Okhaldhunga Times September 2014 Kjære venner Vi fikk besøk av en «kneler» en kveld, her er en stilstudie. Disse insektene er viden kjent fordi hunnen har gjort det til en vane å spise hannen etter parringen. Fantastiske skapninger. En omvendelse til Takk Så måtte jeg tilbake til Nepal for å lære å takke. Kanskje skulle en tro at Norge, der jeg hadde overflod av alt, takket mer? I Nepal er det flaut å bruke ordet takk. Det er høytidelig og brukes ikke mellom ektefeller og andre nære relasjoner. Det er et stort ord. Men så møter jeg i kirken noen som har lært å takke sin Gud! I deres gudstjeneste bruker de minst 20 minutter til fritt og takke og lovprise Gud. Alle ber høyt og jeg lytter og lærer. Jeg lærer alt jeg kan takke Gud for. Jeg lærer alt jeg kan lovprise Gud for. Jeg møter mennesker som har vendt seg mot Gud og gir Ham den takken han fortjener. Så er de kanskje på vei i riktig retting? Om vi selv tar æren og takken, er vi mer på vei inn i oss selv. Når de nå vender sine ansikt mot ham i takk og lovprisning, åpner de opp for et liv der de midt i sin fattigdom kan si de har liv i overflod. Ved å lytte til deres takk og lov, får jeg så mange vakre ord om Gud at Gud vokser seg stor og vakker for midt indre og min lengsel etter hans vilje vokser i meg. Det er godt å være i en takkens kirke, ikke bare i en meningens kirke. Jeg lurer på om jeg kan så mange vakre ord om Gud på norsk? Kanskje jeg må øve meg? En effekt av å begynne å takke Gud, er at de kristne har begynt å takke hverandre også. Det åpner våre øyne for hverandre, slik vår øyne blir åpnet mot Gud. Solsikken vender seg mot solen og slikker i seg varmen. Takken vender våre ansikter mot Guds varme og glede.
Hari Maya takker for seg. Etter to uker på ventehjemmet kan hun reise hjem etter en vellykket fødsel med et levende barn. Ved forrige fødsel ble hun båret bevistløs inn og måtte forløses med keisersnitt, men barnet døde. Sammen med henne var det 42 kvinner fra ventehjemmet som fødte i løpet av juli måned. Kuvøser I dag begynner vi med de minste: Nyfødte som er født altfor tidlig og andre svært syke nyfødte, trenger å være i kuvøse de første dagene eller ukene av livet. Behandlingen av slike bittesmå krever mye arbeid, og kunnskap og ferdigheter fra leger og sykepleiere. Derfor er det dyrt. Det fører til at mange slike barn i Nepal ikke får den behandlingen de trenger. Og vi hører faktisk stadig om fortvilte foreldre med barn i kuvøse på de store sykehusene i Katmandu som ender opp med å rømme fra en regning som kan komme opp i flere årslønner, og lar barnet bli liggende igjen, fordi de ikke kan betale. Hjerteskjærende, men egentlig bare en logisk konsekvens av det brutale møte mellom teknologisk medisin og rå fattigdom. Slikt skjer ikke i Okhaldhunga. For fremdeles er det slik at vi har anledning til å gi gratis behandling til alle barn som veier mindre enn tolv kg. Og det gjør disse! Det er gaver fra OT s lesere, og mange andre, som gjør det mulig. Derfor kan nyfødte som er premature eller svært syke få «bo» i våre enkle, lokalt produserte kuvøser så lenge de trenger det, selv om foreldrene er utfattige. Her kan dere møte et par av dem som bebor våre kuvøser akkurat nå: Denne lille gutten heter Erik. Han ble født seks uker før termin, på vei til en lokal helsepost. Etter fødselen fortsatte de like godt rett til sykehuset her.
Han veide bare 1,8 kg, hadde nok en infeksjon og var for svak til å suge. Her får han morsmelk rett i magen gjennom en sonde i nesa. Han tålte melken godt, og kunne snart komme ut av kuvøsen for å være hos mor mens han fikk resten av antibiotika-kuren. Her er lille Erik endelig sluppet ut i livet. I takknemlighet for en god start i kuvøsen, fikk han navnet til doktoren som hadde sett til han hver dag mens han lå der. Nå har han kommet hjem til sin familie med et litt uvanlig navn. I nabo-kuvøsen sover lille Sudip, som ble født i går. Moren var innlagt med alvorlig svangerskapsforgiftning, og så gikk hun i spontant fødsel ni uker før termin. Heldigvis hadde vi rukket å gi henne en medisin som modner barnets lunger i tide før fødselen. Her ligger han på «CPAP», en slags enkel puste-støtte, og foreløpig puster han godt. Han veier bare 1,2 kg, og vil nok ha behov for å bo i kuvøsen i en del uker. Der får han fred, varme, oksygen, intravenøs væske, antibiotika og morsmelk, så det blir en god start i livet.
Flyplassen er åpen! Etter å ha vært stengt for «oppgraderingsarbeid» i to og et halvt år, åpnet plutselig flyplassen igjen. Og nå med asfaltdekke på landingsstripa! Så velkommen på besøk, nå er det enda lettere enn før å komme til Verdens Navle! En halvtime i lufta kan erstatte fjorten timer på veien. Grønt Sykehus Vi fortsetter serien om det grønne sykehuset: Her er Fred, sjefen for byggeprosjektet, i lattermild feiring av at alle batteriene til solcellene nå er på plass. Rommet som nå er batteri-bank huset tidligere tuberkulosepasienter, men de har nå flyttet til bedre lokaler. Nøkkeloverrekkelse! Den 7. august kunne entreprenøren som har arbeidet her i nesten 3 år, overrekke nøkkelen til det andre bygget som er fullført, - poliklinisk avdeling. Mr. Murari fra Tundi entreprenør firma overrekker en liten nøkkel til et stort flott bygg, til Fred som skal legge siste hånd på verket før vi kan flytte inn.
Grøftegraving i regntiden Til de nye sykehusbygningene hører det nytt vann-/ og sanitær- opplegg, og det betyr mye grøftegraving. Da er en gravemaskin nyttig. Men maskiner har det vanskelig i regntiden, når grunnen forandrer seg til flytende gjørme. Her har den halvveis sklidd ned i sin egen grøft, og mistet et belte. Fødsler og keisersnitt Igjen har vi besøk av norske medisinerstudenter her. Live og Kristina skriver oppgave om et viktig tema: Indikasjoner for keisersnitt i praksis. Her diskuterer de gårsdagens fødsler med sykepleiersjef Chochara. Frynsegoder: Siden denne studien er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Okhaldhunga Sykehus, overrekker Live en gave fra universitetet til sykehuset: En splitter ny laptop!
Her betrakter sykehus-direktør Tuk statistikken over antall fødsler og keisersnitt på Okhaldhunga Sykehus de siste 13 årene. Vi er inne i en svær økning i antall fødsler, mens keisersnittene nå utgjør ca 10 %. Det er vi godt fornød med. Ny behandling for pylorusstenose Fortvilet mamma. Gutten er en måned gammel, men han veier mindre enn da han ble født og kaster opp så snart han får noe i magen. Han er uttørret og underernært. På ultralyd ser vi at gutten har pylorusstenose, altså at utløpet fra magesekken til tynntarmen er forsnevret. Melken når ikke fram til tarmen, så gutten er sulten og sint, mammaen redd. Tidligere ville vi forsøkt å operere, selv om nyfødt-operasjoner hos oss er risikable. Da han ikke ble frisk dagen etter ankomst her, ville hun ta ham hjem igjen til ny runde hos shamanen hjemme. Men nå prøvde vi en ny metode, etter å ha lest i et medisinsk tidsskrift. Gutten fikk atropinsprøyter og gradvis økende melkemengde hver tredje time døgnet gjennom i en uke. Da sluttet han å kaste opp. Så reiste de hjem, og mor ga medisinen i munnen døgnet rundt.
Det virket! Etter ytterligere en uke kom en stolt mamma tilbake med en fornøyd baby som hadde begynt å legge på seg! Hun har grunn til å være stolt. Det er litt av en innsats å blande medisin riktig og gi den hver tredje time dag og natt, når man bor i et enkelt landsbyhus og jobber hardt. Ang Doma med mann og barn «Hjem til Mission» Husker dere Ang Doma Sherpa som krabbet fra oss i skogen? Åtte år har gått, mange operasjoner og mye opptrening og smerter, men det var verdt det sier hun. I dag går hun med en stokk, har møtt kjærligheten, giftet seg med herr Dahal, som sitter i rullestol, men er spretten som få. Livet har smilt til dem og Gud har velsignet dem med en datter! De som ingenting var i andres øyne, er blitt en lykkelig familie og stab på Sathi Sewa, vår forbindelse i Kathmandu. Okhaldhunga Times lesere kjenner Shanti. Den nygifte, vakre piken som fikk japansk encefalitt B, og deretter brukte fem år på å lære å gå igjen ved hjelp av en utrettelig far som følger henne, endog ned i dåpsdemningen da Shanti ble døpt. Når hun er lei og sint hjemme lurer de henne med at de skal gå til «Mission», (som folk her kaller sykehuset). Da blir hun straks blid. Denne gangen måtte de ta turen, ingen ting kunne få Shanti til å spise, - men hun var strålende fornøyd med å komme «hjem til Mission» igjen Shanti kom med magesmerter og oppkast. På ultralyd fant vi en stor, betent galleblære med steiner i. Nå får hun behandling, og i dag har hun holdt på maten hun har spist. Smilet vokser for hver dag. Så får vi se om det blir aktuelt med operasjon senere en gang.
Andre kommer forskremt fram til «Mission» Bahadur Bhujel, 10 år, er like forskremt som sin far når han blir lagt inn på et slikt stort og skummelt sykehus Bahadur er oppsvulmet i hele kroppen og har nyrebekkenbetennelse. Han vært en skikkelig arbeidskar, ved siden av å gå på skole. Han har nok ikke lekt med annet enn stein og det dagen måtte ha igjen av tid. For å tine opp et angstfullt ansikt, fikk han en boks med små lego. Dagen etter møtte vi han på legerunden, fullt opptatt med masse avanserte små byggverk! Det bor noe i den gutten, fikk jeg en mistanke om. Skrekken for en stor regning kan leses i farens ansikt. Da han fikk rekvisisjoner på mange prøver som skulle betales, ble forvirringen stor. Han ble sendt til sosialkontoret der han kunne fortelle sin historie, og fikk trygghet for at gutten ville få behandling selv om han ikke kunne betale for seg. Faren selv hadde mistet sine foreldre og all jord da han var 12 år. Deretter måtte han gjøre tjeneste rundt omkring. Et sted fikk han ansvar for hus og jord, mens husfolket flyttet til Kathmandu. De ga ham en døv jente til kone, som ikke kunne giftes bort til andre. Der har de bodd og drevet jorda, og måttet sende halve avlingen til Kathmandu. Det de sto igjen med ga dem mat i to måneder. Deres eldste sønn var deres håp, han skulle ut i den store verden for å tjene penger. Med friskt mot tok de et stort lån for å sende gutten ut. Men de svakeste blir ofte lurt. Mellom-menn stakk av med alle pengene, mens familien ble bundet til fattigdommen for generasjoner. Men kanskje lille Bahadur er en som kan finne nye veier for familien?
Glade selgere Sist søndag hadde ungdomsgruppa og søndagsskolen laget masse snacksmat som de solgte etter gudstjenesten. De skulle samle inn penger til å kjøpe maling for så de kunne male kirken innvendig! De klarte å samle inn 6 420 rupees! De gir seg ikke, og vil lage mer mat neste søndag. Den gjengen kan klare å lage en fargerik kirke både i sjel og sement! Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354