De første fjellførerne - Et historisk blikk på fjellsport og sikkerhet, 1820-1940 Cleng A. Eikje, 13.11.2016 Fjellsportkonferansen 1
Har sikkerhetsspørsmål vært sentrale i opprettelsen av ulike former for fjellførerinstitusjoner i Norge, Chamonix og Sveits? Hvordan har disse institusjonene vært utformet? Har det vært offentlige krav til fjellførerne? Var utdanning i form av kurs en del av opplæringen? 2
«Mountaineering» gav behov for førere Førstebestigningen av Mont Blanc i 1786, regnes av mange som starten på mountaineering/fjellsporten Aristokraten Horace-Bénédict de Saussure utlovet i 1760 en belønning til den første som klarte å bestige Mont Blanc Føreren Jacques Balmat og Legen Michel-Gabriel Paccard ble førstebestigere Chamonix ble fjellsporthovedstaden i Europa, men først etter Napoleonskrigene Fra De Saussures bestigning av Mont Blanc i 1787 3
«Hamelulykken» Den russiske forskeren Doktor Joseph Hamel, tre engelske turister og 12 guider forsøkte å bestige Mont Blanc sommeren 1820 Dårlig vær gjorde at guidene ønsket å snu, men de ble presset videre av turistene Tre av guidene mistet liver i et snøskred = det var behov for å avklare ansvarsforholdet mellom guider og turister. Hvem hadde ansvar/rett til å bestemme om reisefølget skulle snu hvis forholdene var utrygge? Toppen av Mont Blanc av André Charles Coppier, 1924 4
Compagnie des Guides de Chamonix Compagnie ble opprettet i 1821 Hamel ulykken ble den utløsende faktoren for opprettelsen Førerne fikk retten til å bestemme om man skulle snu i utrygge forhold Rulleringsordning Faste takster Regler for hvor mange guider og bærere turistene skulle hyre til hver enkelt tur Forsikringsordning! Førere fra Compagnie, ukjent årstall 5
Compagnie des Guides de Chamonix De var organisert av en «head guide», valgt av lokale embetsmenn, underlagt det lokale politiet = Guider som organiserer seg selv, minner om en fagforening, laug e.l. Nye guider gikk i opplæring hos erfarne guider. Ingen omfattende kurs før 1936. To nivåer; bærer og guide Etter to år hadde Compagnie 40 guider og 24 bærere. Muntlig opptaksprøve Kun guider fra Chamonix kunne bli medlem = Benyttet til å etablere et monopol, først brutt i 1930 6
The golde age of alpinism Periode med mange førstebestigninger som startet med bestigningen av Wetterhorn i 1854 og sluttet med førstebestigningen av Matterhorn i 1865 Bestigninger av 4000m topper Før 1854: 13 topper 1854-1865: 35 topper 31 av disse av engelske klatrere The Alpine Club in London stiftet i 1857 «The Accent of Mont Blanc» Albert Smiths bestigning av Mt Blanc i 1851, og den etterfølgende forestillingen «The Accent of Mont Blanc», satt fart i fjellsporten Forestillingen gikk på Piccadilly Circus i London og hadde over 2000 visninger «The first accent of the Matterhorn» av Gustave Doré 7
Sveits Myndighetene i Bern og Valais innførte offentlig regulering av fjellføringen i 1856/57 Muntlige opptaksprøve på lokalkunnskap Brudd på regelverket kunne medføre straffeansvar Guidene hadde også erstatningsansvar ved skade på bagasje eller personer «Bergfürerbuch» = Opprettet for å Hindre ukvalifisert arbeidskraft Priskontroll = Annet system enn i Chamonix Myndighetene lager reglene Schweizer Alpen-Club (stiftet 1863) stod for opplæring, gjennom kurs. To sveitsiske guider, 1899 8
Første nasjonale standard for førerkurs I Compagnie des Guides gikk nye guider i lære hos erfarne guider. I Sveits satset de på førerkurs Disse ble holdt av Schweizer Alpen-Club sine lokalforeninger fra slutten av 1860-årene Første standardiserte kursmal ble utformet i 1899 Offentlig krav til at alle førerne skulle ta den nye utdannelsen Ikke godt mottatt av alle førerne Misnøye med det obligatoriske kravet Misnøye med at det nesten utelukkende var byboere, akademikere og militære som var kursholdere Flere av kursene ble avlyst Nasjonal standard for skiguidekurs 1914 Deltagere på førerkurs i 1903 9
Førere i Norge - veiviservesenet på Jostedalsbreen 1829 Flere lokale ferdselsveier gikk over Jostedalsbreen og lokale kjentmenn fungerte som veivisere «Englændere have faaet Vane paa at komme her [Jostedalen og Jostedalsbreen]» Neuman Ved kongelig resolusjon ble to veivisere «ansatt» av Nordre Bergenhus Amt i 1829 Ansettelsen ble regulert av en «kontrakt om Veivisertjeneste» Veiviservesenet ble opprettet for å Kontrollere prisene Forebygge ulykker «det har ved flere Gange været Tilfælde, at folk ere paa saadan Reise omkomne ved at falde ned i Iissprekkerne» = Eneste offentlig regulerte føringsvirksomhet i Norge 10
«Norges fjellverden blir Skandinavias første internasjonale reisemål» «Nine years having elapsed since the publication of the last edition of the Handbook for Denmark, Norway, and Sweden, a new one has become necessary. Few countries probably have undergone so great a change during this period in the matter of travelling as Scandinavia; and Norway, which at that time was almost a terra incognita, is now in a fair way of becoming as well known as Switzerland.» Murray 1858 11
Turistforeningen Turistforeningen stiftes i 1868 Både Østerrike, Italia, Sveits og Tyskland fikk sine «Alpine Clubs» i 1860-årene «Det er nemligen ei Turistforening eg vil fyreslaa upprettet her tillands. Det er Ingen Alpeklubb efter Engelsk Mønster; for det er ikki somyket up paa bratte Tinder vi vilja kliva og brotja halsen. Vi vil sjaa os om og njota den friske Fjell-Luft» Åsmun Olavsson Vinje 1866 «Belønning for paalidelige Førere» Fra turistforeningen årbok 1870 12
Our guides were by no means accoutred in accordance with Swiss ideas. Eilif had a species of alpenstock, which I believe to have begun life as a hayfork, and having had one of its prongs broken off, to have been hammered into its present shape. As it was, it made a very fair baton. (The Alpine Journal vol 5, s 155) 13
Patentførere I 1890 ble Patentførervesenet opprettet Førerne ble «godkjent» på ulike ruter og områder Styret i turistforeningen bestemt reglene, prisene og hvem som skulle få patent Førerne i veiviservesenet for Jostedalsbreen ble tatt opp i patentførervesenet privatisert = Annen modell enn i Chamonix og i Sveits. Turistforeningen styrer helt og holdet førervesenet Privat, ikke offentlig Fortsatt mange førere utenfor patentførersystemet Førerpatent 1890 14
Idéimport Internasjonal Alpekongress Salzburg, Østeriket, 1882 Deltakere fra de fleste alpeklubbene i Europa Gode fjellførere var ett av temaene Hans Th. Knudtzon deltok for Norge I hans rapport redegjør han for den Østerrikske førervesenet og foreslår en lignende ordning for Norge Klatrer med erfaring fra Alpene Dansken Carl Hall Besteg Mont Blanc og Jungfrau og fikk opplæring av de lokale guidene Mange førstebestigninger i Norge Foreslo en «førerforening» med et styre det førerne selv var i flertall Kommunikasjon med alpeklubben i Sveits Jens L. Andersen Aars, som satt i styret i Turistforeningen, innhentet informasjon om hvordan man organiserte førerne i Sveits Sveits: «turistland per excellence» Foreslo en lignende løsning, men uten kurs og opptaksprøver 15
Hvorfor ble det et patentførervesen? Det var ingen ulykke e.l. som var direkte årsak til opprettelsen Dødsulykke på Store Skagastølstinden i 1881. Henning B. Tønsberg Førerne Anfind Vetti og Peder J. Melheim måtte forklare seg i retten Hadde de gjort alt de kunne? Parallell til Hamelulykken? Men behovet for økt kompetanse til å kunne være med på førstebestigninger Kompetanse til å bruke tau, klatre brefall og forstå «the role of the guide» Priskontroll Vern mot «udugelige folk» 16
Fjellsporten får en større plass i DNT «Hytta på bandet», 1890 Fjellskiløping Økning i medlemsmassen fra 1909 Samarbeid mellom DNT og Norsk Tindeklubb stiftet 1908 Nordmenn kommer på banen Høyderekord (7340moh.) på fjellet Kabru i 1907 av Carl Wilhelm Rubenson og Ingvald Monrad Aas Førstebestigningen av Stetind i 1910 av Carl Wilhelm Rubenson, Ferdinand Schjelderup og Alf Bonnevie Bryn Første vinterbestigning av Aconcagua (6959moh.) av Eilert Sundt, Thorleif Bache og Monrad Aas Skagastølshytten 1894 17
«Interessen for fjeld-sport er i det hele steget sterkt i det sidste og dermed økes ogsaa førernes ansvar. Ti man maa ikke glemme at føreren er ansvarlig for turisternes liv og vel-færd, og selv om det her i landet heldigvis kun sjelden kommer saa vidt, at det gaar paa livet løst, saa hænder det dog at turister kommer op i ganske alvorlige viderværdigheter som kunde været undgaat, hvis føreren hadde kjendt sin dont.» Printz i DNT årbok 1913, s. 158 18
«Men man kan Ikke vente, at selv den bedste fjeldkar skal kunne alt det en dygtig fører bør vite, uten at nogen lærer ham det. Ihvertfald kan man være sikker paa, at skal han lære sig det selv, tar det mangedobbelt tid.» «For det er ikke smaating som forlanges av en første klasses fører nu for tiden.» Printz i DNT årbok 1913, s. 158 19
Første førerkurs i Norge, 1912 Instruktørene var patentfører Ole J. Berge stod for det praktiske formann i NTK Dr. Nils Bacher-Grøndal underviste i medisinsk behandling ved ulykker turistforeningens sekretær Jens Printz underviste i orientering med kart og kompass Interessant at Ola Berge var «hovedinstruktør» Førerne var ikke kun «kjøttvekt i taulaget», Ola Berge hadde over 100 turer på Store Skagastølstind I kontrast til Sveits, der kun turistforeningens medlemmer var instruktører Nytt kurs i 1914, men så avbrutt av krigen Ikke nye kurs før i 1935 og 1937 = Skiller seg fra Sveits Kursene var ikke et offentlig krav, men det var meningen at nye patentførere skulle ta kurset i fremtiden Førerkurset 1912. Foto av Dr. Nils Backer Grøndal 20
Nedgang for patentførervesenet 1914-1940 Krig og depresjon Kartlegging og tilrettelegging Ønsket om å klare seg selv Demokratiseringen av friluftslivet -> satsing på kurs for utøverne istedenfor førerkurs? 21
Oppsummering Ja, organisert føring er i flere tilfeller opprettet av sikkerhetsmessige årsaker. Ansvarsforhold Ukvalifisert arbeidskraft Økt kompetansekrav til førerne Men, også for å skape monopol, regulere pris o.l. Tre ulike land har tre ulike organiseringsmodeller Chamonix: førerne organiserer seg selv; fagforeningsmodell? laug-modell? Sveits: myndighetene regulerer, turistforeningen står for opplæring; offentlig modell Norge: Turistforeningen organiserer det hele, men førere var en del av opplæringen; privatisert modell Hva med 1940-2016? 22
Takk for meg! Cleng A. Eikje cleng.a.eikje@hit.no 23
Litteratur og kilder Colonel, Mario. 2009. The Compagnie des Guides de Chamonix. Chamonix. Mario Colonel Editions. Clark, Roland. 1950. The Early Alpine Guides. New York. Scribner. Clark, Roland. 1953. The Victorian Mountaineers. London. Basford. Den Norske Turistforening. 1868-2000. Årbøker. Oslo. Eikje, Cleng. 2015. De første fjellførerne. Fremveksten av førervesenet i Norge 1820-1940, med sideblikk til Alpene. Masteroppgave i historie. Universitetet i Bergen. Grimeland, Geir. 2004. En historie om klatring i Norge 1900-2000. Bergen. Fagbokforlaget. Hansen, Peter H. 1995. «Albert Smith, the Alpine Club, and the invention of moders mountaineering in Mid-Victorian Britain» I: Journal of British Studies, Vol. 34. Cambridge. Cambridge University Press. Hansen. Peter H. 2013. Summits of modern man. Mountaineering After the Enlightenment. Cambridge. Harvard University Press. Horgen, Andre. 1999. Ferdsel på Jostedalsbreen 1740-1940. Fra naturliv til friluftsliv. Hovedfagsoppgave i idrett/friluftsliv. Høgskolen i Telemark & Idrettshøgskolen i Oslo. Fjågesund, Peter & Symes, Ruth A. 2003. The Northern Utopia. British Perceptions of Norway in the Nineteenth Century. New York. Rodopi. Fjågesund, Peter. 2014. The Dream of the North. A Cultural History to 1920. New York. Rodopi. Hungerbühler, Andrea. 2013. "Köninge der Alpen". Zur Kultur des Bergführerberufs. Ph.D avhandling. Bielfeld. Transcript Verlag. Murray. red. 1858. A Hand-Book for Travellers in Denmark, Norway, Sweden, and Iceland. London. John Murray. Johnsen, Ben. 1991. Jotunheimen stortopper. Folk og fjell gjennom tidene. Oslo.Universitetsforlaget. Löfgren, Orvar. 1999. On Holiday. A History of Vacationing. Berkeley/Los Angeles/London. University of California Press. Rognan, Bjarne. 1986. Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret. Oslo. Det Norske Samlaget. The Alpine Journal vol. 5, 6, 9, 11, 15. Zeitschrift des Deutschen und Österreichischen Alpenvereins, Bd.13, 1882. 24