Berikelseskrav ved brudd på immaterialrettslovgivningen og markedsføringslovgivningen For det tilfellet at noen skulle ha interesse av å lese utdypende betraktninger og analyser, viser jeg i hakeparentes til relevante sider i min bok, Berikelseskrav. Vederlagskrav og vinningsavståelseskrav ved urettmessig utnyttelse av ting og rettighet, Cappelen 2007. Terminologi: berikelseskrav og erstatningskrav som samlebetegnelser Berikelseskrav som samlebetegnelse for to kravstyper, nemlig vederlagskrav og vinningsavståelseskrav. Hensiktsmessig samlebetegnelse fordi vederlagskrav og vinningsavståelseskrav i utmålingsmessig henseende relaterer til økonomiske fordeler på krenkerens hånd. o Vederlagskrav relaterer til økonomiske fordeler i objektiv forstand; vanlig markedspris for den urettmessige utnyttelsen, uten hensyn til om krenkede har lidt økonomisk tap. o Vinningsavståelseskrav relaterer til økonomiske fordeler i subjektiv forstand; den nettofortjeneste krenkeren har oppebåret ved rettsbruddet. Rognstad og Stenvik benytter termen berikelseskrav om slik avståelse av fortjeneste. o [S. 46 flg.] Berikelseskrav er noe annet enn erstatningskrav. o I tråd med tradisjonell begrepsbruk kan erstatningskrav forstås som relatert til reparasjon av faktiske negative effekter økonomisk tap og visse former for ikke-økonomisk skade på krenkedes hånd. Mens erstatningskrav omfatter krav på tapserstatning, oppreisningskrav og menerstatningskrav, omfatter berikelseskrav vederlagskrav og vinningsavståelseskrav. Dette begrepsmessige skillet mellom berikelseskrav og erstatningskrav bør følges opp med et rettssystematisk skille. o Viktig implikasjon: Berikelseskrav må analyseres utenfor det erstatningsrettslige paradigmet. I dette ligger bl.a. at spørsmålet knyttet til hjemmel for berikelseskrav, ikke dreier seg om hvorvidt det er grunnlag for å gjøre unntak fra erstatningsrettens tapsvilkår. Analysen starter ikke i en erstatningsrettslig motbakke. o [S. 106 flg.]
Vederlagskrav Hjemmel Patentl. 58, vml. 38 og designl. 40. o [S. 189 flg.] Problemstilling: Kan åvl. 55 suppleres med en ulovfestet regel om vederlagskrav? o Ikke noe klart prejudikat, men se Arkitekttegningsdommen i Rt. 1940 s. 48. o Underrettspraksis; se f.eks. RG 2000 s. 1042 (Oslo) og RG 2006 s. 1302 (Borgarting). Problemstilling: Kan foretaksnavneloven 6-2 suppleres med en ulovfestet regel om vederlagskrav? o Lite rettspraksis. o Prevensjonshensyn. o Konsekvenshensyn. Rettstekniske hensyn; i praksis kan det være veldig vanskelig å trekke grensen mellom inngrep i varemerkerett og inngrep i foretaksnavnerett. Problemstilling: Eksisterer det en ulovfestet regel om vederlagskrav ved overtredelse av regler i markedsføringsloven til vern av immaterielle verdier? o Markedsføringsloven og dens forarbeider er taus om spørsmålet. o Ikke noe klart prejudikat. Arkitekttegningsdommen i Rt. 1940 s. 48 kan tas til inntekt for at det eksisterer hjemmel for vederlagskrav. I nyere rettspraksis finner man en interessant mindretallsuttalelse i Findexa-dommen i Rt. 2005 s. 1601. Mindretallet fant her at Firma-Katalogen AS hadde overtrådt forbudet i mfl. 8a jf. 1, og slo deretter kort fast at firmaet måtte pålegges å betale et vederlag for utnyttelsen. Mindretallet fant det tilsynelatende helt uproblematisk å tilkjenne vederlagskrav i et slikt tilfelle. o Underrettspraksis spriker: I en dom fra 1994 (Oslo byrett) ble det tilkjent vederlagskrav i et tilfelle hvor Adelsten hadde solgt en genser i strid med etterlikningsforbudet. På den annen side ble det i en dom fra Strømmen herredsrett fra 1989 nektet tilkjent vederlagskrav, under henvisning til erstatningsrettens tapsvilkår. o I juridisk teori har både Ingvild Mestad og Lasse Simonsen tatt til orde for en slik ulovfestet regel. Det samme har jeg. Annerledes Sejersted og Midelfart. [S. 196 flg.: nærmere om reelle hensyn. S. 205 flg.: nærmere om harmoniseringen av rettskildebidrag.]
Utmåling Overordnet vurderingstema ved utmålingen av vederlagskrav er, uten hensyn til om man er på lovfestet eller ulovfestet område, hva som utgjør rimelig vederlag for den aktuelle utnyttelsen. o Ikke tale om å utmåle et vederlag som er rimelig, alle forhold tatt i betraktning. o I motivene til vml. 38 fremgår at vederlaget skal settes til det som ville være rimelig etter vanlig bransjeoppfatning for den bruk som er gjort, og at vederlaget skal settes slik man tenker seg at partene ville ha avtalt dersom (krenkede) hadde samtykket i bruken. I dette ligger en henvisning til vanlig markedspris. [S. 243-254.] I utgangspunktet må man bygge utmålingen på konkrete forhold som gir grunnlag for å slutte hva som utgjør vanlig markedspris for bruken. o En praktisk skillelinje går mellom tilfeller hvor det foreligger objektive holdepunkter for hva som utgjør vanlig markedspris, og tilfeller hvor slike holdepunkter mangler. I mangel av objektive holdepunkter må utmålingen bero på en konkret skjønnsmessig vurdering av slike forhold som rettighetsposisjonens verdi uttrykt gjennom renommé og goodwill, og brukens økonomiske konsekvenser for partene. [S. 273 flg.] Hvis det foreligger objektive holdepunkter for utmålingen i form av dokumentert lisensieringspraksis, vil utmålingen ofte bli enklere. Illustrasjon Osram-dommen i RG 2000 s. 1355: Her var det tale om vederlagskrav for urettmessig bruk av varemerket Osram. Lagmannsretten konstaterte at det ikke forelå klare bransjeoppfatninger eller praksis for lisensavtaler for varemerker, for deretter å foreta en helt konkret skjønnsmessig beregning av vederlagskravets omfang. Særlig om lisensieringspraksis. o Utfordringene knyttet til lisensieringspraksis omfatter for det første dokumentasjonsproblemer det kan være vanskelig å dokumentere eksistensen av en praksis. Dette er et bevisspørsmål. o Interessante rettslige spørsmål er knyttet til relevans og vekt av dokumentert praksis. I enkelte tilfeller kan lisensieringspraksis være avgjørende i den forstand at praksisen gir uttrykk for hva som er vanlig markedspris for aktuell bruk. Dette kan kanskje særlig tenkes dersom det er krenkedes egen praksis som har blitt dokumentert, og den aktuelle bruken er så å si lik den bruken som krenkede tidligere har gitt sitt samtykke til.
I andre tilfeller fungerer praksisen først og fremst som et objektivt holdepunkt på den måten at utmålingen ikke utelukkende beror på en anvendelse av praksisen det må i tillegg foretas en konkret tilpasning basert på forskjeller mellom aktuell bruk og slik bruk som er knyttet til lisensieringspraksisen. Illustrasjon Rt. 1970 s. 664: Beregning av tvangslisensvederlag. Ved utmålingen tok retten utgangspunkt i en lisenstakers posisjon, men gjorde dessuten enkelte konkrete tilpasninger. Det ble tatt hensyn til at en tvangslisenshaver, til forskjell fra en leieprodusent som produserer etter patenthaverens anvisninger, selv må bekoste den kliniske utprøvingen av sitt preparat. Lisensieringspraksis som objektivt holdepunkt vil legge sterke føringer for utmålingen. De konkrete tilpasningen vil typisk ikke utgjøre store beløp. Et prinsipielt sett viktig spørsmål, er derfor om den dokumenterte praksisen er relevant. På dette punktet må det skje en sammenlikning mellom den faktiske bruken som ligger til grunn for praksisen, og den faktiske bruken som det er spørsmål om å verdsette. Jeg har formulert følgende relevans-test: Foreligger det ikke ubetydelige likheter? o Hvis det bare foreligger ubetydelige likheter / betydelige forskjeller, men praksisen likevel blir ansett som relevant, kan man komme til å utmåle vederlag for en annen type bruk enn den som faktisk har funnet sted. o Dette blir illustrert på en god måte i en engelsk dom Irvine v. Talksport. [S. 259-273.] Siktemålet vanlig markedspris er dårlig egnet i et preventivt perspektiv. Et helt enkelt resonnement tilsier at det ut fra preventive hensyn bør koste mer å opptre i strid med loven enn det koster å opptre i samsvar med den. Problemstilling: Kan det gis et skjønnsmessig, preventivt motivert påslag på beregnet vanlig markedspris? o Lov og forarbeider er tause. o Heller ingenting eksplisitt om spørsmålet i Høyesteretts praksis. o I underrettspraksis har det blitt gitt påslag: MOCS-dommen i RG 1999 s. 330 (Borgarting): Ved utmålingen ble det tatt hensyn til at erstatningen ikke skal dekke et avtalt vederlag, men en opphavsrettslig krenkelse. Preventive hensyn taler for at det skal koste mer å krenke loven, enn å følge den. Elling-dommen i RG 2003 s. 868 (Oslo): erstatningen bør vera høgare enn han kunne ha fått ved avtale på førehand fordi bruken har vore ulovleg dette for å motverka spekulasjon i eventuelle liknande saker i framtida.
[S. 313 flg.: nærmere om tilgrensende positiv rett. S. 319 flg.: nærmere om reelle hensyn. S. 325 flg.: nærmere om harmoniseringen av rettskildebidrag.]
Vinningsavståelseskrav Hjemmel I immaterialrettslovgivningen finnes kun én hjemmel for vinningsavståelseskrav, nemlig regelen i åvl. 55 annet ledd om avståelse av nettofortjeneste på objektivt grunnlag, dvs. uten hensyn til om krenkeren har utvist skyld. Hvis man også inkluderer forskriftshjemler, finner man hjemmel for vinningsavståelse på subjektivt grunnlag i 27a i forskrift om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser mv. på landbruksbaserte næringsmidler. For øvrig er immaterialrettslovgivningen taus om vinningsavståelseskrav. o [S. 360 flg.] Heller ikke Høyesterett har tatt stilling til dette hjemmelsspørsmålet. I et videre perspektiv kan det også vises til selskapsloven 2-23 annet ledd om vinningsavståelse ved overtredelse av selskapsdeltakeres konkurranseforbud. o [S. 366 flg.: nærmere om tilgrensende positiv rett.] Problemstilling: Må tausheten i lovgivningen forstås som et lovgiveruttrykk for at det ikke er hjemmel for vinningsavståelseskrav ved patentinngrep, varemerkeinngrep osv.? o Lovgiver har utelukkende befattet seg med vinningsavståelse på objektivt grunnlag. o Slik sett kan tausheten i lovgivningen gjerne forstås som et negativt standpunkt til spørsmålet om vinningsavståelse på objektivt grunnlag. Dette er også et godt standpunkt, særlig fordi vinningsavståelse på objektivt grunnlag kan virke altfor strengt. [S. 403 flg.] o Det er imidlertid ikke en eneste analyse i forarbeidene som vedrører spørsmålet om vinningsavståelse på subjektivt grunnlag. Det må derfor konkluderes med at tausheten i lovgivningen ikke innebærer et negativt standpunkt til slikt vinningsavståelseskrav lovgivningen er et nøytralt argument i så måte. Tilsvarende ble lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom 5. mars 2007 (LB-2006-8527), som gjaldt urettmessig bruk av patentbeskyttet trålanordning. o Dermed står ikke lovgivningen i veien for såkalt regeldanning på lovtomt område. [S. 362 flg.] Problemstilling: Gir relevant positivt rettsstoff og reelle hensyn tilstrekkelig grunnlag for å danne en regel om vinningsavståelse på subjektivt grunnlag? o Positivt rettsstoff Enkelte sider av hjemmelsspørsmålet ble omtalt i Rt. 2007 s. 817, uten at Høyesterett tok stilling. Retten avviste ikke vinningsavståelseskrav på prinsipielt grunnlag, men fant at det ikke var grunnlag for slikt krav i den aktuelle saken.
Bakgrunnen for dette var at krenkeren hadde utvist simpel uaktsomhet, noe som etter rettens oppfatning under enhver omstendighet ikke var tilstrekkelig for å tilkjenne vinningsavståelseskrav i det aktuelle tilfellet. o Under henvisning til Rt. 2007 s. 817 ble det i dom av 18. juni fra Borgarting lagmannsrett, lagt til grunn at vinningsavståelseskrav ved overtredelse av ulovfestet lojalitetsplikt, var betinget av kvalifisert skyld. o Jeg er uenig i at det må gjelde et kvalifisert skyldkrav. Begrunnelsen for dette er bl.a. at et slikt krav vil redusere den preventive effekten av vinningsavståelseskrav. Dessuten er det ikke behov for et kvalifisert skyldkrav for å beskytte krenkerens økonomiske situasjon, fordi det må være adgang til å lempe på vinningsavståelsesplikten. [S. 419 flg.] Trål-dommen, 5. mars 2007 (LB-2006-8527). Sammen med lagmannsrettens avgjørelse i Rt. 2007 s. 817, viser Trål-dommen at Borgarting er mer villig enn Høyesterett til å utvikle retten i retning av anerkjennelse av vinningsavståelseskrav på immaterialrettens område. Saken gjaldt urettmessig bruk av patentbeskyttet trålanordning. Erstatningsmessig tap ble ikke ansett godtgjort. Tilkjent et vinningsavståelseskrav på i underkant av 12 millioner kroner. o På basis av preventive hensyn og under henvisning til juridisk teori, bygget lagmannsretten på en regel hvoretter krenkeren måtte avstå den netto fortjeneste selskapet hadde oppnådd ved patentinngrepet. o I dette ligger at patentl. 58 ble supplert med en ulovfestet regel om vinningsavståelse, eller som lagmannsretten uttrykte det: bestemmelsen i patentloven 58 må suppleres med ulovfestede prinsipper om fraleggelse av berikelse. Anke over dommen har blitt nektet fremmed. Vi har dermed ingen avklarende høyesterettspraksis. Vi har en rettskraftig lagmannsrettsdom som anerkjenner vinningsavståelseskrav på ulovfestet grunnlag ved patentinngrep. I tillegg må det vises til Rt. 1966 s. 305. Saken gjaldt overtredelse av karensklausul gjennom formidling av certeparti. Krenkede krevde avståelse av kommisjonen for certepartiet, og fikk medhold.
Høyesterett fant det uten betydning om krenkede ville ha fått formidlet certepartiet dersom rettsbruddet ble tenkt borte. o Følgelig ble det ikke tillagt betydning om krenkede hadde lidt et økonomisk tap. Derimot fant retten det avgjørende at krenkede hadde overtrådt en karensklausul og på den måten oppnådd en kommisjon, som han etter rettens mening måtte avstå til krenkede. Etter min mening er det ikke tvilsomt at denne dommen i realiteten gjelder vinningsavståelseskrav, selv om retten ikke uttaler dette eksplisitt. o [S. 371 flg.] Antagelig har denne oppfatningen fått en slags tilslutning i Rt. 2007 s. 871, hvor Høyesterett uttalte at Rt. 1966 s. 305 gir en viss støtte for en lære om vinningsavståelseskrav. o Høyesterett har dermed anerkjent at Høyesterett tidligere har tilkjent vinningsavståelseskrav på ulovfestet grunnlag, og Høyesterett har også gitt uttrykk for at dommen vil kunne gi et rettskildemessig bidrag ved dannelsen av en regel om vinningsavståelseskrav. Positivt rettsstoff oppsummering: En forskriftshjemmel fra tilgrensende rettsområde. En lovhjemmel fra tilgrensende rettsområde; selsl. 2-23 rammer ulovlig konkurranse. En rettskraftig lagmannsrettsdom. En noe eldre høyesterettsdom som anerkjenner vinningsavståelseskrav på ulovfestet grunnlag. o [S. 354-380.] o Reelle hensyn Prevensjonshensyn I juridisk teori har Rognstad og Stenvik tatt til orde for en ulovfestet regel om vinningsavståelseskrav, og de baserer denne slutningen i stor grad på preventive hensyn. Det samme gjør jeg i min bok. o [S. 396 flg.] Reparasjonshensyn I juridisk teori har det i liten grad blitt stilt spørsmål ved den reparative funksjonen av vinningsavståelseskrav. o Dette er etter min mening litt uheldig, fordi identifisering av reparativ funksjon er egnet dels til å få frem det privatrettslige elementet, til forskjell fra det offentligrettslige elementet (inndragning), og dels til å peke på viktige rimelighetsbetraktninger.
I norsk rett er det lett å gå ut fra at reparasjonshensynet er uløselig knyttet til reparasjon av faktiske negative effekter - økonomisk tap og ikke-økonomisk skade. o Dette er imidlertid ikke korrekt. o Reparasjonshensynet har utspring i et grunnleggende prinsipp om korreksjonsrettferdighet: Prinsippets innhold: En part som har krenket en annen, er forpliktet til å foreta noe positivt som kan gjenopprette likevekten. (Eckhoff) Prinsippet dreier seg om korrigering av en likevektsforstyrrelse. Et rettsbrudd innebærer en likevektsforstyrrelse. I immaterialretten foreligger rettsbrudd og likevektsforstyrrelse ved urettmessig utnyttelse av rettighet, uten hensyn til tap eller skade. Spørsmålet er dermed hvilke positive handlinger fra krenkerens side som er egnet til å gjenopprette likevektsforstyrrelsen og tilfredsstille prinsippet om korreksjonsrettferdighet. Det såkalte belønningshensynet er gjennomgående en del av begrunnelsen for immaterialrettigheter. Dette hensynet har i alle fall to sider: o Det er rettferdig at rettighetshaver får høste fordelene av egen innsats. o Det er urettferdig om andre tillates å dra fordel av rettighetshavers innsats. Likevektsforstyrrelsen ligger like mye i krenkerens rettsstridige utnyttelse til egen fordel, som i eventuell skadeforvoldelse. o Det siste peker hen på erstatningsretten, mens det første peker hen på en ugrunnet berikelse-tankegang. o Både erstatning og vinningsavståelse fremstår som egnede reaksjoner for å gjenopprette likevektsforstyrrelsen. [S. 116 flg.] o Etter min mening kan både prevensjons- og reparasjonshensyn anføres til fordel for anerkjennelse av vinningsavståelseskrav. Antagelig må prevensjonshensynet tillegges større vekt enn hva som er vanlig i erstatningsretten.
Dette er i tilfelle legitimt, slik jeg ser det, ettersom monetære sanksjoner er mye bedre egnet til å virke preventivt i forhold til ikke-integritetskrenkelser, enn hva de er på området for integritetskrenkelser. [S. 403 flg.: nærmere om harmonisering av rettskildebidrag.]
Utmåling Det er tale om avståelse av vinning som er oppebåret ved rettsbruddet. o Det må med andre ord være årsakssammenheng mellom rettsbruddet og den vinningen som kreves avstått. Ofte vil vinningen relatere til salgsinntekter, og årsaksbildet vil ofte bestå av rettsbruddet og andre samvirkende årsaksfaktorer, f.eks. krenkerens arbeidsinnsats og markedsføring. Problemstilling: Er det tilstrekkelig å dokumentere at rettsbruddet utgjør en av flere samvirkende årsaksfaktor, eller må rettsbruddet utgjøre en mer eller mindre viktig årsaksfaktor sammenliknet med andre faktorer? o På dette punktet har jeg tatt til orde for et prinsipp om at rettsbruddet må ha vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å oppstille vinningsavståelsesplikt. [S. 442 flg., særlig s. 454-458.] o Et tilsvarende årsakskrav gjelder innenfor erstatningsretten - uvesentlighetslæren. o En ikke uvesentlig årsaksfaktor vil innenfor erstatningsretten dra med seg ansvar for hele skaden. Det skjer ingen fordeling ut fra bidrag til totalskaden, i alle fall ikke vanligvis. o Spørsmålet er om tilsvarende må gjelde i relasjon til vinningsavståelseskrav, eller om man her skal foreta en slags fordeling. Dette spørsmålet kan i stor grad formuleres som et spørsmål om det kan innrømmes fradrag i brutto salgsinntekter for arbeid og kapital som krenkeren har forbrukt i forbindelse med inntjeningen av salgsinntektene. Brutto- eller nettoprinsipp? Her har jeg tatt til orde for et nettoprinsipp. At det gjelder et nettoprinsipp etter åvl. 55 annet ledd er ikke avgjørende, fordi denne bestemmelsen gjelder vinningsavståelse uten hensyn til skyld. Dersom det ikke blir gjort fradrag for arbeid og kapital på krenkerens side som har bidradd til inntjeningen, vil vinningsavståelsesplikten i realiteten medføre at krenkede blir beriket på krenkerens bekostning. Vinningsavståelsesplikten er ikke ment som et verktøy for å skape ugrunnet berikelse på krenkedes hånd. Vinningsavståelsesplikt uten fradrag for arbeid og kapital vil dessuten kunne føles som et ganske sterkt onde for krenkeren. Dette gjelder særlig dersom han ikke får fradrag for kostnader som han ikke ville ha hatt dersom rettsbruddet tenkes borte. Et bruttoprinsipp kan dermed føre til at prevensjonshensynet blir strukket ganske langt i pønal retning. o [S. 428 flg.]
I et årsaksperspektiv er spørsmålet om betydningen av krenkerens kapital og arbeid praktisk viktig. Et minst like praktisk viktig spørsmål er om utmålingen skal skje på basis av en differansevurdering: Kan man avgrense vinningsavståelsesplikten til å gjelde differansen mellom vinning oppebåret ved rettsbruddet og vinning som krenkeren sannsynligvis ville ha oppebåret ved å gjennomføre alternativ, rettmessig aktivitet? o Det kan f.eks. dreie seg om tilsvarende salg som det som har funnet sted, men uten bruk av etterliknende kjennetegn. o Etter min mening bør det ikke opereres med et differanseprinsipp. Et differanseprinsipp kan i stor grad svekke den preventive effekten av vinningsavståelseskrav. Dessuten kan det vises til en symmetribetraktning. [S. 433 flg.] Vinningsavståelseskrav kan utmåles på skjønnsmessig grunnlag. o Dette er et praktisk viktig prinsipp. Hvis rettsanvenderen har oversikt over sentrale utmålingsprinsipper og lar disse ligge i bunnen av en skjønnsmessig utmåling, kan det vise seg at det tross alt ikke er så veldig vanskelig å gjøre en regel om vinningsavståelseskrav operativ. o En slik regel fungerer i utenlandsk rett, f.eks. engelsk, tysk og amerikansk rett. Hvorfor skal den ikke kunne fungere i norsk rett?