1. Mos. 32,24

I Han våkner av at noen kaller på ham, Simon. Eller har ropt på ham, i drømmen, og han våkner til kulde i den ennå mørke natten i skuret, innerst inne i skuret med ansiktet vendt mot veggen av rustfritt stål. Det knitrer i taket, bølgeblikkplatene, nedkjølt av mørket. Simon, blir det sagt i det som ennå er natt siden det alt var natt da han sovnet, alene tilbake i mørket, og kulden, som om han allerede før drømmen var blitt forlatt for godt. Eller latt alene av alle de døde som stadig kalte på ham, og som aldri ga seg gjennom alle disse årene, etter at de forlot ham, i Montana, der de var sammen og kjempet til siste mann, som er ham, Simon, den siste og eneste gjenlevende. Det ropes nok en gang, Simon, den etterlatte etter striden, som varte livet ut, for hans mor Fanny, og de to onk l ene, filleonkler, som de ble kalt, Sam og John. Alle lot ham alene tilbake, i livet, slik han drømmer dem, og de drømmer ham, i ham, og gjentar hans navn, slik de har kalt på ham hver eneste natt siden de falt fra og han minnes, slik de minner ham om dem. Det gjelder også Maria, som han ennå erindrer, om enn svakt, etter at han nå i det siste har begynt å minnes en annen, en han aldri har møtt, eller sett annet enn på et gammelt falmet fotografi, sammen med moren som liten jente, og hennes far som han er oppkalt etter, Gamle-Simon Burden fra Iowa, og moren hennes, som i drømmen ikke har noe navn.

Hans mormor, som han vet heter Agnes, fra den gamle tiden på gården, North Dakota, hvor moren vokste opp, Fanny Burden, i nærheten av landsbyen Vulva og beliggende rett ved nabogården til foreldrene til Sam. I tillegg var det John, halvbroren til moren og onkel Sam, som var sønn av Fannys mor, Agnes Burden, og Sams far, gamle Jack Hall, kalt Kansasfilosofen, slik at denne halvbrorens fulle og komplette navn i dette livet før evigheten var John Burden Hall. Og nå også blant gjenferdene mannen som er hans far, visstnok en onkel av hans mor Fanny, bror av hennes mor igjen eller hennes far. Han vet ikke, Simon, har aldri kjent ham, denne skikkelsen som også var kommet til ham i det siste i det stille i drømmen, taus, som en engel, en død mørk engel. Helt stille var han ankommet, i motsetning til de andre spøkelsene, som ga lyd fra seg, var faren stum, død, slik han alltid hadde vært, siden han døde før Simon ble født, eller tok livet av seg, eller ble drept, alt etter hvilken versjon han støttet seg til, eller drømmen gjenga. Denne mannen, som sakte men sikkert kom i forgrunnen, dominerte natten, med sin stumhet, fortrengte alle de andre, en etter en, hans nærmeste slektninger, og lot ham bli alene tilbake, også i drømmen, med faren, døden, hadde dempet minnet og sorgen etter Maria, som druknet i den strie elven nord i delstaten Montana, høygravid, og forsvant, som den første av dem, for alltid. Hun hadde fulgt ham, Simon, inn i natten, mørket og drømmen, i alle disse årene, som ikke var hans, men hennes, og de andres, deres drøm, hans mors, Sams, Johns, i det de ba om hans oppmerksomhet, Simons, slik nå faren gjorde, ba om hans fulle oppmerksomhet, uten at han

fantes, med sin stumme stemme. Fra intet snakket han ordløst til ham i drømmen, åndet liv til erindringen i mørket, den egentlige glemsel, som er hukommelsen etter dem, og som nå, i den regnfulle grålysningen, fulgte ham ut av natten og glemselen, søvnen og drømmen, og geleidet ham frem til tomheten. Denne natten var det han var i, dette livet, etter dem, uten Maria, uten moren, uten filleonklene Sam og John, som i drømmen var en vandring fra dødningene til den som var blitt oppvekket, hans far, ikke for gjenferdene, men for ham, den etterlatte i denne verden, deres eneste gjenværende på jorden, enn så lenge. Sengeleiet er tomt ved hans side, nå i lysningen av dagen. Forlatt, men det sies ikke lenger, bare hans far, bildet av ham, det gamle fotografiet, av en mann og en far han aldri har sett, eller får se. Hvis bildet ikke lyver, hvis det stemmer at det som er blitt sagt om dette bildet er sant, at det er av hans far, denne mannen som døde, eller tok livet av seg, enten i North Dakota, delstaten de alle kom fra, eller over grensen i nabolandet Canada, hvor han etter en hel natts kamp ble tatt av dage. Slik det er fortalt. Denne delstaten som ble forlatt, ikke bare av faren, som døde, men alle sammen, disse tre som er borte for alltid, til og med i drømmen, hvor Simon befinner seg, her, nordvest i dette veldige landet, denne kolossale nasjonen, hvor han etter mange år er alene tilbake, om enn ikke i North Dakota, tilbake i drømmen igjen. Lenge etter det skjebnesvangre oppholdet i Montana, der de skulle gjenforenes, og hvor de døde, disse tre, Fanny og Sam og John, og også Maria, med sitt ufødte barn.

Dette landet regner han for sitt eget, eller riktigere, han har tatt det for å være sitt eget, også nå nord i delstaten California, i denne skraphaugen av en bolig, skaffet til veie av stallformannen på travbanen i nærheten, midt ute på et jorde henimot et falleferdig piggtrådgjerde, fullt av rust, med en steinrøys av noen adobehus, nabolaget, hans nærmeste naboer, for det meste latinos, rømlinger fra Gud vet hva, boende i det som kunne ligne de ruinaktige restene av en rasert flyktningeleir. Han har vært borte fra hjemlandet i mange år, på flukt, over nasjonens grense, han krysset den helt på den andre siden, i dens nordøstre hjørne, i delstaten Maine, der han ble smuglet over ved hjelp av to indianere fra reservatet utenfor Bangor, etter å ha tråkket i dagevis i tung våt snø gjennom evinnelige skoger og over denne imaginære gren sen, i det han mente var for alltid, at han skulle forlate sitt land for godt. Men bare tomheten var kommet for bestandig, den hadde ikke noe med nasjonen han var i å gjøre, og fra da av var den hans eget landskap. Tilbake, alene, til dette landet, til livet etter drømmen, som han alltid hadde kalt hjemlandet, eller hadde forestilt seg var hans hjemland, i motsetning til nabolandet Canada, der Sam tok livet av faren, ifølge denne ene onkelens egen versjon. Hvor faren hadde drevet en bensinstasjon, i dette landet hvor Simon hadde vært selv, i flere år, arbeidet på oljesandanleggene nord i Alberta, til han ble alvorlig syk av vannforgiftning. Eller om det var hans mor, Fanny, som hadde tatt Simons far av dage, han som hadde forgrepet seg på henne i hennes pure ungdom, slik den andre av hans onkler, John, morens halvbror, alltid hadde hevdet. Han visste ikke lenger hvor han var, i hjemlandet, i drømmen, med en svak kvalme, vag svimmelhet, i denne fasen hvor han var i ferd med å

vende tilbake, ikke våken og heller ikke sov. Han svevde mellom natt og dag, i grålysningen, den brøt igjennom sprekkene i skuret, skjøtene mellom veggkledningen, og bølgeblikkplatene i taket. Vinduer var det ikke, og et skittent forheng til dør. Og han svevet i dette svake lyset fylt av støvstrimer, på vei ut av natten, mørket og drømmen, en slags tilbakereise, en gjenkomst, men til hva? Han visste ikke. Vende tilbake fra hvor? Fra drømmens kirkegård med likene. Alt stille. En gjenkomst til landet han regnet som sitt, som han hadde regnet som sitt. Til nå. Og hvilket land. Eller om det var i Alaska? Han vendte tilbake fra delstaten Alaska, der hans venn i mange år, hele fem år, som han delte rom med, i fem år på den samme brakka, når de ikke var ute langs rørledningen, i det helvetes for jævlig kalde vinterværet, i nord, langt faen i nord, og frøs ballene av seg i den isende vinden, tok livet sitt. I denne tilstanden av vag kvalme og svak svimmelhet, i oppvåkningsfasen, er han ikke i stand til å se ham for seg, langt mindre erindre hva han het. Som om han aldri hadde vært i live, vært i livet hans, i Simons. Bare i drømmen, for lenge siden, sammen med resten av spøkelsene. Men hvem skulle drømme ham? Når den tiden kom, hvem skulle ha ham i sine drømmer? Og hvem skulle han, Simon, kalle på? Stillheten blir brutt. Han sover, men noen kaller, Simon. Insisterer enda det er stille i drømmen, siden gjenferdene har roet seg og bildet av faren ikke taler til ham. En far like taus som han alltid har vært.