historie om Bærums ernverk

En historie om Bærums ernverk Elisabeth Høvås

Innhold Opptakten Kongelig drift og landets første masovn Internasjonal kapital på Verket Familien Kreftings driftige damer Kapitalisme og moderne driftsmåter En av flere statsministre på Bærums Jernverk Bærums Jen1verk og Nordmarksgodset Adel på Bærums Jernverk Løvenskioldenes "inn tog" Bærums Verk er død, leve Bærums Verk!

Bærums Verks historie er en lang beretning, som rommer tallrike begivenheter og omfatter mange mennesker. I denne fremstillingen brukes eierne som fortellingens "røde tråd". Forhåpentligvis vil den innsikt i noen av de viktigste hendelsene gjennom Verkets mangslugne historie. Opptakten I 1610 kom PAUL SMELTER til Norge som Christian IVs mann. Trolig var det Smelters bakgrunn som kobber-smelter ved Marinens smelteverk i København, som ga ham oppdraget i Norge. Sannsynligvis ga det ham etternavnet også, det var ikke uvanlig at yrkestittelen ga tilnavn eller fungerte slik vi i dag bruker etternavn. I første omgang skulle han vurdere mulighetene for å drive ut malmen som var rapportert funnet i "Vestre Bergum". Smelter ble derfor utstyrt med et introduksjonsbrev til Stattholderen på Akershus, samt gitt løfte om å få bruke det eksisterende materiell ved Akerselven hvis han mente funnet var drivverdig. Det er blitt diskutert når Paul Smelter og Bærums Jernverk startet opp, nten sannsynligvis var den første produksjonen i gang i 1610. Den første tiden skal anlegget ha ligget på gården W øyens grunn. Da var det en enkel og gammeldags produksjonsform m ed renneherdedrift. Sterkt forenklet kan dette beskrives som at malmen først ble varmet opp i åpne renner, deretter ble den glødende jernklumpen banket eller smidd til det aktuelle produktet. Ved denne formen for jernutvinning nådde ikke malmen smeltepunktet. I gamle kilder er jernverket omtalt som om det har blitt lagt på tomten til et tidligere anlegg. Pr. i dag vi tes det ikke noe sikkert om et eventuelt eldre jernverk. Kanskje var det bare bondeovner -det vil si smeltegroper hvor bøndene smeltet og bearbeidet malmen til eget forbruk. Disse har vært vanlige over hele landet hvor en har funnet malm-i myrer og andre relativt lett tilgjengelige steder. I forbindelse med oppstartingen av jernverket på Wøyen kjøpte ledelsen opp flere gårder. Dette ble gjort for å sikre vann og vedforsyninger, men også for å skaffe mat og husrom til arbeidere og verksled elsen. 1)

Paul Smelter og hans arbeideres hovedoppgave var å fremstille kanoner og kuler. Frem til omtrent 1600 hadde Kongen dekket mye av sitt behov for krigsmateriell med utenlandske varer, men av ulike årsaker fant han på denne tid å heller produsere dette innenfor dobbeltmonarkiets grenser. Produksjonen av krigsmateriell for Kronen, statsledelsen var jernverkenes beste inntektskilde. Ikke dermed sagt at utbetalingene kom ofte eller prompte: Svært ofte måtte det purres og gang på gang ble det ikke betalt i klingende mynt, men ved at land-eiendommer ble overdratt til den kongen skyldte penger. Med tiden spesialiserte også enkelte jernverk seg på krigsutstyr, deriblant Fritzøe Jernverk ved Larvik. Der var det Kongens halvbror, grev Gyldenløve, som på slutten av 1600-tallet fikk privilegium eller rett til å drive. Den nære tilknytningen til Kronen sørget i mange år fremover for at Fritzøe Jernverk fikk gode kontrakter. han at en lokal ledelse var et fordyrende mellomledd. Som i så meget annet var ikke Christian IV så heldig her heller. De mange drømmer om inntekter og egen produksjon av våpen brast. Etter ti år fikk han nok, og overlot til Jernkompaniet å drive jernverk i Norge. I 1621 ble landets første høyovn eller masovn bygget i Bærum av hyttemester Tobias Kiipfer. Til sammenligning er den eldste svenske omtale av en "masugn" fra 1461! Med masovnen kom flytende jern og støpemuligheter. En masovn er en sm elteovn, hvor jernmalm ved hjelp av kull ble smeltet til en flytende masse. Enkelt forklart er en masovn en p æreformet, lukket ovn med en stor åpning p å topp en (kransen) og en liten uttaksåpning nær bunnen. Gjenn om kransen (toppåpningen) ble det sluppet ned kull og malm til ildmørja nedenfor. I ovnen smeltet malmen og skilte seg, slik at ren malm ble liggende underst og slaggstoffene fløt ovenpå. Malmen ble tappet Kongelig drift og landets ut gjennom d en lille åpningen nederst, første masovn hvorfra den fløt via renn er eller ble øst ~~~~:=~~---------------------!perioden 1614-1624lå det meste av opp i ulike former til de ulike produktlandets jernverksdrift og dermed også Bærums Jernverk, direkte under KRONEN. Det er usikkert hvorfor Christian IV valgte en direkte styringsform, men antageligvis mente ene. Støpingen skjedde på 1600- og 1700-tallet på gulvet rett foran ovnens åpning. Der ble gulvet dekket med en spesiell form fo r støp esand, som ikke så lett satt seg fast i støpegodset. I sanden 2)

hadde man som nevnt laget en form eller et avtrykk av det aktuelle produktet, for eksempel en ovnsplate. Modellen var skåret ut som en positiv i tre, gjerne med delvis utskiftbare detaljer ( slik som årstall el.l.). Fra uttaket i ovnen ble det altså tappet ut smeltemasse til formene. Frem til slutten av 1700-tallet ble de ulike produktene støpt i åpne former. Etter branner og flom ble den første doble masovnen satt opp i 1640- årene. Den ble oppført omtrent der hvor den siste masovnen står i dag, det vil si i "Støperibygningen".,., "' 7 f "Støperibygningen" Kong Christian IV (Oslo Bymuseum 082660) Den først-p norskproduserte jernovnen ble fremstilt på slutten av 1630-årene, enten ved Bærums eller Eidsvoll Jernverk. Det tok tid før de europeiske stilartene nådde Norge, og mange av de eldste norske ovnene bar derfor preg av renessansen hvor bibelmotiv var av de mest brukte. En masovn krevde enormt med energi og det måtte derfor fremstilles kull, fordi ved ikke ga nok varme. Siden Norge den gang ikke hadde kjente kullforekomster, måtte kull fremstilles av trevirke. En enorm kullproduksjon fant sted. Dette var også en omstendelig fremstillingsprosess; hugging av trær, bygging av miler og senere brenning av disse tok lang tid og krevde mye arbeid. Bare brenningen av kullmila, reduseringen av ved til trekull, tok rundt tre uker. Jernverksledelsen kjøpte kull fra bønder i området, siden de ikke kunne makte å produsere alt kullet selv. Videre måtte verket ha eid enorme skogsområder for å kunne produsere det nødvendige kullet selv. Ut fra dette var det bedre økonomi i å kjøpe inn det kullet det var behov for. Bærums Jernverk hadde en sirkumferens - det vil si 3)

et sirkelrundt areal, som verket disponerte.l Jernverket eide altså ikke jorden, men innenfor denne sirkumferensen var bøndene pålagt ulike arbeidsoppgaver. For Bærums Jernverks del besto disse arbeidsoppgavene av å fremstille og selge kull, med mindre bonden selv brukte kullet. Mange steder kom det til konflikt mellom et jernverk og lokale bønder fordi prisen var lav og inntjeningen for bøndene dårlig. Men selv den relativt store sirkumferensen var ikke nok til å dekke kullbehovet for Bærums Jernverk. Derfor måtte det kjøpes ekstra kull fra bønder på Ringerike, nesten opp til Hønefoss. Når ovnen ble blåst på, det vil si tent opp etter en pause, kunne oppvarmingen ta opp til tre uker! Etter dette må ovnen selvfølgelig drives døgnet rundt og så lenge som mulig. Allerede på 1600-tallet brant ovnen i mange måneder av gangen, men på 1700-tallet ble ovnene forbedret, slik at de kunne gå i flere år. 1 Sirkumferensen er et sirkelrundt område, hvor verkets masovn utgjorde senteret. l dette området hadde det enkelte verk re tt eller privilegier til ulike ytelser fra bøndene som bodde der. For Bærums Jernverks del hadde det for eksempel rett til å kreve at det bøndene fremstilte av kull skulle selges til verket til en fastsatt pris. Denne prisen var ikke alltid like gunstig for bøndene som for jernverksledelsen. Alle norske bergverk, som for eksempel Kongsberg Sølvverk, hadde en sirkumferens. Som en følge av dette var tilnærmet alle bønder mellom Arendal til Eidsvoll og ned til Moss underlagt arbeidsplikt; de gamle norske jernverkene lå som et bånd langs kysten. De arbeiderne som var "på vakt" i smeltehytta kunne ikke komme fra og gå til gudstjeneste på søndagene. Som en erstatning ble det derfor lest til andakt i smeltehytta i stedet. Denne arbeidsoppgaven lå på Verkets lærere. I 1624 ga så kong Christian IV JERNKOMP ANIET rett eller privilegier til å drive jernverket videre. Dette var en gruppe utenlandske forretningsmenn med kapital og kunnskap -særlig fra tysk jernproduksjon. Herman Krefting (d.e.) og Johan Post var de to som sto bak dannelsen. De fikk utstrakte privilegier og egentlig rett på all videre drift av jernverk i Norge. Heller ikke disse mennene hadde hellet med seg. Det ble blant annet mye og åpen uenighet partene i mellom. Både ledelsen og driften på verket i Bærum var dårlig og tilfeldig i årene 1624-1640. På begynnelsen av 1600-tallet var det opp mot 30 mann ansatt på Bærums Jernverk, hvorav mange var hentet i utlandet. Bakgrunnen for dette er at det tok noe tid før det ble en norsk bergmanns-stand; bergverksdrift møtte stor motstand overalt fra bønd-ene på grunn av det pålagte pliktarbeid-et. Følgelig tok det tilsvarende lang tid før nordmenn lot seg verve til å arbeide innen bergverksdrift. 4)

sin opprinnelige funksjon og rommer i dag en av landets mest særpregete restauranter. Vershuset Bæmms Verk I løpet av Jernkompaniets siste år (ca. 1640) ble Vertshuset bygget på kongelig Vekterstuen forordning (bestemmelse). Stedet skulle være et skjenkested og overnattingsmulighet Vekterstuen, som ligger ved siden av for reisende mellom vertshuset, ble ikke oppført før 102 år hovedstaden og Bergen, på den gamle senere: Først etter det tidligere nevnte Kongeveien over Krokskogen. rovmordet i 1742 på skriver Larsen, "Aldri så ondt at det ikke er godt for avgjorde Anna Krefting at Verket noe" heter det og slik ble det negative måtte få en vekter. snudd til noe positivt når det da som nå hendte noen fikk litt for mye "under I juni 1641 ga Kongen nye privilegier; i vesten" på et skjenkested. Bøtene følge de gamle kunne dette skje hvis som ble innkrevd av vedkommende Verket lå nede i "et fjerdings aar eller gikk til Verkets sosialkasse for"enker meer". Det vil si tre måneder eller mer. og fader-løse". Senere skulle et Opplysningene omkring dette er usikre, rovmord samme sted føre til men sannsynligvis ble driften innstilt. I opprettelsen av et legat til den samme følge noen kilder skjedde dette etter gruppen. Johan Fr. Larsen, bror til den flommen i 1638. drepte, ville at det på døds-dagen hvert år skulle deles ut en skjerv til fattige og Internasjonal kapital på Verket husløse, samt minnes over den Den nederlandske finansmannen tragiske hendelsen GABRIEL MARCELIS (1609-73) var kongelig faktor (kgl. representant i Vertshuset beholdt sin opprinnelige Amsterdam fra 1640) og rådgiver. Han funksjon frem til 1890-årene, da det ble var mannen som fikk de nye jernlegekontor og bolighus. Etter en omfatt- verksprivilegiene i Norge etter ende restaurering har huset fått tilbake Jernkompaniet. Han ble med andre ord 5)

Bærums Jernverks nye leder. Kong Christian IV måtte låne penger til sine kriger, og hadde ikke annet enn jord og privilegier å betale med. Men ved å eie jord ville innehaveren med tiden få inn leie, avgifter og inntekter etter salg av de ulike produktene. Brødrene Marcelis tilhørte Europas finansadel, de sto for finansieringen av hele 13% av alt Christian IV lånte. I pant fikk brødrene nesten 4/5 av alt krongods som ble lagt ut, og disponerte mer enn noen annen jordeier; sannsynligvis 1/10 av all jord i Norge. Selius, den yngste av brødrene, bodde noen år i Christiania mens Gabriel, på tross av stort jordegods nordpå, trelastvirksomhet og andre interesser i Norge, ble boende i Amsterdam. Herfra drev han blant annet Bærums Jernverk i årene 1641-1664. Foruten virksomhet i Norge drev familien og brødrene Marcelis også med handel i Sverige, Nederlandene og Østersjø-området. eiendommer i Norge. Det fortelles at selv om Christian IV ofte var godtroende og av og til naiv, så skjønte til og med han at han var blitt snytt da Marcelis kjøpte jerngruvene på Langø fra Stattholder Sehested få dager etter at Sehested hadde mottatt disse av Kongen. Marcelis hadde et atskillig bedre utgangspunkt for å lykkes på Bærums Jernverk enn sine forgjengere etter at han hadde sikret seg bruksrett til Solberg gruver i Arendal, kjøpt Langøgruvene i Kragerø og en 4-mils sirkumferens. Samtidig overtok han driften av Myrland og Eidsvoll Jernverk. Malmskrivergården i Sandvika er en av Sandvika eldste bygninger, oppført av Marcelis for malmskriveren. Denne hadde oppsynet med malmen som kom inn og de ferdige produktene som gikk ut fra Verket. Både Marcelis og Norges Stattholder, Hannibal Sehested, var nære venner og rådgivere for Kong Christian IV.2 Sehestedt var forøvrig også Kongens svigersønn. Det sistnevnte forholdet medførte at han ble eier av en rekke Av kuriosa kan det nevnes at et av landets eldste trykk også er fra denne tiden, det vil si midten av 1600-tallet; det er en trykksak som forteller om utprøving av kanoner på Akershus støpt på Bærums Jernverk. 2 Stattholderen var landets høyeste stilling, han skulle fø re tilsyn med forvaltningen, være kontakledd mellom sentralstyre, allmue og "embetsmenn". Beslo fra 1572 til1739, med et avbrudd. Sehested samlet hele den norske forvaltningen på en hånd; embetet har aldri vært så betydningsfullt, hverken før eller senere. Det var også etler 1814 en stattholder i Norge, denne sto i spissen for den norske regjering. Om bøndene rundt jernverket hadde plikter, var motsatsen på mange måter arbeidere på Verket med sine rettigheter: Deriblant å bli fri tatt fra 6)

militær~eneste, skatter og avgifter. I tillegg fikk de hjelp under sykdom og kunne slutte når de ville. Alt for å holde på den spesialiserte arbeidskraft Verket -og i det lange løp landet, var avhengig av. Tross de overlegent bedre forholdene Marcelis fikk drive under, ble hans virksomhet på Verket 23 år med rovdrift på både mennesker og andre ressurser. Marcelis skal ha vært ute etter å hente ut mest mulig for~eneste, og han var lite opptatt av hvordan dette skjedde så lenge han fikk sitt. Det sies at hele Nordmarka var som et uthugd månekrater etter noen år på grunn av all trefellingen, men "derom strides de lærde": Forstkyndige hevder at hvis dette var tilfelle, ville jordsmonnet ha blitt for ødelagt til å kunne være så frodig som det er i dag. Udiskutabelt er det i hvertfall at driften under Marcelis krevde helt andre mengder skog enn tidligere, etter at Verket og landet hadde fått sin første doble høyovn, eller masovn, i 1640-årene. Denne ovnen krevde mer kull enn den gamle, som bare hadde hatt et brenn- og smeltekarnmer. Familien Kreftings driftige damer JOHAN KREFTING (1618-74) begynte sitt yrkesaktive liv som ansatt hos Marcelis. Faren Herman Krefting korn i 1624 som den første Krefting i Norge. Han var som nevnt en av de opprinnelige to partisipantene eller partseierne i Jernkornpaniet. Johan Krefting overtok etter sin far på Eidsvoll Jernverk, hvor han i flere år var forvalter for Marcelis, før han så kjøpte Bærums Jernverk av Marcelis. Kjøpsavtalen ble undertegnet i Amsterdam hvor Marcelis bodde, og Krefting tok med seg hele familien på turen til Holland. Jo han Krefting lærte mye av faren, men sannsynligvis var han også utenlands for å lære bergverksdrift. Krefting skal ha vært både faglig dyktig og diplomatisk; når Marcelis korn med krav som ble oppfattet som strenge og harde, hadde visstnok Krefting en egen evne til å få tingene på gli. Han ble da også sendt til Trondheim, for å megle i striden ved Det Østenfjeldske Kopperverk. Johan Krefting kjøpte Bærums Jernverk i 1664 og vi kjenner heller ikke her så mange detaljer om driften. Det må ha vært noe produksjon på Verket, for etter noen år mottok han 7360 riksdaler i oppgjør fra Kronen, en av jernverkenes store kjøpere. Familiens nære tilknytning til Europa 7)

kan nok ha gitt impulser til den hjemlige ovnsproduksjonen. Ovnene som ble produsert ved århundreskiftet (1600-1700) ble preget av barokken. Langt de fleste ovner som ble produsert ble solgt til Danmark, hvor de fleste gamle norske ovnene fortsatt står. Der brukte man mye bileggere, det vil si en kasseovn med fyringsåpningen i et tilstøtende rom. Bilegger til venstre, vindovn til høyre I motsetning til bileggeren hadde vindovnene den vanlige åpningen i fronten og eget røykrør, det ga "vind" eller trekk igjennom kassen. De eldste ovnene i Bærums Verks "Ovnsmuseet" er av denne typen. Jo han fikk ikke så mange år på "egen grunn". Etter 10 år ble han i 1674 begravet i Tanum Kirke og hans enke måtte overta ledelsen av jernverket. ANNA Sl. Johan KREFTING, f. FELBERS 3 (1633-1701) ledet driften i 25 år, fra 1674 til hun døde 68 år gammel i 3 Anna Kreftings pikenavn kan skrives både Felber og Felber2.,. "Sl." står for "salig" og viser at vedkommende kvinnes enkestatus 1701. I følge Kreftingenes familiebibel som går tilbake til 1585, opplevde hun ikke bare å miste mann, men også 3 av 14 barn. Sønnen Jacob døde som følge av et vådeskudd på jakt, i 1693. Det må ha vært stritt å miste både ektemannen og flere av barna, men Anna Felbers opplevde ikke bare motgang. Kort tid før hun døde fikk hun oppleve den tredje generasjon Anna: Herman Kreftings eldste datter, Anna Catharina, ble da oppkalt etter sin farmor. Også Anna Catharina opplevde å miste sin ektemann og endte som enke og jernverksleder. Hun overtok sin mann Andreas W alleurs andel i Dikemark Jernverk. Den andre andelen eide moren Anna Sl. Herman Krefting! I den perioden Anna Felbers Krefting eide Bærums Jernverk ble det bedre tider og resultater. I løpet av sin styringstid kjøpte Anna Felbers ikke mindre enn 60 gårdparter. De førs te hun kjøpte lå i Bærum, Asker og på Ringerike. Da hun i 1696 ennå en gang hadde store summer tilgode hos Kongen, søkte hun om å få ta over gårder på Romerike, Hedemark og i Akershus. Hun fikk innvilget både gårdene og skattefrihet på den løpende produksjonen. De 400 daler i året hun allikevel måtte skatte skal alltid ha ergret henne... Gårdene hun kjøpte ble lagt til familien og var uavhengige av jernverket, 8)

drevet av sønnene: Den nevnte sønnen Jacob ble satt til å drive Kjørbo, Henrik skulle drive Wøyen og Anna Felbers selv Bærums Jernverk. Trolig drev hun Bærum sammen med eldste sønnen Herman. Herman Krefting var nok den som var utsett til å overta etter henne. ~ ~ Krefting se hovedbygningen og store deler av Verket brenne ned. Tanum Kirke opptok alle generasjoner Krefting. Sakristiet ble utvidet av Johan Krefting mot at familien skulle få gravsted under dette, og Anna Felbers Krefting påkostet galleriet for at arbeiderne skulle få plass. Hun fikk også laget innelukkede kirkestoler til W øyen og Kjørbo. Senere bekostet Anna Vogt Krefting prekestolen, som ble laget av jernverkets egen billedhugger Sven Svaneberg (eg. Svineberg). Prekestolen var -og er, utsmykket med barokke akantusblader, sannsynligvis en de første i landet. Anna Sal. Herman Krefting eller Anna Pouls datter Vogt sto også for kapellet, som ble bygget året etter at mannen Herman døde i 1712. De skraverte feltene angir eiendommer tilhørende Bærums Jernverk og familien Krefting på 1600-tallet (etter Marthinsen&Winge 1983:258). Tett inntil masovnen bygget Anna Felbers Krefting også den første utgaven av Verksgården; formodentlig en staselig barokkbygning. Den ble dessverre flammenes rov i 1762. Da måtte svigerdatteren Anna Vogt I 1701 døde Anna Felbers Krefting, og ledelsen av jernverket ble lagt på den eldste sønnen HERMAN KREFTING (1656-1712). Da hadde han nådd godt voksen alder, han var allerede 45 år. Herman Krefting giftet seg sent, bare to år før han overtok ledelsen av Jernverket: I 1699 giftet Herman Krefting seg med Anna Poulsdatter Vogt, etter at han anmodet om "sin Kierestes ltaand" som han skrev i familiens bibel. Herman Krefting delte sin fars skjebne og døde bare få år etter at han overtok som Bærums Jernverks leder. Hans yngste sønn kom til og med til verden 9)

etter at Herman Krefting var gått bort. Den lille pjokken fikk navnet Herman etter sin far. Heller ikke Herman levde "av jern alene": Som Marcelis og andre før -og etter ham, hadde han flere ben å stå på. Blant annet var han partseier i et rederi sammen med sin svigerfar Kommerseraad Poul Petersen Vogt. Flere av skipene seilte på Nederland og langt mer eksotiske havner. Mens han levde var Herman etter sigende svært sjarmerende, vittig og enormt sterk. Historien vil ha det til at kan kunne slåss mot både 3 og 4 mann på engang... Det var ANNA POVELSDATTER (Poul-) VOGT (1683-1766) som 16 år gammel ble giftet bort til den 43 år gamle Herman Krefting. Som 28 år gammel og svanger ble hun altså enke i august 1712. I løpet av det 13 år lange ekteskapet satte hun til verden syv barn; to gutter og fem jenter. Eldstemann Jo han var svakelig og døde relativt tidlig (vel 50 år), den yngste sønnen, Herman, døde bare noen måneder gammel. Anna Vogt Krefting bygde hus til Johan Krefting på Gommerud med utsikt høyt over Christiania-fjorden, da frisk luft skulle være godt for lungesyke. A V de fem døtrene døde en som spedbarn, men de fire andre, Anna Catharina, Catharina, Pauliana og Alhed Sophia, vokste opp og ble gamle. Som nevnt tok den eldste av døtrene, Anna Catharina, opp arven etter sin mor og farmor: Dikemark Jernverk ble overdratt til Anna Vogt Krefting og Andreas Walleur i 1719 og drevet i kompaniskap. I 1721 giftet Walleur seg med Anna Catharina. Da så også Anna Catharina i 1742 endte som enke, ble det mor og datter som måtte drive Dikemark Jernverk videre. Slik ble det tre generasjoner Anna som drev jernverk i Asker og Bærum. I 1745 trakk Anna Vogt Krefting seg ut og overlot driften av Dikemark Jernverk til datteren. Anna Catharina fortsatte driften av Dikemark i mange år, det ble ikke avhendet før i 1778. Anna Salige Herman Krefting, Anna Povelsdater Vogt eller "Madamen" på Bærums Jernverk, fikk mye å stri med, blant annet økonomiske motkonjunkturer, krig og gruvekrangel med Fritzøe Jernverk. At det skjedde mye i hennes ledertid på Verket skyldes også at hun var den som har sittet lengst som prinsipalinne (eierinne) og leder av Bærums Jernverk. Anna Vogt møtte til dels kraftige økonomiske nedgangstider i sin tid som leder av Bærums Jernverk. Dette førte til at hun måtte selge de fleste gårdpartene hennes svigermor hadde kjøpt. 1 O)

Allerede på begynnnelsen av 1700- tallet,under Herman Krefting hadde familien og Verket mistet noe av godset som hadde fulgt med fra Marcelisenes tid til Kronen. I 1720-årene stabiliserte forholdene seg, men de generelle økonomiske konjunkturene var merkbare for jernverkene. I 1716, bare fire år etter Herman Kreftings død, opplevde Anna Vogt at Verket ble omgjort til leirplass for 300 svenske soldater under den store nordiske krig (1700-20). Stilt ovenfor generalstaben til den svenske krigerkongen Karl 12 (1682-1718), skal hun ha nektet hun å gi fra seg nøklene til proviantlageret. Istedet inviterte hun Kongen på middag... En invitasjon han skal ha mottatt, tross at han etter sigende mente kvinnfolk var en pine. Slik går i hvertfall sagnet om Karl XIIs besøk på Bærums Jernverk. Men Anna Vogt Krefting nektet ikke bare å gi fra seg forrådsnøklene; hun utstyrte også verksfolkene med gevær, kuler og krutt slik at de kunne yte svenskene motstand. Videre sørget hun for å få sendt depesjer eller meldinger om de svenske styrkene til de norske troppene som lå på Krokskogen, slik at disse ble forhåndsvarslet om svenske angrep. Verkene og jernverksdriften var landets første konjunkturutsatte bedrifter. I tillegg slet Bærums Jernverk med problemer som bunnet i at de lokale skogene var så sterkt redusert. Dette medførte at kull etterhvert måtte kjøres fra Krokskogen og Lommedalens allmenning/ hvilket ga stadig høyere transportutgifter. Det var den tidligere omtalte sirkumferensen, med sine re ttigheter, som førte til at Anna Vogt og den kommende svigersønnen Andreas Walleur søkte om og fikk gjenoppta Dikemark Jernverk. På denne måten fikk de utvidet sirkumferensen og inkludert flere bønder med leveringsplikt, etter at en rekke bønder i Bærums Jernverks sirkumferens valgte å bruke kullet selv. Mange bønder under Verket gjenopp tok nemlig en gammel geskjeft; kalkbrenning. Det ga større inntekter å bruke kullet selv og brenne kalk, enn å brenne og kj øre kull til Bærums Jernverk. Svært mye av det kullet som ble levert fylte heller ikke lenger jernverkets krav til kvalitet. Det kunne være at det var fremstilt for fort slik at det ga lite energi (varme), eller kullbitene var for små slik at det brant for fort opp på ovnen. Anna Vogt Krefting fikk også Kongens tillatelse til selv å hugge og brenne til kull. Da de fornyede privilegiene ble innvilget, kunne hun gå rettens vei og fradømme bøndene retten til å brenne kalk. Noen steder måtte man få rettskjennelser, mens andre frivillig inngikk avtaler med Madame Krefting. 11 )

Et av de alvorligste slagene fikk Anna Vogt Krefting da kullhusene begynte å brenne i mars 1762. Brannen spredte seg videre til provianthuset og privatboligen. Før flammene døde vekk var så og si alle bygningene på Verket lagt i aske. Hun var 79 år gammel da hun begynte gjenreisingen. Anna Vogt Kreftings hovedbygning, fra 1764 Bare to år etter ferdigstillelsen av Verksgården døde Anna Sl. Herman Krefting (1766). Da var hun 83 år. Ved hennes bortgang gikk Verket for første gang på offentlig auksjon. Kapitalisme og moderne driftsmåter Proprietær og Zahlkasserer PEDER HOL TER, Kjøpmann Seigneur FR. CLAUSEN og Seigneur MORTEN LEUCH utgjorde det triumvirat, den trioen, som kjøpte Bærums Jernverk etter familien Krefting.4 I salgspapirene het det at : " Med Verket følger alle de Maskine, Damme, Huse og andre Bygninger..., Jernmalmgruber, Inventaria og Grunde. Tvende gam de, nemlig Fullgaarden Gudmzmdrud (Gommerud) og Ødegaarden Ende (Eine)." Verket ble solgt for 30.000 Riksdaler (rdl.). En ikke ublu pris, men allikevel mer enn noen av familiens medlemmer kunne eller ønsket å gi. Da Clausen kort tid etter kjøpte ut de andre, ga han hver den tilsvarende sum, det vil si at verdien av Verket steg med 200%. Kjøpmannen Seigneur Friedrich Clausen var opptatt av og kjent med tidens nye industripolitikk, noe som skulle bety innledningen til en ny mentalitet i driften av jernverket. Mens prinsipalinnen Anna Vogt Krefting skal ha drevet utfra prinsippet om å sette "næring etter tæring", ønsket derimot Clausen å heller låne penger - for så å tjene inn, enn å være selvfinansierende, nøysom og sparsommelig. For ham var det ikke nok å 4 Morten Leuch døde året etter, men enken beholdt hans del fram til salget. 12)

sette bare overskuddet inn i driften igjen. Clausen mente det var behov for å sprøyte inn mer kapital og lånte det som var ansett som nødvendig. Slik sett må det være riktig å si at han var en representant for den nye kapitalistiske tankegangen, som spredde seg i Europa på denne tiden. CONRAD CLAUSEN (1754-85) ble den yngste av jernverkseierne. Han var ikke mer en 19 år da han overtok Jernverket etter sin far Friedrich Clausen. Conrad Clausen var også en av de aller første med en moderne bergverksutdannelse, fra både inn- og utland. Han besøkte blant annet Tyskland, Belgia, England og Sverige. I tillegg lærte han økonomi. Det var ikke lett å komme som ung og nyutdannet i moderne driftsteknikker, for så å ville endre de gamle arbeidsmåtene på Verket. Clausens ønsker om nye metoder og nye krav til arbeiderne møtte mye motstand. Hammersmedene skulket i protest og skapte trolig Bærums første arbeidskonflikt. Conrad måtte endog gjennom en rettssak mot sine gjenstridige arbeidere. Conrad Causens tilkommende frue het Kirsten Nilsens (1757- ). Hun skal ha vært ansett som den peneste piken i Christiania, og etter sigende måtte Conrad Clausen love henne å få holde 5 Navnet skrives noen ganger Nils.Qn like mange selskaper på Bærums Jernverk, som hun kunne hatt i byen, for at hun skulle gifte seg med ham. Det er henne vi kan takke for de to små portnerboligene som Conrad bygget bare et par år etter at han overtok, i 1775: Da var det blitt så mye selskaplighet at Conrad skal ha fått oppført stuene som henholdsvis kontor og hvilerom! Husene kom vel også saktens godt med ettersom ekteparet fikk fire barn. Portnerboligene Senere har de to portnerboligene hatt ulike funksjoner, blant annet ble Bærums Verks Handelsforening stiftet her. Også dagens hus langs Verksgata er fra 1770-årene, slik som portnerboligene. Grunnflaten i arbeiderboligene var på 110m2, og fordelte seg på tre leiligheter hvor det i snitt bodde seks mennesker i hver husstand. Til hver leilighet hørte det med en liten jordflekk, omtrent så stor at familien kunne fø opp en ku 13)

eller dyrke noen livsnødvendigheter. Arbeiderboligene i Verksgata På motsatt side av gata lå det tidligere driftsbygninger. Dagens bygninger, på vestsiden av Verksgata, er oppført etter inspirasjon av den tidligere stallen, fjøset, grisehuset og skolen. "Klokkeboden" har stått som idag siden slutten av 1800-tallet, og har gjennom årenes løp hatt flere funksjoner. Klokken ble brukt til å varsle arbeidstidens start og slutt, samt brann. om i første h alvdel av 1900-tallet. Den nye, unge lederen Conrad Clausen sto ikke bare for kuriøse nyinnføringer, slik som levende reinsdyr til jakt, og fiskekum til fersk fisk i Sand vika. Han kom også med andre forbedringer og nyvinninger. Han startet blant annet den første faste skolen. Frem til da hadde Verket som så mange andre steder en omgangsskole. Den ble startet av Anna Vogt Krefting i 1740, året etter at den nye forordningen om skoler på landet kom. På driftssiden var det damsystemet, som ga kontinuerlig vanntilførsel til blåsebelgen og hammerne mesteparten av året, som var en av Clausens store nyvinninger. Dessuten inngikk Clausen avtaler med Peder Anker på Bogstad, om leie av skog og foss. På bærumssiden av fossen anla han en stangjernshammer i 1778, som var i drift frem til Baron Wedel Jarlsberg stoppet den i 1874.6 Klokkeboden Tidligere sto det arbeiderboliger av slaggsten i sydenden av Verksgata, opp mot "Stortinget". De ble revet da gamle Lommedalsveien ble utvidet og lagt Ovnsproduksjonen i Conrad Clausens tid var preget av rokokko. Stilen hadde grasiøst svungne linjer og rik ornamentikk. Blant de ovnene som Bærums Jernverk produserte på denne tiden er de to som ut fra motivene omtales som "Venus kjører svanevogn" og "Merkur lærer Amor å lese". 6 En stangjernshammer bearbeidet støpte jernstenger, slik at disse ble smibare. Det skjedde ved at stengene ble varmet opp og deretter banket man ut luftboblene og det slagg som jernet fortsatt inneholdt. For mer informasjon se www.jernverksmuseetlhammeren.html. 14)

Disse er blant de mest kjente ovnsmotivene, som typisk nok var preget av mytologiske eller romantiske kjærlighetsmotiv. Mannen bak disse to, Henrich Bech, var en av tiden og stilens mestere innen utforming av relieffer og modeller til ovnsplater. Bech kom fra København rundt 1750, og er en av mennene bak utsmykningen av Kongsberg kirke. Conrad Clausen var svært opptatt av kjemi og gikk vitenskapelig til verks for å finne den best egnede malmbland- ingen for hans ovn. Som en av de første her tillands hadde han altså utdannelse fra utlandet i både økonomi og kjemi. Han synes å ha vært intelligent, og den samtidige eieren til Næs Jernverk,Jacob Aall, kaller ham "en af de beste" i sin samtid. Trolig tenkte Aall her både på de faglige og menneskelige egenskapene. Clausen var da også bare 21 år da han ble bedt av Grev Gotske Molkte om å komme med en offentlig vurdering av problemene for norske jernverk i samtid og framtid. Selv var altså Jacob Aall mannen "bak'' Næs Jernverk, et annet av landets viktige jernverk. Aall ble også en av de sentrale mennene rundt og under hendelsene som førte til unionsoppløsningen og 17. mai 1814.7 I Conrads tid fikk Kragerø-gruvene sin ekspansjonstid. Helt fra Marcelis' 7 For mer informasjon om Jacob Aall anbefales Jens Johan Hyviks "Fædrelandske Ideer", om Aalls nasjonalforståelse. tid, på midten av 1600-tallet, ble det meste av Verkets malm hentet med skip fra Arendal og Langø utenfor Kragerø. Conrad Clausen innførte ordningen med proviant fra egne fartøyer til de ansatte i gruvene ute på Langø. Dette skapte konflikt med handelsmennene i Kragerø, og det ble ikke noe løsning på dette før under senere eiere. Handelsmennene hadde rett til å selge varer i "sitt" område og mislikte at andre kom og "tok" deres kunder. Gruvene på Langø hadde tidligere vært grunn til konflikt. Flere ganger var ledelsen ved Bærums Jernverk involvert i rettssaker. Enten fordi andre hadde tatt seg til rette eller gjort krav på Bærums Jernverks malmganger på Langø. Anna Krefting og Anna Cathrina Walleur, lederene av Bærums og Dikemark Jernverker, måtte føre sak mot Fritzøe Jernverk over flere år (på 1750- og 1760-tallet), men konflikten gikk helt tilbake til 1600-tallet. Blant annet hadde den vært oppe i Høyesterett, uten at dommen ble tatt til følge av "de Grevelige betjenter", det vil si ansatte hos Deres høy Grevelig Ecellerzce Herr Friedrich Ludvig, Græve rzf Drznneskiold og til Lrzurvigen på Fritzøe Jernverk.S Betjentene fortsatte å ture frem som om malmgangene tilhørte Fri tzøe og Greven. Først i 1769 skal det ha blitt "fred" mellom Bærums 8 Se bl.a. Høvås 2000 for nærmere gjennomgåelse av sakene med Fritzø e Jernverk. 15)

Jernverk og Fritzøe, og da ble det hugget inn en inskripsjon i fjellet på Langø. Den ble gjenfunnet av Petter Amundsen høsten 1999 og lyder som følger "Hertil og icke lenger// gaaer Fritzøe og Bæmm// om de dertil trenger". fritak fra en pålagte tiendeinnbetalingen. Kirsten Nilsen var den eneste av jernverksenkene som giftet seg igjen. Det skjedde allerede året etter Conrad Clausens bortgang. Da ektet hun Fredrik Julius von Kaas. Conrad Clausen fikk også bare noen få En av flere Statsministre på år som eier og leder av Bærums Jern- Bærums Jernverk verk (1773-1785). Etter kun tolv år døde FREDRIK JULIUS VON KAAS var han av lungebetennelse. Etter sigende dansk, stattholder, stiftamtmann og gikk det et ordtak på Verket om at dets kammerjunker. Han skulle bli mannen "skjæbne var at blive styrt aj som senere, i embets medfør som Madamen"... dansk statsminister, overga Norge til Som de to Krefting-enkene satt heller svenskene. I tillegg var han den første ikke Clausens enke, KIRSTEN NILSEN av flere statsministere med tilknytning uvirksom i sitt enkeår. Hun var etter til Bærums Jernverk. Etter ham kom sigende "like smuk, som hun var veledukeret". Peder Anker (St.min.: 1814-22) og Carl Ikke så rart da at det finnes Otto Løvenskiold (St.min.: 1884, "April flere brev av hennes hånd angående ministeriet"). Det må vel kunne kalles driften av Bærums Jernverk i Bergamtets en skjebnens ironi at kjøperen var arkiver. Blant annet sendte hun en mannen som skulle bli Norges første forespørsel til Oberberg Amtet, statsminister (Peder Anker) fordi jernverkenes statlige tilsynsorgan, om Danmark -altså ved von Kaas, måtte å få selge noen bygninger. Disse avstå Norge! bygningene ble oppført av Conrad i forbindelse med at han prøver å Da Anker kjøp te jernverket i 1791 var igangsette det hun omtaler som det ingen liten sum han måtte betale "Sognedahls Werks Maesovn". Dette for Bærum "med tilliggende mislyktes og Kirsten ønsker derfor herligheter"; Kaas fikk hele 167.000 selge, for i det minste å få tilbake noen Riksdaler for Bærums Jernverk. Verket av de investerte pengene. Videre ble hadde med andre ord nok en gang hun og Verket også utsatt for en steget med innpå 200% i løpet av få år. "Jernbrand" hvilket medførte et beregnet tap på omtrent 6000 Riksdaler. På von Kaas drev jernverket i årene 1786- grunn av denne brannen søkte hun 1791. Da han viste seg å være flinkere 16)

til å bruke enn til å skape penger, solgte han. Fredrik Juli us von Kaas hadde ikke de samme forutsetninger for å drive Verket som Conrad. I tillegg var det nok en gang stramme økonomiske forhold for jernverket på denne tiden. von Kaas tok opp lån på stålverket, som Conrad Clausen hadde startet på Kjørbo, men lånevilkårene påla ham å bruke beløpet annerledes enn han ønsket. Grauer, Peder Ankers gartner fra Bogstad, leide Kjørbo av Kaas. I leie- kontrakten ble han pålagt å levere driv- husets grøde (vindruer, ferskner o.a) til eierne på Verket. Kaas ble hyllet med fest og spesialkomponerte sanger, blant annet av Pastor Neumann, da han i 1791 reiste fra jernverket i Bærum. Med ham var det slutt på Bærums Jernverk som en selvstendig bedrift: Etter inn i Riksforsamlingen og ble siden dets første valgte president. Peder Anker ble Norges første statsminister, med sete i Stockholmsregjeringen fra 1814-1822. Peder Anker var en foregangsmann, særlig innen jord-, skogbruk og bergverk. Etter å ha kjøpt b åde Bærums Jernverk og H akadals Jernverk målte "Nordmarksgodset" 550.000 mål. Kjerneområdet var Bogstad hvor det praktfulle gårdsanlegg ble skapt av Anker, slik at det fremsto om trent slik vi kjenner det i dag. Fusjonen mellom Nordmarks-god set og Bærums Jernverk var avgjørende for jernverket; uten denne kunne neppe driften h a fortsatt. Allerede Conrad Clausen hadde inngått avtaler med Anker om van nrettigheter og leie av skog, fordi Bærums egne hjemtrakter var så hardt beskattet. Conrad Clausen startet derfor opp Fossum 181 år ble det nå innlemmet blant Peder Jernverk i 1778, som et underbruk av Ankers store eiendommer. Bærums Jernverk og Nordmarksgodset PEDER ANKER (1749-1824) var godseier og politiker, og var blant de menn som ledet jernverket lengst. Han fikk virke i ikke mindre en 33 år, i perioden 1791-1824. Blant hans offent- lige verv og oppdrag bør det nevnes at han i februar 1814 deltok på det såkalte "Notabelmøtet" på Eidsvoll, ble valgt Bærums Jernverk.9 Masovn en p å Fossum lå p å eiendommen til Voksen Gård. Leieavtalen løper ennå og d en årlige leie på et skippund jern betales fortsatt. Om enn omregnet til kron er og øre. Allerede i første halvdel av 1700-tallet hadde skog, mangel på skog og grenser førte til uenighet mellom Anna Vogt Krefting på Bærums Jernverk og 9 Må ikke forveklsles med Fossum Jernverk, ved Skien 17)

Madame Leuch på Bogstad. Denne Madame Karen Leuch var bestemor til Morten Leuch, en av de tre som senere på 1700-tallet kjøpte Bærum etter nettopp Anna Vogt Krefting. For å gjøre en lang historie kort; Mathia Collett, enken etter Morten Leuch giftet seg igjen med Bernt Anker. Da hun så ble enke for annen gang, solgte hun så Bogstad til Peder Anker. Han var ikke bare bror til Bernt Anker, men også svigersønn av Mathia Anker. Senere kjøpte Peder Anker Hakadal Jernverk fra fideikomissetlo etter sin avdøde bror Bernt Anker. Denne var sannsynligvis sin tids rikeste mann. Gjennom Peder Anker ble så det hele en stor eiendom, under et stramt styre. Særlig var Anker bekymret for skogen og slo hardt ned på de oppsitterne og brukerne som ikke fulgte hans retningslinjer for hugging. Ung skog skulle vernes og alt gjøres for å forhindre ødeleggelse, så som felling for høyt opp på stammen og annen uvettig skogsdrift. Han ønsket ingen gjentagelse av utpiningen han kjente fra Bærums Jernverk. av engelske Jacob Morath i 1786. Ikke bare ble den produsert i 1796, 1802, 1824 og 1830, den ble også satt i produksjon igjen i 1920-årene. Ovnen er preget av nyklassisisme, en stil som ble utviklet i 1750-årenes Frankrike og Tyskland i protest mot rokokkoens utskeielser. En av Bærums Jernverks mest populære ovnsmodeller ble utviklet og produsert i 1780-årene. Den kalles "Bukkevaseovnen", og er trolig skåret Vestalinne 10 Et fideikomiss er en formue, i jord el. kapital, som I følge historikeren Arne Nygårdgjennom en rettslig disposisjon er gjort uangripelig el. avhendelig for å kunne tjene til stadig underhold for en Nilsen ble to av Norges fineste ovnsfamilie. "... fide ikommiss... eiendom som ikke må selges, men er båndlagt ror familien, el.l." T. Christensen, s. 32 modeller produsert på Bærums 18)

Ankers død (1805) var da gått i opp- Jernverk, under Ankers ledelse. Den ene var en figur-ovn som fikk navnet "Vestalinnen". Den kom i to utførelser, hvorav den ene kan ses i dagens "Ovnsmuseurn" på Verket. Sammen med Jacob Aall på Næs Jernverk var det bare ved disse to jernverkene at det ble fremstilt figurovner i her i landet. Peder Anker skal ellers hatt som retningslinje for ovnsproduksjonen at ovnene skulle fylle både funksjonelle og estetiske krav. Både i hans egen og senere eieres tid beholdt en tradisjonen om å tilknytte seg dyktige kunstnere. Anker var i en periode landets Generalvei intendant, nærmest hva som i dag ville bli kalt en samferdselsminister med et moderne ord. Han gjorde en stor jobb med å utbedre og bygge flere veier i hele landet. Ankerveien var hans private prosjekt for å få lettet transporten mellom de ulike produksjonsstedene Bærum, Maridalen og Fossum Verk. Ankerveien sto ferdig en gang i 1790- årene, og gikk mellom Bærums Jernverk og Hammern i Maridalen. Svigersønnen Lensgreve Jo han Caspar Herman Wedel Jarlsberg bygget senere forlengelsen Greveveien, slik at den gikk videre fra Hammern til Hakadals Verk. Dette verket kjøpte altså Peder Anker i 1820. Fideikommisset som hadde styrt eiendommen fra Bernt løsning. Senere ble det innført en til- svarende båndleggelse av Nordmarks godset inkludert Bærums Jernverk; eiendommen skal gå udelt til eldste sønn. Anleggelsen og oppdelingen av driften var en følge av de dårlige forholdene på Bærum, men skulle vise seg å være heldig. Om det ellers var dårlige tider for norsk jernverk, skal Anker ha vurdert sine jernverks stilling som god. Trolig fordi han hadde flere ben å stå på med sin trelastvirksomhet. Anker eide heller ikke bare skog i Christiania-området, han hadde også store eiendommer i Land og Valdres. Han var en av initiativtakerne bak planen om en vannvei fra Øyern til hovedstaden. Denne skulle frak te tømmer til de mange sagbrukene. Dette ble skrinlagt og tømmeret ble istedet fløtet frem til Åsa hvor Valdrestømmeret ble trukket opp til Krokskogen på den berømmelige kjerraten.l l Tross positivt syn på egne forhold fikk også Peder Anker store problemer da norsk næringsliv ble rammet av nedturer og sviktende konjunkturer på begynnelsen av 1800-tallet. Særlig var krigen mot England en svøpe for den norske trelasteksporten, og Anker var sterkt i mot Danmark-Norges inntreden og deltagelse i Napoleons-krigen. 11 Kjerrat er kjettinger til å trekke tømmer oppover tørrmark(krokskogen) el. motstrøms (Hokksund) 19)

Peder Anker, hustruen Anna Elisabeth Cold og datteren Karen tilbrakte mye tid på Langø, det vil si ved Verkets gruver i Kragerø skjærgården. Der startet han i 1797 en av landets aller første skoler for arbeiderbarn. På Bærums Jernverk samarbeidet han med sognepresten og oppnådde at Bærums Verks skole ble en mønsterskole. Lærerplanen der var kraftig utvidet i forhold til tilsvarende skoler og ble altså senere fremholdt som mønster til etterfølgelse. Den faste skolen på Bærums Jernverk ble som tidligere nevnt startet av Clausen, men først i 1773 fikk det eget hus av Anker. 15 år etter(1788) startet han "Brugsskolen" på Bogstad. Da Peder Anker i 1814 ble norsk statsminister, med sete i Stockholm, overlot han driften til svigersønnen. Adel på Bærums Jernverk GREV HERMAN WEDEL JARLSBERG (1779-1840) hadde en allsidig bakgrunn da han korn inn i familien Anker og med det til Bærums Jernverk. Han vokste opp som diplornatsønn i Frankrike og England, og studerte i København. Wedel Jarlsberg innehadde en rekke offentlige verv og stillinger, deriblant var han amtmann i Buskerud (1803-13), i 1807 satt han som medlem av Provideringskommisjonen under Napoleonskrigen og han ledet Regjeringskommisjonen i årene 1806-1810. Kommisjonen ble under Wedel Jarlsbergs ledelse et organ for norsk selvstendighet. Han var også på Eidsvoll i 1814 og innehadde videre embetet stattholder. Ifølge Jacob Aalls erindringer kunne Grev Wedel Jarlsberg og justisråd Diriks, begge i konstitusjonskomiteen, ha fullført grunnloven alene. Og ingen andre ville ha blitt savnet! Wedel Jarlsberg var den første oppnevnte norske regjerings ledende mann (i Norge), og finansminister. Han ble senere anklaget for å være for egenmektig i sine transaksjoner i stillingen som minister og stilt for Riksrett i 1821, men han ble frikjent. I denne perioden ble han støttet av Peder Anker, som også var enig hans politiske linje. Wedel Jarlsberg var en sterk motstander av kong Christian Frederiks politikk. Som fører for foreningspartiet gikk han inn for en forening mellom Norge og Sverige da Christian August ble valgt til svensk tronfølger. I 1807 giftet Herman Wedel Jarlsberg seg med Peder Anker og Anna Elisabeth Colds eneste datter, den 18 år gamle Karen. I 1811 ble han som eldste sønn lensgreve, med tittelen Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg til Jarlsberg grevskap. Etter dette hadde han altså ikke bare politiske verv, familien samt det enorme Nordmarksgodset med Bærums Jernverk å ta seg av, men i tillegg også grevskapet. 20)

Bærums Jernverk sett fra nord. Midt på tegningen ses masovnsbygget og hovedbygningen med to fløyer. Det er trolig to kullhus til venstre. Langs elven ses arbeiderboliger og driftsbygninger sør for hovedbygningen (Riksantikvarens arkiv). For Karen var det alltid Bogstad som politisk virksomhet i noen år. Men i var "hjemme" -kanskje særlig fordi 1836 ble Wedel Jarlsberg stattholder og i hun tildels hadde fungert som stedets hans periode fikk Statsråd en langt mer vertinne etter morens død i 1803. Da selvstendig stilling i forhold til den Peder Anker ble norsk statsminister i regjerende kongen, enn tidligere. I Sverige overtok som nevnt Wedel tiden som stattholder delte Wedel Jarlsberg også den daglige driften av det Jarlsberg sin oppmerksomhet ved å bo i enorme Nordmarksgodset. Etter Christiania og på Bogstad, men han Ankers død(1824) red han i perioder fikk bare virket i fire år før han døde. frem og tilbake mellom Bogstad, Bærums Jernverk og Jarlsberg opptil GREVINNE KAREN WEDEL flere ganger i uken. Som ikke dette var JARLSBERG drev verket og nok var han i årene 1824-30 regjering- Nordmarksgodset i årene 1840-49 ens president, før han trakk seg ut av sammen med sine 3 sønner. 21)

Både som barn og voksen var hun som tidligere nevnt mye på Langø. Der er den største og rikeste gruve oppkalt etter henne: Grevinne Wedels gruve eller Grevinna, på folkemunne. Den har også øyas lengste sammenhengende gruvegang på 305 meter. I årene under Anker, grev Wedel Jarlsberg og grevinne Karen var det empireog arkitektoniske ovner som preget Bærums Jernverks produksjon. Som tidligere nevnt ble både "bukkevaseovnen" og figurovnene utviklet i disse årene. Empirovnene, som ofte var høye og tunge, var en videreutvikling. Svært mange var firkantete og hadde en vase eller en byste som dekorasjon på toppen. De ble tegnet av arkitekter som H.Chr. Grosch og Henrik Meldahl. Sistnevnte jobbet blant annet også for Næs Jernverk. Videre var maleren Flintoe blant de som skapte ovnsmodeller for Verket. Hans gotiske ovn fra 1838 skal ha vært starten på "historismens lek med stilartene". Grevinne Karen mistet sin mann i det store nødsåret 1840. Dette skal ha vært det siste året hvor det ble blandet bark i melet på Bærums Jernverk og forvalteren ble igjen innskjerpet å alltid ha nok korn til verkets befolkning til krisetilfeller. Også på Langø var det vanskelig i 1840 årene, med lave lønninger og dyr mat. Karen Wedel Jarlsberg opplevde også at landets siste kolera-epedemi tok fem av Verksgatas innbyggerne. BARON HARALD WEDEL JARLSBERG (1811-97; 2'sønn) var marineoffiseren som gikk i land for å ta seg av Verket og Nordmarkas store skoger12 i årene 1849-97. Han fikk sin utdannelse i marinen, men ble fra guttedagene strengt oppdratt med tanke på det store ansvaret han ville få, ved å drive den enorme eiendommen. Han begynte i bedriftens administrasjon i 1837, men brødrene delte ikke farsarven før i 1853, fire år etter morens død.13 Da overtok Harald Bærums Jernverk, Fossum Jernverk, skogen i Nordmarka samt Hakadals Jernverk. I etterkant kan det synes som om Harald Wedel Jarlsberg fikk "den beste biten av kaken", men samtiden mente de andre brødrene var heldigere: Baronen arvet bare en sosial posisjon, en ridehest og den store gjelden! Hvordan det enorme eiendomskomplekset skulle deles var fastlagt, og Wedel Jarlsberg hadde allerede før delingen bygget det nye hovedhuset på Bærums Jernverk; "Slottet". Det er tegnet og oppført av Arkitekt Johan Henrik Nebelong og kan nesten ses 12 P. Anker hadde bestemt at Bærums Verk skulle forenes med Nordmarka, etendommen fra Sørkedalsgodset og Hakadals verk med jord og skog. 131flg. Y. Hauge kan det virke som om han driver dette fra omtrent 1840 allerede. Muligens har han hatt den daglige driften, men at arveoppgjø ret ikke ble formelt foretatt før i 1853. 22)

som et "svennestykke" til Oscarshall. Nebelong sto for begge bygningene, som har mange arkitektoniske og konstruksjonsmessige likhetstrekk. Enkelte hevder at det var brødrene som bekostet huset, som kompensasjon for den dårlige arvelotten... Men planene om å få noe nytt må ha vært gamle; allerede Conrad Clausen plantet alleen og grev Herman Wedel Jarlsberg stakk ut tomten. I 1815 ble jernverks privilegiene fjernet og det ble vanskelig å få frem tilstrekkelig kullmengder, fordi jernverkene med dette mistet retten til å kreve arbeidsytelser fra bøndene i sirkumferensen. På 1830 l 40-tallet måtte man gå til offentlig innkreving av gjeld og flere gårder ble overtatt. På disse og med samtlige av leilendingene på Bogstad ble det akkordert (forhandlet frem avtale) om brenning av trekull og fremkjøring til jernverket. Norsk jernproduksjon led alltid av mangelen på kull; det måtte som tidligere nevnt fremstilles ved milebrenning, hvilket var både dyrt og langsommelig. I tillegg krevde det mye transport siden det ble produsert på ulike steder. Da England kunne frembringe koks, og Bessemer-måten for fremstilling av jern kom omtrent samtidig, var dette blant de faktorene som førte til nedlegging av de fleste norske jernverkene. Det engelske jernet var trolig av dårligere kvalitet, men langt billigere enn det norske. Norsk masovnsdrift var lite energiøkonomisk og tross bedre pris gikk vinningen opp spinningen. Nye, bedre produksjonsmetoder var vanskelige å innføre i et lukket og tradisjonelt miljø, og fremsynte verkseiere innså at det var bedre økonomi å bruke skogene som trevirke, fremfor til kull.14 1850 årene hadde stort sett vært gode år og brakt med seg nye behov og bruksområder, som for eksempel jernskip, fyrtårn, industri og industribygging.ls Vindusrammer 14 Se Pål Thonstad Sandvik, "Hist.Tidsskrift 3/1995" 15 Platene til Norges første jernskip ble produsert på Verket og Færder fyr likeså. 23)