Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 3/2010 33. ÅRGANG

Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 3/2010 33. ÅRGANG

På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@nav.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Sverdrupsgt. 27 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf. 52 04 82 77 Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 3. desember 2010 Stoff må være i redaksjonen 2. november 2010 Forsidebilde: Torghandler Hans Josefson, et kjent innslag på torget i Stavanger. Foto: Mette Bagge. Opplag: 12.000 eksemplarer Layout og trykk: Bryne Stavanger Offset AS 4017 Stavanger Internett: www.stavanger.kommune.no/ mortepumpen En eldreomsorg i knipe Kommunens budsjettarbeid er i gang og de ansvarlige oppdager også denne gang at kommunen ikke har penger nok til et budsjett i ballanse. Slik er situasjonen år etter år og sparekniven tas frem hver gang. Og hvor kuttes det? Pleie- og omsorgssektoren er en av kommunens viktigste tjenester til befolkningen. Både Eldrerådet og Seniorforbundet minner oss på at Eldrebølgen vil kreve enda flere ressurser i årene fremover. Likevel foreslår rådmannen og kutte blant annet korttidsplasser. Menigmann vil undrende spørre om hva en egentlig vil tjene på det! Ingen ting. Det går heller utover verdigheten til dem som må ha bruk for tjenesten. Vi er så enige i uttalelsen til nestleder i kommunalstyret for levekår, Kåre Reiten. Kort og konsist sa han i SA 9/9-10: «Å kutte her er i strid med all moderne eldreomsorg. Ja, jeg vil faktisk si at vi kan ikke få til en god og menneskeverdig eldreomsorg uten nok korttidsplasser». Vi håper politikerne står for sine utsagn og hindrer en forringelse av vårt sårt tiltrengte tilbud til de eldre. Seniorforbundet er en flittig bruker av Mortepumpen til å få belyse sin ideologi og sine arbeidsmål. De ønsker alt godt for byens eldreomsorg. I dette nummer av Mortepumpen har de et skråblikk rettet mot helsevesenet (s. 52) og spesielt forholdene på sykehjem. Vi føler imidlertid at Seniorforbundet, som alltid er positive og kommer med konstruktiv kritikk, denne gang går over streken. I sin henvendelse til dagens unge som skal velge utdannelse, nedvurderer de til de grader yrkene hjelpepleier og omsorgsarbeider. Vi regner heldigvis med at det er få unge som leser Mortepumpen, men deres uttalelse er skadelig for helsevesenet. De fraråder utdanning innen nevnte yrker. I stedet burde de anbefalt en slik utdanning og fremheve de positive sidene i stedet for de negative. Det er et krevende yrke, men denne yrkesgruppen er uunnværlig i dagens helsevesen og de tar det ansvar stillingen innebærer og er en stor ressurs. Hva skulle sykehjemmene gjort uten dem? Skal vi få øke rekrutteringen til helsevesenet må vi motivere ikke skremme.

BYPROFILEN Solskinn på torget i Stavanger Josefsen på Torget Tekst og foto: Mette Bagge «Skal det være litt vår?» spør Josefsen, midt i februar, og viser fram fargerike aurikler i det bleke formiddagslyset. Vintermørket skal min santen ikke ta mot og trivsel fra oss. Vårblomstene fra gartneriet er som pant på at våren er der, og snart vil komme fram. En sur høstdag med piskende regn og umiskjennelig Stavangervind, når folk flest holder seg inne om de kan, står Josefsen likevel på torget. «Herligt og friskt!» er hans kommentar. Han trives så godt på torget at det er bare så vidt han tar seg litt ferie om sommeren. En foretaksom pjokk Hans Johan Josefsen er født 2. september 1933 og er stolt over å ha vokst opp på bakkeland, om enn i utkanten. Beste faren var smed og hadde både smie og bolig i Rosenberggaten 96, vis a vis Kalhammeren. Der ble gutten født og bodde hele barn dommen. Da hans foreldre overtok eiendommen, ble smien revet og bolighuset utvidet. Gutten var foretaksom. En av de første skoledagene, i 1940, kom et tysk marinekorps nedover Solandsbakken da han og en kamerat var på vei til skolen. Det var spennende. Guttene fulgte etter, ut Tanke Svilandsgate, over til Madlaveien og hele veien ut til Madlaleiren. Men da de kom til porten var det slutt; de fikk ikke slippe inn! Så var det å tusle hjem igjen. Det var den eneste gangen han skulket skolen, sier han. Men det var ikke den siste gangen han tok seg en tur ut i verden. Det var heller ikke eneste gangen i guttedagene at nysgjerrigheten var i overkant. Ettersom tyskerne overtok skolebygningen på Kampen, måtte skolen flytte over til den katolske kirkens eiendom. Før jul skulle elevene få komme inn i kirken og se på julekrybben der. Den gang var julekrybber ikke så vanlige i Norge, så dette var nok et ganske eksotisk innslag i skolehverdagen. Inne i kirken hang det et tykt rep ned fra taket, og Hans tok et godt tak i repet og dro. Dermed satte kirkeklokkene i gang å ringe. Nonnen som hadde tatt imot dem, gjorde rask prosess og hev ham ut. Handelsgartner Hans Johan Josefsen. Møte medarbeidslivet Arbeidslivet begynte tidlig. Allerede som 10åring gikk han med aviser. Det var ikke fordi han var nødt. Men bestekameraten, Per Finsdal, gikk avisrute og Hans var med. Så ville han ha sin egen rute. Tross advarsel fra faren, satte han i gang. Han angret snart, men faren hadde sagt at hvis han først begynte, kunne han ikke springe fra jobben. Så det var bare å holde ut. Og det gjorde han til han var ferdig med skolen. Da fikk han sommerjobb som lukegutt i Parkvesenet. Han lukte bak Domkirken i dagevis, hørte klokkene slå hvert kvarter og syntes dagen aldri tok slutt. «Aldri ska eg bli gartner!» sa unge Hans Johan. 3

4 På den tiden var det fornøyelsespark i Bjergsted. Etter sommeren fikk Hans jobb der som ærendsgutt. Eieren, Ernst Rundquist var medeier i Gerri, Stavanger sport- og lærfabrikk i Hillevåg, og da sesongen var over, fikk Hans begynne der selv om han bare så vidt var 14 og strengt tatt for ung til fabrikkarbeid. Det viktigste med den jobben ble at unge Hans sa «aldri mer fabrikk!» Det var sjømann han ville bli. Se seg rundt i verden. Men faren, som selv hadde vært til sjøs i 13 år, forlangte at gutten skulle få seg en fagutdannelse først. Nå ville det seg slik at en på Gerri hadde gartneri. Han fortalte om gartnerskolen på Dømmesmoen i Grimstad. En måtte ha praksis for å komme inn, og Hans hev seg på og tok jobb i gartneriet. Fortsatt var ikke den store drømmen å bli gartner, men det var bedre enn fabrikkarbeidet. Valget skulle få konsekvenser for hele livet. Nanna i Stavangervinden. Nanna Vinteren 1954, litt av en snøvinter sørpå, gikk han på Dømmesmoen. I mars skulle de ta inn lærlinger. Han og noen kamerater kikket på navnelisten og fant 5 jentenavn. På spøk valgte de seg en jente hver, etter hvilket navn de likte best. Nanna Ring, sto det nederst, og Hans sa: henne vil jeg ha! Men det kom ingen Nanna Ring i mars. Likevel glemte han ikke navnet. Og så dukket hun jammen opp som elev i september. Hun kom fra en liten bygd nær Lillehammer. «Det va ei høge, fine jenta» ; Han ble betatt av mer enn navnet. Etter tre uker var det de to. «Hu Nanna e Guds beste gave te meg» sier Josefsen med ettertrykk. Han snakker gjerne om Gud. Han ser Guds gode hånd i livets mange snirkelganger. De to giftet seg i 1957, arbeidet som gartnere begge to, først i Asker, så på Lier. Til Amerika Men ut i verden kom de, selv om drømmen om sjømannslivet var lagt på hyllen. I to år var de i California, arbeidet seg over i tre uker på båt, og fikk så jobb like sør for San Franscisco. Engelsk lærte de etter naturmetoden, sier han og ler. Heldigvis hadde de lært plantenes latinske navn på gartnerskolen, så yrkesspråket gikk nokså greit. De kunne faktisk fått overtatt et hagesenter «over there», men etter to år måtte de i alle fall ut av landet før de eventuelt kunne søke fornyet opphold, så det ble til at de dro hjem til gamlelandet. Hva er det å være kristen? Men Amerikatiden har satt spor. Mens de i Norge hadde arbeidet mest med grønnsaker, ble det nå blomster. Og, det var her de fikk det vi gjerne kaller et kristent gjennombrudd. Josefsen er ikke i tvil om at han egentlig ble kristen da han ble døpt i St. Johannes kirke som spedbarn. Men det var som å ha en billett som lå ubrukt i skapet. Han tvilte i og for seg ikke på det som står i evangeliene, men det hadde ikke så stor betydning. «Eg hadde Jesus i bakhånd, men ropte bare på han når eg trengte hjelp». Faktisk hadde han også fått hjelp, sier han. I Amerika gikk de i kirken, og ved en anledning traff de lederen for American Lutheran Church og kom i snakk med ham. Han undret seg over at de ikke regnet seg som kristne, enda de både trodde på Jesu død og oppstandelse og at han kom for å frelse mennesker. Dette ga noe å tenke på. På et møte med Billy Graham ble avgjørelsen tatt: Jesus er ikke bare noen som eksisterer. Han skal være Herre og følgesvenn i livet.. Og siden er det blitt det viktigste for dem begge. Den dag i dag er de begge aktive både i Hana kirke og Hana Indremisjon. Tilbake til Rogaland Vel hjemme kjøpte de først

hus i Vistegata i Stavanger, og gjennom LOG fikk de vite om et gartneri til leie i Bekkelundsgata på Kampen, med tilhørende torgplass. De fikk også leie gartneri i Duesvei. Men så en dag fikk han øye på en annonse i avisen om en eiendom på Gramstad i Sandnes. Han betenkte seg ikke lenge, var førstemann ute og så på det, og fikk løfte på eiendommen. Og slik ble siddisen Gramstadbu, tidlig i 1960 årene. Der ute på den romslige eiendommen bygde han et stort drivhus, 12x62 meter. Det gikk godt, og han ville bygge flere. Men da sa fylkesgartneren: «Bygg heller nytt hus til kånå di!» Våningshuset var ganske gammelt og kunne trenge en standardjustering. Han lot det stå, men bygde et helt nytt med egne hender. gjorde alt fra sprengning på tomten han er nøye med å si at han hadde sprengingsløyve tilstøping og bygging. Rart å tenke på i dag at han fikk et hus på 150 kvadratmeter til 150 000 kroner den gangen i 1971 72! Siden har de holdt til der oppe, nesten oppe ved flaten mellom Dalsnuten og Kubbetjønn. Tre store drivhus har de hatt. Arbeidet har de delt på: Nanna har vært sjefen på gartneriet og dessuten stelt hagen hjemme, han har drevet butikken på torget. Tre barn fikk de. En sønn er prest, en er musiker, og datteren, som tenkte litt på å overta gartneriet, ble i stedet sykepleier. Så det er nok ingen i familien som tar over virksomheten, dessverre. Blomster Selve gartneriet drives ikke nå, han kjøper alle plantene. Det er blomster han har stelt med, helt siden Amerikatiden. «Er det noen blomster du særlig liker og har stelt med?» «Nei, det er «apotek», all slags.» «Snakker du med blomstene?» spør jeg. Det er det jo så mange som sier en skal. Men nei, det gjør han ikke. Men du må se dem, følge med og føle med dem, kjenne på jorden hvordan de har det. De må ikke druknes, men få påfyll Torget er den kjekkeste arbeidsplassen han kan tenke seg. 5

med vann når de er halvtørre. Og gjødsel innimellom. Torghandlere på flyttefot «Det har jo vært litt fram og tilbake, for ikke å si opp og ned med plasseringen av torghandlerne» slår jeg frampå. «Engasjerte du deg i den striden? «Å, ja Eg var aktiv der!» Først ville han absolutt ikke flytte fra det nedre torget. Men det er rart med det, etter en stund på bankplassen ville han ikke ned igjen. Han klarte å ombestemme seg to ganger til i all flyttingen, men nå vil han holde seg der oppe hvor de nå er. Det er flatere, og dermed lettere å sette opp boden. Og været er snillere, ikke sånn iskald vind som nede. Så nå er det som det skal være, mener han, torg oppe og festplass nede. Strøm til kassaapparatet får han fra et uttak på siden av Hennes og Mauritz. Han trives der borte på hjørnet sitt, nærmest Arkaden. Der kan han komme og dra når han vil. (Men jeg ser nå ikke annet enn at han stort sett vil være der hele dagen!) Å stå på torget er mer enn handel «Hvorfor liker du så godt å stå på torget?» «Stavanger e den kjekkaste byen i Norge!» Og her på torget ser han alt det fine Gud har skapt, både vekster og mennesker. Han kjenner veldig mange, prater med nye og gamle kunder. Han liker å prate med folk. Kjentfolk kommer bortom mens vi står og snakker. «Eg må handle her, for her har mor mi alltid handla» sier en blid dame som kjøper begonia. Nå i sommer har han vært på Gaustadtoppen, og jammen traff han torgkunder der oppe. «Er du her og, du?» spurte en siddis som kjente ham igjen. En torghandler skal være ærlig og hyggelig. Josefsen har tjent gode penger selv om prisene ikke er stive. Dessuten har han et prinsipp: aldri klage over å betale skatt! Men torglivet har også en annen side for ham enn forretningen. Det er en misjon. Mange er de som har fått et godt ord fra Josefsen, enten muntlig eller skriftlig. Før kjøpte han små kort med skriftsteder, tusen om gangen og delte ut. Nå lager han dem selv. Han vil dele av det han selv har fått, vise til grunnfjellet i livet. Et par sanger har han laget, vi tar med et vers fra en som er blitt til nettopp på torget: Høyr, kjære venn, eg syngja vil ein sang Om det som fyller hjarta mitt med brann, Om frelsesverket som er gjort for meg, Og hjelpesmann som fyljer steg for steg. Mortepumpens representant takker for seg. «Mungu akubariki», sier Josefsen til min forbauselse, det er «Gud velsigne deg» på swahili. Han smiler lunt: «Det har eg lært meg på 43 språk». Og så visste han at Swahili et av mine. Så står Josefsen fortsatt på sin post, 77 år gammel, og hører timeslagene fra Domkirken uten å synes dagene blir lange. Og skal tro om ikke noen hver har blitt smittet av hans blide fjes og gode humør. En aldri så liten sol uansett vær. «Han er et fint bybilde», sier en gammel kamerat. 6

Memento mori Av Fridtjof Idsøe Tidligere trygdesjef og leder av Senior Service i SR-bank. De siste 12 årene begravelseskonsulent. Vendepunktet Det var etter et hjerneslag, hvor jeg hadde vært syk et par år, at jeg følte meg såpass rehabilitert at jeg fikk lyst å gjøre noe annet. Hele mitt yrkesliv har jeg stelt med mennesker. På trygdekontoret var det alt fra syke penger, attføring, uførepensjon, yrkesskadetrygd og krigs pensjon. Mens det i banken var å være behjelpelig for kundene i pensjonsspørsmål og økonomisk rådgivning. Som begravelsekonsulent, eller bedemann som vi sier her i Stavanger, møter jeg mennesker i sin ytterste nød. Jeg skal være der som medmenneske og som veileder i alle de spørsmål som dukker opp. Alt fra «Hva skjer nå? Hva må vi foreta oss?» o.s.v. til det å gjennomføre begravelsesseremonien. Jeg pleier å si at jeg føler at jeg har en fars rolle i familiene jeg kommer til, en som kan holde hodet kaldt og sortere ut og svare på de mange spørsmål som melder seg. Møte med pårørende Jeg har møtt familier i alle samfunnslag i løpet av disse årene. Felles for dem er at de alle er i dyp sorg. Likevel er de fleste meget nøkterne og rolige. Etter for eksempel et langt sykeleie kan døden oppleves som en befrielse, men dog med vemod og tristhet. Andre ganger er det sjokk, bitterhet, aggresjon, fortvilelse og totalt uforståelig at et kjært familiemedlem ikke lenger er blant dem. Men det vi må huske er at det de pårørende opplever er en helt ekstrem situasjon. Vi har alle forskjellige reaksjoner og ingen er mer «riktige» enn andre. Sorgen og smerten vil bølge frem og tilbake. Menneskekunnskap er viktig Empati er et stikkord, og så får vi jo erfaring. Men det jeg har opplevd når jeg senere treffer pårørende og spør hvordan det går, så er den usigelige tomheten de føler. Særlig hvis det er et ektepar hvor bare den ene lever igjen alene. Som en sa: «Jeg savner sånn en annen på andre siden av bordet når jeg spiser». En annen sa at det ikke var de store høydepunktene i livet som er det største savnet, dette at de hadde vært på cruise eller turen til Østen. Nei, det var de små dagligdagse tingene. Dette at der var en hjemme som du kunne småprate med, en som ventet når du kom hjem. Sorgen tar nok ikke slutt, men den forandres over tid og blir en del av oss. Savnet kommer, for overalt er det spor etter den du savner. Psykisk belastningen å omgås så meget død og sorg Det er klart at vi ikke er uberørt av det vi steller med. Noen dødsfall opplever jeg som tragiske og vonde. Jeg er nå tilknyttet et lite byrå som bl.a. har avtale med politiet om å bistå dem ved behov. Jeg må tilstå at noen av de oppdragene kan være ganske voldsomme og bildene dukker gjerne opp på nett hinnen i ettertid. Stunden i kapellet blir gjerne brukt til refleksjoner over livet vårt. Som en bekjent av meg sa: «Foran dødsrikets port blir vi vel alle nokså ydmyke». Vi ser vår egen begrensning. Nakne kom vi til verden og nakne skal vi dra herfra. Eller som Cornelius Wresvik synger: «Du kan ingenting ta med deg dit du går..» Så hva er det vi vektlegger i våre liv? Og her vil jeg gjerne sitere et dikt som den avdøde psykiateren Gerd Ragna Block Thorsen etterlot seg da hun døde så altfor ung: 7

Så se meg og møt meg. Kjenn at jeg lever. Vit at jeg finnes. Forstå at jeg strever. Fyll meg med ord, med nærhet i blikk. Og vit at du er en del av det livet jeg fikk. Flere begravelses byråer i Stavanger de siste årene Med den befolkningsøkningen som har vært i stavanger de siste årene og med den forventede veksten av innbyggere vi ser for oss, tror jeg absolutt det er plass for 3-4 byråer i byen. Det gjør at byråene må skjerpe seg på grunn av konkurransen, og det er sunt. Jeg har jo i årenes løp vært tilknyttet de aktuelle byråene i distriktet og har erfart at de alle er til stor hjelp for pårørende. Størrelsen på byrået betyr mindre. Det at mange ringer det største byrået bygger ofte på gammel vane, eller tradisjon. Og det er for så vidt forståelig. Men de små byråene har en minst like stor profesjonalitet som de store byråene, og kanskje har de også litt bedre tid for de på rørende. Men til syvende og sist er det mitt inntrykk at der er kjemien og samarbeidet mellom pårørende og bedemannen som er avgjørende for om publikum er fornøyet med den hjelpen de har fått eller ei. Men folk er forskjellige. Noen vektlegger en ting som andre igjen ikke har registrert engang. Og husk: Det er i en uhyre sårbar situasjon vi treffer dem. Har nylig fylt 70 år og jobber fortsatt Nå arbeider jeg bare deltid. Det er flere jeg kjenner som ringer meg direkte fordi de ønsker hjelp fra en de kjenner, og så lenge jeg føler meg så bra som nå, og noen ønsker å bruke meg, så er det ingen grunn til å gi seg. Men når det er sagt så få vi ta et år om gangen. Morgendagen kjenner ingen av oss. Jeg synes det er godt å føle at jeg kan være til hjelp for andre. Vi kan gjøre noe for de pårørende Vi er blitt flinkere og mer åpne de siste årene. Generelt vil jeg si: Ikke vær redd for å gå inn i smerten. Ta kontakt med de som har mistet noen. Stikk innom, ta med en kake. Sett på kaffen. Ta opp vasken. Handle dagligvarer inn for de pårørende. Det er godt når noen er sammen med de sørgende og lytter. Du behøver ikke besvare spørsmål om HVORFOR? Kanskje det å ikke få svar er svaret. Forøvrig mener jeg det er viktig at vi tør å snakke om døden også FØR den rammer oss. Vi kan gjøre noe for at våre etterlatte skal slippe å ta standpunkt til en rekke relevante spørsmål Mitt råd er at man skal være realistisk og snakke om hva som skal skje når en dør. I flere sammenhenger har jeg vært i samtale med familier som ikke kjente avdødes ønske om for eksempel begravelse eller kremasjon. Det er uklart om familien har gravsted og hvem som eventuelt er fester og salmer er overhode ikke diskutert. Derfor vil jeg si: Sett opp på et ark i dag: 1. Hva slags gravferd ønsker du? Begravelse eller kremasjon. 2. Har dere gravsted? Hvor? Hvem er fester? Vil det være plass for deg der? Hvilket år ble det sist gravlagt noen i det gravstedet? 3. skal du ha kirkelig begravelseseremoni? Annet hvilken? 4. skriv ned 4 salmer (sanger) du liker og som du ønsker skal synges i seremonien. 5. skriv ned musikk du ønsker som forhåndsmusikk. Salmer? Bach? Handel? Grieg? Osv. 6. solist? Sang-hvilke? Mannlig/kvinnelig solist? Trompet? Fiolin? O.s.v. 7. Har du skrevet testament? Hvor ligger I tilfelle dette? 8. I hvilken kommune ble du født? 9. Hva er ditt fødsels- og personnummer (11 siffer)? 10. Hvem i familien ønsker du skal stå for gravferden? Når du har skrevet ned disse opplysningene, gi det til de nærmest pårørende, eller legg det et sted og opplys hvor du har lagt notatet ditt. Dette vil være til hjelp og avlastning for de etterlatte. 8

17. Mai i Eldres hus Også dette år arrangerte Eldrerådet 17. mai lunsj i Eldres hus. 45 pensjonister var tilstede. Bordene var nydelig pyntet med hvite duker, blomster og norske flagg. Hilmar Egeli gratulerte alle med dagen, ønsket velkommen og ledet arrangementet. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe holdt talen for dagen. Fra 17. mai komiteen møtte Karl Jan Søyland med blomster og hilsen fra komiteen. Gunnar Barstad underholdt med pianomusikk og Karin Seljø Haugland leste dikt til musikk av Barstad. Det var allsang med 17 mai sanger og det ble servert smørbrød, kaffe og kaker. En av deltakerne sa det slik: Dette var et høytidelig og stilig arrangement og en verdig feiring av 17. mai. 9

a Tro og tanke UBETINGET a ab Ubetinget. Et uttrykk vi vanligvis forbinder med rettssalen. Det er ikke bra. Da åker man rett inn. I motsatt ende av skalaen finner vi den ubetingede nåde og den ubetingede kjærligheten den som elsker betingelsesløst. Mye av vår kjærlighet er betinget av et ønske om å få noe igjen: tilbakemeldinger og gode ord, et ønske om å høre hvor viktige vi er. Den totalt bestingelsesløse kjærligheten har Jesus vist oss da han døde på korset for vår skyld, vi som lever mer enn to tusen år senere. Av og til er man så heldig å få møte et menneske som elsker ubetinget og som ofrer alt av ressurser, tid og krefter for å møte og lindre andres nød, uten noen form for baktanker. Jeg har nylig vært på reise i Egypt og fått møte «Kairos hvite engel», Mama Maggie, denne lavmælte, hvitkledde kvinnen med det strålende ansiktet. Hun, som for 40 år siden gav opp sitt liv som vellykket, rik forretningskvinne, for å vie seg til et liv i tjeneste for de elendigste av alle elendige, de som lever av og i Kairos søppel. Et arbeid som har utviklet seg til en stor organisasjon, med barnehager som oaser i en omverden av elendighet. Hun er et stort menneske som møter sine gjester slik Mesteren møtte sine disipler, med å vaske våre føtter. Mama Maggie er et vitne og en lysbærer som bringer håp til de håpløse, ydmyk, sann og sterk. Her er det mye å lære. Slik som også apostelen Peter oppfordrer oss til i sitt første brev: «Elsk hverandre inderlig og helhjertet!» Håkon Borgenvik sokneprest i Holum Nå kommer boken om «Barndomsminner fra Stavanger på slutten av 1930 tallet» Vi viser til de fire nummerne av Mortepumpen som utkom i fjor, hvor Stavangermannen Hans Jakob Andreassen, som nå er bosatt i Porsgrunn, men oppvokset i Stavanger, tok oss med gjennom episoder han opplevde under sin oppvekst i byen. Han hadde den gang tanker om å gi ut en bok med disse minnene. Nå har vi fått melding fra ham at boken nå blir en realitet. Den skal være på markedet i løpet av september og vil få tittelen «Kjære Stavanger». Boken vil bli illustrert og prisen kommer antagelig til å ligge på i underkant av kr 300. Redaksjonen 10

r m m m m Den store forløsningen under styrtregn over Jæren Av: Reidun Nydal m r I en morgenavis forleden faller blikket på noen annonsetekster. En av dem handler om ei dame som forteller at hun er klarsynt og lover å spå deg i inntil tre minutter gratis. I en annen under tittelen «klarsynt spådame», påberoper vedkommende seg å være «utrolig sikker i sin spådom om din fremtid!» Nåja, hva ellers, man spår da ikke om fortiden!» Videre leser jeg: «Dyktig spådame med sterke evner som gir deg konkrete svar.» Det fikk meg til å tenke på en gang jeg besøkte «Alternativ messe» i Stavanger og kom til å stå nær «ei spådame» som satt med en kortstokk foran en ung klient. Jeg kunne ikke unngå å høre hva som ble sagt på «fint» stavangersk: «Her ser je mange manner. Et nytt forhold e på gang.» Ei stund etterpå spurte jeg spådama om hennes bakgrunn for å kunne stille på alternativ messe med sin virksomhet. Svaret var omtrent slik: «For noen år siden fikk je en kortstokk av en venn. Åsså lærte je meg alle kortene utenat. Åsså gikk je på et par weekend kurs. Åsså har je en veldig sterk intuisjon!» Innen New age er det snart ikke grenser for hva som kan dukke opp av ulike retninger/ kurser/bøker som skal kunne åpne opp nye veier for oss jordboere mot en bedre og lykkeligere tilværelse, om vi bare henger oss på. Men med alle de ulike mulighetene som tilbys, er det blitt til rene jungelen, og i en jungel vet vi at man lett kan gå seg vill. Jeg husker en svensk dame, en høytsvende «New age freak» som for en kort periode var min nærmeste nabo i stavanger. Når vi snakket sammen var det som om vi befant oss på hver vår planet. På den tida pleide jeg under mine besøk til min gamle far i Egersund, å se til at han fikk i seg skikkelig mat. Han var lite villig til å ta vitaminpiller om jeg ikke satt sammen med han og tok de samme pillene. Etter en slik runde kjørte jeg igjen hjem. Men et sted over Jæren begynte jeg å føle meg veldig varm og kjente et sterkt trykk over magen. Det var da det slo meg at jeg kanskje hadde bommet på pillene og tatt, for første gang i livet, et avføringsmiddel i stedet. Det kunne ikke skade far min, tenkte jeg, for han kunne bare tusle ut til toalettet. Men her satt jeg i bilen i øsende regn på riskvei 44 uten noe sted i sikte hvor jeg kunne finne et toalett. Men ut måtte jeg og det ganske raskt. Så da var det bare en mulighet kjøre ut til veikanten å stanse bilen. Så var det å komme seg ut, hoppe over et gjerde og tumle nedover den våte marka. Jeg huket meg ned, men ikke raskt nok. Ånei, ånei, men gjort var gjort. Tilbake til bilen og avgårde igjen. Men jeg kom ikke langt, for nå var det trafikkontroll. Det var bare å stoppe, vente i køen. Så var det min tur. Ned med vinudet og politimannens hode stakk inn. Det stinket i bilen. Jeg fikk bare sagt at jeg følte meg syk, men også jeg måtte blåse i ballongen, for første gang i livet. Tilbake i Stavanger traff jeg på min svenske nabo og fortalte om min utur. Men hun reagerte på sin måte fra skyene et sted og ga meg et megetsigende blikk: «Det måste ju vara den stora førløsningen!» m r 11

bu ei hytta me sjel Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen En slik artikkel som dette burde selvsagt vært skrevet på Stavangerdialekt. Ikke på det litt «rå gatespråket» riktignok, men med den aktelse som Andreas Jacobsen selv hadde for dialekten vår: Dialekten vår skal være ren og uforfalsket, sa han. Og aller helst med jemmel i rektor Berentsens store verk: Stavanger bymål». Underlig nok snakket ikke Jacobsen selv den «lokale» form for dialekten. Han snakket det vi i Stavanger kaller for, «pent». Han snakket også et korrekt bokmål og brukte derfor aldri «je» eller «eg». Når han snakket om seg selv, brukte han det korrekte ordet «jeg». Men nå var det ikke personen Ajax vi denne gang skulle ta for oss. Nei, denne gang gjelder det som sikkert i mange tilfeller har vært hans «verksted» og skrivestue for de bortimot 700 fortellinger, prologer og sanger han skrev gjennom sitt 86 år lange liv. En dag fikk undertegnede kontakt med dem som nå har overtatt Jacobsens hytte, «Ajax bu» på Mosterøy. Den ligger utrolig vakkert til og har nok i seg selv vært «Ajax bu» ligger idyllisk til, 1,6 m.o.h. 12

Vimpel nr. 4 vaier friskt og forteller hvem som bygde og opprinnelig bodde her. til inspirasjon for forfatteren. Det er sannsynlig at det er der han har skrevet sin fantastiske historie, «I solrenningå». (les den på side 88 i boken «Sengaplass de adle» eller i boken «AJAX DEN STORE» på side 343. Restaurering måtte til Hytten ble solgt i 1988 og det var da ekteparet Eva Margrethe og Alf Nilsen overtok den. Alf døde bare fem år etter at de hadde overtatt den. Men fikk gjort utrolig mye med den, da den naturlig nok trengte en viss restaurering. Og det som skulle gjøres, måtte gjøres varsomt, slik at den «sjelen» Jacobsen hadde etterlatt seg i rommene, ikke skulle gå tapt. Eva Margrethe forteller at det først og fremst var beliggenheten hun og Alf falt for. Mannen min så at det var innvendig en restaurering trengtes aller mest, samtidig som den skulle være i samme stil som før. Derfor var vi varsomme med rommene hytta hadde. Det er bare mindre endringer som ble gjort på det feltet, av praktiske grunner, forteller hun. Hun legger imidlertid ikke skjul på at det også var attraktivt at det var Andreas Jacobsen som eide den og selv bygget den. Foruten rommene var det nok av andre endringer de ville gjøre, først og fremst innendørs, forteller hun. Ny isolering var det behov for, nye vinduer måtte til, gulv, vegger og tak trengte inngrep. Så bygget vi også toalett og baderom og fikk innlagt vann og kloakk, som det inntil da ikke hadde vært vanlig å «spandere» på hyttene sine. Men vi ønsket å gjøre det. Og det er vi selvsagt meget glade for i dag. Videre fikk de bygget terrasse og i senere år kom det også andre «fasiliteter» til som boder for ulike formål Forfatterens samlede verker har en sentral plass i hytta. og en omfattende beplantning av uteområdene. Utsikten mot vest er ubetalelig og har nok også vært kilde til inspirasjon både for de første og de nåværende eierne. Det viktigste er igjen Hva er igjen fra Ajax sin tid? spør vi. «Sjelen» sjelen ligger igjen her, svarer Eva Margrethe spontant. Vi har tatt vare på noen av Ajax sine ting. For eksempel gyngestolen hans. Den er fortsatt god å sitte i. Så er det igjen noe godt verktøy og andre private ting som viser hvem som har bodd her. Vi registrerer også at på en hylle, sentralt i stua står forfatterens samlede verker i originalutgivelse, 9 bøker til sammen. Egentlig besto serien av 8 bøker. Men etter avtale med rettighetsinnehaverne til skuespillet «MAKTÅ PÅ STRAEN», Leiv Isaksens familie, ble Jacobsen bedt om å skrive skuespillet om til prosa. Dermed kom den niende boken inn i serien, merket av forfatterne Leiv Isaksen og Andreas Jacobsen. 13

Tok utfordringen som meldte seg Etter noen år alene, traff Eva Margrethe en enkemann som ble en kjær venn for henne, Per B. Christensen. En del gjenstående restaureringsarbeider ble fullført. Og etter hvert ble også utearealet opparbeidet og beplantet. Christensen kan fortelle at å ha sjøen så nær seg, er en velsignelse. Men denne velsignelsen kan også føre til problemer, da hytta bare ligger 1,6 meter over havet. Det er stor variasjon mellom flo og fjære og det er meget langgrundt der hytta ligger. Men inntil nå har det gått bra, forteller han. Sjelen sitter igjen Føler dere noe spesielt ved å bo i en kjent forfatters hytte? spør vi. Som nevnt tidligere føler vi jo at den såkalte «sjelen fra Ajax sin tid, ligger i veggene. Det er selvsagt spesielt å bo et sted som har en slik fortid. Selvsagt er Ajax fortsatt i hytta når historiene hans blir tatt frem. Selv om vi har restaurert og forandret mye, har vi hele tiden gjort dette i respekt for dem som eide stedet før oss og som en gang skapte det, er de enige om, begge to. Vimpelen Til slutt, litt om den særegne vimpelen som vaier på stanga utenfor? Ja, som du ser heter stedet «Ajax bu». Det hetet den da vi overtok. Og det heter den i dag. Navnet på vimpelen er «Ajax» sin egen signatur. Navnet har vi beholdt og vi forstørret den opp og kopierte den over på hvitt stoff som igjen ble limt og sydd på en blå vimpel. Men den tåler ikke all verdens vind. Vinden sørger for slitasje. Men da fornyer vi den ut fra den originale signaturen. Den nåværende vimpel er nr. 4 i rekken. Eva Margrethe Nilsen og Per B. Christensen smiler i takknemelighet for dette herlige stedet, når vi takker for besøket i «Ajax bu». Kanskje Per og Eva Margrethe planlegger nye tiltak i drømmehytta? 14

Ukjente, lite leste AJAX-historier Kommentarer: Halvor Ingebrethsen Historien vi presenterer denne gang møter vi en Ajax i en helt ny stil. Nå er han blitt poet! Han er tydeligvis på hytta si på Mosterøy. Har stått tidlig opp og nyter, funderer og gleder seg til en ny dag med båt, fiske og godvær foran seg. Han skildrer mesterlig hvordan slike stunder virker på ham for eksempel med hvilken ærbødighet han går om bord i båten sin for å legge ut på sjøen med fiskeredskapene klare. Å gå om bord, da «trør an forsiktig. Du har liksom ein slags andakt i beinå», føler han. Og alt er lyst og fint: -Sjøl kunå, dette Vår Herres feilgrep, ser fullkommen ut, tenker han tilfreds. Vi skal ikke røpe mer, men les selv hvordan sommeren oppleves. I solrenningå Der er ingen ting så å stå opp klokkå fira om morningen ein feriedag i juli. Då kan du oppleva å få se helane te Vår Herre i det an stige inn i himmelen itte nordvesten fra kvelden før. Det gjer liksom et lide jispi loftå idet himmelen lokke seg bag an. Ei gammale bøgekrona rasle andaksfollt med bladene. Det e så tree lokke ei salmebog. Ei dogg-dråba bevege seg langsomt nerøve et snottablad, som ei tåra på et skrokket kinn. Så bler alt ubegribeligt stilt. Nesten på tedene går du stien fra hyttå ner te bådstøna. Du har lyst te synga, men du gjør det ikkje. Du har lyst te be og kanskje. Heller ikkje det gjør du. For ka ska du be om? Det e der jo alt samen. Sjøl kunå, dette Vår Herres feilgreb, ser fullkommen ud der`u står med sprikkfolt jur og fundere på om det ikkje snart e tiå te`legga ein ettøring eller to på melkeprisen. Neri støna ligge båden liksom og sveve på sjøen. Du bler ståanes og se på an ei stond, ikkje for det du trege på at du har gitt trihondre-femti kroner for an, brukte, men for det at an står så godt te steinane og taran og mågeskitten. Han virke beint fram skapte der an ligge, så ein del av naturen. Du stige ner i an forsiktigt. Det e mesten så du trør i et blomsterbed. Nå ja, han tål`ikkje så møje heller, sprokken så an e både her og der. Men det e kje derfor du trør forsiktig. Du har liksom ein slags andakt i beinå. Båden hørre naturen te, som mågeggå borte på holmen eller sniggelen på kanten av veigrøftå. Du gjer deg goe ti med ausingå. Falle gjedna i staver øve ein kobbongje så har forstokke seg onna tiljå. Ei inntorka sjøstjerna kan du ble siddanes med i håndå ei lang stond, mens du tenke på skabningens mangfoldighed og prisen på et godt froskemannsudstyr. Det e fort gjort å kasta loss. Det e ingen amerikabåd så ska ud fra bryggå, men du e varsomme når du skue fra og passe vel på at ikkje esingane komme bort i steinane. Årene legge du kje ud, før bådstønå står og gabe så håle itte ei udtrokken visdomstånn. Du e glae i båden og har ansvar for an. Tri hondre femti kroner kost`an, og dy har kjypt for mangfoldige kroner i blyplader for å tett`an. Så et speil ligge i sjøen. Så ei litt doggit speil kanskje. Det virke som om Vår Herre sko ha pusta på an uden å ha fått ti te gni øv`an med onde-armen. Men lande speile seg i an, og båden glir bortøve nesten uden at du trenge bevega årene. Du veid på ein prik kor torsken står. Men du har ingen hast med å få snøre ud, når du e kommen fram og har droge årane halvveis inn. Du finne fyst fram pibå, fylle na besindigt og tenna na med omtanke, mens du betrakte ringane i vatne itte åredryppe. Du ser ringane via 15

seg ud og bler store. Du ser di taba seg ingen ting, og kanskje tenke du litt på forfengelighed og andre menneskelige skrøbeligheder. Ein liten dryppm ein ring, så ein større ring, og så... ingen ting. Du får snøre ud, og nesten før det har nådd bånn, så e an der. Du forstår av rykkingå i senå, at enten må det vera ein rusk av ein torsk, eller så e det ein kvitling du har nykkt i halen. Du får fisken inn. Det e ei berrsogga. Mens du sidde og bale med å få an av krogen, puste det tongt bag deg. Du stykke litt med det sama, for du har glømt at det er på denne tiå nisene holde tikken. Men så smile du og gjer deg te å betrakta denne legen, så i uskyldighed bare kan samanlignast med spebadne si famling itte sine egne teder. Så hive du snøre ud igjen. Klokkå syv komme melkebåden. Du ser an svinge rondt nese, og du syns an tar seg godt ud. Det skine i di kvide siene, og solå blinke i blanke ruder. Så blås`an og om ei stond glir an inn te kaien. Du ligge så ner at du kan se bokane i skroge, og du kan hørra skipperen spør an Peder ka tomatene kosta. Du lige det ikkje, verken bonkane i skroge eller tomatsnakke. Det minne deg om dagen, den uryddige, den så Vår Herre ikkje har skapt. Vår Herre har skapt morningen og gitt an te menneskene og nisene. Men det va berre nisene så satte pris på an. Menneskene brydde seg ikkje om an. Derfor fant de på dagen, med larm og spetakkel og tomatpriser. Du ser på klokkå. Hu e blitt halv otta. Så ser du på snøre. Det ligge litt skrått i vatne. Havstrøm, tenke du. Ingen vits i å fiska lenger. Fort trekke du snøre inn. Litt nerstemde får du ud årene. Så ror du hjem te tidlige frokost og te telefonen så du venta fra kontore. Denne historien finner du i boken «Sengaplass te adle», side 88 og i den siste boken, AJAX DEN STORE på side 343. Et Alzheimertiltak jeg har stor tro på Nu som jeg sitter og skriver dette er jeg temlig opprørt etter og ha sett TV programmet Brennpunkt 4/5-10. Dette programmet var viet Alzheimer og alt det viktige og vanskelige arbeidet med det å være pårørende + i omsorgen selv hadde jeg store problem med å se reportasjen enda jeg kjenner godt til omsorgsituasjon & hjelpetiltak etter å ha mottatt hjelp i over 25 år som hjelpemottaker fra min kone. Etter denne reportasjen skjønner jeg ikke hvorfor staten bidrar mer, men har god råd til å øse ut flerfoldige millioner til uland og stater hvor de ikke skjønner hva bidragene brukes til. Mest sannsynlig krigsmateriell o.l. Hvorfor ikke etablere opptrening og sosiale trenigsentre for en god avlasatning for pårørende, noe jeg synes de har krav på fra det såkalte rike Norge hvor Alzeimer er sterkt utpreget & mange? Selv mener og tror jeg at det ville hjelpe om Alzheimer pasienter blev engasjerte i noen sosiale tiltak, og har flerfoldige ganger sendt til både kommuner og departement forslag til forskjellige sosiale utespill hvor de eventuelt kan konkurrere og småkrangle seg igjennom, også noe som engasjerer og sikkert sundt også mener å ha hørt pasientene har en trang til nærvær og gjerne en hand å holde i. De husker helst langt tilbake i tid. Alle har godt av å blåse ut en gang i mellom tror jeg. Kanskje det også vekker minner? Vennlig hilsen en nylig pensjonist Kjell Hansen. adcb 16

Rognen Her frå stoveglaset vårt ser eg den gamle rognen som i haust sto so duvande av bær fløymande som blod og rust. Alle dei dagane du sto slik vart eg alltid like undren når auga mitt møtte deg alt lauvet kasta du av tidleg naken sto du med all di frukt Knudrete greiner sprukken stamm å kor eg undrast over at du som er so gamal kan bera so rikt. Eg tenkte kva nytte er det i all denne raude herlegdom ein søndag braut eg store greiner bar heim favnen full hengde opp i løda. No seinhaustes, blomesengene er svarte står dine raude klasar i vasen på stovegolvet. Dei gjev meg tankar om att menneske med hakk og sår av livsens harde stormar kann so som herja tre enndå ein gong byd fram fullmodne frukter. (Astrid Bleikli) 17

Gripende opplevelse i Oberammergau Flott tur med Skipper Worse 16. 26. juni 2010 Av: Kari Thomsen Foto: Mette Bagge. Åndeløs stillhet i en arena som rommer 4700 tilskuere. Enda historien er den mest velkjente for oss alle. Jesus er tatt ned av korset. En rygg ristes av undertrykt gråt på benken foran oss. Et kor av rene stemmer fra sangere i hvite kjortler bryter tausheten og vi kan puste igjen, i takt med Marias og Magdalenas sorg. Vi er i Oberammergau, den lille landsbyen i de bayerske alper som siden 1634 har oppført Jesu lidelseshistorie hvert tiende år. Det var datidens løfte som takk til Vår Herre fordi innbyggerne slapp unna pestens herjinger. Fra en beskjeden engangsoppførelse på gravplassen utenfor kirken, er dette nå blitt det mest kjente og besøkte pasjonsspill i verden. I år 2000 kom det en halv million tilskuere til de vel 100 forestillingene som varer i seks timer. I år var vi en liten, entusiastisk gruppe på 17 deltagere som fikk være med reiseleder Sigrunn Brunvathne og sjåfør Ernst Magne Haga til busstur fra Stavanger til Obergammerau og pasjonsspillet. Vi bodde på et nydelig lite hotell om natten og fikk utlevert teksten til forestillingen på forhånd 18 og er det noe jeg angrer, er det at jeg ikke leste den før jeg gikk til forestillingen. For det er ikke bare en kjent bibelhistorie det er også en levende kommentar til dramaene som foregår i Midt-Østen i dag. Musikken har oratoriepreg og teksten bygger både på evangeliene og på gamle og nyere sanger og beretninger. Blodige konflikter, undertrykkelse, religiøse sammenstøt over tekster og tolkninger, og en levende, dynamisk tro alt dette ble spilt ut på den store scenen av 2000 medvirkende fra Oberammergau og omegn. Amatørskuespillere, amatørsanger, amatørmusikere ledet av trygge, dristige og profesjonelle teater- og musikkmennesker ga oss en opplevelse for livet. I tillegg fikk vi en interessant busstur gjennom Danmark, Tyskland og Tsjekkia med opphold i flere byer, og med innblikk både i bayerske kongers galskap omkring slottsbygging, krigens herjinger med vakre gamle byer og påfølgende gjenoppbygginger, voldsomme turistmasser og stille, romslige promenader langs brede elver. Mens sjåfør Ernst Magne førte bussen trygt inn på de trangeste parkeringsplasser og ut på de raske autobahnstrekningene, ga Sigrunn oss passende doser med opplysninger om byer og landskap vi passerte innimellom servering av vann og vin og deilige lunsjer med påsmurte skiver og kaker på rasteplasser, slik Skipper Worse-turene har for vane. Det sveiser oss sammen. En rask rundspørring i reisefølget ga en samstemt opplevelse av at vi delte opplevelser og inntrykk og at det ikke var noe vanskelig å reise alene med et så hensynsfullt og hyggelig selskap. Så hvis jeg er i stand til det, drar jeg mer enn gjerne til Oberammergau for å se den 42. versjonen av pasjonsspillet i 2020. I mens skal jeg pleie de skjønne, indre bildene av nattverdens stille verdighet, de rystende bildene av kors med blodige menneskevrak som likevel kunne tro at de ville komme til paradis i kveld, og de myldrende, levende fargerike bildene av et folkeliv som snart hyllet en helt, snart fordømte den samme som en løftebryter og sviker. Og, som en fra reisefølget sa: Den store virkningen av den menneskelige Jesus i all sin ensomhet, så alene, uten å gi opp.

Stavangeruttrykk med «forklaring» Uttrykket: Gjemmeleken «Trebonius» Forklaring: Historien bak denne leken er helt spesiell. På et møte i Norges største mannsforening, Senior-Ynglingen, er det en post som er kalt «5 minutter». Der foredrar enkeltmedlemmer med minner, opplevelser og lignende som de har lyst å dele med andre. Edvard Eikill hadde slike 5 minutter på et møte i mars. Og det var nettopp denne gjemmelekens navn han berettet bakgrunnen for, funnet i notater av den kjente stavangerlæreren, Kåre Dreyer Dybdahl. Vi lar Eikill gjenfortelle årsaken til at denne leken ble kalt «Trebonius»: Daniel Trebonius var en lærd mann, opprinnelig fra Skåne i Sverige. Han hadde studert ved universitetet i Leyden hvor han hadde fått nye, pedagogiske impulser som universitetet i København, hvor han ble tilsatt, mislikte og syntes var farlige å forfekte. Han ble derfor forvist og bosatte seg i Stavanger hvor han ved latinskolen ble en såkalt «hører» og dessuten forstander ved det daværende hospital. Han gjorde seg fordelaktig bemerket i byen. Han var suveren i latin og gresk. Men dette skulle bli hans «bane». Stavanger fikk da en «ulykke» av en kapellan ved Domkirken, Henrik Carstensen som bla. mente at latinskolens elever hadde altfor frie tøyler. Da en glassrute i skolens nabolag ble knust, var kapellanen ikke i tvil om at det var Trebonius sine elever som sto bak dette. Ved en preken i kirken brukte han tiden på å skjelle ut avgangselevene og deres lærer. Latinstudentene ble rasende over å bli beskyldt for noe de ikke hadde gjort, endog fra Domkirkens prekestol. De laget et smededikt på latin til kapellanen, men de var selv ikke fornøyd med diktets form og rytme. De spurte da Daniel Trebonius om hjelp. Han vegret seg, men gikk til slutt med på å hjelpe dem. Da kapellanen fikk se diktet, som var skrevet på perfekt latin, skjønte han straks at det var Trebonius som hadde hjulpet dem med dette. Beskyldningene gikk så langt at det ble rettssak. Trebonius tapte og ble fradømt sin stilling ved latinskolen. Alt han hadde å leve for og av, ble tatt fram ham. Men så fikk han seg en kjæreste i denne vonde tiden, hollandske Marieke. Hun var enke. En landsmann og god venn av henne som var skipper på egen skute, skulle kvelden etter domfellelsen reise tilbake til Amsterdam. Han overtalte dem begge til å bli med. Daniel Trebonius så dette som en anledning til å bli glemt og gjemt. Og han benyttet denne. Han «gjemte» seg fullstendig for alle i Stavanger. Og slik fikk «gjemmeleken» Trebonius sitt navn. Verken før eller senere har vel noen lek hatt en så dramatisk bakgrunn for sitt navn. halling 19

p p p På streiftog i Østen 2 p TAIWAN Tekst og foto: Gerd Borgenvik p p p TAIWAN Tidligere FORMOSA INSULA «Den vakre øya»! Navnebyttet har ikke endret inntrykket av en sjelden frodig øy med skogkledte platåer og fjell opp til 4000 meters høyde. Landet har noe over 22 millioner innbyggere, hvorav ca. to og en halv million bor i hovedstaden Taipei, et par timers flyreise fra Hong Kong. Da Mao Zedong kom til makten i 1949, var det mange som fulgte med nasjonalistregjeringen (Kuomintang) til øya og bosatte seg der. Siden den tid har Taiwan kjempet for retten til å være en selvstendig republikk, løsrevet fra fastlands- Kina. Da innbydelsen kom om å være med på en kvinnekonferanse i Taipei, var svaret et uforbeholdent JA. Jeg hadde lenge ønsket å besøke denne vakre øya, og sammen med to andre norske damer fra Hong Kong startet vi reisen for å delta på «The beauty of Balance?» en retreat for kvinner fra flere land i Østen. Stor var vår forbauselse da vi fant flyplassen i Taipei beleiret med pressefotografer. Det var ikke oss de var ute etter, TAIWAN. 2010 Yahoo! men Michael Jackson med hoff. I ettertid kunne vi i det minste skryte av at vi hadde sett legenden live! Vi ble forøvrig godt mottatt av misjonær Kari Sandve som kjørte oss til vårt vertskap, Møyfrid og Harald Gilje. Dagen derpå avla vi først et besøk i Chiang Kai-shek memorial hall, og via det flotte operahuset endte vi opp i Taipeis største tempel, Lungshan Shu, eller Dragetempelet, med en overdådighet av ritualer, røkelse, glitter og stas. Fra Taipeis eldste tempel. Lungshan Szu, eller Dragetempelet. Deretter sto Slangemarkedet for tur. Slangene lå i bur like innenfor inngangen, der det 20