1 Eksamen JUR400P høst 2015 strafferett Teorioppgave: Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten. Strafferett Det kreves [videre] god forståelse av ansvarslæren [og reaksjonslæren]. Ansvarslæren representerer den mest sentrale del av den alminnelige strafferett, og det kreves at studentene har god forståelse av hovedvilkårene for straff, herunder: (1) lovstridig handling, (2) fravær av straffrihetsgrunner, (3) subjektiv skyld, og (4) tilstedeværelse av personlige forutsetninger for straff. Straffeloven 2005 vil tre i kraft høsten 2015. Ved eksamen legges 2005-loven til grunn, og høstens undervisning i strafferett vil bygge på straffeloven 2005. Hovedlitteratur Alternativ 1: Ståle Eskeland: Strafferett (4.utg.). Utvalgte kapitler Litteraturhenvisninger til læringskrav i ALMINNELIG STRAFFERETT -God forståelse: Ansvarslæren: Eskeland kap. VII-XI, XII: 2.2.1 og XIII Alternativ 2: Ståle Eskeland: Strafferett (3.utg., Oslo 2013). Utvalgte kapitler Magnus Matningsdal: Nytt i ny straffelov (Oslo 2015) kap. 1-9. Kapittelhenvisninger til Eskelands bok for læringskrav i ALMINNELIG STRAFFERETT -God forståelse: Ansvarslæren: Eskeland kap. VII-XI, XII: 2.2.1 og XIII Oppgaven er meget sentral og behandles hos Eskeland, uansett utgave, i kapittel IX Skyld. Skyldkravene er et sentralt tema både i anbefalt lærebok og i strafferettsundervisningen, både forelesning og kurs. Fordi studentene ikke har andre lærebøker som bygger på 2005-loven enn Eskelands bok legger jeg meg meget tett opp til den. Oppgaven spør etter redegjørelse for tre sentrale begreper: uaktsomhet, forsett og hensikt. For sensorer burde det ikke være nødvendig med en retterveiledning. Men noen endringer i loven krever noen kommentarer. Jeg har ikke rettet noen oppgaver og har derfor ikke kunnskap om studentenes nivå eller hvordan de ellers har besvart oppgaven.
2 Uaktsomhet Begrepet er definert i strl. 23 første ledd: «Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.» Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett før straffeloven 2005, som var ulovfestet. Det opereres altså med en norm for atferd, som vanligvis omtales som aktsomhetsnormen. Uaktsomheten kan være bevisst eller ubevisst. Prinsippene for vurderingen av om det foreligger uaktsomhet er imidlertid de samme, uavhengig av om uaktsomheten er liten, vanlig eller grov (Andenæs: Alminnelig strafferett s. 226). Grensen nedover og oppover. Grensen nedover Ubevisst uaktsomhet Først må det bevises at den objektive normen er overtrådt. Deretter tas stilling til det subjektive: Hvis gjerningspersonen ikke har tenkt på at grensen for den tillatte risiko er overskredet, kan det foreligge ubevisst uaktsomhet. Spørsmålet blir om gjerningspersonen burde ha tenkt på dette. I så fall har han opptrådt ubevisst uaktsomt. Man foretar altså en vurdering av om det var grunn til å bebreide gjerningspersonen, utfra hans alder, erfaring og evne, for at han ikke tenkte seg bedre om. Bevisst uaktsomhet Bevisst uaktsomhet foreligger når gjerningspersonen er klar over at grensen for den tillatte risiko overskrids, men handler i håp om at den straffbare følge ikke vil inntreffe. Om så skulle skje, ønsker han handlingen ugjort. Ved bevisst uaktsomhet blir det ikke særlig plass for å legge vekt på egenskaper ved gjerningspersonen. Det er forsvarligheten av at han velger å ta en risiko som han kjenner til, som skal vurderes. Høyesteretts praksis viser at grensen mellom aktsomme og uaktsomme handlinger trekkes på skjønnsmessig grunnlag. Den nedre grensen for uaktsomhet går ved handlinger som er tilstrekkelig straffverdige, vurdert ut fra gjerningspersonens forutsetninger og handlingssituasjonen, til at vi finner grunn til å sanksjonere handlingen med straff. Grensen oppover Bevisst uaktsomhet avgrenses oppover mot forsettet. Den ubevisste uaktsomheten har ingen flytende grense oppad mot forsettet. Grader av uaktsomhet: vanlig/simpel uaktsomhet. strl. 23 første ledd
3 grov uaktsomhet, strl. 23 annet ledd, «svært klanderverdig»/»grunnlag for sterk bebreidelse» uforsettlig følge/liten uaktsomhet, strl. 24. I tillegg til en ryddig teoretisk beskrivelse av de forskjellige uaktsomhetsformene bør studenten gi gode eksempler som på en pedagogisk måte illustrer den enkelte formen. Forsett. I strl. 2005 22 er det lovfestet en legaldefinisjon av forsettet som ikke tar sikte på en endring av gjeldende rett. Med forsett menes enkelt uttrykt at gjerningspersonen vet hva han gjør (Eskeland s.280). Studentene må beskrive de fire forsettsformene: Hensiktsforsett, 22 bokstav a): Kjennetegnet på hensiktforsett er at lovbryteren ønsker å handle slik at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt; handlingen er tilsiktet: Det er hensikten som gjør handlingen så klanderverdig subjektivt sett at den bør straffes. «Tankegangen er at selv om sannsynligheten er liten, gir det faktum at gjerningspersonen har et ønske om å opptre i strid med straffebudet, grunnlag for så stor bebreidelse at det er rimelig å klassifisere tilfellene i den strengeste kategorien av skyld, nemlig forsett.» (Eskeland s. 283). Det er ønsket om å handle i strid med straffebudet som er sentralt. Visshetsforsett, 22 bokstav b): «Forsett foreligger når gjerningspersonen har sikker kunnskap om at alle elementene i gjerningsbeskrivelsen er til stede eller vil bli oppfylt. «Sikker» kunnskap kan gjerningspersonen i prinsippet alltid ha når det gjelder handlingsdelikter. Når det gjelder følgedelikter, kan ikke kunnskapen om at følgen vil inntre være 100 % sikker på handlingstiden, siden det alltid kan skje noe som gjør at hendelsesforløpet blir annerledes enn forutsatt. Ofte vil vi likevel si at følgen er sikker.» (Eskeland s. 281). Sannsynlighetsforsett, 22 bokstav b): Bokstav b lovfester sannsynlighetsforsett som ikke krever at følger er tilsiktet. Lovens kriterium er at «noen begår en handling [som] mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen» i straffebudet. «Det gir antakelig det beste uttrykk for rettstilstanden i dag å si at sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningsmannen har betraktet som mer sannsynlig at det forbryterske resultat ville inntre enn det motsatte» (Andenæs: Alminnelig strafferett s. 234). «Den vanlige oppfatning [av sannsynlighetsforsett] er at grensen går ved 50 % sannsynlighet, jf. i Rt. 1991 s. 600 (Skoheroin-dommen omtalt i Doms- og kjennelsessamlingen som studentene kan ha med på eksamen), der uttrykket «overveiende sannsynlig» er brukt om kravet til sannsynlighetsforsett. Det bør forstås som overvekt av sannsynlighet, dvs. mer enn 50 % sannsynlighet (Eskeland s. 281). Dolus eventualis, 22 bokstav c): Bokstav c) lovfester den ene varianten av dolus eventualis nærmere bestemt den positive innvilgelsesteori. For tydelighetens skyld nevnes at hypotetisk forsettet ikke er gyldig som forsettsform, jf. Rt. 1991, s. 600 Skoheroin-dommen. Dette burde være velkjent. Dersom gjerningspersonen bare regnet det som mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, foreligger det som hovedregel bare bevisst uaktsomhet. Forsett kan foreligge hvor sannsynligheten for at gjerningsbeskrivelsen er
4 eller vil bli oppfylt er mindre enn 50 % selv om gjerningspersonen håper at omstendigheten(e) ikke eksisterer eller ikke vil bli oppfylt som følge av handlingen. Det vil være tilfellet hvis gjerningspersonen har en mistanke om at gjerningsinnholdet er til stede og i tillegg har tatt følgende beslutning (en positivt innvilget følge): Selv om gjerningsinnholdet vil bli oppfylt, vil jeg likevel gjennomføre handlingen. Gjerningsmannen har da «tatt det standpunkt å ville foreta handlingen selv om følgen skulle inntre», Rt. 1980 s. 979. Gjerningsmannen har ved sin positive innvilgelse uttrykkelig gjort et valg. Se også Rt. 1991 s. 741: «dersom A innså muligheten av skatteplikt og bestemte seg for å fortie banksertifikatene i selvangivelsene uansett om skatteplikt skulle foreligge.» Men «Hvis gjerningspersonen i en slik situasjon i stedet sier til seg selv at han ikke ville ønsket handlingen gjennomført hvis gjerningsbeskrivelsen viser seg å bli oppfylt, foreligger bevisst uaktsomhet (Eskeland s. 284). Skillet mellom dolus eventualis og bevisst uaktsomhet kommer klart fram i Rt. 1991 s. 600 (Skoheroin-dommen): Saken gjaldt smugling av 693 gram heroin. Høyesterett uttalte: «Men også når gjerningsmannen bare har ansett en slik følge som mulig [dvs. mindre sannsynlig enn overveiende sannsynlig], kan det tenkes å foreligge forsett, såkalt dolus eventualis.» Videre uttalte Høyesterett i Rt. 1980 s. 979 at «forsett foreligger når gjerningsmannen har tatt det standpunkt å foreta handlingen selv om den følge straffebudet beskriver, skulle inntre. Det er dette som ligger i den såkalte positive innvilgelsesteori». Har ikke gjerningspersonen truffet noen slik beslutning, foreligger ikke forsett. «Et absolutt vilkår for dolus eventualis har vært at gjerningspersonen i gjerningsøyeblikket faktisk regnet det som mulig at handlingen oppfylte gjerningsbeskrivelsen i straffebudet» (Matningsdal Straffeloven. Kommentarutgave s. 194) I tillegg til en ryddig teoretisk beskrivelse av de fire forsettformene bør studenten gi gode eksempler som på en pedagogisk måte illustrer den enkelte formen. Hensikt Hensiktsforsett er behandlet ovenfor. Men her forventes det noen ord om hensikt som et særskilt forsettskrav (Eskeland s. 285). Her dreier det seg om at noen straffbarhetsvilkår krever at gjerningspersonen skal ha en bestemt hensikt med handlingen (subjektivt overskudd se Eskeland s. 309), i den forstand at formålet med handlingen er å oppnå en bestemt følge. Det er altså ikke noe krav om at hensikten oppnås for at handlingen skal være fullbyrdet. Eksempler; «i den hensikt å begå en straffbar handling», 191a eller «terrorhensikt», 131. Det er mulig at det er vanskelig å skille hensiktforsettet og det særskilte forsettkravet. Oppsummering Totalt bør studentene gjøre rede for nedre og øvre grense for uaktsomhet (med eksempel eller henvisning til rettspraksis), beskrive to former (bevisst/ubevisst) og tre grader av uaktsomhet (simpel/grov/liten) med eksempel eller henvisning til rettspraksis, redegjøre for fire forsettsformer (med eksempel eller henvisning til rettspraksis) og til slutt si noe om hensikt som et særskilt forsettkrav.
5 Det er mulig at noen studenter innledningsvis skriver om skyldkravets relasjon til den objektive handlingen (dekningsprinsippet). Det bør i tilfelle gjøres kort og elegant for å honoreres. Det er i denne sammenheng også mulig å kort nevne at det i noen tilfeller ikke kreves dekning mellom en faktisk omstendighet (det objektive) og gjerningspersonens skyld (det subjektive) - objektivt overskudd, jf. vgtrl. 22 første ledd. På sensormøte kom det frem at noen studenter har skrevet lange innledninger om generelle spørsmål i strafferetten (f.eks. alle straffbarhetsvilkårene). Dette bør det trekkes for. Videre er det noen studenter som stort sett bare skriver av loven og fyller på med referater fra avgjørelsene i Doms- og kjennelsessamlingen som studentene kan ha med til eksamen. Slike referater uten selvstendige analyser må det trekkes for. Studenter som problematiserer forsettsbegrepet f.eks. ved å trekke inn bevisvanskeligheter kan honoreres ekstra. Ved den totale bedømmelsen bør drøftelsene om uaktsomhet og forsett være hoveddelen av besvarelsen og veie tyngst ved karakterfastsettelsen. Behandlingen av hensikt-spørsmålet bør ved en totalvurdering av besvarelsen bidra til en justering av karakteren opp eller ned. I sensorveiledningen har det, etter sensormøtet, blitt tilført noen kommentarer i den avsluttende oppsummeringen hva gjelder karakterfastsettelsen. 3. desember 2015 Ulf Stridbeck