Erstatning for uberettiget undersøkelsessak Publisert 2014-02-21 10:48 ERSTATNINGSKRAV SOM FØLGE AV UNØDVENDIG UNDERSØKELSE -kan du kreve erstatning for psykisk skade eller lidelse som følge av barnevernets uberettigede inngrep i ditt liv? Advokat Olav Sylte - 21.02.14 olav@advokatsylte.no Advokater som arbeider med barnevernssaker, får ofte henvendelser som går ut på at foreldre vil saksøke barnevernet og
kreve erstatning for feil og overtramp de mener å ha vært utsatt for. Kan forvente flere saker Det er grunn til å anta at det blir enda flere slike saker i årene fremover, nå som en barneverntjeneste også er blitt siktet av politiet for ikke å ha åpnet undersøkelsessak. Det er ikke enkelt å være barneverntjeneste i dag. Det er derved også grunn til å anta at det vil kunne bli åpnet flere ubegrunnede saker av barnevernet. Hvem skal ta risikoen for feil? Spørsmålet er hvem av foreldrene eller det offentlige, som skal bære risikoen og kostnadene ved det. Dette er samme problemstilling som var hos politiet for en del år siden. Politiet var redd for å sikte eller pågripe personer, av frykt for hvilke erstatningskrav og advokatkostnader dette kunne utløse. Det ble løst ved innføring av erstatningssatser, slik at det offentlige påtok seg ansvar og kalkulerte inn kostnaden med å trå feil. Dette gjorde at flere oppfattet politiets fremgangsmåte som noe mer fair. Umiddelbart fremstår det som klart at det er det offentlige som også må ta kostnadene også ved uberettigede barnevernssaker, og ikke de tilfeldige foreldre som rammes av samfunnes behov for kontroll av om noe kan være galt. Fri rettshjelp Det er i dag fri rettshjelp dersom barneverntjenesten fremmer sak for fylkesnemnda eller denne går videre til retten, og det offentlige vil ta barna fra foreldrene. Det samme gjelder imidlertid ikke motsatt, om foreldrene fremmer sak mot det offentlige, og vil
ha erstatning for grunnløse beskyldninger, undersøkelser eller feilaktige saksanlegg med psykisk belastning eller skade til følge. Dette gjør at det blir svært få slike saker til behandling i rettssystemet, for det koster å bruke advokat. Det hjelper heller ikke søke fylkesmannen om midler på særskilt grunnlag. Risiko for alle foreldre Alle foreldre kan risikere å få en uberettiget bekymringsmelding mot seg, tilsvarende som at alle som kjører bil kan risikere å bli utsatt for en ulykke. Alle foreldre kan også risikere at det blir åpnet undersøkelsessak som avsluttes, men uten tegn på omsorgssvikt. Dersom foreldre fremmer sak og de vinner frem med erstatningskrav i slike tilfeller, har de mulighet til å få tilkjent erstatning også for sine utgifter til advokat. De må i så fall vinne frem med påstandene som er fremsatt. Vi har hittil aldri anbefalt noen klient å gå inn på et slikt sjansespill, og vil nok neppe heller ikke gjøre det noen gang med dagens regelverk for fri rettshjelp. Det er som følge av rettshjelpsordningen og kostnadene med advokat, naturlig nok ikke mange tilfeller av at noen i Norge i det hele tatt har forsøkt seg på dette. Bare i noen helt få tilfeller av disse, så har det dessuten ført frem. Et eksempel fra en sak En kommune ble for ca. 20 år siden dømt til å betale 3.000 i erstatning og 10.000 i oppreisning til en mor etter at en undersøkelse var blitt avsluttet med henleggelse. I tillegg ble kommunen dømt til å betale nesten 300.000 i erstatning for hennes utgifter til advokat.
Bakgrunnen for den aktuelle saken var at en psykolog hadde sendt en "bekymringsmelding" til barnevernet etter å ha vært konsultert av en mor som trengte hjelp for sin manns psykiske problem. Barneverntjenesten iverksatte undersøkelse som følge av meldingen som ble sendt, og denne varte i hele 8 ½ mnd. En hoveddel av undersøkelsen ble rettet mot foreldrene, og svært lite om barna hadde det godt. Dette gjorde barnevernet uten engang å undersøke grunnlaget for bekymringsmeldingen fra psykologen. Da saken ble avsluttet, konstaterte barnevernet at det ikke var noen tegn på omsorgssvikt. Som følge av belastningen med undersøkelsen fra barnevernet, fikk moren imidlertid selv behov for psykiatrisk hjelp. En forsker som var påberopt som vitne i saken, uttalte blant annet at de utredningsmetodene som benyttes i barnevernssaker er så ugyldige og svake sett fra et vitenskapsteoretisk synspunkt "at nærmest hvem som helst har grunn til å frykte utfallet av en barnevernsutredning." Etter forskerens mening var det i den aktuelle saken ikke grunnlag for å igangsette noen undersøkelse i det hele tatt, på grunnlag av meldingen som ble mottatt. Det hadde vært tilstrekkelig å snakke med psykologen, og barneverntjenesten ville da forstått at det her ikke var grunnlag for engang å opprette undersøkelsessak. Lagmannsretten uttalte at helhetsinntrykket etter bevisførselen var at undersøkelsen i alt for sterk grad ble rettet mot foreldrene som personer - deres fortid og personegenskaper - istedenfor mot de omsorgsforhold barna faktisk levde under i hjemmet.
Unødvendig stort tillitsproblem Vi tror at barneverntjenesten i større grad enn politiet, har fått unødvendig store problem med å skape tillit på grunn av dette regelverket som gjør at enkeltpersoner og ikke samfunnet har fått risikoen for offentlig begåtte feil. Dette både ved at barnevernet kan ha vært redd for å uberettiget gå inn i en sak (tilsvarende den omtalte saken innledningsvis) og motsatt fått ekstra store reaksjoner etter sak fra foreldre som er blitt sittende igjen med kostnader og psykiske plager. Ved bruk av facebook og twitter, har disse latt høre fra seg og tilliten til systemet er i dag langt fra bra. Forslag til lovendring Det er mye som kan gjøres annerledes for å bedre tilliten. Ett av virkemidlene vil kunne være at det innføres erstatningssatser for foreldre som blir utsatt for uberettigede undersøkelser. Det er meningsløst at regelverket skal gjøre noen forskjell på politi- og barnevernssaker. Det er minst like stor belastning for foreldre å bli utsatt for uriktige anklager fra barneverntjenestens side, som siktede for anklager fra politiet. Det er også meningsløst å måtte anlegge en omfattende sak med krav om noen tusenlapper og oppreisning til konstatering av feil som er blitt begått, og mange hundre tusen til advokat. Det viktige er at den som utsetter for feilen, får offentlig bekreftelse på at feil er begått og ikke blir sittende igjen med at papirer i offentlig register kan tyde på det motsatte. Dersom siktelsen og straffesakshåndteringen er forårsaket av forhold den siktede kan lastes for, får den siktede normalt ikke
erstatning eller avkortning i denne. Den samme regel kan også gjelde for barnevernssaker. På samme måten bør tilsvarende stykkprissats innvilges for advokatbistand (7 timer til offentlig sats). Dette forslag er sendt i eget skriv til ansvarlige departement med forslag til nærmere utredning.