juni/juli 2009 6 / 7 164. årgang a k t u e l t o m m i s j o n o g k i r k e leir er topp:) gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem ma ema t
Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) innhold Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Telefax 51 51 61 61 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Kjetil Aano Redaktør: Eivind Hauglid (eha@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (70 %) (mro@nms.no) Redaksjonssekretær: Åsmund Johansen (40 %) (ajo@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 360,- Studenter kr 180,- Utlandet utenom Skandinavia kr 420,- (med fly kr 520,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 360,- Annonser: Halsne Reklame & Media tlf 51 31 57 00 Dette bladet er trykt på svanemerket, klorfritt og resirkulert papir hos Bryne Stavanger Offset AS. 3 22 23 32 34 36 42 46 50 51 faste spalter 4 6 8 10 12 14 16 17 18 20 24 26 28 30 48 49 i dette nummer faste spalter Kjære lesar Utgangspunkt Nistepakken Misjonærkontakten Bokomtaler Kryssord Rundturen Nytt Nettverk U-kid i dette nummer kamerun: Menneskefiskeren Mathieu norge: Jesus som vin og brød norge: Norges eneste oblat-bakeri mali/kina: Gi oss i dag vårt daglige brød etiopia: Mat + vann = liv norge: General i bistand kina: Min vei til Jesus norge: Ei stor, lita kvinne med varige spor midtøsten: Mat til millioner norge: Leir er topp:) madagaskar: Fra asken til ilden? forsidefoto: ester alemayehu hatle synes leir er topp! foto: eivind hauglid norge: Kjetil Aano Fellesskapet med menneske gir styrke thailand: Allsidig kirkesenter på grensen til Laos norge: Barn av misjonærer Oppgjørsbehov for systemsvikt norge: NMS må si opp ansatte norge: Å få NMS i balanse 4 Det er vårt ansvar å dele ut den maten Jesus gir oss. Vi skal gi verden åndelig mat, sunn og god mat slik at vi blir sterke nok til å bli menneskefiskere, sier presten Mathieu i Ngaoundéré i Kamerun.
6 Hvordan henger ukens strev og 10 Gi oss i dag vårt daglige brød, ber 18 Tv er et åpent vindu, og vinduet kan 26 Generalsekretær Kjetil Aano slit for den legemlige vi i Fadervår. Å spise ikke lukkes, sier Naji har fylt 60 år. føde sammen med brød er ikke en daglig Saadeh Daoud, Eg blir inspirert av søndagens gudstje- foreteelse for en som er nasjonal møte med mennes- neste, der Gud møter fulanigjeter i Mali direktør i Libanon ke, og eg blir lett glad oss gjennom eller for en travel for den kristne i folk eg treff, seier brød og vin? mann i Kina. tv-stasjonen SAT-7. misjonsgeneralen. kjære lesar helsing frå redaktøren Eg var ikkje gamle karen fyrste gongen eg reiste på leir, knapt ti år trur eg. Heilt åleine reiste eg. Det har eg aldri angra på. Seinare har det blitt mange leirar, både sommar og vinterleirar, og mange leiarkurs i regi av Laget. Ungdomsskule- og gymnastida var i så måte ei kjekk tid. Som 16-åring vart eg utfordra til å vere leiar på ein barneleir eivind hauglid Den oppveksande slekt vert kalla for curling-generasjonen. Dette omgrepet vert brukt om born og unge som har foreldre som går føre og kostar vekk det vonde og vanskelege, slik at dei berre kan gli gjennom livet. Ut frå ordtaket: Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli, vert det dårlege krokar av slikt! Nei, vi vaksne må sjå dei på Havglimt. Det vart starten på mange kjekke som- maropplevingar på ein fantastisk leirstad. unge, gje dei oppgåver og engasjere dei. Då eg byrja i 7. klasse og var gammal nok til å vere med dei eldre ungdomane på bedehuset på laurdagskveldane i heimbygda mi, Sjølv om dette sommarnummeret vesentleg fokuserer på NMS sitt årstema: De skal gje dei mat!, har vi også eit sidefokus på leir. Det høyrer liksom med til sommaren. Ester, fekk eg i oppgåve å bere stolar. Inga stor oppgåve i og for seg, med det var likevel ei oppgåve som viste at nokon såg meg og rekna med meg. som hadde praksisveke i Misjonstidende i april i år, er ei ordentleg leir-jente. Ho har vore deltakar på mange leirar Med ynskje om ein god og utfordrande sommar! og er nå blitt utfordra til å vere med som leiar på barne- leirar. Slikt er flott å høyre. Eg skulle ynskje at vi vart endå flinkare til å utfordre og gje dei unge oppgåver. Neste nummer kjem i byrjinga av september misjonstidende 6/7-2009 3
menneskefiskeren menneskefiskeren mathieu For å vokse må man spise! Presten holder rundt gutten sin. Heldigvis trenger jeg ikke minne ham på det; han er åtte år og har appetitt som en løve. I kirken er det annerledes: Folk er sultne, men de vet det ikke selv. Der må vi snarere vekke folks appetitt. Men får de først smaken på sunn, god åndelig mat, skjønner de at de trenger det for å leve. Mat som gir evig liv! tekst: jan er ik ask jer, misjonær kamerun: Vi står utenfor det lille kapellet og det tyter folk ut av begge dørene. Ukens bibelundervisning er nettopp slutt, og det begynner allerede å mørkne. Den siste som kommer ut er presten, han møter meg med et stort smil, vi håndhilser og knipser. Djidéré Mathieu er prest i Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun og er ansvarlig for menigheten i bydelen Burkina-Faso i Ngaoundéré. Det har han vært de siste to årene. Han peker mot kirken og sier: Da jeg kom hit, var det maksimalt tre-fire personer på bibelundervisningen på torsdager. I dag var vi 120! I 2007 var det 650 medlemmer her, nå er vi over 1000. Måten han sier det på får meg ikke til å tenke at det er skryt. Hadde det for 4 misjonstidende 6/7-2009
eksempel vært en amerikaner i rosa dress, hadde jeg vært betydelig mer skeptisk. Den blide presten har vunnet min tillit! Hvordan er det mulig? Spørsmålet kommer av seg selv. Hvordan har denne veksten vært mulig? Svaret sitter tydeligvis litt langt inne. Det er akkurat som han ikke vet hva han skal si. Men så kommer det: Vi har i grunnen ikke gjort noe spesielt annet enn det som gjøres i enhver menighet. Det viktigste som skjer i løpet av en uke er gudstjenesten. Ingen kristen kan gå glipp av den, med mindre du er veldig syk! Gudstjenesten er nerven i livet vårt. Ganske tidlig merket jeg meg at en del folk var innom kirken, men ikke regelmessig. Jeg begynte å spørre etter dem, nevne navnene deres på slutten av gudstjenesten og spurte direkte når jeg møtte dem på markedet. Først trodde jeg at folk skulle bli sure. Men det ble helt motsatt, de ble glade! De opplevde at de var viktige, de betydde noe. Kor og grupper På søndager har vi to eller tre gudstjenester, vi har ti kor og elleve Kvinner for Kristus -grupper. Hver mandag møtes alle eldste og diakonene, omtrent 20 personer. Vi deler oss opp i grupper på to og to og går på husbesøk til folk i menigheten. Opplegget er enkelt, vi snakker, lytter og ber. På tirsdager er presten tilgjengelig for sjelesorg, på torsdag er det bibelundervisning og på fredager er det Alphakurs. Presten blir nesten andpusten. Folk er sultne, men de vet det ikke selv. Vi må vekke folks appetitt. Felles oppdrag Men gjør du alt dette selv? Neida, oppgavene er fordelt på mange. Og kanskje den viktigste grunnen til veksten er at de vanlige menighetslemmene har fått del i, og skjønt, hva som er vårt felles oppdrag. Mathieu lener seg engasjert framover og prøver å få øyekontakt. Du vet det er så mange ting vi kan være opptatt av i kirken, men vi må aldri miste det fokus Jesus hadde og fremdeles har; å søke de bortkomne. Da Jesus sa gå og fortell, var ikke det én mulighet blant mange andre aktiviteter. Nei, det var en ordre! Derfor må Jesu hjertesak være vår hjertesak! Presten tar fram Bibelen sin og blar opp i Matteus kapittel 14, han leser vers 16: De trenger ikke gå herfra, sa Jesus; dere skal gi dem mat! Det er vårt ansvar å dele ut den maten Jesus gir oss. Vi skal gi verden åndelig mat! Vi skal ikke bare dempe hungersnøden, men vi skal gi sunn og god mat slik at hver og en i det kristne fellesskapet vokser og blir sterk. Sterke nok til å bli menneskefiskere! Menneskefisker Jeg glemmer ikke den gangen jeg var i kirken i Burkina sammen med Mathieu. Da snakket han om det å være menneskefisker. Der han stod på prekestolen snakket han langsomt, høyt og tydelig. Det siste året har vi snakket mye om at hver og en av oss er menneskefisker. Det husker dere? Folk nikket. Nå vil jeg gjerne vite hvor mye fisk dere har fått det siste året! Det ble helt stille i kirken mens presten så ut over forsamlingen. Som nordmann senket jeg blikket og hadde en slem følelse av at min gode prestekollega hadde gått over streken. Men Mathieu fortsatte uten skrupler: Mange av dere går ned til elven Vina for å fiske om natten. Dere er fiskere! Men hvis det går ett år uten at dere får en eneste fisk, kan dere da fremdeles kalle dere fiskere? Forsamlingen brøt ut i latter, og det begynte å røre seg i benkeradene. Det er tydelig at budskapet nådde fram. Menneskefiskere fisker mennesker, ikke sant? Folk smiler og er hjertens enige. Jeg ser allerede nå fram til å ta i mot de fiskene dere får. I den nye kirken får vi nok plass til alle. Han løfter armen og peker mot det halvferdige kirkebygget oppe i bakken. gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t To hovedproblemer Dette høres jo ut som tidenes suksessmenighet. Har dere ingen problemer? Problemer jo, har vi noe annet, da? Mathieu bryter ut i sin velkjente latter og slår seg på lårene. Han fortsetter med en atskillig alvorligere mine: Hos oss har vi to hovedproblemer, og jeg skal prøve å forklare: I menigheten har vi en hel del mennesker som ikke lever nær Jesus, i virkeligheten har de aldri gitt livet sitt til Kristus. De går bare i kirken av gammel vane, eller fordi de jobber i en av kirkens institusjoner. Deres liv er ikke annerledes enn hedningenes. Noen ganger verre! Det dreier seg ofte om et alt for stort alkoholinntak og seksuell umoral. Overfor de som ikke tilhører kirken er det et katastrofalt dårlig vitnesbyrd, og for oss som kristent fellesskap et gigantisk problem. Det andre store problemet er fattigdommen. Du vet, et menneske som ikke har noe som helst, har bare én tanke i hodet; hvordan få noe å spise? Mange som ellers ville ha gått til gudstjeneste går heller på åkeren for å sikre seg at de har noe å spise i morgen. Det er slike ting som påvirker menighetslivet vårt. Det er dessverre også sånn at det er få prester som ønsker å jobbe i materielt fattige menigheter. Hvis det ikke blir samlet inn mer enn halvparten av lønnen din, ja, så får du bare halvparten. Men det er da sånn vi lever. Jeg har tross alt erfart at hvis en jobber trofast, jevnt og trutt, så vil det over tid også bedre den økonomiske situasjonen i menigheten. Hemmeligheten Hva er hemmeligheten din, Mathieu? Han smiler lurt og svarer: Du spør som en sann afrikaner! Hemmeligheten er bønn. Jeg ber om beskyttelse, for det er jo sånn at hvis hyrden blir angrepet, da løper sauene i alle retninger. Dessuten har Gud vist meg at en prest er en tjener, ikke en sjef. Gud vil at vi skal være ydmyke. Vi må i praksis vise at alle er viktige, derfor må vi som prester ofte ta et skritt til siden slik at Herrens nådegaver slipper til. Presten må ikke gjøre alt! Jeg elsker livet som menighetsprest. Det er forferdelig slitsomt, men det gir så mange velsignelser. Det er i lokalmenigheten det virkelige arbeidet gjøres, og ikke på de store rådsmøtene med kjøpevann på bordene! misjonstidende 6/7-2009 5
foto: silje k. maudal Jesus som vin & brød Mange tenker at når vi om søndagen går i kirken for å få åndelig føde, har det lite å gjøre med resten av ukens strev for å skaffe oss det vi trenger til livets opphold i konkret og bokstavelig forstand.
tekst: knut alfsvåg, før steamanuensis ved misjonshøgskolen norge: Noen av oss er innrettet slik at vi har skuffer i hodet, og det som ligger i den ene, har lite å gjøre med det som er i den andre. Et ganske vanlig uttrykk for en slik oppdeling er å trekke et skarpt skille mellom tro og tjeneste, mellom søndag og hverdag. Der vi er opptatt av oppdeling og ryddighet, er imidlertid Det nye testamente mye mer opptatt av å se sammenhenger og skape enhet. Da Israels folk vandret gjennom ørkenen på vei fra Egypt, fikk de vann og brød fra sin himmelske Far for å berge livet. Men samtidig, skriver Paulus, var dette vann og brød åndelig mat for dem (1. Kor 10,1-4). På samme måte får vi i kirken vin og brød som er like fysisk og konkret som alt vi ellers spiser. Men i dette måltidet får vi del i Kristi blod og Kristi kropp (1. Kor 10,16-17). Gjennom nattverdens fellesskap helliges vi til tjeneste for Jesus Kristus. I søndagens gudstjeneste blir frukten av vårt arbeid til Kristi nærvær for oss. På samme måte skal vi uken gjennom tjene hverandre med de gaver han gir oss. Brød som vi har laget, blir på Jesu befaling åndelig mat for oss; på samme måte skal alt vi får fra Guds hånd, brukes til beste for vår neste. Møte med den oppstandne Dette forutsetter imidlertid at vi ikke legger tro og liv i ulike skuffer igjen og dermed skiller det Gud har sammenføyd (Matt 19,6). Ikke minst når det gjelder forståelsen av nattverden har det vært en fristelse som har dukket opp gjentatte ganger. Fromme, troende mennesker har hatt vanskelig for å tenke seg at åndelige gaver kan knyttes til noe så konkret og materielt som vanlig vin og brød. Jesus døde for å gi oss syndenes forlatelse, ikke for å kunne invitere oss til bords, tenker en da. Men dermed har en nettopp gitt seg til å skille det Gud har sammenføyd. På tross av 1 Kor 10,16-17 tenker en da at poenget ikke er at brød og vin gir oss del i Kristi legeme og blod, men at vi, ved å bryte brødet og dele vinen mellom oss, minnes at Jesu gav seg selv for oss på korset. Den som tenker slik, glemmer imidlertid at minnemåltider, det er noe vi samles til etter begravelser. I nattverden møter vi den oppstandne, og da vil han være med selv. Dette er mitt legeme Martin Luther var en av kirkehistoriens iherdigste motstandere av dem han mente hadde skuffer i hodet og dermed skilte det Gud har sammenføyd. Jesus sa ikke om nattverdens brød, skrev doktor Martin, at dette er et tegn eller et bilde på min død; han sa at det er mitt legeme. Og dette må vi holde fast på, for her står store ting på spill. Kan vi ikke på Jesu befaling si om brød at det er Jesu legeme, kan vi heller ikke si om et konkret, fysisk menneske at det er Guds Sønn. Det hjelper ikke hvor åndelige og fromme vi er hvis den fromheten bare er pynt på en vantro som nekter å bøye seg for det Gud sier. Skuffer i hodet er farlige greier, for går vi ikke med på å se bort fra de skiller Gud selv har fjernet, så går vi heller ikke med på at Gud er kommet til oss som et menneske, og hva har vi da igjen av den kristne tro? gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t Større enighet Feiringen av den hellige nattverd er, ved siden av lesning og forkynnelse av Guds ord, det sentrale i den kristne gudstjeneste, og har alltid vært det (Apg 2,42). Derfor får uenighet om nattverdforståelsen fort store konsekvenser, og vi ender opp med det paradoks at nattverdens sakrament, som jo er enhetens sakrament framfor noe, faktisk blir det som skaper skille mellom kristne. I læresamtaler kirkene imellom i de senere år har derfor spørsmålet om nattverdforståelsen stått sentralt, og på flere punkter har kirkene faktisk også kommet hverandre nærmere. Om vi ser på det såkalte Lima-dokumentet fra 1982, som er et læremessig ganske ambisiøst dokument med tilslutning fra svært mange kirker, går det dokumentet svært langt i å forstå Jesu nærvær i vin og brød i kraft av innstiftelsesordenes løfte. Dette har i store trekk alltid vært oppfatningen både i den ortodokse, den katolske og den lutherske kirke, men enigheten på dette punkt går i dag lenger enn det. Det Luther hevdet på reformasjonstiden, vil derfor i dag i mange sammenhenger være mindre kontroversielt enn det var den gang. Nattverden som gave Et annet stridsspørsmål på reformasjonstiden var spørsmålet om nattverden som gave. Mange oppfattet på den tiden nattverdfeiring som en god gjerning Gud så på med takknemlighet, og som derfor gjorde ham blidere stemt overfor oss enn han ellers ville ha vært. Også dette var noe de lutherske reformatorer protesterte iherdig mot. Gud ser i nåde til oss på grunnlag av Jesu død på korset, og det er ikke noe vi gjør som kan legge noe til eller trekke noe fra på det punkt. Derfor er nattverden ikke en prestasjon fra vår side, men en gave Gud gir slik at den som tar imot denne gaven i tro og takknemlighet, får del i velsignelsen av Jesu død og oppstandelse. Samtidig må det på visse premisser også være rett å si at vi i vår nattverdfeiring gir uttrykk for vår takknemlighet til Gud for den gaven han gir oss, og at denne gaven setter oss i stand til å tjene våre medmennesker med våre liv. Ikke fordi Gud trenger det, men fordi vår neste trenger det. Også på dette punkt står kirkene også den katolske og den lutherske i dag mye nærmere hverandre enn for en generasjon eller to siden. Fra søndag til søndag Kan vi så ikke, på tvers av alle grenser, samles ved samme bord og feire nattverd sammen? Nei, vi kan faktisk ikke det; hverken i katolske eller ortodokse kirker blir lutheranere eller andre protestanter invitert til å være med på nattverdfeiringen. Det skyldes nok likevel i større grad uenighet om hva som er betingelsene for et rett kirkefellesskap enn læremessig uenighet om selve nattverdfeiringen. Om også disse spørsmålene vil la seg løse før Jesus kommer igjen, vet vi ikke i dag, selv om det jo er lov å håpe. Men at Jesus, ved å invitere oss til nattverdmåltidet og gi oss seg selv i skikkelse av vin og brød, bygger bro fra søndag til hverdag, det er vi enige om. Og det er jo ikke så ganske lite. misjonstidende 6/7-2009 7
norges eneste oblatbakeri Det freser og oser fra et stort jern. En stansemaskin leverer med taktfulle slag. Vi er i Diakonissehusets oblatbakeri i Oslo. tekst & foto: stein ove horten norge: I 2008 feiret Oblatbakeriet 120 år. Det var i 1888 at de tyske diakonissene etablerte Diakonissehuset på Lovisenberg i Oslo og startet oblatbakeriet. Diakonissehuset grunnla også Norges første sykepleierskole, og de var de første til å innføre og ta i bruk røntgenapparatet. (www.diakonissehuset.no) I hvite frakker Det er for tiden fire ansatte på oblatbakeriet. De jobber i to team. Damene i hvite frakker forteller: Jeg jobbet som barnepleier i mange år, men trengte en forandring og har jobbet her de tre siste årene, sier Astrid Kværnmo. Diakonisse Berith Svendsen er pensjonert jordmor, men jobber 40 prosent på oblatbakeriet. Jeg har jobbet her i halvannet år for å bidra til å dekke den store etter- spørselen, sier hun. Hvordan det blir hvis noen blir syke og ikke kan komme på jobb? De to damene ser på hverandre og ler. Det har vi ikke tid til, sier Astrid Kværnmo. Selv er jeg utrustet med god helse, så sykefravær har det vært lite av, legger Berith Svendsen til. De har i lengre tid vært underbemannet, men nå får bakeriet i tillegg en ny ansatt i 100 prosent stilling. Hemmelig oppskrift? Oppskriften er ikke hemmelig. Røren lages på tradisjonelt vis av hvetemel og vann. Kvaliteten på melet avgjør hvor lenge røren skal eltes og hviles. I snitt tar prosessen 30 minutter. Hver dag blandes sju liter røre, noe som gir ca 10 000 ferdig stansede oblater per dag. I løpet av ett år produseres det ca 1,3 millioner oblater. Og slik blir oblatene til: Litt av røren helles i et stort jern. Dette jernet lager en stor plate med mange oblater på. Etter stekingen legges platene i press for å hindre at de blir ujevne. Oblatene stanses ut, en etter 8 misjonstidende 6/7-2009
gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t tt Astrid Kværnmo styrer stansemaskinen. t Berith Svendsen (t.v.) og Astrid Kværnmo. en. Dette gjøres manuelt ved at platen legges under en stor stansemaskin. Hver eneste oblat blir nøye kvalitetssikret før de stables i egenproduserte esker. Oblatbakeriet lager også glutenfrie oblater av potetmel, glutenfritt mel og vann. Denne prosessen er mer krevende, og bakeriet har derfor ikke kapasitet til å levere disse oblatene til alle. En ferdig oblat som leveres fra bakeriet har en tørr og sprø konsistens. For at den opprinnelige konsistensen skal bevares, oppfordrer bakerne til at oblatene oppbevares tørt og kjølig i en tett boks. Populær attraksjon Oblatbakeriets kundekrets er Den norske kirke og noen frimenigheter. De sender også oblater til alle sjømannskirkene rundt om i verden. Pågangen er ekstra stor om sommeren, for da arrangeres det mange sommerstevner. Før jul og påske er det også større etterspørsel. I perioden fra juli til oktober er det derimot ikke så stor etterspørsel, og denne tiden benytter de til å bake opp et lager. Oblatbakeriet får ofte besøk. Flere grupper, skoleklasser og foreninger har gjennom en årrekke besøkt dette unike bakeriet. Også presse og media viser stor interesse. Spesielt godt husker jeg en gang vi hadde en barnehage på besøk. Barna var veldig fascinerte av bakeriet og utstyret vårt. De var også opptatt av det måtte være en hemmelig oppskrift på oblatene slik Willy Wonka har i sjokoladefabrikken sin, ler Astrid Kværnmo. Til tross for at oppskriften ikke er hemmelig, damene på oblatbakeriet gjør en imponerende jobb med å levere 1,3 millioner håndlagde oblater i året. Jeg føler at jeg bør forlate de hyggelige damene på oblatbakeriet slik at de får gjøre jobben sin og levert dagens kvote. Jeg vil nødig være skyld i at de må jobbe overtid i dag. p Diakonissehuset i Oslo. p Hver eneste oblat blir nøye kvalitetssikret før de stables i egenproduserte esker. misjonstidende 6/7-2009 9
Gi oss i dag vårt daglige brød: har du spist ris enda? Har du spist ris enda, sier vi til hverandre når vi møtes i Hongkong. I Norge sier vi gjerne Hei eller Hallo. Illustrasjonsfoto: Ved Amity Printing i utkanten av byen Nanjing i Kina er det nå produsert over 60 millioner bibler. I den forbindelse ble det laget en serie nummererte spesialutgaver av bibelen. Dette er bibel nr. 60 000 097 og den er nå å finne i Misjonsarkivet ved Misjonshøgskolen. tekst: ole-jacob grønvold, misjonær i hongkong kina: I Kina blir du gjerne møtt med et spørsmål, og bakenfor hilsenen ligger spørsmålet om du er sulten eller ikke. Er du på besøk hjemme hos noen og verten hilser deg på den måten, må du ta noen lynraske avgjørelser. Er du sulten eller ikke? Vil du ha mat der og da eller ikke? Passer det seg? Er det rett å ta i mot et måltid fra denne personen o.s.v. Svarer du: Jeg har ikke spist enda, gir du underforstått signalet gi meg mat og da må verten stille opp om det i det hele tatt er mulig. Gjøres ikke det, er det ikke særlig høflig, og gode grunner må gis for ikke å skaffe gjesten noe å spise. I Fadervår, bønnen som Jesus lærte oss, ber vi: Gi oss i dag vårt daglige brød. På kinesisk heter det gi oss vår daglige mat og drikke. Brød er ikke ansett som noe særlig god mat. Uten mat kan vi ikke leve særlig lenge. Mat er uunnværlig og kanskje kan det sies at mat er den første menneskerett. Når vi ber: Gi oss i dag vårt daglige brød, hvem forventer vi da skal gi oss maten? Fadervår er rettet mot Gud, men samtidig forventer han at vi skal utføre hans oppdrag. Særlig dersom de som ber bønnen selv har nok! Før du forteller om Jesus til en person må du fylle maven hennes eller hans, sies det. En kinesisk biskop fortalte en gang en gåte: Situasjonen i himmelen og i helvete er nesten den samme. Begge steder får menneskene sitte rundt et stort rundt bord dekket med mat, og begge steder er det lov å spise av maten på bordet. Bordskikken er også den samme: Maten må spises med to meter lange spisepinner. Hva er så forskjellen på himmelen og helvete? Svar: I himmelen mater man hverandre med de to meter lange spisepinnene i helvete forsøkte man bare å spise selv. 10 misjonstidende 6/7-2009
gi oss i dag mat nok for oss gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t Da vi oversatte NT til fulani, måtte vi flere ganger sette fokus på maten. Maten vi spiser, maten fulaniene spiser og maten som Jesus og disiplene hans spiste. tekst: anne lise matre, univer sitetslektor ved mhs illustr asjonsfoto: ivar b ar ane mali: Første gang vi støtte på noe som hadde med mat å gjøre, var i Fadervår, der Jesus lærer oss å be om vårt daglige brød. Det finnes brød i Mali, men en ting er sikkert: Å spise brød er ikke en daglig foreteelse for en fulanigjeter i Mali. Han spiser hirsegrøt tre ganger om dagen, eller kokt ris når han er på vandring i områder der det dyrkes ris. Riktignok kjenner han til brød og synes at det smaker godt. Men brød er fremmed, det er noe utlendinger har brakt med seg. Konklusjonen i bibeloversetterteamet ble at brød var så absolutt ikke ordet vi lette etter. Hva med grøt da? Ordet brukes både om hirsegrøt og kokt ris. Gi oss i dag vår daglige grøt jo, det kunne gå an! Vi testet det og fant ut at fulaniene ute i landsbyene likte forslaget godt. By-fulaniene, derimot, var negative. Grøt var litt for akterutseilt her i byen spiser vi mye annet enn hirsegrøt og kokt ris, sa de. Så derfor ble også ordet grøt forkastet av teamet. Hva kunne vi da oversette brød med? Vi fortsatte å lete etter et ord som alle fulanier kunne identifisere seg med, for vi ønsket å lage en bønn som fulaniene ville ha lyst til å be. Da var det at noen ganske enkelt foreslo mat. Mat som er forutsetningen for å leve, mat som er målet for dagens arbeid. Mat ble godt mottatt av alle, for mat kan du be om enten du tenker på hirsegrøt eller ris, couscous eller stekte poteter. Gi oss i dag mat nok for oss slik er det bønnen lyder. Og de kristne fulaniene ber bønnen flere ganger om dagen. Gi oss i dag vårt daglige brød: misjonstidende 6/7-2009 11
mat vann liv Kvinnene bærer hverdagens byrde på landsbygda i Blånildalen, Etiopia. De arbeider hardt dagen lang, har ansvar for barna og for å skaffe vann og mat. Ikke rart de blir utslitt og dør tidlig. tekst og foto: gunvor kongsvik, avtroppende nms- representant redigert av: mar it rødland etiopia: I dette området var jeg med et team fra Vestre Synode i Mekane Yesus-kirken i fjor vår for å undersøke behovet for et nytt utviklingsprosjekt i Agalo Meti (AM) og Sirba Abaya (SA). Et tidligere prosjekt var avsluttet i 2006. NMS sin samarbeidskirke i Etiopia, Ethiopia Evangelical Church Mekane Yesus (MY), har sammen med NMS bygget skoler og hatt helsearbeid og evangeliseringsarbeid i området siden 1970-tallet. Folk snakker enda om de skolene som NMS og kirken bygget i 1971. Fra disse skolene har mange fra gumuz-folket kommet seg videre og fått en utdannelse som de nytter i tjeneste for landet. Klinikken som MY driver, er den beste i hele området. Regjeringen satser på utdanning, og mange fullfører 10. eller 12. klasse og går videre til college eller universitet. Matvaresikkerhet Teamet jeg var med besøkte seks kebele (den minste, administrative enheten, som en skolekrets eller et bondelag). De måtte svare på mange spørsmål, bl.a om hva de så som de fire største behovene de hadde. I Agalo Meti varierte svarene slik at matvaresikkerhet og helse kom likt ut på førsteplass, mens rent vann og skole kom likt ut på andreplass. Men i Sirba Abaya kom matvaresikkerhet, helse, rent vann og skole omtrent likt ut. Mangelen på mat i området har flere årsaker. På grunn av sovesyke og andre sykdommer kan de ikke holde kyr. Dermed har de ikke okser til pløying og må bruke hakker. Dette er veldig tungt arbeid, men det blir litt lettere i et par-tre år hvis de brenner vegetasjonen. Så blir det tyngre igjen, og de må flytte til nye områder som de brenner. Dette blir nå hindret av myndighetene, og følgen blir at de dyrker for lite. 12 misjonstidende 6/7-2009
I tillegg er det et ugress som invaderte området for 12-30 år siden som blir kalt striga. Det ødelegger røttene til vekstene og sprer seg veldig raskt. Rotter i store antall angriper også vekstene, de gnager over stammen på mais, hirse og sesam. Og fordi de ikke pløyer, plukker gjerne fuglene frøene som ligger åpent på jorden. Et annet problem er at gullgraversesongen (når elvene trekker seg tilbake i slutten av regntiden) overlapper dyrkingssesongen. Det er lett å gamble med at hvis man finner nok gull, kan man kjøpe maten man trenger. Men et av de største miljøog jordbruksproblemene i området er likevel løs varme. Ilden er påsatt, men ukontrollert og ikke planlagt. Motivet er å skaffe ferskt gress til husdyrene, eller å kontrollere slanger og villdyr. I fjor vår ble det rapportert at fem personer var drept av flammene, og fire hardt såret. Også flere hundre kilo korn var blitt flammenes rov. Det er også et stigende avhengighetssyndrom og fallende verdi av arbeid. Dette er spesielt i SA-området, og er delvis et resultat av raske penger fra gullgraving, delvis fra arbeid i marmorgruver. Pengene blir stort sett brukt til alkohol og kvinner i gruvebyen Koncho. En deltaker i gruppesamtalen sa det slik: Gull og brennevin har ruinert oss. Rik og fattig Deres egen definisjon på rikdom og fattigdom er slik: 1: Rik er den som har 10 storfe, 40 geiter/sauer, 2-3 hektar land, overskuddsproduksjon og bølgeblikktak. 2: Middels rik er den som har 6 storfe, 7 geiter/sauer, 1-2 hektar land, har mat nok for husholdet og bølgeblikktak. 3: Fattig er den som ikke har husdyr, ikke korn, ikke kan bruke landområdet han/hun har, og er avhengig av andre. Av de 69 husholdningene i landsbyen er det seks som har kvinnelig overhode. To av dem er middels rike, fire er fattige. Samlet er ca 16 % av husholdningene rike, 36 % middels Kvinnene våre er vakre og sterke, men de dør for oss! rike og 48 % er fattige. Hvis du er fattig har du tre muligheter: Du kan låne korn mot å betale dobbelt tilbake ved neste avling. Eller du kan koke ville røtter. De må kokes i 24 timer for å få bort den bitre smaken, og næringsinnholdet er ukjent. Siste utvei er å låne fra slektninger langt borte. Ellers er det å sulte! Kvinnearbeid I alle kebele vi var innom så vi at kvinnene satte matvaresikkerhet som sitt viktigste behov. Det er forståelig. Kvinnene står tidlig opp for å lage mat til familien, og de er under tabuer som hindrer dem i å spise den mest verdifulle maten. De må også vente til alle de andre har fått sitt før de får spise. Når kvinnen går til åkeren for å arbeide, har hun et barn på ryggen, kanskje ett i magen i tillegg til at hun bærer med seg et åk og bøtte slik at hun kan ta med vann når hun går hjem fra åkeren. Når det skal handles på markedet, er det kvinnene som tar varene de har for salg og går i mange timer for å komme til markedet og få handle. Det er også de som må gå med beskjed hvis mennene i klanen ligger i konflikt med andre klaner. En kvinnes bør er en halv gang mer enn en mannsbør, og når hun skal føde skjer det som oftest ute i skogen, der hun er alene. Er det rart at kvinnene blir utslitt og dør tidlig? Jeg sa til en mann under turen vår at kvinnene deres var vakre og sterke. Han var stille en stund før han svarte: Ja, kvinnene våre er vakre og sterke, men de dør for oss! gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t Dette er en sterk erkjennelse. Og det er et godt utgangspunkt for bevisstgjøring rundt kvinners situasjon. Nytt prosjekt Nå har Vestre synode av EECMY DASSC søkt NMS om et nytt prosjekt som har tenkt oppstart i 2010. Her er det viktig å sikre at folk i området har eierskap til prosjektet, og tanken er å starte en bevisstgjøringskampanje ved hjelp av gumuz-studenter og personer med utdannelse. Tanken er å bevisstgjøre gumuzene på hvilke felles verdier de har, og at de kan gjøre bruk av disse i utviklingen av samfunnet inn i en ny tid. misjonstidende 6/7-2009 13
general i bistand All bistand og hjelpearbeid krev at ein er god på samarbeid, seier Jørn Lemvik. I litt over eitt år har han vore generalsekretær i Norsk Misjons Bistandsnemnd. oss, vi må vere bevisste i bruk av ord og velje ord som gir meining. tekst & foto: eivind hauglid Bistandsnemnda (BN) er ein paraplyorganisasjon som på vegne av medlemsorganisasjonane inngår og forvaltar ein samarbeidsavtale med Norad. Før Lemvik vart generalsekretær i BN, arbeidde han som sjølvstendig konsulent innan områda leiarutvikling, organisasjonsutvikling og kommunikasjon. Han har m.a. leiarerfaring frå Mekane Yesus-kyrkja og Den ortodokse kyrkja i Etiopia. Som konsulent har Lemvik samarbeidd med over halvparten av medlemsorganisasjonane i BN og deira partnarorganisasjonar i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Samspel Lemvik fortel ofte om bestemora som var ein ivrig supporter av Bryne fotballklubb. Dersom Bryne gjekk sigrande av banen, kunne ho gjerne utbryte i glede: I dag spela me godt. Denne følelsen av å spele på lag er svært viktig i alt bistandsarbeid. Frå Bistandsnemnda si side er det dette vi ynskjer. Då kan vi spele godt og oppnå gode resultat i dei landa som medlemsorganisasjonane driv arbeid i. Vi i BN er på organisasjonane si side. Vi vil det beste for at dei som treng det mest skal få hjelp, seier Lemvik. Heilskap Når det gjeld tilhøvet mellom evangelisering og bistand, tenkjer generalsekretæren litt på same måten. Tidlegare såg vi gjerne på bistand som ein plogspiss for evangeliet, men det blir feil. Jesus bad oss om å vere gode mot naboen, uansett. Livet er ein heilskap, vår åndelighet er heil og vår gudstjeneste er heil. Eg ynskjer at vi skal snakke mindre om bistand og meir om diakoni, mindre om rettferd og meir om menneskeverd gudgjeve menneskeverd. Språket formar Den profetiske røyst Når det gjeld situasjonar der menneskeverdet vert krenka, har vi plikt til å seie ifrå. Av og til må vi t.d. også utfordre dei lokale styresmaktene. Den profetiske røyst bør vi bruke også i bistands- og diakoniarbeidet. Kva var det profetane tala om? Jau, dei utfordra både kongar og andre, og var på dei svake si side. Difor, når det gjeld menneskeverd, så skal vi seie ifrå, og då må vi vere tydelege. Når t.d. Dalitane, the untouchables, i India byrjar å sjå at dei også har verdi, så skjer det noko. Endringsagentar Som misjons- og bistandsorganisasjonar ynskjer vi å sjå endringar, alt det vi gjer handlar om det. Skal vi få til endring, er det mange ting vi må ta omsyn til, vi må m.a. vere ærlege og vise respekt. Ein etiopisk kyrkjeleiar sa ein gong til meg: Dersom du ynskjer å sjå endring hos 14 misjonstidende 6/7-2009
oss, er det berre ein måte å gjere det på. Å fortelje oss kva som er galt og gje oss dei rette svara, vil ikkje virke. Men du må banke på vår dør og kome inn i vår kvardag. Du må leve med oss og forstå korleis ting fungerer i vår samanheng. Du må vise at du forstår og at du respekterer oss. Då kan du starte med å stille spørsmål, utan å kome med svar. Så vil vi reflektere over dine spørsmål og diskutere konsekvensane av vårt system, og då kan endringar skje. Det tek tid å få til endring. Lokalt eigarskap Lokalt eigarskap er heilt naudsynt for å få til endring. Det er faktisk viktigare enn det populære ordet berekraft. Dersom lokalt eigarskap er til stades, vil ein finne vegar. Mange av oss som arbeider med bistand og diakoni vil svært mykje, og vi ser også ofte kva som vil vere det beste alternativet. Men her må vi vere forsiktige. Dei prosjekta som vert sett i gang, må ikkje bli utlendingane sine prosjekt. Når det gjeld pengar, må vi vere like forsiktige. Det viktigaste i arbeidet vårt er den menneskelege ressursen, seier Lemvik. 25-årsjubileum Bistandsnemnda har nettopp feira 25-årsjubileum. Tema for feiringa var Faith based Development utviklingsarbeid gjennom kristne kyrkjer og organisasjonar. På jubileumsseminaret var professor ved University of South Afrika, dr. Genevieve James, invitert. Ho sa m.a. at trusbaserte hjelpeorganisasjonar er leiande i utviklingsarbeidet, og dei kan ikkje bli ignorerte. Samanlikna med sekulære hjelpeorganisasjonar ser dei også ut til å vere meir effektive. Konkret kom ho med døme frå kampen mot urettferd, hjelp til valdtekne og til dei som er offer for menneskehandel. Her har offentlege organ vore svært tilbakehaldne, sa ho. Gode kanalar Eg var svært glad for det som Dr. Genevieve James sa på jubileet. Det Jesus ba oss om å vera gode mot naboen, - uansett! stemmer med eigne erfaringar. I Afrika og i dei fleste utviklingssamfunn i Sør der vi arbeider, manglar formelle strukturar som er naudsynte for å kunne formidle pengar til t.d. lokalsjukehus eller landsbyskole. Denne strukturen har kyrkjene bygd opp over eit langt tidsrom. Det er derfor god utviklingsstrategi å finansiere denne type bistandsarbeid gjennom kyrkja sin organisasjonsstruktur. Dersom Norad eller andre skulle etablere eigne strukturar for å drive bistandsarbeid, ville det bli svært omfattande og kostbart. Den kulturelle innsikt som kyrkjene har er umisteleg, seier Lemvik. Han meiner også at ein må kunne diskutere i kor stor grad organisasjonane skal la seg binde opp av Norads retningslinjer når dei nyttar kyrkja sine strukturar for å nå fram med si u-hjelp. Eg trur Norad gjerne vil lytte til oss når det gjeld vår erfaring med bistand i Sør. Våre samarbeidskyrkjer har strukturar og organisasjonar på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Dette vert også tydeleg uttala i utviklingsmeldinga til Stortingets utanrikskomité. Der står det mellom anna at det er viktig å anerkjenne dei friviljuge organisasjonane sin eigenart, seier Lemvik. De skal gje dei mat! I år har Det Norske Misjonsselskap (NMS) valt Jesu ord til disiplane i Lukas 9,13 som årstema. Kva tenkjer du om dette årstemaet? Dette sitatet frå Jesus set bistandsarbeidet på kartet på ein god måte. Reint praktisk var det snakk om folk som var svoltne, dei hadde ikkje mat og disiplane skulle sørgje for det dei mangla. Løysinga var at disiplane tok det dei hadde og gav det til Jesus slik at han kunne velsigne det. Me prøver også å gjere det me kan, - men ynskjer sterkt at desse gjerningane me og våre medarbeidarar gjer i tru, skal bli rikt velsigna av han som er Herre over hausten, avsluttar bistands-generalen. gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t Jørn Lemvik Før Lemvik vart generalsekretær i Norsk Misjons Bistandsnemnd arbeidde han som sjølvsendig konsulent innan områda leiarutvikling, organisasjonsutvikling og kommunikasjon. Han har m.a. leiarerfaring frå Mekane Yesus-kyrkja og Den ortodokse kyrkja i Etiopia. Som konsulent har Lemvik hatt samarbeid med over halvparten av medlemsorganisasjonane i Bistandsnemnda og deira partnarorganisasjonar i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Av utdanning er Lemvik cand. polit. Fagområdet hans er leiing med særleg fokus på leiing i multikulturelle organisasjonar. www.kpk.no Bistandsnemnda er ein paraplyorganisasjon som på vegne av dei 17 medlemsorganisasjonane inngår og forvaltar ein samarbeidsavtale med Norad. Bistandsnemnda skal vere eit bistandsfagleg ressurssenter for medlemane og medverke til samspel innan kompetansebygging, informasjon/lobbyarbeid, erfaringsutveksling og nettverksbygging. Misjonsorganisasjonane som er med i Bistandsnemnda, driv eit stort og omfattande utviklingsarbeid i om lag 40 land. Til saman gis det offentleg støtte til ca. 125 utviklingsprosjekt. Ca. 140 millionar kroner vert formidla gjennom BN til norske misjons- og bistandsorganisasjonar i år. www.bnn.no Norad Norad er Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norwegian Agency for Development Cooperation), under Utanriksdepartementet (UD). Norad skal bidra til effektiv forvalting av bistandsmidlar, og sørgje for at norsk utviklingssamarbeid kvalitetssikrast og evaluerast. Norad skal vere Noregs nytenkande fagmiljø i kampen mot fattigdom i nært samarbeid med nasjonale og internasjonale fagmiljø. www.norad.no misjonstidende 6/7-2009 15
min vei til jesus illustr asjon og over settelse: ester alemayehu hatle ikke av Liu Ruhong brød alene Mitt navn er Liu Ruhong, og jeg arbeider for Amity Foundation i Kina. Da bestefaren min var ung, studerte han på en skole drevet av misjonærer. Bestemoren min var foreldreløs, men vokste opp i et barnehjem som også ble drevet av misjonærer. Da jeg var liten, fikk jeg ofte høre at misjonærene var gode mennesker. De lærte bestemor engelsk og ga henne sjokolade. Jeg hørte også om en bok som ble kalt Bibelen, og som de ofte leste sammen. Dette var mitt første møte med kristendommen. Min vei til Jesus startet da jeg jobbet med Amity. Det som imponerte meg mest, var at nesten alle de kristne jeg møtte var vennlige og villige til å hjelpe andre personer. De var ivrige og pliktoppfyllende i arbeidet sitt, og jeg begynte å beundre dem. Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Matteus 4,4 Amity Foundation leide lokaler hos Nanjing Seminar, noe som ga meg sjansen til å bli kjent med kirkens arbeid. Slik fikk jeg også møte flere av studentene som studerte der. Dette hjalp meg til å lære mer om kristendommen og om kinesisk menighetsliv. Jeg begynte å føle at dette ble mer og mer viktig i livet mitt. Jeg tok kontakt med St. Paul kirken i Nanjing, senere søkte jeg om å bli med seekers class (klassen for de søkende). Jeg følte jeg ble godt forberedt og at Gud passet på meg, for jeg ville tjene ham. I 2003, to dager før jul, ble jeg døpt i St.Paul s kirke i Nanjing. Et viktig bibelvers for meg er Jesu ord i Matteus 4,4: Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» I mange år har jeg sett med mine egne øyne at når kristne hjelper de som trenger det mest, lever de selv av hvert ord som kommer fra Guds munn. Jeg vil gjerne følge dem! 16 misjonstidende 6/7-2009
ei stor, lita kvinne med varige spor gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t Når kakaoen stod dampande varm i store mugger og dei heimebaka rundstykka låg fristande på rosete porselensfat, då var det godt å vera barn på Espeland i Arna. tekst: evelyn fasteland, nabo, skreve for eit lokalhistorisk blad foto: lar s sveinung lid norge: Snart lydde songen i stova til Ingeborg, små barnerøyster stemte i: Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn, og lyse for Ham hver dag. Og medan praten gjekk og vi gumla rundstykkemat til lyden av saga nedunder, las Ingeborg om borna på Madagaskar som korkje hadde mor eller far og knapt nok mat. Ho las så levande at vi mest kunne høyra gråten til desse stakkarane. Så tok vi fram strikketyet, og små sveitte barnehender vart opplærde til å strikka labbar, gryteklutar og sjal. Dette skulle bli gevinstar på den årlige basaren i Betania. Av og til hadde Ingeborg med seg Munda og Margit til hjelp. Verdfullt Dette var verdfulle stunder for oss ungane. Det skulle temmeleg tette naser til for at vi skulle unnvera barneforeininga. I ettertid er eg viss på at Ingeborg må ha fått tildelt meir enn 24 timar per døgn, korleis skulle ho elles få tid til alt ho gjorde? Når klokka nærma seg seks om laurdagskveldane, visste vi at det nærma seg helg, for då tok Ingeborg på seg kvitt forkle, og mannen kosta rundt husa slik at det skulle vera fint og stelt til helga. Og helgedagsfreden var heilag den gongen. Då eg var lita, såg eg på Ingeborg som ein av dei viktigaste personane i nærmiljøet mitt. Ho kunne brukast til alt. Og for mange med meg var det slik. Viss nokon kjende seg sjuke, vart det sendt bod på Ingeborg. Ho hadde ei forunderleg evne til å spre ro og tryggleik rundt seg, og ho visste råd for det meste. Ingeborg Ingeborg Mestad var fødd på garden Hauge i Arna 15. november 1899. Ho var nummer fem i ein syskenflokk på elleve. Ti av desse vaks opp, og fleire av dei vart langt over 90, ei søster mangla ei veke på å nå 100, medan ei fekk oppleva hundreårsdagen sin. Ingeborg arbeidde heime på garden då ho var ung, seinare fekk ho seg arbeid i Bergen som hushjelp og vaskehjelp. Så starta ho på utdanning, og vart elev på Bergen diakonissehjem. Ho arbeidde nokre år som sjukepleiar ved sjukehuset i Florø og ved Hagavik Kysthospital. Då ho møtte Ola, slutta ho som diakonissesjukepleiar. På den tida var det å vera diakonisse nærast eit livskall, og det let seg ikkje foreina med ekteskap og familie. I 1936 gifta Ingeborg og Ola seg, dei busette seg på Espeland aust for Bergen. Ola dreiv snikkarverkstad og hadde sag der folk kunne få ordna tømmeret sitt. Sjølv fekk ho nok å gjera med dei tre sønene som kom til verda fram til 1941. Kåre, Magne og Oddvar var flinke og kjekke gutar som var til stor glede for foreldra sine. Kåre vart prost i Nord-Hordland og med i kretsstyret for NMS, Magne har vore adm. leiar på NLA og Oddvar vart lege og i mange år misjonær for NMS i Kamerun. Det var alltid ei open dør hos familien, og Ingeborg var aktivt med i misjonsarbeid og foreiningsliv. I mange år var ho også formann i ei kvinneforeining for NMS. Solskinnsbarn I 1961 vart Ingeborg enke. Då tok ho seg jobb ved Arna Helseheim som nattevakt. Der arbeidde ho til ho gjekk av for aldersgrensa. Helsa var framleis god, og ho fekk over 20 år heime der ho stelte seg sjølv. I ein alder av 92 år fekk ho plass på Arna Helseheim, på kjente stiar. Der bur ho framleis, og den 15. november fyller ho 110 år. Diverre er hørselen og synet dårleg, men etter alderen er ho i bra fysisk form, er oppe kvar dag og et saman med dei andre på avdelinga. Ingeborg har gjennom heile livet vore det solskinnsbarnet som ho lærde oss å syngja om. Ho har skine både for Vår Herre og sine medmenneske. Ei stor, lita kvinne har sett varige spor! Ingeborg Johanna Mestad er den nest eldste i Noreg. Det er berre to personar i Noreg som er fødde på 1800-talet og som framleis lever. www.wikipedia.no misjonstidende 6/7-2009 17
mat til SAT-7 sender sine programmer via satellitten Hotbird. Det grønne området viser nedslagsfeltet. Sendinger fra SAT-7 kan altså også tas imot i Skandinavia. millioner Vi har et åpent vindu i Midtøsten som ikke kan lukkes, sier Naji Saadeh Daoud fra Libanon. tekst & foto: eivind hauglid m i d t ø s t e n : Naji Saadeh Daoud er født og oppvokst i Libanon. Før han begynte i SAT-7 for ti år siden, arbeidet han flere år i ulike administrative stillinger, bl. a. i bank. Nå er han nasjonal direktør for SAT-7 i Libanon. I mars var han i Norge for å møte SAT-7s partnerorganisasjoner. Det er vanskelig og utfordrende å nå ut med evangeliet i Midtøsten, sier Daoud. Derfor er det så flott med SAT-7. Gjennom SAT-7 når vi inn til millioner av hjem over hele Midtøsten, Nord-Afrika og Europa. Åpent vindu Den kristne tv-stasjonen SAT-7 sendte sine første tv-sendinger i 1996. Siden da har kanalen gitt den kristne kirke i området et ansikt. SAT-7 sin visjon er å se en voksende kristen kirke i Midtøsten og Nord-Afrika, en kirke som er overbevist i kristen tro og vitnetjeneste og opptatt med å tjene lokalsamfunnet og bygge kulturen og samfunnet. Siden det er både vanskelig og farlig å vitne i disse landene, må vi finne andre måter å vitne på. Tv er et åpent vindu, og vinduet kan ikke lukkes. Det er dessuten en veldig vekst på dette området. Stadig flere får tv-apparater, og det blir stadig flere satellitter. Også programtilbudet øker og det blir mer variasjon i tilbudet. Folk blir rett og slett hektet på tv, forteller Daoud. Større konkurranse I Vesten tenker folk kanskje at en kristen tv-kanal er en kanal der noen står bak en talerstol og taler. Men det er ikke det vi gjør, vi har en annen strategi. Vi ligner kanskje mer på en familiekanal med drama, barneprogram, undervisning, gudstjeneste, magasiner, talkshow osv. All program har en kristen profil. Konkurransen om seerne er svært stor. De andre har alle mulige tekniske hjelpemidler, moderne utstyr og masse penger. Etter hvert finnes det også mange private kanaler. I Midtøsten er det slik at jo rikere du er, jo større er sjansen for at du har din egen private kanal. Mange av disse har også en politisk agenda. I konkurranse med disse kanalene må vi være profesjonelle og lage kvalitet. Med begrensede ressurser er ikke dette alltid like enkelt. Vår styrke er våre ansatte. De tror på budskapet og det de gjør, og de vet hvem de konkurrerer med. Her er den store forskjellen. På grunn av våre dyktige og hengivne medarbeidere klarer vi likevel å lage kvalitetsprogrammer, sier Daoud begeistret. Når fram Daoud forteller at det i dag er over 300 arabisk-talende kanaler, og understreker på nytt den store konkurransen og at seerne vil ha kvalitet. Klarer vi ikke å lage kvalitet, vil seerne forlate oss. Jeg er stolt av det vi gjør. På tross av begrensede ressurser gjør vi en fantastisk jobb. Undersøkelser viser at millioner av mennesker blir berørt av programmene fra SAT-7. Undersøkelser i f.eks. Irak viser at vi har rundt tre millioner seere. Mange sitter og venter på programmene og følger oss daglig. Jeg vil gjerne takke Det Norske Misjonsselskap og alle giverne som er med og gjør dette arbeidet mulig. 18 misjonstidende 6/7-2009
gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi mat dem gi dem gi dem mat gi dem mat gi dem mat gi dem mat ema t naji daouds vitnesbyrd Jeg ble født inn i en kristen katolsk familie som nummer fem av seks søsken. I oppveksten gikk familien i kirken hver søndag. Da jeg studerte på universitet, bestemte jeg meg for å bli ateist, for religion betydde ikke noe for meg lenger. Jeg begynte å si ting som Religion vil ikke endre noe, og Lev livet! Jeg glemte alt som hadde med religion å gjøre i denne tiden. En eldre søster, som da arbeidet som fysioterapeut, tenkte på samme måten. Men en dag skjedde noe uventet. Hun trengte transport hjem, og en bil stoppet og tilbød henne skyss. I bilen var noen misjonærer. Den ene hadde nettopp vært hos legen og fått beskjed om å oppsøke en fysioterapeut. Hun tilbød sin tjeneste, og hver gang misjonæren kom for å få behandling diskutere de religion. Hun bestemte seg for å bli en kristen og komme tilbake til Gud. Jeg kritiserte henne for dette. I alle fall burde hun blitt katolikk og ikke baptist, sa jeg. Det ble en kamp i familien. Familiebåndene er viktige i Libanon, og familien spiste ofte sammen i helgene. Men nå ble alt annerledes lunsjen i helgene ble en kamp. I min tanke var en ateist bedre enn en baptist. Foreldrene mine hadde et gjestfritt hus, så misjonæren fikk komme på besøk. Min søster begynte et nytt liv, og hun inviterte meg med til kirken. De hadde engelsk gudstjeneste hver søndag, og kanskje kunne jeg møte en jente der, så hvorfor ikke, tenkte jeg. I kirken var det nesten bare gamle mennesker. Men de var svært hjertelige og jeg følte meg velkommen. Talen gjorde også inntrykk på meg, og jeg fikk en bestemt følelse av at de trodde på det de forkynte. En yngre misjonær inviterte meg til å studere Bibelen sammen med ham. Dette var noe nytt, og jeg lærte mye om Gud og om Bibelen. Da jeg var ferdig på universitetet i 1987, kom jeg opp i en vanskelig situasjon. I en periode på 3-4 måneder var jeg redd for å ende opp død eller i fengsel. Dette var svært ulikt meg, for jeg pleide ikke komme i trøbbel. Jeg var alvorlig redd for å bli drept. Hva er det som skjer, sa jeg en dag og så opp mot himmelen. Hjelp meg Gud! ropte jeg. Jeg følte at jeg falt lenger og lenger ned i et hull. Like etter dette fikk jeg en hilsen fra pastoren i menigheten der søsteren min hørte til. Hils din bror og si at jeg har en spesiell omsorg for Naji denne uken jeg ber for ham. Søsteren min ga meg denne hilsenen samtidig som problemene mine forsvant. Jeg tror ikke dette var tilfeldig. Jeg tror det var Guds allmektige hånd som førte meg gjennom prøvelser til ham. Foreldrene mine aksepterte dette, for de så forandringene også i mitt liv. Fire av mine søsken er nå aktive kristne. Jeg måtte gi opp mange ting da jeg bestemte meg for å følge Herren, men det er verdt det. Og jeg har fått fantastisk mye tilbake. misjonstidende 6/7-2009 19
kjøpe snop. På sommarleirane hadde vi konkurranse i å bygge sandslott. Og så hugsar eg sjølvsagt snusen, som sjekka kor ryddig vi hadde det på rommet. leir er topp:) Kjekke leiarar Leiarane brydde seg om alle, fortel Ester vidare. Dei var der for oss, tok omsyn og prata med kvar enkelt. Og så kunne vi krangle med leiarane. Det var litt tøft. Kva har det betydd for deg å vere med på leir? I tillegg til alle gode minne, så har eg lært mykje. Eg har blitt betre kjent med Jesus og betre kjent med mange andre kjekke menneske, både deltakarar og leiarar. Dessutan har eg blitt vant til å vere heimanfrå, eg har aldri hatt heimlengsel. Kva slag oppgåver har du sjølv fått som leirleiar? Så langt har eg fått praktiske oppgåver, som å gå rundt og vekke deltakarane, vere i miljøet og gå ein runde om kvelden på romma. Og så har eg vore snusen. Vil du oppfordre andre til å reise på leir? Ja, absolutt. Leir er veldig kjekt, programmet er spennande og variert, og det er mykje å finne på. I ein alder av 15 år er Ester Alemayehu Hatle alt ein erfaren leirleiar. Fyrste gongen ho kan hugse ho var på leir var saman med foreldra på familieleir på Furutangen. tekst & foto: eivind hauglid norge: Sidan den gongen har det blitt ei årleg happening. I sommar skal ho fyrst vere leirleiar på ein St. Hans-leir for 2.-4. klassingar, og seinare skal ho på Skjærgårds. Planen var også å vere med på Tenmisjonsfestivalen, men det passar dessverre ikkje i år. Gode minne Sidan Ester gjekk i andre klasse har ho reist aleine på leir til Himmel & Hav (tidl Strandleiren) i Sola kommune. Det høyrer med til sommaren å reise på leir, fortel Ester. Eg har mange gode minne, og minnast t.d. godt mange kjekke samlingar i det gamle kapellet på Himmel & Hav. Elles hugsar eg at vi sto i lange køar for å Eg heiter Ester og går i 9. klasse på Bryne ungdomsskule. I april hadde eg jobbveke i Misjonstidende. Det var veldig kjekt. Eg fekk brukt det eg kunne og fekk også lære masse. Eg fekk bl.a. i oppgåve å lage eit intervju. Då syns eg det passa godt å spørje venene mine om kva planar dei hadde i sommarferien. Misjonstidende takkar Ester for flott innsats! SJå side 16, 20, 21 og 35 20 misjonstidende 6/7-2009