynet og Norges Bank. Prosjektgruppen legger med dette fram sin utredning. Utredningen er bygget opp på følgende måte: Påstandene om at kortholder ikke betaler for sin kortbruk og at brukerstedsprovisjonene ikke har endret seg nevneverdig siden 1990 omhandles i kapittel 7, Fordeling av kostnader og inntekter mellom kortholderne og brukerstedene. Påstanden om at konkurransen i markedet for internasjonale betalingskort er mangelfull er undersøkt ved at vi har gjennomført en markedsanalyse, se kapitlene 4 og 5; Markedsbeskrivelse og Konkurransemessige vurderinger. En eventuell opphevelse av ikke-diskrimineringsklausulen er drøftet i kapitlene 7 og 8. Utvalgte erfaringer i andre land med regulering av markedet og grunnlaget for fravær av regulering er beskrevet i kapittel 3; om internasjonale erfaringer. I kapittel 8 har vi drøftet mulige reguleringstiltak, inkludert iverksettelse av kontokortforskriften. I tillegg har vi gitt en beskrivelse av rammebetingelsene i det norske markedet i kapittel 2 og en særskilt omtale av forskningsresultater vedrørende formidlingsgebyrets rolle i kapittel 6. Prosjektgruppens konklusjoner og anbefaling gis i kapittel 9: Konklusjon og anbefaling.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 6 2 Fakta om det norske kortmarkedet 2.1 Kortsystemene fireparts- og trepartssystemer I kortsystemer er det fire roller som skal ivaretas av ulike aktører. Rollene er kortinnehaver, kortutsteder, brukersted og innløser. Kortsystemene organiserer seg på to måter, som trepartssystemer eller firepartssystemer. I et firepartssystem er rollene besatt av fire forskjellige aktører. Riktignok er det eksempler på at innløser og utsteder av kort er samme aktør, men det finnes også konkurrerende aktører i firepartssystemene som er bare utstedere. I trepartssystemene er innløseren og utsteder av kort samme aktør. Innløseren kan også legge selve innsamlingen av transaksjonene til en fjerde/femte aktør en innsamler. Dette er en teknisk løsning som har liten betydning for de prinsipielle sidene ved måten kortsystemene er organisert på og er derfor ikke drøftet i denne utredningen. Figur 1 viser hvordan de viktigste kontantstrømmene går mellom aktørene i et fireparts betalingskortsystem. Partene i figuren: Kortinnehaver: Privatperson eller bedrift som disponerer og står juridisk ansvarlig for bruken av et betalingskort med debet- fakturerings- eller kredittfasilitet. Kortutsteder: Virksomheten som utsteder kortet til kortinnehaver. Dette kan være en bank eller et finansieringsselskap/kortselskap i Norge eller i et annet land. Innløser av transaksjoner: Virksomheten som leverer tjenester til brukerstedet, blant annet oppgjør for betalingstransaksjonene som er foretatt med kort. Dette kan være en bank eller et finansieringsselskap/kortselskap. Innsamling av transaksjonene foregår vanligvis av innløseren, men i enkelte tilfeller kan profesjonelle transaksjonsinnsamlere gjøre denne oppgaven for innløseren. Brukersted: En butikk, restaurant eller lignende sted der kortet kan benyttes. Brukerstedene kan ha registreringsfasiliteter både i det fysiske lokalet og for fjernhandel via internett. Formidlingsgebyr (interchange fee) Formidlingsgebyret betales av innløsere av internasjonale betalingskort til utstedere av internasjonale betalingskort for å balansere kostnader og inntekter mellom de to. Det er en prosentsats av hver eneste transaksjon og er en gitt standardsats i kontraktene mellom innløsere og brukersteder.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 7 Figur 1 Firepartssystemene Kostnad: utstede kort m.m. A + B + C + D + E + F Kostnad: A+ +F avhengig av bruk. Inntekt: Y+A+B+C+D+E+F Kortutsteder (bank, kortselskap) Kortinnehaveren mottar faktura med eller uten revolverende kreditt, eller belastes sin konto med P. I tillegg betales årspris A, kontantgebyr B, valutagebyr C, renter D. Andre inntektskilder er tilleggstjenester E, faktureringsgebyr F. Kortinnehaver Utstederen dekker P-Y der Y er formidlingsgebyret, en prosentsats av P og Y<X (vanligvis). Handel, pris P. Kortinnehaveren blir skyldig P til kortutsteder, som dekkes av innløseren overfor brukerstedet. A, E og F er i kroner, B,C og D i prosent av P Y Inntekt: X-Y Innløser av transaksjoner (kortselskap, bank, andre) Innløseren dekker P-X, der transaksjons- / brukerstedsgebyret = X, en prosentsats av P. Brukersted Kostnad: Terminal m.m. X Kostnad: X Eksempler på firepartssystemer er VISA og Mastercard. Kontantstrømmene i figuren (brede piler): Transaksjonsbeløpet (P) er hoveddelen av kontantstrømmene mellom aktørene i markedet. P benyttes som utgangspunkt når brukerstedsgebyret (X), formidlingsgebyret (Y), valutagebyret (C) og rentene (D) beregnes. Alle disse beløpene beregnes vanligvis som en prosentsats av P. Kontantgebyret ved uttak i minibank (B) beregnes som en prosentsats av uttaksbeløpet i minibanken. Årsprisen (A), tilleggstjenester (E) og faktureringsgebyret (F) er priset uavhengig av omsetningen i kortet. Reell kostnad/inntekt for partene i figuren (smale piler): De smale pilene i figuren viser hvilke beløp som hver enkelt part belastes eller sitter igjen med etter at transaksjonen er gjennomført. Kostnadene og inntektene overføres enten som en reduksjon i P eller som en direkte innbetaling til en av partene. A betales vanligvis på årsbasis og er ikke avhengig av transaksjonen.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 8 Figur 2 - Trepartssystemene A + B + C + D + E + F Kostnad: A+ +F avhengig av bruk. Inntekt: X+A+B+C+D+E+F Kortutsteder (bank, kortselskap), Innløser av transaksjoner (kortselskap, bank, andre) Kortinnehaveren mottar faktura med eller uten revolverende kreditt, eller belastes sin konto med P. I tillegg betales årspris A, kontantgebyr B, valutagebyr C, renter D. Andre inntektskilder er tilleggstjenester E, Faktureringsgebyr F. Kortinnehaver Handel, pris P. Kortinnehaveren blir skyldig P til kortutsteder, som dekkes av innløseren overfor brukerstedet. A, E og F er i kroner, B,C og D i prosent av P Innsamleren dekker P-X, der transaksjons- / brukerstedsgebyret = X, en prosentsats av P. Brukersted Kostnad: utstede kort, terminal m.m. X Kostnad: X I et kortsystem med tre parter ivaretas innløser/innsamlerfunksjonen og utstederfunksjonen av samme aktør. Dette gjelder systemer som American Express og Diners Club. Kontantstrømmene blir i hovedsak de samme som i et firepartssystem, men det er vanligvis ikke formidlingsgebyr i et trepartssystem. 2.2 Norske rammebetingelser, kort historikk Kontokortforskriften (forskrift 5. oktober 1989 nr. 1025 om finansieringsforetaks virksomhet med kontokort) Siden avreguleringen av kredittmarkedet i 80-årene har det i liten grad eksistert offentlig prisregulering av finansielle tjenester. Hovedtilnærmingen har vært at det eksisterer et tilstrekkelig antall tilbydere til å sikre et effektivt marked der prising av et finansielt produkt fastsettes gjennom ordinære markedsmekanismer. Også på andre områder enn finansielle tjenester er bruken av offentlig prisregulering sterkt redusert. Kontokortforskriften, med unntak av 3, ble iverksatt 5. oktober 1989. Ordlyden i 3 er følgende: 3. Ved valutainnlendingers kjøp av varer eller tjenester i Norge kan kostnader forbundet med kjøp ved bruk av kontokort tilknyttet American Express Company A/S, Eurocard Norge A/S, Diners Club Norge A/S og VISA Norge A/S belastes selgeren med tilsammen inntil 1 pst. av kjøpesummen. Verdien av kreditten (renten) som kortselskapet oppnår i tiden fra kjøpet til kortselskapets oppgjør med selgeren, skal medregnes innenfor 1 pst. grensen. Hvis det foretas et samleoppgjør for kjøp som er foretatt i en bestemt periode, kan dette anses for ett kjøp foretatt på tidspunktet midt i perioden. Verdien av kreditten i de første 14 dager etter kjøpet medregnes likevel ikke innenfor 1 pst. grensen. Rentesatsen som skal benyttes ved verdiansettelsen av kreditten, settes til 12 pst. p.a. Ved bruk av øvrige kontokort er det ved valutainnlendingers kjøp av varer eller tjenester i Norge ikke adgang til å belaste selgeren for andre kostnader enn verdien av kreditten i tiden fra kjøpet til kortselskapets oppgjør med selgeren. Hvis verdien av denne kreditten belastes selgeren, er det ikke adgang til å øke oppgjørstiden (kredittiden) til selgeren ved kortbruk i forhold til de oppgjørsrutiner som gjelder ved denne forskrifts ikrafttreden.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 9 Det er ikke for noen kort adgang til å belaste selgeren med andre eller økte kostnader for eksisterende tjenester forbundet med kortbruken. Departementet avgjør i tvilstilfeller om en tjeneste er forbundet med kortbruken. Bakgrunnen var at Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL) hadde inngått bilaterale prisavtaler med det enkelte kortselskap om maksimalsatser for brukerstedsprovisjon. Finansdepartementet ønsket å observere om disse avtalene ville virke slik at konkurransen mellom kortselskapene bidro til lavere priser overfor brukerstedene enn det de inngåtte avtalene la opp til. 2.2.1 Konsesjonskrav Normalt vil innløsning av korttransaksjoner innebære at brukerstedene har adgang til å få oppgjør før innløser har fått innbetaling fra kortutsteder eller kortutsteders bank. Selv om ønsket oppgjørstid varierer mellom brukerstedene, må en innløser finansiere oppgjøret helt eller delvis. Innløservirksomhet krever derfor konsesjon som finansieringsforetak etter finansieringsvirksomhetslovens 3-3 (unntatt dersom institusjonen har konsesjon som sparebank, forretningsbank eller finanskonsern). Det samme gjelder kortutstedere (med unntak av debetkort). For å få konsesjon stiller loven krav om at foretaket innehar den nødvendige kompetanse og tilstrekkelig kapital til å drive forsvarlig. 2.2.2 Ikke-diskrimineringsklausulen Ikke-diskrimineringsklausulen (Non-Discrimination Rule (NDR)) forhindrer brukerstedet fra å kreve gebyr fra kortets innehaver ved bruk av kortet (se også kapittel 2.2.4.). Konkurransetilsynet ga i 2001 VISA Norge AS (nå Teller AS), Europay Norge AS (nå del av SEB Kort Oslofilialen) og Diners Club Norge AS midlertidig dispensasjon for å benytte NDR i avtaler med brukerstedene. Det fremgår av den midlertidige dispensasjonen at tilsynet hadde utsatt behandlingen av dispensasjonssøknaden i påvente av Europakommisjonens endelige avgjørelse i en tilsvarende sak (VISA International COMP / 29.373). 9. august 2001 kom EU- Kommisjonen med en beslutning (negativattest) som blant annet tillot VISA å benytte NDR i avtaler med brukerstedene. I tillegg til EU-Kommisjonens behandling av dette spørsmålet har VISA Norge AS bedt (notifisert) EFTAs overvåkningsorgan (ESA) vurdere selskapets avtaler med brukerstedene, herunder ikke-diskrimineringsklausulen. Saken er fortsatt til behandling i ESA. På denne bakgrunn fornyet Konkurransetilsynet de midlertidige dispensasjonene i 2002, med virkning ut 2004. 2.2.3 Fastsettelsen av formidlingsgebyret (interchange fee) Formidlingsgebyret betales av innløsere av internasjonale betalingskort til utstedere av internasjonale betalingskort for å balansere kostnader og inntekter mellom de to. Formidlingsgebyret regnes ut som en prosentsats av hver enkelt transaksjon. Gebyret er ikke en godtgjørelse for en utført formidlingstjeneste, det er en omfordeling av inntekter mellom de to aktørene fra innløser til utsteder. Prosentsatsen er gitt som en del av kontrakten mellom brukersted og innløser. Brukerstedene har ingen innvirkning på størrelsen på formidlingsgebyret.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 10 VISA I Norge har det vært VISA bankgruppe som har fastsatt nivået på formidlingsgebyret for VISA. Til nå har det bare vært én innløser som har vært medlem av VISA bankgruppe, Teller AS, mens de øvrige medlemmene er kortutstedere. Det har i praksis vært kortutstederne som har fastsatt gebyret. Styret i VISA bankgruppe har besluttet å fremme et forslag om kostnadsbasert beregning av formidlingsgebyret i Norge for VISA International i London. Aksepteres dette vil det trolig etableres en form for nasjonal komité i Norge som får ansvaret for den løpende justeringen av formidlingsgebyret for VISA. Mastercard Retningslinjene for Mastercard sier at dersom en aktør er dominerende i et marked, kontrollerer minst 75 prosent av Mastercards virksomhet i landet) skal aktøren selv fastsette nivået på formidlingsgebyret i markedet. SEB Kort AB Oslofilialen har lenge hatt en slik posisjon i det norske markedet for Mastercard og har derfor bestemt hva formidlingsgebyret skal være. Innløsere og utstedere av Mastercard møtes i Mastercard memberforum. Dette forumet har fremmet ønske om å få et kostnadsbasert formidlingsgebyr i Norge for den internasjonale organisasjonen. Utfallet av dette ser ut til å bli at Norge får en nasjonal retningslinje for nivået på formidlingsgebyret for Mastercard og at denne blir beregnet ut fra et kostnadsanslag. 2.2.4 Avtalemessige forhold Utredningen omtaler enkelte punkter i de norske avtalene: 1) Handle-All-Cards regelen: HAC pålegger brukerstedet å akseptere alle kort som bærer kortsystemets logo. Dette innebærer at debet- kreditt- og faktureringskort fra innenlandske og utenlandske kunder skal aksepteres. 2) Ikke-diskrimineringsregelen (NDR, No-Discrimination Rule): NDR forbyr brukerstedet å kreve gebyr fra kortets innehaver ved bruk av kortet. Mer presist sier regelen at det ikke kan kreves inn gebyr høyere enn for andre betalingsmidler/instrumenter, noe som blant annet omfatter kontanter. Kontanter er et tvungent betalingsmiddel for betalingsmottakere i følge sentralbanklovens 14. Det kreves ikke gebyr for bruken av sedler og mynt i butikker, og dermed blir også gebyret for internasjonale betalingskort også null. 3) Utstedelse før innløsing: Innløserne kan ikke opptre som innløsere uten at de samtidig utsteder kort. Utstederne har mulighet til å kun drive med utstedelse. I Norge er det etablert kollektive avtaler med bankene (for eksempel via VISA Bankgruppe som administreres av Teller), slik at innløserne ikke kan unngå å drive med kortutstedelse. I trepartssystemene er innløser og utsteder samme juridiske enhet. 4) Brukerstedsgebyret: Gebyret er fastsatt i avtale mellom brukerstedet og innløser som en prosentsats av omsetningsbeløpet per transaksjon, alternativt som en kombinasjon av øre/krone/eurobeløp og prosentsats. Brukerstedet betaler gebyret til innløser. 5) Formidlingsgebyret (interchange fee): Betales av innløser til utsteder som en prosentsats av omsetningen per transaksjon. Ifølge faglitteraturen (se referanseliste) bestemmer nivået på formidlingsgebyret nivået på brukerstedsgebyret og nivået på avgiftene kortinnehaveren betaler til kortutstederen 6) Avgifter fra kortinnehaver til kortutsteder: Kortets innehaver betaler for å inneha kortet (årsavgifter) for bruk av kortet (transaksjonsavgifter), for renter (om revolverende kreditt benyttes) og for purre/fakturagebyr (om innehaveren betaler for sent i forhold til betingelsene påløper forsinkelsesrenter og gebyrer). Nivået på disse avgiftene varierer sterkt.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 11 3 Internasjonale erfaringer I flere andre land har det vært utført utredninger og reguleringer av fireparts kortsystemer. Reguleringene har tatt for seg forskjellige aspekter av kortselskapenes virksomhet, og enkelte land har hatt behov for å innføre relativt omfattende restriksjoner på kortselskapenes virksomhet. Dette har dels hatt bakgrunn i spesielle forhold i det enkelte land og dels bakgrunn i at aktørene utnytter markedsmakt eller forhindrer en effektiv betalingsformidling. 3.1 Australia Den australske sentralbanken utmerker seg i internasjonal sammenheng ved en sterk fokus på kortsystemer. I 2003 ble reguleringene (her kalt standarder) som Reserve Bank of Australia (RBA) har foreslått iverksatt. Standardene omfatter firepartssystemer, men også trepartssystemene retter seg etter RBAs pålegg. Standardene retter seg mot kreditt- og faktureringskort. 1. januar 2003 trådte Standard on merchant pricing i kraft. Denne standarden fjernet kortselskapenes mulighet til å forhindre kjøpmennene å ta transaksjonsgebyr fra kundene (ikke-diskrimineringsregelen NDR). Standarden er rettet mot firepartssystemer, men også trepartssystemene gikk frivillig inn for å fjerne NDR. Effekten av denne standarden har vært begrenset, i den forstand at få kjøpmenn velger å kreve inn gebyr fra kundene. RBAs oppfatning er likevel at vedtaket har styrket kjøpmennenes forhandlingsposisjon overfor kortselskapene. For tiden undersøker RBA om kjedespesifikke kort skal legges under den samme standarden. 1. juli 2003 trådte Standard on interchange fees i kraft. Standarden innførte et kostnadsbasert maksimumsnivå på formidlingsgebyret mellom utsteder og innløser. Kostnadene som inngår er: i) prosessering ii) autorisering iii) tiltak mot svindel og misbruk iv) finansiering av rentefri periode på kredittkortene. Hvert kortsystem skal oppnevne en uavhengig ekspert som kvalitetssikrer beregningen av kostnadstallene. Standarden gjelder for treårige perioder, og beregningsmetoden samt nivået vil revurderes på slutten av perioden. Formidlingsgebyret ble beregnet til å falle med om lag 40 prosent til 0,55-0,6 prosent av handlebeløpet. RBA følger utviklingen i nivået. Denne måten å kollektivt fastsette formidlingsgebyret på bryter ikke med konkurranselovgivningen i Australia. Målet med reguleringene er at de lavere formidlingsgebyrene vil redusere kjøpmennenes kostnadsnivå. Kjøpmennene vil da ha mulighet for å redusere sitt generelle prisnivå overfor kundene, noe RBA mener er positivt for den samfunnsøkonomiske utviklingen. RBA følger derfor utviklingen på brukerstedsgebyrene. Den tredje standarden som RBA innførte fra 1. august 2003 er et nytt regime for nye aktørers mulighet til å etablere seg i markedet. Tidligere var det ikke mulig for ikke-finansinstitusjoner å være aktører i kortsystemene, noe som ble sett på som en etableringsbarriere. Dette oppheves, men ettersom det likevel er behov for tilsyn med disse aktørene defineres de som en ny gruppe institusjoner: spesialiserte kredittkortinstitusjoner. Disse underlegges tilsyn av Australian Prudential Regulation Authority (APRA). Disse spesialiserte

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 12 kredittkortinstitusjonene må fremlegge dokumentasjon på at de innehar riktige kunnskaper, bemanning, mulighet for risikostyring og er operasjonelt kompetente til å drive slik virksomhet. Spesialiserte kredittkortinstitusjoner som konsentrerer seg om kortutstedelse og/eller utlån har også høyere kapitalkrav enn andre finansieringsselskap. RBA planlegger å følge opp gjennom sine årsrapporter, og vil i tillegg etter fem år foreta en større gjennomgang av markedssituasjonen for å se om standardene gir riktige rammebetingelser. For øvrig går RBA inn for at formidlingsgebyrer i debetkortsystemene skal settes til null. RBA skal også se nærmere på Handle-All-Cards-regelen. 3.2 EU EU-Kommisjonen offentliggjorde en beslutning den 24. juli 2002 om VISAs multilateralt fastsatte formidlingsgebyr (MIF). Kommisjonen besluttet å ikke innføre regulering etter at VISA frivillig reduserte satsen betraktelig og endret på grunnlaget for hvordan gebyret skulle fastsettes. I en periode fram til 2007 (som kan forlenges) skal MIF for grensekryssende betalinger ikke overstige 0,7 prosent for kredittkorttransaksjoner og 0,28 euro for debetkorttransaksjoner. Videre skal MIF ha en maksimalsats basert på beregningen av summen av kostnadene for transaksjonsprosessering, betalingsgaranti og funding av den rentefrie perioden. Om denne summen skulle vise seg å være under 0,7 prosent blir MIF lik summen (altså under 0,7 prosent). EU-Kommisjonen opphevet ikke NDR-regelen, ettersom en eventuell opphevelse ikke syntes å ha stor innvirkning på markedsaktørenes tilpasning. Kommisjonen motsetter seg allikevel ikke at medlemsland forbyr denne regelen, noe Danmark, Sverige, Nederland og Storbritannia har gjort. Videre offentliggjorde Kommisjonen en beslutning 9. august 2001 som behandlet store deler av VISAs avtaler, blant annet VISAs praksis med territorial lisensgiving, ikkediskrimineringsregelen (NDR), regler for grensekryssende kortutstedelse, grensekryssende verving av betalingsmottakere/brukersteder, regelen om at innløsere ikke kan agere i markedet uten å samtidig utstede kort og regelen om at alle kort skal aksepteres (HACregelen). Kommisjonen fant ikke grunn til å reagere mot noen av disse klausulene. I EU-kommisjonens pressemelding vedrørende Statement of objections (det formelle dokumentet der EU- Kommisjonen kommer med sine innsigelser til VISA Internationals deltakerreglement) er en av VISAs regler for akseptanse av potensielle innløsere omtalt 2. Regelen sier at VISA ikke skal akseptere nye innløsere dersom de driver med innløsing av et konkurrerende kortsystem. På bakgrunn av denne regelen har VISA avvist Morgan Stanley Dean Witter (MSDW), som drifter kortsystemet Discovery, som innløser for VISA. MSDW klaget dette inn for Kommisjonen i 2000, og Kommisjonen gir nå VISA muligheten til å uttale seg om dette innen november 2004. Mastercard har ingen regel som ekskluderer potensielle innløsere, og har innlemmet MSDW som innløser av Mastercard-transaksjoner. 2 Se EU-kommisjonens pressemelding av 3. august 2004 (IP/04/1016) Commission files preliminary charges with respect to the membership rule of the VISA association

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 13 3.3 Danmark Betalingsmiddellovens 14 forbyr brukerstedene å kreve gebyr av kortbrukeren (tilsvarende NDR). Regelen gjelder alle kort unntatt internasjonale betalingskort. Dette innebærer at internasjonale betalingskort diskrimineres i kjøpssituasjonen. Det er innført maksimalsatser for gebyrene som kan kreves inn av brukerstedene, 1,75 prosent av beløpet for danskutstedte, internasjonale betalingskort og opptil 5,75 prosent av beløpet for utenlandskutstedte, internasjonale betalingskort. Enkelte brukersteder benytter seg av muligheten til å kreve gebyr av kundene. En virkning av bestemmelsene om gebyrlegging av kortbrukeren er at det er liten utbredelse av internasjonale betalingskort i Danmark. Det er åpnet for å kreve gebyr av kunder ved handel på Internett, uansett hvilken type kort de benytter. Det vil si at internasjonale kortsystemer ikke er diskriminert på Internett. Bruken av nasjonale kortløsninger er uansett svært liten for denne typen handel. 3.4 Sverige NDR-regelen er forbudt. Enkelte brukersteder krever gebyr av kundene når de benytter internasjonale betalingskort. 3.5 Nederland I Nederland er ikke-diskrimineringsregelen (NDR) forbudt. En studie fra 2000 3 viste at selv om enkelte brukersteder benyttet seg av muligheten til å kreve gebyr var effekten av dette svært moderat på brukerstedsgebyrene. Flertallet av brukerstedene unnlot å kreve gebyr da det kunne oppfattes som dårlig service overfor kundene. Denne studien har vært en del av EUkommisjonens beslutningsgrunnlag for sin behandling av NDR-regelen. 3.6 Storbritannia Office of Fair Trading (OFT) gjorde et foreløpig vedtak i februar 2003 om at måten Mastercard fastsatte sitt formidlingsgebyr på var i strid med den britiske konkurranseloven. Også Cruickshank-rapporten fra 2000 påpekte at konkurransen blant innløserne ikke fungerte tilfredsstillende. Formidlingsgebyret blir fastsatt i enighet aktørene i mellom, og OFT mener at dette fører til for høyt nivå på gebyret. OFT varslet derfor at Mastercard enten måtte utdype årsakene til at avtalen er utformet på denne måten, eller endre avtalen slik at den tilfredsstiller kravene til å unntas fra sanksjoner fra konkurranseloven. OFT siktet på å komme med en endelig beslutning i 2003, men dette har blitt utsatt på grunn av nye opplysninger som har blitt avdekket i ettertid. Noe endelig vedtak har ennå ikke trådt i kraft. Videre er NDR-regelen forbudt etter konkurranselovgivningen i Storbritannia. 3.7 USA VISA og Mastercard ble i 1996 saksøkt av en gruppe brukersteder for å misbruke Handle-All- Cards-regelen (HAC) som dominerende aktør/monopolist i markedet. Bakgrunnen for dette var at debetbetalinger utført med PIN-kode ble prosessert via regionale nettverk til en fast kostnad på om lag 15 US cents, mens signaturbaserte transaksjoner ble prosessert via VISA og/eller Mastercards nettverk til en kostnad på om lag 1,5 prosent De signaturbaserte transaksjonene ble derved langt dyrere for brukerstedene. Bruken av HAC-regelen kombinert med amerikanske kunders preferanse for signaturbaserte korttransaksjoner ble svært kostbart 3 Vis, Toth (2000)

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 14 for brukerstedene. Om lag 70 prosent av alle offline debettransaksjoner ble utført med VISA og/eller Mastercard. I tråd med amerikansk rettspraksis ble dette tolket som misbruk av en dominerende posisjon i markedet. Forlik ble inngått i saken i 2003, der VISA og Mastercard avviklet sin HAC-regel og senket brukerstedsgebyret for offline debettransaksjoner. Videre gikk kortselskapene med på å utbetale en erstatning til brukerstedene på 3 mrd. USD. En av de største varehuskjedene i USA, Wal-Mart, har i en periode nektet å akseptere debetkorttransaksjoner med signatur, før de i juli 2004 igjen valgte å akseptere slike transaksjoner. Antallet signaturbaserte transaksjoner hos Wal-Mart er nå under 1 prosent av antallet i 2003.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 15 4 Markedsbeskrivelse kortbasert betalingsformidling 4.1 Generelt om betalingsformidling i Norge Betalingsformidling kan i hovedsak utføres ved hjelp av fire betalingsinstrumenter: kontanter, sjekker, gireringssystemer og betalingskort. Disse betalingsinstrumentene tilgjengeliggjør oppgjørsmidler mellom to eller flere parter, og er til en viss grad substituerbare. Hvilke instrument som benyttes til ulike transaksjoner bestemmes av pris, tilgjengelighet, effektivitet og sikkerhet. Karaktertrekk ved de ulike betalingsinstrumentene medfører at de lite trolig kan antas å tilhøre samme produktmarked. For forretninger og andre som skal motta oppgjør er kontanter et betalingsmiddel de er pålagt ved lov å akseptere. Bruk av kontanter gir oppgjør på stedet. Det er imidlertid kostnader og risiko knyttet til å akseptere kontanter. For forbrukeren kan det være risiko knyttet til å bære store beløp. For store innkjøp vil bruk av kontanter derfor være upraktisk. Det må også ofte fylles på med kontanter fra minibanker, over skranke eller i butikk. Det er derfor grunn til å tro at gjennomsnittlig beløp ved bruk av kontanter er lavere enn ved bruk av andre betalingsmidler. Prosjektgruppens konklusjon er at kontanter ikke er i det samme relevante markedet som betalingskort. Sjekker blir i liten grad benyttet i Norge i dag, og de gangene sjekk benyttes er det gjerne ved betaling av større beløp enn det som er mulig å foreta med de fleste betalingskort. Det er også stadig færre kontohavere som har sjekk knyttet til sine konti. Sjekk gir oppgjørsgaranti, med overføring av midler når sjekken leveres i en bank. Ulikheter i bruk og anvendelsesområder tilsier at sjekk ikke tilhører samme produktmarked som betalingskort. Med gireringssystemer menes bankgiro, avtalegiro og lignende. Disse betalingsmidlene kan ikke brukes ved betalinger over skranke i forretninger og lignende. Gireringssystemer er derfor ikke i samme produktmarked som betalingskort. Det gjenstår videre å fastslå hvorvidt alle betalingskort kan inkluderes i det samme relevante marked. 4.2 Det relevante markedet for internasjonale betalingskort I markedet for betalingskort kan man skille mellom to typer konkurranse. Den første typen finner sted mellom forskjellige betalingskortsystemer, mens den andre typen finner sted mellom finansielle tjenestetilbydere (særlig banker) og er primært knyttet til utstedelse av kort til privatpersoner og tilknytning av brukersteder. Den første av disse to typene konkurranse omtales vanligvis som konkurranse på system/nettverksmarkedet, mens den andre ofte omtales som konkurranse på de systeminterne markedene. Det systeminterne markedet er videre delt i to markeder som er gjensidig avhengig av hverandre: (i) Markedet for utstedelse/ issuing der de finansielle tjenestetilbyderne konkurrerer med hverandre om å utstede betalingskort til bedrifter og privatpersoner og (ii) markedet for innløsing/ acquiring der aktørene konkurrerer om å tilknytte seg brukersteder som vil akseptere kortet. Disse to markedene er avhengig av hverandre da etterspørselen etter betalingskort (utstedelse) vil være avhengig av hvor mange brukersteder som aksepterer kortet, mens brukerstedenes etterspørsel etter å være tilknyttet et nettverk (innløsning) er avhenging av hvor mange kortholdere som er tilknyttet nettverket. I den økonomiske litteraturen omtales slike markeder ofte som et tosidig marked.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 16 Hovedproblemstillingen i denne utredningen er knyttet til markedet for innløsning av betalingskort. For å avgjøre hvilke betalingskortprodukter som tilhører dette markedet vil vi først se på hvilke system som er i det samme intersystemmarkedet. Dette vil i stor grad også avgjøre hvilke produkter som tilhører utsteder- og innløsermarkedet. Vi vil så avgrense analysen til å se på innløsermarkedet. 4.2.1 Intersystemkonkurranse Da bruken av de forskjellige betalingskortsystemene avhenger både av kortholdernes og brukerstedenes valg må man ta hensyn til begge når man avgrenser det relevante intersystemmarkedet. To forskjellige betalingskortsystemer kan bare regnes som substituerbare, og dermed sies å tilhøre samme relevante intersystemmarked, hvis de er substituerbare for både kortholder og for brukerstedene. Hvis kortholderne eller brukerstedene ikke betrakter de to forskjellige betalingskortsystemene som substituerbare er de heller ikke en del av det samme relevante intersystemmarkedet. For å avgjøre om de ulike betalingskortene er i det samme relevante intersystemmarkedet vil vi derfor vurdere om betalingskortene er substituerbare både for kortholder og for brukerstedene. Det er ulike karakteristika ved de ulike betalingskortene som avgjør substituerbarhet: - Åpne eller lukkede systemer - Hva slags kort er det snakk om (debet-, kreditt-, eller faktureringskort) - Nasjonale kort eller internasjonale kort - Privatkort eller bedriftskort - Om kortet kan benyttes til fjernhandel 4.2.2 Åpne eller lukkede systemer Enkelte oljeselskaper og butikker (for eksempel IKEA) tilbyr egne betalingskort som bare kan benyttes hos dem. Siden bruken av disse kortene er begrenset til det enkelte oljeselskap eller de enkelte butikkjedene vil disse kjedespesifikke betalingskortene bare være substitutter (med andre betalingskort) for kortholderne i enkelte situasjoner. De vil ikke være substitutter for andre brukersteder enn de som utsteder kortene. De kjedespesifikke kortene regnes derfor ikke som en del av det relevante intersystemmarkedet. 4.2.3 Innenlandske kredittkort Transaksjoner med nasjonale kredittkort utgjorde 0,4 prosent av det samlede antall korttransaksjoner i Norge i 2003. Målt i forhold til omsetningen utgjorde nasjonale kredittkort 0,9 prosent av den samlede omsetningen over betalingskort. Nasjonale kredittkort blir brukt ved transaksjoner av større verdi enn de andre betalingskortene. Innenlandske kredittkort har hatt en reduksjon i bruken den siste tiden til fordel for internasjonale betalingskort. De nasjonale kredittkortene har et begrenset anvendelsesområde og er derfor ikke å anse som fullgode substitutter for internasjonale betalingskort for verken kortholdere eller brukerstedene. De innenlandske kredittkortene er på denne bakgrunn ikke inkludert i det relevante intersystemmarkedet. 4.2.4 BankAxept Det mest utbredte betalingskortet i Norge er BankAxept (BAX). Dette er et betalingsnettverk som drives av Bankenes Betalingssentral (BBS) på vegne av bankene i Norge. BAX-

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 17 transaksjoner utgjorde om lag 84 prosent av den samlede omsetningen for betalingskort i Norge i 2003. BAX er et innenlandsk betalingskortsystem som er knyttet direkte til kortholders konto (debetkort) og som kan benyttes online i EFTPOS-terminaler og minibanker i Norge, samt enkelte brukersteder i Sverige og enkelte ferger i utenlandsfart. Det vil si at BAX bare i svært begrenset omfang kan benyttes i utlandet, BAX inneholder ikke en kredittfunksjon 4, og kan ikke benyttes i offlineterminaler. I tillegg tilbys ikke oppgjør av fjernsalg via BAX, for eksempel over Internett. De fleste BAX-kort er utstedt som en kombinasjon av BAX-funksjonalitet og funksjonalitet fra et internasjonalt betalingskortsystem. Disse kortene omtales som kombinerte kort. Hvorvidt det er BAX-funksjonaliteten eller den internasjonale betalingsfunksjonaliteten som benyttes, avhenger av hvilke funksjonaliteter brukerstedet benytter. 5 I disse kombinerte kortene er ofte også den internasjonale betalingsfunksjonaliteten en debetfunksjon. Kombinasjonskortene er i realitet to betalingskort, knyttet til to ulike system, på samme plastkort. Hvis det var slik at BAX-funksjonen og den internasjonale debetkortfunksjonen var nære substitutter for kortholderne, ville det være overflødig å kombinere disse. Bakgrunnen for at kombinasjonskort likevel er blitt en suksess skyldes nok heller at de to betalingssystemene utfyller hverandre. Det vil si at de to systemene er komplementære goder, heller enn substitutter. Det er på denne bakgrunn vanskelig å konkludere med at BAX og de internasjonale betalingskortene er så nære substitutter for kortholderne at de kan inkluderes i det samme relevante markedet. For brukerstedene er den største forskjellen mellom BAX og internasjonale betalingskort oppgjørstid, pris og anvendelighet. Ved bruk av et BAX-kort vil brukerstedet få oppgjør for handelen umiddelbart etter at transaksjonen er gjennomført. Ved bruk av et internasjonalt betalingskort vil brukerstedet få oppgjør etter et nærmere avtalt antall dager, alt etter hvilken pris brukerstedet er villig til å betale. Et typisk eksempel vil her være at brukerstedet kan velge om de ønsker å få oppgjør etter 3 dager, 12 dager eller 28 dager. Jo kortere oppgjørstid, jo høyere brukerstedsgebyr. 6 Brukerstedet vil uansett måtte vente lenger på oppgjøret fra en transaksjon utført med et internasjonalt betalingskort enn med et BAX-kort. I tillegg er bruken av de internasjonale betalingskortene vesentlig dyrere for brukerstedene enn BAX. Hvis det var slik at BAX-kort og internasjonale betalingskort er nære substitutter for brukerstedene, vil oppgjørstid og prisstrukturer som beskrevet ovenfor medføre at brukerstedene bare ville akseptere BAX-kort. Dette er ikke tilfelle for et vesentlig antall brukersteder. 4 Det kan imidlertid knyttes en kredittfunksjon til kontoen som BAX-kortet er knyttet til. En slik kreditt er imidlertid ikke tilknyttet selve kortet, kreditten kan nås via andre betalingsinstrumenter og den er rentebærende fra første dag. Kreditten er derfor ikke sammenlignbar med den kreditten som knyttes til internasjonale betalingskort (Knyttet til kortet og rentefri i en nærmere angitt periode). 5 De fleste betalingsterminalene i Norge er programmert slik at de foretrekker BAX-funksjonaliteten fremfor andre funksjonaliteter der dette er mulig. 6 Det er imidlertid mulig å forhandle om både pris og vilkår knyttet til internasjonale betalingskort.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 18 Det kan være flere årsaker til dette. De internasjonale betalingskortene gir brukerstedene mulighet til å motta kortbasert betaling fra utenlandske kunder og fjernsalgskunder 7. I tillegg vil kredittfunksjonen i kredittkort (og til en vis grad faktureringskort) øke kundenes kjøpekraft i kjøpssituasjonen. Det er på denne bakgrunn vanskelig å hevde at BAX og internasjonale betalingskort er så nære substitutter for brukerstedene at de kan inkluderes i det samme relevante markedet. For å oppsummere diskusjonen ovenfor, finner vi at BAX ikke kan karakteriseres som et fullgodt substitutt til de internasjonale betalingskortene for verken kortholder eller brukersted. Det er derfor naturlig å konkludere med at disse to ikke er en del av det samme relevante intersystemmarkedet. 4.2.5 Debet-, fakturerings-, eller kredittkort Man kan i hovedsak skille mellom tre grupper av betalingskort debetkort, faktureringskort og kredittkort. Debetkort er direkte knyttet til kortholders bankkonto og belastes øyeblikkelig. Faktureringskort er ikke tilknyttet bankkonto. Kortholder mottar en samlefaktura fra kortutstederen (for eksempel en gang i måneden) som så betales. Kortholder får en viss kreditt gjennom betalingsutsettelsen. Kreditten er gratis så lenge beløpet betales innen tidsfristen. Kredittkort er betalingskort hvor brukeren er innvilget kreditt inntil et visst beløp som nedbetales avdragsvis etter en avtalt nedbetalingsplan. For kortholder vil alle både internasjonale debet-, faktura-, og kredittkort kunne benyttes til oppgjør ved kjøp av varer og tjenester i Norge, i utlandet, og via fjernsalg. Korttypene skiller seg imidlertid ved kredittfunksjonen som er knyttet til disse (ingen, for en kort periode, eller for en lenger rentefri periode). Det første punktet taler for at disse korttypene vil være å anse som substitutter for kortholder, mens det andre punktet taler for at de ikke er det. For brukersteder i Norge er oppgjørstid, prisstruktur og anvendelighet nokså lik uavhengig om det benyttes et internasjonalt debet-, fakturerings-, eller kredittkort. Dette taler for at disse korttypene er å anse som substitutter for brukerstedene. Handle-All-Cards-regelen krever også at brukerstedene skal akseptere alle typer kort av samme merke, eksempelvis VISA debetkort og VISA kredittkort. Til tross for at det kan diskuteres om internasjonale debet-, fakturerings-, og kredittkort er substitutter for kortholder har vi vurdert det slik at disse korttypene er del av samme intersystemmarkedet. Dette fordi det kan argumenteres for at de er substitutter for kortholder, og at de i Norge klart må vurderes som substitutter for brukestedene. Dette er imidlertid blitt vurdert annerledes i land der forskjellene på brukerstedssiden er større. 4.2.6 Privat- og bedriftskort Det kan diskuteres om internasjonale betalingskort utstedt for privatkundemarkedet og bedriftskundemarkedet er del av det samme intersystemmarkedet. For kortholderen er disse to typene av kort i utgangspunktet knyttet til to ulike kundegrupper. Mange kortholdere vil imidlertid stå overfor et reelt valg om de skal anskaffe betalingskort direkte i privatkundemarkedet eller indirekte gjennom arbeidsgiver. Dette kan tale for at 7 I tillegg til å muliggjøre kortbasert oppgjør ved fjernsalg er det også vesentlig at selger har en garanti for oppgjør. Et eksempel her er reservasjoner av hotellrom, der hotellet vil ha sikkerhet for at de får betaling for det reserverte rommet uavhengig om gjesten kommer eller ikke.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 19 privatkundekort og bedriftskundekort i stor grad kan karakteriseres som substitutter for kortholderne. For brukerstedene vil det være uten vesentlig betydning om betalingskortet som benyttes er et privatkundekort eller et bedriftskundekort. 8 På denne bakgrunn vil privatkundekort og bedriftskundekort være substitutter for brukerstedene. Vi konkluderer med at internasjonale betalingskort utstedt med tanke på privatkundemarkedet og bedriftskundemarkedet er en del av det samme intersystemmarkedet. 4.2.7 Oppsummering Det er vår vurdering at det relevante produktmarkedet bør avgrenses til internasjonale betalingskort. 4.3 Den geografiske avgrensingen av markedet Det relevante produktmarkedet avgrenses geografisk med utgangspunkt i kjøpernes substitusjonsmuligheter. Normalt er transportkostnader den faktoren som har størst betydning for den geografiske avgrensningen. Høye transportkostnader i forhold til produktprisen vil normalt tilsi en relativt snever geografisk avgrensning. Betaling og oppgjør med internasjonale betalingskort involverer ikke nevneverdige transportkostnader. Det samme kortet kan brukes på brukersteder i hele Norge, uavhengig av hvor det er utstedt eller hvor det blir innløst. Markedet i denne saken omfatter derfor hele landet. Det kan også være aktuelt å få utstedt kort eller kjøpe innløsningstjenester av aktører utenfor Norges grenser. Dette blir imidlertid gjort i liten utstrekning. Vi har på denne bakgrunn avgrenser det relevante markedet geografisk til å være nasjonalt. Dette er også i overensstemmelse med Kommisjonens praksis. 4.4 Markedet for innløsning av betalingskort Som nevnt overfor, knytter det seg to separate, men gjensidig avhengige, markeder til betalingskortsystemene: (i) Markedet for utstedelse av betalingskort og (ii) markedet for innløsning av betalingskorttransaksjoner. 4.4.1 Markedet for utstedelse av internasjonale betalingskort Det er flere aktører som utsteder internasjonale betalingskort. Flere banker og finansinstitusjoner har lisens til å utstede VISA- og MasterCard-kort. Det er imidlertid kun DnB Kort AS og SEB Kort som utsteder henholdsvis American Express og Diners Card i Norge. 4.4.2 Markedet for innløsning av internasjonale betalingskort Innløsning av betalingskort er selve oppgjøret ved kortbetaling. Innløseren gjør en avtale med brukerstedet om å stå ansvarlig for innløsning av de enkelte kortene. Brukerstedet mottar oppgjør fra innløseren. Brukerstedet mottar oppgjøret på periodisk basis ved transaksjoner over internasjonale betalingskort. For denne tjenesten må brukerstedet betale et brukerstedsgebyr/provisjon til innløseren ved kortholderens bruk av kortet. Dette gebyret trekkes fra oppgjøret som brukerstedet mottar fra innløseren. Brukerstedsgebyrets størrelse varierer etter hvor lang oppgjørstid innløseren er innvilget. Jo lengre oppgjørstid, jo lavere 8 Innløsning av privatkort og bedriftskort kan være ulikt priset, men prisstrukturen (prosent av beløp) er lik og forskjellene i pris er ikke vesentlige.

Regulering av de internasjonale kortselskapenes provisjoner 29.10.2004 Side 20 brukerstedsgebyr. Innløsningsprosedyren er lik for alle transaksjoner, uavhengig av om kortholderen er bedriftskunde eller personkunde og om kortet er et debet-, kreditt- eller faktureringskort. I markedet for innløsning er det konkurranse i firepartssystemene, mens i trepartssystemene har man fremdeles bare en innløser per kort. Introduksjonen av flere innløsere per kortmerke er imidlertid av nyere dato i Norge. 4.4.3 Marked for innløsning i fokus Da de sentrale problemstillingene denne utredningsgruppen er blitt bedt om å ta stilling til knytter seg til markedet for innsløsing av betalingskort, vil resten av utredningen fokusere på dette markedet.